Kjell Arne Norum

Alder: 71
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg pensjonist, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Oslo. Jeg har skrevet boken "Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?" (Verbum forlag, 2019)

Følgere

Misjon etter etiske prinsipper

Publisert over 8 år siden

Jeg er en varm tilhenger av kristen misjon. En forutsetning er imidlertid at den drives på en etisk fullverdig måte og med respekt for de menneskene vi møter. Jesus selv er det store forbildet for hvordan vi skal gå frem. Han manipulerte ingen.

Det er nok av fallgruber, og det er ingen mangel på eksempler på at misjonærer og evangelister har trådt feil. Dette gjelder både i tidligere tiders historie og i vår egen samtid. Samtidig er jeg glad for å se at stadig nye millioner av mennesker finner frihet og glede i det kristne evangelium. Mange steder har dette gitt gode sosiale ringvirkninger både i familier, nabolag og samfunnsliv.

Man skal altså være skjerpet og våken for å gå frem på rett måte når man vil dele evangeliet med andre. Nettopp derfor har det vært en glede for meg å lese slutterklæringen fra det store misjonsmøtet i Cape Town, som fant sted i oktober 2010. Her møttes 4200 mennesker fra evangelikale kirker på alle kontinenter for å stake ut en kurs for fortsatt formidling av det kristne evangelium. For dem som er interesserte, gjengir jeg her det avsnittet som handler om hvordan man går frem på rett måte i møte med mennesker med en annen tro:

”Elsk din neste som deg selv” omfatter personer med en annen tro

I lys av de erklæringene som er gitt i Cape Town-bekjennelsen, seksjon 7 (D), gir vi et svar på det høye kallet vi har fått som Jesu Kristi disipler, slik at vi ser på mennesker med en annen tro som vår neste i den bibelske betydningen av ordet. De er mennesker skapt i Guds bilde. Gud elsker dem, og Kristus døde for syndene deres. Vi vil prøve å ikke bare se dem som en neste, men å adlyde Kristi undervisning ved å være en neste for dem. Vi er kalt til å være vennlige, men ikke naive; til å skjelne, men ikke være godtroende; til å være våkne for enhver trussel vi kan stå overfor, men ikke styrt av frykt.

Vi er kalt til å dele de gode nyhetene ved å evangelisere, men skal ikke engasjere oss i uverdig proselyttmakeri. Evangelisering, som innbefatter overbevisende rasjonell argumentasjon etter apostelen Paulus` eksempel, er å ”presentere en ærlig og åpen erklæring om evangeliet på en måte som etterlater tilhørerne fullstendig frie til å gjøre seg opp sin mening om det. Vi ønsker å være sensitive overfor dem med en annen tro, og vi avviser enhver fremgangsmåte som prøver å presse dem til omvendelse”. I motsetning til dette er proselyttmakeri forsøk på å tvinge andre til å bli ”en av oss”, ”til å godta vår religion” eller til å med ”til å slutte seg til vårt kirkesamfunn”.

A. Vi forplikter oss til å være gjennomført etiske i all vår evangelisering. Vårt vitnesbyrd skal kjennes av at det gjøres ”ydmykt og med frykt”, så dere kan ha en god samvittighet.” (Frykt betyr i denne sammenheng gudsfrykt – min anm.) Derfor avviser vi enhver form for vitnetjeneste som er preget av tvang, dårlig etikk, bedrag eller respektløshet.

B. I navnet til kjærlighetens Gud bekjenner vi vår svikt når det gjelder å søke vennskap med mennesker med muslimsk, hinduistisk, buddhistisk og annen religiøs bakgrunn. I Jesu ånd vil vi ta initiativ til å vise kjærlighet, velvilje og gjestfrihet mot dem.

C. I navnet til sannhetens Gud (1) nekter vi å fremme løgner om eller karikeringer av andres tro, og (2) fordømmer vi og står imot rasistiske fordommer, hat og frykt som fremmes i massemedier og politisk retorikk.

D. I navnet til fredens Gud avviser vi vold og hevn i alle forhold vi har til mennesker med en annen tro, til og med om vi selv blir angrepet på en voldelig måte.

E. Vi bekrefter dialogens rettmessige plass i møte med mennesker av en annen tro, slik Paulus engasjerte seg i diskusjon med jøder og hedninger i synagogen og på offentlige arenaer. Som en legitim del av vår kristne misjon kombinerer en slik dialog tilliten til at Kristus er enestående og evangeliet er sant, med å lytte til andre med respekt.

 

Dette utdraget fra Cape Town-erklæringen er gjengitt fra boken ”Misjon til forandring”, Hermon forlag, 2011. 

La meg føye til at et annet avsnitt i erklæringen tar for seg fristelsen til å ikke være fullstendig ærlige i presentasjonen av misjonsarbeidet og dets resultater.

 

Gå til innlegget

En visjon om etnisk mangfold

Publisert over 8 år siden

Vi trenger visjoner for verden. Her vil jeg gjengi en slik visjon. Den er et lite utdrag fra Cape Town-erklæringen. Denne erklæringen ble vedtatt på det store misjonsmøtet i Cape Town i 2010.

Møtet ble arrangert av den evangelikale Lausanne-bevegelsen og fikk navnet Lausanne III. Her var 4200 kirkelige ledere og medarbeidere samlet fra hele verden. Her kunne man rusle rundt og treffe en kvinnelig 60-årig menighetsleder fra Zimbabwe, en ungdomspastor fra Sidney, en pinseleder fra Malaysia, eller en lutheraner fra Norge. Møtet var kort sagt et kirkelig lappeteppe av dimensjoner. To tredeler var fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Jeg vil dele det følgende avsnittet med Verdidebatts lesere.

 

Kristi fred i etnisk konflikt

Etnisk mangfold er Guds gave og plan i skaperverket. Det har blitt ødelagt på grunn av menneskers synd og stolthet som har ført til forvirring, strid, vold og krig mellom nasjoner.

Etnisk mangfold vil imidlertid bli bevart i det nye skaperverk, når mennesker fra alle nasjoner, stammer, folkeslag og språkgrupper vil samles som det forløste Guds folk. Vi bekjenner at vi ofte forsømmer å ta etnisk identitet på alvor og verdsette den slik Bibelen gjør, i skapelse og forløsning. Vi forsømmer å respektere andres etniske identitet og ignorerer de dype sår som slik langvarig mangel på respekt forårsaker.

A. Vi henstiller til kirkens prester og ledere om å undervise i den bibelske sannhet om etnisk mangfold. Vi må positivt bekrefte alle kirkemedlemmers etniske identitet. Men vi må også vise hvordan våre etniske lojaliteter er skadet av synd, og lære de troende at alle vår etniske identiteter er underordnet vår forløste identitet som den nye menneskehet i Kristus ved korset.

Vi erkjenner med sorg og skam at kristne er medskyldige i noen av de mest destruktive sammenhenger av etnisk vold og undertrykkelse, og den beklagelige taushet i store deler av kirken når slike konflikter finner sted. Slike sammenhenger inkluderer historien til og arven fra rasisme og svart slaveri, holocaust mot jøder, apartheid, ”etnisk rensing”, kristne sekters vold mot hverandre, desimering av urfolk, inter-religiøs, politisk og etnisk vold, palestinsk lidelse, kasteundertrykkelse og folkemord av stammer. Kristne som ved sine handlinger eller mangel på handling øker verdens lidelse, undergraver på en alvorlig måte vårt vitnesbyrd om fredens evangelium.

Derfor:

B. For evangeliets skyld beklager vi og kaller til syndsbekjennelse der kristne har deltatt i etnisk vold, urettferdighet eller undertrykkelse. Vi kaller også til syndsbekjennelse for de mange gangene kristne har vært medskyldige i slike onder ved taushet, apati eller antatt nøytralitet, eller ved å gi en feilaktig teologisk rettferdiggjøring av dem.

Hvis ikke evangeliet er dypt rotfestet i konteksten og utfordrer og forvandler dyptgående virkelighetsoppfatninger og urettferdige systemer, vil troskap mot kristendommen, når den onde dag kommer, bli kastet av som en uønsket kappe, og folk vil vende tilbake til førkristne lojaliteter og handlinger. Evangelisering uten disippelgjøring, eller vekkelse uten radikal lydighet mot Kristi befalinger, er ikke bare mangelfulle, men er farlige.

Vi lengter etter dagen da kirken vil være verdens mest synlige og skinnende eksempel på etnisk forsoning, og verdens mest aktive talsmann for konfliktløsning.

Et slikt håp, rotfestet i evangeliet, kaller oss til å:

C. ta til oss fylden i evangeliets forsonende kraft og undervise om den. Dette inkluderer en full bibelsk forståelse av forsoningen; at Jesus ikke bare bar våre synder på korset for å forsone oss med Gud, men også tilintetgjorde vårt fiendskap for å forsone oss med hverandre.

D. praktisere en forsonende livsstil. Denne demonstreres i praksis når kristne:

  • tilgir sine forfølgere, samtidig som de har mot til å utfordre urettferdighet på vegne av andre.
  • gir hjelp til og viser gjestfrihet mot sin neste ”på den andre siden” i en konflikt, og tar initiativ til å krysse grenser for å søke forsoning.
  • fortsetter å vitne om Kristus i voldelige kontekster, og er villige til å lide og endog dø, i stedet for å ta del i ødeleggende handlinger eller hevn.
  • engasjerer seg i den langvarige helbredelsen av sår etter en konflikt, idet de gjør kirken til et trygt sted for tilflukt og helbredelse for alle, inkludert tidligere fiender.

E. være et fyrtårn og en formidler av håp. Vi vitner om Gud som var i Kristus og forsonte verden med seg selv. Det er bare i Kristi navn og ved seieren gjennom Hans død og oppstandelse at vi har autoritet til å konfrontere ondskapens demoniske krefter som forverrer menneskelige konflikter, og har kraft til å formidle Hans forsonende kjærlighet og fred.

 

(Avsnittet er sakset fra boken ”Misjon til forandring. Refleksjoner og visjoner fra Lausanne III.”  Hermon forlag, 2011.)

Gå til innlegget

En julehilsen

Publisert over 8 år siden

Tidlig en dag lå det et fint lys over bygda. Den vakre kirken i Kviteseid tegnet seg mot bakgrunnen.


Det har fått meg til å tenke på de ordene som står like før fortellingen om Jesu fødsel.

Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang

og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge,

og lede vår føtter inn på fredens vei.   

                                                                        

Jeg ønsker dere alle en velsignet jul!

Vennlig hilsen Kjell Arne Norum

 

Gå til innlegget

Hva er meningen med livet?

Publisert nesten 9 år siden

Er det mulig å finne et større spørsmål? Og hvem er jeg, som skal svare? Jeg overlater ordet til to mennesker jeg har hørt fortalt om, som ikke hadde så mye håndbagasje i form av intelligens og skolekunnskap. Den ene var trist og spurte: ”Hvorfor er vi til, egentlig?” Den andre svarte: ”Vet du ikke det, du da? Gud skapte oss fordi han ville ha mange barn!”

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere