Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Matte er blitt den nye latinen

Publisert over 3 år siden

Nå er matematikk i ferd med å trenge inn som et obligatorisk krav i lærerutdanningen, til dels med samme begrunnelse som man hadde for latinen før 1900. Hvis regjeringen ikke snur, vil i første omgang Nord-Norge blir stående uten kvalifiserte lærere.

I den høyere skole og ved Det Kongelige Frederiks Universitet ble krav om latinkunnskaper opprettholdt urimelig lenge. Begrunnelsen for faget var bl a den såkalte formaldanningsteorien - man skjerpet tenkeevnen ved å arbeide med latinsk grammatikk. Nå er matematikk i ferd med å trenge inn som et obligatorisk krav i lærerutdanningen, til dels med samme begrunnelse.

I Vårt Land for lørdag 13. august er der et oppslag om at 75 prosent strøk på et forkurs i matematikk, som ble arrangert for å få flere kvalifiserte søkere til lærerutdanning, etter at regjeringen nå har trumfet gjennom et krav om 4 i matte for å kunne bli lærer. Dette kravet ble innført i strid med hva et klart flertall av høringsinstansene hadde anbefalt.

Det grunnleggende problemet er at det ikke vil være tilstrekkelig mange studenter som har 4 eller bedre i matte, til at kravet kan opprettholdes:

Det årlige tilsiget av nye studenter er på ca halvparten av årskullet, dvs drøye 30000. Selv om et gitt årskull fordeler sine søknader over flere år, gjelder det alle årskull, slik at antallet førstegangssøkere i et gitt år, tilsvarer 30000. Disse skal fylle opp de studieplasser som lyses ut hvert år. (Man må her ikke la seg forlede av det totale årlige søkertallet til høyere utdanning, som fremkommer bl a som følge at mange søker mange ganger, for å få satt sammen utdanningen slik de ønsker.)

Matte er et vanskelig fag, og bare drøye 40 prosent = drøye 12000 av de ca 30000 oppnår karakteren 4 eller bedre. Ca 10000 av dem velger å søke prestisjetunge profesjonsstudier (medisin, jus, sivilingeniør osv), samt realfag, hvor det er greit å kunne matte. Noen av disse studentene kan nok ha 3 i matte, som de kompenserer med femmer og sekser i andre fag. Dermed kan det kanskje være 3-4000 med 4 eller bedre i matte som i utgangspunktet kan søke lærerutdanning. Men langt fra alle gjør det, dermed blir det for få til å fylle opp de ca 3000 studieplassene på lærerutdanningene for grunnskolen med denne gruppen studenter. Og godt er det - mattekunnskaper trengs også i lavere ingeniørutdanninger, og i sykepleie, hvor man kan ta livet av pasientene dersom man ikke kan desimalregning når man skal dele ut medisiner.

Det mest bekymringsfulle innen lærerutdanning er utdanningen for trinn 1-7. Ca 250 av de 1664 som fikk tilbud om å komme inn på denne utdanningen, ble tatt opp på betingelse av at de besto sommerkurset. Men bare ca 60 besto, slik at antallet tilbud er sunket med ca 200, til ca 1450. Det er for lite til å fylle opp 1600 studieplasser.

Før resultatene fra prøven forelå, var det klart at det ikke var nok søkere til 22 av 40 utlyste studietilbud for denne lærergruppen. (Der er ikke 40 læresteder, men noen læresteder lyser ut flere studietilbud.) Etter at så mange strøk, vil dette tallet være høyere, ca 30; dermed blir bare ca 10 av de 40 studietilbud fylt opp.

Man hadde sendt ut tilbud om opptak til 69 studenter på lærerutdanninger for trinn 1-7 i Nord-Norge. Dette tallet vil synke til ca 50 som følge av at så mange strøk. Da lærerutdanningene i Nord-Norge gikk for full maskin, kan det tilsvarande tallet anslås til minst 150 - altså er antall tilbud om opptak sunket med nesten 70 %.

Det er ikke annen råd enn å frafalle kravet om 4. Kongeriket har ikke nok firere, femmere og seksere i matte til at kravet kan opprettholdes. Hvis departementet kan erkjenne dette raskt, er det neppe for sent å sende ut tilbud uten hensyntagen til det nye kravet, og prøve å fylle opp lærerutdanningene for trinn 1-7. Kravet om 4 er urimelig - det er liten sammenheng mellom den sterkt teoretiske matematikken på videregående skole og undervisningen i regning i småskolen. Og kravet er enda mer urimelig for dem som ønsker å bli lærere i andre fag enn matte på trinn 5-10. For matte-lærere på disse trinnene, kan kravet med rimelighet opprettholdes.

Hvis regjeringen ikke snur, vil i første omgang Nord-Norge blir stående uten kvalifiserte lærere. Det er umulig å forstå at det skulle være bedre med lærermangel, enn med noen lærere som mangler 4 i matte.

Gå til innlegget

Bare ca 30 prosent av studieplassene på lærerutdanninger i Nord-Norge for trinn 1-7 blir fylt opp, og mange andre steder vil vel heller ikke alle studieplasser bli benyttet. Da betyr KrFs øremerking av stillinger for 1. til 4. klasse lite.

I en kommentar til et innlegg fra Tyvand om ‘drømmen om kunnskapssamfunnet’ (på Verdidebatt; det og kommentaren ligger fortsatt ute) antydet jeg at KrFs øremerking av 1800 lærerstillinger for 1. til 4. klasse kunne være et slag i luften, fordi søkningen til lærerutdanninger for trinn 1-7 ville gå ned som følge av at man nå krever 4 i matematikk fra videregående for å undervise elementær regning i småskolen.

Nå foreligger tallene. Til flere aviser sa statsråden at han er positivt overrasket over søkertallene, og omtaler nedgangen på 3,9 prosent (til all lærerutdanning) som marginal.

Dette gjennomsnitts-tallet skjuler imidlertid betydelige problemer. Hovedproblemet de siste årene har vært rekrutteringen til lærerutdanningen for trinn 1-7. De siste ca 12 årene har man stort sett ikke klart å fylle studieplassene. Til snaue 1600 studieplasser kunne man i fjor sende ut ca 1900 tilbud (men ikke alle begynte på studiet; man overbooker alltid). I år er det tilsvarende tallet ca 1400, pluss ca 250 som er tatt opp under forutsetning av at de i løpet av sommeren får karakteren 4 på et sommerkurs i matematikk. Alle vil nok ikke bestå. Hvis 200 består, vil man nå opp i 1600 tilbud, som er ca 15 prosent mindre enn fjorårets tall.

Hovedproblemet er imidlertid ikke tallene for landet samlet, men for Nord-Norge. Her er det sendt ut tilbud til i alt 69 søkere. (Et studietilbud i Vikna i Nord-Trøndelag er da ikke regnet med.) Det er ikke oppgitt hvor mange studieplasser man i år opererer med i landsdelen, men i 2014 var dette tallet 228. Dermed kan det se ut til at bare ca 30 prosent av studieplassene blir fylt opp. Dette anslaget påvirkes ikke særlig sterkt av hva som skjer utover sommeren. På den ene side vil nok noen flere få tilbud, på den annen side er det langt fra alle som tar imot tilbudet.

Regjeringen lar langt på vei sin opptakspolitikk styre av PISA, som først og fremst er matte. Det er likevel besynderlig at man trosset nesten alle høringsuttalelser og hevet opptakskravet fra 3 til 4 i matte, også for de lærere som bare skal undervise i nokså elementær regning. Resultatet ser man nå: sterk svikt i rekrutteringen av lærerstudenter i en landsdel som ved en nylig publisert evaluering av videregående utdanning var i en (under)klasse for seg, med langt svakere resultater enn landet for øvrig. OECD-inspirert utdanningspolitikk medfører dermed sterkere skilnader mellom landsdelene.

Det er uklart hva KrFs øremerking innebærer. Men det synes om det i fremtiden vil bli vanskelig å få fylt lærerstillinger for de laveste trinnene, først og fremst i Nord-Norge. Da betyr øremerking lite.

Gå til innlegget

Jeg håper biskop Nordhaug nå gravlegger sin argumentasjon for halvhjertetheten, og går inn for en valgordning som gir alle døpte samme innflytelse, uavhengig av bispedømme. Jeg er ikke så optimistisk angående Morland, Ottosen og Kvalbein.

Hjemkommet fra reiser har jeg gått gjennom gamle aviser, bla fra den perioden da Kirkemøtet ble avholdt. I et oppslag i Klassekampen for 09.04.16 hevder tidligere medlem av Kirkerådets arbeidsutvalg Egil Morland at «under kirkevalget var det folk som meldte seg inn i kirka i stemmelokalet før de avga sin stemme», og viser til Paulus kirke i Oslo «… der det holdt for ikke-medlemmer å fylle ut et skjema og få stemmerett på stedet». Det kan synes som han mener disse så meldte seg ut samme dag: «Jeg synes det er omdømmeproblem at vi tar oss selv så lite på alvor at vi aksepterer inn- og utmelding på samme dag.»

Disse besynderlige påstandene er beslektet med innspillet fra Espen Ottosen i Aftenposten 28.08.15, som bl a hadde undertittelen «ateister kan stemme»: «… de som stemmer … trenger ikke engang å tro på Gud».

Morlands påstand besynderlige påstand ble avkreftet av sokneprest Arne Jor i Klassekampen for 13.04.16. Det skjema det dreiet seg om, gjorde det «… mulig for personer som var medlemmer, men ikke sto oppført i manntallet, å avgi stemme mot å skrive en søknad til valgstyret …». Dette var en mulighet som var forordnet av Kirkerådet – som Morland altså var medlem av. Kirkerådet utmerket seg ved å sende ut uklare informasjoner om prosedyrer forut for valget; ett av dets mer fremtredende medlemmer bidro altså med uriktige påstander etter valget.

I oppslaget i Klassekampen viser Morland at til en undersøkelse som «… viste at bare 48 prosent av dem som er medlemmer i Kirka definerer seg som kristne». Det må være denne undersøkelsen Jon Kvalbein viser til når han skriver på Verdidebatt 12.05.: «En tredel (33 prosent) oppgir at de er ateister. Det viser en undersøkelse som ble offentliggjort i Aftenposten 23. mars. Dette er oppsiktsvekkende tall som kirkeledere helst vil glemme. De stemmer dårlig med en kirketenkning som regner alle døpte som kristne.» Her har han et anliggende som ligger nær Ottosen. Med referanse til biskop Aarflot skriver han: «Man trenger ikke å betrakte seg som kristen, man kan godt være ateist og man kan lære og leve i strid med Bibelens tro og etikk. Ikke noe av dette diskvalifiserer noen fra å være medlem i kirken eller velges til de høyeste verv i Den norske kirke.»

Jeg kan ikke se at Kvalbein direkte berører spørsmålet om stemmerett; det gjør heller ikke Aarflot slik Kvalbein refererer ham, det dreier seg her om medlemskap og verv (ateistene må antas å være i klart mindretall på Kirkemøtet). Men biskop Nordhaug tar opp stemmerettsproblemet, i et innlegg på Verdidebatt 18.05.: «Jon Kvalbeins innlegg berører viktige spørsmål knyttet til forholdet mellom kirkemedlemskap og stemmerett, og dåpen og troen.» Etter referanser til 1. Peters brev og Luther, konkluderer han: «Kirken skal ønske alle velkommen til valg og arbeide for god valgdeltakelse uten å stille andre spørsmål enn om vedkommende er døpt og står i kirkens manntall. Samtidig skal den ikke legge skjul på at kirkedemokratiets forutsetning er det allmenne prestedømme som er de troendes­ prestedømme.»

I et tilsvar med et friskt Luther-sitat om biskoper som ikke røkter sitt embete, går så Kvalbein direkte inn på stemmerettspørsmålet. Med utgangspunkt i et sitat fra biskop Heuch, skriver han: «Saken er den at store deler av kristenfolket i Norge aldri har hatt tro på at Den norske kirke kan bli en bibeltro bekjennelseskirke ved å innføre demokratiske valg, der ateister og døpte som ikke bekjenner troen har bestemmelsesrett.»

Dette er klar tale. Nå er det vel riktignok slik at Heuch overdrev – få har i nyere tid anfektet menighetsråd som ble valgt av forsvinnende få like etter en gudstjeneste, og/eller de bispedømmeråd som i sin tur ble valgt av disse menighetsrådene. Problemet er blitt akutt etter at det ble innført direkte valg til bispedømmerådene og dermed Kirkemøtet. Da publiserer Vårt Land uholdbare tall for forventet valgdeltagelse (uten senere å ville forklare leserne hvorfor man bommet så stygt), Ottosen reiser på dette grunnlag ateist-spøkelset, Morland er uetterrettelig ang valgprosedyrene, og Kvalbein tar opp igjen ateist-temaet, selv om de faktiske tall for valgdeltagelsen indikerer at svært få erklærte ateister kan ha stemt (atskillige velgere oppfattet seg imidlertid ikke som personlige kristne).

I denne situasjon er det nesten muntert at det er biskop Nordhaug som fremstår som demokratiets forsvarer. Han er nemlig den fremste eksponenten for det jeg har benevnt ‘institusjonalisert halvhjertethet’: muligheten for at man kan avkorte de døptes innflytelse ved å begrense det antall de kan få lov til å velge, fra sju til fire. De tre resterende velges da av menighetsrådene. I sin argumentasjon for dette har Nordhaug vist til at mange organisasjoner har ordninger med indirekte valg. Han synes imidlertid ikke å ha innsett at kombinasjonen av direkte og indirekte valg innebærer en mistillit til de døpte, samt det alvorlige problem at noen få kan stemme to ganger (det er en høyst uvanlig ordning), først som vanlige velgere med stemme-vekt = 1, og senere som menighetsrådsmedlemmer, med en stemme-vekt som kan være 100 eller 200 ganger større, som følge av at antall menighetsrådsmedlemmer som avgir stemmer i andre valgomgang, er vesentlig lavere enn det antall som stemmer i den åpne valgomgang – selv når ateistene ikke møter opp.

Jeg håper biskop Nordhaug nå gravlegger sin argumentasjon for halvhjertetheten, og går inn for en valgordning som gir alle døpte samme innflytelse, uavhengig av bispedømme. Jeg er ikke så optimistisk angående Morland, Ottosen og Kvalbein. Men de to siste er aktive i en organisasjon som vel oppfatter seg om et eget kirkesamfunn, i opposisjon til det organisasjonen benevner løgnkirken. Så kanskje de kunne roe litt ned.

Gå til innlegget

Det er vel og bra at «regjeringen er opptatt av å løfte fram læreryrket som kanskje det viktigste yrket i norsk arbeidsliv» og vil øke yrkets status, ved å heve opptaksgrensene. Men det bør gjøres stegvis og skjønnsomt.

I et innlegg i Vårt Land og på Verdidebatt i januar pekte jeg på kravet om 4 i matte for å bli lærer, som innføres fra i år, ville medføre store rekrutteringsproblem til lærerutdanningene for trinn 1-7.Et simulert opptak fra 2014, hvor kravet om 4 i matte var lagt inn, viste nemlig at bare halvparten av plassene på landsbasis ville blitt fylt opp. Nord-Norge ville nærmest bli tømt for lærerstudenter for trinn 1–7: Bare 60 av 228 studieplasser ville blitt fylt (26 %).

Nå foreligger de første reelle tallene fra 2016. Statsråden uttrykker bekymring for nedgangen i søkningen til dette studiet. Nedgangen er på 11 %; for så vidt som søkningen til høyere utdanning har gått opp med 3,2 %, er nedgangen høyere, og betydelig. En nedgang på 10-15 % hadde ikke gjort så mye dersom det var nok søkere å ta av. Men slik er det ikke; lærerutdanningene for trinn 1-7 har bare unntaksvis hatt nok søkere til å fylle opp plassene.

For første gang viser problemet seg også tydelig når man ser på søkertallene allerede umiddelbart etter søknadsfristen, før man har undersøkt om søkerne er kvalifiserte. Mens det i fjor bare var fire av ca 40 tilbud som hadde færre såkalte førstevalgsøkere enn man hadde studieplasser, er det i år elleve tilbud uten nok søkere, altså nesten en tredobling. (Når opptaksprosessen er over, og man får tall for såkalte kvalifiserte førstevalgsøkere, vil flere tilbud stå uten tilstrekkelig antall søkere.)

I Tromsø (som vel inkluderer Alta) er det bare 60 søkere til 84 studieplasser; ved Nord universitet (som inkluderer Bodø og Nesna) har 3 av 8 tilbud for få søkere; den samiske lærerutdanningen har 9 søkere til 12 plasser.

Statsråden sier en pressemelding at «dersom søkningen til denne utdanningen ikke bedrer seg etter innføringen av femårig grunnskolelærerutdanning neste år, vil vi vurdere å sette inn særskilte tiltak.»

Tallenes tale, både ved simulerte opptaket i 2014 og nå, er imidlertid så tydelig at det ikke er noen grunn til å vente et år før man gjør noe. Høringsinstansene var massivt mot å heve mattekravet for lærerutdanningen for trinn 1-7, men deres innspill ble ignorert. Få eller ingen fagfolk mener at det å oppnå 4 på den svært teoretiske matematikken i annet år på videregående skole, er et rimelig krav for å undervise i regning i småskolen – selv om begge deler kan kalles matte, er avstanden enorm. Kostnadene ved å opprettholde kravet er store – nemlig lærermangel, først og alvorligst i Nord-Norge. Statsråden bør derfor gjøre noe allerede i år, ved å invitere til en ekstra søknadsrunde for denne lærerutdanningen, der kravet om 4 fravikes.

 

Det er vel og bra at «regjeringen er opptatt av å løfte fram læreryrket som kanskje det viktigste yrket i norsk arbeidsliv» (pressemeldingen) og vil øke yrkets status, ved å heve opptaksgrensene. Men det bør gjøres stegvis og skjønnsomt, under hensyntagen til hvor få det er som oppnår 4 i matte, og på en slik måte at elever i Utkant-Norge ikke blir overlatt til lærere uten noen som helst form for lærerutdanning.

Gå til innlegget

Som emne innen pedagogikk synes jeg 15 studiepoeng (K)RLE er for mye – der er så vidt mange emner som bør dekkes, at man burde begrense seg til 10 eller 5 poeng. Men her spiller nok hensynet til KrFs prosentpoeng en avgjørende rolle.

I et innlegg i Vårt Land 15. mars tar Tveter Thoresen til motmæle mot at (K)RLE omtales som et emne i lærerutdanningen.Men de 15 studiepoeng som faget nå får fra pedagogikk, er ikke et fullverdig fagstudium – da kreves det minst 30 poeng. Slik jeg har oppfattet emnet, skal det ikke gi undervisningskompetanse, men gi studentene innsikt i den rolle religion spiller i samfunnet. På samme måte som kunnskap om eleven er viktig for lærere, er kunnskap om samfunnet det.

I forarbeidene til någjeldende lærerutdanningsplaner fra 2010 har jeg lett etter, men ikke funnet, formuleringer om at RLE skulle være et tema innen det faget som ble hetende pedagogikk og elevkunnskap. Jeg tror derfor det må ha dreiet seg om muntlige utsagn fra daværende ekspedisjonssjef Jahr. Jeg husker at jeg og kolleger ristet litt på hodet over tanken – ut fra vårt kjennskap til de interne kriger ved lærerutdanningsinstitusjonene, la vi til grunn at uten klare regler, ville et slikt forslag ikke bli gjennomført.

Det er det da heller ikke blitt – derfor lages det nå regler. Dette kan man like eller mislike. Pedagogene liker det ikke, men KrF har her fått sin vilje, som altså kan synes å være i samsvar med gamle intensjoner.

Thoresen skriver at pedagogene protesterte i 1998, mot at pedagogikk og det daværende KRL fikk et halvt år hver. Det kan være de gjorde det, men det høres litt rart ut. Pedagogikken var nemlig blitt redusert til et halvt år tidlig i 90-årene. Det var vel først og fremst da man protesterte.

I den pedagogiske mytologi markerte dette slutten på gullalderen, da pedagogikken i ca 20 år ifølge tradisjonen hadde hatt et omfang på ett år. Myten ble endog slukt ubearbeidet i en doktoravhandling for et par år siden. Men dette er en kollektiv erindringsforskyvning. Det var faget ‘pedagogikk og praksis’ som var på ett år, og praksis utgjorde minst et kvart år.

Når pedagogikken nå derfor reduseres fra 60 til 45 studiepoeng, er vi altså faktisk tilbake i gullalderen, etter et kort intermesso som kanskje kan betegnes som diamantalderen. Men ordningen var ikke så bestandig som diamanter … .

For hva det er verdt: Som emne innen pedagogikk synes jeg 15 studiepoeng (K)RLE er for mye – der er så vidt mange emner innen pedagogikk som bør dekkes, at man burde begrense seg til 10 eller 5 poeng. Men dette er et område hvor hensynet til KrF prosentpoeng på meningsmålingene nok spiller større rolle enn forsøk på faglige avveininger. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2043 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1759 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1747 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 1087 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1083 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 892 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 890 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere