Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Vårt Land har på nytt hentet fram Bibelselskapets generalsekretærs noe forkjærte synspunkter på den nye læreplanen i KRLE, nå i forbindelse med en besynderlig pressemelding fra Universitetet i Agder, om at planen ikke nevner Jesus. Men man vil nok ikke trykke motforestillinger.

1. Når jeg nå ser at oppslaget i Vårt Land 3. april, om at Jesus og Muhammed ikke er nevnt i læreplanen for KRLE, blir kommentert av avdelingsleder Skarre på Verdidebatt (6. april), er det vel rimelig at jeg henter fram de merknader jeg fremmet i november, til det Skarre omtaler som Bibelselskapets «… skepsis til det de mener er en nedtoning av hellige tekster i læreplanen».

Nå var det vel ikke Bibelselskapet som sådan som uttrykte skepsis, men generalsekretæren – jeg ville tvile på om hans kommentar var behandlet i organisasjonen, selv om det nok var organisasjonen som tidligere hadde avgitt uttalelser om læreplanen.

2, Jeg har ikke så mye å si om det som nylig er kommet fra Universitetet i Agder, om at læreplanen ikke nevner Jesus og Muhammed, bortsett fra at jeg etter 50 år ved andre universiteter stusser over at man i Agder lager pressemeldinger over noe som synes å være en relativt ubetydelig intern sak i ett av fagmiljøene: En professor har ikke vunnet fram med sitt anliggende i de uttalelser miljøet har fremmet om læreplanen, og universitetet sender da ut en pressemelding, lenge etter at høringsfristen er utløpt. Det er uklart hvem som står bak pressemeldingen, men den synes å være forfattet av en medarbeider i universitetets kommunikasjonsavdeling. Kanskje er pressemeldingen et sysselsettingstiltak i disse koronatider, da universitetet er tomt for studenter.

3. Mitt hovedanliggende er Vårt Lands svært ensidige dekning av Bibelselskapets generalsekretærs utspill. Jeg fremmet noen kommentarer på Verdidebatt, men Vårt Land ville ikke trykke dem. Fordi jeg mente det var viktig å søke å unngå en debatt på feilaktige premisser, publiserte jeg så på nettsidene til Utdanningsnytt.

Nedenfor står hele dette innlegget, som er fra november 2019, som pkt 4. Det hadde samme overskrift som over: «KRLE-planen – vil Vårt Land hisse opp kristenfolket». Så langt jeg kan se, ligger mine merknader nær det som Skarre gjør gjeldende i sitt innlegg.

4. Vårt Land har flere ganger den siste tiden skrevet om den nye læreplanen i KRLE.  Det virker som man ville hisse opp kristenfolket: Først kom bibelselskapets generalsekretær med tolkninger av planen, som ble slått stort opp. Det påfallende er at Vårt Land gjenga disse tolkningene ikke mindre enn tre ganger, først 19.11. og så to ganger 20.11. På den tjuende ble de innarbeidet i en lederartikkel. Som det vil fremgå, er tolkningene ikke holdbare:

‘Pedagogisk feilgrep’ var det uttrykket generalsekretæren benyttet 19.11., fordi læreplanen ikke nevner Bibelen og Koranen: «Her er det total mangel på omtale av verdensreligionenes religiøse skrifter.» Han hevder også at «… elevene mister et viktig verktøy i arbeidet med verdensreligionene når de ikke skal bruke religiøse skrifter». For Bibelselskapet er det selvfølgelig Bibelen som er det viktigste: «… særlig fraværet av omtale av Bibelen er et alvorlig brudd på norsk skolehistorie». Man siterer fra en tidligere uttalelse om læreplanen: «En inngående kjennskap til de bibelske tekster er viktig for å forstå vår historie, kultur, litteratur, årsrytme osv.»

Det ville vært gunstig om generalsekretæren hadde lest angjeldende pedagogiske tekst, læreplanen, litt nøyere, og tenkt litt på hva målformuleringene innebærer. For selv om verken Bibelen eller Koranen er nevnt i planen, er generalsekretærens anliggende godt dekket, og kristendommen er nevnt flere steder, mens andre religioner omtales mer samlet:

Som ‘kompetansemål etter 4. trinn’ nevnes «samtale om og presentere sentrale fortellinger og trosforestillinger i kristen tradisjon» og «samtale om og presentere sentrale fortellinger og trosforestillinger i østlige og vestlige religiøse tradisjoner». Disse fortellingene finner man nok primært i det generalsekretæren benevner religiøse skrifter. Når det så heter at elevene skal lære å «skille mellom ulike kilder til kunnskap om religioner og livssyn», kan man heller ikke unngå å forholde seg til skriftene, som den mest sentrale form for kilde i mange religioner.

Som ‘kompetansemål etter 7. trinn’ skal elevene «utforske og sammenligne tekster og materielle uttrykk som kilder til kunnskap om kulturarv knyttet til kristendom og ulike religions- og livssynstradisjoner». Uttrykket ‘tekster’ ligger meget nær uttrykket ‘skrifter’, som generalsekretæren savner. Og etter 10. trinn skal elevene «sammenligne og vurdere kritisk ulike kilder til kunnskap om religioner og livssyn»; det er vanskelig å tenke seg at de da kan unngå å forholde seg til bl a Bibelen og Koranen.

Egentlig er det litt tragikomisk at en teolog, med mange års erfaring i tekst-tolkning, ikke får med seg det som står i den tekst han kritiserer. Da er det betryggende at den oppvoksende slekt skal lære å ‘utforske’ tekster.

I Vårt Lands leder 20.11. har lederskribenten fått det for seg at det blir «… frivillig å lese og tolke tekster fra de store verdensreligionene». Men ingen av de 41 kompetansemålene kan velges bort, og som det fremgår, omhandler flere av målene fortellinger og tekster.

Lederskribenten etterlyser tradisjonskunnskap og kildekritikk. Men som det fremgår, er tekster som grunnlag for tradisjoner nevnt i ett av målene, og kildekritikk i et annet. Her hadde det nok vært på sin plass med litt kildekritikk fra avisens side, i form av i hvert fall å lese kompetansemålene med en viss grundighet. Men antagelig har lederskribenten bare forholdt seg til generalsekretærens ugreie tolkninger, og ikke selv lest planen.

Selv etter gjentatte henvendelser til debattredaksjonen og sjefsredaktøren har Vårt Land ikke villet trykke korreksjoner som ovenfor, men henvist dem til en nettside hvor de bare leses av en brøkdel av dem som leser den trykte utgaven. Derfor fremmer jeg kritikken også gjennom Utdanningsnytt. Så kan generalsekretæren og/eller Vårt Land delta i debatten på denne plattformen. Med mindre man innser at argumentasjonen hviler på sandgrunn, noe som ifølge Skriften ikke er noe godt fundament. Hvis man utvikler slik innsikt, blir det vel ikke noen debatt.

5. Det ble ikke noen debatt, verken på Verdidebatt eller på Utdanningsnytt. Nå har Vårt Land har altså tatt saken opp på nytt. Men det er vel tvilsomt om motforestillinger vil komme på trykk – bl a fordi man nok ikke vil innrømme urimelige tolkninger i en lederartikkel.

Gå til innlegget

Vårt Lands engasjement overfor noen av biskopene fremtrer som i overkant partisk. Overfor Veiteberg synes man å innta en svært kritisk holdning, som jeg har betegnet som kampanje-redigering. Man grep ikke inn mot Nordhaug da han åpenbart gikk over streken. I Stavanger hauset man opp kritikk mot Ådnøy fra en tilfeldig blogg. Man savner en dose selvkritikk.

For en drøy uke siden la jeg ut på Verdidebatt en kommentar, der hovedanliggendet var at det virket merkverdig at religionsredaktør Gjøsund 25.03. tok opp noe biskop Veiteberg hadde lagt ut på sin facebookside, mens han for noen tid siden ikke grep inn mot biskop Nordhaug på den debattside han hadde redaktøransvar for, da biskopen hevdet jeg var i særklasse paranoid. Hovedanliggendet var ikke at jeg er såra og vonbroten over biskopens angrep – dette var et angrep av en type som svekker avsenderen langt mer enn adressaten.

I det følgende skal jeg sette dette innlegget inn i en noe bredere ramme.

Etter et par dager skrev Veiteberg selv, om det som var Gjøsunds hovedtema, nemlig bibeltroskap (28.03.). Men hun innledet med en nesten ikke-formulert undring over at hennes facebookside var det som skulle få oppmerksomhet på s 2 og 3 dagen etter regjeringens pressekonferanse om smittetiltak. Her overså hun nok at Vårt Land ikke primært er en avis av denne verden … .

Jeg hadde skrevet min kommentar delvis på bakgrunn av et innlegg jeg la ut på Verdidebatt for fire måneder siden, med tittelen ‘Vårt Land bryter god presseskikk ved kampanje-redigering mot Oslobispen’. Ingressen lyder slik: «Vårt Lands faste spaltist Ottosen bløffer om et innlegg i Dagbladet, og angriper Oslobispen med basis i bløffen. Vårt Land bryter god presseskikk, ved ikke å la den angrepne få tilsvar på de samme plattformer som Ottosen. Når biskopen trekker seg fra en debatt basert på bløff, trykker Vårt Land et innlegg hvor hun angripes for å ha trukket seg.» Anklagen om plattformer var presisert slik: «Veitebergs tilsvar til Ottosen ble riktignok trykket, og var innom nettversjonen noen få timer samme dag. Men Ottosens innlegg har nå ligget på en meget synlig plass på Verdidebatt, som ‘mest lest siste måned’, i en snau måned. Veitebergs tilsvar finnes ikke i samme spalte, f eks like under Ottosens innlegg. Det var heller aldri innom spalten ‘lesetips’, hvor innlegg kan ha en levetid på et par uker. Det finnes ikke engang i Verdidebatts arkiv.»

Ottosens innlegg ble liggende enda lenger – det oppnådde til sist over 6000 treff. Jeg hadde i mitt innlegg vist til pkt 4.14 i Vær varsom-plakaten. Der heter det, i et pkt 13: «Imøtegåelsen skal publiseres på samme plattform som angrepet.» Denne bestemmelsen hadde Vårt Land altså delvis forbrutt seg mot, for så vidt som innleggene ble gjort tilgjengelige i svært ulik grad. I lys av erfaringer fra andre medier, bl a VG, antok jeg at Vårt Lands praksis med å la innlegg i nett-debatter ligge ute ulikt lenge, var et avvik fra vanlig praksis, og la saken fram for Pressens faglige utvalg. Det viste seg imidlertid at siden jeg ikke var part, og Veiteberg, som var part, mente at saken ikke egnet seg for PFU, ble den ikke behandlet.

Vårt Lands siste utspill mot Veiteberg, altså Gjøsunds omtale av hennes facebookside, har også med Ottosen å gjøre, nemlig en diskusjon mellom Ottosen og prof Moxnes om bibeltroskap – Veiteberg hadde anbefalt et innlegg fra Moxnes. Gjøsunds utspill fremstår som et nytt ledd i det jeg har kalt Vårt Lands kampanjeredigering mot Veiteberg: Andre biskoper vil være «samlende og kloke»; «Dersom Veiteberg vil være biskop for hele bispedømmet sitt, kan hun med fordel tenke på samme måte» - selv om det samtidig sies at hun må ha anledning til å uttrykke sitt syn. (Jeg har tidligere minnet om at ingen yrkesgrupper står overfor mer omfattende og kompliserte rolleforventninger enn biskoper!) Gjøsunds innlegg fremtrer som en fornyet støtte til Ottosen og kretser som står ham nær, bl a gjennom besynderlige spekulasjoner om hva Veiteberg ville gjort dersom Ottosen ønsket å bli ordinert.  Men – jeg har merket meg at Ottosens faste spalte ikke lenger legges ut på Verdidebatt. Det er da noe.

Gjøsunds innlegg var delvis trigget av et innlegg fra et konservativt medlem av Stavanger bispedømmeråd 12.03., som, i likhet med Gjøsund, mente at Veiteberg ikke var samlende nok når hun fremhevet Moxnes sitt innlegg. Dette kunne jo Gjøsund latt Veiteberg svare på selv – det ble noe snodig når han grep fatt i innlegget fra Stavanger.

Min interesse for innlegg fra Stavanger har en personlig dimensjon: Etter den siste bispeutnevnelsen i Stavanger hentet Vårt Land rimeligvis inn kommentarer fra bispedømmerådsmedlemmer som var misfornøyde med utnevnelsen. Men en nidkjær journalist hostet også opp en tilfeldig blogg, hvor det bl a ble antydet at bispedømmerådets flertall nok hadde unngått Ådnøy, bl a fordi «… de kjenner henne og har allerede jobbet med henne» - mao at det nok kunne være slik at hun ikke hadde fungert så godt i den tiden hun var konstituert i embetet. Jeg skrev et innlegg med overskrift ‘Ikke-tramp, tramp og overtramp i Stavanger’; overtrampet var at man hadde referert nevnte blogg. Men så måtte noen ha snakket sammen, fordi Gjøsund, som da altså var debattredaktør, rykket ut. Han påsto at jeg hadde antydet at bloggeren ikke var tilregnelig, og beklaget at VL hadde trykket mitt innlegg.

Jeg fikk etter mye om og men inn en presisering av det ikke var grunnlag for å hevde at jeg hadde gått inn på bloggerens tilregnelighet – men jeg hadde stilt spørsmål ved hennes skjønnsomhet. Mitt hovedanliggende fremgikk av overskriften: ‘Det handler om VLs journalistikk’ – jeg pekte på det unødvendige ved at Vårt Land brakte videre negativ omtale av den nye biskopen fra en tilfeldig blogg, etter at utnevnelsen var et faktum. (Når det ble en del ‘om og men’, skyldtes det at Gjøsund som nevnt var ansvarlig debattredaktør, og det er litt strevsomt å komme til orde mot selveste debattredaktøren.)

Fellesnevneren for disse sakene er at Vårt Land engasjerer seg på en overkant partisk måte overfor noen av biskopene. Overfor Veiteberg synes man å innta en svært kritisk holdning, som jeg har betegnet som kampanje-redigering. Man grep ikke inn mot Nordhaug da han åpenbart gikk over streken, og gikk heller ikke etterskuddsvis ut og sa at innlegget hans ikke burde vært publisert, slik som man altså gjorde med ett av mine innlegg om bispeutnevnelsen i Stavanger. Avisen må selvfølgelig kunne stå for noe. Men i lys av de sakene jeg har berørt ovenfor, kunne man godt utvise en porsjon selvkritikk.

Gå til innlegget

I Vårt Land for 25.03. fremmer religionsredaktøren synspunkter på hva biskoper bør skrive på sine Facebooksider. Det har minnet meg om hva jeg for et par år siden mente redaktøren burde hå påtalt, på Verdidebatt, som han da hadde ansvaret for.

Religionsredaktør Gjøsund kommenterer i Vårt Land for 25. mars biskop Veitebergs positive omtale på hennes Facebookside av et innlegg fra prof Moxnes om bibeltroskap. Hans hovedanliggende synes å være at «kirkens ledere bør vise at det er mulig å være tydelige på sitt syn og samtidig respektere andre som står for det motsatte».

Dette minnet meg om en debatt jeg sommeren 2017 hadde med biskop Nordhaug. Utgangspunktet var hvilken funksjon klubben Velferden har spilt ved bispeutnevnelser. Nordhaug kom da med meget friske karakteristikker av meg. Nedenfor står utdrag av et oppsummerende innlegg fra meg, som hadde overskriften ‘Biskoppelige amatørdiagnoser som debatt-triks’ Det ligger fortsatt på Verdidebatt. Nordhaugs innlegg finnes under hans ‘kommentarer’.

I en epostutveksling med Gjøsund konkluderte jeg slik; Gjøsund kommenterte aldri dette:

«I et mer overordnet perspektiv dreier dette seg om mer enn helt vanlige spørsmål om debatt og debatt-teknikk. Nordhaug er ikke bare
biskop, men visepreses, og dermed en av de viktigste talspersonene for
Den norske kirke. Da må listen legges høyt. Det kunne lett blitt
skandale dersom Nordhaug i et større forum og overfor en tyngre
motstander hadde brutt debatt-regler på denne måten.

Det er i dette perspektiv jeg kalte det innlegget som aldri ble
trykket eller lagt ut på verdidebatt, for 'Debattredaktøren som
gjeter'. Jeg skulle mene at et viktig aspekt ved din rolle er særlig
årvåkenhet når bjellesauer går over streken?»

Jeg kan om ønskelig legge ut det innlegget man ikke ville publisere. Men i denne omgang får det klare seg med utdrag av mitt innlegg om biskoppelige amatørdiagnoser:

«For en drøy uke siden debatterte jeg med biskop og vise-preses Nordhaug bl a angående klubben Velferden. Jeg er kommet i ettertanker om at hans brudd på saklighetsnormer bør lede til etterutdanningstiltak fra preses. Debattredaktøren bør inntil videre innta en overordnet gjeter-rolle i forhold til denne sjefs-hyrden.

Paranoia som personangrep. Allerede i hans første innlegg ble jeg søkt parkert med en diagnose, som sto i overskriften, ‘paranoia’, ifølge innlegget endog ‘i særklasse’. Definisjonen i Store medisinske leksikon er ikke småtteri: «Paranoia, en form for alvorlig psykisk lidelse (psykose) preget av systematiserte, fast forankrede vrangforestillinger som gjerne utvikler seg langsomt. Vrangforestillingene er begrenset til et bestemt felt, og utvikler seg sjelden videre (monosymptomatisk). Personen kan derfor ofte fungere upåfallende så lenge den isolerte vrangforestillingen ikke utfordres.»

Når Nordhaug i et senere innlegg omtaler mine synspunkter som konspirasjonsteorier (igjen i en overskrift) er vel ikke det så galt, isolert sett. Sett i sammenheng med avslutningen av innlegget er det imidlertid langt mer problematisk: «Den som leter etter konspirasjoner vil bli bare sterkere i sin tro dess mer man blir imøtegått.» Utsagnet er rimeligvis myntet på meg, fordi han fortsetter: «Jeg tror derfor det er liten hensikt i å fortsette denne diskusjonen, og ønsker Jordell … en god sommer.» Siktemålet er her å frakjenne meg rasjonalitet, og igjen forbinde meg med paranoia, jfr følgende (riktignok bare fra Wikipedia): «Begrepet ‘konspirasjonsteori’ blir vanligvis brukt av akademikere og i populærkulturen til å identifisere en type folklore i slekt med vandrehistorier, som har visse typiske kjennemerker, da særlig en forklarende fortelling som er konstruert med bestemte naive metodologiske feil. Begrepet brukes også i nedsettende betydning til å avfeie påstått misoppfattede, paranoide eller ville rykter.»

'Reaksonær' som fordreining. Et beslektet fenomen, om enn mindre alvorlig, er det når Nordhaug omtaler mine referanser til norsk kirkeliv som ‘et mørkt landskap av reaksjonære krefter’. Her blir jeg altså tillagt den oppfatning at jeg skulle mene at organisasjonene og MF er reaksjonære. Dette er ingen diagnostisering, men et forsøk på å plassere meg på en ytterfløy. Nå har det seg slik at jeg bruker uttrykket ‘reaksjonær’ nesten bare om min egen studentpolitiske aktivitet, som startet på MF, men som etter hvert ble utøvd i hva jeg nå ser på som foruroligende nærhet til Den konservative studentforening. Min unnskyldning var og er at alle gode og ikke fullt så gode krefter måtte stå sammen og sloss mot marxist-leninistene. Angående reaksjonære i kirken: Dersom det fortsatt er slik at noen av organisasjonene ikke har gitt kvinner stemmerett, eller adgang til lederverv, ville jeg nok overveie uttrykket. Ellers ikke.

Forbausende detaljeringsgrad. Angående konspirasjoner går Nordhaug forbausende detaljert til verk, og tillegger meg en annen oppfatning jeg ikke har: «Men også Erling Pettersen, nylig avgått kollega i Stavanger, var med i Velferden i sin tid. Pettersen passer neppe inn i Jordells konspirasjonsteorier, med mindre han da måtte anta at Pettersen ble hentet inn som radikalt alibi.» […] jeg kan jo ikke dokumentere mitt avvik fra Nordhaugs forestillingsverden. For øvrig kan jeg jo leve med en beskyldning om å ha sans for Erling Pettersen.

En etterutdanningsoppgave for preses. Jeg lever godt med biskoppelige amatør-diagnoser. Men i løpet av min uke uten nett-tilgang har jeg kommet til at det ikke kan herske rimelig tvil om at biskop og vise-preses Nordhaug har syndet grovt mot elementære saklighetsnormer. Hvis han fortsetter slik, kan andre oppleve det tyngre enn jeg. Siden det er tale om synd, bør preses gripe inn, med tanke på at vise-preses ikke bør slippes løs på allmennheten uten etter forsøk på bot og bedring. Som pedagog har jeg en viss tro på etterutdanning. En mulighet er at hun hyrer Nordhaugs nære faglige kontakt filosofen Henrik Syse, til å gjennomgå Arne Ness’ saklighetslære i særskilt manuduksjon av biskopen. En annen mulighet er at man avsetter noe tid på neste bispemøte til et kollokvium om hvordan man som biskop skal forholde seg i den offentlige debatt.

Debattredaktørens oppgave. Inntil videre har debattredaktøren i Vårt Land en rolle å spille. I avisen for 5. juli skriver han at på Verdidebatt «… har vi retningslinjer som at skribentene skal omtale meningsmotstandere med respekt, unngå personangrep, ikke fordreie andres meninger …». At jeg i to sammenhenger ble karakterisert med referanse til paranoia er klare uttrykk både for manglende respekt og personangrep. Å hevde at jeg anser store deler av norsk kirkeliv som reaksjonært, er en fordreining. Når en hyrde, endog en sjefshyrde, slik bryter retningslinjene, bør debattredaktøren tre inn som den som gjeter hyrdene. I denne saken gikk det så fort at debattredaktøren neppe fikk sukk for seg. Men inntil preses har redegjort for resultatet av etterutdanningstiltakene, bør han, hvis han får innlegg fra Nordhaug, gjøre som Riksrevisjonen gjør i noen sammenhenger, og innstille ‘til observasjon’.»

Gå til innlegget

Ja til enda klarere kirkevalg

Publisert 4 måneder siden

I realiteten er minst 59 av Kirkemøtets 77 lege mandater valgt fra partier. Når Vårt Land gir ‘tips’ til potensielle kirkemøtedelegater om å snakke sammen for bli enige om et valgprogram, retter det seg derfor dels mot de ca 11 fra ikke-partiet Frimodig kirke, og de ca 18 partiløse.

Vårt Lands lederartikkel 10. mars sier «Ja til klarere kirkevalg». Det er gledelig. Det mest gledelige er at man klart sier fra om at «… dagens hybridordning er svært forvirrende». Det er den, men den er mer enn forvirrende, den innebærer fare for såkalt pervers effekt – på grunn av valgordningen kan en velger risikere å sikre mandater til kandidater man er helt uenig med.

Man peker på at 48 av de 77 mandatene til Kirkemøtet allerede er valgt fra partiene Åpen folkekirke og Bønnelista. Dette er ikke helt presist. I realiteten finnes der et tredje parti, Frimodig kirke, med minst 11 mandater. Dette ikke-partiet stilte ikke egne lister, men anbefalte kandidater på listene fra nominasjonskomiteene. Det er denne anbefalingsaksjonen som er hovedårsaken til faren for pervers effekt.

Når de frimodige bare anbefalte en enkelt, nådde de ikke fram, da brukte velgerne heller Bønnelista. Når jeg ikke kan oppgis et helt eksakt tall for hvor mange frimodige som ble valgt, er det fordi man ikke har villet offentliggjøre hvilke kandidater man anbefalte i Oslo, som jeg derfor vil se bort fra. Men i fem bispedømmer var resultatet slik:

I Nord-Hålogaland og Agder fikk nominasjonskomiteens liste to mandater, begge gikk til kandidater anbefalt av Frimodig kirke. I Møre og Stavanger fikk lista tre, alle tre gikk til anbefalte. Bare i Bjørgvin lyktes man ikke: Lista fikk tre mandater, og Frimodig kirke hadde anbefalt tre, men bare en av dem kom inn. I sum: I disse fem bispedømmene fikk nominasjonskomiteens lister 13 mandater, 11 av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke, det tilsvarer 85 prosent.

Dermed er minst 59 mandater valgt fra partier. Når Vårt Land gir ‘tips’ til potensielle kirkemøtedelegater om å snakke sammen for bli enige om et valgprogram, retter det seg derfor mot de ca 11 fra ikke-partiet Frimodig kirke, og dels mot de ca 18 partiløse.

Lederskribenten refererer til Kirkerådets nestleder Harald Hegstad, med referanse til at lister kan oppfattes som sikkerhetsventiler, på ulik måte, avhengig av perspektiv. Det er en lite fruktbar tilnærming. Når det nå foreligger to partier, ett ikke-parti, og en løs gruppering, er det sannsynlig at det i alle bispedømmer vil foreligge tre-fire lister. Hvis det mot formodning skulle bli slik at det i ett bispedømme bare ble fremmet en enkelt liste, vil det være til å leve med, fordi det gjenspeiler reelle maktforhold i bispedømmet. Da blir det kunstig å skulle stable på beina en ikke-partiliste, gjennom en nominasjonskomite.

Lederartikkelen går ikke inn på to andre viktige spørsmål. 1. Man må snarest endre regelen om at alle bispedømmer skal ha sju delegater, det innebærer at velgerne i de tre minste bispedømmer har omtrent dobbelt så stor innflytelse som velgerne i de tre største bispedømmene. 2. Ansatte har totalt 22 mandater, altså nokså 20 prosent av de valgte delegater; det fremtrer som en over-representasjon, og  forverrer den allerede skjeve fordelingen mellom bispedømmer.

Selv om jeg sikkert vil hisse opp Magne Lerø, som i samme avis hevder at biskopene er blitt gallionsfigurer, vil jeg fastholde noe jeg har antydet før: Jeg ville tro at det ville være tilstrekkelig at f eks preses eller bispemøtets arbeidsutvalg møtte. Men alle biskopene bør ha møte- og talerett, for å sikre at mulige divergerende oppfatninger i bispekollegiet kan komme til uttrykk, ved direkte deltagelse i debatten, ikke bare i form av uttalelser. 

Gå til innlegget

Det er viktig at statsråden tenker gjennom konsekvenser av sitt prinsipielle standpunkt, mht til hvilke grupper i kirken han støtter. Ved å støtte seg til Nordhaug har Ropstad valgt side.

Kampene i KrF forplanter seg til kirken. Det er kanskje upassende å antyde at det er en skjebnens ironi som nå viser seg i forholdet mellom Kristelig Folkeparti og Den norske kirke – man bør vel legge til grunn at det er forsynet. På den annen side ville det vel være upassende å beskylde forsynet for at kampene i KrF nå står i fare for å bre seg til kirken, særlig siden det er KrFs blå leder som har det formelle ansvaret for spredningen, for så vidt som han legger opp til kirken skal gå inn i en ny langvarig strid om valgordning. Det ser ut til at uryddighetene i KrF – man hadde ikke regler som kunne forhindre at Rogaland bare sendte blå delegater til landsmøtet – kan bli en årsak til uro i kirken. Hadde Rogaland sendt en blandet delegasjon, kunne de røde vunnet, og KrF kunne blitt del av en rød-grønn regjering.

Ap og Sp i nyere kirkehistorie. En slik regjering ville antagelig ha sikret at den valgordning man nå har i kirken, at valgene holdes samtidig som de offentlige valg, ble videreført. Det er verdt å minne om at vi neppe hadde fått kvinnelige prester så vidt tidlig som de kom, hvis det ikke hadde vært for bispeutnevnelser der Arbeiderpartiet sto sentralt, og neppe homofile prester hvis det ikke hadde vært for Senterpartiets innflytelse. Som aktivt kirkemedlem er det litt leit å måtte innrømme at det er krefter, ikke utenfor kirken, men i utkanten av dens tradisjonelle sentrum, som har brakt den fremover.

Ropstads kompromissforslag. Nå har Ropstad fremmet forslag som «… innebærer at kirkelige valg kan avholdes samtidig med, og i nærheten av, offentlige valg». Begrunnelsen er slik: «Dagens bestemmelse kom inn for å styrke demokratiet i kirken. Men når kirken nå skal gis større frihet til å bestemme selv, må det også innebære at kirken selv må ta ansvar for å sikre sitt demokratiske grunnlag.»

Kompromissforslaget styrker konservative krefter. Egentlig er dette et kompromiss-forslag. Det finnes aktører – jeg har selv vært blant dem – som mener at kirkevalget ikke burde avholdes sammen med de offentlige valgene. Jeg har snudd, fordi valgdeltagelsen sank, fra ca 17 til ca 13 prosent; det er en nedgang på 24 prosent. Da Stortinget i 2008 vedtok kirkeforliket, som dannet grunnlaget for avviklingen av statskirken, var det en forutsetning at det kirkelige demokratiet skulle styrkes. Et sterkt demokrati fordrer høy deltagelse. Da blir det underlig at politikerne ved første veivalg fjerner en av de enkeltfaktorer som har bidratt mest til å styrke det kirkelige demokratiet: Hvis man nå skiller offentlige og kirkelige valg, vil de som befinner seg litt på utsiden av kirkens tradisjonelle sentrum, antagelig ikke ta bryet med å dra ut en annen kveld, og/eller til et annet sted, enn der de likevel skal avgi stemme. Endringen innebærer at visse grupper innen kirken, nemlig de konservative, styrker sin posisjon, på bekostning av andre.

Konservative ønsker lav deltagelse. At konservative grupper ønsker lav valgdeltagelse, var allerede klart forut for forrige valg, da Misjonssambandets Ottosen gjorde det klart at han ønsket det – da beklaget man seg over at det å være døpt skulle være eneste kriterium for å kunne stemme. Ved siste valg ble et tilsvarende standpunkt fremmet av Bønnelista – der ønsker man å gå tilbake den gamle ordning, der man for å kunne stemme måtte møte fram til en bestemt gudstjeneste, eller komme til kirken like etter gudstjenesten – det ga en valgdeltagelse på under 5 prosent.

Ropstad støtter seg til Nordhaug. Statsråd Ropstad viser til innlegg fra biskop Nordhaug – han sies å ha gode poenger 11.2 i et innlegg i Vårt Land. Nordhaugs utgangspunkt er at han er enig i at «… en samordning av kirkelige og politiske valg vil øke valgdeltagelsen. … Men etter min mening kan den gode hensikt ikke hellige ethvert middel.»

Nordhaug er mot partier. Her er det viktig å være klar over at Nordhaugs prinsipielle utgangspunkt, med mindre han har endret oppfatning de siste par årene, er at kirken er et trossamfunn, og at man derfor ikke skal ha partier i kirken. Han ser ikke at han selv er medlem i det store partiet som manifesterte seg først gjennom Menighetsfakultetet, og så ved møtet i Calmeyergaten for 100 år siden i år. Derfor forholder han seg ikke til at det nå er etablert både et liberalt og et konservativt parti i kirken. I stedet forholder han seg i sitt innlegg til uttalelser fra tiden før noen trodde det ville bli etablert partier. Dette er helt i samsvar med hva Kirkerådets administrasjon betonet i 2012 – det var riktignok en åpning for partier, måtte man medgi, men det krever så mange underskrifter at det i praksis er umulig å danne slike. (Det eneste som trengtes, var å justere kravet slik at det sto i et bedre forhold til valgdeltagelsen.)

Nordhaug ønsker indirekte valg. Nordhaug har også vært en av de fremste talsmennene for at man skulle beholde ordningen med indirekte valg til bispedømmeråd og dermed kirkemøte, ved at bispedømmerådene og kirkemøte ble valgt av menighetsrådene. Det er et rimelig standpunkt når man ikke vil ha partier, fordi det nesten umuliggjør partier – de måtte da stille lister i alle sokn. Og han har senere stått for at velgernes innflytelse skulle kunne nesten halveres, ved bispedømmet kunne bestemme at bare 4 av 7 delegater til kirkemøtet skulle velges direkte. De 3 øvrige skulle velges indirekte, av menighetsrådene. Dette hadde den udemokratiske konsekvens at noen fikk anledning til å stemme to ganger, først som velgere, og så som menighetsrådsmedlemmer. I flere bispedømmer ble det slik at liberale fikk flertall av de 4, mens konservative fikk flertall blant de 3.

Fra skyggeboksing til stadig debatt. Debatten i kirken har så langt hatt et visst preg av skyggeboksing – man argumenterer ikke åpent med at den gruppe man hører til, vil ha fordel eller ulempe av at valget blir slik eller slik. I stedet allierer man seg med Humanetisk forbund og besværer seg over at felles valg er et privilegium – som kirken bør frasi seg. Statsrådens forslag innebærer at denne diskusjonen vil måtte tas åpent, på Kirkemøtet. Og man må regne med at den vil komme opp igjen og igjen, siden det vil ligge til Kirkemøtet å avgjøre når og hvor valget skal finne sted.

Kirkemøtet har svake demokratiske tradisjoner. Erfaringene så langt er at Kirkemøtet ikke er noe godt organ for å fremme demokrati. Ordningen med delvis indirekte valg til bispedømmerådene var et kompromiss i som ble vedtatt i Kirkemøtet. Angående dagens ordning, med dirkete valg, men som en kombinasjon av den tradisjonelle ordning med personvalg av personer nominert gjennom menighetsrådene, og partivalg med kandidater som foreslås av partiene, visste man at den kunne gi såkalte perverse effekter, nemlig at en velger kunne risikere å sikre flere mandater for grupper velgeren var uenig med. Men man beholdt den – delvis fordi en gruppe hadde funnet ut at man kunne kuppe personlisten og unngå å kjempe åpent, ved å danne sitt eget parti. (Nordhaug stemte for denne hybridløsningen.) Kirkerådets administrasjon, som skulle være et nøytralt organ med ansvar for valget, var så nøytralt at man ikke ville gjøre velgerne kjent med farene for perverse effekter.

Kirkemøtet er tilfeldig sammensatt. En viktig innsigelse mot å endre valgordning nå, er at Kirkemøtet ikke er sammensatt etter demokratiske prinsipper. Ansatte i kirken har uforholdsmessig stor innflytelse, og velgere i små bispedømmer har dobbelt så stor innflytelse som velgere i store bispedømmer, siden alle har like mange delegater. Det fremstår som rimelig å vente med en mulig endring av valgordningen til kirken har kommet til klarhet i hvordan dets øverste organ skal settes sammen.

Valgordninger bør ha en viss permanens. Viktigere er det at hvis man endrer valgordning nå, vil vi få femte ordning på like mange valg. 1) Man hadde altså en ordning med indirekte valg til kirkemøtet, gjennom menighetsrådene. 2) Så fikk man et valg uten partilister, men der to grupper hadde markert sine kandidater på en enkelt liste, et såkalt preferansevalg; den ordningen var så vanskelig å forstå at over 10 prosent av stemmene ble forkastet. 3) Deretter fikk man et valg der noen bispedømmer kunne bestemme at 3 av 7 kunne velges indirekte. 4) Ved siste valg ble alle valgt direkte, og valget fant sted samtidig med det offentlige. 5) Det er dette siste man nå ønsker å endre. 6) Og som nevnt, man risikerer at kirkepolitiske grupper vil søke å endre ordningen igjen og igjen, til sin fordel.

Hva slags valg? Den foreslåtte lovteksten sier ikke noe om hva slags valg som kan legges samtidig med de offentlige valgene. Det foreligger som nevnt et forslag om at man skal gå tilbake til at valget holdes umiddelbart etter en gudstjeneste. Noen ønsker hva som benevnes et organisasjonsdemokrati, som kan bety at det velges på et menighetsmøte. Fra en forstadsmenighet med høy aktivitet sier man at man kan holde valglokalet åpent i en uke = ca 12 timer x 7 dager – det stiller store krav til bemanning og kompetanse. I små menigheter ville et slikt ukesvalg i realiteten innebære at man måtte holde menighetskontoret åpent omtrent like lenge, med mindre man aksepterer at velgerne skal ha vesentlig ulike muligheter for å avgi stemme.

Prinsipper og konsekvenser. Ropstad argumenterer prinsipielt: «Når kirke og stat har skilt lag, må kirken få være kirke uten innblanding fra staten. Det mener jeg er et grunnleggende prinsipp, og som bør være førende for politikeres religionspolitikk.» Men prinsipielle standpunkter har praktiske konsekvenser. De bør avklares i noe større grad før man endrer valgordningen for femte gang. Minst like viktig er at man tenker gjennom konsekvenser mht til hvilke grupper i kirken man støtter ved sitt prinsipielle standpunkt. Ved å støtte seg til Nordhaug, har Ropstad valgt side.

Til bevarelse av sinnets munterhet. Midt i alt dette er det godt å ha fått nok et bidrag fra sokneprest Grønvik i Lommedalen. Han føler med de velgere som «… opplever det anmassende, støtende og urettferdig å møte kirkevalgvimpler når de ankommer sitt kommunale valglokale» - en eller to dager hvert fjerde år. Jeg imøteser at han går inn for at kirken ikke skal benytte anmassende kirkeklokker hver bidige søndag, på et tidspunkt da mange vil sove ut. Egentlig bør vel kirketårnene rives – de kan oppleves som støtende, der de streber mot himmelen. Men inntil disse privilegiene – støyende atferd fra i overkant synlige bygninger – er fjernet, vil vel de fleste kunne utstå en vimpel, hvert fjerde år, ved et valg de ikke trenger å delta i.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1506 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
6 dager siden / 1411 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
17 dager siden / 1101 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
13 dager siden / 1003 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 671 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
22 dager siden / 456 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere