Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

I løpet av de siste dagene er det kommet tre utspill som gjør det naturlig å reise dette spørsmålet: To sentrale aktører går mot partier, Kirkerådet går inn for det, men er upresise sin saksfremstilling.

I et intervju med Vårt Land 21.9. sier Erling Birkedal at han er «… grunnleggende kritisk til en partidannelse som en demokratisk modell for Kirkemøtet og bispedømmerådene». To dager senere skriver Markus Westermoen på Verdidebatt: «Personlig er jeg mot å ha partier innen kirken  … .» Disse er ingen hvem-som-helster: Birkedal stiller som kandidat til ledervervet i Kirkerådet; Westermoen tapte en loddtrekning om å bli leder i bispedømmerådet i Agder.

Jeg har stilt Birkedal dette spørsmålet før, uten å få svar; nå bør også Westermoen svare: Vil man gjøre det ulovlig eller umulig å ha partier i kirken? Mer presist: Vil man foreslå å oppheve bestemmelsen om at det kan stilles alternative lister, eller vil man begrense seg til det Kirkerådets administrasjon la opp til i 2012, at det måtte stilles så skyhøye krav til antall underskrifter, at den gruppering man da fryktet, Åpen kirkegruppe, ikke ville ha sjanser til å stille?

Det er ikke uten betydning at Birkedal har et uryddig rulleblad hva angår kirkelige valg. Ved forrige valg var han en hovedaktør da nominasjonskomiteenes lister i bl a Borg ønsket å bytte navn lenge etter at fristen for den slags var utløpt, og fikk gjennomslag for det i det konservative flertallet i Kirkerådets arbeidsutvalg. Å initiere en navneendring på et så sent tidspunkt er uakseptabelt. 

Westermoen ble ved siste valg valgt etter anbefaling fra gruppen Frimodig kirke, som i praksis agerte som et parti som anbefalte kandidater, da er det litt snodig at han går mot partier. Det mest problematiske ved Frimodig kirke var mangelen på åpenhet. I Oslo svarte ikke kontaktpersonen på min forespørsel om hvem som var anbefalt. I Agder skrev et medlem av gruppen i lokalavisene at tre personer som stilte til bispedømmerådet, etter hans personlige vurdering var de mest skikkede. Det fremgikk ikke at dette var de samme tre som var anbefalt fra Frimodig kirke. Westermoen kan ikke lastes for dette, men ved å gå mot partier, åpner han for en ordning som muliggjør anbefalingsaksjoner som de fleste velgerne neppe kan gjennomskue effekten av, jfr nedenfor.

Slike uryddigheter er vel noe av bakgrunnen for at Kirkerådet i et høringsnotat nå har anbefalt listevalg på partier som hovedordning ved valg til bispedømme- og kirkeråd. Uheldigvis har man ikke vært helt presis i den informasjon som gis i notatet. 

Med referanse til 2015 gjengir man korrekt det jeg har kalt faren for pervers effekt når grupper som Frimodig kirke anbefaler kandidater; dette er den type lite gjennomskinnelig ordning som Westermoen åpner for og selv har nytt godt av: «Velgerne risikerte derfor at deres stemme på kandidater som var for likekjønnet vigsel, kunne føre til motsatt effekt, ved at deres stemme kunne bidra til valg av kandidater som var imot likekjønnet vigsel.» Det oppgis at «… 75 prosent av kandidatene som ble valgt [hadde] et nei-standpunkt».

Men så hevder man: «Det er ikke gjort noen tilsvarende analyse av valget i 2019.» Det er feil. I en analyse som ligger på Verdidebatt med tittelen ‘Ja til enda klarere kirkevalg’, og som må ha vært kjent, konkluderte jeg slik, hva angår de fem bispedømmer hvor Frimodig kirke anbefalte mer enn en enkelt kandidat; jeg så da bort fra Oslo, hvor man altså ikke ville gi informasjon: «I Nord-Hålogaland og Agder fikk nominasjonskomiteens liste to mandater, begge gikk til kandidater anbefalt av Frimodig kirke. I Møre og Stavanger fikk lista tre, alle tre gikk til anbefalte. Bare i Bjørgvin lyktes man ikke: Lista fikk tre mandater, og Frimodig kirke hadde anbefalt tre, men bare en av dem kom inn. I sum: I disse fem bispedømmene fikk nominasjonskomiteens lister 13 mandater, 11 av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke, det tilsvarer 85 prosent.»

Det hadde neppe svekket høringsnotatet om denne ‘tilsvarende analysen’ var blitt referert.

Gå til innlegget

Vi ser nå konturene av et nytt myndig legfolk. Biskop Nordhaug overbetoner presters rettigheter. Prester med ytterliggående standpunkter, som de nye myndige ikke lenger vil akseptere, må vike, slik at de myndige ikke blir overkjørt og stiller med piggene ut ved kirkelige seremonier, fordi de påtvinges en prest de absolutt ikke ønsker.

Som kjent er utrykket ‘det myndige legfolk’ i norsk kirkehistorie benyttet om dem som, inspirert av Hans Nilsen Hauge, opponerte mot sider ved kirkens forkynnelse og etterhånden dannet legmannsorganisasjoner, bygde bedehus, etablerte Menighetsfakultetet, og fra Calmeyergaten sendte ut bannbulle med pålegg om ‘no platforming’ for liberale teologer. Da bannbullen ble sendt ut, var organisasjonene til dels ledet av teologer. De fleste organisasjonene består fortsatt, men mange bedehus er solgt eller står tomme, Menighetsfakultetet har skiftet navn og er ikke lenger så lett å skille fra det teologiske fakultetet på universitetet, og boikott av teologer som oppfattes som for liberale, er det lite av, og stort sett bare på Vestlandet.

Men der ser man nå konturene av et nytt myndig legfolk. De slo til for en tid siden, ved å opponere sterkt mot en prest i Bjørgvin bispedømme som ikke ville vie likekjønnede – det endte med at presten søkte seg bort. Og nå i Sogndal har konfirmantforeldre opponert mot en prest som reserverer seg mot kvinnelige prester. Det nye myndige legfolk synes å utøve sin myndighet primært gjennom sosiale medier. Der kan det etter sigende gå heftig for seg.

I Vårt Land har debatten om kvinnelige prester og Sogndal nesten utelukkende vært ført av teologer, og med nesten all vekt på prestenes opplevelse av situasjonen – både de kvinnelige, Sogndalspresten Bruun, og hans tilhengere. I VL for 16.9. er det ikke mindre enn tre bidrag: Innlegg fra biskop Nordhaug, intervju med Bruun og hans fremste støttespiller, og lederartikkel. Andre innsendere har satt saken på spissen, ved å hevde at kvinneprestmotstandere bør avskiltes, og at man ikke bør ordinere nye. VL har ikke villet trykke et innlegg fra meg, der jeg pekte på at konflikten i Sogndal burde oppfattes i et videre perspektiv enn prestenes: Den kan sees som en konflikt der foreldres mandat, altså deres hovedansvar for barnas oppdragelse og undervisning, står mot en forståelse hos biskop Nordhaug, som har fremmet en svært sterk betoning av prestenes rettigheter, nemlig at prester har en uavkortet rett til å drive konfirmantundervisning: «Bruun har også rettar, han har rett til å vera prest og ha konfirmantundervisning.» (Sogn Avis 31.8.)

Foreldrene lar seg neppe berolige av at spørsmålet om kvinnelige prester ikke er tema i konfirmantundervisningen, slik Nordhaug har hevdet. Som vi sier om dans på Sørlandet (og sikkert også i Bjørgvin) – det er ikke dansen i seg selv som er problemet, men det den kan føre med seg. Konfirmantforeldrene er vel ikke primært bekymret for hva Bruun har å si om sine kvinnelige kolleger, men mer for at han på andre områder kan formidle synspunkter som er tilsvarende ytterliggående, og slik gi et bilde av kirke og kristendom som foreldrene oppfatter som vindskjevt.

På Dagsnytt 18 sa biskopen at man ikke kan ha selvbetjening for kirkelige tjenester. I Sogn Avis og Vårt Land formulerer han seg litt mer dempet (13.9. og 16.9.): «Det har aldri vore slik i vår kyrkje at folk kan velje fritt kva for ein prest dei vil møte ved dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Ein slik praksis vil opne for uhaldbare konsekvensar både av praktisk art og med høve til arbeidsmiljøet og fellesskapen blant prestane.» Her er argumentasjonen dels praktisk, og dels igjen med referanse til prestene; denne gang ikke deres rettigheter, men deres arbeidsmiljø og fellesskap.

Men Nordhaug fortegner situasjonen. Slik jeg kjenner systemet, og har erfart det, vil folk som stiller med en prest til vigsel eller gravferd, ikke få problemer med at vedkommende slipper til.  Slik sett er det en form for selvbetjening – man kan nyte medbrakt. Ved vigsel er det dessuten slik at kirken er forpliktet til å sørge for at likekjønnede får en prest som vil vie dem. Hva angår gravferd tror jeg Nordhaug overbetoner de praktiske problemene – begravelsesbyråer kan vel være behjelpelige med å finne prest dersom de etterlatte, eller avdøde selv, ikke ønsker en gitt prest.

Hva angår konfirmasjon har jeg altså fremholdt foreldrenes mandat og rettigheter. Mitt inntrykk er at kristenfolket og kirken har vært forsvarere av dette mandatet i debatter om kristelige friskoler. Hvis Nordhaug ikke vil avklare sitt syn her, bør preses eller bispemøtet drøfte saken og avgi en uttalelse om forholdet mellom presters rettigheter og foreldres mandat hva angår konfirmantundervisning.

Siden dåp normalt finner sted i gudstjenesten, er dette det mest krøkkete å komme til rette med, særlig i menigheter med bare en prest. Men det må være overkommelig å arrangere noen separate dåpsgudstjenester i året for foreldre som ikke ønsker en gitt prest. Hva angår dåp, bør man strekke seg særlig langt, av hensyn til de små som måtte ha stridbare foreldre, siden kirken vel må ta sin egen augsburgske trosbekjennelse på alvor, så lenge den er del av Den norske kirkes grunnlag: «Om dåpen lærer de at den er nødvendig til frelse … .» Det kan godt være at foreldre ikke tror på dette, men biskopen og prestene må vel gjøre det. Jeg vil i det lengste håpe at biskopen og prestene, i en avveining mellom barnets frelse og hensynet til ‘arbeidsmiljøet og fellesskapen blant prestane’, lander på barnets side.

Oppsummert: Det overordnede må være at prester med ytterliggående standpunkter, som det nye myndige legfolk ikke lenger vil akseptere, må vike, slik at det nye myndige legfolket ikke blir overkjørt og stiller med piggene ut ved kirkelige seremonier, fordi de påtvinges en prest de absolutt ikke ønsker. Prester har sikkert rettigheter, men hvis man presser dem på de nye myndige, skaper man unødvendig støy i formidlingen av kirkens budskap. Og hvis foreldre unnlater å døpe et barn på grunn av presten, og prester og biskoper virkelig står på kirkens bekjennelse, vil altså en ensidig betoning av prestenes rettigheter ha dramatiske konsekvenser for barna i det hinsidige. I organisasjonsteorien ville vel slik betoning bli sett på som en målforskyvning. Jeg mener å huske at en definisjon av synd er ‘å bomme på målet’.

Gå til innlegget

Etter at jeg publiserte på Verdiebatt 3.9., har Nordhaug gått betydelig lenger i sin argumentasjon. Jeg går derfor lenger i å være andektig enn det som egentlig er naturlig for meg. Å søke å redusere støy i kommunikasjonen mellom kirke og folk fremtrer som viktig – så viktig at biskopene bør be sine proster legge til rette for at folk får gjennomslag når de ber om å få slippe en prest som de anser som en plage.

For noen dager siden tok jeg på Vårt Lands Verdidebatt.no og i Sogn Avis til motmæle mot biskop Nordhaug, i saken hvor konfirmantforeldre har motsatt seg at soknepresten i Sogndal, som er kvinneprestmotstander, skal ha ansvaret for og delta i konfirmantundervisningen.  Nordhaug ble gjengitt slik i Vårt Land: «Jeg lurer på hvor dette samfunnet havner om vi skal ha det perspektivet at vi ikke kan bli undervist eller snakke med noen som har et annet syn enn meg selv.» Mitt hovedpoeng var at dette ikke dreiet seg om noen ordinær samtale mellom eller undervisning av voksne, men om unge mennesker. På dette feltet har kristenfolket tradisjonelt argumentert for at man må respektere det som kalles ‘foreldrenes mandat’ – at foreldre skal ha et hovedansvar for barnas oppdragelse og undervisning, og at de derfor skal ha anledning til å etablere egne undervisningstilbud, dersom de ikke er tilfreds med tilbudet som gis gjennom den offentlige skolen. Derfor har vi i 160 år hatt kristne friskoler, og derfor må det kunne etableres alternativ konfirmantundervisning. Jeg er antagelig mer vant enn Nordhaug til å tenke i disse banene, slik at jeg primært oppfattet Nordhaug som uaktsom – han hadde slått inn på et spor som kunne lede vill. Det er ikke noe blivende sted for en hyrde.

Nå har Nordhaug gått betydelig lenger i sin argumentasjon, på Dagsnytt 18, 4. september (jeg prøver å sitere ordrett, ikke etter NRKs teksting): «Vi må kunne snakke sammen. Og jeg frykter for liberaliteten i dette samfunnet hvis den type meninger som Mikael Bruun har, skal bli møtt med en sånn type ‘no platforming’. Han skal ikke få ordet i forhold til våre konfirmanter.»

Å hevde at man her står overfor ‘no platforming’, blir tilnærmelsesvis meningsløst. Soknepresten har full tilgang til sin prekestol flere ganger i måneden, der han kan henvende seg til konfirmantene. Han får sikkert spalteplass i Sogn Avis og andre organer som konfirmantene kan lese. Mer allment har han blitt intervjuet på Dagsnytt 18 – og han har avslått å delta i debatt samme sted. Han har mange plattformer. At biskopen prøver å gi inntrykk av at han nektes plattform, er den fordreining av faktiske forhold, og derfor uakseptabelt.

Viktigere: Hva angår konfirmantene dreier det seg ikke om at to likeverdige ‘vi’ som ‘må kunne snakke sammen’. Representanten for foreldrene formulerte dette presist, på Dagsnytt 18: «Vi må ikke glemme at vi ikke snakker om dialog mellom to likeverdige parter. Vi snakker om ungdommer som er i et utdanningsløp som møter en autoritet på feltet. Og denne autoriteten har valgt å sette norsk lov til side.»

Nordhaug utvidet på Dagsnytt 18 perspektivet til ikke bare å gjelde konfirmasjon: «Hvis brukere av kirken fikk lov til å velge prest som om dette var en form for selvbetjening, så ville vi fått en helt uholdbar situasjon. For det ville jo ikke bare gjelde konfirmasjon. Det ville gjelde dåp, gravferd og bryllup.»

På dette punkt må jeg tillate meg å bli mer andektig enn det som egentlig er naturlig for meg. En av de få prekener jeg husker noe fra, er tiltredelsesprekenen til far til Nordhaugs forgjenger i Bjørgvin, biskop Hagesæther den eldre, da han ble utnevnt til biskop i Stavanger, for 52 år siden. Han fortalte at han hadde møtt et barn i en tom kirke (kanskje foreldrene var der, i bakgrunnen). Han henvendte seg til barnet, som seg hør og bør for en prest på hjemmebane. Men barnet hadde svart: «Flytt deg, så jeg kan se Jesus». Dette anså Hagesæther som et godt motto for sin preste- og bispegjerning.

Dåp, gravferd og bryllup har sine spesielle formål, men er også tilbud hvor kirken har mulighet til at folk kan få se Jesus, eller i hvert fall få et glimt av ham. Det er en viktigere oppgave for kirken enn å sikre en eller annen form for liberalitet. Hvis folk tvangs-påføres en prest som de har noe imot, svekkes denne muligheten sterkt; antagelig faller den bort.

Selvbetjening? Neppe. Men å søke å redusere støy i kommunikasjonen mellom kirke og folk fremtrer som viktig – så viktig at biskopene bør be sine proster legge til rette for at folk får gjennomslag når de ved dåp, gravferd og bryllup, og altså også ved konfirmasjon, ber om å få slippe en prest som de anser som en plage.

For ordens skyld: Nordhaug markerte på Dagsnytt 18 klar uenighet med Bruun i spørsmålet om kvinnelige prester. Men han går likevel uakseptabelt langt i å forsvare hans rettigheter. Etter mitt skjønn kan Bruun og hans likesinnede oppfattes som museumsgjenstander. Ofte er det slik at offentligheten ikke får komme i direkte berøring med slike gjenstander.

Gå til innlegget

At både VL og biskopen overser foreldrenes mandat, leder dem på feil spor. Nordhaug bør finne en kvinnelig prest, for sikkerhets skyld helst en som er lesbisk, og som vier fraskilte, som alternativ konfirmantlærer i Sogndal. Siden slike neppe er lagervare i Bjørgvin, kunne vel en komme over fjellet fra Hamar bispedømme.

Av et oppslag i VL 2. september fremgår det at foreldre til konfirmanter i Sogndal ikke vil ha kvinneprestmotstanderen Mikael Bruun som konfirmantlærer. I en kommentar 3. september omtaler konst religionsredaktør Kruse dette som en form for gjensidig boikott, og maner til fred: «På et eller annet tidspunkt er vi nødt til å slutte å reservere oss mot hverandre og hverandres holdninger.» Tilsvarende gjengis Nordhaug slik: «Jeg lurer på hvor dette samfunnet havner om vi skal ha det perspektivet at vi ikke kan bli undervist eller snakke med noen som har et annet syn enn meg selv.»

Problemet med begge utsagn er et de ikke tar høyde for en tredje part, nemlig konfirmanten, og det mandat denne tredje parts foreldre har, hva angår barnet/den unges oppdragelse og undervisning. At de overser foreldrenes mandat, leder både avisen og biskopen på feil spor.

Spenningen mellom skolens og foreldrenes mandat er et kjent og kjært tema i norsk skolehistorie. Svaret på Nordhaugs spørsmål fikk vi allerede ca 1860, da P A Jensens lesebok ble innført i folkeskolen. Siden den ikke bare inneholdt bibelhistorie, men også lesestykker relatert til naturfag, historie og geografi, fikk foreldre i Jarlsberg starte egne skoler, muligens etter at de først måtte etablere egne dissentermenigheter. Etter hvert ble kristne privatskoler en fanesak for kristenfolket. Svaret til Nordhaug er altså at man åpner for alternative ordninger når det dreier seg om undervisning av mindreårige. Bergen kristne grunnskole og Kristelig Gymnasium i Oslo kan saktens oppfattes som institusjonalisere boikottaksjoner overfor offentlige skoler, men få om noen tenker slik – sikkert heller ikke Vårt Land og Nordhaug. Men begge kan få problemer med å forsvare kristne friskoler dersom de ikke justerer kursen.

Med forbehold for at han er korrekt gjengitt, sier Nordhaug også at «han ikke kan imøtekomme ønsket til foreldrene. Han begrunner det med å påpeke at også Bruun har rettigheter». Det er mulig det finnes kirkerettslige bestemmelser om presters retter og konfirmantforeldres og konfirmanters plikter som kompliserer bildet, men jeg ville tro at det vil være like vanskelig å få bred forståelse for disse, som det er for Bruun å få forståelse for at det ikke er hans kvinnesyn, men hans embetssyn som ligger til grunn for hans standpunkt. Vanlige foreldre holder seg ikke med noe embetssyn, men de er opptatt av at de skal kunne ha innflytelse over hvem som skal undervise deres barn. Som regel blir det ikke avis-skriverier om dette, siden de fleste lærere ikke kringkaster standpunkter som oppfattes som ytterliggående.

Så Nordhaug bør finne en kvinnelig prest, for sikkerhets skyld helst en som er lesbisk, og som vier fraskilte, som alternativ konfirmantlærer i Sogndal. Siden slike neppe er lagervare i Bjørgvin, kunne vel en komme over fjellet fra Hamar bispedømme, eller man kunne arrangere en intensiv konfirmantleir der.

Gå til innlegget

For at hans ønsker skal bli oppfylt, må Birkedal enten fjerne bestemmelsen om adgang til alternative lister ved kirkevalget, eller skjerpe kravene til antall underskrifter for å stille lister.. Det ville lette den videre debatt om han klargjør hvilken av disse løsningene han ønsker sterkest.

I juni hadde jeg en debatt her på Verdidebatt med Erling Birkedal om kirkedemokratiet. Jeg trodde den av avsluttet med et innlegg fra meg 1. juli. Men så, etter to uker, kommer Birkedal med et nytt innlegg, nå på trykk i Vårt Land. Det publiseres på en av sidene som er merket Verdidebatt, og på avisens nettside er det tilsvarende merket ‘Verdidebatt’. Men det legges ikke ut på denne debattsiden, som altså også heter Verdidebatt. Når jeg ber om at en kommentar fra meg trykkes, meddeler debattredaktøren: «Jeg … har bestemt meg for å sette punktum med Birkedal.» Det er en snodig formulering – når en debattant tar opp igjen en debatt på en annen plattform, settes det punktum for debatten på den plattformen før den har begynt! Jeg blir bedt om å legge min kommentar ut her, hvor den bare har en brøkdel av det antall lesere som nås gjennom den trykte avisen. Jeg får gjøre det, og håpe at avisen besinner seg, og trykker mitt innlegg senere, eller i det minste begrunner hvorfor man favoriserer den ene part.

Birkedal trykte innlegg 14. juli har som tittel «hva slags kirkedemokrati ønsker vi oss». Innlegget ligger nær to innlegg han skrev i juni på Verdidebatt, som jeg altså har kommentert der.

Min hovedinnsigelse mot Birkedals siste tilnærming er at det ikke finnes noe stort Vi som har felles ønsker i denne saken. Forestillingen om et stort Vi lå til grunn for Kirkerådets administrasjons tilnærming, da man i 2012 drøftet spørsmålet om alternative lister ved bispedømmerådsvalgene. Man viste til at det nok fantes en bestemmelse om slike lister, men gjentok, fem ganger på samme side, at de grupper som måtte ønske å stille liste, var sååå små at det var utelukket at de ville klare det, med det krav til antall underskrifter man mente måtte til. Her overførte man helt ukritisk krav fra fylkestingsvalg til bispedømmerådsvalg, uten å ta hensyn til hvor mange som avgir stemme ved disse to valgene. Da Kirkemøtet tok slike hensyn, ble kravet sterkt redusert, og det er som kjent blitt etablert to partier.

For ikke bare å ønske noe, men virkelig gjøre noe med saken, i den retning han har mest sans for, nemlig personvalg med en felles liste for det store Vi, må Birkedal enten fjerne bestemmelsen om alternative lister, eller skjerpe kravene til antall underskrifter. Det ville lette den videre debatt om han klargjør hvilken av disse løsningene han ser for seg, og samtidig vurderer realismen i forslagene.

Begge deler vil nok møte motbør fra de partier som har stilt lister. Kanskje særlig fra Bønnelista, siden en av deres begrunnelser for å stille var at velgere skulle kunne benytte en ‘ren’ liste, med bare konservative kandidater – man ønsket å unngå at velgerne tvinges til å benytte en liste der det også er oppført mer liberale kandidater. Men det store Vi vil ikke kunne fremme en slik liste. Da er man ikke lenger det store Vi. Og da må Bønnelista stille ren liste.

Birkedal er særlig opptatt av at ansatte faller utenom partisystemet. Her overdriver han, ved å hevde at de utgjør en tredel av Kirkemøtet. Det er bare korrekt dersom man har en forestilling om at også biskopene skulle bli kirkepartimedlemmer. Birkedal bør klargjøre om han ønsker en slik utvikling. De ordinært ansatte utgjør bare ca 20 prosent; de bør vel kunne innrette seg etter hvordan de ca 80 prosent andre innretter seg.

Et annet anliggende er at når det ikke er partidannelser på lokalt nivå, kan det utvikle seg «… to kulturer i kirken med liten tillit mellom lokalt og sentralt nivå». I tilknytning til dette har Birkedal dempet seg noe i forhold til innleggene på Verdidebatt; han presiserer at han ikke mener «… at de som er valgt på disse [alternative] listene i 2019 ikke har tilknytning til en menighet». Men det skinner likevel gjennom at de som virkelig har tilknytning, er de som sto på samme lister som Birkedal ved valgene i 2015 og 2019, nemlig nominasjonskomiteenes lister.

Ved valget i 2015 var han frontfigur for dem som ønsket at disse listene skulle få endre navn sent i valgprosessen, for å trekke til seg flere velgere. Det var et ulovmessig ønske, som han fikk gjennomslag for. Så når Birkedal nå fremmer nye ønsker, om å reversere en årelang utvikling av demokratiet i kirken, er det betimelig å vri på et uttrykk fra den gamle romerske dikter Vergil: Jeg frykter Birkedal, især når han kommer med ønsker.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere