Kåre Rånes

Alder: 66
  RSS

Om Kåre

Sokneprest i Gressvik.

Følgere

Folkekirken er en livsløpskirke

Publisert rundt 1 måned siden

Folkekirken lever først og fremst i de kirkelige handlinger, dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Det er derfor viktig at "Ordning for den norske kirke" løfter denne virkeligheten frem og definerer den som en vesentlig del av kirkens liv. Fokus på gudstjenesten er viktig, men dette kan også bli for snevert. Også i en begravelse og et bryllup samles og utrustes menigheten til tro og tjeneste.

I Vårt Land 12.februar fremhever preses Helga Haugland Byfuglien betydningen av den nye «Ordning for Den norske kirke» som kirkemøtet skal vedta på sitt møte i mars. Ordningens Kapittel 1 vil på mange måter bli kirkens grunnlov. Bispemøtet diskutere i disse dager innholdet i dette kapittelet, og Byfuglien er opptatt av at både diakoni og gudstjeneste hører hjemme her. Jeg tror mange er enige med henne i dette.

Da jeg i høst deltok i høringen om den nye kirkeordningen sammen med menighetsrådene i Gressvik og Onsøy slo det oss med stor tyngde at innledningskapittelet må si noe både om gudstjenesten og om de kirkelige handlinger som grunnlag og oppdrag for kirken. Den nye §16 i grunnloven fastholder begrepet «Norges folkekirke». Derfor må kirken følge opp dette i sin «grunnlov» og si noe tilsvarende kortfattet om hvordan den ønsker å oppfylle dette mandatet.

For oss på grasrota ble svaret overraskende enkelt: Folkekirken lever først og fremst i de kirkelige handlinger, og i sammenhengen mellom disse og søndagsgudstjenesten. I samtalen om dette dukket begrepet «livsløpskirke» opp. Når vi først hadde uttalt dette ordet kunne vi vanskelig finne ett annet som bedre beskriver folkekirkens vesen og oppdrag. Vi opplever at de fire dimensjonene – bekjennende, åpen, misjonerende og tjenende – er viktige for å balansere teologiske dimensjoner som lett kan spilles ut mot hverandre i enhver kirke. Men disse honørordene sier egentlig ingen ting om hva som ligger i selve begrepet «folkekirke» til forskjell fra andre trossamfunn. Også andre sammenslutninger kan beskrives på samme måte, for eksempel «…en bekjennende, åpen, misjonerende og tjenende kirkeforening».

Kirkemøtets firefoldige beskrivelse fra 2004 ble utformet inn i en situasjon der de folkekirkelige strukturer fortsatt ble opprettholdt av statens lovverk og tatt for gitt i en norsk etterkristen enhetskultur. På kort tid er virkeligheten blitt en annen. Nå må kirken selv ivareta, videreutvikle og sette ord på de strukturene som kjennetegner en folkekirke.

I praksis vet vi at denne kirken først og fremst lever i de kirkelige handlinger i livets overgangsfaser: dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det er derfor viktig at vi løfter denne virkeligheten frem og definerer den som en vesentlig del av kirkens liv. 

Det er en seiglivet myte at de som «bruker kirken» ved de store milepæler bare går til kirke fire ganger i løpet av livet. I virkeligheten går også denne delen av kirkens medlemmer regelmessig til kirke og gudstjeneste. De går i sine barn og barnebarns dåp, i sine søskenbarn og tantebarns konfirmasjon, sine søsken og sine kollegers bryllup, sine besteforeldre og sine naboers begravelse. De er ikke kirkefremmede, men de kjenner kirken fra et annet perspektiv enn menighetskjernen.  

Fokus på søndagsgudstjenesten er viktig, men også dette kan bli for snevert. Også i en begravelse og et bryllup samles og utrustes menigheten til tro og tjeneste. Begrepet «livsløpskirke» vil også danne et godt grunnlag for det som sies senere i forslaget til kirkeordning om barns tilhørighet basert på foreldrenes medlemskap.

Ut fra dette kunne den nye §4 i ordningens innledningskapittel utformes slik: «Den norske kirke skal forkynne evangeliet, forvalte sakramentene og fremme nestekjærlighet. Som folkekirke skal den være en livsløpskirke der de kristne ritualer gir hjelp til livstolkning og livsmestring. Gjennom gudstjenesten og de kirkelige handlinger utrustes menigheten til å være del av en bekjennende, åpen, misjonerende og tjenende folkekirke.»

Kåre Rånes, prest

Gå til innlegget

Dåpen skaper tro

Publisert over 3 år siden

Kirkerådets forslag til ny dåpsliturgi er skjemmet av noen unødvendige, dogmatiske formuleringer.

Kirkerådet sender i disse dager ut et nytt forslag til dåpsliturgi. Mye er forbedret fra 2011. Tekster er strammet inn og strukturen forbedret. Det markeres tydeligere­ at det skjer noe i dåpen­. Men fortsatt er forslaget skjemmet av noen unødvendige, dogmatiske formuleringer. Disse er pakket inn i to bønner, én til innledning og én til avslutning.

Det er et risikoprosjekt å bruke bønn til noe annet enn å be, uansett hvor god intensjonen måtte være. Det minner meg om min ungdoms bønnemøter på leir, der man kommenterte hverandres forbedringspotensial ved å be for hverandre.

Slikt bidrar mer til fremmedgjøring enn til felles bønn og bønnesvar.

Viktigere enn å sikre innholdet i dåpen med en dogmatisk ramme er det å skape et handlingsforløp som fører oss fremover mot vendepunktet ved døpefonten, og rommet etterpå der vi kan glede oss over det som har skjedd. Handlingene før dåpen skal være preget av forventning. Handlingene etterpå skal være preget av takknemlighet og tillit.

Ordene hører også med hele tiden­, men de skal ledsage handlingen og slik bidra til å åpne opp det hemmelige rommet i midten, ved døpefonten, der våre liv knyttes sammen med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Den innledende bønnen i forslaget fra Kirkerådet begynner med en takk for «disse barna». Neste setning forteller at dåpen gir oss «… del i Jesus Kristi seier­ over ondskap, synd og død». Det er denne koblingen mellom bønn og belæring, dåpsbarn og dogmatikk, som ikke er god. Det kan få oss til å spekulere i hva som mon måtte finnes av skjult ondskap, synd og død i akkurat disse familiene, siden vi nå ber denne bønnen for barna deres.

Jeg er ikke motstander av dogmatikk, tvert imot. Men dette passer dårlig akkurat her. Dåpen må forberedes med formuleringer som er mer åpne. Et godt eks
empel finnes i innledningsdialogen til nattverden. Her forberedes menigheten på det som skal skje gjennom et vakkert bilde:

«Løft deres hjerter,» sier liturgen og menigheten svarer: «Vi løfter våre hjerter til Herren.» Så følger bønner og innstiftelsesord, før det virkelige innholdet i sakramentet avdekkes i selve måltidet.

En tilsvarende­ innledning til dåpen kunne handle om at Gud kaller oss ved navn, og en bønn om at Gud må røre ved barna gjennom det som nå skal skje. Innledningen skal skape forventning. Det andre­ svake punktet i Kirkerådets forslag er forsøket på en dåpspåminnelse til slutt. Det er ikke vellykket å gjøre dette til et av flere tema i en omfattende bønn.

På samme måte som dogmatiske formuleringer kan forkludre innledningen av dåpen, kan en bønn til slutt, om at Gud må gjøre oss til skikkelige faddere og gode menigheter, forkludre opplevelsen av at Gud virkelig frelser oss i dåpen.

Den mest nærliggende formen for dåpspåminnelse ville være en dialog, der menigheten selv setter ord på at de også er døpt. Dette kan gjøres slik: Dåpsbarna­ løftes opp, menigheten reiser seg og presten sier: «Dette er … Thomas, Johannes og Marie, Guds barn og våre søsken i Kristus.» Menigheten svarer: «Med samme dåp er vi alle døpt». Liturgen fortsetter: «La oss ønske dem velkommen.» Menigheten svarer: «Vi er alle barn av samme himmelske Far.» Etter dialogen følger lovprisningen fra 1 Pet 1,3.

Hvis de nydøpte blir presentert samlet på denne måten vil det bli synlig at dåpen er mer enn en begivenhet for hver enkelt familie. Barna er tatt inn i et fellesskap som er større enn familien. De hører til sammen med hverandre, i den lokale menigheten og i hele den kristne kirke. Himmelens Gud er vår far og kirken vår mor.

Dåp og tro hører sammen. Jeg tenker at denne sammenhengen først og fremst skal beskrives slik: Det skal være lettere for oss å tro på den treenige Gud etter­ at vi har opplevd en dåp, enn det var på forhånd. Dåpen skaper tro. Jeg satser fortsatt på den hypotese­ at dåpshandlingen er det beste og kanskje eneste «stedet» der kirken kan gi en fyldig trosopplæring til bredden av kirkens medlemmer.

Først publisert i Vårt Land 12.10.2015

Gå til innlegget

Hvem vil ha en byråkratisk kirke?

Publisert nesten 4 år siden

En fersk rapport viser at Den norske kirke stadig blir mer byråkratisk. Fellesråd har overtatt viktige oppgaver fra menighetsrådene og presten er parkert som menighetens leder. Jeg tror ikke kirkens medlemmer er tjent med en slik utvikling.

I fjor ble det levert en rapport til kulturdepartementet fra forskningsinstituttet IRIS (International Research Institute of Stavanger). Rapporten handler om hvordan soknet har utviklet seg etter at fellesrådet ble et lovpålagt organ i 1996. Konklusjonen er tankevekkende: Det har skjedd en utilsiktet forskyvning av makt fra menighetsråd til fellesråd, slik at det nå er ubalanse mellom fellesrådets byråkratiske styring og den karismatiske ledelse i menighetsrådet. Denne konklusjonen er fortiet av representanter for fellesråd og kirkeverger i debatten om kirkens fremtidige ledelse.

Styring og ledelse
Rapporten bruker begrepet «karismatisk» om menighetsrådets ledelse. Da handler det ikke om OASE eller LIVETS ORD, men om at menighetsrådet skal «…vekke og nære det kristelige liv i soknet.» Resultat av kirkens arbeid kan ikke måles på samme måte som i industri eller helsevesen. Mills kan telle antall tuber kaviar. Et sykehus kan telle hjemsendelser av friske pasienter. Men kirken skal også følge folk "...nedenom og hjem". Verdiskapingen langs denne veien er det ikke like lett å tallfeste. Derfor må kirkens ha en karismatisk ledelse over den byråkratiske styringen av virksomheten.

Menighet og prest 
Prestene er menighetsrådets beste allierte i en slik ledelse av soknet. I de vigslede stillingene er den karismatiske dimensjonen institusjonalisert. Ja, så paradoksalt kan det sies: institusjonalisert karisma. Dette betyr ikke at de ordinerte skal fungere uavhengig av byråkratiet. Poenget er det motsatte: Byråkratiet trenger bidrag fra biskop, prost og prest til ledelsen av kirken.

Ledelse og tilsyn
Fra Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon gjentas det som et mantra at en biskop ikke kan være arbeidsgiver og samtidig føre tilsyn. Her blander man sammen kirkelig tilsyn med arbeidstilsyn, helsetilsyn, mattilsyn, osv. Biskopen skal selvsagt ikke føre tilsyn med sitt eget arbeidsgiveransvar; at dette fungerer i henhold til lov og regelverk. Til det må vi ha andre instanser. Men tittelen biskop betyr fortsatt tilsynsmann og pastor betyr hyrde. Biskopen skal «se til» at kirken er i stand til å være kirke. Derfor må biskopen delta i kirkens ledelse i forkant, være med å lede og legge strategier, ikke bare komme inn etterpå for å føre tilsyn.

Bispedømme og menighet
På bispedømmenivå er balansen mellom karismatiske ledelse og byråkratisk styring på plass, gjennom biskop og bispedømmeråd. Her bør fremtidens arbeidsgiveransvar legges. Deler av den daglige ledelsen kan så delegeres ned til et lavere nivå, til f.eks. prostenivå, slik dette skjer for prestene i dag. På prostinivå kan linjene møtes, både nedenfra fra menighetene og ovenfra fra arbeidsgiver og ledelse. I et prostiråd kan også kirkeverger fra små og store kommuner møtes.

Viktig høring
Jeg oppfordrer alle menighetsråd som ser behovet for en slik balanse mellom karismatisk ledelse og byråkratisk styring, å gi uttrykk for dette i sine svar til høringen «Veivalg for fremtidig kirkeordning». Da gir man kirkerådet ryggdekning til å gjøre de riktige veivalgene.

 Kåre Rånes, sokneprest i Gressvik 

"Den barmhjertige samaritan"
Glassmaleri fra Gressvik kirke.



Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
27 dager siden / 2693 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
16 dager siden / 2527 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 2335 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
3 dager siden / 2122 visninger
#metoo og oss selv
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1512 visninger
Uttalelsen er et veiskille
av
Gyrid Gunnes
30 dager siden / 1460 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere