Karin R

Alder:
  RSS

Om Karin

Jeg skriver ikke innlegg på Verdidebatt lengre, fordi det ikke er mulig å slette noe av det jeg har skrevet i ettertid, og det ønsker jeg å ha muligheten til, om jeg forandrer mening om noe. Jeg ønsker egentlig å slette profilen min, men det er visst heller ikke mulig. Så da velger jeg å ikke bruke Verdidebatt videre.

Følgere

Gaza

Publisert rundt 10 år siden

Idag har jeg vært sammen med gode palestinske venner på Vestbredden. Barna i familiene jeg var sammen med skal begynne på skolen i morgen etter en lang sommerferie. Som i Norge har de gledet seg lenge, (ja dette er små barn), og nye skolesekker ble stolt vist frem. Etter besøket dro jeg på veien hjem innom Jerusalem mall, som er Jerusalems største kjøpesenter. Der var det mye folk og mye liv! Israelske barn og foreldre var ute og gjorde innkjøp til skolestart, og forventningene var å ta og føle på. Selv om det var noe kaotiske tilstander, likte jeg å kjenne på gleden og forventingene rundt meg. Da jeg kom hjem slo jeg på TV'n og så rapport fra forberdelse til første skoledag i Gaza. Det var noe annet. Pga blokaden har ikke skoler som ble ødelagt under krigen, enda blitt gjenoppbygget, og det er stor mangel på skolemateriell. Det er stor mangel på det meste. Jeg kjente en tristhet velle frem, det er sannelig ikke rettferdig at barn i Gaza ikke kan glede seg like mye over skolestart, som barn i Israel og på Vestbredden, eller i Norge for den saks skyld. En kan her gå inn i en diskusjon om en skal skylde på Hamas eller Israel, det er ikke min intensjon med dette innlegget. Jeg vil bare løfte frem barna i Gaza, fordi de fortjener noe langt bedre enn de har nå, og de er helt uskyldige i denne konflikten.

Her om dagen snakket jeg med en lærer i Gaza. De hadde nettopp hatt besøk av en som hadde et kurs om traume-behandling. Det var veldig kjærkomment, for som hun sa til meg; "du vet, alle i Gaza er traumatisert, og vi blir det igjen og igjen." Dessverre er det sant, og vi som står på utsida kan diskutere oss gule og blå om hvem som har skylda, uten at det forandrer det faktum at traumene er massive, og menneskene lider, på dette lille tettbebygde, innestengte landområdet. Ressursene de får inn er så få at de blir utrolig takknemlig når en person kommer utenfra og har et kort kurs på et par dager, som kan gi dem noen flere redskaper og takle de pågående krisene med. For tro ikke at nye kriser ikke stadig kommer, selv om det ikke er full krig for tida, og media ikke har så mye søkelys på området nå. Ved siden av blokaden av grensene inn mot Gaza, som Israel opprettholder for å straffe Hamas, (det må her nevnes at Israel slipper inn nødvendige medisiner og matvarer), er spenningen fortsatt stor mellom Israel og Gaza. For ikke å snakke om de interne kampene, som stadig pågår, og blir verre og verre.

Ramadan, muslimenes fastemåned startet igår. I den forbindelse mante en av Hamas-lederne palestinerne om å jobbe for palestinsk enhet, og fred mellom palestinerne. Fred med Israel ble ikke nevnt. Nå har vel aldri Hamas vært noen ivrig tilhenger av fred med Israel. Det er allikevel trist å konstatere at fred mellom israelere og palestinere synes å være noe både israelske og palestinske ledere i praksis har gitt opp, ikke vil ha / eller ikke har tro på. Som en palestiner sa til meg igår; slik situasjonen er nå kan vi bare glemme fred med Israel. Ikke minst er dette trist nettopp pga at enda en generasjon barn vokser opp i en krigshverdag. Jeg håper dagen da vi kan si at nå har det snudd, nå går det mot fred for israelere og palestinere, er svært nær, og det håpet nekter jeg å gi opp!

Gå til innlegget

Shabbat shalom!

Publisert rundt 10 år siden

Jeg er fortsatt i Jerusalem, og det nærmer seg solnedgang fredag kveld, og dermed nærmer det seg også sabbaten. Den starter ved solnedgang fredag kveld, og er over ved solnedgang lørdag kveld. I løpet av årene jeg bodde i Jerusalem satte jeg mer og mer pris på sabbaten. I en by full av konflikt, mange spenninger og mye støy, er det utrolig deilig når vi kommer til fredag ettermiddag, og byens larm stilner av. I timene før sabbaten inntrer, er hilsenen; shabbat shalom (fred over sabbaten). Det blir mer og mer stille, og utover kvelden er det eneste jeg hører mine jødiske naboer som feirer sabbatsmåltid i sine familier. Jeg hører sang, livlig prat, barns lek og latter. Slike lyder er ikke støy, men gode lyder, som skaper stemning. Sabbaten er virkelig en god time-out fra hverdagens stress, mas og jag. 

Selv om livet i Norge ikke er så konfliktfylt som her i Midtøsten, skulle jeg ønske at søndagen i Norge også fremsto mer som en annerledes, stille dag, med tid for familie og venner. Vi har helt klart nok av stress i vårt land også. Men søndagen begynner å likne mer og mer på en vanlig hverdag. Det er ikke det at jeg lengter etter og ønsker alle forbud og påbud som de religiøse jødene må holde på sabbaten. Men det kjennes rett og slett godt å ha en dag i uka hvor jeg kan ha mer tid både til stille ettertanke, samles til fellesskap i kirken, slappe av, og ha tid med familie og venner, ikke minst rundt et godt måltid. Hviledagen var ment som en gave fra Gud til oss, for at vi skal nyte den. La oss ikke glemme det, og la oss slå et slag for søndagen som en Guds gave til oss, også i innspurten av valgkampen. Kanskje er det lenge siden du satt rundt et bord med gode venner eller familie og bare nøt fellesskapet og god mat sammen, uten å tenke på at du skulle rekke noe annet. Kanskje du skal benytte sjansen på søndag? Jeg merker det hos meg selv, det er så mye som skjer, og stadig noe jeg skal rekke, så jeg glemmer ofte å være til stede i nuet, og tenker mer på det jeg skal i morgen. Dermed går jeg glipp av det gode som skjer her og nå. Jeg ønsker dere en velsignet helg: Shabbat shalom! 

Gå til innlegget

Tilbake i Midtøsten

Publisert rundt 10 år siden

Jeg har tatt meg en tur til Midtøsten igjen, og befinner meg nå i Jerusalem. Det føles utrolig godt! Etter å ha bodd her 5 år, har det blitt mitt andre hjem. På flyplassen ble jeg møtt av de vanlige spørsmålene, og mens de fleste andre durte mot baggasjebåndet ble jeg holdt igjen, for spørsmål. Å ha vært i Gaza, vekker mistanke. Så vakten lurte på hva jeg skulle denne gangen. Jeg sa at hensikten for besøket i Israel, var ferie, samt noe arbeid mot slutten av oppholdet, og videre svarte jeg at jeg kanskje skal besøke Gaza. Da fikk jeg et vantro uttrykk fra vakten: "Ferie i Gaza?!" Det var tydeligvis en uhørt tanke. Og jeg må jo si at jeg forstår ham. Det er ikke stedet en drar for å slappe av, men det er absolutt stedet en drar om en har gode venner å besøke der. Så jeg for min del håper jeg slipper inn. Jeg forklarte at jeg har jobbet her, også med kristne i Gaza. "Kristne i Gaza?" Var responsen hans da. Det var visst også en ny tanke. Så jeg rakk å gi ham 2 nye ting å tenke på i løpet av samtalen.

Freds- og forsoningsarbeid er en av mine store hjertesaker. Og spesielt nå, like etter Bridgebuilders-konferansen er jeg opptatt av dette. Når jeg nå er i dette vepsebolet igjen, kjenner jeg at jeg blir opptatt av å være representant for nettopp freds- og forsoningsarbeid.Det er da min overbevisning at jeg må være det i møte med det enkelte mennesket, uavhengig av hvem de er. Ikke minst i forhold til Gaza, som jeg har en stor nød for, er jeg opptatt av å menneskeliggjøre det området i møte med israelerne. Og når jeg er på palestinsk side, er jeg opptatt av å menneskeliggjøre den israelske siden. Det er et stort behov for nettopp dette, fordi fiendebildet er så utrolig stort. Det er også min overbevisning at om vi skal ha intergritet i freds- og forsoningsarbeid, må vi vise det på grasrota, i vårt eget dagligliv.   

Gå til innlegget

Mitt lille land

Publisert rundt 10 år siden

Jeg anser meg selv for å være et samfunnsengasjert menneske, men allikevel blir jeg ikke engasjert av valgkampen. Joda, jeg skal stemme, men debattene kjeder meg, det er jo ikke noe særlig nytt som diskuteres, og hva som er enda verre er at mange av argumentene ikke er troverdige. Og så ufattelig navlebeskuende mange debatter er! Hvorfor sender en heftig millionsprekk på Holmenkollanlegget sjokkbølger gjennom Norge, mens når det skjer store tragedier ute i verden, så hever vi knapt et øyebryn i vårt lille land? Jeg savner mer empati og medmenneskelig engasjement fra politikerne som vil ha stemmen min. Noen ganger får jeg følelsen av at å sanke stemmene våre, er viktigere enn selve saken. Selvfølgelig må de ha stemmene våre for å få sakene igjennom, men jeg vil se mer ekte engasjement, mer mangfold og mer raushet. Politikerne hauser opp saker som kan sanke stemmer, men tier om andre saker, som menneskelig sett er viktigere slik jeg ser det.

Jeg kan kanskje ikke klandre politikerne for at de ikke løfter blikket mer, for de reflekterer vel bare velgerne, men dog, det hadde kanskje hatt en oppdragende effekt på velgerne om de prøvde. Hva med f.eks å slå et større slag for nestekjærligheten, for naboen, og for verden forøvrig? Hva med å bli mer bevisst at vi er et lite land, med så ufattelig mange ressurser og muligheter til å påvirke verden. Jeg skulle ønske vi ble flinkere til å forvalte alle de goder vi har på en bedre måte, og med større ydmykhet, ikke med stolthet først og fremst. Og jeg skulle ønske at vi kunne bli oss mer bevisst fellesskapet, og fokusere mer på hva fellesskapet har behov for, enn hva jeg har behov for. Det sistnevnte er viktig, men jeg mener det er overfokusert,. Konsekvensen blir bl.a. at det finnes mange ensomme, depriemerte mennesker i dette landet, som faller utenfor. Det er et paradoks at det synes som at etterhvert som vi blir rikere, så blir vi mer egoistiske, både i forhold til det materielle, og i forhold til fellesskapsbygging. Jeg vil ikke svartmale, for mye er veldig bra i Norge, men vi kan enda bedre. For å si som President Obama: Yes we can!

Gå til innlegget

Når fienden får ansikt

Publisert rundt 10 år siden

I skrivende stund befinner en gjeng israelske unge seg på flyet på vei hjem, mens en gjeng palestinske unge snart drar i samme retning, via Amman. Vi har vært samlet i 10 dager på Bridgebuilders-konferanse i Norge; nordmenn, israelere og palestinere. Vi har bygget fellesskap og sterke bånd har blitt knyttet. Vi har lært om tverrkulturell kommunikasjon, og hvor viktig det er å lytte til den som prøver å formidle noe, ikke bare høre. Vi har lært om frykt, og hva den gjør med oss, og hvordan vi kan overvinne den. Vi har lært om hva makt er, og at vi alle har makt og kan bruke det positivt. Og vi har lært om tilgivelse, forsoning, og ikke minst har vi hatt fokus på den felles kristne plattformen vi har, og Fredsfyrsten som vi er etterfølgere av. Vi er enige om at det er en solid plattform å skape fred og bygge broer på.

Jeg og vi har vært vitne til hva som skjer når vi blir kjent, og bygger vennskap, ber og lovsynger sammen. Skepsisen som var tydelig hos flere deltakere, ble etterhvert byttet ut med entusiasme og glede, og sorg over å måtte ta farvel med nye venner når avskjeden kom. En palestiner fortalte mot slutten av oppholdet at han før konferansen hadde tenkt at han bare skulle forholde seg til nordmennene, og ignorere israelerne, men at det ikke ble mulig da han ble kjent med israelerne, og de ba til samme Gud sammen. Vedkommende dro hjem med nye solide vennskap med israelere og nordmenn, og mange tårer ble felt ved avskjeden. Jeg sitter igjen sterkt berørt. Jeg har vært med på liknende konferanser før, men aldri har jeg sett en slik effekt. Det er nok mange årsaker til det, ikke minst at mange ba for oss, Guds nærvær var tydelig. En annen svært viktig årsak er at deltakerne våget å sette ord på sin smerte og frykt, og enda viktigere; de som lyttet, gjorde nettopp det, lyttet, uten å prøve å forsvare seg, men heller prøve å forstå smerten som vedkommende prøvde å formidle, og ta innover seg den. Det er sterkt når en ung palestiner beskriver smertefulle opplevelser i møte med soldatene på sjekkpostene på Vestbredden, og en israeler respondere at kanskje nettopp jeg er en av dem som har sjekket deg. Men ikke noe forsøk på å forsvare seg selv av den grunn. Istedet fikk palestinerne og vi andre høre om hvor tøft det kan være å være soldat, og jeg tror vi alle har en større forståelse for soldatenes hverdag og deres frykt, etter dette. Jeg er spent på fortsettelsen av denne prosessen, ikke minst når vi alle møtes igjen i Midtøsten neste år.

Jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvorfor ikke dette gjøres oftere, når effekten er så stor. Når fienden får et menneskelig ansikt, er veien til fred et langt skritt nærmere er min overbevisning.       

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere