Kjell Arne Norum

Alder: 71
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg pensjonist, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Oslo. Jeg har skrevet boken "Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?" (Verbum forlag, 2019)

Følgere

Dette er en rolig dag for Jesus. Den kommer etter tre dager med sterke opplevelser og konfrontasjoner. Med gårsdagens samtaler og diskusjoner på tempelplassen har han nå avsluttet sitt offentlige virke. I dag er han gjest hjemme hos Simon den spedalske i landsbyen Betania. Simon er nå frisk fra sin tidligere sykdom. Som skikken er, viser han gjestfrihet mot de tilreisende til høytiden. Trolig sitter og ligger de alle på tepper og puter rundt et lavt bord i midten. Samtalen går, de spiser godt, og de synger.

Da skjer det noe uventet. En kvinne kommer inn. Hun bærer en liten krukke. Krukken inneholder den kostbare nardus-salven. Kvinnen heller den over hodet til Jesus og salver ham. Slik viser hun ham godhet og gir ham ære. En nydelig duft brer seg i rommet. Det må gjøre Jesus veldig godt, i disse dagene som ellers er så fylte av kamp og lidelse.

Noen av disiplene blir forarget. Slik sløsing! Hva kunne ikke denne salven ha blitt solgt for – til inntekt for de fattige? Men Jesus tar henne i forsvar. Han som dagen før hadde talt godt om den fattige kvinnen som ga alt hun eide i tempelkisten, og som mer enn noen annen lærer oss å se til dem som lider nød, han lar nå kvinnen i Simons hus få gi sin rause gave. ”De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.” Ja, denne kvinnen gjør nok mer enn hun selv vet. Jesus sier at hun salver ham til hans gravferd. Slik er skikken når noen dør. Nå gjør kvinnen dette på forhånd.

I tillegg til at de døde blir salvet, leser vi i Bibelen nesten bare om øversteprester og konger som blir salvet på denne måten. Begge deler skjer denne kvelden, i gjestebudet hos Simon. Jesus blir salvet til prest og konge. Nå skal han først utføre sin tjeneste som prest ved å bære frem sitt offer på korset. Deretter skal han vinne seier som konge gjennom oppstandelsen på påskedag.

De siste dagene har Jesus stått tydelig frem som Messias. Denne tittelen har nettopp sin bakgrunn i den gamle kongesalvingen. Messias betyr ”den salvede”. Det var fordi man pleide å salve kongene for å innvie dem til deres gjerning, at man ga tittelen Messias til den frelserkongen man ventet på.

Messias er det samme som Kristus, bare at det er oversatt til gresk. Når vi sier ”Jesus Kristus”, forteller vi altså at han er konge. Kvinnen i Simons hus vet neppe at hun sier det samme. Men hun er faktisk den som nå har salvet frelserkongen de har ventet på. Og Jesus sier at overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne! 

Det er en som forlater gjestebudet. Judas Iskariot går inn i byen og oppsøker overprestene. Egentlig hadde de tenkt å vente med å slå til mot Jesus til etter at påskefesten var over. Slik ville de unngå farlig uro i byen. Men når de nå får en medsammensvoren innenfor hans egen flokk, blir alt enklere. De bestemmer seg for å gå til aksjon før festen, og Judas får sine tretti sølvpenger for sviket.

Med salvingen i Betania og avtalen hos prestene i Øvrebyen bygger det seg opp til utløsningen av det store påskedramaet.

 

Gå til innlegget

Enda en gang finner vi Jesus på den store tempelplassen. Her bruker forskjellige lærere å samle sine elever, og andre kan også lytte til undervisningen. Den foregår ikke som lange forelesninger. Ofte har den form av spørsmål og svar. Jesus følger samme metode.  Nå blir han oppsøkt av ulike grupper i tur og orden. Noen vil sette ham fast. Andre har en oppriktig interesse av å høre hva han har å si. Først ute er noen overprester og eldste. Fra de forutgående to dagene, med inntoget i Jerusalem og renselsen av tempelet, er det et spørsmål som nå henger i luften: Er Jesus virkelig Messias? Han har ikke sagt det med rene ord, men hele hans opptreden vitner om det. Nå spør de ham om hvem som har gitt ham fullmakt til å rense tempelet. Jesus svarer med et motspørsmål om døperen Johannes. Var dåpen hans fra Gud eller mennesker? Dermed sitter de i klemma. På grunn av folkemengden tør de ikke svare ”fra mennesker”. Men hvis de svarer ”fra Gud”, så bekrefter de døperens vitnesbyrd om Jesus. Og det er nettopp det de ikke vil! Dermed svarer de med et tamt ”vet ikke”, og Jesus har vunnet første runde.

Så forteller Jesus to lignelser. Først lignelsen om de to sønnene, så om vinbøndene og arvingen. Begge lignelsene vitner om at Jesus er den Messias som skal komme. De har dessuten en tydelig og spiss brodd mot dem som står foran Jesus – lederne i folket, som forkaster ham. De skulle gjerne ha grepet Jesus på flekken, men er redde for folket og må gå sin vei med uforrettet sak.

Når de ikke klarer å fange Jesus i ord, sender de i stedet noen andre for å sette ham på prøve. Denne gangen gjelder det det følsomme temaet om skattebetaling til den romerske okkupasjonsmakten. Også disse må gå slukøret av sted etter Jesu kloke svar: ”Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!”

Deretter kommer saddukeerne. De tror ikke på noen oppstandelse og noe evig liv. Nå stiller de et snedig spørsmål for å sette Jesus fast. Jesus konfronterer dem med skriftene og bebreider dem for at de verken kjenner dem eller Guds makt. Han minner dem om hvordan Gud talte til Moses og sa: ”Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.” Så føyer han til: ”Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere er helt på villspor.”

En av de skriftlærde legger merke til hvor godt Jesus svarer, går bort til ham og spør: ”Hvilket bud er det første av alle?” Dette er et spørsmål som ofte er blitt drøftet mellom de skriftlærde, og Jesus har svaret klart. Han svarer med det dobbelte kjærlighetsbudet: ”Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv.” Den skriftlærde sier da ærlig og likefrem at Jesus svarte godt. Etter dette våger ingen å spørre ham mer.

Nå tar Jesus over initiativet. Han retter beske anklager mot de skriftlærde og fariseerne. ”Ve dere hyklere!” Den lange anklagen munner ut i en klage over Jerusalem. ”Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.”

Deretter forlater Jesus tempelet og byen sammen med disiplene sine. På Oljeberget underviser han så disiplene om de siste tider og om sin gjenkomst. Han tar her opp et av de viktigste temaene i den jødiske påskefeiringen ved å si til disiplene at de må vente og våke. Den fulle betydningen av Jesu ord trenger ikke inn i disiplene enda. De har ikke engang forstått på alvor at Jesu skal dø. Senere skal ordene om gjenkomsten fylle dem både med alvor og håp. Når verden går av hengslene, skal Jesus komme tilbake. Da skal han dømme dem som gjorde urett. Han skal opprette rettferdigheten på jorden og gjøre alle ting nye.

Gå til innlegget

Jesu påske. Mandag: konfrontasjon

Publisert over 8 år siden

På tempelplassen i Jerusalem er det et yrende folkeliv. Påskefesten står for døren. Titusener av pilegrimer fyller byen. Fra hele landet, ja, fra store deler av den kjente verden har jøder kommet for å ta del i høytiden. Trolig er det mellom 100000 og 200000 pilegrimer, flere enn byens egne innbyggere.

På den veldige tempelplassen er det en mangfoldig virksomhet. Noen ser etter slekt og kjenninger. Andre går mot den indre forgården for å gi sine offer. Der er prestene i virksomhet ved brennofferalteret fra morgen til kveld. Andre pilegrimer søker råd. Også da går de til prestene. Disse blir oppsøkt av folk som vil ha hjelp i hverdagens vanskelige spørsmål. De svarer også på spørsmål om renselse og offer og alt slikt som angår virksomheten i tempelet.

Jesus og disiplene går mot de store, nye søylegangene ved enden av plassen. Der er pengevekslerne. Dit kommer pilegrimene med sine mynter fra mange forskjellige land. Nå må de veksle inn til den valutaen som tempelskatten skal betales med. Vekslerne tar seg betalt for tjenesten, og det blir diskusjoner om kurser og gebyr. Ved siden av står handelsmenn og selger duer som skal tjene som offerdyr for dem som har dårlig råd. Men som så ofte ellers er det snakk om tilbud og etterspørsel. Det som skulle være en mulighet for de fattige, slik at de kunne ta del i offertjenesten, blir gjort vanskelig når prisene stiger.

Det er øverstepresten Annas og hans sønner som særlig tjener penger på basarhandelen. De får etter hvert dårlig ord på seg for sin grådighet.

Hit er det da at Jesus kommer og begynner å velte pengevekslernes bord. Kan dere se for dere sjokket og kaoset, og hvordan myntene triller i alle retninger? Her er det ikke mye ”milde Jesus”. Han velter også benkene til dem som selger duer. Det blir flaksing og kurring, det blir roping, protester og sinne. Likevel står det ingenting om at vaktene griper inn. Kanskje det er en del som tenker at kjøpmennene nå får sitt.

Jesus sier med harme fra om hvorfor han gjør dette. ”Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.” Med dette gjør Jesus som profetene i det gamle testamente. Han refser dem som gjør urett samtidig som de står frem som fromme og fine i Herrens tempel.

Samtidig er det en dypere undertone her. I alle de fire evangeliene taler Jesus om at tempelet skal brytes ned.  Dets tid nærmer seg slutten. Gud skal opprette en ny pakt med sitt folk. Det skal ikke lenger bæres frem ofre av okser og bukker, påskelam og turtelduer. Jesus skal bære frem seg selv som offer. Dette offeret vil være gyldig for tid og evighet. Derfor kan Jesus si at han selv er det nye tempelet! Fra nå av trenger ingen å reise til Jerusalem for å tilbe. Heretter skal alle folkeslag få be tillitsfullt til Far i Jesu navn.

Etter det dramatiske opptrinnet, blir Jesus værende på tempelplassen. Blinde og lamme kommer til ham, og han helbreder dem. Barna roper av fryd: ”Hosianna, Davids sønn!” Overprestene og de skriftlærde blir forarget over alt dette, men Jesus tar barna i forsvar. Han lar seg hylle som Messias. Barna har skjønt mer enn de lærde. Det skal ikke bli siste gang i historien.   

Gå til innlegget

Jesu påske. Palmesøndag: Kongen kommer!

Publisert over 8 år siden

Gjennom denne uken vil jeg skrive om Jesu påske, dag for dag. Vi kommer til å følge ham fra han gjør sitt inntog i Jerusalem og til han møter disiplene etter oppstandelsen. Jeg kommer til å følge den rekkefølgen på hendelsene som Markus gir oss.

Det er vår i luften når Jesus kommer ridende på den gamle pilegrimsveien over Oljeberget og nærmer seg Jerusalem. Jubelen bryter løs rundt ham. Gamle hyllingsrop lyder. En hel folkemengde samler seg. Grener og fine klesplagg legges ut på veien der han kommer ridende. Det er et triumftog.

Hvorfor velger Jesus å ri det siste stykket, han som ellers alltid går til fots? Vi er vitner til en stor forandring i Jesu liv. Hittil har han bedt sine nærmeste om å tie om hvem ham egentlig er. I dag gir han et offentlig tegn på at han er den frelserkongen som hele folket har ventet så lenge på. Han lar seg hylle. Han er Messias.

I mange hundre år har folket ventet. På tross av den lange ventetiden, er forventningene i folket fortsatt levende.

Når Jesus nå setter seg på et esel for å ri det siste stykket inn til byen, går han inn i disse forventningene. Det var kjent at Messias skulle komme på denne måten. Profeten Sakarja hadde skrevet: ”Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole.” Nå proklamerer Jesus: Det er jeg!

Hosianna-ropene løfter seg mot himmelen. Dette er noe mer enn fromme hurra. Det er en gammel bønn om hjelp: ”Gi frelse!” Etter som tiden har gått, har det blitt til et jubelrop. Man legger inn i dette ordet og denne bønnen det man har erfart og vet om Gud - at han er en Gud som berger sitt folk fra nød og fare. Nå når Messias kommer, blir denne bønnen om frelse mer enn noensinne fylt med forventning og glede. ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!”

Men alt er ikke jubel. Når Jesus kommer over Oljeberget og får se Jerusalem midt imot seg, stanser han. Han ser mot byen og gråter. Han vet at han vil bli avvist og forkastet. Han har forsøkt å samle byens innbyggere, som en høne som samler kyllingene sine under vingene, men de ville ikke. De skjønte ikke hva som tjente til deres fred. I stedet skal byen en dag bli omringet og inntatt. Stein skal ikke bli tilbake på stein i de storslåtte byggverkene.

Dette er denne dagens dobbelhet. Jesus gleder seg over hyllesten han får som Davids sønn og Israels konge. Samtidig bærer han på en sorg over alle dem som vender seg bort fra sin redningsmann.

Når Jesus kommer inn i byen, går han opp på tempelplassen. Han ser seg grundig om overalt, før han går tilbake til Betania sammen med de tolv disiplene. Det er blitt sent på dagen.

*  *  *

En bok som har hjulpet meg mye til å komme på innsiden av påskens hendelser, og som jeg finner fram hvert år på nytt, er ”Åtte dager i Jerusalem” av Ole Christian Kvarme (Verbum 1996). Jeg har hatt god nytte av den for å skrive disse betraktningene. Den anbefales varmt for en grundigere lesning.

 

 

Gå til innlegget

Fastetidens glede

Publisert over 8 år siden

Askeonsdag er tilbakelagt. Fastetiden er i gang. Nå har vi sjansen til å finne fastetidens glede – enkelheten.

Det er mye som distraherer oss. Tusen inntrykk møter oss hver dag. Hode og hjerte fylles ofte av uvesentlige ting: mer eller mindre tanketom underholdning, nyheter av ujevn viktighet og verdi, tomt snakk, gjøremål som understøtter statusjag og perfeksjonisme, avhengighet av sosiale medier.

Det er ikke lett. Det tar tid å lande. Rastløsheten har satt seg i kropp og sinn. Den indre støyen blir hørbar og plagsom når det stilner rundt oss – den ubehagelige uroen som vi bærer med oss til daglig, uten at vi merker den.

Det er mangt som bekymrer oss, av stort og smått. Moderne liv er ofte krevende. ”Mangt skal du mestre.” Det er en forskjell mellom bekymring og omtanke. Ser du truende skyer nærme seg, tar du inn klesvasken fra tørkesnora. Det er omtanke. Ligger du våken natta før og lurer på om det blir regn på vaskedagen, da er det bekymring. Det er en trøst at de fleste bekymringer ikke går i oppfyllelse. Men det krever en viss ro i sjela for å kunne legge bekymringer bort. I bønnen, den enkle samtalen med vår gode Far i himmelen, kan vi overgi våre byrder til ham. Vi kan fortelle hvordan vi har det. ”Øs ut deres hjerte for ham!”

Vi eier mye, de fleste av oss. Jo mer vi eier, desto mer har vi å passe på. Er det noe du har for mye av? Da kan du dele med noen. Nå tenker jeg ikke bare på avlagte klær og gamle bøker. Kanskje du har for mye penger? Noen har det. Da kan du bruke fastetiden til å lage en fornuftig plan for nedtrapping.

Fastetiden er ingen egotripp. Det er fyndig formulert i Jesaja 58, der Herren sier: ”Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er den fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.”

Fastetiden består av de siste 40 dagene før påskedag. Allerede nå begynner vi å rette blikket mot påsken. ”Se, vi går opp til Jerusalem.” I tankene følger vi Jesus på hans vei mot lidelsen, mer og mer ettersom påsken nærmer seg. Vi henter frem fortellingen om Jesu vei mot korset og mediterer over den kjærligheten som drev ham.

Søndagene regnes ikke som fastedager. En søndag er en festdag til minne om Jesu oppstandelse. Feir den gjerne med en god middag! Men legg merke til at særlig de første søndagene i fastetiden har et felles tema: den kampen vi står i som kristne. Om vilje til å kjempe og hjelp til å seire.

Etter førti fastedager kommer påskedag. Vi ser det allerede i fargevalget: Fra fastetidens dempede fiolett skifter den liturgiske kirkefargen til hvit, gjerne med innslag av gyllent. Det er festfargen, som står for lys, renhet og glede. Festtiden er i gang. Den varer helt til pinse. Vi har forberedt oss på dette. Vi har fulgt Jesus på hans tunge vei og deler nå gleden over hans seierrike oppstandelse. Vi lager festmat og synger gledessanger. Litt av livets oppsamlede slagg er blitt borte på veien gjennom fasten. Gleden kan få friere rom!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3713 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
17 dager siden / 1251 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
23 dager siden / 904 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
15 dager siden / 859 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
15 dager siden / 659 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
27 dager siden / 572 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 546 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere