Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

I et tilsvar til meg, strukturert i tre punkter, sier Birkedal at han er i en fase hvor han tenker høyt. Høyt-tenkning er bra – den lettere å påvirke. Jeg er redd Birkedal vil styre for mye ovenfra, slik man gjør i Beijing. Han bør ikke legge opp til å ta livet av partiene i kirken, ved å forby dem, eller kvele dem med et krav om at de også må operere lokalt.

Det er et underlig sammentreff at Birkedal må ha skrevet sine innlegg om kirkedemokratiet mens partikongressen i Beijing vedtok innstramninger i Hong Kong. Vi vet at viruset virker i det skjulte. I Beijing gir man jevnlig uttrykk for at vestlig demokrati ikke passer i Kina, ut fra dette landets forutsetninger. Birkedal vil «… finne en demokrati-løsning som best mulig samsvarer med kirkens egenart». Begge lander på løsninger med ett Parti.

Birkedals virusvariant er imidlertid en mildere mutasjon, som på dette stadiet viser seg i et behov for å tenke høyt, til forskjell fra Beijing, hvor sentralkomiteen presenterer en ferdig løsning for kongressen.

Hva angår hans første og andre punkt i tilsvaret til meg, om listevalg og antall lister, tror jeg et viktig aspekt ved motsetningen mellom Birkedal og meg har med tidsperspektivet å gjøre. Han har en forestilling om at man enkelt kan reversere den situasjon med to partier som foreligger, slik Beijing raskt vil reversere ansatsene til demokrati i Hong Kong, mens jeg ikke tror det er mulig «i nærmeste fremtid».

Dessuten er mitt standpunkt preget av at jeg mener kirken ikke kan ha en valgordning med fare for perverse effekter, nemlig at velgere, som følge av en lite gjennomskinnelig valgordning, og som følge av kumuleringsaksjoner, kan komme til å sikre valg av kandidater som står det for stikk motsatte av standpunkter de selv ønsker å fremme. Derfor kan vi ikke fortsette både med partilister og personvalg.

Birkedal må, i sin videre høyt-tenkning, klargjøre om han ønsker å følge Beijing og bare akseptere ett parti. Det trengs egentlig ikke et forbud, det er nok å stryke bestemmelser om valg med flere lister.

Og han må klargjøre om han finner det akseptabelt at kirken skal ha en valgordning som kan gi perverse effekter.

Det er ikke helt presis gjengivelse av mitt standpunkt når Birkedal hevder at jeg ‘ønsker flere lister’, i tillegg til Åpen folkekirke og Bønnelista. Mitt utgangspunkt er, som jeg skrev i forrige innlegg, at «det er ikke realistisk å starte … med en forutsetning om at disse to strukturene [partiene] lar seg rive ned i nærmeste fremtid». Her er siste ledd viktig – det er mulig partiene kan bli borte om noen år, og at vi da får den ordning som Birkedal ønsker. Men så lenge partiene eksisterer, må valgordningen tilpasses dette, ut fra respekt for velgerne. Kirken kan ikke fortsette med en ordning der velgerne kan bli lurt.

Når Birkedal skriver at prinsippet med alternative lister «forutsetter … at det er slike permanente interessemotsetninger eller ulike visjoner for kirken, som lett kan kommuniseres til velgerne», er permanensen noe som vil vise seg i det videre løp, ikke noe som man nå kan vedta seg bort fra.

På lokalplan har det stort sett vært slik, og er fortsatt slik, at det ikke finnes ‘permanente interessemotsetninger’ som har medført partidannelser – jeg husker at en lokal strid på Agder om hvilken farge kirken skulle ha, medførte lokale lister, en hvit og en rød (den siste uten hammer og sigd). På tilsvarende måte som Birkedal i sin tenkning vel vil komme til at han ikke kan forby partier på bispedømmerådsplan og nasjonalt plan, vil han nok se at han ikke kan påby partiene å etablere lokale lister.

Det er ikke tale om «… å ha et system som setter fokus på det vi er uenige om og skaper skiller», slik Birkedal skriver. Det er tale om å ha et system som muliggjør at reelle uenigheter kan komme til uttrykk ved valg. Hvis det ikke finnes reelle uenigheter, vil det ikke bli etablert partier – det er det som er tilfellet på lokalt plan. På bispedømmeplan og nasjonalt plan vil partiene dø hvis uenighetene blir borte. Men Birkedal kan ikke legge opp til å ta livet av dem, ved å forby dem, eller kvele dem med et krav om at de også opererer lokalt.

Birkedal synes å oppfatte det som et problem at de eksisterende partier ikke er masse-bevegelser, med en ‘folkelig basis’. Her er det uklart for meg hvilket forhold det er mellom de politiske partiers medlemstall, og deres velgermasse. Men jeg vil tippe at partier uten særlig mange medlemmer stiller svakere i de lange løp, enn de som har mange. Dette er imidlertid ikke et argument mot partier, slik Birkedal synes å mene.

Birkedal går ikke inn på ett av mine punkter, om ‘representasjon fra bispedømmene ut fra størrelse’.  Argumentet er at han selv kommer fra det største bispedømmet. Men her tror jeg han lar seg forlede av at han bruker bispedømmene som det sentrale referansepunkt. Det er velgerne som må være referansepunkt. Da blir det mindre ‘krevende’ å gå inn i saken – jeg har vanskelig for å tro at noen vil finne det urimelig at Birkedal fra Borg mener at velgerne der skal ha omtrent samme innflytelse som alle andre velgere. Det norske demokrati-idealet betoner lik innflytelse for alle velgere, ved proporsjonal representasjon; dette er blitt ytterligere fremhevet i den siste utredningen om valgordning til Stortinget. Det er ikke noe ved ‘kirkens egenart’ som skulle tilsi store skjevheter.

Derimot går Birkedal, i sitt tredje hovedpunkt, inn på et annet av mine anliggender, om ‘ansattes representasjon i kirkelige valgte organer’. Her tror jeg Birkedal og jeg er på linje, hvis han med formuleringen ‘det ville være interessant å vite hva de grupperinger … som nå har stilt til valg mener om dette’ også inkluderer de to grupper ansatte. Dette ligger i så fall nær mitt anliggende, at disse gruppene bør klargjøre sine argumenter for at de skal ha separat representasjon. Birkedal antyder andre løsninger. Dette er et punkt hvor hensynet til ‘kirkens egenart’ kan gis vekt.

Gå til innlegget

Birkedal og andre fra nominasjonskomiteenes lister bør gripe støpeskjeen og mure sitt eget parti, slik at velgerne kan stilles overfor en gjennomskinnelig valgordning, nøyaktig som den de kjenner fra andre valg.

Erling Birkedal har på Verdidebatt 24. juni skrevet om det kirkelige demokrati, og har latt seg villede av et uttrykk han benytter i overskriften, at det kirkelige demokrati er i støpeskjeen.  Man trenger ikke være murer for å se at med et slikt utgangspunkt kan det bære galt av sted. Dette viser seg når han bekjenner seg til en modell der kirken er en «verdibasert, sammenhengende bevegelse, med den lokale kirke som grunnenhet». Problemet er ikke at han vel mener ‘lokale menighet’ fremfor ‘lokale kirke’; problemet er at kirken nå i 2020 knapt er en ‘sammenhengende’ bevegelse, med det meningsinnhold Birkedal legger til grunn. Han synes nemlig å mene at man nå kan (om)støpe det kirkelige demokrati, uten hensyn til de strukturer og murer som allerede foreligger.

De viktigste strukturer er de to kirkelige partier, Åpen folkekirke og Bønnelista. Det er ikke realistisk å starte murerarbeidet med en forutsetning om at disse to strukturene lar seg rive ned i nærmeste fremtid. Da murer man nærmest i den tomme luft – det er verre enn å bygge på sandgrunn.

Birkedal fremmer et mildt karikert utrykk for det alternativ han ikke støtter: «Kirken som et ‘samfunn’ med interessemotsetninger, med valg som skal avveie interesser, uavhengig av menighetene.» Det er mulig anførselstegnet ved ‘samfunn’ er ment som en mild karikatur, men det er ikke hovedsaken. Det virkelig karikerende er at kirken skulle være ‘uavhengig av menighetene’.

Birkedal viser avslutningsvis til sitt engasjement ved siste valg, uten å gjøre helt klart at han sto på nominasjonskomiteens liste i Borg. At denne listen har sin basis i menighetene, mens de andre listene ikke har det, har vært en gjenganger i valgpropagandaen fra dem som står på nominasjonskomiteenes lister. Rent formelt er det jo korrekt at disse listene blir til gjennom en prosess der menighetene utviser en viss aktivitet. Men denne ordningen innebærer ikke at de som står på andre lister, svever helt frikoplet fra menighetene, slik man har søkt å gi inntrykk av.

Etter dette må videre murerarbeid basere seg på de murer som allerede finnes. Det store problemet – og det er et virkelig problem, ikke bare en utfordring – er hvordan man skal tilgodese de velgere som verken identifiserer seg med Åpen folkekirke eller med Bønnelista. Ved de to siste valg har vel mange trodd og håpet at nominasjonskomiteenes lister skulle fungere som en mulighet for disse velgerne. Men når det nå for annen gang er dokumentert at disse listene lett kuppes, slik at de i realiteten blir lister for konservative, må man blande sement på en annen måte.

Det naturlige vil være at Birkedal og andre fra disse listene griper støpeskjeen og murer sitt eget parti, slik at velgerne kan stilles overfor en gjennomskinnelig valgordning, nøyaktig som den de kjenner fra andre valg.

Parallelt dette bør prester og andre ansatte klargjøre med seg selv om de virkelig mener at kirkemøtet skal være en stenderforsamling, med separat representasjon fra disse gruppene. Og bispedømmerådene i de små bispedømmene må klargjøre om de mener det er rimelig at deres velgere skal ha dobbelt så stor innflytelse i kirkemøtet som velgerne i store bispedømmer – det har de nemlig, hvis alle bispedømmer fortsatt skal ha sju lege representanter i kirkemøtet.

Gå til innlegget

For liberale velgere som benyttet nominasjonskomiteens lister, var det slik at de, i minst fem bispedømmer, «indirekte støttet de konservative kandidatene på lista» (KIFOs formulering om forrige valg), og dermed økte sjansene for at det konservative ikke-partiet Frimodig kirke fikk flere mandater.

Det foreligger nå en analyse av kirkevalget i 2019, i regi av KIFO. Den tar ikke opp det som har vært det mest problematiske ved dette og forrige valg, nemlig faren for såkalte perverse effekter, at velgere risikerer at deres stemme har stikk motsatt effekt av det de har som intensjon. Det dreier seg ikke om at man ikke når fram med sine preferanser; det dreier seg om at man, som følge av en komplisert valgordning, i realiteten bidrar til kandidater som man er sterkt uenig med, blir valgt, uten at man er klar over det.  Det er vanskelig å tenke seg et større problem ved et valg enn dette.

Analysen berører riktignok temaet, når man med referanse til valget i 2015 skriver (s 63) «… Levende folkekirke hadde en aksjon hvor de oppfordret til å stemme frem konservative kandidater fra Nominasjonskomiteens liste som i utgangspunktet er laget for å reflektere bredden i syn i kirken. Resultatet ble at mer liberale velgere av Nominasjonskomiteens liste indirekte støttet de konservative kandidatene på lista, da de selv ikke hadde en tilsvarende anbefalingsaksjon rettet mot de liberale kandidatene på Nominasjonskomiteens liste (…). Dette ble trukket frem som problematisk i debatten som foregikk i etterkant av valget».

Her er det for det første å si at debatten om dette primært fant sted forut for valget i 2015 – KIFO har nok ikke lest Vårt Land fra 2015. Viktigere er det at samme debatten hadde man også forut for valget i 2019, da med utgangspunkt i at ikke-partiet Frimodig kirke «oppfordret til å stemme frem konservative kandidater fra Nominasjonskomiteens liste», for å bruke KIFOs formulering. Man har altså ikke lest Vårt Land for 2019 heller.

Det helt sentrale i denne debatten var at Kirkerådets administrasjon, som ansvarlig for valget, ikke gjorde oppmerksom på faren for perverse effekter, selv om det altså forelå en evaluering som pekte på dette  – man valgte en slik grad av nøytralitet at velgerne ikke fikk fullstendig informasjon om en lite gjennomskinnelig valgordning.

Den totale effekten av aksjonen fra Frimodig kirke, som KIFO ignorerer, var slik:

I fem bispedømmer anbefalte man bare en enkelt kandidat, og det er nærliggende å tro at en god del konservative velgere da foretrakk Bønnelista, fremfor å kumulere fram en enkelt konservativ kandidat på en liste hvor de øvrige kandidatene ikke hadde oppnådd anbefaling.

I Oslo har det ikke latt seg gjøre å få full klarhet i om Frimodig kirke overhodet anbefalte noen som var verdige til å kumuleres fram. Det var i kunngjøringer oppgitt hvordan man skulle gå fram for å vite hvem som var funnet verdige, men altså ikke kunngjort noen navn. Slik manglende åpenhet burde vært et tema i analysen.

Hva angår de resterende fem bispedømmene ble resultatet slik: I Nord-Hålogaland fikk nominasjonskomiteens liste to mandater, begge gikk til kandidater anbefalt av Frimodig kirke. I Møre fikk lista tre, alle tre gikk til anbefalte. Tilsvarende i Stavanger, selv om man der måtte sende epost for å vite hvem som var anbefalt – altså en delvis skjult aksjon. I Agder fikk NK-lista to mandater, begge gikk til anbefalte kandidater. Bare i Bjørgvin lyktes man ikke: Lista fikk tre mandater, og Frimodig kirke hadde anbefalt tre, men bare en av dem kom inn.

I sum: I disse fem bispedømmene fikk nominasjonskomiteens lister 13 mandater, 11 av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke, det tilsvarer 85 prosent.

Dette burde kommet fram i analysen av valget, så meget mer som man sist foretok en gjennomgang av anbefalingsaksjonene, og konkluderte slik, hva angår aksjonen som Levende folkekirke iverksatte overfor nominasjonskomiteenes lister: Andre kandidater «… ble nesten radert ut …» (s 38). De som ikke ble anbefalt klarte «… i svært liten grad … å bli valgt. På et vis kan man si at disse kandidatene ble "offer" for … en godt organisert aksjon» (s 36). Videre: Det er «… lett å se at dette var en vellykket strategi. Det er mindre grunn til å tro at grupperingen hadde klart å oppnå like stor innflytelse ved å stille egne lister, da det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget» (s 128).

I år lyktes ikke Frimodig kirke i samme utstrekning. Men det var fordi man ikke fant mer enn en enkelt verdig kandidat i noen bispedømmer. Der man fant flere verdige, lyktes man, minst like godt som i 2015. Og for liberale velgere var de slik at de, med KIFOs formulering fra omtalen av forrige valg, «indirekte støttet de konservative kandidatene på lista», og dermed økte deres sjanser for å bli valgt. Nominasjonskomiteenes lister ble partilister for ikke-partiet Frimodig kirke, som følge av en valgordning som det var svært vanskelig for velgerne å gjennomskue.

I et avsluttende kapittel reiser KIFO fire spørsmål, med referanse til om valget var demokratisk: Hvor mange deltar? Hvor sterkt involvert er man i valget? Hva og hvor mye kan man påvirke? Men man stiller ikke spørsmålet: Hvor mange ble lurt?

Gå til innlegget

Vårt Land har på nytt hentet fram Bibelselskapets generalsekretærs noe forkjærte synspunkter på den nye læreplanen i KRLE, nå i forbindelse med en besynderlig pressemelding fra Universitetet i Agder, om at planen ikke nevner Jesus. Men man vil nok ikke trykke motforestillinger.

1. Når jeg nå ser at oppslaget i Vårt Land 3. april, om at Jesus og Muhammed ikke er nevnt i læreplanen for KRLE, blir kommentert av avdelingsleder Skarre på Verdidebatt (6. april), er det vel rimelig at jeg henter fram de merknader jeg fremmet i november, til det Skarre omtaler som Bibelselskapets «… skepsis til det de mener er en nedtoning av hellige tekster i læreplanen».

Nå var det vel ikke Bibelselskapet som sådan som uttrykte skepsis, men generalsekretæren – jeg ville tvile på om hans kommentar var behandlet i organisasjonen, selv om det nok var organisasjonen som tidligere hadde avgitt uttalelser om læreplanen.

2, Jeg har ikke så mye å si om det som nylig er kommet fra Universitetet i Agder, om at læreplanen ikke nevner Jesus og Muhammed, bortsett fra at jeg etter 50 år ved andre universiteter stusser over at man i Agder lager pressemeldinger over noe som synes å være en relativt ubetydelig intern sak i ett av fagmiljøene: En professor har ikke vunnet fram med sitt anliggende i de uttalelser miljøet har fremmet om læreplanen, og universitetet sender da ut en pressemelding, lenge etter at høringsfristen er utløpt. Det er uklart hvem som står bak pressemeldingen, men den synes å være forfattet av en medarbeider i universitetets kommunikasjonsavdeling. Kanskje er pressemeldingen et sysselsettingstiltak i disse koronatider, da universitetet er tomt for studenter.

3. Mitt hovedanliggende er Vårt Lands svært ensidige dekning av Bibelselskapets generalsekretærs utspill. Jeg fremmet noen kommentarer på Verdidebatt, men Vårt Land ville ikke trykke dem. Fordi jeg mente det var viktig å søke å unngå en debatt på feilaktige premisser, publiserte jeg så på nettsidene til Utdanningsnytt.

Nedenfor står hele dette innlegget, som er fra november 2019, som pkt 4. Det hadde samme overskrift som over: «KRLE-planen – vil Vårt Land hisse opp kristenfolket». Så langt jeg kan se, ligger mine merknader nær det som Skarre gjør gjeldende i sitt innlegg.

4. Vårt Land har flere ganger den siste tiden skrevet om den nye læreplanen i KRLE.  Det virker som man ville hisse opp kristenfolket: Først kom bibelselskapets generalsekretær med tolkninger av planen, som ble slått stort opp. Det påfallende er at Vårt Land gjenga disse tolkningene ikke mindre enn tre ganger, først 19.11. og så to ganger 20.11. På den tjuende ble de innarbeidet i en lederartikkel. Som det vil fremgå, er tolkningene ikke holdbare:

‘Pedagogisk feilgrep’ var det uttrykket generalsekretæren benyttet 19.11., fordi læreplanen ikke nevner Bibelen og Koranen: «Her er det total mangel på omtale av verdensreligionenes religiøse skrifter.» Han hevder også at «… elevene mister et viktig verktøy i arbeidet med verdensreligionene når de ikke skal bruke religiøse skrifter». For Bibelselskapet er det selvfølgelig Bibelen som er det viktigste: «… særlig fraværet av omtale av Bibelen er et alvorlig brudd på norsk skolehistorie». Man siterer fra en tidligere uttalelse om læreplanen: «En inngående kjennskap til de bibelske tekster er viktig for å forstå vår historie, kultur, litteratur, årsrytme osv.»

Det ville vært gunstig om generalsekretæren hadde lest angjeldende pedagogiske tekst, læreplanen, litt nøyere, og tenkt litt på hva målformuleringene innebærer. For selv om verken Bibelen eller Koranen er nevnt i planen, er generalsekretærens anliggende godt dekket, og kristendommen er nevnt flere steder, mens andre religioner omtales mer samlet:

Som ‘kompetansemål etter 4. trinn’ nevnes «samtale om og presentere sentrale fortellinger og trosforestillinger i kristen tradisjon» og «samtale om og presentere sentrale fortellinger og trosforestillinger i østlige og vestlige religiøse tradisjoner». Disse fortellingene finner man nok primært i det generalsekretæren benevner religiøse skrifter. Når det så heter at elevene skal lære å «skille mellom ulike kilder til kunnskap om religioner og livssyn», kan man heller ikke unngå å forholde seg til skriftene, som den mest sentrale form for kilde i mange religioner.

Som ‘kompetansemål etter 7. trinn’ skal elevene «utforske og sammenligne tekster og materielle uttrykk som kilder til kunnskap om kulturarv knyttet til kristendom og ulike religions- og livssynstradisjoner». Uttrykket ‘tekster’ ligger meget nær uttrykket ‘skrifter’, som generalsekretæren savner. Og etter 10. trinn skal elevene «sammenligne og vurdere kritisk ulike kilder til kunnskap om religioner og livssyn»; det er vanskelig å tenke seg at de da kan unngå å forholde seg til bl a Bibelen og Koranen.

Egentlig er det litt tragikomisk at en teolog, med mange års erfaring i tekst-tolkning, ikke får med seg det som står i den tekst han kritiserer. Da er det betryggende at den oppvoksende slekt skal lære å ‘utforske’ tekster.

I Vårt Lands leder 20.11. har lederskribenten fått det for seg at det blir «… frivillig å lese og tolke tekster fra de store verdensreligionene». Men ingen av de 41 kompetansemålene kan velges bort, og som det fremgår, omhandler flere av målene fortellinger og tekster.

Lederskribenten etterlyser tradisjonskunnskap og kildekritikk. Men som det fremgår, er tekster som grunnlag for tradisjoner nevnt i ett av målene, og kildekritikk i et annet. Her hadde det nok vært på sin plass med litt kildekritikk fra avisens side, i form av i hvert fall å lese kompetansemålene med en viss grundighet. Men antagelig har lederskribenten bare forholdt seg til generalsekretærens ugreie tolkninger, og ikke selv lest planen.

Selv etter gjentatte henvendelser til debattredaksjonen og sjefsredaktøren har Vårt Land ikke villet trykke korreksjoner som ovenfor, men henvist dem til en nettside hvor de bare leses av en brøkdel av dem som leser den trykte utgaven. Derfor fremmer jeg kritikken også gjennom Utdanningsnytt. Så kan generalsekretæren og/eller Vårt Land delta i debatten på denne plattformen. Med mindre man innser at argumentasjonen hviler på sandgrunn, noe som ifølge Skriften ikke er noe godt fundament. Hvis man utvikler slik innsikt, blir det vel ikke noen debatt.

5. Det ble ikke noen debatt, verken på Verdidebatt eller på Utdanningsnytt. Nå har Vårt Land har altså tatt saken opp på nytt. Men det er vel tvilsomt om motforestillinger vil komme på trykk – bl a fordi man nok ikke vil innrømme urimelige tolkninger i en lederartikkel.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1448 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1284 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
29 dager siden / 1278 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
1 dag siden / 762 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
5 dager siden / 739 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
23 dager siden / 546 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere