Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Det er vel og bra at «regjeringen er opptatt av å løfte fram læreryrket som kanskje det viktigste yrket i norsk arbeidsliv» og vil øke yrkets status, ved å heve opptaksgrensene. Men det bør gjøres stegvis og skjønnsomt.

I et innlegg i Vårt Land og på Verdidebatt i januar pekte jeg på kravet om 4 i matte for å bli lærer, som innføres fra i år, ville medføre store rekrutteringsproblem til lærerutdanningene for trinn 1-7.Et simulert opptak fra 2014, hvor kravet om 4 i matte var lagt inn, viste nemlig at bare halvparten av plassene på landsbasis ville blitt fylt opp. Nord-Norge ville nærmest bli tømt for lærerstudenter for trinn 1–7: Bare 60 av 228 studieplasser ville blitt fylt (26 %).

Nå foreligger de første reelle tallene fra 2016. Statsråden uttrykker bekymring for nedgangen i søkningen til dette studiet. Nedgangen er på 11 %; for så vidt som søkningen til høyere utdanning har gått opp med 3,2 %, er nedgangen høyere, og betydelig. En nedgang på 10-15 % hadde ikke gjort så mye dersom det var nok søkere å ta av. Men slik er det ikke; lærerutdanningene for trinn 1-7 har bare unntaksvis hatt nok søkere til å fylle opp plassene.

For første gang viser problemet seg også tydelig når man ser på søkertallene allerede umiddelbart etter søknadsfristen, før man har undersøkt om søkerne er kvalifiserte. Mens det i fjor bare var fire av ca 40 tilbud som hadde færre såkalte førstevalgsøkere enn man hadde studieplasser, er det i år elleve tilbud uten nok søkere, altså nesten en tredobling. (Når opptaksprosessen er over, og man får tall for såkalte kvalifiserte førstevalgsøkere, vil flere tilbud stå uten tilstrekkelig antall søkere.)

I Tromsø (som vel inkluderer Alta) er det bare 60 søkere til 84 studieplasser; ved Nord universitet (som inkluderer Bodø og Nesna) har 3 av 8 tilbud for få søkere; den samiske lærerutdanningen har 9 søkere til 12 plasser.

Statsråden sier en pressemelding at «dersom søkningen til denne utdanningen ikke bedrer seg etter innføringen av femårig grunnskolelærerutdanning neste år, vil vi vurdere å sette inn særskilte tiltak.»

Tallenes tale, både ved simulerte opptaket i 2014 og nå, er imidlertid så tydelig at det ikke er noen grunn til å vente et år før man gjør noe. Høringsinstansene var massivt mot å heve mattekravet for lærerutdanningen for trinn 1-7, men deres innspill ble ignorert. Få eller ingen fagfolk mener at det å oppnå 4 på den svært teoretiske matematikken i annet år på videregående skole, er et rimelig krav for å undervise i regning i småskolen – selv om begge deler kan kalles matte, er avstanden enorm. Kostnadene ved å opprettholde kravet er store – nemlig lærermangel, først og alvorligst i Nord-Norge. Statsråden bør derfor gjøre noe allerede i år, ved å invitere til en ekstra søknadsrunde for denne lærerutdanningen, der kravet om 4 fravikes.

 

Det er vel og bra at «regjeringen er opptatt av å løfte fram læreryrket som kanskje det viktigste yrket i norsk arbeidsliv» (pressemeldingen) og vil øke yrkets status, ved å heve opptaksgrensene. Men det bør gjøres stegvis og skjønnsomt, under hensyntagen til hvor få det er som oppnår 4 i matte, og på en slik måte at elever i Utkant-Norge ikke blir overlatt til lærere uten noen som helst form for lærerutdanning.

Gå til innlegget

Som emne innen pedagogikk synes jeg 15 studiepoeng (K)RLE er for mye – der er så vidt mange emner som bør dekkes, at man burde begrense seg til 10 eller 5 poeng. Men her spiller nok hensynet til KrFs prosentpoeng en avgjørende rolle.

I et innlegg i Vårt Land 15. mars tar Tveter Thoresen til motmæle mot at (K)RLE omtales som et emne i lærerutdanningen.Men de 15 studiepoeng som faget nå får fra pedagogikk, er ikke et fullverdig fagstudium – da kreves det minst 30 poeng. Slik jeg har oppfattet emnet, skal det ikke gi undervisningskompetanse, men gi studentene innsikt i den rolle religion spiller i samfunnet. På samme måte som kunnskap om eleven er viktig for lærere, er kunnskap om samfunnet det.

I forarbeidene til någjeldende lærerutdanningsplaner fra 2010 har jeg lett etter, men ikke funnet, formuleringer om at RLE skulle være et tema innen det faget som ble hetende pedagogikk og elevkunnskap. Jeg tror derfor det må ha dreiet seg om muntlige utsagn fra daværende ekspedisjonssjef Jahr. Jeg husker at jeg og kolleger ristet litt på hodet over tanken – ut fra vårt kjennskap til de interne kriger ved lærerutdanningsinstitusjonene, la vi til grunn at uten klare regler, ville et slikt forslag ikke bli gjennomført.

Det er det da heller ikke blitt – derfor lages det nå regler. Dette kan man like eller mislike. Pedagogene liker det ikke, men KrF har her fått sin vilje, som altså kan synes å være i samsvar med gamle intensjoner.

Thoresen skriver at pedagogene protesterte i 1998, mot at pedagogikk og det daværende KRL fikk et halvt år hver. Det kan være de gjorde det, men det høres litt rart ut. Pedagogikken var nemlig blitt redusert til et halvt år tidlig i 90-årene. Det var vel først og fremst da man protesterte.

I den pedagogiske mytologi markerte dette slutten på gullalderen, da pedagogikken i ca 20 år ifølge tradisjonen hadde hatt et omfang på ett år. Myten ble endog slukt ubearbeidet i en doktoravhandling for et par år siden. Men dette er en kollektiv erindringsforskyvning. Det var faget ‘pedagogikk og praksis’ som var på ett år, og praksis utgjorde minst et kvart år.

Når pedagogikken nå derfor reduseres fra 60 til 45 studiepoeng, er vi altså faktisk tilbake i gullalderen, etter et kort intermesso som kanskje kan betegnes som diamantalderen. Men ordningen var ikke så bestandig som diamanter … .

For hva det er verdt: Som emne innen pedagogikk synes jeg 15 studiepoeng (K)RLE er for mye – der er så vidt mange emner innen pedagogikk som bør dekkes, at man burde begrense seg til 10 eller 5 poeng. Men dette er et område hvor hensynet til KrF prosentpoeng på meningsmålingene nok spiller større rolle enn forsøk på faglige avveininger. 

Gå til innlegget

Kirkevalget – og Vårt Land, KIFO og Norstat

Publisert nesten 4 år siden

I drøye tre år har jeg engasjert meg sterkt i kirkevalget. Det følgende er en oppsummering, med særlig referanse til Vårt Lands dekning av valget, KIFOs rapport om det, og bidrag fra Norstat.

1. Undersøkelsen om valgdeltagelse

Vårt Land sto som oppdragsgiver for Norstats undersøkelse av forventet valgdeltagelse noen uker før valget. Jeg har ikke hørt om andre velgerundersøkelser hvor man har bommet så ettertrykkelig – man fant at nærmere 40 % ville stemme, mens bare litt over 15 % gjorde det (ved bispedømmerådsvalget, ifølge KIFOs rapport, tabell 19).

Hvorfor det gikk så galt, kan forstås ut fra den metoden som benyttes. Denne metoden er ikke offentliggjort hva angår undersøkelsen om forventet valgdeltagelse, men må antas å ligge nær den tilnærmingen som er beskrevet i KIFOs rapport om kirkevalget, der Norstat har stått for telefonintervjuer til velgerne, bl a om de var personlig kristne (jfr nedenfor).

Telefon-undersøkelser er ikke hva de var, av to grunner, som er nært forbundet med hverandre: mobiltelefoner og ‘nei’. Når man før i tiden fikk tak i noen pr telefon, var de hjemme sammen med telefonen, og syntes kanskje det var litt stas å bli spurt. På mobilen treffes man hvor som helst, og det passer som regel dårlig. I KIFO/Norstats velgerundersøkelse (rapportens tabell 6) er det oppgitt at man måtte ringe over 26000 samtaler for å få tak i 1500 respondenter. Halvparten av oppringningene ble riktignok ikke besvart, men man fikk nei av 10000, og drøye 1000 besvarte samtaler ble av ulike grunner ikke benyttet.

Anvendt på undersøkelsen om valgdeltagelse fra i høst, blir det da slik at hvis man også der har måttet ringe til 26000, ikke fikk noe svar fra 13000, og snaue 90 % av de som tok telefonen, ikke ønsket å si noe, er det overveiende sannsynlig at det blant de som gadd å snakke, er en systematisk overvekt av slike som hadde til hensikt å stemme. De som ikke var særlig interessert i kirken og kirkevalget, avbrøt bare samtalen. Dette forklarer at man fikk fullstendig feil tall for hvor mange som ville stemme.

 

2. Vårt Lands kampanje og (mis)bruk av undersøkelsen om valgdeltakelse

Undersøkelsen ledet til oppslag om at ateister og ikke-troende ville avgjøre valget. Det klareste eksempelet er Espen Ottosen i Aftenposten 27. august 2015, som skrev med det siktemål å diskreditere valget allerede før det var avholdt. Det er uklart om han selv brukte uttrykket ateister, men han skrev: "... de som stemmer trenger ikke å bry seg det minste om teologiske argumenter. Ja, de trenger ikke engang å tro på Gud."

Tilsvarende innlegg og oppslag kunne man finne i Vårt Land. Sjefredaktøren fortalte to dager senere om en kvinne med valgkort: «– Jeg har jo tenkt å melde meg ut, sa hun, men hadde knapt fullført setningen før hun la til: – Men før jeg gjør det, skal jeg i hvert fall benytte anledningen til å stemme på dem som vil gjøre kirken mer liberal.» I samme kommentar stilte han spørsmål ved Bjørn Eidsvågs engasjement for kirkevalget – fordi Eidsvåg «… sliter med troen og […] har distansert seg fra kirken.»

I perioden fra valget til KIFOs undersøkelse forelå, hadde denne kampanjen imidlertid vanskelige kår, fordi valgdeltagelsen bare var noen få prosentpoeng høyere enn ved forrige valg. Ateistene hadde stort sett holdt seg unna valglokalet … .aH

 Et oppslag nå i februar, om hvor få av Åpen folkekirkes velgere som er personlig kristne (se nedenfor), er imidlertid et siste ledd i denne kampanjen.

 

3. Vårt Land undersøkte aldri grundig hva som gikk galt

Vårt Land er som kjøper og publiserer medansvarlig for å finne ut hva som har skjedd når meningsmålinger går så galt. Men bortsett fra å innhente en nærmest intetsigende kommentar fra Norstat, har man ikke gjort noe.

Her bør Vårt Land innhente en ny kommentar, gjerne fra både KIFO og Norstat, og så la denne kommentaren bli vurdert av en uhildet fagmann. Dette siste er nødvendig, fordi både KIFO og Norstat delvis lever av å ringe og ringe og ringe, og så presentere resultatene, uten særlig drøfting av representativitet. (I KIFOs siste rapport er drøftingen av svarprosent og representativitet på 12 linjer.)

Det kan imidlertid synes som at fra Vårt Lands side sett, er ethvert tall, om aldri så svakt beregnet, av interesse, for at avisen kan fremme sitt anliggende.

 

4. KIFO og Vårt Land om personlig kristne

Velgerundersøkelsen i KIFOs siste rapport er det KIFO selv som står ansvarlig for, men Norstat har stått for telefoneringen.

Hva angår metode har man også her ringt og ringt til man fikk 1500. Siden dette var en velgerundersøkelse, måtte nå fram til personer som HADDE stemt. Men i angjeldende tabell og de 12 linjers metodedrøfting, finner man ingen opplysninger om hvor mange som man kom i kontakt med og som sa de HADDE STEMT, men som IKKE VILLE SNAKKE. Dette tallet (som kan benevnes N) må man ha for å kunne beregne svarprosenten – den er 1500 dividert på 1500+N.

Fordelen med å bruke begrepet ‘personlig kristen’ er at man da kan sammenlikne med tidligere undersøkelser. Ulempen er at det er et omstridt og uklart begrep; VL brukte ved en anledning betegnelsen ‘betent’. Et innlegg fra Vårt Lands Aune har medført en lang debatt om uttrykket. Det kan synes som det er et begrep som har endret konnotasjon siden de forrige valgene, i 2009 og 2011. Noen velgergrupper har kanskje behov for å distansere seg fra det, fordi det står for standpunkter de ikke er enige i – herunder vigsel av likekjønnede.

Man kan kanskje hevde at når man ikke har noen svarprosent, og begrepet er omstridt, med en mulig glidende betydning, har sammenlikninger med tidligere valg lite for seg. I så måte er det kanskje akseptabelt at Vårt Land ikke har foretatt slike sammenlikninger.

Det man likevel kan si, er at ifølge KIFOs tall for førstegangsvelgere, var det ved valget i 2009 51 % som anså seg som personlig kristne. Tallet steg til 55 % i 2011, slik at man kan snakke om et nivå på drøye 50 %. Nå er det sunket med ca 10 %, til 43,6 %. Når svarprosentene ikke oppgis, kan feilmarginene ikke beregnes. Når det til overmål dreier seg om et mulig glidende begrep, må man kunne konkludere med at antallet personlig kristne førstegangsvelgere har holdt seg noenlunde konstant, men antagelig sunket noe.

 

5. Vårt Land om ikke-kristnes kupp

Ved en anledning brukte en journalist uttrykket ‘ikke-kristne’ om velgere som hadde svart nei på spørsmålet om de var ‘personlig kristne’. Det var Åpen folkekirkes velgere som da ble fokusert. Ordbruken ble senere beklaget, men, som det burde stå i Skriften: hva hjertet er fullt av, flyter tastaturet over med. Utsagnet ligger nær anliggendet fra før valget, med de mange kirkefremmede som ville avgjøre det (se ovenfor pkt 2).

Fra ett av Vårt Lands tastaturer har også uttrykket ‘kupp’ om valgresultatet kommet flytende (leder 08.02.16).

Sett i sammenheng blir da linjen at kirkefremmede kvinner med valgkort og andre likesinnede, som Bjørn Eidsvåg, ville kuppe valget; når det ikke gikk slik, er det likevel tale om kupp, selv om valgdeltagelsen bare økte fra 10,6 til 15,1 (KIFOs tabell 19).

 

6. Uklarheter om valget i KIFOs rapport

I det som viste seg å være en foreløpig rapport fra valget, tok et avsnitt (2.4.4.b) utgangspunkt i en disputt jeg hadde hatt med Anne Enger i Klassekampen (men den foregikk også i Vårt Land). 

Problemet var imidlertid at KIFO fullstendig hadde misforstått mitt anliggende – det handlet ikke om såkalte ‘slengere’ – personer som føres over fra en liste til en annen.

Mitt anliggende var at vi ved dette valget hadde noe som knapt kan oppstå ved andre valg, nemlig at velgere som benytter en liste, og der kumulerer dem de ønsker fordi disse har et standpunkt man ønsker skal vinne fram, kunne oppleve at de sikret ytterligere mandater for kandidater med et standpunkt de IKKE ønsket å støtte, altså et STIKK MOTSATT resultat av det de ønsket.

At de man kumulerer ikke blir valgt, er vanlig ved alle valg. Men når KIFO i sin endelige rapport skriver at «det er imidlertid vanskelig å se det demokratisk problematiske med at noen velgere ikke når frem med sine kandidatpreferanser», synes det som man ennå ikke har grepet problemet.

Det handler nemlig om mer enn ‘ikke å nå fram’ med sine kandidater på en liste hvor de øvrige kandidater har omtrent samme syn (som på en partiliste ved et kommunevalg), det handler om at resultatet kunne bli det stikk motsatte av den man ønsket.

Det som nemlig var enestående, var at ved dette valget ville 1) liberale velgeres bruk av nominasjonkomiteenes lister, og 2) kumulering liberale kandidater på denne listen, kombinert med 3) aksjonen fra Levende folkekirke om å stemme på visse kandidater på denne listen, og 4) det faktum at de mange liberale velgere ikke benyttet listen i det hele fordi de benyttet listen fra Åpen folkekirke, innebære at de liberale velgerne bidro til å sikre flere mandater til listen – som alle ville kunne gå til Levende folkekirke, som følge av denne grupperingens aksjon, og fordi ikke tilstrekkelig mange liberale velgere kumulerte liberale kandidater på listen.

Dette kommer ikke klart fram i den endelige rapporten fra KIFO, fordi man som utgangspunkt benytter en sammenlikning med kommunevalget, hvor man aldri bare har to lister, hvor den ene er fremmet av ett parti, og den andre inneholder BÅDE kandidater som støtter dette partiet i en avgjørende viktig sak, OG kandidater som har det stikk motsatte standpunkt, og hvor de foreligger en organisert aksjon for å kumulere de sistnevnte.

At dette avviket fra kommunevalget ikke kommer skikkelig fram, skyldes nok at rapporten ikke har vært underkastet kritisk lesning fra eksperter før den ble publisert – det er bare vist til innspill i forbindelse med korrektur. At jeg kom til å lese et utkast, og kunne utvirke delvise forbedringer, er ikke godt nok – det var en tilfeldighet. Slik manglende kvalitetssikring hører fortiden til.

Rapporten går ikke inn på hvorfor valgordningen ble som den ble, nemlig at Kirkerådets flertall ikke ville utrede forholdstallsvalg forut for kirkemøtet i 2014. Det er tvilsomt om Kirkemøtet overså konsekvensene av sitt kompromiss, dere det ble åpnet for forholdstallsvalg, nemlig at velgere kunne komme til å sikre mandater for den gruppe de ikke ønsket å støtte.

Men dette vil neppe gjenta seg. Åpen folkekirke har allerede kunngjort at man vil stille liste ved neste valg, og bispedømmerådene kan da ikke på nytt stille blandede lister, når konsekvensene kan bli som skissert her. Andre grupper må da stille sine egne lister.

Gå til innlegget

Når Vårt Land i tilknytning til beklagelsen av uttrykket 'ikke-kristen' spekulerer i at disse velgerne kanskje blir borte, blir det besynderlig. Det kunne jo være de stemmer neste gang, fordi de omvender seg – hvis det er et uttrykk man kan tillate.

Et hovedoppslag i Dagsrevyen på fredag 5.2., også publisert på Vårt Lands nettsider kl 1900 samme kveld, var at «halvparten av dem som stemte på Åpen folkekirke, betrakter seg ikke som ‘personlig kristne’» (Vårt Lands formulering). I Vårt Lands trykte utgave lørdag hadde oppslaget fått den sjarmerende overskrift «trakk ikke-kristne til stemmeurnene». Av teksten fremgår det at det var ‘knapt’ halvparten som var ikke-kristne. I avisen for 9.2. er bruken av begge begrepene problematisert og til dels beklaget. I det følgende bruker jeg likevel sistnevnte uttrykk, som er kortest.

Undersøkelsen er upålitelig. Før valget påsto et meningsmålingsinstitutt at valgdeltagelsen ville bli ca 35 %, den ble som kjent under halvparten, 16,7 %. Det har ikke vært mulig å finne ut hva denne voldsomme bommerten skyldes. Det synes som målingen av velgernes tro er designet av en mer seriøs aktør. Men hvis man kan bomme så grovt på et enkelt spørsmål som ‘skal du stemme eller ikke’, er det liten grunn til å feste lit til tall som baserer seg på spørsmål om det mer diffuse og samtidig krevende «betrakter du deg selv som en personlig kristen» – et uttrykk Vårt Lands lederskribent på mandag 8.2. omtaler som ‘betent’! Den foreliggende undersøkelsen synes å ha en svarprosent på ca drøye 10 (man måtte ringe over 13000 for å få 1500 svar) og kan ikke være troverdig.

Tallene er som ved de forrige valgene. Siden Åpen folkekirke fikk flest stemmer, kan man vel regne med at de fikk ca 60 % av stemmene; dermed var det knapt 30 % av disse velgerne som oppga å være «ikke-kristne». Det oppgis dessuten at 20 % av de (noe færre) som stemte på nominasjonskomiteenes lister, også er «ikke-kristne», slik at summen «ikke-kristne» for alle velgere blir mellom 30 og 40 %.

Men av en overskrift fra Vårt Land for 28. april 2010, om valget i 2009, fremgår det at «halvparten av de nye kirkevelgere var ikke personlig kristne». Og ifølge Aftenposten for 28. april 2010 var det bare 70 % av alle dem som stemte ved det valget, som regnet seg som ‘personlig kristne’. Tretti prosent var altså ikke 'personlig kristne' – omtrent som nå. Så de «ikke-kristne» kom ikke inn i verden og kirkevalget med Åpen folkekirke.

I Vårt Lands lederartikkel mandag hevdes det at «… 38 % av dem som ga stemme til Åpen folkekirkes liste, svarte ‘nei’ på spørsmålet om Den norske kirke var viktig for dem». Dette tallet er gjentatt i tilknytning til beklagelsen 9.2. Men ifølge den rapporten man baserer seg på, var det tilsvarende tallet for alle velgere ved de forrige valgene hhv 37 og 36 %, da målt som tilslutning til utsagnet «den norske kirke er ikke viktig for meg».

Tirsdag problematiserer og beklager avisen altså ordbruken over fire sider. Men når man selv over så mange siderunnlater å referere tall som viser at det ikke har funnet sted særlige endringer fra de forrige valgene, og i lederen på mandag antyder at årets valg er et «kupp», får artikkelen på lørdag og lederen på mandag preg av kampanjejournalistikk, rettet mot Åpen folkekirke og denne gruppens velgere. Når man så til overmål i tilknytning til beklagelsen av uttrykkene spekulerer i at disse velgerne kanskje blir borte ved neste valg, blir det besynderlig. Det kunne jo være de stemmer neste gang også, fordi de omvender seg – hvis det er et uttrykk man kan tillate … .

Gå til innlegget

Ifølge Aftenposten for 28.04. 2010 var det bare 70 % av dem som stemte ved valget i 2009, som regnet seg som ‘personlig kristne’. Det er omtrent som ved siste valg. Så hedningene kom ikke inn i verden og kirkevalget med Åpen folkekirke

Et hovedoppslag i Dagsrevyen på lørdag, også publisert på Vårt Lands nettsider kl 1900, var at «halvparten av dem som stemte på Åpen folkekirke, betrakter seg ikke som ‘personlig kristne’» (Vårt Lands formulering).

Det er et stort spørsmål hvor pålitelig målingen er. Før valget påsto et meningsmålingsinstitutt at valgdeltagelsen ville bli ca 35 %, den ble som kjent under halvparten, 16,7 %. Det har ikke vært mulig å finne ut hva denne voldsomme bommerten skyldes. Det er uklart om det er de samme fagfolk, eller mer presist «fag»folk, som nå har slått til igjen. Men hvis man kan bomme så grovt på et enkelt spørsmål som ‘skal du stemme eller ikke’, er det liten grunn til å feste lit til tall som baserer seg på spørsmål om det mer diffuse og samtidig krevende ‘er du en personlig kristen’, uavhengig av hvilke «fag»folk som har spurt.

Hvis man likevel går nærmere inn på tallene, kan følgende sies:

Åpen folkekirke vant valget, dermed ble vel de 16,7 prosentene fordelt med ca 10 % til de Åpne, og ca 7 % til andre. Dersom det er riktig at snaue halvparten av de som stemte på de Åpne ikke er ‘personlig kristne’, og 20 % av de som stemte på andre heller ikke faller i denne kategorien, kan de som stemte deles i fire grupper:

-         Kristne som stemte på de Åpne 5,5 % av de stemmeberettigede, ca 165.000

-         ‘Hedninger’ som stemte på de Åpne 4,5 %, ca 135.000

-         Kristne som stemte på andre 5,6 %, ca 165.000

-         ‘Hedninger’ som stemte på andre 1,4 %, ca 40.000.

Valgdeltagelsen ved forrige valg var 13,5. Hvis man legger til grunn at antall stemmeberettigede ikke har endret seg (ca 3 mill), og at det også sist var ca 11 % (5,5 + 5,6) av de stemmeberettigede som da stemte som var personlig kristne, må det da ha vært ca 2,5 % (13,5 – 11,1) av de stemmeberettigede som da stemte, som var ‘hedninger’, dvs ca 75.000. Dette har altså nå økt til ca 175.000. eller ca 100.000 flere enn sist.

Sagt på en annen måte: Ved forrige valg var 1 av 5 ‘hedninger’. Nå er det tilsvarende tallet ca 1 av 3.

Men det ser ut som'hedningens' deltagelse går litt opp og ned. En overskrift fra Vårt Land for 28. april 2010, om valget i 2009, hevder at «halvparten av de nye kirkevelgere var ikke personlig kristne». Og ifølge Aftenposten for 28. april 2010 var det bare 70 % av alle dem som stemte ved det valget, som regnet seg som ‘personlig kristne’. Tretti prosent var altså ‘hedninger’ - omtrent som nå. Så 'hedningene' kom ikke inn i verden og kirkevalget med Åpen folkekirke.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 1783 visninger
Selvgodt norsk snobberi
av
Espen Ottosen
rundt 1 måned siden / 1504 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
29 dager siden / 1383 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
17 dager siden / 1134 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
21 dager siden / 1063 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 1 måned siden / 818 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
11 dager siden / 809 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere