Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

I sitt siste innlegg fremhever Grønvik to temaer: Partier som kommer inn fra sidelinjen, og bredde i nominasjonsprosessen. Men det fremgår av avslutningen at hans hovedanliggende er et tredje tema, nemlig tid og sted for valget.

Hans første innlegg sies å ha vært «… en reaksjon på at Åpen folkekirke nå frir til Stortinget for å binde kirken til en valgteknisk løsning før den har drøftet både ordning og valg». I det han selv omtaler er en karikert formulering, legges følgende i munnen på ledelsen i Åpen folkekirke: «Det er moro å ha makt. Kan dere ikke være så snille å velge oss en gang til.» Dette avstedkommer fire kommentarer:

1. Partier fra sidelinjen: Jeg tror partier er kommet for å bli. Men for å parafrasere stortingspresident Hambro: Enhver sokneprest må stå fritt til å kjempe mot de vindmøller han ønsker. (Se også pkt 4, under.)

2. Bredde: Dersom man i tillegg til partier opprettholder ordningen med lister som frembringes gjennom bispedømmenes nominasjonskomiteer, er ikke hovedproblemet bredden ved disse listene. Hovedproblemet er at ikke-partier utnytter denne ordningen til å motvirke den bredden disse listene skal gjenspeile. Ved siste valg var det slik at i de bispedømmer hvor Frimodig kirke anbefalte mer enn en enkelt kandidat, kom nesten alle de anbefalte inn. Velgere som trodde de kunne nå fram med å kumulere andre kandidater, hadde svært liten sjanse til å nå fram, men ved å bruke lista, bidro de til flere mandater til lista. Det er dette jeg har kalt en pervers effekt – disse velgerne bidrar til det stikk motsatte av det de ønsker. Kirkerådets administrasjon ville i sin informasjon om valget ikke gjøre oppmerksom på denne mekanismen, som var behandlet i evalueringsrapporten fra forrige valg. Hva skal man med evalueringer hvis de ikke brukes i aktiv informasjon til velgerne? I tre bispedømmer anbefalte ikke de frimodige åpent. I to av disse var det enkelt å få vite hvem som var anbefalt; i Oslo besvarte man ikke henvendelser fra meg (men jeg tror jeg vet hvem dere var).

3. Valgteknisk løsning: Den valgtekniske løsningen Grønvik er i mot, er følgende, fremmet av lederen for Åpen folkekirke: «… at det fortsatt blir lovfestet at kirkevalg skal gjennomføres samtidig med og i nærheten av offentlige valg». Bønnelista har på sin side ønsket å gå tilbake til den gamle ordningen, med valg etter gudstjenesten. Grønvik selv vil ha en valguke, i kirken. Overfor ham var mitt anliggende at dette mange steder ikke vil kunne fungere; i Lommedalen vil det nok bli brysomt å skulle bemanne en valgstasjon med to personer i ca 12 timer i ca 7 dager. På et kirkemøte forleden ble det fremmet forslag om at kirkevalget ikke skulle koples med offentlige valg, jeg tror det var hva angår tid; det virker som Grønvik ligger nær dette standpunktet. Som den formalist jeg er, har jeg hatt sympati med dette. Men jeg er blitt mer pragmatisk.

I dagens Vårt Land er der, i et innlegg fra professor Aadnanes, tall som kan belyse min pragmatisme. Der fremgår det at 22 prosent av kirkens medlemmer tar del i gudstjenestelivet. Så lenge valgdeltakelsen er vesentlig under dette, ved de siste valgene snaue 15 prosent (snaue 17 og sanue 13), er jeg kommet til at man ikke bør ri sine formalistiske kjepphester inn i solnedgangen, men heller arbeide for at valgdeltagelsen holder seg og helst stiger. Hvis den blir over 22 prosent, kan vi ta opp igjen diskusjonen, slik Misjonssambandets Ottosen prøvde seg på for ca fem år siden, da Vårt Land hadde hatt kontakt med et meningsmålingsinstitutt med svak metodisk kompetanse, som mente at valgdeltagelsen ville bli 30 prosent. (Verken Ottosen, instituttet eller Vårt Land tok seg bryet med å forklare avviket.)

4. Karikering: Grønvik begrenser seg ikke til karikering. Han innledet vinterens første innlegg på en måte som fremtrer som nokså aggressivt i omtalen av Åpen folkekirke: «Ved valget nå i høst, beholdt de makten ved grunnløse trusler om at seieren var truet, et program som stort sett var lånte fjær fra omforente saker Kirkemøtet hadde arbeidet med i årevis, og ved tonedøvt å lansere slagordet om tro, håp og kjærlighet for alle.» Jeg er tvilende til at kombinasjonen av karikering og aggresjon er så fruktbar.

Jeg er dårlig til å gå i takt, og er derfor ikke medlem av Åpen folkekirke. Men slik jeg har oppfattet situasjonen, har partiet sitt utspring i følgende protokolltilførsel fra 38 delegater på Kirkemøtet i 2014: «Kirkemøtet har avvist vigselsliturgi og forbønn for borgerlig inngåtte ekteskap for likekjønnede. Forslagene ble avvist med et knapt flertall, der 44 % gikk inn for vigsel, og 46,6 % gikk inn for forbønn. Avstemmingen synliggjør tydelig de to ulike synene, og vi som skriver under her, håper biskopene kan ta grep for å finne løsninger som muliggjør praktisering av to syn i kirken.» Senere kom man åpenbart til at man ikke kunne håpe på biskopene. Men man kan ikke med rimelighet omtale et parti som har sitt utspring i en protokolltilførsel på et kirkemøte, som å komme inn fra sidelinjen?

På det helt personlige plan er mitt engasjement trigget av en venn som håpet, ikke på biskopene, men på en bispekandidat. Etter at kirken, herunder Oslo biskop, med stor nidkjærhet hadde hindret Jens Torstein Olsen i endog å få en administrativ stilling Kirkerådet, hadde jeg en samtale med ham, der han uttrykte håp om at det kunne bli en forandring hvis Osberg ble biskop. The rest is history. Spesielt interesserte kan lytte til intervju med Olsen på s 5 i Skeivt arkiv. Valgnerder kan lese mine innlegg i Verdidebatts arkiv gjennom de siste ca 7 år. Minst 100 av dem er om kirkevalg, nesten helt tilbake fra da jeg overfor Kirkerådet tok til orde for færre underskrifter for å kunne stille alternative lister.

Med dette setter jeg ikke punktum, men tankestrek –

Gå til innlegget

Feil fakta, men fruktbar fornemmelse.

Publisert 2 måneder siden

Der er minst to feil i det jeg skrev i siste avsnitt i mitt tilsvar til Grønvik angående kirkevalg. Men retningen på fornemmelsen var forbausende fruktbar. Historiesvak hane kan også finne korn.

Man burde vel egentlig ikke offentliggjøre sine ‘forenklende kirkehistoriske fornemmelser’, slik jeg gjorde avslutningsvis i et tilsvar til Grønvik, som jeg skrev i noen hast fredag ettermiddag. Om Calmeyergatemøtet i 1920 har jeg, etter at jeg har kunnet sjekke kildene, brakt på det rene at det bare var en enkelt representant, innen en stor delegasjon fra KFUK/M, som stemte mot, og da bare mot et enkelt punkt, i ett av flere vedtak. Organisasjonen må likevel ha hatt en noe avvikende lære i 20-åra, fordi den først i 1929 (her med kirkehistorikeren Oftestads ord) ‘sluttet seg definitivt til Calmeyergatelinjen’.

Geilomøtene ble etterhånden kalt ‘Organisasjonenes fellesråd’, og både formann og generalsekretær møtte fra de store legmannsorganisasjonene. KFUK/M, hvor man da hadde en kvinne som styreleder, var den eneste organisasjonen som i 2008 stemte mot nedleggelse. Det er sannsynlig at min smule erindring om at generalsekretæren i organisasjonen ikke møtte, dreier seg om et eget forum for generalsekretærer, som nevnes i en fremstilling i Sambåndet.no.

I denne fremstillingen heter det, om nedleggelsen av fellesrådet: «… for flere av organisasjonene […] var også teologisk uenighet en grunn til nedleggelse etter at Norges KFUK-KFUM har sagt ja til homofilt samliv».

Det jeg var opptatt av da jeg skrev ned mine fornemmelser, men som kanskje ikke kom klart fram, er hvem som ved de siste kirkevalgene har stemt inn representanter for Åpen folkekirke, og dermed har bidradd til å skape en motpol mot den sterke kirkepolitiske grupperingen som manifesterte seg i Calmeyergaten – en gruppe som omfattet nesten hele kristen-Norge, og som det derfor for mange vil være vanskelig å oppfatte som et parti – ‘alle’ var jo med! Jeg vil anta (og dette er en hypotese, noe som er litt sterkere enn en forenklende fornemmelse) at det ikke i ubetydelig grad er velgere som kanskje ikke hører til kirkens kjernetropper, men som har fått en tilknytning til kirken gjennom KFUK/M’s ungdomsklubber og Ten Sing-bevegelse – hvor de har møtt en åpnere holdning til homofile enn andre steder i det kirkelige landskapet. (For ordens skyld – møtet i Calmeyergaten befattet seg ikke med homofili, men med den helt rette lære på andre punkter.)

 Mitt hovedpoeng var og er: Valgordningen i kirken må være slik at også de som ikke er med i kjernetroppene, kan stemme på en enkel og grei måte, og være sikret at deres stemme ikke har pervers effekt, det vil si, bidrar til det stikk motsatte av det de ønsker.



Gå til innlegget

Kirkevalg - svar til Grønvik

Publisert 2 måneder siden

Knut Grønvik har utfordret meg på sju punkter som jeg ikke berørte i det han omtaler min som raljering med hans forslag om valguke i kirken. Her er et forsøk på svar, med en forenklende kirkehistorisk fornemmelse som vedheng.

A. Mitt utgangspunkt for å engasjere meg i valgordningsspørsmål, var Kirkerådets ukritiske overføring av regler for fylkestingsvalg, til valg til bispedømmeråd (og dermed Kirkemøte), hva angår hvor mange underskrifter  man måtte ha for å stille liste. Man hadde ikke tatt hensyn til ulik valgdeltagelse. Reglene ble slik at det nå er overkommelig å stille alternativ liste, noe både Åpen folkekirke og Bønnelista har hatt nytte av. Dette impliserer at jeg hele tiden har lagt til grunn at det skal være mulig med alternative lister, og dermed partier, om man vil. Dette kom tidlig inn i regelverket; jeg har aldri hatt noe ønske om å endre det. Jeg kan ikke dele premisset at dette er å komme inn fra sidelinjen via partidannelser (Grønviks pkt 4). De fleste på listene fra Åpen folkekirke og Bønnelista står sentralt i kirken. 

Dermed er jeg åpen for partivalg (pkt 3). Mye av mitt engasjement har bestått i å gjøre det klart at den kombinasjon av partivalg og personvalg som vi nå har, og som Grønvik karakteriserer som en hybrid ordning,  gir perverse effekter, når lister utformet som personlister, kuppes av partier som ikke vil vedkjenne seg at de er partier. (En pervers effekt er at virkningen av å avgi stemme, blir den stikk motsatte av det velgeren intenderer.)

Et stykke på vei er det selvfølgelig slik at kirkeorganisering må komme før beslutning om valgordning (pkt 1) - man må vite hvilke organer man skal velge til. Men jeg har lagt til grunn at det fortsatt skal være valgte organer på lokal, regionalt og nasjonalt nivå. Det er først og fremst på nasjonalt nivå vi har fått partier - på lokalt nivå kunne slike utgjøre en belastning i det daglige arbeidet i kirken.

Det er innlysende at valgordning må avgjøres før valglokalisering. Men jeg ser ingen grunn til at man skulle gå bort fra vanlig valg, og f eks velge på menighetsmøter. I spørsmålet om hvor velgerne skal avgi stemme, må hensynet til valgdeltagelse etter mitt skjønn veie svært tungt.

I sitt pkt 5 bruker Grønvik uttrykket 'foreningsdemokrati'. Det kan vel bety det samme som valg på menighetsmøter - som jeg altså ikke ønsker. Hva som er mest demokratisk, kan ikke besvares helt generelt. De gamle demokratier England og USA har enmannskretser, som jeg vil mene gir udemorkatiske utslag. I en situasjon med listevalg, bør vi her til lands tilstrebe det ideal som vi nå nærmer oss ved at det er opprettet utjevningsmandater ved Stortingsvalgene  - alle velgere skal ha lik innflytelse. I lys av dette har jeg tatt til orde for at vi må bort fra ordningen der alle bispedømmer har like mange representanter i Kirkemøtet. 

Majoritetsprivilegier (pkt 6) er et problem dersom minoriteter lider under dem. Jeg kan ikke se at andre trossamfunn, eller medlemmene av slike samfunn, lider under at Den norske kirke avholder sine valg i tilknytning til offentlige valg.

Hva nedgangen i valgdeltagelse skyldes (pkt 7), vil vi kanskje få vite når valget evalueres. Lokalisering er kanskje ikke så viktig som tid, at kirkevalget legges samtidig med det offentlige valget. Hvis ting kan gjøres unna på en enkelt valgdag, går vel valgdeltagelsen opp.

Grøvvik er særlig opptatt av den han kaller den usalige koplingen av offentlige valg og kirkevalg. Man skal vel lytte når en sokneprest omtaler noe som usalig, og jeg har selv vært litt opptatt av det prinsipielt snodige ved at en fristilt kirke har valg samtidig som den staten man man nå er fristilt fra. Men jeg er kommet at hensynet til valgdeltagelsen må veie tyngre.

B. Jeg har ikke noe behov for en mannjevning med Grønvik om hvem som kjenner bygdenorge best. Grønviks forslag om en valguke vil for mange menigheters vedkommende egentlig innebære at forhåndsstemming på menighetskontoret, som ofte ligger i et kommunalt bygg, blir det vanlige, fordi man i mange menigheter ikke er' innom kirken likevel', slik Grønvik forutsetter.

C. Men mye av dette er egentlig utenomsnakk og formalisme. Det saken dreier seg om, er at det parti som i realiteten ble stiftet i Calmeyergaten for 100 år siden i år, har tapt makten. I en debatt med biskop Nordhaug for et par år siden, der han hevdet at partier i kirken ikke var ønskelig, omtalte jeg denne partidannelsen slik: "Den norske kirke som trosfellesskap har svært lenge omfattet store legmanns-organisasjoner som til dels har holdt og fortsatt holder særskilte gudstjenester som et alternativ til kirkens. Man etablerte sin egen institusjon for utdanning av prester. Mange prester derfra hadde (og har?) finstilte samvittigheter som forbød dem å samarbeide med ‘såkalte kvinnelige prester’; deres og andres holdninger til homofile har nå aktualisert spørsmål om en beklagelse fra kirken. Man holdt store møter der man dro klare skillelinjer mot annerledes troende, og manet til at disse skulle isoleres fra trosfellesskapet. Lederne samlet seg en gang i året på Geilo, med lite slalåm og desto mer rett lære, som et slags alternativt bispemøte. Noe av dette er historie – som fortsatt er virksom." Det siste eksempelet er en utleie-sak i et bedehus nordpå, nå vinter.

Et lite kjent faktum er at representanten for det som nå heter KFUK/M, var den eneste som ikke sluttet seg til linjen fra Calmeyergaten. Dette har jeg sett i sammenheng med at avtroppende preses, både i intervju og i sin avskjedspreken, betonet den betydning denne organisasjonen (som hun senere ledet i noen år) har hatt for henne. Jeg har en forenklende kirkehistorisk fornemmelse av at det som har skjedd i Den norske kirke siden preses var ung, er at mange av oss som vokste opp i ungdomsklubber og Ten Sing, i regi av KFUK/M, og andre steder utenfor de store legmanns-organisasjonene, omsider har har maktet å etablere en motpol til Calmeyergaten. I så måte er det av betydning at, såvidt jeg husker, deltok ikke generalsekretren i KFUF/M så flittig på Geilomøtene.

Gå til innlegget

Navlebeskuende om kirkevalg fra Bærum

Publisert 2 måneder siden

Knut Grønvik foreslår en "valguke i kirken, der folk stemmer mens de likevel er innom". Selv om han hevder å være "en landsens prest i en bynær bygd", kjenner han nok ikke bygde-Norge.

I et nokså polemisk innlegg fremmer prest i Lommedalen i Bærum, Knut Grønvik, en «landsens prest i ei bynær bygd» som han selv sier, synspunkter på hvordan hans menighet kan organisere sine valg i fremtiden: «… en valguke i kirken, der folk stemmer mens de likevel er innom. Foreldre som følger barn til speider og kor, voksne kormedlemmer på øvelse, Ten Sing, babysang, konfirmantforeldremøte, konsert. Samt etter gudstjenester, selvsagt.»

Noe av det rareste ved Bærum, hvor jeg selv bor, er insisteringen på at Bærum er en bygd. Men Bærum er for alle praktiske formål forstad, som ikke uten grunn heter suburb på engelsk – det siste leddet er latin for by. Grønvik er sikkert lommekjent i Lommedalen, men har nok lite peiling på bygdelivet.

I en bygd jeg kjenner litt til, er der to kirker, og et tredje prekensted. Til disse lokalitetene kommer det bare folk til gudstjenester og begravelser; kanskje er der også et par konserter i året. De øvrige aktivitetene Grønvik nevner, finnes ikke, eller de finner sted på helt andre steder.

Man kunne jo saktens ha stemmegiving etter gudstjenesten i den kirken hvor det er gudstjeneste i Grønviks valguke. Men ingen er ‘likevel innom’ slik han legger til grunn, og man kan vel ikke godt rigge opp midlertidige valglokaler for et par timer der hvor andre aktiviteter finner sted – hvis de finner sted?

Det eneste stedet hvor man kunne avgi stemme gjennom hele Grønviks valguke, ville være kirkekontoret, som ligger i kommunehuset. Slik lokalisering er sikkert Grønvik i mot, siden det innebærer samrøre mellom kirken og det offentlige;ordningen rammes nok av følgende: «Det er respektløst av majoritetskirken å tviholde på et privilegium ingen andre tros- og livssynssamfunn har.»

Realiteten er nok at Grønvik er eksponent for et kirkelig ikke-parti som har sittet med makta i alle år. Det er frustrerende å tape makt, gjennom valgordninger som øker valgdeltakelsen. Frustrasjonen gjenspeiles i toneleiet i Grønviks innlegg. Men det må være grenser for navlebeskuing, selv i Bærum.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
18 dager siden / 1210 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
24 dager siden / 1206 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 1025 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
10 dager siden / 850 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 627 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 578 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere