Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Vårt Land på ville veier om valg

Publisert rundt 3 år siden

En seriøs aktør som Vårt Lands lederskribent bør ikke gå inn for fortsettelse av en valgordning som kan medføre at velgere sikrer mandat til kandidater de ikke ønsker å støtte.

I lederartikkelen på 20. juni uttrykker Vårt Land uro for et standpunkt Åpen folkekirke sies å ha inntatt, nemlig at det «… ikke skal være tillatt med valglister fra bispedømmets nominasjonskomite dersom andre grupperinger stiller lister». Jeg er ikke medlem og har ikke full oversikt over gruppens program. Men uansett vil det av hensyn til VELGERNE være viktig å unngå en situasjon som den man hadde ved siste valg, der en bredt sammensatt liste fra nominasjonskomiteene konkurrerte med en ‘ren’ liste fra Åpen folkekirke. Dette kan nemlig gi såkalte perverse resultater – velgerne kan oppleve at de ved sin stemmegivning oppnår det stikk motsatte av det de ønsker, nemlig flere mandater til kandidater de er uenige med.

Dette kan illustreres ved at man tenker seg der foreligger en ren liste bestående bare av Venstrefolk, og en bred liste bestående av både Venstre- og Høyrefolk. Siden de fleste fra V vil benytte den rene V-lista, vil velgere som benytter den brede lista, og kumulerer V-folk på den lista, med betydelig sannsynlighet ikke være tilstrekkelig mange, til at de kan hamle opp med H-folk som kumulerer sine H-kandidater på lista. Men ved å bruke den brede lista, bidrar de til at denne lista får flere stemmer og dermed flere mandater – ikke fra V, men fra H, et parti de ikke ønsker å støtte, altså en pervers effekt, stikk motsatt av det de ønsker å oppnå.

Endog KIFO, som evaluerte valget, har uttrykt seg misforståelig om dette (s 31):

«Ved forholdstallsvalg fordeles mandatene mellom listene i henhold til oppslutning de har fått. Det er derfor riktig at ved å stemme på Nominasjonskomiteens liste så øker man listas mulighet for å få flere mandater. Det at imidlertid vanskelig å se det demokratisk problematiske med at noen velgere ikke når frem med sine kandidatpreferanser. Det er et uttrykk for at det er flere velgere som har hatt andre preferanser og gitt uttrykk for dette gjennom stemmeseddelen.»

Her er setningen ‘Det er imidlertid … ‘ vill-ledende, og derfor feil. Saken dreier seg nemlig om mer enn ‘ikke nå fram’ med sine preferanser på en liste hvor de øvrige kandidater har omtrent samme syn (som på en partiliste ved et kommunevalg, jfr ovenfor om en liste med bare V-folk); det handler om at resultatet kunne bli det stikk motsatte av det man ønsket, som følge at man har en bred liste, med både V- og H-folk, se ovenfor.

I dette spørsmålet går det an å være mot at det kan fremmes ‘partilister’, men det har man altså hatt mulighet for i mange år ved menighetsrådsvalg, og det er lite realistisk å skulle gå bort fra denne muligheten. En seriøs aktør som Vårt Lands lederskribent bør imidlertid ikke gå inn for fortsettelse av en valgordning som kan gi perverse effekter. Det som bør overveies, er mekanismer der bispedømmerådet, AV HENSYN TIL DE VELGERE man vet ikke vil støtte den partiliste som foreligger, kan ta initiativ til å etablere en annen ‘ren’ liste, med kandidater som har et annet syn enn de som står på den partilisten som foreligger.

Gå til innlegget

Tyvand har sovet i timen.

Publisert rundt 3 år siden

Det er ikke spesielt moralsk ytterligere å tappe en landsdel for lærere, når den allerede ligger på bunnen hva angår lærerdekning og skoleresultater.

