Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Det følgende er en svakt redigert versjon av mitt brev til Bispemøtet av 23.9., som hadde samme overskrift som mitt innlegg på Verdidebatt for en måneds tid siden: ‘Det nye myndige legfolket må ikke overkjøres’. Brevet har seks punkter. Det fremgår at jeg retter oppmerksomheten mot hva som kan gjøres for å dempe reaksjoner, som kan være i form av utmeldinger.

Tilfeldigheter har medført at jeg samtidig engasjerer meg i to debatter; valg til Kirkerådet og kvinnelige prester.

Når jeg nå skriver på nytt om det siste, er det pga tre oppslag 14.10. i ulike versjoner av Vårt Land: redaktørene Aalborg og Gjøsunds partsinnlegg, og et oppslag om at 80 har meldt seg ut av DNK i Sogndal, som følge av striden der.

Det følgende er en svakt redigert versjon av mitt brev til Bispemøtet av 23.9., som hadde samme overskrift som mitt innlegg for en måned siden: Det nye myndige legfolket må ikke overkjøres. Brevet har seks punkter; det refereres til tidligere avisinnlegg. Det fremgår at jeg retter oppmerksomheten, ikke primært mot de to grupper prester, men mot hva som kan gjøres for å dempe reaksjoner, som kan være i form av utmeldinger:

1. Utgangspunktet for at jeg har engasjert meg i denne saken, er min faglige bakgrunn, der jeg har måttet berøre forholdet mellom skolens og foreldrenes mandat i forelesninger. Jeg har ikke studert dette temaet inngående.

Mot denne bakgrunnen syntes jeg biskop Nordhaug i flere sammenhenger betonet for sterkt presters rettigheter angående konfirmasjonsundervisning, særlig når dette vurderes i forhold til kristenfolkets holdning til friskoler.


2. Disse problemene blir ikke borte, selv om man nå skulle avskilte prester som reserverer seg mot kvinnelige kolleger - man vil i lang tid ha prester som ikke vil vie homofile. Jeg har antatt at aksjoner mot prester oftere vil være begrunnet i denne saken, som lett oppfattes som å dreie seg om diskriminering av et stort antall personer, som i mange land lider overlast. De færreste vanlige kirkemedlemmer vil hisse seg opp over at en gitt prest ikke vil ha nattverdsfellesskap med kvinnelige kolleger, så meget mer som dette ikke så lett blir kjent. At presten ikke vil vie homofile, blir lett kjent.


3. I disse sakene må man være oppmerksom på at stabsinterne forhold, så som relasjoner mellom kolleger, lett kan få mer oppmerksomhet innen kirken enn prestenes relasjon til kirkemedlemmer mer allment. Satt på spissen, på en nesten ufin måte: En sak som frontes av gråtende kapellaner med flashback, kan lett få uforholdsmessig stor oppmerksomhet - uforholdsmessig da sett i forhold til problemer i relasjonen mellom prester og ulike grupperinger i menighetene / kirken. Prester (og andre ansatte) er del av en klar struktur; vanlige kirkemedlemmer er ikke på samme måte integrert i strukturen.


4. I forlengelsen av dette har jeg i avisinnlegget gått inn på mulige tiltak i situasjoner der kirkemedlemmer ikke ønsker en gitt prest ved en kirkelig handling. Jeg skal gi en kort gjennomgang, noe mer systematisk enn i innlegget.

A. Vigsel: Her er det avklart at kirken skal stille med prest når et likekjønnet par ønsker å bli viet i sin lokale kirke, og presten der er i mot slik vigsel. I innlegget har jeg antatt at par (både hetro- og homofile) som stiller med egen prest, får lov til å 'nyte medbrakt'. Men hva med hetrofile par som ikke stiller med egen prest, men som ikke ønsker den lokale presten, fordi vedk er mot å vie homofile? Etter mitt skjønn er dette den minst problematiske situasjonen av de fire som behandles i pkt A-D, siden paret kan inngå ekteskap på annen måte. Bispemøtet bør likevel drøfte om man i slike situasjoner bør ha samme løsning som når det er et homofilt par som skal gifte seg, og tilby en annen prest - selv om altså den lokale presten i dette tilfelle ikke er den som motsetter seg vigsel, siden det er et heterofilt par. (For fullstendighets skyld: Det er selvfølgelig tenkelig at et heterofilt par ikke vil vies av en prest som også vier homofile. Jeg tviler på at den situasjonen vil oppstå, men jeg har kanskje vært for lenge borte fra Bibelbeltet ... .)


B. Gravferd: Her vet jeg av erfaring (!) at stiller man med egen prest, går det greit. Det spørsmål bispemøtet bør drøfte, er hvordan man stiller seg dersom avdøde har gjort det klart, eller pårørende gjør det klart, at man ikke ønsker den lokale presten, fordi vedkommende har markert seg på den ene eller annen måte i homofilispørsmålet. Her kan man ikke med rimelighet henvise til andre mulige aktører utenfor kirken som kunne forrette. Jeg ville mene at man må strekke seg langt for å etterkomme avdødes eller pårørendes ønsker, og har antydet at begravelsesbyråer her kanskje kan avlaste hva angår de praktiske problemer med å finne en prest. (Hva angår gravferd er det vel mer tenkelig enn hva angår vigsel, at noen vil ønske å slippe en prest som vier homofile, selv om det vanligste sikkert vil være opposisjon mot en prest som ikke vil vie likekjønnede.)


C. Konfirmasjon: Hva angår undervisningen må man altså avklare forholdet mellom kirkens og foreldrenes mandat, og sterkt overveie 'konfirmasjons-friskoler', ikke i regi av andre (som det visstnok skal finnes eksempler på), men i regi av den lokale menighet; begrunnelsen kan være at den lokale presten er for konservativ, eller for liberal. Hvem som forretter ved selve konfirmasjonen, følger vel av hvem som har hatt undervisningen.


D. Dåp: Dette er, som jeg skriver, det mest krøkkete, fordi det gjennomgående vil være den lokale prest som har dåp, som en del av den vanlige gudstjenesten søndag formiddag. Men fremfor å risikere at foreldre ikke døper barnet, fordi de ikke vil at handlingen utføres av en prest de misliker, bør man kunne invitere til særskilte dåpsgudstjenester med en annen prest noen ganger i året. (Her er det, som ved gravferd, sannsynlig at man vil få begge typer begrunnelser, selv om det vel vil være liberale foreldre som oftest vil opponere.)


5. "Flytt deg, så jeg kan se Jesus!" Dette utsagnet er hentet fra biskop Hageæther den eldres tiltredelsespreken i Stavanger for 52 år siden; jeg berørte det i et annet innlegg bl a på Verdidebatt. Situasjonen er at Hagesæther møter et barn i en kirke, men står slik til at han hindrer barnet i å se altertavlen. Slik jeg oppfattet Hagesæther, anså han utsagnet som et godt motto for tjeneste som prest og biskop. Utsagnet bør være retningsgivende for kirkens håndtering av kirkelige handlinger i en tid der man må forvente at det nye myndige legfolket engasjerer seg sterkere - en gitt prest kan bli skurr i kommunikasjonen. Da må presten flytte seg, og om vedk ikke vil, må vedk flyttes på - det trenger ikke å innebære noe mer enn at prost eller biskop sørger for at vedk slipper andre til.


6. Målforskyvning: Hvis man ikke gjør det, vil man uvegerlig få en målforskyvning, der middelet prester og deres situasjon blir viktigere enn målet for kirkens virksomhet - bispemøtets deltagere vil ha bedre forutsetning enn jeg for å formulere dette målet.

Gå til innlegget

Det er uakseptabelt at velgere som har benyttet Bønnelista, ikke blir representert i Kirkerådet – dette partiet stilte til valg i ni bispedømmer, og fikk ni representanter i Kirkemøtet. Årsaken er valgordningen.

Ifølge Vårt Land for 12. oktober, fikk Åpen folkekirke sju av elleve leke medlemmer i Kirkerådet. Nominasjonskomiteens liste fikk tre. Bønnelista fikk null; en representant omtales som ‘samisk representant’. Nominasjonskomiteen hadde fremmet ett forslag fra Bønnelista, fra Nord-Hålogaland, men derfra ble en kandidat fra Åpen folkekirke valgt.

Etter mitt skjønn er det uakseptabelt at velgere som har benyttet Bønnelista ikke blir representert i Kirkerådet – dette partiet stilte til valg i ni bispedømmer, og fikk ni representanter.

Årsaken er valgordningen. Når det nå ser ut til at jeg kan avslutte mitt smule korstog mot kirkemøte-valg som kan gi perverse effekter som følge av systematiske anbefalingsaksjoner, virker det som jeg må starte et nytt. Jeg håper det blir mer kortvarig enn det første.

Problemene ved valg til Kirkemøtet vil falle bort, når det nå ser ut som partivalg blir det normale, og ikke personvalg, slik det historisk sett har vært; i en mellomperiode har vi hatt en hybridordning. Valget til Kirkeråd lider under at et tredje kriterium får nærmest avgjørende vekt, nemlig geografi.

Nå er jo geografi noe av det viktigste vi har i dette landet, slik at det har lite for seg å foreslå å endre dette. Dagens ordning er imidlertid en kombinasjon av geografi og personvalg. Med enkle midler kan den omgjøres til en kombinasjon av geografi og partivalg:

Man starter med å vektlegge parti: De partier som er representert i Kirkemøtet, får medlemmer i Kirkerådet tilsvarende deres styrkeforhold (utregningen foretas som ved mandatfordeling). I år ville vel det ha gitt Åpen folkekirke seks, Nominasjonskomiteens liste tre eller fire, og Bønnelista ett eller to.

Av utregningen fremgår det hvilket parti som ville få mandat nr 1, nr 2 og så videre. Det partiet som får mandat nr 1, velger hvilket bispedømme man vil hente sin representant fra; dersom partiet allerede har fått ledervervet, er slipper man å velge. Deretter plukker partiene sine representanter etter den rekkefølge som utregningen tilsier.

Jeg ville likevel forslå at man fravek rekkefølgen til alle partier hadde fått inn sin partileder, eller i det minste fått anledning til å få vedkommende inn. Ved årets valg ville vel det medført at Birkedal ble plukket fra Borg, og Hedberg fra Tunsberg. Hvis man vil insistere på at utregningens rekkefølge ikke skal fravikes, har man muligheten for at en partileder som ikke blir valgt, kan møte med talerett, men uten stemmerett. En slik ordning hadde vært gunstig dersom Hegstad, som i likhet med Gunleiksrud Raaum er fra Oslo, oppfattes som partileder.

Nåværende regler for nominasjon inneholder krav om en viss kjønnsfordeling og skal «… så langt det er mulig sikre at det er en andel kandidater under 30 år på minst 20 prosent». Tilsvarende ‘bør’ en av de nominerte fra de hvert av de tre nordligste bispedømmene være same. Ved den ordning jeg foreslår, vil det ikke være noen nominasjon. Men man kan tilplikte partier som får mer enn to medlemmer i Kirkerådet, at de i samarbeid innfrir kravet og de to ønskemålene.  

Ved denne ordningen vil partiene selv plukke sine varamedlemmer. Det er en svært viktig forbedring i forhold til hvordan det ble nå, der Hegstad fra NK-lista er blitt vara for Gunleiksrud Raaum fra AF, og der det i Borg er blitt slik at Birkedal fra NK som var motkandidat til Gunleiksrud Raaum er blitt vara for Berg fra ÅF. Med dagens ordning kan voteringer i Kirkerådet bli en høyere form for lotteri.

I VLs oppsummering står følgende: «…  Åpen folkekirke hadde ikkje fleirtal på Kyrkjemøtet, så i realiteten er det dei tilsette – prestane og dei leke – som bestemte. Sidan me fekk over halvparten av stemmene ved kyrkjevalet i fjor, var det viktig at me sikra veljarane at me fekk inn folk i Kyrkjerådet i det heile tatt, seier ÅF-leiar Gard Sandaker-Nielsen.»

Jeg tror dette er en korrekt analyse, men man tror knapt det er sant: Med dagens ordning, der ÅF har omtrent like mange representanter i Kirkemøtet som NK og Bønnelista til sammen, kunne de blitt holdt utenfor Kirkerådet, hvis biskopene, prestene og andre ansatte i kirken hadde samlet seg om en slik løsning. Dette er også en høyere form for lotteri, som man snarest bør avvikle – ved å vedta nye regler for valg til Kirkerådet, langs de linjer som er skissert ovenfor.

Siden man må gjøre noe med valgordningen, kan man samtidig drøfte sammensetningen. Som et første ledd i drøftingen må det klargjøres hvorfor Kirkerådet skal ha fire medlemmer som er prester, men bare ett medlem som er representant for andre tilsatte. I Kirkemøtet har de to gruppene like mange representanter. Hvorfor er prestene fire ganger så viktige i Kirkerådet?

Gå til innlegget

I løpet av de siste dagene er det kommet tre utspill som gjør det naturlig å reise dette spørsmålet: To sentrale aktører går mot partier, Kirkerådet går inn for det, men er upresise sin saksfremstilling.

I et intervju med Vårt Land 21.9. sier Erling Birkedal at han er «… grunnleggende kritisk til en partidannelse som en demokratisk modell for Kirkemøtet og bispedømmerådene». To dager senere skriver Markus Westermoen på Verdidebatt: «Personlig er jeg mot å ha partier innen kirken  … .» Disse er ingen hvem-som-helster: Birkedal stiller som kandidat til ledervervet i Kirkerådet; Westermoen tapte en loddtrekning om å bli leder i bispedømmerådet i Agder.

Jeg har stilt Birkedal dette spørsmålet før, uten å få svar; nå bør også Westermoen svare: Vil man gjøre det ulovlig eller umulig å ha partier i kirken? Mer presist: Vil man foreslå å oppheve bestemmelsen om at det kan stilles alternative lister, eller vil man begrense seg til det Kirkerådets administrasjon la opp til i 2012, at det måtte stilles så skyhøye krav til antall underskrifter, at den gruppering man da fryktet, Åpen kirkegruppe, ikke ville ha sjanser til å stille?

Det er ikke uten betydning at Birkedal har et uryddig rulleblad hva angår kirkelige valg. Ved forrige valg var han en hovedaktør da nominasjonskomiteenes lister i bl a Borg ønsket å bytte navn lenge etter at fristen for den slags var utløpt, og fikk gjennomslag for det i det konservative flertallet i Kirkerådets arbeidsutvalg. Å initiere en navneendring på et så sent tidspunkt er uakseptabelt. 

Westermoen ble ved siste valg valgt etter anbefaling fra gruppen Frimodig kirke, som i praksis agerte som et parti som anbefalte kandidater, da er det litt snodig at han går mot partier. Det mest problematiske ved Frimodig kirke var mangelen på åpenhet. I Oslo svarte ikke kontaktpersonen på min forespørsel om hvem som var anbefalt. I Agder skrev et medlem av gruppen i lokalavisene at tre personer som stilte til bispedømmerådet, etter hans personlige vurdering var de mest skikkede. Det fremgikk ikke at dette var de samme tre som var anbefalt fra Frimodig kirke. Westermoen kan ikke lastes for dette, men ved å gå mot partier, åpner han for en ordning som muliggjør anbefalingsaksjoner som de fleste velgerne neppe kan gjennomskue effekten av, jfr nedenfor.

Slike uryddigheter er vel noe av bakgrunnen for at Kirkerådet i et høringsnotat nå har anbefalt listevalg på partier som hovedordning ved valg til bispedømme- og kirkeråd. Uheldigvis har man ikke vært helt presis i den informasjon som gis i notatet. 

Med referanse til 2015 gjengir man korrekt det jeg har kalt faren for pervers effekt når grupper som Frimodig kirke anbefaler kandidater; dette er den type lite gjennomskinnelig ordning som Westermoen åpner for og selv har nytt godt av: «Velgerne risikerte derfor at deres stemme på kandidater som var for likekjønnet vigsel, kunne føre til motsatt effekt, ved at deres stemme kunne bidra til valg av kandidater som var imot likekjønnet vigsel.» Det oppgis at «… 75 prosent av kandidatene som ble valgt [hadde] et nei-standpunkt».

Men så hevder man: «Det er ikke gjort noen tilsvarende analyse av valget i 2019.» Det er feil. I en analyse som ligger på Verdidebatt med tittelen ‘Ja til enda klarere kirkevalg’, og som må ha vært kjent, konkluderte jeg slik, hva angår de fem bispedømmer hvor Frimodig kirke anbefalte mer enn en enkelt kandidat; jeg så da bort fra Oslo, hvor man altså ikke ville gi informasjon: «I Nord-Hålogaland og Agder fikk nominasjonskomiteens liste to mandater, begge gikk til kandidater anbefalt av Frimodig kirke. I Møre og Stavanger fikk lista tre, alle tre gikk til anbefalte. Bare i Bjørgvin lyktes man ikke: Lista fikk tre mandater, og Frimodig kirke hadde anbefalt tre, men bare en av dem kom inn. I sum: I disse fem bispedømmene fikk nominasjonskomiteens lister 13 mandater, 11 av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke, det tilsvarer 85 prosent.»

Det hadde neppe svekket høringsnotatet om denne ‘tilsvarende analysen’ var blitt referert.

Gå til innlegget

Det nye myndige legfolket må ikke overkjøres

Publisert rundt 1 måned siden

Vi ser nå konturene av et nytt myndig legfolk. Biskop Nordhaug overbetoner presters rettigheter. Prester med ytterliggående standpunkter, som de nye myndige ikke lenger vil akseptere, må vike, slik at de myndige ikke blir overkjørt og stiller med piggene ut ved kirkelige seremonier, fordi de påtvinges en prest de absolutt ikke ønsker.

Som kjent er utrykket ‘det myndige legfolk’ i norsk kirkehistorie benyttet om dem som, inspirert av Hans Nilsen Hauge, opponerte mot sider ved kirkens forkynnelse og etterhånden dannet legmannsorganisasjoner, bygde bedehus, etablerte Menighetsfakultetet, og fra Calmeyergaten sendte ut bannbulle med pålegg om ‘no platforming’ for liberale teologer. Da bannbullen ble sendt ut, var organisasjonene til dels ledet av teologer. De fleste organisasjonene består fortsatt, men mange bedehus er solgt eller står tomme, Menighetsfakultetet har skiftet navn og er ikke lenger så lett å skille fra det teologiske fakultetet på universitetet, og boikott av teologer som oppfattes som for liberale, er det lite av, og stort sett bare på Vestlandet.

Men der ser man nå konturene av et nytt myndig legfolk. De slo til for en tid siden, ved å opponere sterkt mot en prest i Bjørgvin bispedømme som ikke ville vie likekjønnede – det endte med at presten søkte seg bort. Og nå i Sogndal har konfirmantforeldre opponert mot en prest som reserverer seg mot kvinnelige prester. Det nye myndige legfolk synes å utøve sin myndighet primært gjennom sosiale medier. Der kan det etter sigende gå heftig for seg.

I Vårt Land har debatten om kvinnelige prester og Sogndal nesten utelukkende vært ført av teologer, og med nesten all vekt på prestenes opplevelse av situasjonen – både de kvinnelige, Sogndalspresten Bruun, og hans tilhengere. I VL for 16.9. er det ikke mindre enn tre bidrag: Innlegg fra biskop Nordhaug, intervju med Bruun og hans fremste støttespiller, og lederartikkel. Andre innsendere har satt saken på spissen, ved å hevde at kvinneprestmotstandere bør avskiltes, og at man ikke bør ordinere nye. VL har ikke villet trykke et innlegg fra meg, der jeg pekte på at konflikten i Sogndal burde oppfattes i et videre perspektiv enn prestenes: Den kan sees som en konflikt der foreldres mandat, altså deres hovedansvar for barnas oppdragelse og undervisning, står mot en forståelse hos biskop Nordhaug, som har fremmet en svært sterk betoning av prestenes rettigheter, nemlig at prester har en uavkortet rett til å drive konfirmantundervisning: «Bruun har også rettar, han har rett til å vera prest og ha konfirmantundervisning.» (Sogn Avis 31.8.)

Foreldrene lar seg neppe berolige av at spørsmålet om kvinnelige prester ikke er tema i konfirmantundervisningen, slik Nordhaug har hevdet. Som vi sier om dans på Sørlandet (og sikkert også i Bjørgvin) – det er ikke dansen i seg selv som er problemet, men det den kan føre med seg. Konfirmantforeldrene er vel ikke primært bekymret for hva Bruun har å si om sine kvinnelige kolleger, men mer for at han på andre områder kan formidle synspunkter som er tilsvarende ytterliggående, og slik gi et bilde av kirke og kristendom som foreldrene oppfatter som vindskjevt.

På Dagsnytt 18 sa biskopen at man ikke kan ha selvbetjening for kirkelige tjenester. I Sogn Avis og Vårt Land formulerer han seg litt mer dempet (13.9. og 16.9.): «Det har aldri vore slik i vår kyrkje at folk kan velje fritt kva for ein prest dei vil møte ved dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Ein slik praksis vil opne for uhaldbare konsekvensar både av praktisk art og med høve til arbeidsmiljøet og fellesskapen blant prestane.» Her er argumentasjonen dels praktisk, og dels igjen med referanse til prestene; denne gang ikke deres rettigheter, men deres arbeidsmiljø og fellesskap.

Men Nordhaug fortegner situasjonen. Slik jeg kjenner systemet, og har erfart det, vil folk som stiller med en prest til vigsel eller gravferd, ikke få problemer med at vedkommende slipper til.  Slik sett er det en form for selvbetjening – man kan nyte medbrakt. Ved vigsel er det dessuten slik at kirken er forpliktet til å sørge for at likekjønnede får en prest som vil vie dem. Hva angår gravferd tror jeg Nordhaug overbetoner de praktiske problemene – begravelsesbyråer kan vel være behjelpelige med å finne prest dersom de etterlatte, eller avdøde selv, ikke ønsker en gitt prest.

Hva angår konfirmasjon har jeg altså fremholdt foreldrenes mandat og rettigheter. Mitt inntrykk er at kristenfolket og kirken har vært forsvarere av dette mandatet i debatter om kristelige friskoler. Hvis Nordhaug ikke vil avklare sitt syn her, bør preses eller bispemøtet drøfte saken og avgi en uttalelse om forholdet mellom presters rettigheter og foreldres mandat hva angår konfirmantundervisning.

Siden dåp normalt finner sted i gudstjenesten, er dette det mest krøkkete å komme til rette med, særlig i menigheter med bare en prest. Men det må være overkommelig å arrangere noen separate dåpsgudstjenester i året for foreldre som ikke ønsker en gitt prest. Hva angår dåp, bør man strekke seg særlig langt, av hensyn til de små som måtte ha stridbare foreldre, siden kirken vel må ta sin egen augsburgske trosbekjennelse på alvor, så lenge den er del av Den norske kirkes grunnlag: «Om dåpen lærer de at den er nødvendig til frelse … .» Det kan godt være at foreldre ikke tror på dette, men biskopen og prestene må vel gjøre det. Jeg vil i det lengste håpe at biskopen og prestene, i en avveining mellom barnets frelse og hensynet til ‘arbeidsmiljøet og fellesskapen blant prestane’, lander på barnets side.

Oppsummert: Det overordnede må være at prester med ytterliggående standpunkter, som det nye myndige legfolk ikke lenger vil akseptere, må vike, slik at det nye myndige legfolket ikke blir overkjørt og stiller med piggene ut ved kirkelige seremonier, fordi de påtvinges en prest de absolutt ikke ønsker. Prester har sikkert rettigheter, men hvis man presser dem på de nye myndige, skaper man unødvendig støy i formidlingen av kirkens budskap. Og hvis foreldre unnlater å døpe et barn på grunn av presten, og prester og biskoper virkelig står på kirkens bekjennelse, vil altså en ensidig betoning av prestenes rettigheter ha dramatiske konsekvenser for barna i det hinsidige. I organisasjonsteorien ville vel slik betoning bli sett på som en målforskyvning. Jeg mener å huske at en definisjon av synd er ‘å bomme på målet’.

Gå til innlegget

Biskop Nordhaug – fra uaktsom til uakseptabel.

Publisert rundt 2 måneder siden

Etter at jeg publiserte på Verdiebatt 3.9., har Nordhaug gått betydelig lenger i sin argumentasjon. Jeg går derfor lenger i å være andektig enn det som egentlig er naturlig for meg. Å søke å redusere støy i kommunikasjonen mellom kirke og folk fremtrer som viktig – så viktig at biskopene bør be sine proster legge til rette for at folk får gjennomslag når de ber om å få slippe en prest som de anser som en plage.

For noen dager siden tok jeg på Vårt Lands Verdidebatt.no og i Sogn Avis til motmæle mot biskop Nordhaug, i saken hvor konfirmantforeldre har motsatt seg at soknepresten i Sogndal, som er kvinneprestmotstander, skal ha ansvaret for og delta i konfirmantundervisningen.  Nordhaug ble gjengitt slik i Vårt Land: «Jeg lurer på hvor dette samfunnet havner om vi skal ha det perspektivet at vi ikke kan bli undervist eller snakke med noen som har et annet syn enn meg selv.» Mitt hovedpoeng var at dette ikke dreiet seg om noen ordinær samtale mellom eller undervisning av voksne, men om unge mennesker. På dette feltet har kristenfolket tradisjonelt argumentert for at man må respektere det som kalles ‘foreldrenes mandat’ – at foreldre skal ha et hovedansvar for barnas oppdragelse og undervisning, og at de derfor skal ha anledning til å etablere egne undervisningstilbud, dersom de ikke er tilfreds med tilbudet som gis gjennom den offentlige skolen. Derfor har vi i 160 år hatt kristne friskoler, og derfor må det kunne etableres alternativ konfirmantundervisning. Jeg er antagelig mer vant enn Nordhaug til å tenke i disse banene, slik at jeg primært oppfattet Nordhaug som uaktsom – han hadde slått inn på et spor som kunne lede vill. Det er ikke noe blivende sted for en hyrde.

Nå har Nordhaug gått betydelig lenger i sin argumentasjon, på Dagsnytt 18, 4. september (jeg prøver å sitere ordrett, ikke etter NRKs teksting): «Vi må kunne snakke sammen. Og jeg frykter for liberaliteten i dette samfunnet hvis den type meninger som Mikael Bruun har, skal bli møtt med en sånn type ‘no platforming’. Han skal ikke få ordet i forhold til våre konfirmanter.»

Å hevde at man her står overfor ‘no platforming’, blir tilnærmelsesvis meningsløst. Soknepresten har full tilgang til sin prekestol flere ganger i måneden, der han kan henvende seg til konfirmantene. Han får sikkert spalteplass i Sogn Avis og andre organer som konfirmantene kan lese. Mer allment har han blitt intervjuet på Dagsnytt 18 – og han har avslått å delta i debatt samme sted. Han har mange plattformer. At biskopen prøver å gi inntrykk av at han nektes plattform, er den fordreining av faktiske forhold, og derfor uakseptabelt.

Viktigere: Hva angår konfirmantene dreier det seg ikke om at to likeverdige ‘vi’ som ‘må kunne snakke sammen’. Representanten for foreldrene formulerte dette presist, på Dagsnytt 18: «Vi må ikke glemme at vi ikke snakker om dialog mellom to likeverdige parter. Vi snakker om ungdommer som er i et utdanningsløp som møter en autoritet på feltet. Og denne autoriteten har valgt å sette norsk lov til side.»

Nordhaug utvidet på Dagsnytt 18 perspektivet til ikke bare å gjelde konfirmasjon: «Hvis brukere av kirken fikk lov til å velge prest som om dette var en form for selvbetjening, så ville vi fått en helt uholdbar situasjon. For det ville jo ikke bare gjelde konfirmasjon. Det ville gjelde dåp, gravferd og bryllup.»

På dette punkt må jeg tillate meg å bli mer andektig enn det som egentlig er naturlig for meg. En av de få prekener jeg husker noe fra, er tiltredelsesprekenen til far til Nordhaugs forgjenger i Bjørgvin, biskop Hagesæther den eldre, da han ble utnevnt til biskop i Stavanger, for 52 år siden. Han fortalte at han hadde møtt et barn i en tom kirke (kanskje foreldrene var der, i bakgrunnen). Han henvendte seg til barnet, som seg hør og bør for en prest på hjemmebane. Men barnet hadde svart: «Flytt deg, så jeg kan se Jesus». Dette anså Hagesæther som et godt motto for sin preste- og bispegjerning.

Dåp, gravferd og bryllup har sine spesielle formål, men er også tilbud hvor kirken har mulighet til at folk kan få se Jesus, eller i hvert fall få et glimt av ham. Det er en viktigere oppgave for kirken enn å sikre en eller annen form for liberalitet. Hvis folk tvangs-påføres en prest som de har noe imot, svekkes denne muligheten sterkt; antagelig faller den bort.

Selvbetjening? Neppe. Men å søke å redusere støy i kommunikasjonen mellom kirke og folk fremtrer som viktig – så viktig at biskopene bør be sine proster legge til rette for at folk får gjennomslag når de ved dåp, gravferd og bryllup, og altså også ved konfirmasjon, ber om å få slippe en prest som de anser som en plage.

For ordens skyld: Nordhaug markerte på Dagsnytt 18 klar uenighet med Bruun i spørsmålet om kvinnelige prester. Men han går likevel uakseptabelt langt i å forsvare hans rettigheter. Etter mitt skjønn kan Bruun og hans likesinnede oppfattes som museumsgjenstander. Ofte er det slik at offentligheten ikke får komme i direkte berøring med slike gjenstander.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere