Karin R

Alder:
  RSS

Om Karin

Jeg skriver ikke innlegg på Verdidebatt lengre, fordi det ikke er mulig å slette noe av det jeg har skrevet i ettertid, og det ønsker jeg å ha muligheten til, om jeg forandrer mening om noe. Jeg ønsker egentlig å slette profilen min, men det er visst heller ikke mulig. Så da velger jeg å ikke bruke Verdidebatt videre.

Følgere

Kjære KFUK-KFUM Global,

Publisert over 5 år siden

Dere er ikke de første som vil ha oss til å boikotte israelske varer, og jeg har ikke skrevet innlegg av den grunn. Men denne gangen ble jeg nok provosert til å skrive. Det som provoserer meg mest er mangelen på konsekvenstenkning.

For få dager siden ble en FN-rapport offentliggjort om situasjonen i Nord-Korea, der slår FN fast at regimet har begått forbrytelser mot menneskeheten som har slående likheter med nazistenes grusomheter under andre verdenskrig. Og i Midtøsten fortsetter de vanvittige grusomhetene i Syria. Jan Egeland sammenliknet i en kronikk i Aftenposten 19/2 situasjonen der med grusomhetene vi så på Balkan og i Sentral-Afrika på 90-tallet. Og han stilte det absolutt betimelige spørsmålet: "Hvorfor blir vi ikke opprørt?" For et par år siden var jeg i Nord-Korea, og jeg ble dypt rystet. Og stilte og stiller fortsatt spørsmålet; hvorfor gjør ikke verden mer vedr den vanvittige situasjonen? Jeg har aldri blitt så rystet som da jeg besøkte det landet. Jeg har bodd i Jerusalem, har vært mye i Gaza, arbeidet og bodd både blant palestinere og israelere, har mange venner på begge sider, og kjenner på sterke bånd både til  Israel og Palestina. Jeg anser det som mitt andre hjemland. Det betyr ikke at jeg ikke kan bli opprørt over både israelernes og palestinernes behandling av hverandre, over voldsspiralen og mistilliten som synes umulig å komme ut av. Men jeg nekter å gi opp håpet!

Jeg har ingen tro på at boikottutspillet deres vil hjelpe, tvert imot tror jeg det vil forsterke konflikten. Og hvorfor er det bare Israel som skal boikottes hvis dere først skal prøve den veien? Bør dere ikke da være mer konsekvente? Hva med Hamas i Gaza som holder sitt eget folk i et jerngrep, og forverrer konflikten med Israel? Og selvsagt; hva med Syria, Nord-Korea, og jeg kunne fortsette å ramse opp andre land og situasjoner som er vel verdt å boikotte om dere først tror på den metoden. Det som også undrer meg og provoserer meg er at dere trekker frem enkelte israelske varer som dere oppfordrer spesielt til å boikotte. Hvorfor er det større grunn til å boikotte Moroccan Oil enn f.eks de israelske komponentene som befinner seg i enhver mobiltelefon som vi alle eier? Er det fordi dere ikke kan klare dere uten mobiltelefonen, i motsetning til de israelske hårproduktene? Virker ikke særlig konsekvent.....

Kjære venner, jeg oppfordrer dere til å prøve å bygge flere broer i et konfliktrammet område, preget av mye hat og mistillit, istedet for boikott. Jeg har svært liten tro på at boikott bygger broer, og skaper fred. Jeg skulle gjerne sett at Israel trakk seg ut av Vestbredden og Palestinerne fikk sin levedyktige stat, fordi jeg ønsker Palestina og Israel alt vel. Jeg er lei av den unyanserte Midtøsten-debatten i Norge. Jeg skulle ønske at vi istedet for å heie på den ene eller andre siden, heller heiet på begge. Det gjør jeg, fordi jeg ønsker begge folkene alt godt. Det betyr ikke at jeg heier på alt de gjør. Gode venner sier ifra når venner gjør noe galt, men vi boikotter ikke våre venner, det ødelegger vennskap. Jeg velger å bruke min energi på å heie frem det gode blant både israelere og palestinere, som jeg forøvrig ønsker å gjøre i møte med alle mennesker.

Gå til innlegget

Hvilken agenda?

Publisert over 7 år siden

I dag har jeg sett 2 dokumentarer fra/om Midtøsten på TV. Den ene fylte meg med mismot, den andre med håp. Den førstnevnte var en episode av Nrk´s "Underveis" den andre var 1. episode av "Til bords med fienden" på TV2.

I dagens episode av "Underveis" fikk vi et møte med den norske kunstneren Håkon Gullvågs møte med Midtøsten og den israelsk-palestinske konflikten. Han har for tiden en utstilling på Augusta Victoria-hospitalet i Jerusalem. Malerier som gir sterke betraktninger av krigens elendighet. Det er ikke Gullvågs malerier som fyller meg med mismot, men hvordan han bruker bildene og hans refleksjoner rundt situasjonen. Slik jeg ser det, var det til tider naive betraktninger rundt en svært kompleks konflikt. At han ikke forsøkte å beskrive israelsk side av virkeligheten, var sikkert like greit. For med den aggresjonen og frustrasjonen han tydeligvis har overfor dem, hadde det sikkert ikke ført noe bra med seg, skjønt hvem vet? Og det er selvsagt hans rett å uttrykke seg og være sint, og være Israelshater og Palestinavenn, men er det så konstruktivt å gjøre det slik? Hjelper det palestinerne? Trenger palestinerne mer hat, depresjon og frustrasjon? Nå må det riktignok sies at Gullvåg ikke uttrykte direkte at han hatet israelerne, men forakten var ikke vanskelig å spore synes jeg.

Han sier i dokumentaren at han fyller en annen funksjon enn politikerne, diplomatene og journalistene gjør, han er en kunstner som ikke trenger å forholde seg til en spesiell agenda. Det har jeg forsåvidt sansen for, vi trenger samfunnsengasjerte kunstnere, men vi trenger også at de er bevisste sin rolle. Han er i aller høyeste grad en person som kan påvirke politisk, og da bør kanskje Gullvåg legge en agenda før andre gjør det for ham? Slik Gullvåg formulerte seg gir han inntrykk av at han ikke har en agenda, at han bare gir rene sannhetsbilder av virkeligheten. En virkelighetsbeskrivelse er det jo, men er det hele virkeligheten? Jeg har grublet litt på hvorfor jeg ble mismodig etter å ha sett det TV-programmet, og forklaringen er vel at jeg har sett såpass mye av virkeligheten i Midtøsten, at jeg er overbevist om at hverken palestinerne eller israelerne trenger mer elendighetsbeskrivelser enn de allerede har. Ihvertfall ikke når det ikke leder inn i et konstruktivt spor. Jeg er glad i det palestinske folk såvel som det israelske, og unner dem noe mye bedre enn de i dag har. De trenger at noen løfter dem opp av hver sine grøfter og får dem inn i konstruktive spor som fører til fred. Og disse bildene kunne ha vært brukt til det tror jeg.

Nettopp derfor ble jeg fylt av håp etter å ha sett TV2-dokumentaren "Til bords med fienden", hvor Fredrik Græsvik og kokken Tom Victor Gausdal samler noen palestinere og israelere til et måltid. Ja ikke bare håp, også begeistring! Det er den beste TV-dokumentaren jeg har sett på norsk TV på mange år. Det var nok av elendighetsbeskrivelser i det programmet også, men så er jo virkeligheten fylt av mye elendighet. Men ut av det elendige kan som kjent mye vakkert stige frem. Det opplevde jeg at det gjorde i slutten av dette programmet. Så takk til TV2, Græsvik & co som gav oss sterke møter med jøder og arabere som våger seg ut av comfortsona, for å sette seg til bords med fienden.  

Nå sitter kanskje du som leser dette og tenker at det er jeg som er naiv, som virkelig tror at slikt simpelt fredsarbeid på grasrotplan virker. Vel, det kan være, men jeg har også sett tidligere at når fienden får ansikt, så skjer det mirakler.

"Darkness can not drive out darkness, only light can do that. Hate can not drive out hate; only love can do that." Dr Martin Luther King, Jr

Gå til innlegget

En stemme for de stemmeløse

Publisert over 7 år siden

I flere år har islamistiske ekstreme krefter hatt fremmarsj i Midtøsten. Dessverre har ikke den arabiske våren så langt svekket den fremmarsjen, ei heller hjulpet den kristne minoriteten mange steder, tvert imot.

Rapporter fra Egypt forteller at islamistene har fått mer makt etter Mubaraks fall, rapporter forteller også at de kristne i landet ikke har fått det bedre etter Mubaraks fall, tvert imot. Situasjonen i Syria tilsier også at det ikke er så sikkert at de får det bedre der om Assad faller. Jeg sier ikke dermed at det hadde vært bedre om de fikk fortsette å styre. Men jeg ser med økende uro på utviklingen for den kristne minoriteten i Midtøsten. Å være en kristen minoritet i Midtøsten er i utgangspunktet tøft, og enda mer krevende blir det i urolige konfliktfylte tider. Mange steder lever de i fredelige tider i fredelig sameksistens med det muslimske storsamfunnet, men likeverdige til sine muslimske naboer er de ofte ikke, og det ulmer like under overflaten, og tar til tider, og stadig oftere, fyr. Trakassering, diskriminering og forfølgelse av kristne i Midtøsten øker. Det er derfor gledelig at utenriksminister Jonas Gahr Støre har forsterket fokuset på forfulgte minoriteter i Midtøsten.

Stedlig representant for Kirkens Nødhjelp i Midtøsten, Gudrun Bertinussen, uttrykker i et intervju med Vårt Land 6/2 bekymring for å gi de koptiske kristne i Egypt for mye oppmerksomhet, fordi det kan skade en skjør balanse. Selv om jeg er enig med Bertinussen at vi ikke må skade den skjøre balansen, ser jeg en større fare for at koptiske og andre kristne minoriteter i Midtøsten får for lite fokus. At majoriteten slipper unna med trakassering og overgrep, og at det øker, fordi ingen setter fokus på det og protesterer. KN skal være på den svakes side, og er forhåpentligvis obs på det, også i Midtøsten, samtidig som de og vi også må være opptatt av å ikke skape mer splid og konflikt enn der allerede er i regionen. Vi skal være fredsskapere, men samtidig må vi reagere når overgrep skjer. Vi skal være en stemme for de stemmeløse. I årene jeg har bodd i Midtøsten har jeg sett for mange grelle eksempler på at overgrep dysses ned, fordi det ikke tjener den storpolitiske agenda å protestere. Som kristne er vi ikke kalt til å opptre politisk korrekt etter dagens politiske agenda, men etter Guds agenda. Den agendaen har ikke anti-muslimske holdninger som drivkraft, men tro, håp og kjærlighet. Vi er kalt til å vise omsorg for våre kristne søsken i nød, og stå sammen med dem, samtidig som vi også engasjerer oss for å gjøre verden bedre å leve i for alle. Guds agenda er så radikal at han ber oss til og med om å be for dem som forfølger oss.

Gå til innlegget

Med aksept til å krenke???

Publisert rundt 8 år siden

Skal vi kategorisk akseptere at medmennesker krenkes, fordi ytringsfriheten er viktigere? Det kan se ut som Marianne Tønnesen konkluderer med det i dagens kommentar i VL (9/8), med overskriften "Retten til å krenke".

I siste avsnitt i kommentaren skriver hun, sitat: "Vi må akseptere Muhammed-tegningene, selv om vi kan mene det var uklokt. Akkurat som vi må akseptere bibelbrenning, høyreekstremisme og sleivete uttalelser om jødene." Jeg reagerte temmelig sterkt på den konklusjonen. Det er mulig jeg reagerte ekstra sterkt siden jeg hadde bosted Midtøsten da karikaturstriden stormet som verst. Jeg ble truet på livet fordi jeg var norsk, og mine kristne, arabiske venner ble truet på livet, fordi de kristne er linket til vesten, og kristne sentre og kirker ble av samme grunn angrepet. Og det "bare" fordi noen skandinavere, noen av dem også kristne, måtte demonstrere hvor viktig ytringsfriheten var. At de var villige til å risikere sitt eget liv, må de får velge selv, men hva med andres liv som også ble truet? Jada, vi har rett til å trykke, men vi bør også ha vett til å la være når det er lurt. La meg få si med all tydelighet at reaksjonen på karikaturtegningene var også forkastelige.

Det handler ikke først og fremst om den enkeltsaken for min del. Jeg nekter på et generelt grunnlag å akseptere at noen trykker noe som helst som krenker og tråkker på andre menneskers grunnleggende rettigheter, som tro, frihet, rett til verdig liv osv. Det betyr ikke at jeg ikke er for ytringsfriheten, og at den nødvendigvis må innskrenkes. For meg innebærer ytringsfriheten at jeg har et ansvar for hva jeg ytrer, og å vise ansvar og reagere på det som andre ytrer seg om når det krenker og tråkker på andre mennesker. Tønnesen skriver tidligere i kommentaren om at vi som har ytringsfrihet har ytringsansvar, og at noen ganger må en såre noen. Det er jeg enig i, men Muhammedkarikaturene var i mine øyne definitivt ikke et slikt tilfelle, ei heller annen form for hets av andre folkegrupper og religioner. 

Det er mulig at vi definerer ordet "akseptere" ulikt, at jeg tolket utsagnet annerledes enn tanken var. For meg betyr akseptere først og fremst å godta og tolerere. Slike nevnte ytringer vil jeg ikke godta! Det må jeg protestere mot, fordi det som sagt krenker og tråkker på menneskers grunnleggende rettigheter. Settes ordet "respektere" inn istedet for "akseptere", da er det noe annet. Jeg kommer aldri til å akseptere høyreekstreme ytringer, krenkelser av andres tro og likeverd osv, men ja, jeg skal respektere at de får uttale seg (til en viss grad). Men å akseptere at det er ok å spre slik gift og krenke andre? Aldri! Det finner jeg rett og slett moralsk forkastelig.

Til slutt: Ikke minst med tanke på terroren her i Norge for et par uker siden, er det kanskje på tide å tenke litt nytt om ytringsfriheten? Er det ok at f.eks de mest høyreekstreme får spre sin gift i media, og det attpåtil anonymt? Går ikke grensen en plass? Jeg har ikke noe fasitsvar her, selv om jeg vel tenker at grensen må gå et sted. Men hvor?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1935 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1652 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
20 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1600 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
19 dager siden / 1474 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
17 dager siden / 1405 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1375 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 959 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere