Kjell Arne Norum

Alder: 71
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg pensjonist, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Oslo. Jeg har skrevet boken "Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?" (Verbum forlag, 2019)

Følgere

En kirke der alle er velkomne

Publisert nesten 7 år siden

Hvem har ikke sett ordene på plakaten? ”Alle velkommen”, står det. Men ikke alle opplever det slik.

Inga lette i flere år etter en kirke der dette var sant. Hun hadde vært borte i mange år fra den Jesus hun elsket som barn, og hun hadde funnet ham igjen. Nå trodde hun at de ville bli veldig glade for å se henne i menigheten hun oppsøkte, men det skjedde ikke. På kirkekaffen var det opptatt ved alle bord. ”Nei, der skal den sitte.”

Hun var innom flere menigheter, men det tok flere år før hun fant det hun lette etter: en kirke der alle var velkomne. Alle. Da var hun allerede i ferd med å bli diakon, for hun bar på en visjon. I Sankta Clara kyrka i Stockholm sentrum fant hun for mange år siden en prest som delte denne visjonen. Kirkehuset er flere hundre år gammelt, og for vel tjue år siden var menigheten truet av nedleggelse. I dag er den stedet for et omfattende hjelpearbeid for folk i nød. Fra denne kirken drives det et oppsøkende arbeid blant misbrukere og prostituerte. Hit kommer de mest utslåtte for samtale og forbønn. Mat og klær deles ut. Også syke, sørgende og stressede kommer, både unge og gamle. Ute på kirkegården blir det stelt i stand et suppekjøkken noen ganger i uken. Noen besøker fengsler. En liten hær av frivillige er i sving. Grupper og kurs gir dypere innføring i den kristne troen. Visjonen er blitt til virkelighet.

”Min lengsel er at hver eneste person skal få møte Jesus og få et nytt liv,” sier Inga Pagreus. ”Det er da det kan bli en forandring. Det å få se at mennesker blir forvandlet og tar tilbake sine liv, det er jo det som gir meg kraft til å fortsette i dette arbeidet.”

Sascha forteller om hvordan han kom til menighetens ”förvandlingshem” utenfor byen og ble fri fra heroinen. Da sier han: ”Inga, ikke visste jeg at du hadde sterkere og heftigere saker enn de på Plattan.”

Noen glade jenter stopper ved kaffebordet ved Stureplan, et samlingssted for alminnelige ungdommer, en fredag ved midnatt. ”Får man kaffe her? Er det gratis. Å, så koselig. Ber dere også? Kan dere be for oss? Kan dere be om at vi får hver vår kille i natt? Det er så lenge siden.” Hva svarer Inga til det? Hun står i den lille kretsen og ber for deres fremtid, at de skal finne en livskamerat, at de skal få en bra jobb, at deres liv skal bli til velsignelse. Hun ber om at de skal få store oppgaver i livet. Jentene går derfra og ser helt fornøyde ut.

Nesten hver fredagsnatt i tretten år har Elise på 75 år stått ved Malmskillnadsgatan og vært som en mamma for de prostituerte jentene. Mange sier at hun er deres engel. Hun var selv en gang et offer for misbruk og utnytting, helt fra hun var barn. Som sekstenåring havnet hun hos en bordellmamma og ble prostituert. Sitt voksne liv levde hun som blandingsmisbruker – helt til hun møtte Jesus. I Sankta Clara fikk hun være, vokse og modnes. Nå deler hun ut klemmer, kaffe og varme klær til jentene. Hun kan ikke hindre det som ofte skjer her, men hun kan være et medmenneske, vise at det finnes noen som bryr seg. ”Og hvor mange mennesker får være ”morsan” til flere hundre mennesker?” spør hun. ”Jeg kjenner meg hjemme her.”

For mange år siden kom en ung, koreansk jente for å hjelpe til i Sankta Clara kyrkan. Allerede den første dagen sa hun til presten og diakonen, meget bestemt: ”Jeg har funnet ut at dere ber for lite.” De to ble litt satt ut. Hvordan kunne hun vite det? Hun var jo nettopp kommet. De syntes forresten de ba ganske mye. ”Dere skal gjøre slik som vi gjør hjemme i Korea. Dere skal be to timer om dagen. En time om morgenen og en time om ettermiddagen.” De trodde at jenta ikke var riktig klok. Hun hadde ikke forstått hvor mye de hadde å gjøre. Og hvem ville komme til de bønnene? De lurte på om de skulle sende henne hjem igjen. Men så kom de på at de jo kunne komme henne i møte så lenge hun var der. Det var jo bare til over sommeren. Så ble det til at noen kom sammen allerede neste dag. De har enda ikke sluttet.

Det er to ting som kjennetegner kirker som vokser, sier han som var prest den gangen, Carl-Erik Sahlberg. Det er bønn og diakoni.

Hver morgen fra mandag til fredag samles stab og frivillige til en times bønn og lovsang. Om ettermiddagen er det likedan, åpent for alle. Hver dag har sitt særpreg på samlingene. Søndag er det høymesse med en fyldig liturgi og med nattverd. Ofte varer gudstjenesten i to timer.

Jeg har lest om Inga Pagreus i en liten, svensk bok som heter Inga på Plattan. Plattan på Sergels torg er et samlingssted for rusmisbrukere. I boken blir hun intervjuet, og her forteller hun om sitt liv, om sitt møte med Jesus og om arbeidet i Sankta Clara. Boken er utrolig billig, og det er vel ikke nødvendig å si at jeg anbefaler den varmt. Jeg fant ikke bare en spennende fortelling med mye hjertevarme. Jeg fant kloke vurderinger. Jeg fant utfordringer som ikke har sluppet taket.

Gå til innlegget

Et helt hjerte

Publisert nesten 7 år siden

I dag tenker jeg på disse ordene av Jesus: ”Du skal elske Gud av hele ditt hjerte.”

Det er kjente ord. Men hva betyr de egentlig? Det må blant annet innebære å ikke holde noe tilbake for Gud. Ikke gjemme noe bort. Ikke holde tilbake noen del av livet der Han ikke får være Herre.

Den dagen jeg ble prest, fikk jeg et oppdrag. Jeg skulle ”kalle menigheten til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv”. Det er det jeg gjør nå. Jeg skriver disse linjene. Ikke til menigheten akkurat, men her på Verdidebatt. Jeg kaller deg som leser, til en sann omvendelse, levende tro og et hellig liv!

Er det noe som er viktigere for en prest enn dette? Én ting: Å leve etter det selv.

Noen vil sikkert reagere på at jeg bruker et ord som å ”kalle” noen andre. Jeg gjør det likevel, ikke fordi jeg har noen overhøyhet over andres liv, men i troen på Gud er god og at den veien han fører oss på, er den beste.

Å gi Gud bare en del av livet sitt, det er en dårlig forretning. Det er en slitsom sak. Det blir som å stå med ett ben i sin egen, lille båt og ett ben på land. Det går ikke bra i lengden. Dessuten er det svært slitsomt. Det er ingen glede å finne i det.

Jesus kaller oss til å være helhjertet. Til å la ham være selve orienteringspunktet i livet. Det er befriende å satse! Å ta et valg. Å la troen forme livet.

Gå til innlegget

Fornuft og fri vilje

Publisert nesten 7 år siden

I blant møter vi det synet at et menneske er fullstendig uten en fri vilje. Selv våre tanker er helt og holdent ufrie.

Om dette er riktig, så er det ikke noe du kan noe for selv. Du kan ikke noe for at du er den du er, eller for at du tenker det du tenker, eller for at du gjør det du gjør. Alle dine tanker og handlinger er styrt av prosesser som du ikke er herre over. Du har overhode ingen fri vilje, ikke engang tilløp til noe slikt.

Konsekvensen er klar: 1. Du er et tvers igjennom uselvstendig menneske. 2. Du har ikke noe ansvar for det du tenker og gjør.

Det rare er at når noen fremmer det synet som jeg har referert, så kan de være veldig overbeviste om at de har rett, både om dette og om andre saker, og noen bruker sterke ord om andres uforstand og om hvor feil andre tar.

Men hvis du ikke har noen som helst styring på prosessene i din egen hjerne, da blir det meningsløst å hevde at du har rett i noe som helst. Hvorfor skulle atomene i din hjerne oppføre seg mer fornuftig enn atomene i min?

Slik som man her beskriver mennesket, blir all meningsutveksling egentlig meningsløs. Det blir bare noe utvendig, noe som foregår på liksom.

Hva selve denne teorien angår, nemlig at vår tankevirksomhet er helt og holdent ufri, hvordan kan den være troverdig når den oppstår i hodet på et menneske som på ingen måte kan vurdere den selvstendig?

Dersom vi overhode ikke kan tenke fritt, går menneskets evne til rasjonalitet og fornuftig tenkning i oppløsning. For hvordan kan man fastholde troen på en totalt manglende tankefrihet og samtidig gjøre krav på å være et rasjonelt og fornuftig menneske? Og hvordan kan man gjøre seg til fanebærer for fornuft og vitenskap og samtidig tro på en slik teori?

 

Gå til innlegget

Ateister mer intelligente enn kristne?

Publisert nesten 7 år siden

I USA er det gjort en undersøkelse som tyder på at de som ikke tror på Gud, i gjennomsnitt er mer intelligente enn de som tror på ham. Det finner jeg høyst rimelig.

Jeg ville ha blitt mer betenkt hvis det ikke var slik. Den kristne troen henvender seg til alle, men med en særskilt invitasjon til dem som sliter. Det innbefatter dem som ikke lykkes på skolen, dem som ikke når opp i et konkurranseutsatt samfunn, de psykisk utviklingshemmede osv. Jesus har et særskilt blikk for dem. Derfor er det ikke noe rart om disse søker ham og at de finner sin plass i det kristne fellesskapet. I virkeligheten burde vi hatt flere av dem i menighetene våre. Også vi kristne faller i den grøfta at vi dyrker de sterke, de flinke, de perfekte.

Tenk om det hadde vært slik at Gud lettere lot seg finne av dem med høy intelligens! Hva slags gud skulle det ha vært? En som favoriserte de gløgge? Slik er ikke den kristne troens Gud.

Mye kunnskap og en skarp hjerne har lett for å føre til hovmod. Derfor utvelger Gud seg det som i verdens øyne er svakt og dåraktig, for å gjøre de sterke og vise til skamme.

Forøvrig har Gud naturligvis ikke noe imot intelligens. Det skulle bare mangle. Det er jo han som har skapt den. Derfor finnes det også massevis av smarte kristne.

Jeg vet ikke så mye om selve undersøkelsen, om den faktisk holder mål. Det må være vanskelig å måle slikt. Det er iallfall ingen grunn til at kristne skal være redd for den.

Gå til innlegget

Trøst er et undervurdert ord

Publisert over 7 år siden

”Alle mennesker trenger trøst”, skrev Jens Bjørneboe. Det var riktignok en av romanfigurene hans som sa det, i boka Haiene, men jeg tenker meg at forfatteren selv sto bak utsagnet. Han kjente til livets mørke sider bedre enn de aller fleste.

Trøst er et undervurdert ord. Både barn og gamle trenger trøst iblant, det skjønner vi, og vi gutta tenker at kvinner må få lov til å trenge trøst, de også. Men voksne mannfolk? Gir ikke ordet trøst assosiasjoner i retning av svakhet? Burde vi ikke klare oss uten?

Alle mennesker trenger trøst. Livet fører med seg påkjenninger og prøvelser for oss alle. Motgang og smerte er ikke bare klisjéer. ”Alle har sitt, stort eller litt, himlen alene for sorger er kvitt.”

Trøst kan ta mange former. Vi finner fram gode ord til små og store. Iblant kan det gjøre utrolig godt. Men er trøst nødvendigvis avhengig av ord? Da blir det fort krevende, både for avsender og mottager. Kan det være dette som er grunnen til at mange vrir seg en smule ved tanken på trøst? Ord blir så lett anstrengte og påtatte, eller de treffer oss ikke hjemme.

I en krevende situasjon for mange år siden lærte jeg at velmenende mennesker kunne gå i to slags grøfter. Noen forutsatte at det var veldig synd på meg. Det kunne bli vanskelig. Andre forutsatte uten videre at dette går så bra, så! Det kunne være vanskelig, det også. Sannheten var at jeg vekslet mellom å være trist og optimistisk. De som virkelig var til hjelp, var de som ikke prøvde å fortelle meg hvordan jeg hadde det, men som lyttet til hva jeg hadde å si.

Det er også trøst i stille nærvær. Jobs venner holdt ut å se sin venn lide og satt i tre dager uten å si et ord. Fantastisk! For en støtte! Det gikk ikke så bra i fortsettelsen, men begynnelsen var sterk.

Trøst kan formidles på utallige måter. Jeg slår et slag for et utvidet trøstebegrep! Et mandig håndtrykk. Et godt blikk. Praktisk omtanke og hjelp. En middagsgryte levert på døra. Vissheten om at noen er til stede – at jeg kan ta en telefon til en som vil høre på meg, selv om jeg ikke nødvendigvis benytter meg av tilbudet. Til og med en røff vits kan være en trøst i blant, og en hjelp til å riste på manken, rette ryggen og gå videre.

Gud trøster også.  Jeg vet ingen dypere trøst enn den at Jesus har åpnet veien hjem for meg – til fred og forsoning med den gode Gud.

          Det enda som bär när allting annat vacklar,

          det är Guds nåd och hans barmhärtighet.                          

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere