Kari Mangrud Alvsvåg

Alder: 49
  RSS

Om Kari Mangrud

Prost i Sarpsborg prosti. Borg bispedømme. DnK.

Følgere

Om dåp, biskoper og lys i mørket

Publisert 7 dager siden

«I året som kommer vil vi i kirken gi ekstra oppmerksomhet til dåpen. Hva har vi i dåpen? Hvorfor skal vi døpes?» Slik begynner brevet biskopene sammen har sendt til alle menigheter i Den norske kirke for at det skal leses opp i gudstjenesten en av søndagene i begynnelsen av dette året. Brevet har fått mye oppmerksomhet. Vårt Land har trykket kraftfulle kritikker fra flere teologer, og på facebook gløder det: Dårlig språk! Rotete! Ikke teologisk nok! For teologisk! For langt. For kort. Ja, og alt annet er i grunnen galt med brevet, mener mange. Det er en vanskelig sjanger å skrive i, og når tolv biskoper skal bli enige om en slik tekst, er det ikke vanskelig å forstå at den kan få noe preg av kompromisser. MEN! Det er et svært viktig brev. For vi ser med uro at færre barn blir døpt, at flere foreldre velger dåpen bort. Bevisst eller ubevisst. Vi vet ikke hvorfor det er sånn, vi har våre teorier, men det er hevet over en hver tvil at vi, som en kirke som tror at dåpen forener oss med Kristus, frelser oss fra dødens makt, gir tilgivelse for synder og løfte om evig liv, vi har all grunn til å gi ekstra oppmerksomhet til dåpen.

Dåpen er en nådens kilde. Og kanskje kan vi si: 2020 er et nådens år for Den norske kirke, der vi vil be og arbeide for at flere mennesker skal oppdage hva dåpen er og gir.

Det har vært en jul vi sent vil glemme. Ari Behns selvdrap har preget og preger hele nasjonen. Julen 2019 kommer til å bli stående som det året mørket tok innersvingen på lyset på selveste juledag, og sendte mange av oss inn i tårenes og sorgens verden. Vi sørget og gråt over Ari, sammen med kongen, med Märtha, og med de skjønne og unge og dyktige døtrene, og samtidig gråt vi over alle andre vi kjente som er døde, med alle dem vi kjenner som sørger, og vi gråt fordi mørket så ut til å overvinne lyset.

Så gikk biskop Kari på prekestolen og sa:

«Vår oppgåve i dag og i dagane som ligg føre, er ikkje å utmale mørkret og det vonde som omgir oss. Det kjem til syne likevel.

Utfordringa til oss som sørgande er å halde håpet oppe og å vere saman i kampen mot alt som trugar livet.

I den kristne kyrkja gjer vi det ved å bekjenne at vi trur på, den treeinige Gud, skaperen og på Jesus som viste oss ein kjærleik som er sterkare enn døden: Gud av Gud, lys av lys. Vi bekjenner trua på livets Gud. I tillegg har vi behov for å forsake det som trugar livet: «eg forsakar djevelen og alt det vonde.»»

Og det er som balsam for sjelen. Det er som vann på tørr jord. Det er som lys i mørket.

For det står skrevet: Lyset skinner i mørket. Og mørket skal ikke overvinne det.

Det er Den norske kirkes oppgave: å holde håpet oppe, og være sammen med menneskene mot alt som truer livet.

Og det begynner med dåpen, for vi tror at i dåpen blir vi forenet med Jesus Kristus.  Et lys blir tent for den som døpes. Lyset vitner om at Guds lys finnes i den døptes liv, og at den døpte er sendt for å være et lys for andre.

Dåpen er vår viktigste utrustning for å være i tjeneste for Kristus. Den forteller oss at vi aldri er alene, fordi Gud er sammen med oss.

Men dåpen er mer enn et pedagogisk virkemiddel som har vannet som en «ting» som skal gjøre at vi husker noe. Dåpen er et sakrament. En hellig handling der Gud handler. Derfor er det meningsfullt og vesentlig å bringe de små barna til dåp. Fordi dåpen ikke avhenger av vår forstand, vår forståelse, vår tilslutning, men dåpen skjer fordi Gud handler.

Når vannet møter ordet, over barnets hode, skapes en ny virkelighet. Barnet får Guds hellige ånd, fødes på ny, og får del i Jesu seier over mørket og dødens makt. Det kan sannelig et barn trenge. For vi trenger ikke lete etter tegn på at barnet er utsatt for mørke og dødens makt. Nei, barnet blir ikke mange sekunder gammelt før det skriker og uttrykker: Jeg er i nød! Den aller første nøden, som er et uttrykk for separasjonsangst, stilles ved mors bryst. Men siden er barnet også utsatt for smerte, sykdom, sjalusi, frykt, og mer. Mørket kommer til syne i alle menneskers liv. Så er det kirkens oppgave å fortelle mennesker at i dåpen får vi del i Jesu seier over mørkets makter, og vi kan peke på håpet og lyset som finnes i vår verden.

Når vannet øses over barnets hode, er det himmelen selv som kysser barnets panne, og Gud sier: Du er mitt barn, jeg har kalt deg ved navn. Du er min.

Å døpe er å holde håpet oppe og være sammen i kampen mot alt som truer livet. Vår oppgave er ikke å male ut mørket og det vonde som omgir oss. Det kommer til syne likevel. Men vår oppgave er å anerkjenne det mørke og vonde, og så peke på Jesus, han som er verdens lys og som kommer til verden hver dag.

Gå til innlegget

Verden trenger modige mennesker!

Publisert 10 måneder siden

Og dem har vi sett mange av den siste uka! Jeg er inspirert og oppmuntret og fylt med håp etter å ha sett og hørt så mange som våger å stå opp for seg selv, for hverandre og for jorden.Og ingen har vel unngått å legge merke til at de er så unge. Mange av dem er barn. Det gjør ofte at vi voksne ikke lytter til dem på en seriøs måte. Men jeg tror barn og unge er bærere og formidlere av livsvisdom og livskunnskap som vi voksne alt for ofte har glemt, og at vi derfor gjør veldig klokt i å lytte til barna. De kan mye vi ikke kan, de har ofte bedre kontakt med det umiddelbare, og derfor har de ofte en umiddelbar intuisjon av hva som er rett.


Ikke-viten

For vi voksne er veldig sterkt påvirket av ideene om at alt som ikke kan måles, telles eller veies er lite eller ingenting verdt. Og vi voksne har en tendens til å glemme at det vi ikke kan sette inn i et diagram, telle, beregne og maksimere eller betegne med koder eller begrep, det er også verdifullt. Ikke-viten kalles det av noen filosofer. Og det handler om det som er større, under, utenpå, omkring alt vi vet. Det er noe annet enn vitenskap. Det er ikke en manglende brikke i puslespillet, det er ikke en «missing link» som vitenskapsfolkene en gang skal finne. Nei, det er det der som forandrer seg hele tiden, som ikke kan fanges i tall, i lengdemål eller vektmål, men som er fint, rart, vondt, meningsfullt

Det er det du kjenner når du forstår at du er gravid, lenge før du egentlig kan vite det, og som er en ikke-viten, men som allikevel er noe du vet. Det er det som rører seg mellom to mennesker som møtes og som kjenner at det skal bli oss, selv om det er usagt og en helt grunnløs tanke. Det er det som skaper en plutselig opplevelse av glede midt i et sorgfullt og tungt sykeleie. Det er det som tenner engasjementet ditt, som gjør deg sint og opprørt og kamplysten-og som gjør at du våger noe ekstra.

Sanna og Greta

Sanna, 13 år, hun har virkelig våget noe ekstra, for hun ble så lei av at folk (les: voksne) kalte Downs for en sykdom. Hun laget like godt en liten film som forklarer forskjellen på å være syk og å ha et ekstra kromosom. Hun viser at hun og venninnen, Julie, som begge har kromosom 21, kan masse og ikke ligger syke i senga. Hun understreker at venninnen er viktig for henne, for hun har erfart at sammen har vi det bedre. Filmen er tilgjengelig på YouTube, og er vist mer enn 1,3 millioner ganger! Hun er modig, hun er et foregangsmenneske, og hun lærer oss noe om hva ikke-viten er, i tillegg til at hun gir oss viten om Downs. Forrige uke var de to på Stortinget under verdensdagen for Downs, og lærte Stortingspolitikerne om hva Downs er. 

For ikke å snakke om svenske Greta Thunberg, 16 år! Tenk hva hun har av ikke-viten: Hun er heller ikke syk, hun har en ikke-viten som gjør henne i stand til å flytte fjell, fordi hun er ekspert i å fokusere lenge på noe. Nå er hun nominert til Nobels fredspris. Og hun har fått med seg en mengde ungdommer og barn i hele Norge, også i min hjemby, Sarpsborg, var det markering og skolestreik for klimaet fredag i forrige uke. Jeg blir målløs. Og full av håp! Og når barn og unge mobiliserer og dermed gir politikerne en ny åpning for å ta grep som virkelig gjør en forskjell, da fortjener de bedre enn å bli møtt med spørsmål om de er villige til å droppe Thailand-ferien. Når ungdommene må fortelle journalisten at klimakrisen er et strukturelt problem som krever strukturelle løsninger, da er det noe som er galt i måten voksne lytter til barn og unge på. 

 

Lytte annerledes

Jeg mener at vi må begynne å lytte litt annerledes til barn og unge: lytte seriøst for å få del i deres ikke-viten: i deres styrke, intuisjon og håp, det som vil være med å bringe verden framover, og skape mer himmel på jord. Vi må lytte til deres modige ytringer, og la det føre oss til å ta bedre avgjørelser. Sammen kan vi få det til. Sammen kan vi være modigere og skape en bedre verden. 


Kari Mangrud Alvsvåg

Prost i Sarpsborg prosti, Borg bispedømme

Gå til innlegget

Dette innlegget ble utløst av en artikkel om skam som Cathrine Hellesøy hadde i Aftenposten søndag 7. juni. Hun leverte der en meget personlig oppelvelse av å ha blitt påført skam av kirken som barn. Trygve Wyller, Finn Skårderud og Hanne Ørstavik var intrevjuet. Takk til Wyller for meget gode svar!

Å formilde religion til barn er ingen enkel øvelse. Det har vi blitt minnet om på nytt de siste dagene. Blant annet gjennom fortellingene om hvordan ivrige imamer har utsatt noen muslimske barn for slag og fysisk avstraffelse under religionsundervisning i moskeen. Men for kirken først og fremst gjennom Aftenpostens oppslag søndag hvor journalisten formidler sin personlige opplevelse av at kirken påførte henne skam. Så bør kanskje barn beskyttes mot religiøs påvirkning?

Kirkens forkynnelse og vekting av sitt budskap er i endring, slik det har vært i totusen år. Kristendommen er en levende religion og påvirkes og formes av skiftende tiders ulike idealer på ulike områder. Å påføre barn skam, var tidligere en viktig del av barneoppdragelsen. Skammekroken var i bruk i hjem og i skole. Uttrykket ”skam deg” lød fra foreldres og andre oppdrageres munn, uten videre refleksjon. Å være skamløs var slett ikke bra.

Kirken var dessverre med på å fremme og fastholde skam som en viktig del av oppdragelsen av barn, slik at de skulle bli gudfryktige og nyttige borgere. Gjennom blant annet å gjøre barn oppmerksomme på hva de burde skamme seg over, forsøkte man å nå dette målet.

På et tidspunkt forsvant skammekroken, så også den utstrakte bruken av skam i oppdragelsen. Man ble oppmerksom på at skam er livshemmende og ødeleggende, og dessuten endret idealmennesket seg. Hva er et ideelt menneske i dag? I hvert fall ikke et som er hemmet av skam.

Så hva med kirkens rolle i dette? Påføres barn skam i kirken i dag? Dersom vi påfører barn skam ved at vi sammen bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder, slik det påstås i Aftenpostens oppslag, er nok kirken fortsatt en som påfører skam. Men jeg mener det er stor forskjell på å bekjenne at vi ikke lykkes med å være gode, og at vi som menneskehet, kollektivt, må innse og kan bekjenne at vi mennesker utfører handlinger som gjør oss skyldige. Å være skyldig behøver ikke bety at man bør skamme seg. Å være skyldig, og innrømme det, framfor å skjule det, kan bety at man får tilgivelse og kan få en ny start. Igjen og igjen. Det trenger vi mennesker, vi trenger sammen å tro at vi ikke må drasse på gårsdagens ondskap, men at vi kan starte hver ny dag med blanke ark..

Det er en høy bevissthet i kirken om at vi ikke vil være med på å degradere mennesket. I nytt forslag til liturgi, begynner ikke gudstjenesten med at vi bekjenner våre synder. Og forslaget til ny dåpsliturgi understreker tydeligere enn før at livet er gitt oss av Gud, og at hvert menneske er skapt i Guds bilde, med gudlik verdi.

Å forkynne for barn krever en høy bevissthet. Å forenkle et til dels komplisert budskap om en kjærlighet som var villig til å ofre sitt liv for sine venner, stiller høye krav til den som skal formidle det. Å forenkle innebærer alltid en fare for å forvrenge. Dessuten er vi alltid avhengige av hvilke erfaringer barnet bringer med seg når det hører forkynnelse. To barn som hører den samme søndagsskolelæreren, kommer ut med ulik oppfatning av hva som har blitt sagt. Dette er ikke unikt for religionsformidling, men er en stor utfordring for forkynnere. Derfor må vi aldri bli slappe når vi skal formidle til barn. Det krever mer forberedelse enn når en voksen mottaker som har en bedre utviklet kritisk sans er tilhører.

Å formilde religion på en sunn og helsefremmende måte, må være et ideal for alle som underviser barn om tro.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
4 dager siden / 1580 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
24 dager siden / 1178 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
20 dager siden / 1152 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1075 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
14 dager siden / 822 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 802 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere