Kjell Arne Norum

Alder: 71
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg pensjonist, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Oslo. Jeg har skrevet boken "Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?" (Verbum forlag, 2019)

Følgere

Jesu påske. Fortsettelsen!

Publisert over 8 år siden

Vi har nå fulgt Jesus gjennom påskefortellingen fra palmesøndag til påskedag. I fortsettelsen står det om hvordan Jesus viser seg flere ganger for disiplene i ukene etter.

Jesus tegner i denne tiden opp for disiplene den store sammenhengen om sin død og oppstandelse. Han åpner deres forstand så de kan forstå skriftene: ”Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.” Han sender dem altså ut til en oppgave som enda ikke er fullført på jorden. Nå er det misjonens tid. Han lover dem at de skal bli utrustet med kraft fra det høye for sitt store oppdrag.

Men hvorfor viser ikke Jesus seg for alle mennesker? Hvorfor bare for denne lille krets av tilhengere, og senere for Paulus? Riktignok står det også at han en gang viste seg for over fem hundre mennesker på en gang, og at de fleste av dem fortsatt var i live da det ble skrevet ned. Underforstått: ”Dere kan bare gå og spørre dem!” Men kunne han ikke bare ha vist seg for alle mennesker og overbevist dem om sitt nærvær og sin seier? En av hans disipler hadde tidligere spurte om dette: ”Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden?” Jesus svarte da: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham.” I dette svaret ligger nøkkelen.

Det er et paradoks at den allmektige Gud ikke kommer med makt. Han har valgt en annen måte. Han ble født i enkle kår som et forsvarsløst menneskebarn. Se for deg de små barnefingrene! Han gjorde seg til tjener fremfor å herske. Han lot seg utlevere til fornedrelse og lidelse og til døden på et kors. Han forteller oss om sin oppstandelse gjennom alminnelige mennesker, de øyenvitnene han valgte å vise seg for. 

Guds mål med oss er ikke å vinne diskusjoner om sin eksistens. Hans mål er å vinne våre hjerter.

Jesus kunne saktens ha bevist for oss at han er til, og at han lever. Men hva så? Ethvert trosbevis, hvor overveldende det enn måtte være, er unyttig og forfeilet hvis det ikke fører til hjertets hengivenhet. Derfor valgte ikke Jesus maktens og demonstrasjonenes vei. I stedet kommer han med sin selvhengivende kjærlighet - for å vinne vår.

Selve påsken er snart over. Til gjengjeld har vi gått inn i ”påsketiden”, som varer helt til pinse. I denne tiden nøyer vi oss ikke med å huske fortellingen om det som skjedde – om Jesu påske dengang. Vi vil fortelle hverandre om Jesu nærvær nå.

Dette er Jesu løfte, og samtidig vår kristne bekjennelse: at han er nær ”hos alle som kaller på ham, alle som kaller på ham i sannhet”. 

Han sier: ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.”

 

Gå til innlegget

Jesu påske. Påskedag: gleden

Publisert over 8 år siden

Tidlig om morgenen går noen kvinner på vei mot graven. De vil ære sin døde venn – ikke med blomster, men med å salve hans døde kropp.

De har en bekymring, der de går. Hvem skal rulle den tunge steinen vekk for dem?

De kommer frem idet solen står opp. Steinen er alt veltet til side – og Jesus er ikke i graven! Hva skal de tro? En mann i hvite klær viser seg, og kvinnene blir forferdet. Mannen sier: ”Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham!”

Redde og jublende glade skynder kvinnene seg til disiplene. Når de forteller nyheten, blir de ikke trodd. De tror det er overspent kvinnfolksnakk! Men Peter og Johannes kan ikke la være – de løper til graven for å se. Graven er tom - men ikke helt. Linklærne som Jesus har ligget i, ligger der fortsatt. Tørkleet som han har hatt over hodet, ligger sammenrullet på et sted for seg selv. Her har intet hastig gravrøveri funnet sted. Johannes forteller siden at han så - og trodde.

To menn er samme dag på vei til landsbyen Emmaus, som ligger nesten tre norske mil fra Jerusalem. En mann kommer og slår følge med dem. Han spør hva de snakker så ivrig om. De spør bedrøvet tilbake om han ikke har hørt hva som har skjedd i Jerusalem. Jesus er blitt korsfestet – ”og vi som hadde håpet at det var ham som skulle befri Israel!” Ikke nok med det, men noen kvinner har vært ved graven. De kom tilbake og skapte forvirring. De fortalte om et syn av engler som sa at han lever. Noen av mennene gikk til graven etterpå og fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.

Den fremmede følgesvennen lytter til alt dette, men forteller dem så at de er uforstandige og trege til å tro alt det profetene har sagt. ”Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?” Og han begynner å utlegge for dem det som står om Messias i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.

Det er Jesus selv som går der, de kjenner ham bare ikke igjen. Så fint det skulle ha vært å få gå der og høre denne bibeltimen fra Jesu egen munn! Vi vet ikke hva han sa. Men fra urkirkens tid vet vi litt om hvordan de fant henvisninger til Jesus i Det gamle testamente. Ganske sikkert gjenga han for eksempel Jesajaboken, der det står at ”han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet …. Etter sin nød skal han se lys.”

Når de er fremme og setter seg ved bordet for å spise, ber han takkebønnen, bryter brødet og gir dem. Først da kjenner de ham igjen, men med det samme blir han usynlig for dem.

De to karene får det travelt. De skynder seg den lange veien tilbake til Jerusalem og disiplene der. Mens de forteller sin historie, står Jesus med ett midt iblant dem og sier: ”Fred være med dere!” Og når disiplene, forferdet og redde, i befippelsen tror det er en ånd de ser, da vet Jesus råd. Han lar dem se og kjenne på sårene etter korsfestelsen, og han ber om mat! De gir ham et stykke stekt fisk, og det står uttrykkelig at han tar det og spiser mens de ser på. Dette er ingen ånd! Disiplenes frykt og tvil blir avløst av en dyp glede.

Hva er det med Jesus? Hvorfor kjente de ham ikke igjen straks? Noe er annerledes enn før. Apostelen Paulus beskriver det med et bilde. Det du sår, er ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn. Slik er det også med de dødes oppstandelse, skriver Paulus. ”Vår skrøpelige kropp blir sådd i vanære idet den blir lagt i graven, men den står opp i herlig glans. Den blir sådd i svakhet, den står opp i kraft.” Jesus er den samme, men lever likevel en ny form for liv. Han lever i den dimensjonen der Gud er. Dermed er han heller ikke lenger begrenset av de vanlige lovene for tid og rom. Heretter trenger ingen å reise til Israel - eller som Sakkeus å klatre opp i et tre - for å få kontakt med ham.

Denne samme dagen, søndagen i påskeuken, bærer prestene i Jerusalem frem de første kornbåndene fra åkeren. De svinger dem frem og tilbake i luften for Guds ansikt i tempelet, som en takk for førstegrøden. Når førstegrøden er sikret, skjønner de at resten av avlingen vil komme, og de takker Gud som gjør det slik. Nettopp denne dagen er det at Jesus står opp. Han er førstegrøden av de døde. Førstegrøden er bare begynnelsen. Når Jesus står opp, viser han at oppstandelsen fra de døde er en realitet, og at hans ord står ved lag: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”

Påskedag er gledens dag. Seieren er vunnet. Gud har bekreftet at Jesus har rett. Han er den han har gitt seg ut for å være, Messias, Guds Sønn. Våre synder er sonet. Dødens makt er brudt. Jesus lever, og han skal aldri dø mer.

   Se, Herren lever! Salig morgenstund!                                                                    Mørkets makter bever.Trygg er troens grunn.                                                          Jubelropet runger: Frelseren er her!                                                                        Pris ham alle tunger, Kristus Herre er!

                 (Edmond L. Budry. Overs. Arne Fjelberg)

                              * * *

I morgen skriver jeg et etterord.

Gå til innlegget

Sabbaten er kommet. Etter gårsdagens dramatikk hviler en tilsynelatende ro over Jerusalem.

Det hektiske folkelivet har stilnet. Jesu motstandere triumferer. En mann som ble henrettet som en ussel forbryter, kan ikke ha vært Messias. Jesu tilhengere sliter med tung sorg og vanskelige spørsmål. Alt synes tapt.

La oss på denne mellomdagen i påskens drama reflektere litt over hvorfor Jesus kom. Hva var hans oppgave? Gjør han noen forskjell i verden? Verden plages fortsatt av kriger og uro. Mennesker dør av sult. Sykdom og sorg er kjent av de aller fleste.

Hva er det så Jesus har gitt oss? Svaret er enkelt. Jesus har gitt oss Gud. Jesus har åpnet veien hjem til den Gud som skapte oss.

Her vil jeg gi ordet til pave Benedikt, som jeg alt har lånt ord fra, og som har sagt det så fint i sin første bok om Jesus fra Nasaret: ”Den Gud som lot Israel få se sitt ansikt, og som andre folk hadde æret i ”skyggebilder”; denne Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, den sanne Gud, er det han har gitt oss. Nå kjenner vi Guds ansikt, nå kan vi påkalle ham. Nå kjenner vi veien vi skal følge. Jesus ga oss Gud og sannheten om hvor vi kommer fra, og hvor vi går hen, troen, håpet og kjærligheten. Våre harde hjerter sier oss at det er for lite. Ja, Guds makt er stillferdig, men den er sann og varig. Ofte kunne vi tro at Guds sak er tapt eller at den ligger i dødskamp. Og like ofte viser den seg som ny og i stand til å frelse.”

Stille, men sterkt arbeider Gud. Disiplene visste det ikke denne dagen. Snart skulle noe nytt bryte frem.

Gå til innlegget

Jesu påske. Langfredag: korset

Publisert over 8 år siden

I Norge kaller vi dagen langfredag. Det er fordi det ble en lang og vond dag for Jesus.

På engelsk heter dagen ”Good Friday” – den gode fredagen. Det er fordi Jesus gjorde det til en god dag for oss.

Jesus går nå sammen med sine disipler ut av byen, til Getsemane-hagen. Der finner de et rolig sted mellom oliventrærne. Jesus ber sin inderlige bønn mens angsten river i ham: ”Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.” Gjennom bønnen får han avklaring og ro. Når de jødiske tempelvaktene og de romerske soldatene kommer med sine fakler, sverd og stokker, da er han klar. Kort etter flykter disiplene. Jesus står alene igjen.

Det er enda natt. Jesus blir nå ført til øverstepresten, der en del av det høye råd er sammenkalt til rådslagning. De forhører Jesus. Tydeligere enn noen gang før forteller Jesus hvem han er. Øverstepresten spør: ”Si oss: Er du Messias, Den høylovedes Sønn?” Jesus svarer: ”Jeg er det. Og dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.” Øverstepresten flerrer kappen sin i harme over det han mener er gudsbespottelse, og forsamlingen istemmer: ”Han er skyldig til å dø.”

Bare romerne har myndighet til å idømme dødsstraff. Ferden går til Pilatus, den kyniske og brutale maktpolitikeren. Pilatus forstår at Jesus ikke har fortjent døden, men gir etter for ropene om korsfestelse. Men først lar han Jesus piske. Det er en brutal form for tortur. Soldatene spotter og slår, spytter på Jesus og hyller ham på liksom med purpurkappe og tornekrone. Så må Jesus bære tverrbjelken på korset mot retterstedet. Da segner han under byrden. En tilfeldig forbipasserende tvinges til å overta. Korset reises utenfor bymuren, som et ekstra tegn på utstøtelse. Som en ussel forbryter må Jesus lide den smertefulle og utmattende korsdøden. Men til det siste lever han som han lærte. Han ber for sine fiender: ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Midt i smerten ser han i omsorg til sin mor og sin disippel Johannes: ”Kvinne, der er din sønn. - Der er din mor.”

Han gjennomlever fortapelsens gru ved å bære verdens synd for Guds ansikt. Slik opplever han gudsforlatthetens mørke: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Men han kjenner også slutten på den salmen han siterer fra, der håpets toner lyder på nytt.

Like før Jesus dør, sier han: ”Det er fullbragt!” Nå har han gjort alt han skulle. Så ber han til slutt tillitsfullt med ord fra Salmene: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd.” Han bøyer hodet og ånder ut.

To av Jesu venner får tillatelse til å ta Jesus ned av korset og legge ham i en grav i nærheten. De ruller en tung stein i et spor og ned i et lite søkk foran inngangen, så den blir vanskelig å rulle vekk igjen.

Kvinnene som har stått trofaste og vært vitner til Jesu død, ser hvor de legger ham. Kvelden nærmer seg. Sabbaten tar til.

                                               * * *

I Kviteseid, hvor jeg bor, har vi en gammel middelalderkirke. Til denne kirken hører det en nøkkel. Ytterst på nøkkelen, i selve nøkkelskjegget, er det smidd inn et kors. Når kirketjeneren kommer, setter han nøkkelen med korset inn i låsen, og døren åpner seg – døren til vår Fars hus.

Meningen er sterk og klar. Det Jesus gjorde for oss på korset, har åpnet døren inn til Guds rike. Døren inn til vår Fars hus.                                 

   Det ligg eit berg ved byens mur ein stad i framandt land.                                         Der var det Jesus såg den kross dei reiste opp for han.

   Det Jesus måtte lide der, kan ingen heilt forstå.                                                      Men at han leid for all min synd, det får eg lite på.

   Han døydde så eg skulle bli Guds eigen, glad og god                                              og vinne himmelen til sist på grunn av Jesu blod.

   Ja, sone alle våre brot, det kunne berre han.                                                          Og einast han kan låse opp ein port til livsens land.

   Kor mykje Jesus elskar oss, kan ingen heilt forstå,                                                men eg vil alltid ha han kjær, han vil eg lite på.

                            (Cecil F. Alexander. Overs. Arve Brunvoll)

Gå til innlegget

Jesu påske. Skjærtorsdag: påskemåltidet

Publisert over 8 år siden

Tiden er kommet for det som er et høydepunkt i jødenes påskefeiring. Det er påskemåltidet som feires i hjemmene. Jesus har fått låne et stort rom på Sionshøyden i Jerusalem. Der lar han to av disiplene stelle i stand til kvelden.

Påskemåltidet er et festmåltid. Man feirer befrielsen fra Egypt. Samtidig ser man frem mot en ny frigjøring, mot den løfterike fremtiden da Messias skal komme og utfri folket fra all nød og undertrykkelse. Under måltidet følger man det gamle ritualet, der hver rett på bordet og hvert beger med vin har sin betydning, og der sang og bønner, skriftlesing og fortelling inngår i et fast mønster.

Selv om rammen rundt måltidet er velkjent, blir denne kvelden annerledes enn ellers. Disiplene har den troen og det håpet at Jesus er den Messias som skal komme som den store befrieren. Påskens forventning skal gå i oppfyllelse. Tenk å få feire dette måltidet sammen med ham som det peker frem imot! Samtidig er det en uro i disippelflokken. Jesus har fortalt dem om sin lidelse og død. De har ikke skjønt det og kan ikke tro det, men det ligger noe illevarslende i luften.

I løpet av måltidet – i en slik stund! - begynner disiplene å strides om hvem av dem som er den største. Jesus svarer på dette med å gjøre noe overraskende. Han tar et fat med vann og et linklede og begynner å vaske disiplenes føtter. Han som er den fremste av dem, viser dem at den største er den som tjener de andre.

I fellesskap gjenopplever de nå den dramatiske fortellingen om befrielsen fra slaveriet i Egypt. Når de kommer til utdelingen av det usyrede brødet, lyder det: ”La alle som hungrer, komme å spise! La alle som er i nød, komme og ta del i påskemåltidet!” Nå gir Jesus de gamle ordene et nytt innhold. Fremdeles innbys alle til å komme. Men nå knytter Jesus brødet til sin egen lidelse og død: ”Dette er min kropp, som gis for dere.”

Etter selve måltidet hever Jesus vinbegeret for tredje gang. Han gjør det klart at han innstifter en ny pakt mellom Gud og mennesker. Påskemåltidet blir til et offermåltid, et måltid som gir deltagerne del i offerhandlingen. Offeret består i at Jesus gir seg selv, sitt liv og blod.  ”Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.”

Mot slutten blir begeret løftet for fjerde gang. Da drikker de det som kalles håpets beger, og de stemmer i en lovsang.

     Pris Herren, for han er god, evig varer hans miskunn!

     Herren er min kraft og styrke, og han er blitt min redning.

     Den steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein.

     Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne.

Når de har sunget lovsangen, går de ut i natten.

                                               * * *

I dag feires det nattverd i den kristne kirke. Nattverden er en måte å være sammen med Jesus på. Her kommer han til oss med all sin frelse og nåde. Vi får del i ham selv og det han har gjorde for oss.

Det er ikke alltid enkelt å gripe troens mysterium. Vi kan tas av både tvil og fortvilelse. Evangeliet blir utydelig for oss. Men nattverdbrødet vi bruker i kirkene, har form som en mynt der kongens bilde er preget inn. Vi ser på det lille bildet hva Jesus gjorde for oss da han ga sitt liv på korset. Når brødet blir lagt i vår hånd, kommer kongen selv til oss og sier: ”Dette er for deg.”

”Nå skjønner jeg det”, var det en konfimant som sa. ”Det jeg ikke greier å ta inn i hjernen, det kan jeg ta inn med munnen!”

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere