Kåre Melhus

Alder: 72
  RSS

Om Kåre

Jeg har vært journalist i NRK, førstelektor i journalistikk ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen og misjonær for Frikirken i Afrika.

Følgere

Politikere ødelegger USA innenfra

Publisert rundt 1 måned siden

Sannheten og demokratiet får stadig dårligere kår i landet som inntil 2016 fungerte som vestens veiviser i nettopp disse begrepene.

Det siste eksemplet er den amerikanske Høyesteretts avgjørelse 9. juli i saken Trump v. Vance.  Cyrus Vance Jr., district attorney for Manhattan, undersøker om Donald Trump og andre brøt loven om valgkamp-finansiering, og ba derfor presidenten om innsyn i relevante dokumenter.  Trump mente at en sittende president er immun mot slike krav.  Høyesterett sa i sin avgjørelse at ingen, heller ikke USAs president, står over loven, og derfor ikke har slik immunitet.

I en annen avgjørelse samme dag, i saken Trump v. Mazars, sa Høyesterett at den amerikanske presidenten heller ikke er immun i forhold til krav fra komiteer i kongressen om utlevering av dokumenter fra Trumps forretningsimperium.  Disse komiteene undersøker mulige interessekonflikter i forhold til internasjonale og amerikanske finansinstitusjoner som Trump har lånt penger fra, og som er mistenkt for å ha hatt innflytelse på valgkampen i 2016.

I begge disse sakene slo Høyesterett fast at presidenten ikke står over loven. Riktignok sendte Høyesterett saken tilbake til de lavere domstolene hvor Trump må gå enda en runde, men den øverste domstolens prinsipp om at presidenten er underlagt amerikansk lov står fast. Trump argumentert med at utlevering av dokumenter virker forstyrrende inn på hans arbeid som president.

De fleste kommentatorer er enige om at Høyesteretts avgjørelse er en seier for rettsstaten og den lovgivende og den dømmende makts rett til å kontrollere presidentembetet. Avgjørelsen baner også vei for at Trump må utlevere sine selvangivelser, noen han først lovet, men siden har nektet å gjøre. Alle presidenter siden Jimmy Carter, (1977-81) har offentliggjort sine selvangivelser. Trump har så langt ikke gjort dette, noe som har ført til spekulasjoner om at han kanskje ikke er så rik som han har skrytt av å være, eller at en frigjøring av disse dokumentene ville vise unndragelse av skatt.

 The Wall Street Journal ser annerledes på det. Avisen skrev 10. juli på lederplass at avgjørelsen i Høyesterett resulterte i en svekkelse av presidentembetet. Den mener at veien nå ligger åpen for fremtidige opposisjonspolitikere til å sende alle slags krav til Det hvite hus om utlevering av dokumenter i den hensikt å så tvil om presidentens integritet. Som eksempel så avisen for seg at en republikansk opposisjon vil trakassere president Joe Biden med krav om innsyn i dokumenter i forbindelse med sønnen Hunters styreverv i det ukrainske gass-selskapet Burisma Holdings. Hunter fikk dette godt betalte styrevervet mens faren var visepresident under Barak Obama. Hunter hadde ingen erfaring innen gass-sektoren, og kritikere mente at Burismas interesse for Hunter Biden var at han kunne gi ukrainerne muligheter for kontakt med USAs visepresident. Ingen har kunnet påvise noen brudd på lover i forbindelse med Hunter Bidens ukrainske styreverv, men farens grønne lys, som var nødvendig for at sønnen kunne ta plass i Burisma-styret, var nok ikke den klokeste avgjørelsen Joe Biden tok i sine åtte år sammen med Barak Obama.

 Saken ble da også prøvd brukt av Trump i et tidlig forsøk på å stille Joe Biden i et dårlig lys i årets valgkamp.  Trump anså Joe Biden som den farligste motkandidaten ved valget, og ba i en telefonsamtale med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj den 25. juli, 2019 om hjelp til å grave opp skitt som ville kunne brukes mot Biden i valgkampen. Denne episoden utløste riksrettssaken mot Trump tidligere i år. Basert på utskrift av samtalen, mente demokratene å kunne bevise at Trump hadde gjort overføringen av 400 millioner dollar i militær assistanse til Ukraina avhengig av igangsettingen av undersøkelser av Biden i Ukraina.  Det viktige for Trump var å kunne si at det pågår undersøkelser, ikke hva de eventuelt ville resultere i. De fleste kommentatorer mener at det ble bevist at Donald Trump brukte trussel om tilbakeholding av militærhjelp, allerede bevilget av kongressen til Ukraina, et land som da var i væpnet konflikt med Russland, som ledd i sin egen kampanje for å bli gjenvalgt. Men Trump ble likevel frikjent fordi republikanerne har flertall i senatet, hvor riksrettssaker føres.

 I slike saker er objektiv sannhet uten avgjørende betydning.  Det som betyr noe er hvem som har flertall og hvilke lover og smutthull som kan utnyttes.  The Wall Street Journal har sikkert rett i at Ukraina-saken, som er lagt død juridisk for lenge siden, er en utmerket sak å bruke mot en mulig president Biden. For republikanske tapere er det viktig å kunne ta hevn.  Hva som er best for styringen av landet er av mindre betydning.

Pressefriheten lever i beste velgående i USA.  Derfor kan både amerikanerne selv, og interesserte i resten av verden følge med i maktkampen og den offentlige debatten i USA. Det tegner seg et bilde av en supermakt som tidligere ledet den vestlige verden i kraft av begreper som sannhet og demokrati, men som nå svekkes - ikke av fremmede makter, men av politikere i Washington.

Gå til innlegget

Kan vi snakkes i stedet for å slåss?

Publisert rundt 1 måned siden

Igjen er det Skeive Sørlandsdager i Kristiansand, og igjen får vi som står for et klassisk, kristent syn på seksualitet og ekteskap skylden for at homofile og transpersoner er nedbrutte og ikke orker å gå på jobben. Vi lider av homofobi, får vi vite. Pride-bevegelsen ønsker derimot å fremstå som forkjemper for kjærlighet, raushet og toleranse.

Hvis det er tilfelle, er det merkelig at utstillingen i Rådhuskvartalet laget av Pride Art inneholder bildet «At the Last Supper We Shall Not Be Ashamed» av Tove-Mari Odderdal.  Det er en karikatur av Leonardo da Vincis ikoniske bilde av Jesu siste måltid med disiplene, der nattverden ble innstiftet.  Dette bildet er et av kunsthistoriens aller fremste mesterverker og måltidet det fremstiller ble et kirkelig sakrament og feires av kristne i alle kirkesamfunn og trosretninger over hele verden.

 I Odderdals bilde er Jesus og disiplene byttet ut med en motbydelig samling lettkledde kvinner i pornografiske positurer. Korsfestelsen blir fremstilt som en sado-masorkistisk handling.  Dette oppfatter jeg som et direkte angrep på og latterliggjøring av kjernen i det kristne budskapet, påskeevangeliet.  Odderdal sier til Fædrelandsvennen at bildet er en del av en rettighets- og frigjøringskamp.  «Vi er glade for å kunne gi publikum vårt perspektiv i en viktig debatt,» sier hun.  

 Den verdensvide kirken tar ikke skade av bilder og angrep som dette, heller ikke de lokale menighetene i Kristiansand.  Jeg tror ikke at vi kristne her i byen skal bli noen belastning for det psykiske helsevesenet fordi mange ikke liker oss.  Vi skal nok også klare å gå på jobben. 

 Jeg er glad for at bildet henger der det gjør. Jeg er en ihuga forkjemper for ytringsfrihet, og den gjelder selvsagt også for Pride-bevegelsen.  Odderdals bilde gir et unikt innsyn i en del av tankegodset som driver Pride-bevegelsen framover. Inkludering av annerledes tenkende er ikke det som slår meg, når jeg står i  Rådhuskvartalet og betrakter det store bildet. Men, hatet mot oss kristne, som kunstneren kommuniserer, er vi nok i alle fall delvis skyld i selv. 

Kirken har gjort mye urett mot seksuelle minoriteter.  Men jeg får inntrykk av at Pride-bevegelsen nå ønsker å ta opp den kirkelige middelalder-tradisjonen på dette området og rette hatet mot oss kristne av i dag.  Jeg hadde vel kanskje ventet noe annet av bevegelsen som først og fremst ønsker å stå for inkludering, mangfold og toleranse.  Og det i en tid da de seksuelle minoriteter har vunne igjennom på alle juridiske punkter, og blir heiet fram med parader og flagg over hele landet. Det er tydeligvis ikke nok.  Fædrelandsvennen er på lederplass 19. august enig med Pride-bevegelsen. Holdningsendringer må til, spesielt her på Sørlandet, mener avisen.  Det finnes tankegods her som ikke kan aksepteres, ikke engang når mangfold og toleranse står i fokus.  Dette minner om meningstyranni, som jeg ikke trodde Fædrelandsvennen ville fremme.

Jeg ønsker meg en debatt som ikke er preget av floskler som homofobi og middelaldersk hat, men som kunne gi innsikt og forståelse.  Fra mitt ståsted handler dette først og fremst om organiseringen av samfunnet vårt, og ikke minst om forholdene barna våre vokser opp under.

Organisasjonen FRI (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) mener at det finnes et mangfold av kjønn og at en todeling i mann/kvinne er en sosial konstruksjon.  Den jobber også for at alle former for familier og ekteskap skal likestilles; alt fra bofellesskap med vekslende medlemskap, til to-tre kvinner og en mann, og omvendt.  FRI arbeider for at barna skal lære at forskjellige familiekonstellasjoner er en verdifull del av vårt samfunn, kan vi lese på organisasjonens hjemmeside.

En ny trend bærer navnet sologami.  Det er kvinner som, motivert av en sterk egenkjærlighet, gifter seg med seg selv.  To eksempler på dette er britiske Sophie Tanner og italienske Laura Mesi.

Er dette en ønsket utvikling?  Er det greit at vi bare avvikler kjernefamiliens rolle som grunncellen i samfunnet og at enhver organiserer livet sitt som man selv ønsker?  I så fall foretar vi et gedigent sosialt eksperiment som vi ikke aner rekkevidden av. Hva med barna?  Vil alle disse forskjellige konstruksjonene ha barnas beste i fokus? 

I desember 2019 fremmet Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne to lovforslag for Stortinget om styrking av kjønns-og seksualitetsmangfold.  Læreplanene i barnehager, grunnskoler og videregående skoler skal ifølge forslaget styrkes når det gjelder «Rosa kompetanse.»  Begge forslagene ble forkastet, men lignende forslag vil trolig bli fremlagt senere.  Det er enighet, også blant oss kristne, om at seksuelle minoriteter ikke skal diskrimineres, men ha trygge og gode livsvilkår.  Men jeg kan ikke se at vi må svekke vår samfunnsstruktur for å få dette til.

 Det er på tide med en skikkelig debatt om hvilken utvikling vi vil ha.  Vi kan ikke lenger nøye oss med lettvinte slagord og vulgære oppstøt.  

Gå til innlegget

Hva sier miljøbevegelsen ja til?

Publisert 4 måneder siden

Vi er miljøbevegelsen stor takk skyldig når den påpeker problemer og mangler ved norsk samfunnsutvikling. Men miljøutfordringene løses ikke ved protester alene. Det monner heller ikke mye med symbolpolitikk.

Klimaendringene er et globalt problem som krever globale tiltak.  I et slikt perspektiv er det underlig å registrere at naturvernere sloss mot vindkraftutbygging på land under henvisning til at vi har et kraftoverskudd her til lands. Hovedargumentene er at vindmøller ikke er fine å se på og at de forårsaker store inngrep i naturen. Samtidig sier naturvernerne at det nå står om vår sivilisasjons eksistens. 

 

Professor Terje Tvedt tar i Aftenposten 4. juni vannkraften i varmt forsvar også når det gjelder videre utbygging, mens han er mot landbasert vindkraft.  Han har rett i at energi generert av vannkraft er en god ting.  Men de av oss som husker tilbake til 70 tallet vil minnes at det jo først og fremst var miljøbevegelsen som protesterte mot utbyggingen av vassdragene den gangen.  Det var tanken på at flotte fossefall skulle legges i rør, som fikk miljøvernene til å gremmes. Også da sa miljøbevegelsen nei, uten å peke på alternative løsninger.

 

En annen kampsak for miljøbevegelsen er veiutbyggingen.  Den viser til forskning som sier at bredere veier gir mer biltrafikk, som igjen fører til mer utslipp og mer forurensning.  Dette er et argument som snart går ut på dato.  Norge er et av landene med flest elbiler i Europa, og i en ikke altfor fjern fremtid vil bilparken vår gi nesten null utslipp.  

 

Argumentet med at det er produksjonen av batteriene som gir utslipp, holder heller ikke særlig lenge.  I en rapport publisert av det svenske miljøinstituttet i 2019 går det fram at halvparten av utslippene i forbindelse med batteriproduksjonen kommer fra elektrisitet generert fra fossile energikilder.  Rapporten slår fast at disse utslippene vil gå mot null når elektrisiteten kommer fra fornybare kilder.  Resirkulering av batterier vil også bidra til mindre utslipp. 

 

Bilen er kommet for å bli. Den trenger trygge veier å kjøre på.  Det er ikke nok å bygge ut sykkelveinettet.  Å sykle til jobben er både positivt og helsebringende, og fortjener trygge sykkelstier.  Men, denne aktiviteten bidrar lite til reduksjon av global oppvarming.  Det er fint å oppfordre til mindre forbruk og si nei til energikrevende goder.  Men det monner ikke så mye i den store sammenhengen.  Det som kan monne er at den industrien som har skapt mye av forurensningen også kommer med løsningen.  

 

Dette skjer i stadig økende tempo. Det bygges ut både sol- og vindkraft, hydrogen- og bioenergi-anlegg, så vel som anlegg for karbonfangst.  Tyskland kan vise til positive resultater etter målrettet og langsiktig satsning. Sol, vind, bioenergi og vannkraft utgjorde 19% av den tyske energiproduksjonen i 2010.  Målet er at fornybar energi skal utgjøre 65% av produksjonen innen 2030.

 

FNs klimapanel sier at vi må slippe ut 45% mindre CO2 i 2030 enn vi gjorde i 2010.  For å klare dette må vi ikke bare si nei.  Vi må også si ja til noe.  

 

En studie laget av forskere ved Energy Watch Group and LUT universitetet i Finland sier at 100% fornybar energiproduksjon er mulig innen 2050. Solar- og vindenergi utpekes som «arbeidshestene» i det nye globale energisystemet. Solenergien skal i dette scenariet stå for 69% av den totale energiproduksjon. Vindenergien vil utgjøre 18%, mens bioenergi, vannkraft og energi fra jordvarme vil levere resten.

 

For å nå dette målet må det satses på alle områder og alle teknologier.  Det er direkte provinsielt å si at vi ikke trenger å satse på landbasert vindkraft fordi vi har nok energi her i landet. Fra 2018 husker vi den opphetede debatten om Norges deltagelse i EUs energibyrå ACER.  Motstanderne advarte mot tap av suverenitet, og det faktum at ACERs hovedkvarter ligger i Ljubljana, hovedstaden i Slovenia.  De så ingen fordeler ved å delta i den store europeiske dugnaden med å skape fremtidens fornybare energiproduksjon og dermed reduksjon i den globale oppvarmingen.  Nei, da er det viktigere med norsk sjølråderett.

 

Jeg er av naturen optimist, men innrømmer gjerne at det kan skje ting som gjør at de fremtids-utsiktene jeg har skissert må revideres.  Men det gjelder vel også pessimistene i miljøbevegelsen?   Fra byplanleggerne har vi lenge hørt at befolkningsfortetning er veien å gå.  Vi sparer energi på å bo tett og det er også mye å tjene rent økonomisk på dette.  Men så kom koronaviruset, og vi måtte holde avstand.  Viruset spredte seg fortest og mest der folk bor tettest.  

 

Det er ikke lett å planlegge morgendagens samfunn.  Det er mye vi ikke vet.  Men det er ikke klokt å bare si nei. Når man finner det nødvendig å protestere, må man i det miste foreslå alternative løsninger - som monner.

Gå til innlegget

Er pengene mer verd enn livet?

Publisert 4 måneder siden

To viktige spørsmål med store etiske konsekvenser skal avgjøres nå i mai. Den offentlige debatten dreier seg nesten bare om det ene.

Den 27. mai skal, etter planen, Nicolai Tangen formelt ansettes som sjef i oljefondet. Hans kandidatur har skapt mye debatt omkring etiske spørsmål. Det er bra. Kritiske spørsmål er stilt i forbindelse med Tangens brukt av skatteparadiser.  Det er ikke greit at oljefondets sjef har hatt formue plassert på Cayman Islands, der han er i selskap med diktatorer i fattige land. Disse unndrar milliardbeløp som landende de styrer sårt trenger. Tangen beveger seg her i beste fall i en juridisk gråsone, og i alle fall er det etisk svært problematisk. 


Når det gjelder Tangens «luksus-seminar» i USA, som han betalte med egne penger, har jeg mindre sans for kritikken.  Det er ofte fruktbart at toppfolk møtes og utveksler tanker og idéer.  Å kritisere at møtet ikke skjer innenfor nøkterne norske rammer, og å peke på faren for at norske mennesker skulle bli influert av farlige utenlandske tanker, sier mer om kritikerne enn om Tangen.  


Derimot er kritikken av Tangens uklare forhold til AKO Capital og AKO Foundation berettiget.  Det må aldri kunne såes tvil om at oljefondets sjef, i sin strategiske tenkning, har fondets interesser som eneste rettesnor, og ikke skjeler til avkastning på egen, plassert formue.  Det er ikke godt nok at dette i praksis aldri skjer. Det må ikke engang kunne fremsettes slik mistanke.  Dette ville kunne minne litt om Donald Trumps forhold til egne forretninger, som hoteller og golfbaner, som tjener penger på at amerikanske myndigheter kjøper tjenester der. Dette er langt unna norske forhold, men vi må ikke engang bevege oss i den retningen.  


Denne debatten er viktig og handler om hva slags samfunn vi vil ha i Norge.  Det som skremmer meg, er at Stortinget, dagen før Tangens forhold til oljefondet skal formelt avgjøres, etter alt å dømme vedtar store endringer i bioteknologiloven.  Her er det også et spørsmål om hva slags samfunn vi vil ha, men i motsetning til spørsmålet om Tangen og pengene hans, vil endringene i bioteknologiloven vedtas med svært liten offentlig debatt. Eksempler på de få som har sagt noe er Tankesmien Skaperkraft og Stiftelsen MorFarBarn som, sammen med Kr.F, peker på noen konsekvenser av lovendringene, mens Dagbladet mener at den nye loven er en seier for kunnskap og fremskritt over moralisme. 


Endringene i bioteknologiloven betyr blant annet et ja til assistert befruktning for enslige kvinner, eggdonasjon og utvidet lagring av befruktede egg.  Loven åpner for forskning på befruktede egg, fosterdiagnostikk i første trimester og tidlig ultralyd.  Det er Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet som sikrer flertall for denne loven.  Åshild Bruun-Gundersen, helsepolitisk talsperson for FrP, sier til Dagbladet at «vi rammer dette inn på en etisk og forsvarlig måte.»


Jeg har problemer med å få øye på hvilke etiske hensyn som er tatt.  Det måtte eventuelt være at miljøet spares ved at en slipper å reise til Danmark for assistert befruktning.  Det danske barnemarkedet kan man lese om på det norske nettstedet foreldre.no.  Her oppfordres kunder til å «finne fram kredittkortet og bestille drømmebabyen.»


Når det gjelder tidlig fosterdiagnostikk og tidlig ultralyd, åpnes det nå for jakten på alle slags sykdommer og uregelmessigheter.  Dette kan jo sees på som medisinske fremskritt, men det har jo unektelig også sine uheldige sider. Det åpner for et sorteringssamfunn, der drømmebabyer og supermennesker dyrkes fram, ved statens hjelp.  Familierammen blir skjøvet i bakgrunnen. Nå er det omsorgspersoner som gjelder.  Biologiske relasjoner blir irrelevant.  


Vi står over for et samfunnseksperiment vi ikke aner rekkevidden av.  Et samfunn der alt kan kjøpes og selges, har klart sine fordeler. Spesielt for de med stor kjøpekraft.  Men det har da også sine uheldige, for ikke å si farlige sider.  At mennesket blir redusert til en rettighet og en vare, og at barn vokser opp uten å vite hvem som er far eller mor, synes for meg å være et samfunn som er designet av mennesker som først og fremst har som mål å tilfredsstille sine egne behov. Det blir et samfunn styrt av voksnes selvrealisering.  


Om noen dager skjer altså to ting. En rik mann blir kanskje sjef for oljefondet, og bioteknologiloven blir endret med uoverskuelige samfunnsmessige konsekvenser. Debatten rundt Tangen er intens og viktig.  Debatten om endringene i bioteknologiloven er nesten fraværende.  Jeg trekker den konklusjonen at vi i Norge beveger oss mot et samfunn der penger betyr alt, og der menneskeverdet og barns rettigheter, når alt kommer til alt, betyr stadig mindre.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3588 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
14 dager siden / 1235 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
20 dager siden / 889 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
12 dager siden / 830 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 713 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
12 dager siden / 635 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
24 dager siden / 568 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere