Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Det litt tragikomisk at en teolog, med mange års erfaring i skrift-tolkning, ikke får med seg det som står i det skrift han kritiserer. Og Vårt Land tar feil når man hevder at lesing og tolkning av tekster blir frivillig.

Bibelselskapets generalsekretær hevder i et oppslag i Vårt Land 19. 11. at den nye læreplanen i KRLE er et ‘pedagogisk feilgrep’ fordi den ikke nevner Bibelen og Koranen: «Her er det total mangel på omtale av verdensreligionenes religiøse skrifter. Det fremgår at han også mener at «… elevene mister et viktig verktøy i arbeidet med verdensreligionene når de ikke skal bruke religiøse skrifter».

Det ville vært gunstig om Wirgenes hadde lest angjeldende pedagogiske skrift, læreplanen, litt nøyere, og tenkt litt på hva formuleringene innebærer:

Som ‘kompetansemål etter 4. trinn’ nevnes «samtale om og presentere sentrale fortellinger og trosforestillinger i kristen tradisjon» og «samtale om og presentere sentrale fortellinger og trosforestillinger i østlige og vestlige religiøse tradisjoner». Disse fortellingene finner man nok primært i de religiøse skriftene. Når det så heter at elevene skal lære å «skille mellom ulike kilder til kunnskap om religioner og livssyn», kan man heller ikke unngå å forholde seg til skriftene, som den mest sentrale form for kilde i mange religioner

Som ‘kompetansemål etter 7. trinn’ skal elevene «utforske og sammenligne tekster og materielle uttrykk som kilder til kunnskap om kulturarv knyttet til kristendom og ulike religions- og livssynstradisjoner». Her er altså ‘tekster’ nevnt eksplisitt – det ligger meget nær uttrykket ‘skrifter’, som Wigrenes savner. Og etter 10 trinn skal elevene «sammenligne og vurdere kritisk ulike kilder til kunnskap om religioner og livssyn»; det er vanskelig å tenke seg at de da kan unngå å forholde seg til bl a Bibelen og Koranen.

Egentlig er det litt tragikomisk at en teolog, med mange års erfaring i skrift-tolkning, ikke får med seg det som står i det skrift han kritiserer. Da er det betryggende at den oppvoksende slekt skal lære å ‘utforske’ tekster.

Wigrenes’ anliggende gjentas i et oppslag 20.11., og i Vårt Lands leder samme dag. Lederskribenten har på dette grunnlag fått det for seg at det blir «… frivillig å lese og tolke tekster fra de store verdensreligionene». Men ingen av de 41 kompetansemålene kan velges bort, og som det fremgår, omhandler flere av målene fortellinger og tekster. 

Videre: Den kildekritikk og tradisjonskunnskap som etterlyses, er eksplisitt formulert. Her hadde nok vært på sin plass med litt kildekritikk fra avisens side, i form av i hvert fall å lese kompetansemålene med en viss grundighet.

Gå til innlegget

Vårt Lands dekning av valg i kirken

Publisert rundt 1 måned siden

Som aktiv debattant om kirkevalg mm skrev jeg for to uker siden en kritisk oppsummering av Vårt Lands dekning av slike saker, som jeg sendte til sjefsredaktøren. Jeg ba om å få en tilbakemelding, men har ikke hørt noe. Kanskje det vil komme en reaksjon når jeg nå går ut offentlig.

1. For tre måneder siden måtte jeg skrive et innlegg med tittelen ‘Vårt Land villeder om kirkevalget’. Bakgrunnen var at man i en leder hadde skrevet: «Sett fra én synsvinkel er dermed nominasjonskomiteens liste den primære lista, kirkelista, den man bør stemme på dersom man ikke har sans for uenighet eller kirkelige partidannelser.» Det hjalp ikke så mye at man senere i lederen søkte avsvekke tanken om en ‘primær liste’ og skrev: «Dermed er det ikke mindre kirkelig å stemme Åpen Folkekirke og Bønnelista enn å stemme på nominasjonskomiteens lister.»

Det er vanskelig å ta seg inn etter en så klar anbefaling. Når man først hadde karakterisert en liste som den primære, blir det lett slik at det er dette som fester seg hos leserne.

2. I et innlegg for ca to måneder siden med tittelen ‘Surr om vepsebol’ påpekte jeg flere feil og uklarheter i en artikkel fra Gjøsund, bl a:

  • - vekten av forhåndskumulering (Gjøsund hevdet det innebar en dobling av personstemmens vekt, faktum er at den bare økes til 1,25),
  • - bruk av entall om kumulering («hvilken kandidat han/hun ønsker»), når det kan kumuleres tre, - uklart om forholdet mellom kumulering og kupp.

Noe av dette er kanskje pirk, men når valgordningen er såvidt komplisert som den er, er det uheldig når VL bidrar til å øke forvirringen.

3. Like etter skrev jeg et innlegg med tittelen ‘Les reglementene!’. Foranledningen var bl at det i Vårt Land for 3.9. sto: «Allerede i oktober vil Bispemøtet nominere tre kandidater, som landets bispedømmeråd deretter kan stemme på.» Og i en faktaboks på samme side sto det: «Før den tid [avskjedsgudstjenesten i januar] skal bispemøtet nominere tre kandidater til å ta over, noe som vil skje i midten av oktober. Deretter skal bispedømmerådene stemme på de nominerte før Kirkerådet til slutt ansetter én av kandidatene.» 

Her hadde en gruppe på ikke mindre enn tre journalister oversett det viktige ordet ‘inntil’, i formuleringen ‘inntil tre kandidater’.

4. Og i et innlegg for en måneds tid siden, med tittelen ‘Ny preses, ingen tok noen innersving’, fant jeg å måtte kommentere Gjøsunds fremstilling, om at biskopene ved bare å nominere en enkelt kandidat, skulle ha tatt en innersving på Kirkerådet. Dersom noen noen gang tok en innersving, var det da Kirkemøtet vedtok at ordet ‘inntil’ skulle stå i reglene.

I to tilfeller (pkt 2 og 3) dreier det seg om feil og unøyaktigheter, den ene gangen nokså mange, den andre gangen en enkelt feil begått av ikke mindre enn tre journalister. Dette synes jeg er i overkant mye.

Mer alvorlig er en klare anbefaling hvor man bare delvis makter å hente seg inn (pkt 1).

Mest uheldig er etter mitt skjønn forsøket på å fremstille biskopenes nominasjon som noe mildt suspekt – som om de nærmest har lurt seg til en beslutning som skulle ligget hos Kirkerådet  (pkt 4). Uttrykket ‘å ta innersvingen på’ er ikke utpreget nøytralt.

Gå til innlegget

Hjemmelekser fram mot neste kirkevalg

Publisert rundt 2 måneder siden

Når årets kirkevalg nå ligger bak oss, er tiden inne til å tenke framover: 1) Om informasjon om listene, 2) om kirkemøtets sammensetning, og 3) om mulige tiltak for å sikre mer enn en enkelt liste.

1. Informasjon om listene. På valgdagen var jeg funksjonær i et valglokale i Bærum. Valget til menighetsråd gikk greit, siden det bare var en enkelt liste. Men hva angikk bispedømmerådsvalget, var det mange som ble tomme i blikket, da jeg forklarte det lille jeg hadde anledning til å forklare, om hva bispedømmerådet er, og om de to listene som forelå. Det var ikke til hjelp at det i valglokalet var slått opp plakater hvor man kunne se bilder av kandidatene på de to listene – bortsett fra at det ga grunnlag for en vennlig fleip fra min side, om at man kunne se at det var pene mennesker på begge listene.

Jeg går ut fra at det er kirkerådets administrasjon som har fastsatt reglene for hvordan valglokalene skal utformes, og antar at man ukritisk har overtatt de regler som gjelder ved kommune- og stortingsvalg. Det man da ikke har tatt høyde for, er at velgerne i periodene mellom slike valg flere ganger i måneden får vite hvordan partiene ligger an på meningsmålinger, og flere ganger i uken blir informert om hvordan partiene stiller seg til ulike saker. Men med mindre man leser Vårt Land eller Dagen, er det få som er klar over at det finnes ulike partier i kirken, og enda færre som har kjennskap til hva de står for.

Innen neste valg bør derfor Kirkerådet ha som hjemmelekse å utforme en ordning der partiene kommer sammen, og i fellesskap blir enige om korte presentasjoner av sine programmer, som kan gjøres tilgjengelige i valglokalet. Presentasjonene må ikke inneholde utfall mot andre partier – f eks bør ikke Bønnelista kunne skrive om Åpen folkekirke at sistnevnte primært er interessert i konserter, og ikke i at folk skal komme til himmelen. Hvis partiene ikke kommer til enighet om enkeltformuleringer, må det ligge til kirkerådets administrasjon å fastlegge teksten.

2. Kirkemøtets sammensetning. Siden det er fire år til neste valg, har man også tid til å gjennomføre reformer angående Kirkemøtets sammensetning. Hva angår antallet representanter fra de ulike bispedømmene, kan rådene i Møre, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland få som hjemmelekse allerede i løpet av 2020 å fremme argumenter for hvorfor velgere der skal ha dobbelt så stor innflytelse som velgere i Borg og Bjørgvin: De tre har under 200000 stemmeberettigede, mens Borg og Bjørgvin har ca 400000, likevel velges det like mange delegater. Det enkleste vil her være en ordning der man får ett mandat pr påbegynt 50000 stemmeberettigede – da ville de tre nevnte små bispedømmene få fire representanter hver, mens Borg ville få ni, og Bjørgvin åtte. Oslo ville også få åtte; Tunsberg ville beholde sju, de øvrige ville få seks. Kirkemøtet ville bli litt mindre, og billigere i drift.

Tilsvarende kan Presteforeningen og organisasjonene for andre tilsatte få i hjemmelekse, med samme tidsfrist, å fremme argumenter for at Kirkerådet fortsatt skal være en stenderforsamling, med særskilt representasjon for visse grupper, og ikke bli et parlament, bestående av valgte representanter. Kutter man to stender, sparer man atskillig, men det er mulig organisasjonene bør ha møte- og talerett i kirkemøtet.

På grunn av biskopens særlige funksjon i kirken, kan bispemøtet få en variant av denne hjemmeleksa, nemlig argumentere for at alle bispene skal møte i Kirkemøtet. Jeg ville tro at det ville være tilstrekkelig at f eks preses eller arbeidsutvalget møtte. Men alle biskopene bør ha møte- og talerett, for å sikre at mulige divergerende oppfatninger i bispekollegiet kan komme til uttrykk, ved direkte deltagelse i debatten, ikke bare i form av uttalelser.

3. Tiltak for å sikre mer enn en liste. Jeg har registrert at flere sentrale aktører nå tar til orde for partilister, og ikke lenger vil ha personlister i regi av det avtroppende bispedømmerådet, gjennom nominasjonskomiteer.

Spørsmålet om hva man gjør dersom det i et bispedømme bare fremkommer en enkelt liste, er i en slik situasjon mindre viktig enn det man lett legger til grunn: Dersom et parti ikke klarer å stille liste i et bispedømme, er det et uttrykk for partiets svake stilling i bispedømmet, og dermed nært beslektet med et valgresultat.

Hvis man likevel skulle mene at det er avgjørende viktig med mer enn en enkelt liste, foreligger det flere muligheter (som også er aktuelle dersom det ikke skulle bli fremmet noen liste) – dette blir en hjemmelekse for Kirkemøtet:

1) Mitt forslag har vært at bispedømmerådet da skulle drøfte situasjonen, og kunne bestemme å frembringe en alternativ liste. Mine motiver for denne ordningen var ikke å gjøre det vanskelig å få mer enn en liste, men dels forebygge at aktører ga blaffen, fordi bispedømmerådet likevel ville sikre liste, og dels unngå en situasjon der bispedømmerådsmedlemmene så på hverandre og sa: «Må vi dette – det har jo vært gjort flere forsøk, men ingen har lykkes.»

2) Det forslag som ble fremmet for Kirkemøtet, men som ikke fikk flertall, var at bispedømmerådet skulle ha plikt til å frembringe en alternativ liste.

Jeg har i etterhånd tenkt at mitt opprinnelige forslag kunne vært mer spiselig dersom det 3) forutsatte enstemmighet hvis rådet bestemte seg for, etter en drøfting, ikke å frembringe en alternativ liste. Dette kunne kombineres med 3b) en ordning der et evt mindretall som ønsket alternativ liste, fikk ansvaret for å frembringe den.

Gå til innlegget

Hvis noen har tatt noen innersving på Kirkerådet, var det Kirkemøtet

Når religionsredaktør Gjøsund i Vårt Land for 18.10. bruker en idrettsmetafor og hevder at biskopene, ved å nominere bare en enkelt kandidat til stillingen som preses, tok innersvingen på Kirkerådet, har han ikke fulgt med ved det idrettsstevnet der saken ble avgjort.

Hvis det noen gang ble tatt noen innersving, var det da saken ble behandlet på Kirkemøtet. Der stemte nemlig ni av ti tilstedeværende biskoper for at det skulle være mulig å begrense seg til å nominere bare en enkelt, og denne ordningen fikk flertall. Et forslag om at lege medlemmer skulle kunne nominere, falt, og bare én enkelt biskop stemte for dette forslaget. Dermed var det svært tydelig hva biskopene ønsket - de ville selv velge preses, og fikk tilslutning til det av Kirkemøtet. De fikk dermed samme funksjon som kardinalene ved pavevalg. Men de hadde altså et flertall med seg i innersvingen.

Og de hadde historien med seg: Først var Oslo biskop preses, så valgte biskopene preses innen kollegiet, og så ble preses en egen stilling. Denne ene gangen man tilsatte, var det bare én enkelt kandidat.

Partilederne i kirken gir uttrykk for at de helst ville ha kunnet velge mellom flere, og at de gjerne ville kunne nominere selv. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at man bør akseptere at personer med en svært utfordrende og sammensatt yrkesrolle, ikke ønsker et pålegg om at de må fremme minst to kandidater innen kollegiet når de skal finne sin «sjef». Og det er neppe realistisk at en prost eller en professor ville la seg nominere av legfolk, som motkandidat til den av kollegiet som biskopene ønsker.

Så langt jeg kan bedømme det, er alle tjent med samstemmighet i denne saken. Og når det er samstemmighet blant de mest berørte, har biskopene altså fått Kirkemøtets tilslutning til at de i realiteten avgjør saken. Det er tilnærmelsesvis utenkelig at et flertall i Kirkerådet noen gang skulle gå mot den nominerte og sende saken tilbake til bispemøtet, med beskjeden «minst to, takk».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere