Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Frimodig kirke utnytter en ugjennomsiktig valgordning til en anbefalingsaksjon for konservative kandidater, fremfor å stille egne lister. Og de har fått hjelp fra Kirkerådets administrasjon til å holde virkningen av sin anbefalingsaksjon skjult. Det er uklart om anbefalingene vil være offentlige, eller skje i lukkede bakrom.

Lederen i Frimodig kirke, Svein Granerud, har i Vårt Land 15.12 kommentert mine synspunkter på valgordningen i kirken.

Han har et annet utgangspunkt enn det som faktisk foreligger: Han mener der ikke bør være partier i kirken. Men det finnes nå to partier. Verken han eller jeg kan endre på det.

Hovedsaken er at der i tillegg til de to partilistene finnes lister fra nominasjonskomiteene, som skal være bredt sammensatt, men hvor man ved siste valg så at en gruppering, Levende folkekirke, lyktes med en anbefalingsaksjon som i evalueringsrapporten beskrives slik: Andre kandidater «… ble nesten radert ut …» (s 38). De som ikke ble anbefalt klarte «… i svært liten grad … å bli valgt. På et vis kan man si at disse kandidatene ble "offer" for … en godt organisert aksjon» (s 36). Videre: Det er «… lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget» (s 128).

Det er sannsynlig at Levende folkekirke ikke var klar over sistnevnte faktum; nå er Frimodig kirke fullt ut klar over sine muligheter til å utnytte en ugjennomsiktig valgordning til fordel for konservative kandidater, fremfor å stille egne lister. Og de har fått hjelp fra Kirkerådets administrasjon til å holde virkningen skjult – rådet har på valgkortet formidlet til velgerne hvilke lister som foreligger, men har holdt tilbake informasjon fra evalueringen, slik at velgere tror nominasjonskomiteenes lister er vanlige partilister, av den typen er vant med fra andre valg. Slik er det ikke.

Fordi de er bredt sammensatt, med både konservative og mer liberale kandidater, kan de kuppes, på samme måte som kvinnekuppet ved et kommunevalg for mange år siden; der var utgangspunktet at listene hadde kandidater av begge kjønn. Granerud beskriver kuppet slik: Det «… består ikke i noe annet enn velgernes frihet til å endre på nominasjonskomiteens liste, enten gjennom kumulering eller ved å føre opp andre navn enn de som nominasjonskomiteen har valgt, og at det selvfølgelig er mulig å samordne dette.» Poenget er at når konservative kandidater kan nyte godt av ‘samordning’ av 'velgernes frihet’, mens andre kandidater ikke støttes av anbefalingsaksjoner, får man slike resultater som beskrevet i evalueringen: Andre kandidater blir nesten radert ut.

Vi vet ennå ikke hvordan Granerud i praksis vil «samordne». Sist ble anbefalingene kunngjort gjennom helsides annonser i blant annet Vårt Land. Men samordningen kan gjøres mer i det skjulte, slik som antydet på de frimodiges hjemmeside: «Det er både legalt og naturlig å snakke sammen og dele tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på.» Legal «snakking» og «deling» kan for eksempel finne sted på sosiale medier, eller i andre bakrom. Og i det enkelte bispedømme trengs det bare noen få hundre stemmer for at samordningen skal lykkes.

Gå til innlegget

Kirkerådets direktør synes ikke å forstå at den instans som hun leder, og som skulle være en nøytral aktør, i realiteten ‘posisjonerer’ seg ved valget, til fordel for en konservativ aktør, ved å holde tilbake helt essensiell informasjon overfor velgerne,

I en kommentar til kritikken av kirkevalgbrosjyren, som er sendt ut til samtlige tre mill velgere ved kirkevalget, skriver Kirkerådets direktør Vad Nilsen i Vårt Land og på Verdidebatt 8. august, med referanse til at fellesrådene ikke er nevnt i brosjyren: «Helt uintendert har dette ført med seg at vi både usynliggjør en viktig arbeidsgiverstruktur og flertallet av de ansatte i kirken. Det er forståelig at dette kan tolkes i retning av en posisjonering i det kommende kirkeordningsarbeidet. Dette beklager vi. Her kunne vi gjort en bedre jobb.»

Jeg har problemer med å se at dette er en usynliggjøring av de ansatte. Men det får nå så være. Verre er det med annen usynliggjøring og posisjonering:

Det er sterkt problematisk at Kirkerådet, når de som hovedansvarlige for valget vender seg til samtlige velgere, usynliggjør viktige resultater fra evalueringen av forrige valg, som har betydning for velgernes stemmegiving. Den anbefalingsaksjonen som det konservative ikke-partiet Frimodig kirke har iverksatt, medfører at Nominasjonskomiteenes lister blir parti-lister for dette ikke-partiet.

Evalueringen, som ble finansiert av Kirkerådet, viser at ved forrige valg ble Nominasjonskomiteens lister som følge av en tilsvarende anbefalingsaksjon i realiteten lister for den gruppering som da anbefalte: Andre kandidater «… ble nesten radert ut av aksjonen til Levende folkekirke» (Evalueringsrapporten s 38). De som ikke ble anbefalt klarte «… i svært liten grad … å bli valgt. På et vis kan man si at disse kandidatene ble "offer" for misforholdet mellom listene og en godt organisert aksjon» (s 36). Videre: Det er «… lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget» (s 128). Det er sannsynlig at Levende folkekirke ikke var klar over sistnevnte faktum; nå er Frimodig kirke fullt ut klar over sine muligheter til å utnytte en ugjennomsiktig valgordning til sin fordel. Og de får hjelp fra Kirkerådets administrasjon til å holde virkningen skjult.

Omtalen av årets aksjon finnes på de frimodiges hjemmeside, og i et innlegg fra lederen Granerud i Vårt Land for to måneder siden, der han sier at det fremgår at «… Frimodig Kirke åpent har lagt ut en anbefaling til sine medlemmer». På de frimodiges hjemmeside kan man lese at aksjonen består i at man gir «… tilleggsstemme til tre kandidater på valglisten. Det skjer ved å sette kryss ved de aktuelle navn, slik at vedkommende dermed får to stemmer». Her er det altså tale om å gi tilleggsstemmer til konservative kandidater på nominasjonskomiteenes lister.

Oppsummerende: Kirkerådets administrasjon er hovedansvarlig for valget, man sitter på og har betalt for en evalueringsrapport som viser at Nominasjonskomiteenes lister ved siste valg ble partilister for en gruppe som aksjonerte men som ikke stilte egen liste, en tilsvarende aksjon er i gang å år, man har skrevet til samtlige velgere, men har holdt tilbake helt essensiell informasjon fra sin egen evalueringsrapport.

Det mest problematiske er at kirkerådets direktør ikke synes å forstå at den instans som hun leder, og som skulle være en nøytral aktør, i realiteten ‘posisjonerer’ seg ved valget, til fordel for en konservativ aktør, ved å holde tilbake informasjon overfor velgerne. Direktøren må beklage på nytt, og Kirkerådets administrasjon må sende ut supplerende og fullstendig informasjon. Ikke å gjøre det er å føre velgerne bak lyset.

Gå til innlegget

Det viktigste ved et valg er ikke å vinne det, men at valgordningen er slik at man sikrer at respekten for velgerne er uavkortet. Slik er det ikke ved kirkevalget – her vil kumuleringsaksjoner kunne medføre at velgerne, uten å være klar over det, sikrer mandater til kandidater de er sterkt uenige med.

Vårt Land har intervjuet representanter for de tre listene som stiller ved kirkevalget – Bønnelista, nominasjonskomiteenes lister, og Åpen folkekirke. I tillegg kommenterer man saken, i en leder 1. august.

Det støkk i meg da jeg leste følgende formulering i lederen: «Sett fra én synsvinkel er dermed nominasjonskomiteens liste den primære lista, kirkelista, den man bør stemme på dersom man ikke har sans for uenighet eller kirkelige partidannelser.» Formuleringen viser at VL ikke har fått med seg, eller kanskje oppfatter som et partisk standpunkt, det jeg har pekt på i sikkert et halvt år, nemlig at nominasjonskomiteenes lister (der er 11) bare ved en rent formell og ytre betraktning kan sies å være slik talsmannen Birkedal omtaler dem i et av intervjuene, som preget av «… mangfold, både i geografi, alder, kjønn og ulike oppfatninger og erfaringer. Det er riktig å si at det en mangfoldig liste ...» 

Det hjelper ikke at VL senere i lederen søker avsvekke tanken om en ‘primær liste’ og skriver: «Dermed er det ikke mindre kirkelig å stemme Åpen Folkekirke og Bønnelista enn å stemme på nominasjonskomiteens lister.»

Det avgjørende spørsmålet ved kirkevalget er nemlig, besynderlig nok, ikke hvilken liste man stemmer på, men at man benytter en liste hvor man med sikkerhet kan vite at man ikke sikrer mandat til noen man er sterkt uenige med.

Sagt på en annen måte: Det viktigste ved et valg er faktisk ikke å vinne det, men at valgordningen er slik at man sikrer at respekten for velgerne er uavkortet. Slik er det ikke ved kirkevalget, fordi nominasjonskomiteenes lister ligger åpne for kumuleringsaksjoner som innebærer at en velger, ved å bruke en slik liste, kan komme til å sikre mandat for kandidater han/hun er sterkt uenig med. Slik er det ikke ved noe annet valg. Ved dette valget er slike kumuleringsaksjoner varslet fra konservativt hold, i regi av Frimodig kirke (og i to bispedømmer i regi av Bønnelista), dermed er det velgere som ikke oppfatter seg som konservative, som er i faresonen.

Derfor må VL intervjue Svein Granerud, styrelederen for Frimodig kirke, for å få klarhet hvordan Frimodig kirke tenker seg å konkretisere følgende, hentet fra deres hjemmeside: «Det er både legalt og naturlig å snakke sammen og dele tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på.» Det fremgår av sammenhengen at man skal kumulere, altså «… gi tilleggsstemme til tre kandidater på valglisten. Det skjer ved å sette kryss ved de aktuelle navn, slik at vedkommende dermed får to stemmer.»

Granerud trenger bare få velgere innen hvert bispedømme for at en slik aksjon skal lykkes; det fremgår av evalueringen av forrige valg, der det viste seg at nesten alle de som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, var kumulert etter en aksjon, da fra den konservative gruppen Levende folkekirke.

Derfor er ikke nominasjonskomiteenes liste det VL kaller en ‘primær liste’ eller ‘kirkeliste’, «… den man bør stemme på dersom man ikke har sans for uenighet eller kirkelige partidannelser». Som følge av organisert kumulering blir disse listene i realiteten lister for Frimodig kirke. Granerud må intervjues for at det kan bli klart om Frimodig kirke vil anbefale åpent og offentlig, eller i det stille, som også vil være i det skjulte.

Velgere som ikke oppfatter seg som konservative, må holde seg unna disse listene – som uorganiserte individer kan de ikke hamle opp med en organisert kumuleringsaksjon fra konservativt hold.   Å hevde dette er ikke et partisk synspunkt – det er ganske enkelt uttrykk for respekt for velgerne – de må ikke villedes av en valgordning som er så usedvanlig lite gjennomskinnelig at det som kan fremstå som en noenlunde balansert lederartikkel i Vårt Land, i realiteten er villedende.

Gå til innlegget

Opptak til lærerutdanning i et valgår

Publisert 26 dager siden

Jeg frykter at i et valgår er symbolpolitikk – høye krav ved opptak – viktigere enn hensynet til småskolelever i utkantene. Der er det ikke så mange stemmer å hente, heller.

Statssekretær Remen hevdet i Aftenposten 12. juni at søkningen til lærerutdanning har holdt seg i år. Det var ikke korrekt da, og er ikke korrekt nå. For de tre ordinære typer lærerutdanning, for trinn 1-7, trinn 5-10 og lektorutdanning, var det nedgang i antall førstevalgsøkere, på hhv 1, 4 og 5 prosent. Etter hovedopptaket vet vi mer om hvordan dette har slått ut:

Grunnskolelærerutdanning for trinn 5-10

I de fem foregående år (2014-2018) har man alltid fylt opp studieplassene på GLU 5-10, egentlig har man overoppfylt dem, fordi det i alle år er tatt opp flere studenter enn antall studieplasser, såkalt overbooking. Tydeligst var dette 2015, året før man innførte kravet om 4 i matematikk, da tok man opp tilsvarende 110 prosent kvalifiserte førstevalgsøkere til studieplassene.

Regner man med referanse til alle tilbud som er sendt ut, og altså inkluderer tilbud gitt til studenter som ikke hadde angjeldende studium som sitt førstevalg, har overbookingen alltid vært massiv: I fjor sendte man ut 2324 tilbud til 1613 plasser, en overbooking på 44 prosent. I år er det totale tilbud er 2218 til 1675 plasser, som gir en overbooking på 32 prosent, altså en betydelig nedgang, som indikerer problemer. Hadde man oppgitt hvor mange tilbud som er gitt til førstevalgsøkere, er det vel fare for at dette tilbudstallet for første gang ville ligget under antall studieplasser. Det kan være grunnen til at man i år har kuttet denne opplysningen.

Grunnskolelærerutdanning for trinn 1-7

Vurderingen av tallene for GLU 1-7 i den samme femårsperioden er mer komplisert, fordi man her har kuttet antall studieplasser, fra 1645 i 2014, til 1450 i 2018, altså et kutt på snaue 200, tilsvarende 12 prosent, riktignok justert opp til 1537 i år. Det er vanskelig å se noen annen grunn enn at man ønsker tallene skal se bedre ut; det har lenge vært kjent at lærermangelen primært vil ramme småskolen.

For å få et mer realistisk bilde, har jeg derfor regnet antall tilbud til førstevalgsøkere som prosent av gjennomsnittstallet av studieplasser for perioden 2014-2016, som er 1612. I 2014 tok man da opp 85 prosent av 1612. i 2015, året før mattekravet på 4, var søkningen så god at man tok opp 92 prosent. Så synker opptaksprosenten: I perioden 2016-2018 tok man opp hhv 80, 81 og 82 prosent av 1612. (Tallene ser altså penere ut dersom man regner opptaket i prosent av det reduserte antall studieplasser i disse årene, da er prosenttallene hhv 81, 86 og 91. Men det blir ikke flere lærere av pene tall.)

I år har man heller ikke for denne gruppen oppgitt hvor mange førstevalgsøkere som har fått tilbud. Det totale antall tilbud, sett i relasjon til antall studieplasser, er omtrent det samme i år som i fjor; overbookingen i år er på 28 prosent, i fjor var den på 29 prosent.

Nord-Norge

Ved de nord-norske 1-7utdanningene er der en vesentlig forbedring i forhold til i fjor på Nesna, fra 17 til 22 tilbud til 30 plasser, en forbedring på 29 prosent. I Bodø er der en marginal forbedring, det er sendt ett tilbud mer enn i fjor. I Alta, hvor man i fjor endte opp med 8 studenter som møtte fram, er det merkbar nedgang, fra 23 til 17 tilbud til 25 plasser, det indikerer at ca 6 studenter vil møte fram i Alta. I Tromsø er antall tilbud sunket fra 92 til 69, på tross av at man har økt antall studieplasser fra 40 til 60. I fjor overbooket man altså med 130 prosent; i år kan man bare overbooke med 15 prosent. Det spørs om man da klarer å fylle opp plassene.

Situasjonen i Nord-Norge blir dermed dystrere og dystrere. Det gjør den også dersom man ser på lærerdekningen:

Lærerdekning i Nord-Norge

Selv om antallet lærere i kongeriket som helhet har økt med ca 1000 i hvert av de siste tre årene, har antall ufaglærte i småskolen i Finnmark økt sterkt, fra ca 7 prosent i perioden fram til og med 2015, til ca 13 prosent i 2018, altså nesten en dobling; prosenttallet for 2018 er to og en halv ganger så høyt som det tilsvarende tallet for landet som helhet (ca 5 prosent). Utkanter i Finnmark er antagelig dårligere stilt enn andre utkanter, men problemene er ikke begrenset til Finnmark. Og fylkestall formilder bare en halvsannhet – i mange småkommuner er situasjonen langt verre, og utenfor kommunesentrene kan den være dramatisk, med skoler som kan ha opp mot halvparten ufaglærte.

Tiltak – justerte opptakskrav

Situasjonen ved utkantskoler kan bare løses ved å kombinere justerte opptakskrav med en lærernorm for utkantene, og evt også en ordning med fortrinn for lærere som jobber i utkanter.

Kravet om 4 i matte har ikke flertall i Stortinget, og er bare opprettholdt som følge av at KrF skulle ha gjennom lærernormen – som altså langt på vei var unødvendig, siden bestanden av lærere økte også de to foregående år, uten noen norm, jfr ovenfor.

Kravet om 3,5 i snitt må justeres med et par tideler, dels for å bøte på den lærermangel vi allerede har, dels fordi man ikke vil produsere GLU-lærere i 2021; da skriver studentene på masteroppgave. Dette kravet vil i sin tur medføre at færre fullfører utdanningen – det har man allerede sett tegn til på Island og i Finland, hvor man har erfaringer med femårige masterutdanninger.

Tiltak – lønn og fortrinnsrett

En lærernorm for utkantene kan bestå i at skoler hvor andelen ufaglærte overstiger f eks 20 prosent, får f eks 20 prosent høyere lønn det første året, stigende til f eks 60 prosent etter fem år. Hvis man så også får til en ordning der lærere som har tjenestegjort på utkantskoler, kan få fortrinn til stillinger i inntil tre kommuner i mer sentrale strøk, som de selv velger ut, ville man ha et lite arsenal av tiltak som kunne avhjelpe situasjonen.

Studieplassene i år kan fylles opp ved suppleringsopptaket

De sistnevnte tiltakene kan vel ikke iverksettes i en håndvending. Men man bør allerede innen suppleringsopptaket på sensommeren bestemme seg for å fylle opp studieplassene på lærerutdanningene, selv om noen få av de nye studentene vil ha 3 i matte, og noen vil ha ned mot 3,3 i snitt. Det er nemlig ikke mulig å dokumentere forskjeller mellom lærere med en differanse på 0,2 i gjennomsnittskarakter fra videregående skole. Og slike lærere er uansett å foretrekke fremfor ufaglærte.

Hva angår opptak skjer det noe på andre fronter: Alle opptaksregler skal vurderes, det bør vel også omfatte opptaksregler til lærerutdanning. Og halvstuderte lærere skal få et eget opplegg der de kan sluttføre utdanningen – kanskje vil man for denne gruppen lempe på de ordinære opptakskravene; de startet tross alt på lærerutdanning under mildere regimer.

Sannheten ofres i symbolpolitikken

Men jeg frykter at i et valgår er symbolpolitikk – høye krav ved opptak – viktigere enn hensynet til småskolelever i utkantene. Der er det ikke så mange stemmer å hente, heller.

Og i et valgår kan man vel frykte at departementet fortsatt vil balansere på eller over grensen til det sannferdige. Det er nemlig ikke direkte usant at søkningen til lærerutdanning har holdt seg, slik statssekretæren hevdet. Økningen i søkning til barnehagelærerutdanning er på hele 7 prosent; dette gjør at den totale søkning til lærerutdanning faktisk økte – med en promille. Men alle – med mulig forbehold for statssekretæren – er jo klar over at barnehagelærere ikke uten videre kan jobbe i skolen. De har verken 4 i matte, eller 3,5 i snitt, men søker altså lærerutdanning for de helt små, fordi de ikke tilfredsstiller kravene for å bli småskolelærere. Det hadde vært bedre for alle (unntatt regjeringen?) om noen av dem hadde sluppet til i småskolen, i Finnmark, eller andre steder.

Publisert på nettavisen Khrono 23.07.19

Gå til innlegget

Dersom man bruker nominasjonskomiteenes lister, risikerer man å bidra til at kandidater man er sterkt uenige med, blir valgt.

Slikt risikerer ikke velgerne ved noe annet valg. Listene vil nemlig bli kuppet, slik de ble ved forrige valg. Det er svært lite som skal til for at et kupp skal lykkes.

I en kommentar til debatten mellom Erling Birkedal som representant for nominasjonskomiteenes lister, og Åpen folkekirke, med tittel ‘Nominasjonskomitelistenes fortrinn’, skriver Jostein Ådna (Verdidebatt 9.7.): «Dermed gir vi velgerne et godt grunnlag for å velge, f.eks. ved å gi ekstra stemme til personer de foretrekker.»

Ådna har rett i at grunnlaget foreligger, men unngår, liksom Birkedal og Harald Hegstad i tidligere innlegg, å gå inn på de videre konsekvenser av dette grunnlaget: at man, dersom man bruker nominasjonskomiteenes lister, risikerer å bidra til at kandidater man er sterkt uenige med, blir valgt. Slikt risikerer ikke velgerne ved noe annet valg. Listene vil nemlig bli kuppet, slik de ble ved forrige valg.

Konkret eksempel

Siden dette er litt krøkkete, la meg være konkret: I mitt eget bispedømme står det en rekke utmerkede kandidater på Nominasjonskomiteens liste. Jeg vet ikke noe særlig om dem, bortsett fra Hegstad. Det de skriver om hva de vil gjøre, er ikke så opplysende. Men når de forteller hvilke verv de har eller har hatt, får jeg konkrete opplysninger som sier en del. I så måte har jeg merket meg kandidat nr 2, som er leder i Kirkens bymisjon. Denne organisasjonen er noe av det aller beste vi har kirken, så jeg kunne la meg friste til å bruke den lista, og kumulere henne.

Samtidig vet jeg at Frimodig kirke vil anbefale kandidater. I Oslo (og Sør-Hålogaland) vil også Bønnelista gjøre det – denne gruppen stiller ikke egen liste i disse to bispedømmene. Foreløpig vet vi ikke hvem som blir anbefalt – og jeg begynner å frykte at Frimodig kirke ikke vil offentliggjøre det, men satse på mer skjulte aksjoner enn ved sist valg, da Levende folkekirke gikk offentlig ut med konkrete navn. Nå har følgende stått på de frimodiges hjemmeside i over en måned, uten ytterligere konkretisering: «Det er både legalt og naturlig å snakke sammen og dele tanker om hvilke kandidater som best representerer de verdier og visjoner som Frimodig Kirke er forpliktet på. Ved å engasjere oss kan vi bidra til å få et best mulig lederskap i kirken.»

Problematisk navneskifte

Dessuten har jeg regnet på resultatene av de levendes anbefalingsaksjon ved forrige valg. Da har jeg sett bort fra de to bispedømmer (Stavanger og Bjørgvin) hvor det bare forelå en enkelt liste, og hvor velgerne måtte kumulere dersom de skulle oppnå noe annet enn bare markere at de hadde deltatt i valget. Jeg har også sett bort fra Hamar og Borg, hvor det konservative flertall i Kirkerådets arbeidsutvalg tillot et ulovmessig navneskifte på nominasjonskomiteenes lister midt i valgprosessen (de kunne kalle seg Mangfoldig kirke), for øvrig initiert av blant annet Birkedal – dette kan har påvirket valgresultatet i disse bispedømmene. I Birkedals eget bispedømme ble for eksempel ikke bispedømmerådsformannen gjenvalgt.

I de 7 gjenværende bispedømmer er tallene slik: De som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, og var anbefalt av Levende folkekirke, hadde i snitt kumuleringer fra hele 16 prosent av de som benyttet lista, det vil si ca hver sjette velger som benyttet lista. Tallet varierte fra 28 prosent for en kandidat i Agder, til 8 prosent (en kandidat i Møre). Etter dette kan man si at virkningen av å bli anbefalt var at man ble kumulert av 16 prosent.

Verdifull anbefaling

Som et sammenlikningsgrunnlag har jeg sett på hva som skjedde med listene fra Åpen folkekirke, hvor det ikke var anbefalingsaksjoner. Derfor kan kumuleringsatferden til ÅFs velgere sies å være uttrykk for en slags 'normal' kumuleringsatferd ved kirkelige valg. Da viser det seg at de som ble valgt fra disse listene, i snitt var blitt kumulert av bare 7 prosent eller ca en av fjorten velgerne som brukte denne lista, varierende fra 15 prosent (tre kandidater i hhv Agder, Oslo og Tunsberg) til 4 prosent (en kandidat i Nidaros og en i Tunsberg).

Samlet sett betyr dette at ved siste valg innebar det å bli anbefalt mer enn en dobling av kumuleringer, fra i snitt 7, til i snitt 16 prosent – eller kanskje bare en dobling, siden man vel ville blitt kumulert av noen få uansett. Mot denne bakgrunnen er det ikke uproblematisk at kandidater på nominasjonskomiteenes lister i sine annonser hevder at ingen er forhåndskumulert. Nei, ingen er kumulert, men anbefalingsaksjoner har samme virkning.

Anvendt på årets valg viser tallene at kandidater på nominasjonskomiteens lister som ikke blir anbefalt, kan regne med kumuleringer fra vesentlig mindre en 7 % av velgerne som bruker angjeldende liste; prosent-tallet 7 fremkom med utgangspunkt i kandidater som faktisk ble valgt, om enn fra en annen liste. De som blir anbefalt, kan regne med kumuleringer fra ca 16 % av velgerne.

Liten sjanse

Altså har min favorittkandidat liten sjanse til å bli valgt. Hvis jeg benytter nominasjonskomiteens liste, og kumulerer henne, vil jeg, ved å bruke lista, i praksis bidra til at de konservative kandidatene som blir anbefalt – og som vi kanskje ikke får vite hvem er før valgresultatet foreligger – blir valgt.

Tallene vil sikkert ikke bli de samme ved årets valg, siden situasjonen er mindre polarisert. Men hvis kumuleringer fra ca 7 prosent er det som skal til for å bli valgt fra en liste som ikke er kuppet, trenger man bare en eneste kumulering mer for å bli valgt fra en kuppet liste – det er svært lite som skal til for at et anbefalingskupp skal lykkes.

Verdiløs sperregrense

En slags sperregrense på individnivå, som ble innført ved den siste justering av valgreglene, at man må ha være kumulert av minst 5 prosent av velgerne for at kumuleringene skal telle, synes etter dette å være nokså verdiløs – de som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, hadde tre ganger så mange kumuleringer.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 3243 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2412 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
26 dager siden / 2347 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2335 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1801 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
9 dager siden / 1620 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1484 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1381 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere