Kjell Arild Pollestad

Alder:
  RSS

Om Kjell Arild

Pater

Følgere

Hva er det med oss katolikker?

Publisert nesten 4 år siden

Ingen har i sine arkiver flere skriftlige belegg for menneskenaturens smålighet og ondskap enn Paven, men heller ikke for hvilke under nåden kan utrette i et urolig menneskehjerte.

Den kloke Chesterton sa engang på sitt tørrvittige engelsk: «Fem ganger er Kirken gått i hundene, men hver gang var det hundene som kreperte!» I de stormkast som nå ryster vårt hjemlige katolske bispedømme, kan et historisk perspektiv virke­ så vel beroligende som klargjørende, både for aktørene og iakttagerne.

Den katolske kirke i Norge har et luksusproblem: Den vokser mens alle andre kirkesamfunn går tilbake. Det er selve farten som er problemet: Da jeg ble katolikk i 1975 hadde Kirken 18.000 medlemmer. 40 år senere er tallet minst tidoblet. Det skyldes­ selvsagt den enorme­ strømmen av katolske innvandrere, særlig fra Polen. Kirkens egentlige problem er ikke at den har registrert for mange, men for få. Stat og kommuner er blitt spart for millioner ved at bispedømmet ikke raskt nok har funnet et system for sikker registrering. Jeg forsvarer ikke dem som i forvirringen har søkt tilflukt i telefonkatalogen, men selv det må sees i sin sammenheng.

Mer enn respekt. Viktigere­ enn selve registreringen er det likevel at alle som kommer, får kirkelig betjening. Her har ­biskop Bernt I. Eidsvig gjort en innsats som det står mer enn ­respekt av. Det er nesten et mirakel at han har fått det til. Faktum er at praktisk talt alle våre nyankomne trosfeller får den kirkelige betjening de trenger, de fleste til og med på sitt eget språk. Våre kirker er for små, våre prester for få, men ved at messene følger­ hverandre på ­løpende bånd i kirkene,­ og mange prester feirer flere søndagsmesser, er det blitt mulig for de aller fleste å gå til messe på Herrens dag. Om de katolske innvandrerne selv fikk spørsmålet om hvem som bidro mest til deres trivsel i Norge, tror jeg Kirken ville komme svært høyt opp på listen, også blant de mange uregistrerte.

I denne veldige strømmen av trosfeller fra utlandet kan norske katolikker lett føle seg overskyllet. I alle år har de fleste av oss ønsket at Kirken her til lands midt i sin universalitet også skulle­ være norsk. Her har konvertittene vært pådriverne; det er vi som har oversatt liturgien til norsk, og laget salmebøker og bønnebøker der norsk tradisjon har fått en bred plass. Våre tre norskfødte biskoper har alle vært konvertitter. Konvertittene har virkelig preget vår hjemlige katolisisme, til glede for mange, og til gremmelse for noen. Gleden var så stor da Eidsvig i 2005 ble vår tredje norske biskop etter reformasjonen, at de som gremmet seg måtte ligge lavt.

Kom ikke. «Med sin høye ­gestalt, sine hevede øyenbryn og tunge øyenlokk ser han ganske fjern og utilnærmelig ut,» skrev jeg i dagboken i 1974, etter et hybel­besøk hos min nåværende biskop. «Til tross for sine tyve år er han en meget gammel mann, som utvilsomt kommer til å bli yngre med årene. Konklusjonen var klar: «Bernt er en bror, og vi er begge i eksil.»

Da jeg året etter ble opptatt i Den katolske kirke, var Bernt den ene av to venner som nektet å være til stede. Den andre var Mgr. Torbjørn Olsen, som nå er katolsk sogneprest på Hønefoss. Den ­senere pater Arnfinn Haram likte heller ikke at jeg konverterte,­ men siden jeg hadde hjulpet ham med gresken, var han i det minste på plass på orgel­galleriet og sang «Ved Babylons floder lengtet vi mot Sion». Alle fire fant vi etter hvert vårt «Sion» i Moderkirken.

Veien dit kunne være kronglete. For Bernt gikk den gjennom KGBs fengsel i Moskva, der han satt i 101 dager for å ha bragt medisiner til syke medkristne. Straks han slapp ut, gikk veien til Rom.

Lide. Min novisemester i Toulouse sa noen ord jeg aldri har glemt: «Dere er nok alle rede til å lide for Kirken, men det er langt mer sannsynlig at dere kommer til å lide på grunn av Kirken.» Vi fire vennene fra 70-tallet fikk hver på vår måte erfare sannheten­ i dette. For vår biskop er det nok fremdeles en daglig realitet. For meg var situasjonen for noen år siden så tilsynelatende håpløs at jeg søkte paven om å få slutte som prest. Han svarte heldigvis nei. Jeg er sikker på at han ville svare det samme om Bernt skulle ønske å søke avskjed som biskop.

Paven har gjennom snart to årtusener gjort flere erfaringer enn noen annen: Ingen har i sine arkiver flere skriftlige belegg for menneskenaturens smålighet og ondskap, men heller ikke for hvilke under nåden kan utrette i et urolig menneskehjerte. Ingen har flere beviser enn paven på at alt går over. Men Kristi løfte til Peter står fast: «Helvetes porter» skal aldri få Kirken i sin vold.

Det undret meg da jeg stod midt i stormkastene at min kjærlighet til Kirken var den samme. Det er en kjærlighet vi katolikker har felles, og som kan virke uforståelig for andre. Kirken er ifølge vår tro «Kristi legeme» i verden, med alle de sår vi selv påfører det, vi som er «lemmer» på dette legemet.

Forenet. Gjennom biskopen er vi forenet med hele den universelle Kirken. Han styrer sitt bispedømme med den apostoliske fullmakt han mottok i sin konsekrasjon, og ingen katolsk messe kan feires utenfor enheten med biskopen og uten en forbønn for ham. Det forbyr oss hverken å kritisere biskopen eller å være uenige med ham, så lenge vi ikke ringeakter hans embete og nekter ham den aktelse vi skylder ham som apostlenes etterfølger. Gjør vi det, er vi ekskommunisert, om ikke i navnet, så i gavnet.

Det er det med oss katolikker …

Gå til innlegget

Det finnes en del vakker søm i Bibelen av 2011, og enkelte strålende smykker, men som helhet virker det til dels sjuskete. Katolikkene bør si nei.

I Den katolske kirkes Liturgi­kommisjon er det flertall for at vi i våre tekstlesninger burde ta i bruk Bibelselskapets nye oversettelse fra 2011. Økumenisk sett ville det selvsagt vært en fordel om alle kristne­ i landet forholdt seg til den samme bibelteksten. Men fra et kulturelt og litterært synspunkt er det viktigere enn noensinne at det finnes alternativer til den ­«offisielle» versjonen.

Som katolikker kan vi også ha teologiske grunner til å velge en annen oversettelse. Selv ser jeg to viktige innvendinger mot at Bibelen av 2011 skal «kanoniseres» av Moderkirken.

Den første gjelder selve språket, eller snarere den «språk­tonen» man åpenbart har «kompromisset» seg frem til: Som «antrekk» for Guds ord holder den ikke mål. Riktignok finnes det en del vakker søm og enkelte strålende smykker, men som helhet virker det til dels sjuskete.

Dette gjelder særlig Det gamle­ testamente, som på grunnspråket rent litterært sett er på et høyere nivå enn Det nye. De gamle jøder kledde gudsordet i festskrud, i den grad at de holdt fast på dette språket selv da det gikk av bruk som talespråk – så trofast at de kunne gjeninnføre det da de fikk sitt eget land tilbake.

En bibeloversettelse bør gjenspeile også noe av dette, vise de lange linjer i språket, slik Luthers oversettelse gjør det i Tyskland og «King James’ version» i England. Det litterære språket står i begge disse landene­ i stor gjeld til det «bibelspråket» som i sin tid ble skapt av stilsikre språkkunstnere.

Norsk har også mange stående uttrykk fra Bibelen. De fleste av dem er fjernet i de nyere oversettelsene. For eksempel heter det ikke lenger «i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød», men «med svette i ansiktet skal du spise ditt brød». Her har man, kanskje av «poetiske» grunner, beholdt «ditt brød», for ellers skriver man stort sett «brødet ditt» i den språk­tonen som er valgt.

«Ditt» er for øvrig en gammel tilføyelse, for på hebraisk står det bare: «I dine nesebors svette skal du ete brød». Det er ikke «svetten» som er poenget her; den er et poetisk uttrykk for slitet, slik «i ditt ansikts sved» er det hos oss. «Med svette i ansiktet» svarer ikke til noe uttrykk for «slit» på norsk.

Uttrykket er helt uten poesi og rytme, og dermed en dårlig oversettelse av en poetisk tekst. «Med slit og strev skal du spise ditt brød» ville – selv uten svette – kommet grunntekstens toneleie nærmere. Det er ikke nok å markere de poetiske tekstene typografisk.

Poesien bør først og fremst komme til uttrykk i ordvalg og rytme. «Alle dine levedager» er ikke så lenge som «alle ditt livs dager», men slike ordkunstneriske­ finurligheter har man selvsagt ikke stunder til å ta inn over seg i en komité.

Min annen hovedinnvending er teologisk: Det kommer ikke klart nok frem at Bibelens verden er en helt annen enn vår, tvert imot, det gjøres bevisste forsøk på å «oppjustere» tekstene ideologisk for å bringe­ dem i bedre samklang med tidsånden. Dette kommer særlig klart til uttrykk i det «kjønnspolitiske».

«Kjønnede» ord er utelatt der det lar seg gjøre, som i Salme 1,1: «Salig er den mann som…» står det på hebraisk. Nå heter det bare «salig er den som…». Paulus tiltaler ikke lenger sine trosfeller som «brødre», men som «søsken» – en tiltale som ikke finnes på normalt norsk.

Hvorfor ikke da heller si «brødre og søstre» dersom bibelteksten har vikeplikt for det tidsriktige? Bibelselskapet gjør mange slike forsøk på å tilsløre at de gamle israelitter hadde et like grunnleggende skille mellom kjønnene som muslimene.

I 2. Mos 11,2 sier Gud ifølge oversettelsen fra 2011 til Moses: «Si så folket hører det at hver mann og hver kvinne skal be naboen sin om gjenstander av sølv og gull.»

Selv på dagens Grorud kunne Gud med en slik forordning ha skapt problemer for enkelte nye landsmenn. Den hebraiske teksten er helt på den gamle sømmelighetens side, for her står det at «hver mann skal be sin nabo og hver kvinne sin nabokone om gjenstander av sølv og gull».

Det finnes så mange eksempler på slike politisk korrekte «tilretteleggelser» at man ikke trenger særlig skarpe briller for å oppdage en ideologisk overstyring av bibelordene.

Dette er ikke minst uheldig i en tid der vi mer enn noen gang kunne trenge en bibelsk «kontrastvæske» til all den «kjønnspolitiske» forvirringen som gjør seg gjeldende i samfunnet for ­øvrig, og det helt inn i bispekollegiet og ekteskapslovgivningen.

Vi trenger en norsk Bibel i språklig festskrud, en «forfatternes Bibel», som kan leses med litterær nytelse også utenfor de troendes flokk.

Om oversetterne er troende ­eller i tvilende er i denne sammenheng uten særlig betydning, for det avgjørende er selve ­evnen til ordkunst, til å sy en norsk språkdrakt til den Bibelens poesi som er jødenes fornemste gave til verden.

Tenk om vi kunne få en norsk Bibel helt uavhengig av kirkelige maktapparat og bibelselskapelige prosedyrer, en tekst der poesien ikke ble høvlet ned av ensporet ideologi. Det kunne ha skapt en ny vår for gudsordet her til lands, også «blant de dannede av kristendommens foraktere», for å si det med gamle Schleiermacher.

Først publisert i Vårt Land 15.2.2016

Gå til innlegget

Samsons skjebne i norske bibler

Publisert over 4 år siden

Bibelverset om da filisterne hadde stukket øynene ut på Samson og hentet ham ut av fangehuset, er feil oversatt.

I Auschwitz ble jødiske fanger som var musikere, satt til å spille mens deres stammefrender ble ført til gasskamrene. Bødlene forlangte underholdning.

Det samme gjorde filisterne da de hadde tatt Samson til fange og stukket ut begge øynene på ham. Da holdt de fest, og «mens de nu var glade og vel til mote», sa de ifølge bibeloversettelsen fra 1930: «Hent Samson hit forat han kan leke for oss! Da hentet de Samson ut av fangehuset, og han lekte for dem.»

Dette er i og for seg en god oversettelse, som følger Luthers «dass er vor uns spiele». På hebraisk står det egentlig «for at han kan få oss til å le». Han skulle gjøre seg morsom for dem, underholde dem. «Og han fikk dem til å le».

Til sammenligning heter det i den gamle engelske Bibelen: «Call for Samson, that he may make us sport. … And he made them sport». «Så han kan more oss,» står det i den økumeniske franske oversettelsen.

Alle bibler jeg hittil har lest, helt tilbake til Septuaginta og Vulgata, har fått med seg dette groteske poenget, som så ofte er blitt til virkelighet i jødenes lange lidelseshistorie.

Men i den norske Bibelen fra 2011 er dette poenget utrolig nok gått oversetterne hus forbi. Her står det at da filisterne «var kommet i godlune, sa de: ‘Hent Samson hit, så vi kan ha moro med ham.’ Så hentet de Samson fra fangehuset og hadde moro med ham» (Dom.16,25). Her er rollene byttet om. Subjektet er blitt objekt. Er det skolens mangelfulle grammatikkundervisning som har skylden? Eller er det kunnskapene i hebraisk som har sviktet?

De har åpenbart sviktet i vers 28, for her roper Samson til Herren og sier: «Husk på meg og styrk meg denne ene gangen, Gud, så jeg får hevn over filisterne for det ene øyet mitt.»

I 1930 var bønnen omtrent den samme, bortsett fra at de to øynene i det minste var nevnt: «så jeg kan få hevne meg på filistrene for ett av mine to øyne!» Heller ikke biskop Indrebø skjønte at noe ikke stemte her da han la siste hånd på den vakre nynorske oversettelsen fra 1938, den beste vi har på norsk.

Burde ikke selve situasjonen gitt en antydning om at noe måtte være galt: En mann har fått begge øynene stukket ut. Hvorfor skulle han da bare be om hevn for det ene?

Som oversetter vet jeg at dersom innholdet i en setning virker urimelig, er sjansen stor for at jeg har oversatt feil. Urimeligheten er åpenbar også her, og det er ikke usannsynlig at den har fulgt Bibelselskapet gjennom alle dets to hundre år, og er av dansk opprinnelse, for i oversettelser både til dansk og færøysk har jeg funnet den samme feilen. Islendingene har derimot oversatt riktig, men de har dyrket språk i tusen år.

I den hebraiske teksten ligger vekten nesten ordspillaktig på tallene én og to: «én hevn» og «to øyne». Straks man har innsett det, blir teksten klar, og kan ordrett og meningsfylt oversettes slik: «Herre, husk på meg og gjør meg sterk bare denne ene gangen, Gud, la meg hevne meg på filisterne med én hevn for mine to øyne.»

Poenget i bønnen er at Gud må gjøre denne ene hevnen så kraftig at den rekker for begge øynene. Samson blir bønnhørt og tre tusen filistere drept. I The Common English Bible fra 2011 ber Samson om styrke «so I can have revenge on the Philistines, just one act of revenge for my two eyes.»

Hva kan grunnen være til at denne velpoengterte, lidenskapelige setningen er blitt så misforstått i Danmark og Norge, ja til og med i Sverige så sent som i 2014?

Min første tanke var at feilen kanskje var overtatt i ærbødighet fra Luther, men han oversetter «at jeg for mine begge øyne må få hevne meg én gang over filisterne», og dermed er poenget oppfattet.

Sannsynligvis er det bare Bibelselskapet selv som har materiale til å finne ut hvordan en slik feiltolkning er sneket seg inn i de nordiske oversettelsene.

Med moderne teknologi lar det seg forhåpentligvis gjøre å rette disse feilene i kommende opplag av den nye Bibelen. De er for graverende til å bli stående.

Først publisert i Vårt Land 18.01.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3186 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
9 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1112 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 874 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 795 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 610 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 557 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 496 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere