Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Anbefalingsaksjoner medfører kumuleringer ut over det antall som må antas å være en følge av plassering på lista. Slike tilleggs-kumuleringer gir de anbefalte større sjanse for mandatplass. Dette forklarer at Frimodig kirke står bak 11 av 13 mandater som gikk til nominasjonskomiteenes lister, i 5 bispedømmer.

Anne Bakke har i et innlegg på Verdidebatt 3.10. pekt på at det som følge av anbefalinger fra Frimodig kirke var «… kun 4 mandater som klatret oppover på listene og fikk mandatplass på grunn av kumuleringer …». Dette anser hun som et motargument mot det jeg har påpekt, at «… i fem bispedømmer, der nominasjonskomiteenes lister fikk i alt 13 mandater i Kirkemøtet, [var] 11 … anbefalt av Frimodig kirke, det tilsvarer 85 prosent».

Bakkes synspunkt forutsetter at plassering på lista har avgjørende betydning. Det er neppe korrekt. Ved valgoppgjøret har plassering bare betydning når to kandidater har fått nøyaktig like mange personstemmer. Til forskjell fra dette har kumuleringer avgjørende betydning: Hvis bare en enkelt velger kumulerer, og da kumulerer de tre nederste på lista, er det disse tre som kommer på mandatplass.

Dette er grunnen til at jeg ikke tok hensyn til hvilken plass kandidater hadde på listene. Men det er nok slik at en kandidat som står som nr 2, antagelig vil få flere kumuleringer enn en kandidat som står som nr 12, i en situasjon der det ikke anbefales.  Det er likevel ikke gitt at nr 2 vil få flere kumuleringer enn nr 3 og nr 4. Her vil anbefalingsaksjoner være til hjelp: Hvis nr 2 er anbefalt, og nr 3 og 4 ikke er det, vil nr 2 få noen anbefalelses-kumuleringer i tillegg, som kan være tilstrekkelig til å holde unna for kumuleringene av nr 3 og 4. Dermed sikrer nr 2 sin mandatplass. Hovedpoenget er: det skal ikke mange slike anbefalings-kumuleringer til, før de har den virkning at nr 2 holder unna og kommer på mandatplass. Det kan være tale om en brøkdel av det totale antall kumuleringer som nr 2 får.

Det er slike anbefalings-kumuleringer, på toppen av kumuleringer på annet grunnlag, som har sikret Frimodig kirke 11 av 13 mandater som gikk til nominasjonskomiteenes lister, i de fem bispedømmer hvor det er mulig å legge dette resonnementet til grunn. I et sjette, Oslo, er det fortsatt ikke offentlig kunngjort fra Frimodig kirke hvem man har anbefalt.

Bakke berører også forhåndskumulering og sperregrense. Ang det første er det bred aksept for at partier får inn sine fremste kandidater, ved hjelp av forhåndskumulering. Men dette kan ikke gjøres gjeldende for personlister fra nominasjonskomiteene – disse listene representerer ikke noe parti, og det må være opp til de velgere som bruker disse listene, å bestemme hvilke personer de vil ha. Men jeg tror vi kan ha samme sperregrense for alle lister.

Bakke berører også navnet ‘nominasjonskomiteens liste’. Dette ble fastlagt ved siste revisjon, etter at det konservative flertallet i kirkerådets arbeidsutvalg ved forrige valg hadde tillatt navneskifte langt ute i valgprosessen – i to bispedømmer ønsket de som sto på listene, et mer fengende navn, med det uttalte formål å kunne tiltrekke seg flere velgere, og fikk lov til å skifte til Mangfoldig folkekirke. Men det er uhørt å tillate at navnet på lister endres etter at de er godkjent.

Gå til innlegget

Det er ikke det Hauge kaller «uenighet internt mellom kandidater på listene» som er den viktigste forutsetningen for at det kan oppstå pervers effekt. Viktigere er det at det faktisk iverksettes anbefalingsaksjoner

Olav Hauge har i et innlegg i Vårt Land 1.10. skrevet om det jeg har kalt pervers effekt ved bruk av nominasjonskomiteenes lister, nemlig at en velger kan bidra til å sikre mandat til kandidater som står for det stikk motsatte av det velgeren står for. Utgangspunktet er at ved å bruke lista, bidrar velgeren til at lista styrker sine sjanser til å ta flere mandater. En pervers effekt oppstår når det iverksettes anbefalingsaksjoner for å kumulere visse kandidater på disse listene. Det trengs ikke så mange som følger anbefalingene, før det er de anbefalte som får flest personstemmer, og blir valgt. Ved de to siste valg har konservative grupper anbefalt, og i stor utstrekning lykkes med å få valgt konservative kandidater fra nominasjonskomiteenes lister. Velgere som ikke oppfatter seg som konservative, har ikke nådd fram med sine individuelle kumuleringer, men siden de har brukt lista, har de sikret flere mandater til de konservative.

Uten praktisk betydning

Hauge har selvfølgelig rett i at denne effekten kan tenkes å gjøre seg gjeldende for alle lister, men det er formal-logikk uten særlig praktisk betydning. De to øvrige lister som forelå, Åpen folkekirke og Bønnelista, fremmet som kjent programmer som kandidatene forpliktet seg på, i likhet med hva politiske partier gjør ved de offentlige valg.  Spredningen i oppfatninger vil derfor være mindre innen slike lister. Det er imidlertid ikke det Hauge kaller «uenighet internt mellom kandidater på listene» som er den viktigste forutsetningen for at det kan oppstå pervers effekt. Viktigere er det at det faktisk iverksettes anbefalingsaksjoner. Slike aksjoner er lite sannsynlige innen partilister. Men ved anbefalingsaksjoner blir nominasjonskomiteenes lister partilister for de anbefalte, og de som ikke er anbefalt, blir listefyll. Ca 80 prosent av dem som ble valgt, var anbefalt.

Hauge berører også regler for forhåndskumulering og sperregrense. Hva angår forhåndkumulering, kan man ikke tillate det ved lister som skal være bredt sammensatt, slik nominasjonskomiteens lister skal være – i det øyeblikk man forhåndskumulerer, blir ikke lista like bred, fordi et par kandidater får fortrinn. Sperregrensen, regelen om at en kandidat må ha blitt kumulert av minst 5 prosent av de som bruker en liste for at kumuleringene skal telle, har fått ufortjent mye oppmerksomhet, men har neppe har hatt praktisk betydning; de som blir valgt, er kumulert av langt flere. Hauge kan imidlertid ha rett i at en slik regel godt kan gjelde alle lister.

Ikke perverse lister

Siden jeg nå må skrive enda en gang: I Østlandsaviser var det en debattant som skrev om perverse lister. Det er en villedende begrepsbruk. Lister, eller de som står på lister, er ikke perverse. Det perverse oppstår i skjæringsfeltet mellom brede lister og ensidige anbefalingsaksjoner, og gjelder med referanse til velgere som har andre standpunkter enn de som anbefaler og blir anbefalt.

Gå til innlegget

Flertall for ny valgordning i kirken

Publisert 26 dager siden

Blant de folkevalgte representantene i Kirkemøtet er nå flertallet fra ordinære lister. Det gir håp for en ny valgordning.

I et innlegg i Vårt Land for et par måneder siden skrev jeg, om listene fra nominasjonskomiteene: «Som følge av organisert kumulering blir disse listene i realiteten lister for Frimodig kirke. … Velgere som ikke oppfatter seg som konservative, må holde seg unna disse listene – som uorganiserte individer kan de ikke hamle opp med en organisert kumuleringsaksjon fra konservativt hold.   Å hevde dette er ikke et partisk synspunkt – det er ganske enkelt uttrykk for respekt for velgerne – de må ikke villedes av …» en usedvanlig lite gjennomskinnelig valgordning.

Nå levde ikke Frimodig kirke helt opp til mine forventninger. I fem bispedømmer anbefalte man bare en enkelt kandidat, og det er nærliggende å tro at en god del konservative velgere da foretrakk Bønnelista, fremfor å kumulere fram en enkelt konservativ kandidat på en liste hvor de øvrige kandidatene ikke hadde oppnådd anbefaling.

Resultatet. 

I Oslo har ikke kontaktpersonen fra Frimodig kirke svart på henvendelser om hvem som ble anbefalt, men fra annet hold er det oppgitt tre navn, hvorav en ble valgt, og to kom inn som vara.

Hva angår de resterende fem bispedømmene ble resultatet slik: I Nord-Hålogaland fikk nominasjonskomiteens liste to mandater, begge gikk til kandidater anbefalt av Frimodig kirke. I Møre fikk lista tre, alle tre gikk til ­anbefalte. Tilsvarende i Stavanger, selv om man der måtte sende epost for å vite hvem som var anbefalt – en noe gåtefull ordning. I Agder fikk NK-lista to mandater, begge gikk til anbefalte kandidater. Bare i Bjørgvin lyktes man ikke: Lista fikk tre mandater, og Frimodig kirke hadde anbefalt tre, men bare en av dem kom inn.

I sum: I disse fem bispedømmene fikk nominasjonskomiteens lister 13 mandater, 11 av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke, det tilsvarer 85 prosent. (Jeg holder Oslo utenfor beregningen, til Frimodig kirke selv kunngjør hvem de anbefalte.)

Evaluering

Resultatet kan karakteriseres med formuleringer fra evalueringen av forrige valg, som omhandler anbefalingsaksjonen som Levende folkekirke iverksatte overfor nominasjonskomiteenes lister. Jeg har gjengitt dem før, men de tåler å bli gjentatt: Andre kandidater «… ble nesten ­radert ut …» (s. 38). De som ikke ble anbefalt klarte «… i svært liten grad … å bli valgt. På et vis kan man si at disse kandidatene ble ‘offer’ for … en godt organisert aksjon» (s. 36). Videre: Det er «… lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget» (s. 128).

Lov å håpe

Nå er et klart flertall av de lege representantene i Kirkemøtet, 39 + 9 av 77, valgt på en ryddig måte, fra ordinære lister, der velgerne vet ­omtrent hva de får, og ikke risikerer at deres stemme i sikrer ­mandat til ­anbefalte kandidater som de kan være sterkt uenige med. Da kan man vel håpe at biskopene, prestene og ­representanter for andre ansatte i Kirke­møtet vil respektere dette fler­tallet, slik at man med stor overvekt kan vedta en ny valgordning, slik også Knut Lundby tar til orde for i VL for 24.09.

Gå til innlegget

Kirkevalget er mindre demokratisk enn det burde være

I sitt innlegg i Vårt Land 9. september omgår Westermoen et hovedproblem ved valgordningen i kirken, nemlig faren for at noen velgere ender opp med å sikre mandater for kandidater de er uenige med, en såkalt pervers effekt.

Problemet kan illustreres med utgangspunkt i følgende sitat fra Westermoen: «Dersom Frimodig kirke eller Arbeiderpartiet har meninger om hva folk bør stemme til kirkevalget, og sier det til sine sympatisører, så er det et bidrag til kirkedemokratiet»

Ved vurderingen av denne påstanden må man skulle mellom ulike typer lister (partilister eller personlister) og ulike typer av anbefalinger (av lister eller av personer).

Dersom en gruppe begrenser sin anbefaling til å peke på en liste, oppstår det ikke noen problemer. Det er vel det Arbeiderpartiet har gjort i Oslo, ved å anbefale lista fra Åpen folkekirke.

To forutsetninger 

Problemet oppstår når to forutsetninger er til stede: 1) lista inneholder kandidater med svært ulike synspunkter (personliste), slik som for eksempel nominasjonskomiteens liste i Oslo, og 2) anbefalingene peker på spesifikke kandidater på lista (anbefaling av personer).

Disse forutsetningene er ikke innfridd når Ap anbefaler en liste med 1) kandidater som står for et felles program og 2) man anbefaler lista, ikke personer.

Men forutsetningene er innfridd når Frimodig kirke anbefaler 1) med referanse til nominasjonskomiteenes lister (personlister, hvor kandidatene altså kan ha svært ulike synspunkter) og 2) anbefaler enkeltpersoner (i dette tilfellet konservative kandidater) fremfor bare å peke på lista.

Demokratisk problem 

Det er ikke slik at noen interessegrupper er mer legitime enn andre (et spørsmål Westermoen stiller). Men han ignorerer følgende resultat fra forrige valg, der grupperingen Levende folkekirke anbefalte: Andre kandidater enn de anbefalte «ble nesten radert ut av aksjonen» (Evalueringsrapporten s 38).

Liberale velgere, som kumulerer liberale kandidater på nominasjonskomiteens liste, kan, i lys av disse evalueringsresultatene, ved årets valg ikke hamle opp med Frimodig kirkes anbefalelsesaksjon til fordel for konservative kandidater. Men dersom noen liberale velgere benytter lista, medvirker de til at lista får flere mandater – med et helt annet syn enn det de ønsker å støtte. Dette er et demokratisk problem.

Det viktigste ved valg, sett fra velgernes synsvinkel, er knapt å vinne, men at valget blir organisert slik at velgere kan vite at deres stemme ikke bidrar til å sikre motstanderens mandater. Kombinasjonen av at lister som inneholder kandidater med svært ulikt syn og anbefalingsaksjoner til beste for en gruppe personer på en slik liste, innebærer at valget er rigget, hvis problemet ikke tydeliggjøres for velgerne.

Rigget valg 

Som konklusjon kan man ta utgangspunkt i Westermoens innledende spørsmål: «Er det mer demokratisk å stille egne valglister enn å aksjonere for å kumulere kandidater på en eksisterende liste?» Nei, ikke alltid. Hvis listene er enhetlige, slik de nesten alltid er ved valg her i landet, er det helt greit å kumulere.

Men når listene er bredt sammensatt, med kandidater som har svært ulike oppfatninger, viser evalueringen fra forrige valg at kumuleringsaksjoner omdanner listene fra å være balanserte lister, utformet med sikte på personvalg, til å bli partilister for den gruppering som anbefaler. Når Westermoen i en slik situasjon blir anbefalt av Frimodig kirke, blir han i realiteten kandidat for denne gruppen. Og når arrangøren, Kirkerådet, ikke gjør slike virkninger klart for velgerne, er valget rigget, og altså mindre demokratisk enn det burde være.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
23 dager siden / 1838 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
15 dager siden / 1593 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
23 dager siden / 1568 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 1515 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
14 dager siden / 1404 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1348 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
12 dager siden / 1270 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
27 dager siden / 1165 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere