Karl Øyvind Jordell

Alder:
  RSS

Om Karl Øyvind

Følgere

Vårt Lands engasjement overfor noen av biskopene fremtrer som i overkant partisk. Overfor Veiteberg synes man å innta en svært kritisk holdning, som jeg har betegnet som kampanje-redigering. Man grep ikke inn mot Nordhaug da han åpenbart gikk over streken. I Stavanger hauset man opp kritikk mot Ådnøy fra en tilfeldig blogg. Man savner en dose selvkritikk.

For en drøy uke siden la jeg ut på Verdidebatt en kommentar, der hovedanliggendet var at det virket merkverdig at religionsredaktør Gjøsund 25.03. tok opp noe biskop Veiteberg hadde lagt ut på sin facebookside, mens han for noen tid siden ikke grep inn mot biskop Nordhaug på den debattside han hadde redaktøransvar for, da biskopen hevdet jeg var i særklasse paranoid. Hovedanliggendet var ikke at jeg er såra og vonbroten over biskopens angrep – dette var et angrep av en type som svekker avsenderen langt mer enn adressaten.

I det følgende skal jeg sette dette innlegget inn i en noe bredere ramme.

Etter et par dager skrev Veiteberg selv, om det som var Gjøsunds hovedtema, nemlig bibeltroskap (28.03.). Men hun innledet med en nesten ikke-formulert undring over at hennes facebookside var det som skulle få oppmerksomhet på s 2 og 3 dagen etter regjeringens pressekonferanse om smittetiltak. Her overså hun nok at Vårt Land ikke primært er en avis av denne verden … .

Jeg hadde skrevet min kommentar delvis på bakgrunn av et innlegg jeg la ut på Verdidebatt for fire måneder siden, med tittelen ‘Vårt Land bryter god presseskikk ved kampanje-redigering mot Oslobispen’. Ingressen lyder slik: «Vårt Lands faste spaltist Ottosen bløffer om et innlegg i Dagbladet, og angriper Oslobispen med basis i bløffen. Vårt Land bryter god presseskikk, ved ikke å la den angrepne få tilsvar på de samme plattformer som Ottosen. Når biskopen trekker seg fra en debatt basert på bløff, trykker Vårt Land et innlegg hvor hun angripes for å ha trukket seg.» Anklagen om plattformer var presisert slik: «Veitebergs tilsvar til Ottosen ble riktignok trykket, og var innom nettversjonen noen få timer samme dag. Men Ottosens innlegg har nå ligget på en meget synlig plass på Verdidebatt, som ‘mest lest siste måned’, i en snau måned. Veitebergs tilsvar finnes ikke i samme spalte, f eks like under Ottosens innlegg. Det var heller aldri innom spalten ‘lesetips’, hvor innlegg kan ha en levetid på et par uker. Det finnes ikke engang i Verdidebatts arkiv.»

Ottosens innlegg ble liggende enda lenger – det oppnådde til sist over 6000 treff. Jeg hadde i mitt innlegg vist til pkt 4.14 i Vær varsom-plakaten. Der heter det, i et pkt 13: «Imøtegåelsen skal publiseres på samme plattform som angrepet.» Denne bestemmelsen hadde Vårt Land altså delvis forbrutt seg mot, for så vidt som innleggene ble gjort tilgjengelige i svært ulik grad. I lys av erfaringer fra andre medier, bl a VG, antok jeg at Vårt Lands praksis med å la innlegg i nett-debatter ligge ute ulikt lenge, var et avvik fra vanlig praksis, og la saken fram for Pressens faglige utvalg. Det viste seg imidlertid at siden jeg ikke var part, og Veiteberg, som var part, mente at saken ikke egnet seg for PFU, ble den ikke behandlet.

Vårt Lands siste utspill mot Veiteberg, altså Gjøsunds omtale av hennes facebookside, har også med Ottosen å gjøre, nemlig en diskusjon mellom Ottosen og prof Moxnes om bibeltroskap – Veiteberg hadde anbefalt et innlegg fra Moxnes. Gjøsunds utspill fremstår som et nytt ledd i det jeg har kalt Vårt Lands kampanjeredigering mot Veiteberg: Andre biskoper vil være «samlende og kloke»; «Dersom Veiteberg vil være biskop for hele bispedømmet sitt, kan hun med fordel tenke på samme måte» - selv om det samtidig sies at hun må ha anledning til å uttrykke sitt syn. (Jeg har tidligere minnet om at ingen yrkesgrupper står overfor mer omfattende og kompliserte rolleforventninger enn biskoper!) Gjøsunds innlegg fremtrer som en fornyet støtte til Ottosen og kretser som står ham nær, bl a gjennom besynderlige spekulasjoner om hva Veiteberg ville gjort dersom Ottosen ønsket å bli ordinert.  Men – jeg har merket meg at Ottosens faste spalte ikke lenger legges ut på Verdidebatt. Det er da noe.

Gjøsunds innlegg var delvis trigget av et innlegg fra et konservativt medlem av Stavanger bispedømmeråd 12.03., som, i likhet med Gjøsund, mente at Veiteberg ikke var samlende nok når hun fremhevet Moxnes sitt innlegg. Dette kunne jo Gjøsund latt Veiteberg svare på selv – det ble noe snodig når han grep fatt i innlegget fra Stavanger.

Min interesse for innlegg fra Stavanger har en personlig dimensjon: Etter den siste bispeutnevnelsen i Stavanger hentet Vårt Land rimeligvis inn kommentarer fra bispedømmerådsmedlemmer som var misfornøyde med utnevnelsen. Men en nidkjær journalist hostet også opp en tilfeldig blogg, hvor det bl a ble antydet at bispedømmerådets flertall nok hadde unngått Ådnøy, bl a fordi «… de kjenner henne og har allerede jobbet med henne» - mao at det nok kunne være slik at hun ikke hadde fungert så godt i den tiden hun var konstituert i embetet. Jeg skrev et innlegg med overskrift ‘Ikke-tramp, tramp og overtramp i Stavanger’; overtrampet var at man hadde referert nevnte blogg. Men så måtte noen ha snakket sammen, fordi Gjøsund, som da altså var debattredaktør, rykket ut. Han påsto at jeg hadde antydet at bloggeren ikke var tilregnelig, og beklaget at VL hadde trykket mitt innlegg.

Jeg fikk etter mye om og men inn en presisering av det ikke var grunnlag for å hevde at jeg hadde gått inn på bloggerens tilregnelighet – men jeg hadde stilt spørsmål ved hennes skjønnsomhet. Mitt hovedanliggende fremgikk av overskriften: ‘Det handler om VLs journalistikk’ – jeg pekte på det unødvendige ved at Vårt Land brakte videre negativ omtale av den nye biskopen fra en tilfeldig blogg, etter at utnevnelsen var et faktum. (Når det ble en del ‘om og men’, skyldtes det at Gjøsund som nevnt var ansvarlig debattredaktør, og det er litt strevsomt å komme til orde mot selveste debattredaktøren.)

Fellesnevneren for disse sakene er at Vårt Land engasjerer seg på en overkant partisk måte overfor noen av biskopene. Overfor Veiteberg synes man å innta en svært kritisk holdning, som jeg har betegnet som kampanje-redigering. Man grep ikke inn mot Nordhaug da han åpenbart gikk over streken, og gikk heller ikke etterskuddsvis ut og sa at innlegget hans ikke burde vært publisert, slik som man altså gjorde med ett av mine innlegg om bispeutnevnelsen i Stavanger. Avisen må selvfølgelig kunne stå for noe. Men i lys av de sakene jeg har berørt ovenfor, kunne man godt utvise en porsjon selvkritikk.

Gå til innlegget

I Vårt Land for 25.03. fremmer religionsredaktøren synspunkter på hva biskoper bør skrive på sine Facebooksider. Det har minnet meg om hva jeg for et par år siden mente redaktøren burde hå påtalt, på Verdidebatt, som han da hadde ansvaret for.

Religionsredaktør Gjøsund kommenterer i Vårt Land for 25. mars biskop Veitebergs positive omtale på hennes Facebookside av et innlegg fra prof Moxnes om bibeltroskap. Hans hovedanliggende synes å være at «kirkens ledere bør vise at det er mulig å være tydelige på sitt syn og samtidig respektere andre som står for det motsatte».

Dette minnet meg om en debatt jeg sommeren 2017 hadde med biskop Nordhaug. Utgangspunktet var hvilken funksjon klubben Velferden har spilt ved bispeutnevnelser. Nordhaug kom da med meget friske karakteristikker av meg. Nedenfor står utdrag av et oppsummerende innlegg fra meg, som hadde overskriften ‘Biskoppelige amatørdiagnoser som debatt-triks’ Det ligger fortsatt på Verdidebatt. Nordhaugs innlegg finnes under hans ‘kommentarer’.

I en epostutveksling med Gjøsund konkluderte jeg slik; Gjøsund kommenterte aldri dette:

«I et mer overordnet perspektiv dreier dette seg om mer enn helt vanlige spørsmål om debatt og debatt-teknikk. Nordhaug er ikke bare
biskop, men visepreses, og dermed en av de viktigste talspersonene for
Den norske kirke. Da må listen legges høyt. Det kunne lett blitt
skandale dersom Nordhaug i et større forum og overfor en tyngre
motstander hadde brutt debatt-regler på denne måten.

Det er i dette perspektiv jeg kalte det innlegget som aldri ble
trykket eller lagt ut på verdidebatt, for 'Debattredaktøren som
gjeter'. Jeg skulle mene at et viktig aspekt ved din rolle er særlig
årvåkenhet når bjellesauer går over streken?»

Jeg kan om ønskelig legge ut det innlegget man ikke ville publisere. Men i denne omgang får det klare seg med utdrag av mitt innlegg om biskoppelige amatørdiagnoser:

«For en drøy uke siden debatterte jeg med biskop og vise-preses Nordhaug bl a angående klubben Velferden. Jeg er kommet i ettertanker om at hans brudd på saklighetsnormer bør lede til etterutdanningstiltak fra preses. Debattredaktøren bør inntil videre innta en overordnet gjeter-rolle i forhold til denne sjefs-hyrden.

Paranoia som personangrep. Allerede i hans første innlegg ble jeg søkt parkert med en diagnose, som sto i overskriften, ‘paranoia’, ifølge innlegget endog ‘i særklasse’. Definisjonen i Store medisinske leksikon er ikke småtteri: «Paranoia, en form for alvorlig psykisk lidelse (psykose) preget av systematiserte, fast forankrede vrangforestillinger som gjerne utvikler seg langsomt. Vrangforestillingene er begrenset til et bestemt felt, og utvikler seg sjelden videre (monosymptomatisk). Personen kan derfor ofte fungere upåfallende så lenge den isolerte vrangforestillingen ikke utfordres.»

Når Nordhaug i et senere innlegg omtaler mine synspunkter som konspirasjonsteorier (igjen i en overskrift) er vel ikke det så galt, isolert sett. Sett i sammenheng med avslutningen av innlegget er det imidlertid langt mer problematisk: «Den som leter etter konspirasjoner vil bli bare sterkere i sin tro dess mer man blir imøtegått.» Utsagnet er rimeligvis myntet på meg, fordi han fortsetter: «Jeg tror derfor det er liten hensikt i å fortsette denne diskusjonen, og ønsker Jordell … en god sommer.» Siktemålet er her å frakjenne meg rasjonalitet, og igjen forbinde meg med paranoia, jfr følgende (riktignok bare fra Wikipedia): «Begrepet ‘konspirasjonsteori’ blir vanligvis brukt av akademikere og i populærkulturen til å identifisere en type folklore i slekt med vandrehistorier, som har visse typiske kjennemerker, da særlig en forklarende fortelling som er konstruert med bestemte naive metodologiske feil. Begrepet brukes også i nedsettende betydning til å avfeie påstått misoppfattede, paranoide eller ville rykter.»

'Reaksonær' som fordreining. Et beslektet fenomen, om enn mindre alvorlig, er det når Nordhaug omtaler mine referanser til norsk kirkeliv som ‘et mørkt landskap av reaksjonære krefter’. Her blir jeg altså tillagt den oppfatning at jeg skulle mene at organisasjonene og MF er reaksjonære. Dette er ingen diagnostisering, men et forsøk på å plassere meg på en ytterfløy. Nå har det seg slik at jeg bruker uttrykket ‘reaksjonær’ nesten bare om min egen studentpolitiske aktivitet, som startet på MF, men som etter hvert ble utøvd i hva jeg nå ser på som foruroligende nærhet til Den konservative studentforening. Min unnskyldning var og er at alle gode og ikke fullt så gode krefter måtte stå sammen og sloss mot marxist-leninistene. Angående reaksjonære i kirken: Dersom det fortsatt er slik at noen av organisasjonene ikke har gitt kvinner stemmerett, eller adgang til lederverv, ville jeg nok overveie uttrykket. Ellers ikke.

Forbausende detaljeringsgrad. Angående konspirasjoner går Nordhaug forbausende detaljert til verk, og tillegger meg en annen oppfatning jeg ikke har: «Men også Erling Pettersen, nylig avgått kollega i Stavanger, var med i Velferden i sin tid. Pettersen passer neppe inn i Jordells konspirasjonsteorier, med mindre han da måtte anta at Pettersen ble hentet inn som radikalt alibi.» […] jeg kan jo ikke dokumentere mitt avvik fra Nordhaugs forestillingsverden. For øvrig kan jeg jo leve med en beskyldning om å ha sans for Erling Pettersen.

En etterutdanningsoppgave for preses. Jeg lever godt med biskoppelige amatør-diagnoser. Men i løpet av min uke uten nett-tilgang har jeg kommet til at det ikke kan herske rimelig tvil om at biskop og vise-preses Nordhaug har syndet grovt mot elementære saklighetsnormer. Hvis han fortsetter slik, kan andre oppleve det tyngre enn jeg. Siden det er tale om synd, bør preses gripe inn, med tanke på at vise-preses ikke bør slippes løs på allmennheten uten etter forsøk på bot og bedring. Som pedagog har jeg en viss tro på etterutdanning. En mulighet er at hun hyrer Nordhaugs nære faglige kontakt filosofen Henrik Syse, til å gjennomgå Arne Ness’ saklighetslære i særskilt manuduksjon av biskopen. En annen mulighet er at man avsetter noe tid på neste bispemøte til et kollokvium om hvordan man som biskop skal forholde seg i den offentlige debatt.

Debattredaktørens oppgave. Inntil videre har debattredaktøren i Vårt Land en rolle å spille. I avisen for 5. juli skriver han at på Verdidebatt «… har vi retningslinjer som at skribentene skal omtale meningsmotstandere med respekt, unngå personangrep, ikke fordreie andres meninger …». At jeg i to sammenhenger ble karakterisert med referanse til paranoia er klare uttrykk både for manglende respekt og personangrep. Å hevde at jeg anser store deler av norsk kirkeliv som reaksjonært, er en fordreining. Når en hyrde, endog en sjefshyrde, slik bryter retningslinjene, bør debattredaktøren tre inn som den som gjeter hyrdene. I denne saken gikk det så fort at debattredaktøren neppe fikk sukk for seg. Men inntil preses har redegjort for resultatet av etterutdanningstiltakene, bør han, hvis han får innlegg fra Nordhaug, gjøre som Riksrevisjonen gjør i noen sammenhenger, og innstille ‘til observasjon’.»

Gå til innlegget

Ja til enda klarere kirkevalg

Publisert 24 dager siden

I realiteten er minst 59 av Kirkemøtets 77 lege mandater valgt fra partier. Når Vårt Land gir ‘tips’ til potensielle kirkemøtedelegater om å snakke sammen for bli enige om et valgprogram, retter det seg derfor dels mot de ca 11 fra ikke-partiet Frimodig kirke, og de ca 18 partiløse.

Vårt Lands lederartikkel 10. mars sier «Ja til klarere kirkevalg». Det er gledelig. Det mest gledelige er at man klart sier fra om at «… dagens hybridordning er svært forvirrende». Det er den, men den er mer enn forvirrende, den innebærer fare for såkalt pervers effekt – på grunn av valgordningen kan en velger risikere å sikre mandater til kandidater man er helt uenig med.

Man peker på at 48 av de 77 mandatene til Kirkemøtet allerede er valgt fra partiene Åpen folkekirke og Bønnelista. Dette er ikke helt presist. I realiteten finnes der et tredje parti, Frimodig kirke, med minst 11 mandater. Dette ikke-partiet stilte ikke egne lister, men anbefalte kandidater på listene fra nominasjonskomiteene. Det er denne anbefalingsaksjonen som er hovedårsaken til faren for pervers effekt.

Når de frimodige bare anbefalte en enkelt, nådde de ikke fram, da brukte velgerne heller Bønnelista. Når jeg ikke kan oppgis et helt eksakt tall for hvor mange frimodige som ble valgt, er det fordi man ikke har villet offentliggjøre hvilke kandidater man anbefalte i Oslo, som jeg derfor vil se bort fra. Men i fem bispedømmer var resultatet slik:

I Nord-Hålogaland og Agder fikk nominasjonskomiteens liste to mandater, begge gikk til kandidater anbefalt av Frimodig kirke. I Møre og Stavanger fikk lista tre, alle tre gikk til anbefalte. Bare i Bjørgvin lyktes man ikke: Lista fikk tre mandater, og Frimodig kirke hadde anbefalt tre, men bare en av dem kom inn. I sum: I disse fem bispedømmene fikk nominasjonskomiteens lister 13 mandater, 11 av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke, det tilsvarer 85 prosent.

Dermed er minst 59 mandater valgt fra partier. Når Vårt Land gir ‘tips’ til potensielle kirkemøtedelegater om å snakke sammen for bli enige om et valgprogram, retter det seg derfor mot de ca 11 fra ikke-partiet Frimodig kirke, og dels mot de ca 18 partiløse.

Lederskribenten refererer til Kirkerådets nestleder Harald Hegstad, med referanse til at lister kan oppfattes som sikkerhetsventiler, på ulik måte, avhengig av perspektiv. Det er en lite fruktbar tilnærming. Når det nå foreligger to partier, ett ikke-parti, og en løs gruppering, er det sannsynlig at det i alle bispedømmer vil foreligge tre-fire lister. Hvis det mot formodning skulle bli slik at det i ett bispedømme bare ble fremmet en enkelt liste, vil det være til å leve med, fordi det gjenspeiler reelle maktforhold i bispedømmet. Da blir det kunstig å skulle stable på beina en ikke-partiliste, gjennom en nominasjonskomite.

Lederartikkelen går ikke inn på to andre viktige spørsmål. 1. Man må snarest endre regelen om at alle bispedømmer skal ha sju delegater, det innebærer at velgerne i de tre minste bispedømmer har omtrent dobbelt så stor innflytelse som velgerne i de tre største bispedømmene. 2. Ansatte har totalt 22 mandater, altså nokså 20 prosent av de valgte delegater; det fremtrer som en over-representasjon, og  forverrer den allerede skjeve fordelingen mellom bispedømmer.

Selv om jeg sikkert vil hisse opp Magne Lerø, som i samme avis hevder at biskopene er blitt gallionsfigurer, vil jeg fastholde noe jeg har antydet før: Jeg ville tro at det ville være tilstrekkelig at f eks preses eller bispemøtets arbeidsutvalg møtte. Men alle biskopene bør ha møte- og talerett, for å sikre at mulige divergerende oppfatninger i bispekollegiet kan komme til uttrykk, ved direkte deltagelse i debatten, ikke bare i form av uttalelser. 

Gå til innlegget

Det er viktig at statsråden tenker gjennom konsekvenser av sitt prinsipielle standpunkt, mht til hvilke grupper i kirken han støtter. Ved å støtte seg til Nordhaug har Ropstad valgt side.

Kampene i KrF forplanter seg til kirken. Det er kanskje upassende å antyde at det er en skjebnens ironi som nå viser seg i forholdet mellom Kristelig Folkeparti og Den norske kirke – man bør vel legge til grunn at det er forsynet. På den annen side ville det vel være upassende å beskylde forsynet for at kampene i KrF nå står i fare for å bre seg til kirken, særlig siden det er KrFs blå leder som har det formelle ansvaret for spredningen, for så vidt som han legger opp til kirken skal gå inn i en ny langvarig strid om valgordning. Det ser ut til at uryddighetene i KrF – man hadde ikke regler som kunne forhindre at Rogaland bare sendte blå delegater til landsmøtet – kan bli en årsak til uro i kirken. Hadde Rogaland sendt en blandet delegasjon, kunne de røde vunnet, og KrF kunne blitt del av en rød-grønn regjering.

Ap og Sp i nyere kirkehistorie. En slik regjering ville antagelig ha sikret at den valgordning man nå har i kirken, at valgene holdes samtidig som de offentlige valg, ble videreført. Det er verdt å minne om at vi neppe hadde fått kvinnelige prester så vidt tidlig som de kom, hvis det ikke hadde vært for bispeutnevnelser der Arbeiderpartiet sto sentralt, og neppe homofile prester hvis det ikke hadde vært for Senterpartiets innflytelse. Som aktivt kirkemedlem er det litt leit å måtte innrømme at det er krefter, ikke utenfor kirken, men i utkanten av dens tradisjonelle sentrum, som har brakt den fremover.

Ropstads kompromissforslag. Nå har Ropstad fremmet forslag som «… innebærer at kirkelige valg kan avholdes samtidig med, og i nærheten av, offentlige valg». Begrunnelsen er slik: «Dagens bestemmelse kom inn for å styrke demokratiet i kirken. Men når kirken nå skal gis større frihet til å bestemme selv, må det også innebære at kirken selv må ta ansvar for å sikre sitt demokratiske grunnlag.»

Kompromissforslaget styrker konservative krefter. Egentlig er dette et kompromiss-forslag. Det finnes aktører – jeg har selv vært blant dem – som mener at kirkevalget ikke burde avholdes sammen med de offentlige valgene. Jeg har snudd, fordi valgdeltagelsen sank, fra ca 17 til ca 13 prosent; det er en nedgang på 24 prosent. Da Stortinget i 2008 vedtok kirkeforliket, som dannet grunnlaget for avviklingen av statskirken, var det en forutsetning at det kirkelige demokratiet skulle styrkes. Et sterkt demokrati fordrer høy deltagelse. Da blir det underlig at politikerne ved første veivalg fjerner en av de enkeltfaktorer som har bidratt mest til å styrke det kirkelige demokratiet: Hvis man nå skiller offentlige og kirkelige valg, vil de som befinner seg litt på utsiden av kirkens tradisjonelle sentrum, antagelig ikke ta bryet med å dra ut en annen kveld, og/eller til et annet sted, enn der de likevel skal avgi stemme. Endringen innebærer at visse grupper innen kirken, nemlig de konservative, styrker sin posisjon, på bekostning av andre.

Konservative ønsker lav deltagelse. At konservative grupper ønsker lav valgdeltagelse, var allerede klart forut for forrige valg, da Misjonssambandets Ottosen gjorde det klart at han ønsket det – da beklaget man seg over at det å være døpt skulle være eneste kriterium for å kunne stemme. Ved siste valg ble et tilsvarende standpunkt fremmet av Bønnelista – der ønsker man å gå tilbake den gamle ordning, der man for å kunne stemme måtte møte fram til en bestemt gudstjeneste, eller komme til kirken like etter gudstjenesten – det ga en valgdeltagelse på under 5 prosent.

Ropstad støtter seg til Nordhaug. Statsråd Ropstad viser til innlegg fra biskop Nordhaug – han sies å ha gode poenger 11.2 i et innlegg i Vårt Land. Nordhaugs utgangspunkt er at han er enig i at «… en samordning av kirkelige og politiske valg vil øke valgdeltagelsen. … Men etter min mening kan den gode hensikt ikke hellige ethvert middel.»

Nordhaug er mot partier. Her er det viktig å være klar over at Nordhaugs prinsipielle utgangspunkt, med mindre han har endret oppfatning de siste par årene, er at kirken er et trossamfunn, og at man derfor ikke skal ha partier i kirken. Han ser ikke at han selv er medlem i det store partiet som manifesterte seg først gjennom Menighetsfakultetet, og så ved møtet i Calmeyergaten for 100 år siden i år. Derfor forholder han seg ikke til at det nå er etablert både et liberalt og et konservativt parti i kirken. I stedet forholder han seg i sitt innlegg til uttalelser fra tiden før noen trodde det ville bli etablert partier. Dette er helt i samsvar med hva Kirkerådets administrasjon betonet i 2012 – det var riktignok en åpning for partier, måtte man medgi, men det krever så mange underskrifter at det i praksis er umulig å danne slike. (Det eneste som trengtes, var å justere kravet slik at det sto i et bedre forhold til valgdeltagelsen.)

Nordhaug ønsker indirekte valg. Nordhaug har også vært en av de fremste talsmennene for at man skulle beholde ordningen med indirekte valg til bispedømmeråd og dermed kirkemøte, ved at bispedømmerådene og kirkemøte ble valgt av menighetsrådene. Det er et rimelig standpunkt når man ikke vil ha partier, fordi det nesten umuliggjør partier – de måtte da stille lister i alle sokn. Og han har senere stått for at velgernes innflytelse skulle kunne nesten halveres, ved bispedømmet kunne bestemme at bare 4 av 7 delegater til kirkemøtet skulle velges direkte. De 3 øvrige skulle velges indirekte, av menighetsrådene. Dette hadde den udemokratiske konsekvens at noen fikk anledning til å stemme to ganger, først som velgere, og så som menighetsrådsmedlemmer. I flere bispedømmer ble det slik at liberale fikk flertall av de 4, mens konservative fikk flertall blant de 3.

Fra skyggeboksing til stadig debatt. Debatten i kirken har så langt hatt et visst preg av skyggeboksing – man argumenterer ikke åpent med at den gruppe man hører til, vil ha fordel eller ulempe av at valget blir slik eller slik. I stedet allierer man seg med Humanetisk forbund og besværer seg over at felles valg er et privilegium – som kirken bør frasi seg. Statsrådens forslag innebærer at denne diskusjonen vil måtte tas åpent, på Kirkemøtet. Og man må regne med at den vil komme opp igjen og igjen, siden det vil ligge til Kirkemøtet å avgjøre når og hvor valget skal finne sted.

Kirkemøtet har svake demokratiske tradisjoner. Erfaringene så langt er at Kirkemøtet ikke er noe godt organ for å fremme demokrati. Ordningen med delvis indirekte valg til bispedømmerådene var et kompromiss i som ble vedtatt i Kirkemøtet. Angående dagens ordning, med dirkete valg, men som en kombinasjon av den tradisjonelle ordning med personvalg av personer nominert gjennom menighetsrådene, og partivalg med kandidater som foreslås av partiene, visste man at den kunne gi såkalte perverse effekter, nemlig at en velger kunne risikere å sikre flere mandater for grupper velgeren var uenig med. Men man beholdt den – delvis fordi en gruppe hadde funnet ut at man kunne kuppe personlisten og unngå å kjempe åpent, ved å danne sitt eget parti. (Nordhaug stemte for denne hybridløsningen.) Kirkerådets administrasjon, som skulle være et nøytralt organ med ansvar for valget, var så nøytralt at man ikke ville gjøre velgerne kjent med farene for perverse effekter.

Kirkemøtet er tilfeldig sammensatt. En viktig innsigelse mot å endre valgordning nå, er at Kirkemøtet ikke er sammensatt etter demokratiske prinsipper. Ansatte i kirken har uforholdsmessig stor innflytelse, og velgere i små bispedømmer har dobbelt så stor innflytelse som velgere i store bispedømmer, siden alle har like mange delegater. Det fremstår som rimelig å vente med en mulig endring av valgordningen til kirken har kommet til klarhet i hvordan dets øverste organ skal settes sammen.

Valgordninger bør ha en viss permanens. Viktigere er det at hvis man endrer valgordning nå, vil vi få femte ordning på like mange valg. 1) Man hadde altså en ordning med indirekte valg til kirkemøtet, gjennom menighetsrådene. 2) Så fikk man et valg uten partilister, men der to grupper hadde markert sine kandidater på en enkelt liste, et såkalt preferansevalg; den ordningen var så vanskelig å forstå at over 10 prosent av stemmene ble forkastet. 3) Deretter fikk man et valg der noen bispedømmer kunne bestemme at 3 av 7 kunne velges indirekte. 4) Ved siste valg ble alle valgt direkte, og valget fant sted samtidig med det offentlige. 5) Det er dette siste man nå ønsker å endre. 6) Og som nevnt, man risikerer at kirkepolitiske grupper vil søke å endre ordningen igjen og igjen, til sin fordel.

Hva slags valg? Den foreslåtte lovteksten sier ikke noe om hva slags valg som kan legges samtidig med de offentlige valgene. Det foreligger som nevnt et forslag om at man skal gå tilbake til at valget holdes umiddelbart etter en gudstjeneste. Noen ønsker hva som benevnes et organisasjonsdemokrati, som kan bety at det velges på et menighetsmøte. Fra en forstadsmenighet med høy aktivitet sier man at man kan holde valglokalet åpent i en uke = ca 12 timer x 7 dager – det stiller store krav til bemanning og kompetanse. I små menigheter ville et slikt ukesvalg i realiteten innebære at man måtte holde menighetskontoret åpent omtrent like lenge, med mindre man aksepterer at velgerne skal ha vesentlig ulike muligheter for å avgi stemme.

Prinsipper og konsekvenser. Ropstad argumenterer prinsipielt: «Når kirke og stat har skilt lag, må kirken få være kirke uten innblanding fra staten. Det mener jeg er et grunnleggende prinsipp, og som bør være førende for politikeres religionspolitikk.» Men prinsipielle standpunkter har praktiske konsekvenser. De bør avklares i noe større grad før man endrer valgordningen for femte gang. Minst like viktig er at man tenker gjennom konsekvenser mht til hvilke grupper i kirken man støtter ved sitt prinsipielle standpunkt. Ved å støtte seg til Nordhaug, har Ropstad valgt side.

Til bevarelse av sinnets munterhet. Midt i alt dette er det godt å ha fått nok et bidrag fra sokneprest Grønvik i Lommedalen. Han føler med de velgere som «… opplever det anmassende, støtende og urettferdig å møte kirkevalgvimpler når de ankommer sitt kommunale valglokale» - en eller to dager hvert fjerde år. Jeg imøteser at han går inn for at kirken ikke skal benytte anmassende kirkeklokker hver bidige søndag, på et tidspunkt da mange vil sove ut. Egentlig bør vel kirketårnene rives – de kan oppleves som støtende, der de streber mot himmelen. Men inntil disse privilegiene – støyende atferd fra i overkant synlige bygninger – er fjernet, vil vel de fleste kunne utstå en vimpel, hvert fjerde år, ved et valg de ikke trenger å delta i.

Gå til innlegget

KrFs Grøvan har i et innlegg 10.2. berørt lærernormen. I lys av innlegget og med basis i de siste tallene fra grunnskolen, er det grunnlag for å si noe om hvordan det har gått med normen, og hvilke problemer vi står overfor, særlig i småskolen.

KrFs utdanningspolitiske talsperson stortingsrepresentant Grøvan har i Vårt Land for 10. februar skrevet om frafallet i videregående skole, og har der berørt innføringen av lærernormen for grunnskolen som et tiltak for å få ned frafallet. I diskusjoner med bl a Grøvan i bl a Vårt Land da normen ble innført, fremhevet jeg at det var fare for at normen ville innebære at man ikke kom nærmere å løse lærermangelen i utkantene, særlig i småskolen. I lys av Grøvans innlegg og med basis de siste tallene fra grunnskolen er det grunnlag for å si noe om hvordan det har gått.

Sorrig og Glæde. Forhenværende kunnskapsminister Sanner hadde tidligere i vinter allerede varslet at han ikke hadde nok lærere til å oppfylle lærernormen. Det triste er imidlertid ikke at man mangler ca 700 lærere, men at økningen med ca 1000 lærere pr år gjennom de siste fire årene ikke har løst utkantenes problemer; det skyldes nok delvis lærernormen.

Enda tristere er det at lærermangelen, både i sentrale strøk og i utkantene, er helt unødvendig, og kunne vært unngått, dersom man fra ca 2011 hadde justert Clemets opptaksgrense til lærerutdanning, på 3,5 i snitt fra videregående, ned til ca 3,3 – da hadde vi fått fylt opp de ca 4000 studieplassene som har stått tomme på lærerutdanningene gjennom de siste årene.

Det er selvfølgelig gledelig at lærerbestanden har økt med 4000 de fire siste årene. Men det gledeligste er nesten ingen klar over lenger, nemlig at Statistisk sentralbyrås prognoser for lærermangelen for 2020 ikke slår til. I 2012 beregnet man en underdekning på 11000 årsverk, det var en nedjustering fra 15000 årsverk noen år tidligere. Lærermangelen er på 2300 eller 3800, avhengig av om man regner årsverk eller personer, det vil si ca 3000.

Tidlig innsats? I det følgende skal jeg konsentrere meg om småskolen, fordi det er der man (bl.a. SSB, for hva det er verdt) forventer lærermangel, og fordi det er først og fremst slike lærere som regjeringen har rasjonert tilgangen på, gjennom det nevnte opptakskravet på 3,5 samt kravet om 4 i matematikk. Småskolen ble også betonet i statsministerens oppsummering av den politiske situasjonen før jul, ved slagordet ‘tidlig innsats’ – et slagord Grøvan også refererer til i innlegget fra 10.2.. Som det vil fremgå, betyr det åpenbart ikke innsats for lærerdekning for de yngste elevene.

Hovedtallene. Men først litt om hovedtallene fra grunnskolestatistikken, som ble lagt fram før like før jul. I tillegg til en økning på 1100 lærere fra i fjor, fremgår det at det totalt er blitt 114 færre lærerårsverk som dekkes av ufaglærte. Men det er tvilsomt at kommunene har ansatt særlig mange ufaglærte for å dekke de 700 lærerne man mangler for å oppfylle lærernormen - ufaglærte tilsetter man vel primært for å sikre at det er en voksen til stede i undervisningen. Dermed er tallet på 700 neppe innarbeidet i statistikken, og derfor ser det ut til at lærermangelen i realiteten har økt med ca 600 årsverk.

700 er uansett ca 30 prosent av de ca 2500 stillingene som er opprettet som følge av lærernormen. Grøvan, som er en av de hovedansvarlige for å ha tvunget gjennom normen, sa ifølge VG like før jul at «… de nye tallene på tilveksten av lærere, er svært gledelig for et hardt presset parti». Men han var nok preget av at han nå stort sett er vant til langt lavere tall for partiet.

Småskolen – nivå og endring Hva angår småskolen, er det rimelig å vurdere tallene fra to perspektiver, nemlig endring og nivå. Ser man på endringer, er der svake positive trekk.

 På landsbasis er andelen timer gitt av ufaglærte gått ned fra 5,2 prosent til 5,0 fra i fjor til i år – men tallet var 5,0 for to år siden, så det er ikke noen bedring å snakke om. Ser man på nivå, er tallene fortsatt sterkt negative i distriktene.

 Fylkesnivå – trist i Troms. Hva angår fylker, er det en positiv utvikling i Nordland og Finnmark, men i Troms er omfanget av undervisning gitt av ufaglærte på trinn 1-4 økt fra 5,8 til 7,5 prosent, det er en økning på nesten 30 prosent. Mest interessant er det å se på disse fylkene når man ser bort fra de (by)kommuner som har nytt godt av lærernormen. I Nordland uten Bodø, Narvik og Rana er tallene for timer gitt av ufaglærte, regnet i prosent, i de tre siste årene hhv 11, 10 og 8.

I Troms uten Tromsø og Harstad er prosenttallene 10, 11 og 12; i Finnmark uten Alta, Hammerfest og Sør-Varanger (Kirkenes) 19, 17 og 14. Med forbehold for årets tall for Nordland er altså tallene dobbelt så høye som landsgjennomsnittet i Nordland og Troms, og tre ganger så høye i Finnmark. Til sammenlikning er Oslotallene 7, 8 og 8, og i Akershus (som knapt har noen byer) er de 7, 8 og 9.

 Kommunenivå. Man må under fylkesnivå for å få bedre grep om realitetene. I de ti vanskeligst stilte kommunene i Finnmark er det på trinn 1-4 positiv utvikling i seks kommuner; i fire har utviklingen vært negativ. I en kommune gis 48 prosent av undervisningen av ufaglærte, i to kommuner er andelen hhv 38 og 30 prosent.

 Skolenivå. Kommunetall omfatter relativt store skoler i kommunesentra. Småskoler i de egentlige utkanter kan nok ha en andel ufaglærte på over 50 prosent.

 Årsaksforhold. Hovedårsaken til at vi har lærermangel, særlig i distriktene, er grei få tak på – alle partier, først de rød-grønne, så de blå, og så KrF, har bedrevet symbolpolitikk, først ved ikke å justere opptakskravet på 3,5, så ved 4-kravet i matte, og så ved en lærernorm med 2500 fristende stillinger, primært i byer og på Østlandet.

Det er langt vanskeligere å forstå hvorfor bestanden av lærere har økt med 4000 de fire siste årene. Det kan bare i beskjeden grad skyldes at det utdannes flere – opptakstallene har riktignok økt noe (selv om der har vært mange ledige plasser), men ikke med 1000 pr år. Jeg har antydet at den generelle arbeidsledigheten de siste årene kan ha medført en større tilbøyelighet blant lærere til å forbli i skolen, og blant lærerstudenter til å søke seg dit. Men da skulle ikke bestanden ha økt med 1000 i år – for «nu går alt så meget bedre».

Jeg begynner å tro at årsaken må søkes i et samspill mellom penger, sentralitet og folk, at når det stilles penger til rådighet for stillinger, i sentrale strøk, får man alltids tak i folk, i hvert fall opp til et visst nivå – heller ikke dette treet vokser inn i himmelen. At man har hatt bedring i noen utkanter, kan ha helt andre årsaker, bl a synkende folketall, og nedlagte skoler.

At Oslo og Akershus har økende problemer, på tross av lærernormen og det økte antall lærere på landsbasis, kan skyldes at det tross alt er for få lærere, og at en del unnlater å oppsøke de områder hvor boligkostnadene er størst – Stavanger har også problemer, med 7 prosent ufaglærte på trinn 1-4.

 Tiltak – lærernorm for utkantene. Samspillet mellom penger og folk blir et annet når det ikke lenger er tale om sentrale strøk. Faktum er altså at det har vist seg at det langt på vei (70 prosent) finnes folk, og finnes penger, til lærernormen. Men for å dekke lærermangelen i distriktene, må pengene gå direkte til folka: Jeg har fremmet et forslag om en lærernorm for utkantene: Lønnsøkninger stigende mot 50 prosent etter 5 års tjenestegjøring ved skoler som har mer enn en viss prosent ufaglærte.

Hvis ikke dette er nok, må man åpne for at lærere som har tjenestegjort ved slike skoler, kan få fortrinn til to-tre kommuner i mer sentrale strøk, som de selv kan ønske seg til – da med ordinær lønn. Det man ikke lenger kan tro, etter at lærertallet er økt med 4000, og tallene for utkantene ikke bedrer seg vesentlig, er at dette løser seg med slike begrensede økonomiske stimuli som man så langt har fristet med.

Til det er nivået, altså andel ufaglærte, for høyt, og positive endringer for små og ikke entydige. Den nye kunnskapsministeren må markere seg som integreringsminister, ved å sikre at utkantene ikke segregeres fra resten av kunnskaps-Norge, som følge av at en stor andel av det personalet som skal ivareta ‘tidlig innsats’, ikke har kvalifikasjoner for den første lese-, skrive- og regne-undervisningen.

 Addisjonsstykke om den nære fremtiden. Hvis man ikke gjør noe drastisk, vil antallet ufaglærte stige. Jeg har tidligere antydet at tallet kan nå 10000 i ca 2021, men har justert ned til 8000. I øyeblikket ser situasjonen slik ut:

Vi mangler ca 2300, som oppføres som ufaglærte årsverk i grunnskolestatistikken (ifølge den samme statistikken betyr det 3800 lærere, men det er et mindre nøyaktig anslag).

Dessuten synes det altså å være 700 ubesatte stillinger som følge av lærernormen.

 I 2021 utdanner vi nesten ikke noen grunnskolelærere; dette innebærer ikke en manko tilsvarende opptakstallet på 3000, men en manko på ca 2000, fordi mange faller fra.

Frafallet vil nok øke de følgende årene, som følge av at det nå stilles krav om master; i lys av mistrøstige tall fra de såkalte integrerte lektorstudiene, som har et frafall på 60 prosent, kan frafallet meget vel øke til 50 prosent på grunnskolelærerutdanningen for trinn 1-7, som har de svakeste studentene, altså øke med ytterligere 500.

Summen så langt er 2300 + 700 + 2000 + 500, altså 5500 (evt 7000, dersom man regner førstnevnte tall som 3800 lærere fremfor årsverk). I tillegg har jeg regnet inn et par tusen eldre lærere som slutter noe før de hadde tenkt, som følge av påtvungen etterutdanning, den såkalte avskiltingen.

De mulige 500 som vi går glipp av som følge av masteroppgave, vil gjøre seg gjeldende hvert år fra 2021, selv om det er å håpe at noen av dem etter hvert loses gjennom oppgaven. De avskiltede vil gjøre seg gjeldende i noen år fram mot 2025. Kanskje 8000 er et litt for høyt anslag for 2021, men det kan meget vel være et realistisk tall i 2025. Og dette er ikke en prognose, men et addisjonsstykke.

 Tidlig innsats med 20 prosent ufaglærte? Der er ca. 20000 årsverk på trinn 1-4. Ikke alle de 8000 ufaglærte ville være på disse trinnene, men hvis halvparten er småskolelærere, kan det meget vel bli slik at hver femte småskolelærer er ufaglært i 2025. Et slikt regnestykke blir imidlertid nokså sikkert feil, fordi det skjer noe uforutsett. Forhåpentligvis en kombinasjon av at opptaksgrensene justeres, masteroppgaven gjøres frivillig på lærerutdanningen for trinn 1-7, og at lærernormen fravikes.

 Det trengs mer enn pinglete tiltak. Slike mer dyptgående kursendringer fremtrer som nødvendige. De tiltak departementet så langt har satt inn, faller i to grupper. Individer kan få ettergitt (deler av) studielånet, men det dreier seg ikke om så mye penger for de fleste; det er likevel sannsynlig at slike tiltak har bidradd til å bedre situasjonen i Nordland og Finnmark, jfr ovenfor.

På systemnivå har Universitetet i Sørøst-Norge etablert lærerutdanning for ett enkelt kull på Finnsnes i Troms. Universitetet i Tromsø skal tilby avsluttende lærerutdanning for folk som har hoppet av – disse er fritatt for 4-kravet i matte.

Siste søndag i advent meddelte departementet at slike tilbud også skal gis av høgskolene i Innlandet og i Østfold, samt ved Samisk høgskole i Kautokeino; man fornemmer at statsråden var blitt klar over at adventstiden tradisjonelt er en tid for anger og bot, og derfor prøver å bøte på forholdene. Men dette er tiltak som ikke monner noe særlig – det dreier seg vel om noen titalls deltagere for hvert tiltak. Det blir pinglete, særlig sett i relasjon til det forventede hopp i antall ufaglærte i 2021.

Konklusjon. Det interessante er egentlig ikke hvordan det gikk med lærernormen – her er det både Sorrig og Glæde. Det viktige er hvordan det går fremover. Da kan det bli mye Sorrig, hvis ikke regjeringen, herunder Grøvan som utdanningspolitisk talsperson for ett av regjeringspartiene, tar steg for å forhindre minst 20 prosent ufaglærte i småskolen om få år. Men det er først og fremst den nye kunnskapsministeren fra Venstre som bør ta tak i problemene –i lys av det skoleprogram som partiets første statsminister Johan Sverdrup skisserte i et åpent brev til sin kirkeminister Elias Blix i 1884: at døtre av fiskerbønder på Finnmarkskysten skulle ha de samme muligheter som professorsønner fra Bærum (dvs likhet mellom sosiale klasser, kjønn og landsdeler). Dette har ligget til grunn for norsk skolepolitikk siden da. Nå er dette i ferd med å rakne. Foran er det skissert fem konkrete tiltak som vil kunne bidra til å sikre Sverdrups program – og til å fremme Glæden.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1220 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1142 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 853 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 607 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 574 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere