Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Dersom man bruker nominasjonskomiteenes lister, risikerer man å bidra til at kandidater man er sterkt uenige med, blir valgt.

Slikt risikerer ikke velgerne ved noe annet valg. Listene vil nemlig bli kuppet, slik de ble ved forrige valg. Det er svært lite som skal til for at et kupp skal lykkes.

I en kommentar til debatten mellom Erling Birkedal som representant for nominasjonskomiteenes lister, og Åpen folkekirke, med tittel ‘Nominasjonskomitelistenes fortrinn’, skriver Jostein Ådna (Verdidebatt 9.7.): «Dermed gir vi velgerne et godt grunnlag for å velge, f.eks. ved å gi ekstra stemme til personer de foretrekker.»

Ådna har rett i at grunnlaget foreligger, men unngår, liksom Birkedal og Harald Hegstad i tidligere innlegg, å gå inn på de videre konsekvenser av dette grunnlaget: at man, dersom man bruker nominasjonskomiteenes lister, risikerer å bidra til at kandidater man er sterkt uenige med, blir valgt. Slikt risikerer ikke velgerne ved noe annet valg. Listene vil nemlig bli kuppet, slik de ble ved forrige valg.

Konkret eksempel

Siden dette er litt krøkkete, la meg være konkret: I mitt eget bispedømme står det en rekke utmerkede kandidater på Nominasjonskomiteens liste. Jeg vet ikke noe særlig om dem, bortsett fra Hegstad. Det de skriver om hva de vil gjøre, er ikke så opplysende. Men når de forteller hvilke verv de har eller har hatt, får jeg konkrete opplysninger som sier en del. I så måte har jeg merket meg kandidat nr 2, som er leder i Kirkens bymisjon. Denne organisasjonen er noe av det aller beste vi har kirken, så jeg kunne la meg friste til å bruke den lista, og kumulere henne.

Samtidig vet jeg at Frimodig kirke vil anbefale kandidater. I Oslo (og Sør-Hålogaland) vil også Bønnelista gjøre det – denne gruppen stiller ikke egen liste i disse to bispedømmene. Foreløpig vet vi ikke hvem som blir anbefalt – og jeg begynner å frykte at Frimodig kirke ikke vil offentliggjøre det, men satse på mer skjulte aksjoner enn ved sist valg, da Levende folkekirke gikk offentlig ut med konkrete navn. Nå har følgende stått på de frimodiges hjemmeside i over en måned, uten ytterligere konkretisering: «Det er både legalt og naturlig å snakke sammen og dele tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på. Ved å engasjere oss kan vi bidra til å få et best mulig lederskap i kirken.»

Problematisk navneskifte

Dessuten har jeg regnet på resultatene av de levendes anbefalingsaksjon ved forrige valg. Da har jeg sett bort fra de to bispedømmer (Stavanger og Bjørgvin) hvor det bare forelå en enkelt liste, og hvor velgerne måtte kumulere dersom de skulle oppnå noe annet enn bare markere at de hadde deltatt i valget. Jeg har også sett bort fra Hamar og Borg, hvor det konservative flertall i Kirkerådets arbeidsutvalg tillot et ulovmessig navneskifte på nominasjonskomiteenes lister midt i valgprosessen (de kunne kalle seg Mangfoldig kirke), for øvrig initiert av blant annet Birkedal – dette kan har påvirket valgresultatet i disse bispedømmene. I Birkedals eget bispedømme ble for eksempel ikke bispedømmerådsformannen gjenvalgt.

I de 7 gjenværende bispedømmer er tallene slik: De som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, og var anbefalt av Levende folkekirke, hadde i snitt kumuleringer fra hele 16 prosent av de som benyttet lista, det vil si ca hver sjette velger som benyttet lista. Tallet varierte fra 28 prosent for en kandidat i Agder, til 8 prosent (en kandidat i Møre). Etter dette kan man si at virkningen av å bli anbefalt var at man ble kumulert av 16 prosent.

Verdifull anbefaling

Som et sammenlikningsgrunnlag har jeg sett på hva som skjedde med listene fra Åpen folkekirke, hvor det ikke var anbefalingsaksjoner. Derfor kan kumuleringsatferden til ÅFs velgere sies å være uttrykk for en slags 'normal' kumuleringsatferd ved kirkelige valg. Da viser det seg at de som ble valgt fra disse listene, i snitt var blitt kumulert av bare 7 prosent eller ca en av fjorten velgerne som brukte denne lista, varierende fra 15 prosent (tre kandidater i hhv Agder, Oslo og Tunsberg) til 4 prosent (en kandidat i Nidaros og en i Tunsberg).

Samlet sett betyr dette at ved siste valg innebar det å bli anbefalt mer enn en dobling av kumuleringer, fra i snitt 7, til i snitt 16 prosent – eller kanskje bare en dobling, siden man vel ville blitt kumulert av noen få uansett. Mot denne bakgrunnen er det ikke uproblematisk at kandidater på nominasjonskomiteenes lister i sine annonser hevder at ingen er forhåndskumulert. Nei, ingen er kumulert, men anbefalingsaksjoner har samme virkning.

Anvendt på årets valg viser tallene at kandidater på nominasjonskomiteens lister som ikke blir anbefalt, kan regne med kumuleringer fra vesentlig mindre en 7 % av velgerne som bruker angjeldende liste; prosent-tallet 7 fremkom med utgangspunkt i kandidater som faktisk ble valgt, om enn fra en annen liste. De som blir anbefalt, kan regne med kumuleringer fra ca 16 % av velgerne.

Liten sjanse

Altså har min favorittkandidat liten sjanse til å bli valgt. Hvis jeg benytter nominasjonskomiteens liste, og kumulerer henne, vil jeg, ved å bruke lista, i praksis bidra til at de konservative kandidatene som blir anbefalt – og som vi kanskje ikke får vite hvem er før valgresultatet foreligger – blir valgt.

Tallene vil sikkert ikke bli de samme ved årets valg, siden situasjonen er mindre polarisert. Men hvis kumuleringer fra ca 7 prosent er det som skal til for å bli valgt fra en liste som ikke er kuppet, trenger man bare en eneste kumulering mer for å bli valgt fra en kuppet liste – det er svært lite som skal til for at et anbefalingskupp skal lykkes.

Verdiløs sperregrense

En slags sperregrense på individnivå, som ble innført ved den siste justering av valgreglene, at man må ha være kumulert av minst 5 prosent av velgerne for at kumuleringene skal telle, synes etter dette å være nokså verdiløs – de som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, hadde tre ganger så mange kumuleringer.

Gå til innlegget

Det må settes ord på omkostninger motiverte medarbeidere i kirken tidligere har måttet bære på grunn av sin legning.

I et innlegg om omkostningene ved at det innen kirken er to syn på vigsel av likekjønnede, avslutter Svein Granerud slik (VL 15.6.). «Vi må tillate at det settes ord på de omkostninger som motiverte medarbeidere må bære for å følge sin overbevisning. Ikke minst trenger vi et lederskap som troverdig stiller opp når kirkens ansatte får byrder å bære.»

Men vi trenger flere ord – etterfulgt av handling: Det må settes ord på omkostninger motiverte medarbeidere tidligere har måttet bære på grunn av sin legning. Ikke minst trenger vi et lederskap som troverdig ber om tilgivelse når de har påført kirkens ansatte med slik legning, byrder.

I første omgang bør bispemøtet og Kirkerådet på sine hjemmesider legge ut en utskrift av intervju med tidligere prest i Majorstua, Jens Torstein Olsen. Intervjuet finnes i ‘Skeivt arkiv’ og omhandler for det første biskop Aarflots intense advokatur mot Olsen, overfor Olsens arbeidsgiver, Oslo kommune; Olsen var da nemlig sykehusprest, ansatt av kommunen. Aarflot skal, ifølge Olsen, ha blitt kontant avvist av kommunen, ved tredje henvendelse. (Det endte med at Olsen sa opp selv.) Dernest omhandler det Kirkerådets utestengning av Olsen fra en administrativ stilling i rådet, hvor han var innstilt som nr 1. (Olsen gikk til sak, men tapte.) De saksdokumenter som måtte finnes, må gjøres tilgjengelige sammen med utskriften av intervjuet.

De ordene som slik gjøres offentlige, må følges opp ved at Aarflot beklager sine handlinger, og at Kirkerådet gjør det samme. Ungdommens Kirkemøte har tatt vedtatt en generell beklagelse overfor LHBTpersoner og andre skeive, og har oppfordret Kirkemøtet til å følge opp, men noe endelig vedtak foreligger ikke. Et slikt vedtak ville imidlertid være noe annet enn det jeg er opptatt av: her dreier det seg om en konkret person, som har vært utsatt for konkret biskoppelig nidkjærhet og konkret personalforvaltningsmessig uforstand fra Kirkerådet. Det er ikke rimelig at biskopen eller Kirkerådet unnskylder seg med at det var ‘en annen tid’ – det er nå bred presedens at det fremmes unnskyldninger om forfølgelse og uforstand som fant sted i ‘en annen tid’.

Jeg regner med at Kirkerådet innleder sine møter med andakt eller tilsvarende. Den del av intervjuet med Olsen som ligger lett tilgjengelig, varer i snaue 8 min, og kan tre i stedet for andakt på neste møte. Hvis det er for langt, kan man ta det det over to møter. Bispemøtet og styret i Frimodig kirke har sikkert også behov for den ettertanke intervjuet kan stimulere til – andakt har som kjent like meget med (etter)tanke som med lytting å gjøre.

Jeg kjente Olsen fra gutte- og ungdomsleirer på Sørlandet, og ungdomsarbeid i Markus menighet i Oslo. Senere har vi mistet kontakten. Men jeg har et sterkt minne om en samtale på sørlandstoget, der Olsen ga uttrykk for håp om en endret situasjon, siden det da lå an til at Sigurd Osberg skulle bli biskop. ‘The rest is history’, sammenfattet i dokumentet ‘Homofilisaken 1992-2018’, som er lett å finne på nettet.

Jeg synes personlig det er leit at prester med et mindretallssyn får problemer i sine menigheter. Men til forskjell fra den siste store stridssaken i kirken, om kvinnelige prester, er homofilisaken av en art som engasjerer mange. En del kirkemedlemmer kunne nok synes at det var kuriøst at deler av presteskapet (om enn minkende) var imot kvinnelige prester. Bl a preses har hatt en del å berette om viderverdigheter på Menighetsfakultetet. Men det dreiet seg tross alt om en veldig liten (om enn voksende) gruppe, begrenset til sektoren yrkesvalg. De færreste kirkemedlemmer orket å være interessert i hvorvidt den presten man ble betjent av, godtok kvinnelige prester eller ikke.

Nå dreier det seg om et sentralt personlighetstrekk – seksuell legning, som ligger nær personlighetens kjerne, identitet. Behandlingen av ‘skeive’ får dermed en langt større plass i manges bevissthet, også fordi mange er klar over hvordan disse gruppene den dag i dag blir behandlet i mindre tolerante samfunn enn vårt. Da er det forståelig at en del, i forbindelse med viktige begivenheter i deres eget liv, betakker seg for å bli betjent av en prest som de føler står på parti med dem som forfølger homofile.

Frimodig kirke kan ikke gjøre stort annet enn å trøste dem som velger å gå motstrøms. Det vil ikke tjene kirken at dens lederskap skulle refse medlemmene fordi de markerer seg mot diskriminering og forfølgelse av skeive – selv om man om mulig bør påtale de verste utslagene på Facebook og tilliggende herligheter. De Frimodige kan saktens fremme slik refs, hvis de orker. Men det spørs om det nytter.

Gå til innlegget

Fire kommentarer til Hegstad

Publisert 2 måneder siden

Hegstad 1) fortegner mine konklusjoner, 2) ser bort fra Graneruds utsagn om anbefalinger, 3) retter sin oppmerksomhet mot andre velgergrupper enn Granerud, og 4) befinner seg fortsatt i en alternativ virkelighet.


1. Hegstad er en så erfaren leser at han vet at siste setning i et innlegg ikke nødvendigvis er den eneste konklusjonen. I det innlegget Hegstad nå refererer til, 'Nominasjonskomiteenes lister er blitt partilister for Frimodig kirke' fremmet jeg fire punkter:

  • a) De frimodige vil anbefale kandidater på nominasjonskomiteenes lister
  • b) Velgerne lurer seg selv dersom man er uenig med de Frimodige, men likevel bruker lista
  • c) Kandidater på nominasjonskomiteenes lister må etter dette kunne trekke seg
  • d) Et sentralt standpunkt hos dem de Frimodige vil anbefale, er et klassisk ekteskapssyn.

I forlengelsen av d) la jeg inn som siste setning at årets valg for en stor del ville bli en omkamp om vigselssaken. Det er en form for konklusjon, med utgangspunkt i hva som er viktig for de Frimodige. Men punkt b) og og c) er i like høy grad konklusjoner, relatert til det som i flere år har vært viktig for meg, nemlig at valgordningen kan gi perverse effekter – velgerne kan komme til å sikre mandat til kandidater de er helt uenige med. Og for meg er disse to konklusjonene viktigere enn den Hegstad fremhever. 

2. Jeg vet ikke hva Hegstad mener med «… det ikke er noe som tyder på at en tilsvarende anbefalingsaksjon som den vi så ved forrige valg, er på vei», så lenge Granerud skriver at «… Frimodig Kirke åpent har lagt ut en anbefaling til sine medlemmer». Så siterer Hegstad nesten Trumps omkved ‘we will see what happens’: «Hvordan det går, vet vi først i ettertid.» Her er jeg på linje med både Trump og Hegstad. Men jeg regner med klare anbefalinger, i lys av følgende formulering på de Frimodiges hjemmeside: «Det er både legalt og naturlig å snakke sammen og dele tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på.»

3. Det fremstår som merkverdig at Granerud helt uoppfordret fremhever ekteskapssyn som en viktig sak, mens Hegstad så klart tar avstand fra dette: «At det skulle bli den saken som igjen bestemmer anbefalinger og stemmegivning, er derfor høyst urealistisk.» Dette er merkverdig så meget mer som Hegstad langt på vei er avhengig av Graneruds anbefaling for å bli valgt, dersom de Frimodige overhodet anbefaler i Oslo. Da er det snodig at Hegstad nærmest biter den hånden som kan gi ham mandat.

Jeg oppfatter dette slik at de innretter sine synspunkter mot ulike velgergrupper: Granerud fremmer et stødig konservativt syn, med sikte på konservative velgere, mens Hegstad, som en av hans sannsynlige kandidater, toner ned dette, i håp om å trekke til seg velgere som ikke liker de Frimodiges motstand mot vigsel av likekjønnede.

I forlengelsen av dette fremstår det viktig ikke bare å basere seg på det som kandidater på nominasjonskomiteenes liste sier offentlig om sine standpunkter. Siden Granerud så overraskende klart betoner ekteskapssyn, må vi gå ut fra at en konkret anbefaling vil innebære at Frimodig kirke har innhentet tilleggsopplysninger, om bl a ekteskapssyn, fra dem man anbefaler.

4. Jeg må dessverre fastholde at Hegstad befinner seg i en alternativ virkelighet når han, 1) i strid med det Granerud skriver, hevder at «Kirkevalget 2019 handler ikke om vigselssaken», og 2) i strid med evalueringsrapporten fra forrige valg hevder at «… velgerne kan trygt benytte listen uten å frykte at resultatet nærmest er bestemt på forhånd.» Han må vite at Granerud er ‘king-maker’, både for ham selv og andre kandidater på disse listene. Spørsmålet er bare hvor åpent dette skjer – hvor åpent de Frimodige «… snakke[r] sammen og dele[r] tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på.»

Dette er ikke å avskrive Hegstad som motstander. Skulle man bruke ord som starter med ‘av’, måtte det heller være av-vepne eller av-kle: hans argumentasjon holder ikke.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3566 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2537 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2483 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1863 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1703 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1577 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere