Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Lærernormen: Grøvans rettferdighet etter Matt.25.29

Publisert 27 dager siden - 114 visninger

I sin vurdering av det rettferdige ved lærernormen må Grøvan ha som utgangspunkt Jesu ord i Matt.25.29: "For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har."

I NRKs nyhetsoversikt på ettermiddagen 26. juli refererte man et utspill fra Senterpartiet om at KrFs lærernorm ville gi Oslo og andre tettsteder en "enorm fordel" i kampen om kvalifiserte lærere. Dette er i samsvar med Aftenpostens første kommentar til ordningen, at Oslo ville støvsuge landet for lærere.

Krfs utdanningspolitiske talsmann parerte med å hevde at poenget med normen er at den er "en rettferdig ordning for den enkelte elev", uansett hvor man bor. Dette ligger nær å avgi falskt vitnesbyrd mot sin neste - i dette tilfelle mot elever i distriktene. Med mindre Grøvan har som utgangspunkt for sin bisarre rettferdighetstenkning Jesu ord i Matt.25.29: "For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har."

Normen er primært et tiltak for de sentrale deler av Østlandet, sekundært for større byer og forstadskommuner, på bekostning av utkantene:

140 kommuner får mindre enn en stilling hver.

Fra og med Sogn og Fjordane og nordover det bare fire kommuner som får midler tilsvarende mer enn 10 nye stillinger: Ålesund (31), Trondheim (53), Bodø (16) og Tromsø (54).På Vest- og Sørlandet er det bare en enkelt landkommune som ikke er forstad til større by som får mer enn 10 stillinger, nemlig Lyngdal (16), men det er kanskje Farsund?. Bergen (inkl Os og Askøy) får 117, Stavanger/Sandnes får 88, Haugesund/Karmøy får 31, Kristiansand får 51, Arendal får 14.

Skien/Porsgrunn får 40, fire byer i Vestfold får 15-20 hver, Drammen/Nedre Eiker får 54, Ringsaker og Elverum får 10 hver, de fire byene i Østfold får 12-24 hver.

Bærum får 92, og i Akershus for øvrig er det 8 kommuner som får flere enn 10, på topp er Lørenskog med 26; Oslo får 495.

Problemet er at det ikke står lærere uten stilling i kø for å fylle disse stillingene, og de som ble utdannet nå i sommer, går i utgangspunktet med til å fylle stillinger etter lærere som går av med pensjon. Dermed vil alle stillingene i sentrale strøk måtte fylles av lærere på mindre sentrale steder, som ønsker å flytte på seg. Det er i denne forstand at normen virker på bekostning av utkantene. At utkantene ikke får nye stillinger, har den naturlige årsak at man der allerede har små klasser.

Satt på spissen kan resultatet bli at stillinger i det sentrale østlandsområdet fylles av lærere fra de 140 kommunene som får mindre enn en stilling. Hvordan det i realiteten går, vil vi se i desember, når grunnskolestatistikken foreligger. Da vil utdanningspolitikere fra alle partier, men i særdeleshet Grøvan, briljere med ulike former for ansvarsfraskrivelse. Følg med, følg med!

Gå til innlegget

Når staten er ute, danser bispene på bordet?

Publisert rundt 2 måneder siden - 267 visninger

Jeg ser antydninger til at biskopene vil svekke legfolks innflytelse, og slik styrke sin egen.

Ved tre anledninger i vinter har jeg kommentert temaer knyttet til biskopene: Jeg syntes det var rart at sokneprest Riise i Tromsø mente de møttes for ofte, og jeg syntes det var utidig at man i en leder i Vårt Land hevdet at de er lite synlige. 

Mer sammensatt.

Mitt hovedanliggende har vært at biskopenes yrkesrolle er mer sammensatt enn de aller fleste yrkesroller. Dermed bør man la dem møtes når de ønsker, og ikke forvente at alle biskoper innfrir alle rolleforventninger. Den tredje anledningen var et mildt ironisk innlegg om hvordan preses skulle tilsettes, der jeg ba Kirkerådets to fraksjoner om å klargjøre sine synspunkter, noe de ikke gjorde. Jeg har også registrert at Vårt Lands journalist Kvamme i et oppslag 11. april gikk inn på hvem som skal styre biskopene, og om preses skal være leder for Kirkerådet. 

Utgangspunktet for dette innlegget er at det, etter at kongen i statsråd og departementet ikke lenger styrer kirken, er oppstått et slags maktvakuum. Biskopene kan synes å ville prøve å fylle noe av dette, og å søke å påvirke andre aktørers muligheter for å fylle det, ved sine standpunkter til valg til kirkemøtet. 

Øverste organ. 

Kirkemøtet er nå kirkens øverste organ, men det er sammensatt akkurat som før, da det hadde en mer beskjeden rolle. I andre sammenhenger har jeg tatt til orde for en gjennomgang av sammensetningen, der legfolkets representanter fordeles proporsjonalt etter medlemstall i bispedømmene (blant annet ville Borg og Oslo få flere representanter, og en del bispedømmer færre enn sju), og der organet omdannes fra en stenderforsamling til en representativ forsamling, uten særskilt representasjon fra prester og andre ansatte (men disse gruppene bør fortsatt være representert i bispedømmerådene). Biskopenes representasjon kan nok reduseres, til for eksempel bare Bispemøtets arbeidsutvalg. Uenighet mellom Kirkemøtet og Bispemøtet i lærespørsmål kan ordnes med regler for svært kvalifisert flertall. 

Inntil så skjer, og det kan nok bli lenge til, utgjør biskopene kirkemøtets best organiserte gruppe – rett og slett fordi de møtes jevnlig. I dette perspektivet er det av interesse hvordan de agerte under siste kirkemøte, både hva angår egen rolle, og deres synspunkter på valg av legfolk. 

Sjaltet ut. 

Først et knippe saker om hvordan biskoper utnevnes og styres: Direkte valg av biskoper er tilsynelatende svært demokratisk. Men med en slik ordning ville Kirkerådet blitt sjaltet ut, annet enn som sandpåstrøer. Legfolks innflytelse ville blitt begrenset til den som utøves gjennom menighetsrådene i angjeldende bispedømme; det øvrige legfolk ville miste sin (indirekte) innflytelse når Kirkerådet ikke hadde valgmuligheter. I tillegg er det nok slik at kandidater som oppfattes å ha mildt avvikende standpunkter, ville ha mindre sjanser for å bli valgt. I denne saken var biskopene splittet – fem var for direkte valg, fem var mot (biskopene i Nord-Hålogaland og Stavanger møtte ikke). 

Biskopene fikk imidlertid gjennom at de selv skal kunne velge preses, ved at de kan fremme bare én kandidat (med mulighet for at de fremmer en utenfor kollegiet). Ni av ti stemte slik. Kirkerådet skal bare stå på sand. Et forslag om at legmedlemmer av Kirkemøtet skulle kunne nominere, falt, og bare én enkelt biskop stemte for. Forut for møtet hadde biskopene fremmet forslag om at preses også skulle være leder i Kirkerådet. Forslaget nådde aldri fram til votering. 

Fremme egen posisjon. 

Det er vanskelig å gi en helt entydig karakteristikk av disse avstemningsresultatene. Men der er vel en tendens til å fremme egen posisjon fremfor innflytelse fra legfolk. Når man ser bort fra saken hvor biskopene var delt på midten, ville de altså helst ha tatt over lederskapet i Kirkemøtet, de ville ikke at legfolk skulle kunne nominere kandidat til preses, og de ville selv velge preses, uten reell innblanding. På dette siste punktet er det imidlertid viktig å huske at de hadde historien med seg: Først var Oslo biskop preses, så valgte man en av biskopene, og så ble preses en egen stilling. 

Denne ene gangen man har tilsatt, var det bare én enkelt kandidat. Selv om jeg i nevnte innlegg spøkte med at denne ordningen innebar at de fikk samme funksjon som kardinalene ved pavevalg, kan man forstå at personer med en svært sammensatt yrkesrolle ikke ønsker et pålegg om at de må fremme minst to kandidater når de skal finne sin «sjef». 

Hva angår det andre temaet, nemlig deres synspunkter på valg, er det verdt å merke seg at tre av ni biskoper (Agder, Bjørgvin og Møre; her var også Tunsberg fraværende) gikk inn for at det fortsatt skulle være anledning til indirekte valg. Det innebar at vanlige kirkemedlem i de bispedømmer som hadde denne ordningen, bare hadde cirka halvparten av den innflytelse andre kirkemedlemmer hadde, mens medlemmer av menighetsråd kunne stemme to ganger. 

De samme tre stemte mot at kirkevalgene skulle finne sted samtidig med offentlige valg. Disse kan oppfattes som å utgjøre en gruppering med skepsis til bred deltagelse i kirkevalg, så meget mer som alle tre også var blant de fem som ville ha direkte valg av biskoper, og slik dempe alle legfolks indirekte innflytelse gjennom Kirkerådet. 

Perverse effekter. 

Viktigere er det at hele sju av ni stemte for en valgordning som kan gi perverse effekter, nemlig at velgere kan komme til å fremme det stikk motsatte syn av hva de ønsker å fremme. Dette er mulig fordi den gamle ordning med personvalg fortsatt skal kunne kombineres med den nye ordning for partivalg. Det er sannsynlig at faren for at disse effektene vil være der også ved valget i 2019: Åpen folkekirke vil stille lister, og Frimodig kirke må antas å ville bemektige seg nominasjonskomiteenes lister, ved å anbefale kandidater der. 

Det samlede inntrykk er heller ikke her entydig. Men et klart flertall gikk altså inn for en valgordning som kan være vanskelig for velgerne å forstå, og et ikke ubetydelig mindretall stemte for ordninger som ville svekke de åpne valgene. Vi ser nok en svak tendens til å ville svekke legfolks innflytelse, og dermed indirekte styrke sin egen.

Trykket i Vårt Land 26. juni 2018.

Gå til innlegget

Skvising ved kirkevalget

Publisert 3 måneder siden - 290 visninger

Hvis en enkelt gruppe aksjonerer ved å anbefale kandidater på en valgliste fra bispedømmerådets nominasjonskomite, omdanner de lista til en partiliste for seg selv. Vi kan forvente at Frimodig kirke vil gjøre dette i 2019. Da vil mange vegre seg for å stå på lista, og Kirkerådet må informere om at den faktisk er blitt en partiliste.

Jeg har forsøkt å få medlem av styret for Frimodig kirke Sofie Braut til å klargjøre hva hun mente med at denne gruppen ville bli ‘skviset ut’ når Åpen folkekirke stiller lister ved bispedømmerådsvalgene. Det er et utsagn som ikke gir mening – ingen hindrer de Frimodige i å stille liste. Der er imidlertid mulig at hun mener gruppen blir skviset. Der er noe annet. Men de Frimodige er ikke alene om å bli skviset. De som kan bli sterkest skviset, er bispedømmerådene og deres nominasjonskomiteer. Sist ble også kandidater skviset.

Det grunnleggende problemet er at Kirkemøtet har vedtatt at man skal fortsette ordningen med nominasjonskomite som fremmer forslag på kandidater, egentlig en ordning for personvalg, samtidig som det er anledning til å fremme alternative lister, det er en form for partivalg, med relativt klare programmer. (At uttrykket ‘listevalg’ ble brakt inn i diskusjonen, var ikke gunstig.)

Problemene oppstår i skjæringsfeltet mellom dette vedtaket og noe som ligger nær en naturlov. Utgangspunktet er her at det bare foreligger en enkelt liste, fra nominasjonskomiteen. I det øyeblikk en enkelt gruppe aksjonerer ved å anbefale kandidater på denne valglista, omdanner de lista til en partiliste for seg selv. (Hvis to eller flere grupper anbefaler, skjer rimeligvis ikke dette.) Et formelt uttrykk vil være at det da foreligger en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for at denne lista blir en partiliste for angjeldende gruppering. Det er innlysende at betingelsen er nødvendig: Uten anbefalinger forblir lista nøytral og blir ikke en partiliste. Men betingelsen er også tilstrekkelig: Selv om det altså bare er denne ene lista som foreligger, blir den partiliste for dette ene partiet, fordi dette partiet ved sine anbefalinger vil påvirke hvem som blir kumulert, og slik øke noen kandidaters muligheter for å bli valgt.

Hvis så en annen gruppe, i stedet for å anbefale andre kandidater på listene, stiller egne lister, vil nominasjonskomiteenes lister få enda større preg av å bli partilister enn i tilfellet som er beskrevet over, av to grunner: De som står for noe annet enn den gruppen som anbefaler, vil ofte komme på disse alternative listene. Og de som måtte bli stående igjen, men altså mener noe annet enn den gruppa som anbefaler, har enda mindre sjanse til å bli valgt, fordi de fleste som kunne tenkes å stemme på dem, bruker de alternative listene.

Det er dette som var situasjonen ved siste valg, og slik ser det ut til å bli ved valget i 2019. (Hvis det kommer flere lister, vil komplisere resonnementet ovenfor, men neppe endre det fundamentalt.)

Situasjonen kan unngås på tre måter. I alle tre tilfeller vil noen føle seg skviset:

1. Åpen folkekirke kan la være å stille lister, og heller anbefale kandidater på nominasjonskomiteenes lister. Det er lite trolig at så vil skje. Og ingen kan presse eller skvise de Åpne til å gå over til personvalg.

2. Frimodig kirke kan stille egne lister. Det er heller ikke særlig trolig, dels fordi man ønsker å markere at man er imot partier, men nok også fordi man, i lys av evalueringen av forrige valg, ser at man kanskje kan sikre seg flere mandater ved at velgere benytter nominasjonskomiteenes lister. De Frimodige føler seg antagelig skviset av et krav om å stille liste – Brauts utsagn tyder på det.

3. Nominasjonskomiteene er foreløpig ikke skviset. Men det vil de bli, når de, eller i hvert fall noen av dem, må melde tilbake til bispedømmerådet at man ikke kan etterkomme et hovedkrav til sammensetningen av lister, nemlig at listene bør tilstrebe bredde i syn på aktuelle kirkelige spørsmål.

Det suverent mest aktuelle kirkelige spørsmål er for tiden spørsmålet om vigsel av likekjønnede. Det vil da ikke være rimelig og tilstrekkelig at lista inneholder et fåtall navn som støtter likekjønnet vigsel (‘token Negroes’). Et rimelig krav vil være minst 40 prosent for begge syn. Men det er et spørsmål om dette vil lykkes i alle bispedømmer, etter at fler og fler mulige kandidater med syn som ligger nær Åpen folkekirke, innser at deres muligheter til å bli valgt fra slike lister, er små, og mindre enn ved siste valg, da disse listene i realiteten ble partilister for Levende folkekirke; nå vil listene bli partilister for de Frimodige.

Av disse tre skvisinger er det bare den siste som Kirkerådet kan gjøre noe med. Åpen folkekirke står helt fritt til å stille lister, og Frimodig kirke står helt fritt til å la være. Men det neppe slik at en nominasjonskomite kan fremme en liste som i all hovedsak består av personer som er mot likekjønnet vigsel. Hvis så skjer, må lista få et annet navn, som gjenspeiler realiteten, nemlig at den er en alternativ liste til lista fra Åpen folkekirke.

Jeg har tidligere tatt til orde for at Kirkerådet, under henvisning til evalueringen av forrige valg, må gjøre det klart overfor kandidater at så lenge det foreligger 1) mulighet for at Frimodig kirke vil anbefale kandidater på nominasjonskomiteenes lister, og 2) det stilles lister fra Åpen folkekirke, vil kandidater som har samme syn som de Åpne, ha små muligheter for å bli valgt fra nominasjonskomiteens lister. Senere må velgerne informeres om det samme.

I tillegg er det nå klart at Kirkerådet må fatte beslutninger om hvordan lister fra nominasjonskomiteene, som åpenbart ikke tilfredsstiller breddekravet, skal benevnes.

Det overordnede hensyn, som Kirkerådet må forholde seg til, er hensynet til velgerne, som dels må få vite at nominasjonskomiteenes lister ikke er så bredt sammensatt som de bør være. Og dels må velgerne få vite at de, stikk i strid med deres erfaringer fra andre valg, kan komme til å støtte det stikk motsatte syn av hva de ønsker å støtte, selv om de kumulerer kandidater de er enige med, hvis de bruker nominasjonskomiteenes lister.

Kirkemøtet trodde man kunne få både i pose og sekk, både personvalg og partivalg. Partivalg er den nye vin. Personvalg med en enkelt liste og dårlig informasjon om kandidatene var den gamle sekken. Slik formulert, er dette et av de svært få valgordningsspørsmål Jesus har uttalt seg om.

For fullstendighets skyld: Også enkeltpersoner blir skviset. Det klareste eksempelet fra forrige valg var tre kandidater i Oslo, med Trond Skard Dokka som er form for spiss, som sto på nominasjonskomiteens liste, men som kom til at de måtte anbefale velgerne ikke å bruke denne lista, men heller skrive dem inn på Åpen folkekirkes liste. Og når Anne Enger oppfattet det som urettferdig at hun, som mente det samme som de Åpne, ble oppfattet som deres motstander, er dette også uttrykk for skvis: Substansielt var de enige, med som følge av valgordningen ble hun motstander – en stemme på Anne Enger var en stemme mot Åpen folkekirke.

Etter dette blir det naivt når Sofie Braut i en kommentar til ett innlegg fra meg skriver: «Eg har stor tillit til at veljarane greier å orientera seg, også om valordninga ikkje er optimal.» Hun kan vel ikke godt mene noe annet; hun er vel også preget av begrenset erfaringsgrunnlag fra Stavanger, hvor det sist bare forelå en liste. Men når selv ikke kandidatene klarte å plassere seg slik at de unngikk skvis, kan man ikke vente at alle velgere vil kunne orientere seg. Hvis Braut skal ha håp om å få rett, bør hun støtte mitt krav om informasjonstiltak fra Kirkerådet:

Dersom Frimodig kirke anbefaler kandidater på nominasjonskomiteenes lister, blir disse listene partilister for dette partiet, samme hva Braut sier om at hun og hennes partifeller er mot partier; det må Kirkerådet gjøre klart. Og hvis disse listene ikke tilfredsstiller breddekravet, må de få et annet navn enn det svært offisielle ‘nominasjonskomiteens liste’. Mitt forslag er ‘Frimodig alternativ’.

En kortere versjon av teksten ble publisert i Vårt land 22. mai 2018

Gå til innlegget

Tilsvar til Braut: Goddag kvinne økseskaft

Publisert 4 måneder siden - 447 visninger

Styremedlem i Frimodig kirke Sofie Braut svarer ikke på det jeg spør om, og tillegger meg standpunkter jeg ikke har. Spørsmålet til de Frimodige er og blir: Vil dere gjøre deres for å unngå at velgere skal bli lurt, dvs enten stille egne lister, eller unnlate å anbefale?

I et innlegg i Vårt Land 27. april, som primært er en kommentar til et innlegg som jeg la ut på Verdidebatt 23. april, skriver styremedlem i Frimodig kirke at jeg har utfordret henne til å utdype hennes syn på ordningen for kirkevalg. Det er ikke korrekt. (Og det er besværlig når hennes kommentar ikke legges ut på Verdidebatt før etter tre dager.)

Det jeg utfordret henne til, var ikke å utdype synet på ordningen rent allment, men følgende: «Braut sa til Klassekampen 12. april at hennes gruppe ville bli ‘skvisa ut’ dersom Åpen folkekirke ble den eneste som stilte egen liste ved valgene. Hvis man mener at man blir skvisa ut når man selv velger ikke å stille, står vi overfor en helt vindskjev forståelsesmåte. Med et slikt utgangspunkt, kan alt skje. Braut er fast spaltist i Vårt Land, og har gode muligheter for å utdype sitt syn der.»

Dette har ikke Braut svart på.

Jeg fortsatte: «Der kan hun evt også kunngjøre en garanti for at de Frimodige ikke vil anbefale kandidater», underforstått på nominasjonskomiteenes lister.

Det har hun ikke gjort

Det hun har gjort, er å forklare hvorfor hun er mot et kirkepolitisk partivesen. Det er en nokså grei forklaring, bortsett fra at hun hevder at mitt utgangspunkt «… synast å vere at kyrkja alt er eit politisk system med udiskutabel maktlogikk og ditto avklara partifrontar».

Det har jeg aldri ment, eller skrevet. Det jeg har vært opptatt av, er at kirken ikke kan ha en valgordning som kan gi perverse effekter, dvs at velgere på grunn av en besynderlig valgordning kan komme til å sikre mandater som står for det stikk motsatte av det velgerne selv ønsker å fremme.

Braut skriver at hun er med i Frimodig kirke fordi det er «… et nettverk til støtte og oppmuntring, ikkje eit kyrkjepoltisk parti. … det ber eg om å bli trudd på».

Ja, det tror jeg på, på samme måte som jeg trodde på Rolf Kjøde da han som en av frontfigurene i Levende folkekirke forut for forrige valg i en replikkveksling med meg skrev at man ikke hadde lagt taktiske vurderinger til grunn når man anbefalte personer fremfor å stille egne lister.

Men nå vet både Kjøde (som er en sentral aktør også blant de Frimodige) og Braut hva effekten blir, om de anbefaler visse kandidater på nominasjonskomiteenes lister. Da blir disse listene i realiteten partilister for de Frimodige, uten at det gjøres klart for velgerne. Spørsmålet er: Vil dere anbefale? Eller vil dere gjøre deres for å unngå at velgere skal bli lurt, dvs enten stille egne lister, eller unnlate å anbefale?

Gå til innlegget

Kirkerådet må informere om en uklar valgordning

Publisert 4 måneder siden - 181 visninger

Når Kirkemøtet har vedtatt en valgordning som klart avviker fra det velgerne er vant til og dermed forutsetter, er klar informasjon viktig, for at kandidatene og senere velgerne ikke skal bli lurt.

I både Vårt Land og Klassekampen for 17. april kan vi lese at det ikke blir listevalg ved kirkevalget i 2019. Måten man uttrykker seg på, er i samsvar med ordbruken i Kirkemøtets drøftinger. Realiteten er imidlertid at begge de valgordninger som var framme, baserer seg på lister. Listevalg var det uttrykket som ble benyttet for en ordning der kirkepolitiske grupperinger stiller hver sin liste i de ulike bispedømmene. Det som ikke er listevalg, er det som ble vedtatt med 55 mot 51 stemmer. Her har man også lister, men den ene lista er ikke fremmet av noen gruppering, men av det enkelte bispedømmeråd gjennom en nominasjonskomite. Den skal være bredt sammensatt, av kandidater med ulike syn. Det er uklart hvorfor man velger å kalle det ene, men ikke det andre for listevalg.

Et langt større problem er at listene fra bispedømmerådene ved siste valg ble omgjort til partilister, ved at den konservative grupperingen Levende folkekirke anbefalte visse kandidater. De som ikke ble anbefalt, hadde små sjanser for å bli valgt, fordi bare en enkelt gruppering anbefalte kandidater på lista. (Hadde det foreligget anbefalinger fra mer enn en enkelt gruppe, ville saken stilt seg annerledes; slik var faktisk valget organisert for noen år siden.)

Ved neste valg forventes det at den konservative fløyen, nå under navnet Frimodig kirke (altså ikke folkekirke) vil anbefale kandidater. Da virker matematikken ubønnhørlig slik at det er de kandidater som blir anbefalt og kumulert fra denne gruppen, som vil få flest personstemmer, og bli valgt. Det virker tilslørende å betegne en slik ordning som «asymmetrisk, udemokratisk og rotete», som er de uttrykk Klassekampen gjengir fra Kirkemøtets debatt. Det må gjøres helt klart for velgerne at det det er tale om, er såkalte perverse effekter – ved å benytte nominasjonskomiteens lister og kumulere ikke-konservative kandidater, vil velgerne likevel med stor sannsynlighet fremme standpunkter som er de stikk motsatte av dem man ønsker å fremme, fordi de sikrer flere mandater til lista, men ikke når fram med sine kumuleringer.

Slik er det ikke ved noe annet valg. Ved stortings- og kommunevalg er ikke velgerne garantert å få valgt de personer man evt kumulerer, men siden alle som står på en liste, har gitt sin tilslutning til et program, fremmer man uansett den politikk man ønsker, ved å benytte lista.

Når kirken har vedtatt en ordning som klart avviker fra det velgerne er vant til og dermed forutsetter, er klar informasjon viktig, for at kandidatene og senere velgerne ikke skal bli lurt. Sist var de færreste klar over disse effektene. Når Kirkemøtets flertall nå visste om problemene, og likevel valgte ikke å løse dem, må Kirkerådet gjennom hele valgprosessen informere om konsekvensene av en lite gjennomskinnelig valgordning.

Noen vil kanskje vise til erfaringer fra bl a Borg og Hamar ved siste valg, der personer med et syn som avviker fra synspunktene til Levende folkekirke, ble valgt, selv om de sto på nominasjonskomiteenes lister, som etter et ulovmessig vedtak fikk skifte navn til Mangfoldig folkekirke. Det man da må være klar over, er at kumulering av slike profilerte ikke-konservative også innebar at det ble gitt flere stemmer til disse listene, noe som resulterte i flere mandater, slik at flere av dem som ble anbefalt av de Levende eller sto dem nær, ble valgt inn, enn hva som ville vært tilfellet hvis disse profilerte personene ikke hadde stått på listene. Disse problemene pekte jeg på i en diskusjon med Anne Enger i Klassekampen forut for siste valg. Hun sto på en slik liste, og ble valgt, men sikret nok også mandater til sine meningsmotstandere, som de ellers ikke ville fått.

Kirkerådets advarsel må derfor først og fremst rettes mot profilerte kirkepolitikere, som må vurdere om de vil bli stemmesankere for et parti de ikke er enige med. 

Dernest må den rettes mot mindre profilerte kandidater som ikke deler de Frimodiges standpunkter; de må få vite at deres sjanser til å bli valgt, er minimale, siden de ikke blir anbefalt. Et eksempel her er bispedømmerådslederen i Borg, som ikke ble valgt.

De kandidater som deler de Frimodiges syn, trenger ingen advarsler. Nominasjonskomiteenes lister vil være deres lister.

Før valget må så velgerne advares – ikke om asymmetri, men om realitetene: Dersom de benytter nominasjonskomiteenes lister, kan de komme til å fremme det stikk motsatte av det de ønsker. En bred liste hvor en enkelt gruppering anbefaler noen kandidater, blir i realiteten en partiliste for denne gruppa.

Informasjonskampanjen må iverksettes tidlig, siden de Frimodige av taktiske grunner nok ikke vil kunngjøre at de vil anbefale visse kandidater før listene er et faktum. De har nok lært av de Levende at er der noen andre gode navn på listene, kan man tjene godt på det.

At de Frimodige ikke vil klargjøre, fremkom overraskende klart i siste debatt om temaet på Kirkemøtet, der Braut, som er medlem av styret i Frimodig kirke, selv etter tre direkte spørsmål, ikke ville si annet enn at dette var et spørsmål man ville vurdere når forhold omkring valget var mer avklart.

Dette høres kanskje konspiratorisk ut fra min side. Men som jeg pekte på i et innlegg i Klassekampen for 16. april, står vi her overfor en gruppe med svært besynderlige forståelsesformer om valg. Braut sa til Klassekampen 12. april at hennes gruppe ville bli ‘skvisa ut’ dersom Åpen folkekirke ble den eneste som stilte egen liste ved valgene. Hvis man mener at man blir skvisa ut når man selv velger ikke å stille, står vi overfor en helt vindskjev forståelsesmåte. Med et slikt utgangspunkt, kan alt skje.

Braut er fast spaltist i Vårt Land, og har gode muligheter for å utdype sitt syn der. Der kan hun evt også kunngjøre en garanti for at de Frimodige ikke vil anbefale kandidater. Da blir advarsler overflødige. Jeg vil likevel anbefale at Kirkerådet velger en tilnærmingsmåte fra Riksrevisjonen: Å innstille «til observasjon». Braut har kanskje ikke full kontroll på alle Frimodige. Til frimodighetens vesen hører vel det å gjøre som man vil.

(Forkortede versjoner av dette innlegget er trykket i Vårt Land og Klassekampen 23. april.)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

KrF og ekteskapet
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 9 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Hva er vann?
av
Håvard Nyhus
rundt 10 timer siden / 330 visninger
0 kommentarer
Den forekommende hollender
av
Andreas Wahl Blomkvist
rundt 13 timer siden / 228 visninger
0 kommentarer
Slutt opp om KrF!
av
Kjell Magne Bondevik
rundt 13 timer siden / 529 visninger
11 kommentarer
Besynderlig fra justisministeren
av
Bente Sandvig
rundt 13 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Nødvendig og ubehagelig
av
Åste Dokka
rundt 23 timer siden / 1579 visninger
20 kommentarer
Et godt ­kompromiss
av
Ingrid Vik
rundt 23 timer siden / 515 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 866 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 6 timer siden / 749 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Harry Mikkelsen kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjetil Kringlebotten kommenterte på
Konfirmanten som kommer alene
rundt 6 timer siden / 1409 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 7 timer siden / 145 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 7 timer siden / 749 visninger
Les flere