Kjell Arne Norum

Alder: 71
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg pensjonist, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Oslo. Jeg har skrevet boken "Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?" (Verbum forlag, 2019)

Følgere

Et par momenter

Publisert nesten 6 år siden
Vi hadde undervisning ved Fjellhaug, på grunnfag. Temaet var "dagleg omvending". Læraren teikna på tavla, ein sikksakk-strek. Den gjekk på skrå opp, og så på skrå ned, og så på skrå opp, og så på skrå ned etc. Kvar dag skulle ein "døy", og kvar dag skulle ein "stå opp." Og eg kan jo skjøne tanken: Vi freistar å leve rett og å vende oss til Gud, og dette er ein stadig prosess. Men saka er at eg seinare eksegerte den teksten som denne "sikk-sakk"-linja skulle byggje på, nemleg Rom 6. Og der talar ikkje Paulus om ei endelaus rørsle, død-liv-død-liv-død-liv. Der er det tale om at "de er gravlagt med Kristus og har stått opp til eit nytt liv." Eller som i Kol: "De er døde, og livet dykkar er løynd med Kristus, i Gud."

Altså ein meir stabil tilstand av at ein er i trua, og har eit nytt liv.

Jeg har tatt en pause fra Verdidebatt, men gjør et unntak med denne kommentaren. Wisløff var min lærer på Menighetsfakultetet, og jeg har lyst til å kommentere et par ting. 

Jeg vil først si noe om det som jeg har sitert ovenfor, om sikksakk-streken. Denne tenkemåten er ikke noe jeg kan forbinde med Wisløff - tvert imot. Jeg husker at han i en andakt talte om mennesker som ba om sine synders forlatelse når kvelden kom, og som syntes at det gjorde dem godt. Neste dag startet de med blanke ark. Men så led de noen nederlag i løpet av dagen, og når kvelden kom var det bare så vidt de kunne tro at de var Guds barn. Så måtte de be om tilgivelse, og så ble alt i orden igjen. Det ble en slitsom berg- og dalbane. Det er ikke slik det er ment, sa Wisløff. En kristen lever i nåden hele tiden og blir ikke noe mindre Guds barn fordi om man gjør feiltrinn og synder i løpet av dagen. Wisløff talte sjelesørgerisk og godt om dette. Når jeg kan huske det, så er det blant annet fordi jeg tok det opp i en bibeltime for ungdom og fikk tilbakemelding på at det var bra.

Jeg har ikke lest den boken du refererer til, Hallvard, men jeg har lest en annen bok av Wisløff: ”I Jesu navn” (Lunde forlag, 1972). Her skriver han noe som utdyper og vel også i noen grad korrigerer det du skriver om hans menneskesyn. Artikkelen heter ”Det gode i mennesket”.

Her nevner han mennesker i Bibelen som ikke er kristne, men som fremstilles som gode – den rike, unge mannen i Matt 19, den romerske høvedsmannen i Apg 10 - "en god mann, det var han, et godt menneske" - og den barmhjertige samaritan. På den annen side skriver han om edle filosofer som erkjenner sin egen svakhet og sine mangler. Ja, han siterer endog en kjent filosof som skriver om menneskenes trang til det onde. Mennesket er en gåte! Vi vil så vel, og lover ofte så vel, men holder ofte dårlig.

Så siterer jeg:

”Jeg husker i en samtale en gang uttalte som min mening at de fleste mennesker faktisk er ærlige. En dame i selskapet så litt forundret på meg. Det var da hyggelig å høre det, sa hun. Hadde De ikke ventet å høre det? sa jeg. Nei, ikke av en teolog, sa hun. Hvorfor det da? spurte jeg. Dere sier jo at alle mennesker er syndere, sa hun nølende.

Til det må svares: Selv den beste og største helgen er en synder, han er en synder tvers igjennom når han står for Guds dom. Det kommer jo an på målestokken. Og Guds målestokk er absolutt.”

Dette siste er et viktig poeng for Wisløff. Det spørs hva slags målestokk vi bruker. Gud legger sine absolutte mål på oss og alt vi er og gjør. ”I klareste solskinnet viser det seg stundom flekker som vi ikke så i lampelys. Vi er syndere, med en syndig vilje.” I Guds dom kan vi alle bare bestå i kraft av Guds egen nåde.

Jeg hopper videre til konklusjonen på artikkelen:

”Det finnes situasjoner hvor det er rett å tro på det gode i menneskene, ja, hvor det er en plikt å gjøre det. Når jeg står som menneske overfor et annet menneske, kan og skal jeg tro på det gode i ham. Den som har med barns og ungdoms oppdragelse å gjøre, må tro på det gode i barnet.

Dette gjelder voksne også. Tro på det gode i dem! Det finnes noe i hvert menneske som kan vokse til en fager blomst, og ofte folder det gode seg ut så uventet fordi det var en som virkelig trodde på en.

Fredrik den store har sagt: Jo mer jeg lærer menneskene å kjenne, dess større pris setter jeg på hundene mine. Jeg vet ikke om historien er sann, men det er en stygg historie i alle fall. Mennesket har noe som hever det over ethvert dyr, det har mulighet for å kalles til ansvar med evigheten for øye. Den som har med mennesker å gjøre, bør tro på dem.

Men det er en annen situasjon hvor det ikke er grunnlag for å tenke slik. Når jeg står for Gud, når jeg står for Guds domstol, da er jeg trådt inn i en helt annen dimensjon. Det blir ikke noe godt i meg som holder mål da. Det blir intet i meg som jeg kan sette min lit til.

Da må jeg ha noe annet å tro på, jeg bekjenner at jeg tror på ham ”som er min Herre, han som har frelst meg og kjøpt meg fri fra alle synder, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin skyldfrie lidelse og død, for at jeg skal være hans egen og leve under ham i hans rike og tjene ham.”

Når jeg som menneske står overfor et medmenneske, tror jeg på det gode i ham. Men når jeg står for Guds domstol, tror jeg ikke på det gode i mennesket. Da tror jeg på Kristus.”

Så langt Wisløff. Jeg har ikke tenkt å skrive noe mer om dette, men jeg mener at disse momentene kan være nyttige for å forstå hva min gamle lærer sto for.

 

 

Gå til kommentaren

Publisert rundt 6 år siden

Takk selv for en spennende samtale!

Gå til kommentaren

Pause

Publisert rundt 6 år siden

Beklager, men jeg blir nødt til å ta en pause fra Verdidebatt. Jeg håper at den ikke må vare for lenge.

Jeg tok denne avgjørelsen før jeg så det siste spørsmålet fra deg, Kvangarsnes. 

Gå til kommentaren

Tro og erfaring

Publisert rundt 6 år siden
Personlig erfaring blir normalt oppgitt som begrunnelse fra religiøst hold, men denne "metodebruken" er en epistomologisk falitterklæring. Da innrømmer man samtidig at andres "personlige erfaring" også bekrefter deres guddoms eksistens, som igjen da fører til logiske paradoks - f.eks. at både Allah og Jehova er den ene sanne eksisterende gud. Den personlig erfaring er følgelig ikke et kriterie som kan legges til grunn.

Erfaring og opplevelser, for ikke å snakke om følelser, er usikre kompass på veien mot sannheten. De er langt fra verdiløse, og de kan være verdifulle, men må suppleres med kunnskap og refleksjon.

Jeg tenker at Gud kan møte mennesker på ulike måter og vise glimt av hvem han er. Dette er helt vanlig teologi. Ulike religiøse tradisjoner kan ha sannhetsmomenter i seg. For eksempel kan en bedende muslim eller en mediterende buddhist eller en kristen som deltar i en gudstjeneste alle erfare noe om Gud. Dette utelukker ikke at Jesus Kristus er den endegyldige åpenbaringen av Gud og står i en særstilling.

En erfaring som mange har gjort seg i møte med den kristne troen, er hvilken livsforvandlende kraft som ligger i budskapet om den radikale nåden.  

 

Gå til kommentaren

Publisert rundt 6 år siden
Du må gjerne kalle ateisme for en ideologi

Jeg kaller ikke ateismen for en ideologi. Jeg spør hvordan man kan begrunne, altså ikke bare formulere, verdier som menneskeverd og moral.

Jeg forankrer menneskeverd og moral i at vi er skapt i Guds bilde, og at det dermed er gitt oss en verdi som ingen kan ta fra oss. Har du noen forankring?

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere