Kjell Arne Norum

Alder: 71
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg pensjonist, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Oslo. Jeg har skrevet boken "Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?" (Verbum forlag, 2019)

Følgere

Publisert rundt 6 år siden
Atle Pedersen – gå til den siterte teksten.
Jeg som ikke-troende kan gjøre følgende. Jeg kan gi deg valget mellom irskrem og en knyttneve rett på nesa, og spørre deg finnes ondt og godt?

Det burde være, om man tenker seg om, lett og se at godt og ondt for mennesket helt åpenbart finnes.

Naturligvis finnes det ting som føles gode og ting som føles vonde. Men spørsmålet er hvorfor jeg skal ta hensyn til det. Vi lever i en kultur der den kristne troen har preget våre tanker om dette. Det kan kjennes så opplagt at vi skal være gode. Men det er da egentlig ingen selvfølge? 

Du skriver: ”Som ateist tar jeg avstand fra ideen om å redusere individer til et verdimål.”

Dette betyr vel at du anser et menneskes verd for å være større enn vi kan måle. Og det er bra. Men hvor henter du din begrunnelse fra? Den kristne troen skapte i sin tid et gjennombrudd for tanken om det allmenne menneskeverd. Etter hvert er det blitt nærmest en selvfølge for oss. Det er ikke slik i alle kulturer. Hvordan begrunner du ditt syn på menneskeverdet som ateist?

Gå til kommentaren

Religion, vitenskap og moral

Publisert rundt 6 år siden
Det er for øvrig grunn til å tro at subjektive verdivurderinger eksisterer. Det er bare å spørre mennesker. Vi har mye evidens på at vi er innehavere av slike subjektive abstrakte konsepter. Om disse verdien er positive (gode), eller negative (onde), skjer gjennom en evalueringsprosess der "vitenskapelige sannheter" inngår. En gjør da en analyse av de konsekvensene gitte holdninger/adferdstyper har for indiver eller grupper, før man konkluderer. Dette er en kombinasjonsprosess der rasjonell tenkning, logikk og fakta om verden inngår.

Hitchens sa på den nevnte videoen at religionene oppsto fordi man ikke hadde vitenskap. Da ser han helt bort fra at religionene i stor grad uttaler seg om grunnleggende eksistensielle spørsmål som vitenskapen ikke sier noe om.

Du skriver at ”vitenskapelige sannheter ” kan inngå i en evalueringsprosess av hva som er godt eller ondt, og at rasjonell tenkning, logikk og fakta om verden inngår. Det er greit nok.

Men det grunnleggende spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å si at noe er moralsk rett eller galt. På hvilket grunnlag kan et menneske trekkes til ansvar? Kan det tenkes at Voldemort i Harry Potter-bøkene har rett, når han sier: ”Godt eller ondt finnes ikke, det fins bare makt og folk som er for svake til å strebe etter den”?

Spurt på en annen måte: Dersom Gud ikke eksisterer og vi mennesker bare er et tilfeldige trinn i en utviklingsrekke, hvordan kan vi da begrunne at Voldemort tar feil?

Et annet spørsmål er dette: Tiggeren som sitter på bybrua – hvor mye er hun verdt?

 

 

Gå til kommentaren

Geografi og tro

Publisert rundt 6 år siden
Du tror ikke på en guddom fordi denne guddommen springer ut av en åpen og ærlig inspeksjon av universet, men fordi du er der du er (i tid og rom).

På den ene side: Det er klart det er mye større sjanse for at man blir en kristen i Norge enn i Pakistan. Dette skyldes at evangeliet er forkynt i Norge, det er en kristen tradisjon her og mange forhold ligger til rette for å kunne bekjenne en kristen tro. Ikke blir vi forfulgte heller. Slik sett har geografien betydning, og mange ganger stor betydning.

Men hvis man sier dette om kristne, så gjelder det samme for ateister. Jeg snakket med en velutdannet mann fra et land i Afrika. Der var det ingen ateister, sa han. Alle var enten muslimer eller kristne. I Kina, derimot, er det mange ateister fordi landet lenge har vært dominert av kommunismen. Geografien har betydning også for om man blir ateist eller ei. Man kan ikke skli utenom dette ved å si at ateismen ikke er en ideologi eller et livssyn. Det er sant nok, men det er irrelevant i denne sammenhengen.

Likevel kan jeg ikke si at ”når du er en kristen, eller når du er en ateist, så er det fordi du bor der du bor”. Dette blir for enkelt, for da ser man bort fra det personlige valg. Her i Norge, for eksempel, har vi tilgang til en rekke forskjellige religioner, livssyn og oppfatninger om tilværelsen. Vi ser at noen ateister blir kristne, og noen kristne blir ateister. For min del har jeg ikke bare fulgt med en stor strøm. Jeg har et bevisst og reflektert forhold til troen min. Derfor reagerer jeg på å bli avfeid med at min tro skyldes geografi.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 6 år siden
Hun brukte altså enorme pengesummer på de fattige? Men allikevel så manglet hennes «hospitaler» det aller mest nødvendige og elementære? Mulig du får det til å gå opp, men det gjør ikke jeg.

Mor Teresa var ingen sykehusbygger. Jeg er faktisk ikke sikker på om hun hadde noen sykehus i det hele tatt. Hun og hennes medarbeidere laget enkle hjem der folk i den ytterste nød kunne få det bedre enn de ellers ville hatt. I og med at bevegelsen hennes etter hvert fikk hundrevis med slike hjem og i tillegg drev med matutdeling o. l., så er det klart at det gikk med store summer til dette. Og selv om de fem tusen frivillige levde aldri så enkelt, så gikk de ikke gratis, de heller. Men det som Mor Teresa ikke gjorde, det gjør den katolske kirken. De driver hospitaler av mer avansert karakter, og det koster penger. Noe av det Mor Teresa samlet inn, gikk til disse hospitalene. Det er ingen selvmotsigelse i dette.

For ordens skyld: Sitatet du gjengir av meg er fra en katolsk kilde jeg siterer.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 6 år siden

Du skriver: Du tror på en guddom fordi du befinner deg i et gitt geografisk område, følgelig utsettes du også for et gitt kulturelt utrykk. Du tror ikke på en guddom fordi denne guddommen springer ut av en åpen og ærlig inspeksjon av universet, men fordi du er der du er (i tid og rom).

Jeg tror fordi jeg er der jeg er, og bare det? Det har du ikke noe belegg for å si.

Du skriver: "Det er på dette punkt en vitenskapelig tilnærming skiller seg så voldsomt fra den religiøse. Her foreligger det altså en metodikk. Det blir stilt krav til hvordan en skal evaluere påstander, og til hvordan en skal produsere gode spørsmål og gode svar.

Denne metoden fungerer uavhengig av geografisk tilknytning. Resultatene kan etterprøves av alle, over alt.

Disse resultatene taler for seg selv. Dette fungerer."

Vitenskapen er et verktøy. Den er et godt verktøy for det som den kan undersøke. Men den kan ikke brukes til å undersøke hva som helst. Du er så fascinert av verktøyet at du lar det bestemme virkeligheten. Det som ikke kan undersøkes vitenskapelig, eksisterer ikke.

Hvis det vitenskapelige verktøyet er det eneste vi kan bruke for å finne ut av tilværelsens store spørsmål, da blir det mye vi ikke kan si noe om. Spørsmål om menneskeverd, personlig ansvar, rett og galt, livets mening eller mangel på mening, menneskerettigheter, skyld / tilgivelse – alt dette må vi la ligge. Men hvis verden og menneskelivet skal fungere, kommer vi ikke utenom spørsmål etter noe mer enn det rent fysiske.

Hvilket syn på tilværelsen gir oss den beste tolkningen av vår eksistens? Dette mener jeg er et godt spørsmål. Og det er her jeg mener at den kristne tro gir det beste svaret.

Du skriver: Personlig erfaring blir normalt oppgitt som begrunnelse fra religiøst hold, men denne "metodebruken" er en epistomologisk falitterklæring. Da innrømmer man samtidig at andres "personlige erfaring" også bekrefter deres guddoms eksistens, som igjen da fører til logiske paradoks - f.eks. at både Allah og Jehova er den ene sanne eksisterende gud. Den personlig erfaring er følgelig ikke et kriterie som kan legges til grunn.

Religionenes innhold er forskjellige, og derfor blir også de personlige erfaringene mange ganger forskjellige. For eksempel er det forskjell på hvordan det erfares å møte et budskap om at Jesus har gjort opp for syndene våre, og på motsatt side å aldri være sikker på at man lever godt nok til å bli frelst. Her er en vanlig forskjell i erfaringer hos kristne og muslimer, og den svarer nettopp til at gudsbildet er forskjellig i islam og i kristendommen.

 

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere