Kjell Arne Norum

Alder: 71
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg pensjonist, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Oslo. Jeg har skrevet boken "Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?" (Verbum forlag, 2019)

Følgere

Du skal ikke kaste mat!

Publisert over 7 år siden

Dette ble jeg lært opp til som barn: Du skal ikke kaste mat. Det er ingen dårlig regel, selv om den naturligvis kan trekkes for langt – når maten er skjemt. Det er sunt å ha respekt for det daglige brød.

Nå vil mattilsynet i Indre Østfold og Follo forby salg av 2, 2 millioner bokser med leverpostei fordi de er merket feil. Det står med liten skrift på boksen, skrevet i kode, at leverposteien er produsert i Abba i Sverige. I virkeligheten er den laget i Fredrikstad, der Stabburet produserer all maten de selger. Feilmerkingen er en designfeil. Ingen har prøvd å lure noen. Og det er ingenting galt med innholdet! Maten er like god og sunn som den pleier å være.

Kommunikasjonsdirektøren i Stabburet, Dag Olav Stokken, mener at det er en overreaksjon. Det må være slik at konsekvensene av feilen og konsekvensene av vedtaket må stå i sammenheng, sier han.

Jeg er fullstendig enig. Her må sunn fornuft komme leverposteien til gode! 

Hvorfor er man så strenge? Det er naturligvis en regel som skal overholdes, og ingen vil bli stilt til ansvar for å bryte reglene og gjøre noe galt. Men av og til må vettet komme fornuften til gode. Frykten for å gjøre noe galt må ikke bli lammende. Å ta vare på god mat er en samfunnsverdi.  Her dreier det seg om en liten engangsfeil.  Når saken blir tatt opp i en høyere instans må avgjørelsen forandres.

Gå til innlegget

Vekkelse og liturgi

Publisert over 7 år siden

Det har alltid vært to språk i kirken. Det er vekkelsens språk og liturgiens språk. Slik må det fortsatt være.

Vekkelse. Det ligger i selve uttrykket at vekkelse har med oppvåkning å gjøre. Vi finner et eksempel allerede på pinsedag, slik det er skildret i Apostlenes gjerninger. Peter har holdt sin store tale, og tilhørerne blir sterkt berørte. ”Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: ”Hva skal vi gjøre, brødre?” Peter svarte: ”Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.” Dette er vekkelse.

Vekkelsens språk er det spontane hjertespråket. Det er folkelig og enkelt. Ofte er det både friskt og direkte, men det kan også være rolig og stillferdig i sin form.

Liturgi. Akkurat som med vekkelsen, så finner vi også liturgien allerede i den tidligste urkirken. ”De holdt seg trofast til…bønnene.” ”Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen … Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time.” Dette er liturgi.

Liturgiens språk er fordypelsens språk. Liturgien tar vare på det livet som vekkelsen har skapt. Den er gjennomtenkt, gjennomarbeidet og gjennombedt. Her øser man fra dybdene i Skriften. ”Den elsker nettopp det som bare langsomt åpner seg og som stadig gir tanken noe nytt å grunne på” (Bo Giertz). Derfor er den slitesterk og tåler stadig gjentagelse.

Opp gjennom tidene. Både vekkelsen og liturgien har vært i kirken fra begynnelsen av. Vekkelsen har kommet og gått. Iblant har den brudt fram med stor kraft. I andre og lange perioder har den knapt vært synlig. Liturgien har vært der hele tiden, som en jevn og næringsrik strøm. 

Kan vi klare oss uten vekkelse? Nei, kirken kan ikke det. Da tenker jeg ikke bare på de store talls vekkelse, som når mange kommer til tro i løpet av kort tid. Jeg tenker på hvor nødvendig det er at kirken strekker seg ut mot dem som ikke deler den kristne troen. Misjon er en del av kirkens vesen. Videre tenker jeg på den fornyende gnisten i menigheten selv, den gnisten som vekker oss opp fra sløvhet og selvgodhet. Man kan gå i kirken, gå frem til alterbordet, nyte musikken og finne mye fornuftig i prekenen – og være så inderlig fornøyd meg seg og sitt, uten tanke for andres bekymring og nød. Eller som Rudolf Nielsen skrev så beskt: ”Alle var glade og ingenting var forandret.” Man kan også nyte skjønnheten i et kirkerom uten å se behov for et liv i Kristus. Behovet for vekkelse går aldri ut på dato.

Kan vi klare oss uten liturgi? Nei, i praksis kan vi ikke det. Riktignok finnes det menigheter som prøver det. De søker stadig variasjon, og de sier at de vil la Ånden lede møtene. Men før eller senere får de sine faste vendinger, sine yndlingssanger og sine repeterende innslag. De har fått en liturgi enten de vil det eller ei, og denne liturgien kan mange ganger bli langt fattigere på innhold enn den liturgien som er bevisst gjennomarbeidet fra starten av.

Vi er forskjellige. Noen mennesker elsker høymessen. Andre finner seg aldri helt til rette med den, til tross for trofast kirkegang gjennom et helt liv. Like forskjellig kan man oppleve møter og gudstjenester i andre forsamlinger. En pinsevenn som var blitt glad i høymessen, syntes det var så mye ”støy” på møtene der hun pleide å gå. På den andre siden har vi mannen som sa at ”orgel er vel og bra, men gittar og trekkspell, det er mat for sjela”.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har forståelse for begge. Jeg forstår godt at en høymesse kan være i overkant krevende, og slett ikke bare for nybegynnere. På den annen side opplever jeg det selv slik at friere møteformer kan mangle dybde og slitestyrke. En av grunnene til at vi opplever dette så forskjellig, er rett og slett at vi er forskjellige som mennesker. Det er som med timene på skolen: Noen elsker forming, andre matematikk – og alle har godt av å få med seg begge deler. Både vekkelsens språk og liturgiens språk hører til i kirken.

Vekkelse og liturgi må ikke spilles ut mot hverandre. Dessverre har det ofte skjedd. Noen har betraktet det som mer åndelig å holde seg til vekkelsens språk og mindre åndelig å sette pris på liturgien. Andre har sett ned på dem som får mer ut av friere former enn av en gjennomarbeidet liturgi. I stedet for å stille dem opp mot hverandre, bør vi arbeide med dem begge, slik at vi kan få frem det beste både i vekkelsen og i liturgien. De trenger hverandre.

Utfordringer for vekkelsen. Vekkelsens språk må fremføres ekte. Da kan det oppleves friskt og direkte. Ellers kan det falle inn i forslitte talemåter eller bli til påtatt fromhet.

Det heter at vekkelsens største fiende er den forrige vekkelsen. Man prøver da å gjenta det gamle. Man stivner til.

Vekkelsen kan være som et rensende vårvær. Men som vårflommen kan den også iblant rive med seg mer enn det som godt er. Når nidkjærheten blir større enn skjønnsomheten, da kan vekkelsen gjøre skade på sjelene.

Vekkelsen utfordrer og stiller folk på valg. Men mange ganger er det også viktig å gi folk tid til å være underveis. Jesus sa at han ikke ville slukke ”den rykende veke”. Ikke alle lys brenner straks med klar flamme. Vi skal verne om den svake tro.

I miljøer som er opptatt av vekkelse, har temakretsen lett for å bli snever. Forkynnelsen blir da preget av kjepphester og gjentagelser. Man blir opptatte av å være sentrale i sin forkynnelse, noe som er en god ting, men så kommer man i skade for å skyve en rekke bibelske temaer mer til side.

Utfordringer for liturgien. Liturgien kan formidle en opphøyet og vakker stemning. Den kan skape høytid. Dessverre kan dette skje selv når den ikke taler til samvittighetene. Det vakre og høytidsfulle blir da i verste fall en dyssende og dødelig sermoni. Den går sin gang uansett. ”Liturgi uten vekkelse er kanskje det farligste av alle kirkeprogrammer” (Giertz). Der liturgien fyller sin oppgave, skal den være med på å kalle menigheten til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv – slik prestenes oppgave skildres i ordinasjonsliturgien.

Den gode liturgien skal være livsnær og tale til hjertene, samtidig som den fører oss inn i de bibelske dybder. Dette setter krav til et gjennomarbeidet språk, med ord som både berører våre liv og som gjenspeiler den himmelske virkeligheten. Ikke noe mindre enn dette!

Gud sender sitt budskap på flere kanaler. Han taler til alle sanser, ikke bare til ørene. Dette skjer allerede i dåp og nattverd, gjennom sang og musikk, farger og tente lys, symboler og arkitektur. I vår lutherske tradisjon har vi likevel fortsatt mye å lære om hvordan gudstjenesten kan gjøres rikere og tale til hele mennesket.

Utfordringer fra vekkelsen til oss. Vekkelsen stiller folk på valg. Den kaller mennesker til omvendelse. Dette er en tone som er for svak i mange kirkelige sammenhenger. Altfor ofte forutsettes det uten videre at alle er innenfor. Vekkelsen tar det apostoliske ropet på alvor: ”La dere forlike med Gud!”

Vekkelsen stiller oss for Guds ansikt. Fordi den tar loven på alvor, får den også evangeliet til å skinne. ”Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de ble hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.” (Jes 1, 18)

Vekkelsen gjør liturgien en stor tjeneste. Det blir ”nytt alvor i syndsbekjennelsen og ny glede og kraft i lovsangen”. (Giertz) Det blir større trang til å søke nattverdbordet. Vekkelsen fyller gamle former med nytt liv.

Utfordringer fra liturgien til oss. Liturgien er undervurdert i vår tid. Den er nedsnakket. Det har utvilsomt sammenheng med vår rastløshet. Vi har en uro i sjelen. Vi vil ha raske resultater. Dette viser seg på flere måter. De kristne forlagene forteller oss at det er vanskelig å få solgt kristne bøker som formidler dybde og grundig kunnskap. Ofte stagnerer fellessangen med bare lette sanger, mens de mer innholdsrike salmene går ut av bruk. Liturgien utfordrer oss på dette.

I en tid med mye pludring og småprat, med lettbent markedsføring og med et ustanselig behov for underholdning trenger vi noe helt annet. Her kommer liturgien inn. Den har en form som gjør det helt tydelig at vi ikke søker underholdning. Vi søker Gud. Oppmerksomheten går fremover og oppover. Liturgen kan nok hjelpe oss underveis med et og annet forklarende ord, eller noe som får de kirkeuvante til å senke skuldrene. Men i liturgien er det ingen som ”opptrer”. Liturgi betyr ”folkets arbeid”. På godt norsk er dette det samme som dugnad. Om et kor synger i gudstjenesten, så er det på alles vegne de fremfører lovsang og bønn, ikke som opptreden for et publikum. Det finnes ikke noe publikum i liturgien.

I gudstjenesten skjer det noe som er virkelig. Nøkkelen til å ”få noe ut av” gudstjenesten ligger i forståelsen av dette. Når noen leser en bønn, så ber vi sammen. Når noen leser fra Skriften, så er det ikke bare en opplesning. Det er Guds ord som lyder.

Liturgi er konsentrasjon om det ene nødvendige. Her lar vi de gjennomtenkte ordene virke på oss - gang etter gang. Vi senker takten, legger av stresset fra hverdagen. Vi merker hvor mye sjelens indre uro har tak i oss. Nå synker vi ned i ord som ligger der ferdige. Vi lar det virke. Vi lar det få tid.    

 

I sannhet verdig og rett er det

at vi alltid og alle steder takker deg,

hellige Herre, allmektige Far, evige Gud,

ved Jesus Kristus, vår Herre,

han som du sendte til frelse for verden,

for at vi ved hans død skulle få syndenes forlatelse

og ved hans oppstandelse vinne det evige liv.

Ved han lovsynger englene din herlighet,

og din menighet i himmelen og på jorden

priser ditt navn med samstemmig jubel.

Med dem vil også vi forene våre røster

og tilbedende synge:

Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot,

all jorden er full av hans herlighet.

Hosianna i det høyeste.

Velsignet være han som kommer

i Herrens navn.

Hosianna i det høyeste.

 

*  *  *

Dette innlegget er sterkt inspirert og preget av et lite hefte av biskop Giertz: ”Liturgi och väckelse” fra 1972, formidlet gjennom Svensk Pastoraltidskrift.

 

 

Gå til innlegget

Mennesker som Gud bruker

Publisert nesten 8 år siden

Opp gjennom tidene har det vært mange glupe kristne tenkere som har betydd mye for den kristne troens sak. Fortsatt finnes det mennesker med høy utdannelse, klar tankeføring og stor taleførhet som er i stand til å svare godt for den kristne tro, og som blir lyttet til. Men slike mennesker er ikke de eneste.

På 1700-tallet levde det en skotsk skomaker som fikk en utrolig stor innflytelse på misjonshistorien. Jeg kjenner ikke mannens navn, og det er det ikke mange andre som gjør heller. Men takket være hans vitnesbyrd og veiledning startet den moderne misjonsepoken for alvor. Skomakeren var den mannen som hjalp misjonspioneren William Carey til tro.

Her i Vest-Telemark, hvor jeg bor, er det en bygd som heter Vrådal. For mer enn 150 år siden var det en stor vekkelse i denne bygda. Den ble utløst ved hjelp av et alminnelig ektepar som bodde på et småbruk. I løpet av noen år vendte en stor del av menneskene i bygda seg om til Gud. Presten på stedet, som senere ble biskop, var kjent som en sjeldent god predikant. Samtidig var han klok og ydmyk nok til å si i sin siste preken i Vrådal kirke: "Jeg har nå vært prest her i ti år, men jeg kjenner ikke til at noen er blitt omvendt ved mine prekener." Til alles forbauselse fortsatte han: "Nå merker jeg at Gud har begynt sin gjerning til frelse her i bygden, og jeg vil inderlig ønske at denne Guds gjerning må få gripe videre om seg." Og slik gikk det, gjennom to alminnelige menneskers vitnesbyrd og forbønn.

I de siste tiårene har mange mennesker på livets skyggeside kommet til tro her i landet. Hvordan begynte det? Ved en alkoholiker som vendte seg om til Gud, Ludvig Karlsen, og hans kone Lise. Ludvig Karlsen var tater, og dermed representant for en gruppe mennesker som har slitt tungt og er blitt sett ned på av mange. Men Gud brukte ham, og mange fikk sine liv forandret og fornyet.

Ingen av oss har oversikt over hvordan Gud vil bruke mennesker. Han bruker skarpskodde filosofer og enkle, alminnelige mennesker. Hvem vil neste gang bli årsak til at mange søker Gud her til lands? En professor i fysikk? En utviklingshemmet? Romanske romfolk?

Gå til innlegget

Kravet om å være lykkelig

Publisert nesten 8 år siden

Ikke nok med at vi må klare livets utfordringer - vi skal være lykkelige også! Det ligger i luften som en forventning og et krav. "Enhver er sin egen lykkes smed" - og er du ikke lykkelig, så har du ikke lyktes her i livet. 

Dette blir en ekstra byrde for folk som har sitt å streve med fra før av. Med dette innlegget vil jeg legge noen momenter i den motsatte vektskåla.

For mange år siden snakket jeg med en lege ved Modum bads nervesanatorium, som er et psykiatrisk sykehus. "Her på sykehuset handler det meste om forsoning", sa han. Forsoning med seg selv, med andre mennesker, med Gud. Forsoning med at livet ble som det ble. Forsoning var den store nøkkelen til helbredelse.

En kjent norsk musiker fikk en sykdom som gjorde ham sterkt handicappet. Han ble spurt om hvordan han hadde det. "På en skala fra én til ti ligger jeg på én komma åtte," svarte han. "Men på en skala fra én til to ligger jeg også på én komma åtte."

Dette er både forsoning og visdom i ett. Han erkjente rammene for sitt liv, og på den bakgrunnen hadde han det ganske bra! 

I sin lille roman "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg", skildrer Kjersti Annesdatter Skomsvold hovedpersonen Mathea. "Jeg synes ikke dette livet er noe fint," sier Mathea. Men da sier Åge B.: "Det skal ikke være fint." "Skal det ikke være fint?" spør hun. "Nei," sier Åge B. "Det skal være vanskelig." "Men hvorfor det?" spør Mathea. "Det bare er sånn," sier Åge B. "Å," sier Mathea og blir stille. For selv om hun ikke har klart fint, har hun klart vanskelig. Plutselig føler hun seg bedre. "Fint," sier Åge B. "Fint," sier Mathea.
Jeg kan ikke akkurat si at livet "skal være vanskelig". Men lettelsen til Mathea idet hun løses fra lykkekravet synes jeg er rørende. Hun blir forsonet med livet sitt og med seg selv. Plutselig blir det fint allikevel. 

Salmedikteren Thomas Kingo levde for mer enn 300 år siden. Han hadde sine prøvelser i livet, han også. Det er vel derfor han kan treffe oss hjemme så lenge etterpå. I en salme om livets store kontraster lar han håpet klinge. Jeg gir det siste ordet til ham.

   Aldri er jeg uten våde, aldri dog foruten nåde,

      alltid har jeg sukk og ve, alltid kan jeg Jesus se.

  Alltid trykker mine synder, alltid Jesus hjelp forkynner,

     alltid står jeg under tvang, alltid er jeg full av sang.

   Snart i sorg, snart vel til mote, snart i fall og snart på fote,

      ofte uten sinnets ro, alltid fylt av Jesu tro.

  Så er sorg til glede lenket, så er drikken for meg skjenket,

     besk og søt i livets skål, dette er mitt levnets mål.

  Jesus, jeg med gråt vil bede: Hjelp du til at troens glede

     fremfor synd og sorger må alltid overvekten få!

Gå til innlegget

Ord som mister sin mening

Publisert nesten 8 år siden

Det er noen som mener følgende: 1. At vi mennesker ikke har noen frihet til å ta personlige valg. Alt er forutbestemt av fastlagte naturlover. 2. At det vi kaller kjærlighet, egentlig bare er noe vi viser for å få noe godt tilbake. 

Er det noen av dem som står for dette som tar inn over seg hva det innebærer? Neppe særlig mange, vil jeg tro.

Ord som da mister sin mening er: kjærlighet, godhet, takk, ansvar, frihet, humanitet, moral, normer, valg. 

En omfavnelse fra en du er glad i, er ikke lenger uttrykk for en fri kjærlighet. Det er bare beregnende egennytte. En gave fra en venn blir gitt utelukkende ut fra baktanker om å få noe tilbake. Takknemlighet blir redusert til å bety at jeg liker den boka jeg fikk - men jeg skjønner jo at du egentlig ga den for din egen skyld. Minneordene over mor og far mister sin glans. Kjærlighet og omtanke er kun et blindt spill av upersonlige krefter. 

Å snakke om moral blir meningsløst når alt er forutbestemt og ingen personlige valg kan foretas. Vi vil nok fortsatt lære barna at de ikke skal stjele, men hvilken motivasjon får de når de oppdager at ingen egentlig kan bebreide dem for om de gjør det likevel? Hvordan skal vi lære barna å vise ansvar hvis vi ikke lenger tror at ordet har et innhold? Og hva vil skje mellom nasjonene i verden når det synker inn i alle mennesker at ingen dypest sett har noe personlig ansvar for det de gjør?

Her er ordene som blir igjen: egennytte og egoisme, ufrihet og bundethet. Og til sist kynisme og depresjon, antagelig. 

Det blir stusselige perspektiver over livet, dette. Er det når man ikke lenger tror på Guds kjærlighet at slike tanker begynner å oppstå?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3713 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
17 dager siden / 1251 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
23 dager siden / 904 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
15 dager siden / 859 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
15 dager siden / 659 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
27 dager siden / 572 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 546 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere