Kari Mangrud Alvsvåg

Alder: 49
  RSS

Om Kari Mangrud

Prost i Sarpsborg prosti. Borg bispedømme. DnK.

Følgere

Verden trenger modige mennesker!

Publisert 7 måneder siden

Og dem har vi sett mange av den siste uka! Jeg er inspirert og oppmuntret og fylt med håp etter å ha sett og hørt så mange som våger å stå opp for seg selv, for hverandre og for jorden.Og ingen har vel unngått å legge merke til at de er så unge. Mange av dem er barn. Det gjør ofte at vi voksne ikke lytter til dem på en seriøs måte. Men jeg tror barn og unge er bærere og formidlere av livsvisdom og livskunnskap som vi voksne alt for ofte har glemt, og at vi derfor gjør veldig klokt i å lytte til barna. De kan mye vi ikke kan, de har ofte bedre kontakt med det umiddelbare, og derfor har de ofte en umiddelbar intuisjon av hva som er rett.


Ikke-viten

For vi voksne er veldig sterkt påvirket av ideene om at alt som ikke kan måles, telles eller veies er lite eller ingenting verdt. Og vi voksne har en tendens til å glemme at det vi ikke kan sette inn i et diagram, telle, beregne og maksimere eller betegne med koder eller begrep, det er også verdifullt. Ikke-viten kalles det av noen filosofer. Og det handler om det som er større, under, utenpå, omkring alt vi vet. Det er noe annet enn vitenskap. Det er ikke en manglende brikke i puslespillet, det er ikke en «missing link» som vitenskapsfolkene en gang skal finne. Nei, det er det der som forandrer seg hele tiden, som ikke kan fanges i tall, i lengdemål eller vektmål, men som er fint, rart, vondt, meningsfullt

Det er det du kjenner når du forstår at du er gravid, lenge før du egentlig kan vite det, og som er en ikke-viten, men som allikevel er noe du vet. Det er det som rører seg mellom to mennesker som møtes og som kjenner at det skal bli oss, selv om det er usagt og en helt grunnløs tanke. Det er det som skaper en plutselig opplevelse av glede midt i et sorgfullt og tungt sykeleie. Det er det som tenner engasjementet ditt, som gjør deg sint og opprørt og kamplysten-og som gjør at du våger noe ekstra.

Sanna og Greta

Sanna, 13 år, hun har virkelig våget noe ekstra, for hun ble så lei av at folk (les: voksne) kalte Downs for en sykdom. Hun laget like godt en liten film som forklarer forskjellen på å være syk og å ha et ekstra kromosom. Hun viser at hun og venninnen, Julie, som begge har kromosom 21, kan masse og ikke ligger syke i senga. Hun understreker at venninnen er viktig for henne, for hun har erfart at sammen har vi det bedre. Filmen er tilgjengelig på YouTube, og er vist mer enn 1,3 millioner ganger! Hun er modig, hun er et foregangsmenneske, og hun lærer oss noe om hva ikke-viten er, i tillegg til at hun gir oss viten om Downs. Forrige uke var de to på Stortinget under verdensdagen for Downs, og lærte Stortingspolitikerne om hva Downs er. 

For ikke å snakke om svenske Greta Thunberg, 16 år! Tenk hva hun har av ikke-viten: Hun er heller ikke syk, hun har en ikke-viten som gjør henne i stand til å flytte fjell, fordi hun er ekspert i å fokusere lenge på noe. Nå er hun nominert til Nobels fredspris. Og hun har fått med seg en mengde ungdommer og barn i hele Norge, også i min hjemby, Sarpsborg, var det markering og skolestreik for klimaet fredag i forrige uke. Jeg blir målløs. Og full av håp! Og når barn og unge mobiliserer og dermed gir politikerne en ny åpning for å ta grep som virkelig gjør en forskjell, da fortjener de bedre enn å bli møtt med spørsmål om de er villige til å droppe Thailand-ferien. Når ungdommene må fortelle journalisten at klimakrisen er et strukturelt problem som krever strukturelle løsninger, da er det noe som er galt i måten voksne lytter til barn og unge på. 

 

Lytte annerledes

Jeg mener at vi må begynne å lytte litt annerledes til barn og unge: lytte seriøst for å få del i deres ikke-viten: i deres styrke, intuisjon og håp, det som vil være med å bringe verden framover, og skape mer himmel på jord. Vi må lytte til deres modige ytringer, og la det føre oss til å ta bedre avgjørelser. Sammen kan vi få det til. Sammen kan vi være modigere og skape en bedre verden. 


Kari Mangrud Alvsvåg

Prost i Sarpsborg prosti, Borg bispedømme

Gå til innlegget

Dette innlegget ble utløst av en artikkel om skam som Cathrine Hellesøy hadde i Aftenposten søndag 7. juni. Hun leverte der en meget personlig oppelvelse av å ha blitt påført skam av kirken som barn. Trygve Wyller, Finn Skårderud og Hanne Ørstavik var intrevjuet. Takk til Wyller for meget gode svar!

Å formilde religion til barn er ingen enkel øvelse. Det har vi blitt minnet om på nytt de siste dagene. Blant annet gjennom fortellingene om hvordan ivrige imamer har utsatt noen muslimske barn for slag og fysisk avstraffelse under religionsundervisning i moskeen. Men for kirken først og fremst gjennom Aftenpostens oppslag søndag hvor journalisten formidler sin personlige opplevelse av at kirken påførte henne skam. Så bør kanskje barn beskyttes mot religiøs påvirkning?

Kirkens forkynnelse og vekting av sitt budskap er i endring, slik det har vært i totusen år. Kristendommen er en levende religion og påvirkes og formes av skiftende tiders ulike idealer på ulike områder. Å påføre barn skam, var tidligere en viktig del av barneoppdragelsen. Skammekroken var i bruk i hjem og i skole. Uttrykket ”skam deg” lød fra foreldres og andre oppdrageres munn, uten videre refleksjon. Å være skamløs var slett ikke bra.

Kirken var dessverre med på å fremme og fastholde skam som en viktig del av oppdragelsen av barn, slik at de skulle bli gudfryktige og nyttige borgere. Gjennom blant annet å gjøre barn oppmerksomme på hva de burde skamme seg over, forsøkte man å nå dette målet.

På et tidspunkt forsvant skammekroken, så også den utstrakte bruken av skam i oppdragelsen. Man ble oppmerksom på at skam er livshemmende og ødeleggende, og dessuten endret idealmennesket seg. Hva er et ideelt menneske i dag? I hvert fall ikke et som er hemmet av skam.

Så hva med kirkens rolle i dette? Påføres barn skam i kirken i dag? Dersom vi påfører barn skam ved at vi sammen bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder, slik det påstås i Aftenpostens oppslag, er nok kirken fortsatt en som påfører skam. Men jeg mener det er stor forskjell på å bekjenne at vi ikke lykkes med å være gode, og at vi som menneskehet, kollektivt, må innse og kan bekjenne at vi mennesker utfører handlinger som gjør oss skyldige. Å være skyldig behøver ikke bety at man bør skamme seg. Å være skyldig, og innrømme det, framfor å skjule det, kan bety at man får tilgivelse og kan få en ny start. Igjen og igjen. Det trenger vi mennesker, vi trenger sammen å tro at vi ikke må drasse på gårsdagens ondskap, men at vi kan starte hver ny dag med blanke ark..

Det er en høy bevissthet i kirken om at vi ikke vil være med på å degradere mennesket. I nytt forslag til liturgi, begynner ikke gudstjenesten med at vi bekjenner våre synder. Og forslaget til ny dåpsliturgi understreker tydeligere enn før at livet er gitt oss av Gud, og at hvert menneske er skapt i Guds bilde, med gudlik verdi.

Å forkynne for barn krever en høy bevissthet. Å forenkle et til dels komplisert budskap om en kjærlighet som var villig til å ofre sitt liv for sine venner, stiller høye krav til den som skal formidle det. Å forenkle innebærer alltid en fare for å forvrenge. Dessuten er vi alltid avhengige av hvilke erfaringer barnet bringer med seg når det hører forkynnelse. To barn som hører den samme søndagsskolelæreren, kommer ut med ulik oppfatning av hva som har blitt sagt. Dette er ikke unikt for religionsformidling, men er en stor utfordring for forkynnere. Derfor må vi aldri bli slappe når vi skal formidle til barn. Det krever mer forberedelse enn når en voksen mottaker som har en bedre utviklet kritisk sans er tilhører.

Å formilde religion på en sunn og helsefremmende måte, må være et ideal for alle som underviser barn om tro.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere