Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Upresist fra Vårt Land om kirkevalg.

Publisert 4 dager siden - 101 visninger

Ved valget forut for det i 2015 sto alle kandidater på en felles liste, men det forelå klare kunngjøringer om at noen hørte til eller var anbefalt av en gruppe, mens andre var knyttet til en annen. Med to partilister i 2019 blir nominasjonskomiteenes lister en overlevning fra en annen valgordning enn den man nå får. Kandidater på denne listen vil ha små muligheter til å bli valgt.

I noe som fremtrer som en faktaboks i nettversjonen av Vårt Lands oppslag om Bønnelista, som vil være et alternativ til Åpen folkekirke ved kirkevalget neste år, heter det: «Frem til 2015 var det ikke formelle gruppedannelser i Kirkemøtet i Den norske kirke. Fram til kirkevalget i 2015 var bispedømmerådsmedlemmene, som til sammen utgjør Kirkemøtet, blitt valgt ved personvalg ut ifra én liste, satt sammen av en nominasjonskomité i hvert enkelt bispedømme.»

Dette er så vidt upresist at det blir feil.

Ved valget forut for det i 2015 sto alle kandidater på en felles liste, men det forelå klare kunngjøringer om at noen hørte til eller var anbefalt av en gruppe, mens andre var knyttet til en annen (‘Raus folkekirke’ og ‘Mor far barn’?). Dette var formelle gruppedannelser; den førstnevnte var en forløper for Åpen folkekirke. Formelt var det nok dette valget et personvalg, men det var egentlig et valg mellom to partier.

De som er mot partier ved kirkevalg, synes mene at ‘synden’ kom inn i valgordningene da den felles listen ble klippet opp og navnene fordelt på to lister, slik som ved valget i 2015. Det er gledelig at andre enn Åpen folkekirke nå vil synde.

Når det i oppslaget heter at «frimodig folkekirke frykter mobiliseringen vil bidra til å polarisere Den norske kirke», fremtrer det som pussig. Polariseringen er vel allerede et faktum, og har bl a nedfelt seg som minst en valgmenighet, og at sentrale aktører har meldt seg ut av kirken.

For Frimodig folkekirke oppstår det et problem når aktører som står dem nær, danner egen liste. Det blir i artikkelen avklart at de frimodige nå har lagt opp til å ville anbefale kandidater på listene fra bispedømmerådenes nominasjonskomiteer; dette er en viktig avklaring, som man ikke var villig til å gi under og like etter siste kirkemøte.

Når det i ett eller flere bispedømmer etableres et klart alternativ til listen fra Åpen folkekirke, vil konservative velgere tendere mot å benytte Bønnelista, slik som liberale velgere benytter listen fra de åpne. Nominasjonskomiteenes lister vil allerede i utgangspunktet ha begrensede muligheter for å få stemmer. Og fremfor alt vil det bli svært uklart hvem på listen som blir valgt inn, fordi kumuleringene, som avgjør dette, vil bli relativt få: de med de klareste standpunktene vil benytte de andre listene.

Dette bør nominasjonskomiteene gjøre oppmerksom på når de nå snart spør folk om å stille på sine lister. Med to partilister blir nominasjonskomiteenes lister en overlevning fra en annen valgordning enn den man nå får.

Gå til innlegget

KrF på lærerjakt og stemmefiske

Publisert rundt 1 måned siden - 119 visninger

I et innlegg på Verdidebatt for en måneds tid siden hevdet jeg at en uttalelse fra KrFs utdanningspolitiske talsmann Grøvan, om at poenget med lærernormen et at den vil være "en rettferdig ordning for den enkelte elev", uansett hvor man bor, lå nær det å gi falskt vitnesbyrd mot sin neste, i dette tilfelle mot elever i distriktene. Det fremkom aldri noen kommentar til dette, verken fra Grøvan eller andre. Hadde slik kommentar kommet, ville jeg minnet om at budet, slik jeg har lært å forstå det, primært regulerer atferd i rettslig sammenheng, jfr at man før måtte avlegge ed, dersom man var vitne. Relasjonen mellom norske elever og den utdanningspolitiske talsmannen for et parti som på grunn av sin vippeposisjon har fått langt mer innflytelse enn dets oppslutning skulle tilsi, også er av rettslig art: Elever har rett til kvalifiserte lærere, og politikere har ansvar for at denne ressursen blir fordelt på en rimelig måte.

Under partilederdebatten på Arendalsuka hevdet partileder Hareide tilsvarende at KrF gjennom lærernormen hadde sørget for flere lærere (se Utdanningsnytt.no for 15.08.). <Slik jeg ser det er også dette et falskt vitnesbyrd: Det man har gjort, er å fremskaffe flere lærerstillinger; man har ikke dokumentert at disse er blitt fylt.

I mellomtiden har Grøvan og Hareide blitt engasjert på hver sin side i partiets siste runde om homofili – der det synes som om man har mistet og fått omtrent like mange medlemmer.

Nå er tiden inne til at de to kamphaner tar felles steg for å få dokumentert holdbarheten av partiets viktigste påstand i tilknytning til lærernormen, nemlig at den vil medføre at lærere som ikke er i skolen, vil søke seg dit. Årsaken skulle være at arbeidsvilkårene vil oppfattes som bedre når normen er på plass, og at de derfor vil søke seg tilbake. For kongeriket, og særlig for elever i utkantene, er slik tilvekst av lærere mye viktigere enn partiets medlemstall.

Dette kan enkelt gjøres ved å kontakte Oslo kommune, som har måttet øke sitt lærertall med ca 1000 i løpet av våren og sommeren, halvparten som følge av normal avgang, halvparten som følge av lærernormen. Kommunen vil ha oversikt over hvor de lærere man har ansatt, kom fra. Man kan se bort fra lærere som byttet lærerstilling innen kommunen, og få tall for 1) hvor mange nyutdannede, 2) hvor mange lærere fra andre kommuner, og 3) hvor mange lærere fra stillinger utenfor skolen, som man har tilsatt.

Det er det siste tallet som er det viktigste, i lys av KrFs egen påstand. Man får ikke noe helt nøyaktig bilde, men et grunnlag for å vurdere om påstanden har slått til. Det vil være nokså brysomt å skulle innhente tilsvarende data fra alle de øvrige kommuner som er blitt tilgodesett med lærernorm-stillinger.

De to andre tallene vil belyse en påstand fra bl a Aftenposten, om at lærernormen vil medføre at Oslo ville støvsuge landet for lærere – lærere som ellers ville ha søkt stillinger andre steder, herunder i utkantene.

Sjansene for at KrF har lykkes med sin lærerjakt er små. Det har versert mange forvirrende tall om lærerdekning de siste ukene, men ett som synes rimelig, er at Oslo ved skolestart manglet ca 95 lærere. Hadde mange lærere i andre yrker søkt lærerstilling i Oslo, hadde vel dette tallet vært mindre. (Men når det samtidig ble hevdet at man i landet som helhet manglet totalt 1200 lærere, var det feil. Dette tallet er langt større, jfr nedenfor.)

At KrF fikk gjennom normen, skyldtes en hestehandel med de øvrige regjeringspartiene: Disse aksepterte normen som de var mot; KrF aksepterte kravet om 4 i matematikk for å bli lærer, et krav som KrF var mot.

Det foreligger tall som viser virkningen av firerkravet for lærerutdanningene for trinn 1-7, som er det trinnet hvor det kan forventes at størstedelen av lærermangelen vil komme. Når man tar hensyn til at regjeringen i det stille har kuttet ned på antall studieplasser på disse utdanningene, for å søke å dekke over hvor mange plasser som reelt sett står tomme, økte antallet tomme plasser fra ca 270 før kravet ble innført, til ca 400 i snitt i 2016 og 2017, altså med ca 50 %. Årets tall vil foreligge i oktober.

Det har vært tomme plasser på allmenn-/grunnskolelærerutdanningene i alle år siden opptakskravet om 3,5 i snitt fra videregående ble innført i 2005, i alt over 5000 plasser. Hvis disse hadde blitt fylt, ved at man hadde justert kravet ned til ca 3,3, hadde vi ikke hatt dagens mangel, som forut for innføringen av normen, pr desember 2017, var på snaue 4000. Hvis ikke KrF har lykkes med sin lærerjakt, vil dette tallet øke til over 5000. Når annen runde av lærernormen innføres neste år, vil det øke til over 6000. Fra 2020 av vil man så få virkningene av 4-kravet, og i 2021 vil mangelen øke med ytterligere 2-3000, fordi man da ikke utdanner grunnskolelærere, de skal det året ta sitt femte år og skrive masteroppgave. Dette gir en lærermangel på ca 10000 i 2021.

Slik går det når det er viktigere for partiene å drive symbolpolitikk for å gi inntrykk av å fremme kvalitet i skolen, enn å drive en bærekraftig politikk, med sikte på å sikre lærere til alle elever.

Motivet for lærernormen er stemmefiske – man vil sikre seg stemmer fra velgere som lar seg lure av Grøvan og Hareides påstander om at man har fremskaffet lærere av kjøtt og blod. Men jeg tror ikke man får flere stemmer som følge av dette, enn det man får gjennom nye runder av homofilidebatten.

Homofilidebatten har imidlertid medført repetisjonskurser i Luthers regimentslære. Det er saktens nyttig, og den kan også anvendes på denne saken: Innen det åndelige regimente er det som kjent større glede over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelseInnen KrF er det kanskje større glede over en enkelt lærer som vender tilbake til skolen, enn over nittini som allerede er der. Men i det verdslige skoleregimentet trengs det flere enn en, og flere enn det KrF kan fremskaffe ved en norm som er til fordel for sentrale strøk, på bekostning av utkantene.

En kortere versjon av denne teksten ble trykket i Vårt Land 12. september 2018.

Gå til innlegget

Lærernormen: Grøvans rettferdighet etter Matt.25.29

Publisert 3 måneder siden - 119 visninger

I sin vurdering av det rettferdige ved lærernormen må Grøvan ha som utgangspunkt Jesu ord i Matt.25.29: "For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har."

I NRKs nyhetsoversikt på ettermiddagen 26. juli refererte man et utspill fra Senterpartiet om at KrFs lærernorm ville gi Oslo og andre tettsteder en "enorm fordel" i kampen om kvalifiserte lærere. Dette er i samsvar med Aftenpostens første kommentar til ordningen, at Oslo ville støvsuge landet for lærere.

Krfs utdanningspolitiske talsmann parerte med å hevde at poenget med normen er at den er "en rettferdig ordning for den enkelte elev", uansett hvor man bor. Dette ligger nær å avgi falskt vitnesbyrd mot sin neste - i dette tilfelle mot elever i distriktene. Med mindre Grøvan har som utgangspunkt for sin bisarre rettferdighetstenkning Jesu ord i Matt.25.29: "For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har."

Normen er primært et tiltak for de sentrale deler av Østlandet, sekundært for større byer og forstadskommuner, på bekostning av utkantene:

140 kommuner får mindre enn en stilling hver.

Fra og med Sogn og Fjordane og nordover det bare fire kommuner som får midler tilsvarende mer enn 10 nye stillinger: Ålesund (31), Trondheim (53), Bodø (16) og Tromsø (54).På Vest- og Sørlandet er det bare en enkelt landkommune som ikke er forstad til større by som får mer enn 10 stillinger, nemlig Lyngdal (16), men det er kanskje Farsund?. Bergen (inkl Os og Askøy) får 117, Stavanger/Sandnes får 88, Haugesund/Karmøy får 31, Kristiansand får 51, Arendal får 14.

Skien/Porsgrunn får 40, fire byer i Vestfold får 15-20 hver, Drammen/Nedre Eiker får 54, Ringsaker og Elverum får 10 hver, de fire byene i Østfold får 12-24 hver.

Bærum får 92, og i Akershus for øvrig er det 8 kommuner som får flere enn 10, på topp er Lørenskog med 26; Oslo får 495.

Problemet er at det ikke står lærere uten stilling i kø for å fylle disse stillingene, og de som ble utdannet nå i sommer, går i utgangspunktet med til å fylle stillinger etter lærere som går av med pensjon. Dermed vil alle stillingene i sentrale strøk måtte fylles av lærere på mindre sentrale steder, som ønsker å flytte på seg. Det er i denne forstand at normen virker på bekostning av utkantene. At utkantene ikke får nye stillinger, har den naturlige årsak at man der allerede har små klasser.

Satt på spissen kan resultatet bli at stillinger i det sentrale østlandsområdet fylles av lærere fra de 140 kommunene som får mindre enn en stilling. Hvordan det i realiteten går, vil vi se i desember, når grunnskolestatistikken foreligger. Da vil utdanningspolitikere fra alle partier, men i særdeleshet Grøvan, briljere med ulike former for ansvarsfraskrivelse. Følg med, følg med!

Gå til innlegget

Når staten er ute, danser bispene på bordet?

Publisert 4 måneder siden - 272 visninger

Jeg ser antydninger til at biskopene vil svekke legfolks innflytelse, og slik styrke sin egen.

Ved tre anledninger i vinter har jeg kommentert temaer knyttet til biskopene: Jeg syntes det var rart at sokneprest Riise i Tromsø mente de møttes for ofte, og jeg syntes det var utidig at man i en leder i Vårt Land hevdet at de er lite synlige. 

Mer sammensatt.

Mitt hovedanliggende har vært at biskopenes yrkesrolle er mer sammensatt enn de aller fleste yrkesroller. Dermed bør man la dem møtes når de ønsker, og ikke forvente at alle biskoper innfrir alle rolleforventninger. Den tredje anledningen var et mildt ironisk innlegg om hvordan preses skulle tilsettes, der jeg ba Kirkerådets to fraksjoner om å klargjøre sine synspunkter, noe de ikke gjorde. Jeg har også registrert at Vårt Lands journalist Kvamme i et oppslag 11. april gikk inn på hvem som skal styre biskopene, og om preses skal være leder for Kirkerådet. 

Utgangspunktet for dette innlegget er at det, etter at kongen i statsråd og departementet ikke lenger styrer kirken, er oppstått et slags maktvakuum. Biskopene kan synes å ville prøve å fylle noe av dette, og å søke å påvirke andre aktørers muligheter for å fylle det, ved sine standpunkter til valg til kirkemøtet. 

Øverste organ. 

Kirkemøtet er nå kirkens øverste organ, men det er sammensatt akkurat som før, da det hadde en mer beskjeden rolle. I andre sammenhenger har jeg tatt til orde for en gjennomgang av sammensetningen, der legfolkets representanter fordeles proporsjonalt etter medlemstall i bispedømmene (blant annet ville Borg og Oslo få flere representanter, og en del bispedømmer færre enn sju), og der organet omdannes fra en stenderforsamling til en representativ forsamling, uten særskilt representasjon fra prester og andre ansatte (men disse gruppene bør fortsatt være representert i bispedømmerådene). Biskopenes representasjon kan nok reduseres, til for eksempel bare Bispemøtets arbeidsutvalg. Uenighet mellom Kirkemøtet og Bispemøtet i lærespørsmål kan ordnes med regler for svært kvalifisert flertall. 

Inntil så skjer, og det kan nok bli lenge til, utgjør biskopene kirkemøtets best organiserte gruppe – rett og slett fordi de møtes jevnlig. I dette perspektivet er det av interesse hvordan de agerte under siste kirkemøte, både hva angår egen rolle, og deres synspunkter på valg av legfolk. 

Sjaltet ut. 

Først et knippe saker om hvordan biskoper utnevnes og styres: Direkte valg av biskoper er tilsynelatende svært demokratisk. Men med en slik ordning ville Kirkerådet blitt sjaltet ut, annet enn som sandpåstrøer. Legfolks innflytelse ville blitt begrenset til den som utøves gjennom menighetsrådene i angjeldende bispedømme; det øvrige legfolk ville miste sin (indirekte) innflytelse når Kirkerådet ikke hadde valgmuligheter. I tillegg er det nok slik at kandidater som oppfattes å ha mildt avvikende standpunkter, ville ha mindre sjanser for å bli valgt. I denne saken var biskopene splittet – fem var for direkte valg, fem var mot (biskopene i Nord-Hålogaland og Stavanger møtte ikke). 

Biskopene fikk imidlertid gjennom at de selv skal kunne velge preses, ved at de kan fremme bare én kandidat (med mulighet for at de fremmer en utenfor kollegiet). Ni av ti stemte slik. Kirkerådet skal bare stå på sand. Et forslag om at legmedlemmer av Kirkemøtet skulle kunne nominere, falt, og bare én enkelt biskop stemte for. Forut for møtet hadde biskopene fremmet forslag om at preses også skulle være leder i Kirkerådet. Forslaget nådde aldri fram til votering. 

Fremme egen posisjon. 

Det er vanskelig å gi en helt entydig karakteristikk av disse avstemningsresultatene. Men der er vel en tendens til å fremme egen posisjon fremfor innflytelse fra legfolk. Når man ser bort fra saken hvor biskopene var delt på midten, ville de altså helst ha tatt over lederskapet i Kirkemøtet, de ville ikke at legfolk skulle kunne nominere kandidat til preses, og de ville selv velge preses, uten reell innblanding. På dette siste punktet er det imidlertid viktig å huske at de hadde historien med seg: Først var Oslo biskop preses, så valgte man en av biskopene, og så ble preses en egen stilling. 

Denne ene gangen man har tilsatt, var det bare én enkelt kandidat. Selv om jeg i nevnte innlegg spøkte med at denne ordningen innebar at de fikk samme funksjon som kardinalene ved pavevalg, kan man forstå at personer med en svært sammensatt yrkesrolle ikke ønsker et pålegg om at de må fremme minst to kandidater når de skal finne sin «sjef». 

Hva angår det andre temaet, nemlig deres synspunkter på valg, er det verdt å merke seg at tre av ni biskoper (Agder, Bjørgvin og Møre; her var også Tunsberg fraværende) gikk inn for at det fortsatt skulle være anledning til indirekte valg. Det innebar at vanlige kirkemedlem i de bispedømmer som hadde denne ordningen, bare hadde cirka halvparten av den innflytelse andre kirkemedlemmer hadde, mens medlemmer av menighetsråd kunne stemme to ganger. 

De samme tre stemte mot at kirkevalgene skulle finne sted samtidig med offentlige valg. Disse kan oppfattes som å utgjøre en gruppering med skepsis til bred deltagelse i kirkevalg, så meget mer som alle tre også var blant de fem som ville ha direkte valg av biskoper, og slik dempe alle legfolks indirekte innflytelse gjennom Kirkerådet. 

Perverse effekter. 

Viktigere er det at hele sju av ni stemte for en valgordning som kan gi perverse effekter, nemlig at velgere kan komme til å fremme det stikk motsatte syn av hva de ønsker å fremme. Dette er mulig fordi den gamle ordning med personvalg fortsatt skal kunne kombineres med den nye ordning for partivalg. Det er sannsynlig at faren for at disse effektene vil være der også ved valget i 2019: Åpen folkekirke vil stille lister, og Frimodig kirke må antas å ville bemektige seg nominasjonskomiteenes lister, ved å anbefale kandidater der. 

Det samlede inntrykk er heller ikke her entydig. Men et klart flertall gikk altså inn for en valgordning som kan være vanskelig for velgerne å forstå, og et ikke ubetydelig mindretall stemte for ordninger som ville svekke de åpne valgene. Vi ser nok en svak tendens til å ville svekke legfolks innflytelse, og dermed indirekte styrke sin egen.

Trykket i Vårt Land 26. juni 2018.

Gå til innlegget

Skvising ved kirkevalget

Publisert 5 måneder siden - 293 visninger

Hvis en enkelt gruppe aksjonerer ved å anbefale kandidater på en valgliste fra bispedømmerådets nominasjonskomite, omdanner de lista til en partiliste for seg selv. Vi kan forvente at Frimodig kirke vil gjøre dette i 2019. Da vil mange vegre seg for å stå på lista, og Kirkerådet må informere om at den faktisk er blitt en partiliste.

Jeg har forsøkt å få medlem av styret for Frimodig kirke Sofie Braut til å klargjøre hva hun mente med at denne gruppen ville bli ‘skviset ut’ når Åpen folkekirke stiller lister ved bispedømmerådsvalgene. Det er et utsagn som ikke gir mening – ingen hindrer de Frimodige i å stille liste. Der er imidlertid mulig at hun mener gruppen blir skviset. Der er noe annet. Men de Frimodige er ikke alene om å bli skviset. De som kan bli sterkest skviset, er bispedømmerådene og deres nominasjonskomiteer. Sist ble også kandidater skviset.

Det grunnleggende problemet er at Kirkemøtet har vedtatt at man skal fortsette ordningen med nominasjonskomite som fremmer forslag på kandidater, egentlig en ordning for personvalg, samtidig som det er anledning til å fremme alternative lister, det er en form for partivalg, med relativt klare programmer. (At uttrykket ‘listevalg’ ble brakt inn i diskusjonen, var ikke gunstig.)

Problemene oppstår i skjæringsfeltet mellom dette vedtaket og noe som ligger nær en naturlov. Utgangspunktet er her at det bare foreligger en enkelt liste, fra nominasjonskomiteen. I det øyeblikk en enkelt gruppe aksjonerer ved å anbefale kandidater på denne valglista, omdanner de lista til en partiliste for seg selv. (Hvis to eller flere grupper anbefaler, skjer rimeligvis ikke dette.) Et formelt uttrykk vil være at det da foreligger en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for at denne lista blir en partiliste for angjeldende gruppering. Det er innlysende at betingelsen er nødvendig: Uten anbefalinger forblir lista nøytral og blir ikke en partiliste. Men betingelsen er også tilstrekkelig: Selv om det altså bare er denne ene lista som foreligger, blir den partiliste for dette ene partiet, fordi dette partiet ved sine anbefalinger vil påvirke hvem som blir kumulert, og slik øke noen kandidaters muligheter for å bli valgt.

Hvis så en annen gruppe, i stedet for å anbefale andre kandidater på listene, stiller egne lister, vil nominasjonskomiteenes lister få enda større preg av å bli partilister enn i tilfellet som er beskrevet over, av to grunner: De som står for noe annet enn den gruppen som anbefaler, vil ofte komme på disse alternative listene. Og de som måtte bli stående igjen, men altså mener noe annet enn den gruppa som anbefaler, har enda mindre sjanse til å bli valgt, fordi de fleste som kunne tenkes å stemme på dem, bruker de alternative listene.

Det er dette som var situasjonen ved siste valg, og slik ser det ut til å bli ved valget i 2019. (Hvis det kommer flere lister, vil komplisere resonnementet ovenfor, men neppe endre det fundamentalt.)

Situasjonen kan unngås på tre måter. I alle tre tilfeller vil noen føle seg skviset:

1. Åpen folkekirke kan la være å stille lister, og heller anbefale kandidater på nominasjonskomiteenes lister. Det er lite trolig at så vil skje. Og ingen kan presse eller skvise de Åpne til å gå over til personvalg.

2. Frimodig kirke kan stille egne lister. Det er heller ikke særlig trolig, dels fordi man ønsker å markere at man er imot partier, men nok også fordi man, i lys av evalueringen av forrige valg, ser at man kanskje kan sikre seg flere mandater ved at velgere benytter nominasjonskomiteenes lister. De Frimodige føler seg antagelig skviset av et krav om å stille liste – Brauts utsagn tyder på det.

3. Nominasjonskomiteene er foreløpig ikke skviset. Men det vil de bli, når de, eller i hvert fall noen av dem, må melde tilbake til bispedømmerådet at man ikke kan etterkomme et hovedkrav til sammensetningen av lister, nemlig at listene bør tilstrebe bredde i syn på aktuelle kirkelige spørsmål.

Det suverent mest aktuelle kirkelige spørsmål er for tiden spørsmålet om vigsel av likekjønnede. Det vil da ikke være rimelig og tilstrekkelig at lista inneholder et fåtall navn som støtter likekjønnet vigsel (‘token Negroes’). Et rimelig krav vil være minst 40 prosent for begge syn. Men det er et spørsmål om dette vil lykkes i alle bispedømmer, etter at fler og fler mulige kandidater med syn som ligger nær Åpen folkekirke, innser at deres muligheter til å bli valgt fra slike lister, er små, og mindre enn ved siste valg, da disse listene i realiteten ble partilister for Levende folkekirke; nå vil listene bli partilister for de Frimodige.

Av disse tre skvisinger er det bare den siste som Kirkerådet kan gjøre noe med. Åpen folkekirke står helt fritt til å stille lister, og Frimodig kirke står helt fritt til å la være. Men det neppe slik at en nominasjonskomite kan fremme en liste som i all hovedsak består av personer som er mot likekjønnet vigsel. Hvis så skjer, må lista få et annet navn, som gjenspeiler realiteten, nemlig at den er en alternativ liste til lista fra Åpen folkekirke.

Jeg har tidligere tatt til orde for at Kirkerådet, under henvisning til evalueringen av forrige valg, må gjøre det klart overfor kandidater at så lenge det foreligger 1) mulighet for at Frimodig kirke vil anbefale kandidater på nominasjonskomiteenes lister, og 2) det stilles lister fra Åpen folkekirke, vil kandidater som har samme syn som de Åpne, ha små muligheter for å bli valgt fra nominasjonskomiteens lister. Senere må velgerne informeres om det samme.

I tillegg er det nå klart at Kirkerådet må fatte beslutninger om hvordan lister fra nominasjonskomiteene, som åpenbart ikke tilfredsstiller breddekravet, skal benevnes.

Det overordnede hensyn, som Kirkerådet må forholde seg til, er hensynet til velgerne, som dels må få vite at nominasjonskomiteenes lister ikke er så bredt sammensatt som de bør være. Og dels må velgerne få vite at de, stikk i strid med deres erfaringer fra andre valg, kan komme til å støtte det stikk motsatte syn av hva de ønsker å støtte, selv om de kumulerer kandidater de er enige med, hvis de bruker nominasjonskomiteenes lister.

Kirkemøtet trodde man kunne få både i pose og sekk, både personvalg og partivalg. Partivalg er den nye vin. Personvalg med en enkelt liste og dårlig informasjon om kandidatene var den gamle sekken. Slik formulert, er dette et av de svært få valgordningsspørsmål Jesus har uttalt seg om.

For fullstendighets skyld: Også enkeltpersoner blir skviset. Det klareste eksempelet fra forrige valg var tre kandidater i Oslo, med Trond Skard Dokka som er form for spiss, som sto på nominasjonskomiteens liste, men som kom til at de måtte anbefale velgerne ikke å bruke denne lista, men heller skrive dem inn på Åpen folkekirkes liste. Og når Anne Enger oppfattet det som urettferdig at hun, som mente det samme som de Åpne, ble oppfattet som deres motstander, er dette også uttrykk for skvis: Substansielt var de enige, med som følge av valgordningen ble hun motstander – en stemme på Anne Enger var en stemme mot Åpen folkekirke.

Etter dette blir det naivt når Sofie Braut i en kommentar til ett innlegg fra meg skriver: «Eg har stor tillit til at veljarane greier å orientera seg, også om valordninga ikkje er optimal.» Hun kan vel ikke godt mene noe annet; hun er vel også preget av begrenset erfaringsgrunnlag fra Stavanger, hvor det sist bare forelå en liste. Men når selv ikke kandidatene klarte å plassere seg slik at de unngikk skvis, kan man ikke vente at alle velgere vil kunne orientere seg. Hvis Braut skal ha håp om å få rett, bør hun støtte mitt krav om informasjonstiltak fra Kirkerådet:

Dersom Frimodig kirke anbefaler kandidater på nominasjonskomiteenes lister, blir disse listene partilister for dette partiet, samme hva Braut sier om at hun og hennes partifeller er mot partier; det må Kirkerådet gjøre klart. Og hvis disse listene ikke tilfredsstiller breddekravet, må de få et annet navn enn det svært offisielle ‘nominasjonskomiteens liste’. Mitt forslag er ‘Frimodig alternativ’.

En kortere versjon av teksten ble publisert i Vårt land 22. mai 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
13 minutter siden / 322 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Svikter Kristelig Folkeparti velgerne?
16 minutter siden / 213 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 1 time siden / 322 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 21646 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 1 time siden / 322 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 2 timer siden / 398 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 2 timer siden / 145 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 3 timer siden / 4714 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 3 timer siden / 1813 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
De som trekker opp stigen etter seg
rundt 3 timer siden / 221 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 4 timer siden / 322 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 4 timer siden / 322 visninger
Les flere