I et tilsvar til mitt innlegg om KrFs umoralske lærerutdanningspolitikk (7. juni) skriver stortingsrepresentant Tyvand (9. juni) at «… Norge står foran en mulig lærermangel». Det er ikke bra når skolepolitiske talsmenn sover i timen. I mitt mer omfattende innlegg på Verdidebatt, som debattredaktøren viste til, skriver jeg: «I Nord-Norge økte antall ufaglærte lærere med 35 prosent fra i fjor til i år». Disse tallene har vært kjent fra årsskiftet. Det er ingen ‘mulig lærermangel’, det er en alarmerende forverring.

I denne situasjonen blir det umoralsk av KrF å arbeide for flere stillinger i sentrale strøk. Så sent som for ca fire måneder siden omtalte Tyvand på Verdidebatt slike stillinger som «… en satsing KrF har forhandlet inn i statsbudsjettet». Jeg karakteriserte tiltakene som «… en lærerpolitikk som bare passer sør for Snåsa; grensen kan dra seg mot Sinsenkrysset». Tyvand ignorerte karakteristikken – sov han da også? (Skolepolitikere synes for tiden å være ‘trette menn’ – statsråden lot seg forleden avbilde med lukkede øyne på forsiden av A-magasinet.)

Når KrF på denne måten tar æren for de nye stillingene, som faktisk synes å ha blitt opprettet, og dermed tiltrekker seg lærere, hjelper det lite at man er mot firerkravet, når man ikke har innflytelse nok til å fjerne det. Forverret lærermangel som følge av firerkravet vil imidlertid ikke vise seg før om noen år – virkninger av strengere krav viser seg først etter lang tid. Først i det aller siste er virkningen av Clemets krav fra 2005 – 3,5 i snitt og minst 3 i matte og norsk – blitt helt tydelige, i utkantene. Samtidig er det dokumentert at de tre nordligste fylkene, hva angår skoleresultater målt ved såkalte skolebidragsindikatorer, er i en egen (under)klasse for seg. Dette blir ikke bedre når et økende antall førsteklassinger vil få lærere uten metodisk opplæring i den første lese-, skrive- og regneopplæringen.

At Clemets opptakskrav ikke ble justert litt ned, slik at lærermangelen kunne vært unngått eller kunne blitt mindre, er et ansvar som hviler både på den sittende regjering, deres støttepartier KrF og V, og på SV-statsrådene og deres regjeringskolleger fra Ap og Sp i den forrige regjeringen. Men det er jo et spørsmål hva Høyre hadde gjort dersom SV hadde justert kravene nedover – Aspaker, som lenge var utdanningspolitisk talskvinne, hadde nok slått til med påstander om nivåsenkning. Jeg undrer meg på hvordan hun tenker når hun nå er blitt fylkesmann i Troms, hvor antallet ufaglærte økte med 42 prosent.

Tyvand benytter anledningen til å fremheve positive sider ved KrFs politikk, herunder at man «… har sikret flertall for en nasjonal veiledningsordning for alle nyutdannede lærere». Vel, det er et tema som jeg, som en av de første, tok opp for 39 år siden, og ennå er ikke ordningen på plass for alle.

Gå til innlegget

Umoralsk lærerutdanningspolitikk fra KrF

Publisert rundt 3 år siden

Ved minst to anledninger har jeg på Verdidebatt gjort KrFs talsmann Tyvand oppmerksom på at partiets ønske om flere lærere for de aller yngste, ikke kan oppfylles. Nå synes det som han har sett problemet. Det er et første steg på en vei som bør avsluttes med at man går bort fra denne politikken, av hensyn til elever i utkantene.

Denne artikkelen favner for så vidt bredere enn KrFs politikk, men de fleste momenter er relevante for denne politikken. Delen om ‘Feil fra statsråden i VG’ ble trykket i Klassekampen 2. juni, og en versjon uten særlig fokus på KrF og Tyvand ble publisert 3. juni på nettavisen Khrono, som utgis av Høyskolen i Oslo og Akershus. Temaet har stor aktualitet, fordi statsråden tirsdag 6. juni skal legge fram en strategi for samarbeid og kvalitet i lærerutdanningen. Det kan lett bli en strategi for kvalitet som ikke er landsdekkende.

TUNGETALE OM TALL. Denne pinsen er det seks år siden jeg skrev slik i Dagbladet: «Pinsedagen markerer at apostlene talte i tunger. Dagbladet har latt Høyres leder markere dagen med å få tale tøv om strengere krav ved opptak til lærerutdanning. Hun vil kreve 4 i fagene norsk, matte og engelsk. De tørre tall i en faktaboks viser at statsråd Kristin Halvorsen har rett i at rekrutteringen til læreryrket da ville falle med to tredeler. Halvorsens rolle i intervjuet blir å forsvare den opptaksgrense Høyre-statsråd Kristin Clemet landet på for ca. fem år siden: 3,5 i snitt og minst 3 i norsk og matte. Solberg mener at hennes forslag retter seg mot ‘en annen søkermasse’. Det er ikke bare tøv, men fiksjon. Denne søkermassen finnes ikke.»

I løpet av disse seks årene er kravet om 4 innført i matte, og rekrutteringen er rimeligvis ikke falt med så mye om to tredeler. Men firerkravet har påvirket rekrutteringen sterkt. Det følgende er en oppsummering, som starter med de to siste bidragene: KrF har problematisert kravet, og statsråden går seg vill i rekrutteringstallene.

KRF ER KRITISKE TIL KRAVET OM 4 i matte, fremgår det av en notis i Khrono: «Strengere mattekrav står i veien for regjeringens egne mål, mener KrF. I Stortingets spørretime onsdag 24. mai ble det stilt spørsmål om det såkalte ‘firerkravet’ i matematikk for å komme inn på lærerutdanningen. Kravet om karakteren 4 eller bedre i matte fra videregående for å utdanne seg til lærer, har ført til at mange ikke kommer inn på studiet - selv om mange av dem hadde gode vitnemål, sa KrFs Anders Tyvand.» Dette er nye toner fra KrF, som synes å ha trodd at man har ubegrensede lærerressurser, og derfor kan dublere lærerdekningen i småskolen mange steder. (Jeg går her ikke inn på striden om øremerkede midler til flere lærerstillinger virkelig er blitt brukt i samsvar med formålet.) Tyvand omtaler selv dette som «… en satsing KrF har forhandlet inn i statsbudsjettet» (Verdidebatt for fire mndr siden). Jeg karakteriserte tiltakene som «… en lærerpolitikk som bare passer sør for Snåsa; grensen kan dra seg mot Sinsenkrysset».

FEIL FRA STATRÅDEN I VG. Den politiske ledelsen i Kunnskapsdepartementet forholder seg mer og mer merkverdig angående firerkravet, som også støttes av Arbeiderpartiet. Ifølge to oppslag i VG, det siste 12. mai, hevder statsråd Røe Isaksen. «Vi så ingen effekt i form av færre søkere i fjor etter at kravet om ha karakteren 4 i matematikk ble innført.»

Dette er ikke tungetale, men fiksjon, slik det fremgår av følgende tall, hentet fra hovedopptakene for at sammenlikning skal være mulig; senere særskilte opptak, herunder opptak etter egen matteprøve i 2016 (hvor de fleste strøk), er ikke regnet inn; det gikk dermed litt bedre enn tallene viser:

Til grunnskolelærerutdanningen for trinn 1-7, hvor problemene er størst, og hvor man har slitt med rekrutteringen fra 2010 av, var det i 2015 8553 søkere. I 2016, etter at firerkravet ble innført, sank det til 8018, en nedgang på 6 prosent. Viktigere var det at antallet såkalte førstevalgsøkere sank fra 2696 til 2304; det er en nedgang på 15 prosent. Når man så utpå sommeren fikk klarhet i hvor mange av søkerne som faktisk var kvalifiserte, hadde det tallet også sunket med 15 prosent i forhold til året før, fra 4963 til 4230. Blant kvalifiserte førstevalgsøkerne var nedgangen på 14 prosent.

Det totale søkertall, til all høyere utdanning, økte med 3 prosent fra 2015 til 2016. For å holde sin andel av søkermassen, burde også 1-7utdanningen ha økt med 3 prosent. Når det ikke skjedde, kan man med rimelighet heve prosenttallene ovenfor med 3, slik at nedgangen i søkere var på 9-18 prosent, og nedgangen i førstevalgsøkere på 17-18 prosent.

I år er ikke nedgangen for denne utdanningen så alvorlig, men kommer på toppen av fjorårets dystre tall. Målt i forhold til 2016 har antall søkere har sunket med 5 prosent, og antall førstevalgsøkere med under 1 prosent. Men når man tar i betraktning at det totale søkertall til høyere utdanning også i år økte med (snaue) 3 prosent, kan nedgangen sies å være henholdsvis ca 8 og drøye 3 prosent. Vi vet ennå ikke hvor mange av søkerne som er kvalifiserte. Siden firerkravet nå er blitt mer kjent blant søkerne, er det imidlertid sannsynlig at andelen kvalifiserte søkere er større i år enn i fjor. Det vil jeg komme tilbake til i juli/august.

FIRERKRAVET MEDFØRER LÆRERMANGEL. Ifølge et oppslag i Klassekampen for 18. mai ønsker et flertall i en måling, foretatt etter oppdrag fra SV, flere lærere fremfor at lærernes kompetanse styrkes. Ifølge VG for 15. mai vil Arbeiderpartiet innføre en norm for lærertetthet og starte med de yngste elevene. KrF har tilsvarende satset på flere lærere for de yngste, og vel vært en pådriver for dette overfor regjeringen; derfor har man nå stilt spørsmål om hvorvidt slik satsing er forenlig med firerkravet.

Det er det ikke. Kravet innebærer økende lærermangel, særlig blant de lærere som utdanner seg for de yngste elevene, trinn 1-7, hvor man bare utdanner gjennom det som til nå har vært fire-årig lærerutdanning, og ikke kan trekke på lærere utdannet gjennom fagstudier supplert med praktisk-pedagogisk utdanning – disse har bare kompetanse for trinn 5 og oppover.

Allerede i utgangspunktet er det slik at ca en av tre studenter faller fra i den fireårige lærerutdanningen. Av dem som begynner å undervise, slutter en av tre etter få år. Antallet ‘langtidslærere’ blir dermed under halvparten av det antall man tar opp. I år planlegges det 1500 studieplasser for denne gruppen. De siste årene har det ved studiestart stort sett vært drøye 100 ledige plasser på denne utdanningen, men dette tallet økte til 3-400 i 2016, da firerkravet ble innført. Dermed startet maksimalt 1200, og man vil produsere ca 800 lærere, hvorav over 200 vil slutte etter få år. I år har altså søkningen gått ytterligere ned, og frafallet vil nok bli større, fordi disse relativt svake studentene skal gjennomføre en femårig masterutdanning.

BARE 7000 Å TA AV. Det grunnleggende problem er sammensatt: Få søkere som har gjennomført tunge mattekurs i videregående skole (såkalt realfagsmatte og samfunnsfagsmatte), søker lærerutdanning, antagelig maksimalt 500; disse sikter mot å bli realfagslærere i videregående skole og muligens også på grunnskolens trinn 5-10. Dermed må minst 3500 plasser i lærerutdanning fylles med søkere som må ha fått 4 i det enkleste kurset, såkalt P-matte. Men av slike søkere finnes det maksimalt ca 7000 (jfr nedenfor), og disse har minst 25000 studieplasser å velge mellom. Det er naivt å tro at halvparten av disse 7000 vil velge lærerutdanning, når de har over 20000 andre studieplasser å velge mellom. I år prøvde man seg med økonomiske stimuli i form av å ettergi studielån under visse betingelser, men søkertallene sank altså likevel. I vår er disse beregningene redegjort for både i Aftenposten og i Khrono:

TROSBEKJENNELSE OG FORVRIDNINGER I AFTENPOSTEN. Statsråden svarte i Aftenposten, og bestred ikke tallene. Han begrenset seg til å fremme en trosbekjennelse om sitt håp om at norske ungdommer nok ville søke lærerutdanning når de bare fikk summet seg; jeg minnet i et tilsvar om Hebreerbrevets definisjon av tro, som full visshet om det som håpes. Han snudde også opp-ned på et par av mine kommentarer; jeg siterte Peer Gynt: «Svart tykkes hvitt, … skittent tykkes rent».

PROMILLER I KHRONO. I denne nettavisen hadde statssekretær Haugstad heller ikke merknader til hovedsaken, men han pekte på at jeg ikke hadde tatt hensyn til at studenter som blir ettergitt lån, også får en fordel på en promille eller så av livslønnen, ved at de ikke må betale renter av den del av studielånet som blir ettergitt. Promillene ble fokusert, den betydelige prosentvise nedgangen i søkning ble ignorert – fordi man ikke kunne motsi tallenes klare tale.

NAIVT I KLASSEKAMPEN. Beregningen som viste at man bare har ca 7000 søkere med 4 eller bedre i P-matte, ble første gang lagt fram i Klassekampen på sensommeren 2016. Da fremmet statssekretær Haugstad en helt besynderlig naiv forestilling med referanse til det å skjerpe kravene i matte. Under henvisning til at søkertallet tok seg raskt opp etter at statsråd Clemet i 2005 innførte et krav om 3 i matte (se innledningen), sier man at det samme vil skje når man nå har innført krav om 4. Det man ikke tar høyde for, er at det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haka. (Her kan det være et problem at statsråden ikke har daglige erfaringer med barbering.) Det er himmelvid forskjell på å kutte ut de ca 20 prosent svakeste, og å kutte ut over halvparten av de potensielle søkerne.

30000, IKKE 130000. Det blir nå mer og mer tydelig at departementet, da man innførte firerkravet, som så mange andre har latt seg forlede av de store totaltall for søkning til høyere utdanning, i år på over 130000. Antagelig var det en slik villfarelse som lå til grunn for Erna Solbergs utspill om 4 i alle tre hovedfagene i 2011 (se innledningen). Men dette tallet gjenspeiler ikke de person-ressurser man har til disposisjon. Det relevante tall er det årlige tilsig av nye søkere, som er på ca halvparten av årskullet, altså ca 30000. Disse fordeler sine søknader over flere år, men det gjør også de omkringliggende kull, slik at tilsiget i et gitt år er på ca 30000. Det er i prinsippet disse som må fylle de studieplasser som lyses ut angjeldende år. Når halvparten sikter mot studier hvor det kreves eller er en fordel med tyngre matte (realfag, sivilingeniør, medisin, samfunnsfag, økonomi), og under halvparten av de øvrige, de som tar P-matte, får 4 eller bedre, har man ikke mer enn maksimalt 7000 å rutte med, jfr ovenfor. Firerkravet er dermed ikke bærekraftig. Både de reelle søkertall fra i år og i fjor, samt tall fra et simulert opptak i 2014, viser dette. Men departementet ville ikke høre på høringsinstansene; nesten alle frarådet å innføre kravet.

SNU I TIDE! For at skadevirkningene skal begrenses, må firerkravet fravikes allerede i år, for lærerutdanningen for trinn 1-7, og for lærere som sikter mot å undervise andre fag enn matte på trinn 5-10. Å kreve 4 i matte for lærere som ikke skal undervise i faget, kunne gått an dersom man hadde et ubegrenset antall søkere med slik karakter å øse av. Men det har man altså ikke. Dermed blir dette kravet nærmest absurd.

LANGTIDSVIRKNINGENE. Virkninger av strengere krav viser seg først etter lang tid. Fram til ca 2010 var der antagelig et lite overskudd av lærere. Først nå er virkningen av Clemets krav fra 2005 blitt tydelige, i utkantene: I Nord-Norge økte antall ufaglærte lærere med ca 35 prosent fra i fjor til i år. Da jeg publiserte disse tallene i Klassekampen i januar, uttalte man fra departementets side at det nok bare var tale om vanlige fluktuasjoner. Her har man imidlertid besinnet seg, og fortatt beregninger av hvor mange lærere man trenger i Nord-Norge de neste årene. Statsråden la ut på rekrutteringsturne i landsdelen. I fjor tok man ikke opp studenter til 1-7utdanningen i Alta og på Nesna, det gjør man i år. Og man tilbyr særskilte avskrivningsregler for lån. Slike tiltak er viktige, for i denne landsdelen har flertallet av de ufaglærte bare videregående skole; i andre landsdeler har ca halvparten av de såkalte ufaglærte noe eller mye høyere utdanning. Firerkravet vil forsterke denne situasjonen, og med særlig tyngde om fire år, fordi man nesten ikke produserer lærere i 2021, som følge av at man innfører 5-årig master fra i år – de som tas opp i år, blir ikke ferdig før i 2022. I lys av at rekrutteringssituasjonen er særlig vanskelig for småskolelærere, burde man utsatt master-reformen for lærere som utdanner seg for trinn 1-7.

LÆRERSTATUS PÅ BEKOSTNING AV ELEVER I UTKANTENE. Retorikken fra departementet er at man vil øke lærernes status ved å kreve fire i matematikk for alle lærere (pussig nok unntatt dem som supplerer fagstudier med praktisk-pedagogisk utdanning). Statushevingen skjer på bekostning av elever i Utkant-Norge. Fram mot 2025 vil så omkostningene, i form av et økende antall lærere uten høyere utdanning, spre seg til større deler av landet. Og det er en besynderlig tanke at status heves når stadig mer av funksjonene må og kan overtas av ufaglærte uten noe høyere utdanning.

MAN MÅ FIRE PÅ FIRERKRAVET, og så tenke seg om. Et umiddelbart tiltak vil være at statsråden firer på firekravet – fyller opp studieplassene i sommer, selv om noen av dem som da blir tatt opp, ikke tilfredsstiller det. Man kan ta av de søkere som har best gjennomsnittskarakter, og/eller som har vist vilje til å kvalifisere seg, ved å ta sommerkurs i matte for å forsøke å tilfredsstille kravet, men strøket. De vil lære mer matte i løpet av utdanningen. Det blir kanskje ikke et helt rettferdig opptak, men hensynet til elevene må veie tyngre enn hensynet til søkerne.

Det gjenstår å se hvordan Arbeiderpartiet vil forholde seg, både hva angår firerkravet, og kravet om masterutdanning for alle lærere, dersom dette partiet overtar Kunnskapsdepartementet til høsten. Men uansett utfall av valget, må de sentrale myndigheter besinne seg, og ikke bedrive mer tungetale, tøv og fiksjon. Hvis ikke vil flere og flere elver i på de første klassetrinn, hvor den grunnleggende lese-, skrive- og regneopplæring finner sted, få lærere som bare har videregående skole, og ikke snev av den metodikk og pedagogikk som kreves i begynneropplæringen.

KRF OG TYVAND må erkjenne at opprettelse av flere stillinger for småskolelærere i Sør-Norge ville vært akseptabel politikk bare dersom man hadde nok slike lærere. Når der er mangel, vil tiltaket uvegerlig føre til økt lærermangel for de minste elevene i utkantene, først i Nord-Norge. Firerkravet har lite eller ingenting med dagens problemer å gjøre – det får direkte virkning først fra 2020. Dagens situasjon skyldes Clemets innstramninger i 2005, som er blitt videreført av statsråder fra SV og den sittende statsråd, på tross av advarsler mot farene ved ikke å fylle opp studieplassene, f eks ved å justere opptakskravet ned til 3,3. Det er ingen skam å snu, og å ha tatt feil – statsråden, som har et stort spesialisert sekretariat til disposisjon, har, som påvist, gått seg vill i tallene. Jeg imøteser etter dette en kunngjøring fra Tyvand om endret politikk – eller en forklaring på hvorfor en umoralsk politikk som innebærer økende lærermangel i Utkant-Norge, er forsvarlig ut fra KrFs politiske grunnsyn. Kanskje er den basert på Skriftens ord om at «de fattige har dere alltid hos dere»?

Gå til innlegget

Dette er ennå ikke Kirkerådets standardformulering for utlysninger av proste-stillinger, men i lys av et oppslag i Vårt Land 22. mars bør formuleringen vurderes.

Det er mildt ironisk at de fleste som i Vårt Land uttaler seg om bispekandidatene i Nidaros (dekan Tønnessen, leder for de Frimodige Kjøde, rektor Haanes), er helt enige om at kandidatene er for like; professor Oftestad synes å være mer nyansert.

Selvfølgelig er de like. I alle organisasjoner vil det være slik at de som gjør karriere, sjelden eller aldri har et sterkt avvikende syn på organisasjonens kjerneverdier, og som regel rekrutteres innenfra: Speidergutter tar befalsskolen og blir oberster før de blir generaler, elever som trives på skolen blir lærere og deretter inspektører før de blir rektorer; søndagsskolebarn går på MF og blir proster før de blir biskoper. (I denne sammenheng må de frivillige organisasjonene regnes som kvasi-prostier, og Det lutherske verdensforbund som et litt over middels tungrodd prosti.) Her kan jeg for en gangs skyld stå åpent fram som prof dr philos og bekjenne at jeg har disputert på en avhandling om sosialisering av voksne, til et yrke, innen en organisasjon. Så dette vet jeg litt om.

Vil man fremme avvik, må man enten sørge for at aktører utenfra kan øve innflytelse, slik regjeringen kunne da de utnevnte biskoper, eller dyrke det fram, for biskopers vedkommende neppe med den utlysning jeg har foreslått, men gjennom nominasjonsprosessen, som må styres. Den er for viktig til å overlates fullt ut til bispedømmeråd.

Men det er ikke så mange avvik som man med rimelighet kan nominere fram. Selv ikke Kjøde er vel så frimodig at han vil ha krav om at det blant kandidatene skal finnes personer som er mot kvinnelige prester, eller som nekter å vie fraskilte. Men han ville vel gjerne ha et krav om at man må nominere minst en som er motstander av vigsel av likekjønnede. Tønnessen vil nok at det skal være minst en som har utdanning fra TF; det kan modereres som et krav om kandidatene skal være fra minst to læresteder. Andre kan ville at minst en kandidat skal være, om ikke professor, så i hvert fall ha doktorgrad.

Personlig må jeg medgi at jeg etter en uttalelse fra rektor, dr theol, prof i kirkehistore Haanes er blitt usikker angående det siste kravet. Ifølge ingressen til oppslaget i Vårt Land mener han at «det er blitt vanskeligere å ha avvikende syn innenfor Den norske­ kirke». Men man skal ta alt i beste mening, også kollegers kompetanse; derfor legger jeg til grunn at han sikkert er professor i eldre kirkehistorie, og ikke kjenner til behandlingen av f eks Ingrid Bjerkås og Kristian Schjelderup, eller for den saks skyld Jens Torstein Olsen. Iflg NRK Sørlandet «2000): «Daværende biskop i Oslo ønsket å få ham avsatt som prest fordi han levde sammen med en annen mann. Olsen valgte da selv å gå av. … Men i vår fikk han lyst til å bli prest igjen og er nå ansatt som kapellan i Oslo.»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere