Kjell Arne Norum

Alder: 71
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg pensjonist, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Oslo. Jeg har skrevet boken "Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?" (Verbum forlag, 2019)

Følgere

Liturgi: Bærer Jesus verdens synder?

Publisert over 9 år siden

Jeg er prest og bor i en liten bygd på landet. I likhet med mange som kommer til kirke i bygd og by, tenker jeg enkelt om en del ting. Nå skal Kirkemøtet om noen dager gjøre vedtak om ny liturgi. Et av forslagene er en formulering som er ny hos oss: ”Du, Guds lam, som bærer verdens synder.”

 Gjør han det? Bærer Jesus verdens synder? Jeg mener nei. Det gjorde han på veien fra sin dåp i Jordan til sin død på Golgata. Der sonet han dem. Den oppstandne Jesus bærer ikke lenger syndene våre. Dette er enkel teologi, og den har vært formidlet som en grunnleggende sannhet i vår kirke gjennom den formuleringen som nå er i bruk: ”Du Guds lam, som bar all verdens synder.”

Hvorfor vil man forandre denne setningen? Det finnes nok dem som vil svekke tanken om soning for synder. For dem passer den nye formuleringen godt. Andre ønsker ikke en slik svekkelse. De peker på at Jesus sonet syndene våre en gang for alle på korset, men at han også tar bort våre synder i dag. I så fall burde det ha stått ”bærer bort” eller ”tar bort”, ellers blir det vanskelig, både pedagogisk og sjelesørgerisk. Jesus går da ikke og bærer på syndene våre nå?

Noen påpeker at det står ”bærer” i Bibelen, når døperen Johannes peker på Jesus og sier: ”Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.” Men dette siste er et misforstått argument, for Jesus bar våre synder mot Golgata da Johannes sa disse ordene, men han gjør det  ikke lenger nå.

Forøvrig er det mange som mener vi må tilpasse oss den formuleringen som er vanligst i andre kirker ute i den store verden. Til det er å si at vi heller må finne de ordene vi best kan stå inne for selv.

Jeg ønsker en formulering som enkelt og tydelig tar vare på det dyrebare budskapet om Jesu forsoning på Golgata. Vær så snill, kjære Kirkemøte, ikke kludre dette til for oss! Ikke gi oss en formulering som mange av oss må framsi med indre forbehold!

Gå til innlegget

Er det farlig å være stille?

Publisert over 9 år siden

Iblant er jeg redd for å være stille. Stillheten gjør meg rastløs, særlig når jeg har vært travelt opptatt en tid. Det har samlet seg slagg i sjelen. Jeg har ikke fått luftet ut bekymringer og vanskelige tanker. Jeg kjenner det ikke så tydelig med det samme. Men når jeg setter meg ned, har jeg i meg en angst for at det skal stilne rundt meg. Jeg tyr til avisen. Eller jeg må ha på radioen. Eller jeg finner noe å drive med, selv om jeg egentlig er trett og kunne trenge å hvile litt.

Så en dag skjønner jeg hva som foregår. Uroen trenger seg fram. Jeg lar den komme. Jeg velger å være stille. Jeg våger det. Da kan jeg høre den støyen jeg har inni meg. Det er ikke godt, men det gjør godt allikevel. Det er som med trollene i folkeeventyrene. De sprekker når de kommer fram i sola og lyset.

Jeg har en Far i himmelen, og han finner jeg i stillheten. Det som uroer sjelen, kan jeg legge fram for ham. Jeg trenger ikke å bruke mange ord. Han vet jo om det allerede. Det er godt å få si hva jeg strever med. Det er fint at jeg kan fortelle hvordan jeg har det.

Om jeg ikke direkte ber med ord, så er han likevel nær. Ting løser seg. Og når noe likevel er fastlåst over lengre tid, så slipper jeg  være alene med det.

Kanskje bruker Far stillheten til å fortelle meg noe. Det er ikke så lett å høre når jeg er aktiv og i full fart. Men i stillheten taler Gud. Det er godt å vite at min gode Far vil meg vel.

Det står noe om stillhet i Den gode boka. Det er ikke så rart. Hele menneskelivet finner vi igjen der. Det jeg har skrevet om her er ingen ny erfaring. Derfor står det: ”Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille for Herren og vente på hjelp fra ham.”

Her kommer en setning til. Den er noe å grunne på i en tid når vi ofte har det travelt og blir stresset, og når støy og uro så altfor lett vil fylle livene våre: ”I stillhet og tillit skal deres styrke være.”

 

Gå til innlegget

Da morgenavisen ikke kom

Publisert over 9 år siden

Jeg liker å se litt i avisen før dagen tar til for alvor. En dag ergret jeg meg over at avisen ikke kom. Da kom jeg med ett på en historie jeg har hørt. Det var om en mann som klaget over at han ikke hadde sko. En dag fikk han se en mann som ikke hadde føtter. Da holdt klagingen opp av seg selv.

Det er ikke stor forskjell mellom ordene AKK og TAKK. Det er bare en bokstav. Likevel er forskjellen enorm. Det er to forskjellige holdninger til livet.

Jeg har bestemt meg for at neste gang avisen ikke kommer, vil jeg synge det første verset av morgensalmen til Elias Blix. Spør meg gjerne, om vi treffes, om jeg har husket å holde løftet mitt! Det er så lett å glemme. 

Syng i stille morgonstunder, syng Gud Fader lov og ros!   

Sjå, han gjer på nytt det under: kallar fram or mørkret ljos! 

Sjå, hans sol all skapning gyller, alt med liv og lovsong fyller,  

sjå hans kjærleiks smil i sky, sjå kvar dag hans nåde ny!

Gå til innlegget

Puss støvet av de kristne symbolene!

Publisert over 9 år siden

Okkulte ord og symboler er blitt vanlige i internasjonal popkultur. Enkelte symboler henspiller på ondskap og satanisme (jfr. innlegget ”Okkult symbolbruk i populærmusikk” av Tor Øyvind Westbye). Et godt mottrekk fra oss som er kristne, er at vi blir oss bevisste våre egne kristne symboler og bruker dem.


I yngre dager ble jeg bedt om å undervise noen ungdommer om de kristne symbolene. Da måtte jeg først sette meg inn i det selv. Jeg var prest i en kirke som var rikt utsmykket, og jeg hadde en bok å slå opp i. Det åpnet en hel verden for meg. Fra da av har jeg hatt øynene med meg når jeg har besøkt kirker jeg er kommet til. Jeg har brukt symbolene, de liturgiske fargene og kirkekunsten aktivt i min undervisning og forkynnelse som prest. Barna følger med på det jeg sier – de får noe å se på. Det er ikke så dumt for de voksne heller. Gud sender sitt budskap på flere kanaler. Han tar alle våre sanser i bruk for å få sagt det han vil. 

Symbolene har sin viktige plass i hverdagslivet. Noen har en fisk bak på bilen for å vise at de tror på Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelseren – forbokstavene blir til det greske ordet for fisk. Mange bruker et kors, et anker og et hjerte som smykke. Det er symboler for tro, håp og kjærlighet. Kanskje det henger et malt, lite skilt i gangen hjemme med bilde av et kors og en krone. Eller det henger et ikon i stua. Ikonene er fulle av symbolikk, og derfor er det godt å få litt hjelp til å tolke dem.

Når jeg preker, bruker jeg symbolene i kirkehuset som pedagogisk hjelpemiddel. De er med og levendegjør budskapet fra Guds ord. Og om folk skulle miste konsentrasjonen mens jeg snakker, så har de allikevel noe som taler til dem fra kirkens vegger og kor. I utallige brylluper og begravelser har symbolene og kirkekunsten gjort det lettere for meg å finne ord til det jeg vil si, slik at det blir levende og forståelig.

De kristne symbolene utgjør et internasjonalt fellesspråk. De knytter oss til en gammel, felleskristen tradisjon. De er noe vi har sammen med kristne fra hele verden. Symbolene styrker kristen tro og identitet.

Her er det bare å gå på oppdagelsesferd! Hvorfor ligger så mange kirker mot øst? Hvorfor er det bilde av en pelikan i kirken, og hvorfor hakker den seg i brystet? Hva betyr hodeskallen som er malt under korset? Og hvorfor har en klassisk betlehemsstjerne fem takker?

For å svare på det siste, som et eksempel: At betlehemsstjernen har fem takker, skal minne oss om de fem sårene Jesus fikk på korset – i hendene, i føttene og i siden. Stjernen knytter altså en forbindelse mellom jul og påske. Den forteller oss at barnet som ble født, skulle bli verdens frelser.

Lady Gaga og alle de andre får styre med sitt. Vi kristne har våre egne symboler. Det er symboler som leder oss til rettferdighet og forsoning, godhet og håp. La oss bruke dem!

 

 


 

Gå til innlegget

Tankar ved eit kyrkjejubileum

Publisert nesten 10 år siden

Den gamle steinkyrkja i Kviteseid i Vest-Telemark har hatt sitt 750-årsjubileum i år.

Den kristne trua har gamle røter i bygdene våre. Desse røtene har festa seg gjennom meir enn tusen år. Gamlekyrkja i Kviteseid er eit synleg uttrykk for kva den kristne trua har gjeve oss. Her har folket samla seg til tilbeding og lovsong gjennom 750 år. Hit har dei kome med sine suter og si hjartesorg. Evangeliet om Jesus har lydd – til tru og frelse, til kjærleik og von. Menneskeleg veikskap har vore til stades i rikeleg monn – hjå både presteskap og kyrkjelyd. Likevel har ei stille kraft gått ut frå dette huset, der Guds ord vart lese og bøner vart bedne, og der ein fekk del i dåp og nattverd.

Det er naturleg å sjå bakover når vi feirar jubileum. Historia lærer oss noko om kven vi er og korleis vi vart slik. Ho gjer at vi kan sjå oss sjølve i ein stor samanheng. Historia syner oss saktens både handlingar og haldningar som vi vil vere medvitne om å ikkje gjenta. Men vel så sterkt kan ho minne oss om ting vi har skuva til sides, og om verdiar vi lyt ta fram att og ta vare på.

Eit jubileum er difor ikkje berre ei nostalgisk reise tilbake til farne tider. Eit jubileum skal utfordre: Korleis tek vi vare på arven vi har fått? Kva for ein veg vil vi velje vidare?

Her høver det å stanse litt ved sjølve ordet ”kyrkje”. Kva tyder det? Det tyder ”det som høyrer Herren til”. Og sjå, der er vi ved kjerna! Kyrkja høyrer Herren Jesus til!

Gamlekyrkja vart reist i trua på Jesus Kristus. Han er framleis den som samlar oss. Ingen over, ingen ved sida! Kyrkjejubileet vert feira i Jesu namn.

”Følg meg”, sa Jesus. Så enkelt sa han det. Dei som tok han på ordet, fekk ein ny kurs for resten av livet og for æva med.

”Følg meg!” I desse orda finn vi vegen vidare. Vi treng ikkje gjere det meir vanskeleg enn det. Han vil oss vel.

Tema for jubileet har vore ”gamle røter – ny vekst”. Det er mi tru at når vi finn rotfeste i Jesus Kristus, då veks det fram både tru, von og kjærleik mellom oss.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere