Kjell Arne Norum

Alder: 71
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg pensjonist, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Oslo. Jeg har skrevet boken "Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?" (Verbum forlag, 2019)

Følgere

Hva med andre evangelier?

Publisert rundt 11 år siden

Jeg kommer sent inn i denne samtalen, men hiver meg på likevel.

Da Jesus vandret her på jorda, valgte han seg ut tolv disipler. En disippel er det samme som en lærling. De skulle se hva han gjorde og høre hva han sa. På denne måten lærte han dem systematisk opp, slik at de kunne fortelle videre hva de hadde sett og hørt. De var også vitner til hans oppstandelse - det var et viktig poeng (Apg 1, 21-22). 

Etter oppstandelsen ble disiplene sendt ut for vinne verden for Jesus. Nå ble de kalt apostler, altså sendebud. De var blitt grundig opplærte, og de dro ut med fullmakt fra Jesus selv. Som Jesus hadde sagt ved en tidligere anledning: "De som hører dere, hører meg." 

Apostlene kom naturlig nok ikke til å leve på jorda bestandig. Derfor ble det etter hvert viktig med skriftlige kilder for å ta vare på det de sa. Det ble skrevet både både brev og fortellinger. Det var ikke noe kirkemøte som vedtok hvilke skrifter som skulle brukes - det skjedde først lenge etterpå. Det man la vekt på, var å føre videre det som Herrens egne disipler/aposteler vitnet og fortalte om.

Da man til slutt skulle gjøre endelig vedtak om hvilke skrifter som skulle være med i det nye testamente, gav det seg for det meste selv. Men noen skrifter var det diskusjon om. Det var to hovedkriterier som ble brukt for utvelgelsen. Det ene var at skriftene skulle være apostolsk i sitt innhold. Det skulle altså svare til det som apostlene hadde lært fra seg. Det andre var at skriftene skulle ha en alminnelig utbredelse. Det skulle ikke nytte å komme med et skrift som bare var lest i en bortgjemt avkrok, eller som plutselig dukket fram fra ingenting, selv om slike skrifter saktens kunne være gode nok i sitt innhold. 

Underveis oppstod det en religiøs retning som vi kaller gnostisisme. Gnostisismen vokste fra i det første århundre, da den kristne troen fortsatt var ny. Det var en sammensatt bevegelse, men uansett hvilken gren av den man trekker fram, stod den i sterk og tydelig motsetning til det apostlene hadde lært videre. Likevel forsøkte noen gnostikere å framstille sitt budskap som kristent, ja, ikke bare det, men som det egentlige kristne budskapet. Man gjorde krav å forvalte en hemmelig kunnskap som hadde kommet fra Jesus, men som ikke hadde vært tilgjengelig for andre enn en innviet krets.

En av dem som gav et fyndig og sterkt svar på utfordringen, het Ignatius og var biskop i Antiokia, i den byen der Jesus-folket for første gang ble kalt kristne. På begynnelsen av 100-tallet skrev han et svar som vi har oppbevart den dag i dag. (Jeg har det dessverre ikke foran meg her jeg sitter nå, så jeg må gjengi det fritt etter hukommelsen). Det han sa, var dette: Apostlene har vi kjent. Vi har hatt dem mellom oss. De som var sammen med dem, har vi også kjent, de som sørget for å gi apostlenes budskap videre. Men dere gnostikere - hvem har dere kunnskapen deres fra? Gi oss navnene! Fortell oss hvem de er!

Mer skulle det ikke til. Gnostikerne kunne ikke svare.

Når det gjelder alle de evangeliene, brevene og åpenbaringene som ikke står i Bibelen, er det noen som har vært brukt av de kristne som oppbyggelige skrifter. Andre skrifter har et innhold som bryter tydelig med apostlenes lære. Felles for så og si alle disse skriftene, kanskje absolutt alle, er at de kom sent inn på banen.

 

Gå til kommentaren

To språk i kirken

Publisert over 11 år siden

Mange blir velsignet av å tilbe Gud ved hjelp av faste former (liturgi).

I en levende kirke vil det være plass til både det spontane hjertespråket og det dypt gjennomtenkte språket. Disse to språkene treffer ulike mennesker - eller de treffer de samme menneskene i ulike situasjoner.

De har levd ved siden av hverandre helt fra urkirkens tid.

De er ikke konkurrenter, men utfyller hverandre.

Åndsfattigdom kan ramme mennesker og miljøer som holder seg til det spontane, såvel som dem som gjør bruk av liturgier. Like fullt har begge språk vært til stor velsignelse i den kristne kirke. Vi ville bli langt fattigere  hvis det ene eller det andre av dem skulle bli presset ut eller forsvinne. Og vi gjør klokt i å snakke respektfullt om dem begge.

Gå til kommentaren

En stor misforståelse

Publisert over 11 år siden

Da jeg sendte inn mitt forrige innlegg, så jeg ikke at du, Søetorp, hadde sendt inn dine ”Siste ord” like i forveien. For ordens skyld, og til oppklaring for andre lesere: Mine kommentarer til deg under overskriften ”Troen, dåpen og frelsen” gjaldt et tidligere innlegg.

 

Så til dine ”Siste ord”. Her prøver du å oppsummere hva noen av oss mener om sakramentene: ”De formidler frelsende nåde i kraft av Ordet, uavhengig av den enkeltes personlige tro og lydighet.” (Understrekingen er min)

 

Hvor i all verden tar du dette fra? Det er en fullstendig misforstått oppsummering.

 

Jeg har utdypet mitt syn på dåpen i mitt siste innlegg, og skal ikke nå gjenta meg selv. Til dine voldsomme og generaliserende anklager vil jeg bare svare: Som prest forkynner jeg til tro og omvendelse for at mennesker skal bli frelst. Mer trenger jeg ikke å si om det.

 

 

Gå til kommentaren

Troen, dåpen og frelsen

Publisert over 11 år siden

Takk for svaret ditt, Søetorp!

 

Du skriver godt og sterkt om troen, og også om den ene grunn som holder: Guds nåde i Jesu frelsesverk og forsoning. Denne grunnen bygger også jeg på, og hit søker jeg når troen min er svak eller jeg er anfektet på en eller annen måte. Og nettopp i så måte er det til hjelp for meg at jeg er døpt.

 

Jeg tror at Gud handler med oss på en grunnleggende måte i dåpen. At han nettopp i denne handlingen kommer oss i møte og knytter oss til Jesu forsoningsverk. Og det at han tok imot meg og gjorde meg til sin da jeg ble døpt, det er en sterk påminnelse for meg når jeg senere faller eller er svak. Han tok imot meg og grep inn til min frelse den gangen, og han vil ikke slå hånden av meg nå heller.

 

Dåpen trer ikke i stedet for troen. Den konkurrerer heller ikke med troen, men styrker den.

 

Dåpen er en kraftfull understrekning av hvem det er som frelser - at det er Gud, og ikke jeg selv.

 

Det jeg sikter til når jeg skriver om erfaringene i en verdensvid kirke gjennom et par tusen år – det som stadig prøves ut i sjelesorg og praktisk liv, og som jeg selv har erfart – det er dette: Å kunne tro at Gud skjenker oss sin frelse i dåpen, det er til hjelp for den troende når anfektelsene kommer.

 

Bildet som jeg brukte med gifteringen, sier noe om betydningen av et ytre tegn, men det sier ikke alt om sakramentene. Du har helt rett i at det ikke hjelper å være døpt eller gå til nattverd hvis man ellers vender ryggen til Jesus.

 

Mitt syn på dåpen grunner jeg på studium av tekster i Bibelen. Jeg har tatt for meg alle tekstene som handler om dåp i det nye testamentet. Det er ganske mange av dem, bare at de ofte er kortfattede og spredd på mange forskjellige steder. Jeg har lest disse tekstene for å finne svar på hvem det er som handler i dåpen. Er det Gud, eller er det vi? Dette mener jeg er et kjernespørsmål når vi skal finne ut hva dåpen går ut på.

Det jeg fant, var et svært tydelig svar: Det er Gud som handler i dåpen. Vi bare kommer og tar imot hans gave. Når troende mennesker kommer til dåp, så innebærer det riktignok en bekjennelse, akkurat som når vi går til nattverd. Derfor er det ikke overraskende at Bibelen også har dette aspektet med. Men den som handler i selve dåpen, det er Gud. Dette er summen av hva jeg har funnet.

 

Jeg ser at du er inne i en samtale med A. Hansen om forståelsen av to steder hos Paulus. Der står det om vannbadet, og i likhet med Hansen mener jeg at også disse stedene handler om dåpen. Nå skildrer du levende hvordan du opplevde det som et ”vannbad” som rislet ned over deg da du ble frelst. Likevel vet du nok at ikke alle opplever det på den måten, og du er antagelig enig med meg i at en slik følelsesmessig opplevelse heller ikke er noen betingelse for at frelsen skal være ekte. Det blir rart om Paulus skal knytte frelsen til en opplevelse som ikke alle har. Derimot var det noe annet som de hadde opplevd, alle de han skriver til. De hadde alle badet i vann, bokstavelig talt. Det skjedde ved innledningen til deres liv som kristne, da de ble døpt. Derfor synes jeg det er urimelig å tenke annet enn at det er dåpen som Paulus skriver om her. Dessuten er det viktig for meg at det han skriver om i disse to skriftstedene, svarer nøye til det som ellers står om dåpen i det nye testamente.

 

I de ulike dåpstekstene brukes det mange uttrykk om hva som skjer i dåpen, blant annet disse: Syndenes forlatelse, Den Hellige Ånds gave, gjøre hellig, rense, begravet med Kristus, reist opp med Kristus, gjenfødt, fornyet, frelst. Dette er slikt som bare Gud kan gjøre med oss eller gi oss. Det er ut fra disse skriftstedene jeg tror at det grunnleggende sett er Gud som handler i dåpen, og at han bruker dåpen når han skal gi oss sin frelse.

 

Det taler heller ikke imot min fortolkning at de kristne i tiden etter apostlene forstod dåpen på denne måten.

 

Sammenfattende vil jeg si: Vi blir frelst av Kristus, i dåpen, ved troen.

 

- Med vennlig hilsen!

Gå til kommentaren

Et svar til Søetorp

Publisert over 11 år siden

Jeg fikk lyst til å svare på det første innlegget, fra Per Søetorp som satte samtalen i gang.

Jeg skriver fordi sakramentene betyr mye for meg. Da tenker jeg på dåpen og nattverden.

 

En vanlig definisjon på sakramentene, er at de er synlige tegn på Guds usynlige nåde.

 

Du forteller at da du ble døpt på din egen tro og bekjennelse, så var du aktiv i DIN respons på det som Jesus allerede hadde gjort for deg. Slik skriver du, og det trekker jeg ikke i tvil. Men det hender, både med meg og med utallige andre, at vi kommer i vanskeligheter med troen vår. Troen vakler, vi er ikke så fromme at det gjør noe, plutselig har vi tråkket på noen andre, det kjennes som om Gud er langt borte osv. osv. Da er det godt å kunne tenke at Gud handlet med meg i dåpen og gjorde meg til sin. Da ligger ikke hele vekten på MIN beslutning (hvor dypt stakk den egentlig?) eller på min tro (holder det når troen min er svak?), på min anger eller min helhjertede overgivelse. Det kommer tider for de fleste da åndeligheten vår kjennes tørr og svak. Da blir jeg sårbar hvis jeg skal stole på min egen aktivitet og åndelighet. En dag oppdager jeg kanskje at min overgivelse ikke var fullt så dyp og helhjertet som jeg trodde da jeg var på følelsestoppen. Da er jeg glad for at jeg kan tenke at Gud likevel tok imot meg og gjorde meg til sin i den hellige dåp!

 

Dette er ikke skrivebordstanker. Dette er dyrebare erfaringer fra en verdensvid kirke gjennom et par tusen år. Og det prøves stadig ut i sjelesorg og praktisk kristenliv. Og som sagt  - jeg har erfart det i mitt eget liv.

 

Når det gjelder nattverden, så er den et styrkemåltid. Det er en måte å være sammen med Jesus på. Det er ikke noen annen nåde enn den vi alt har fått gjennom troen og dåpen, men det gir en fornyelse.

 

”Nå skjønner jeg det”, var det en konfirmant som sa. ”Det jeg ikke får inn i hjernen, det kan jeg ta imot med munnen.”

 

Det er som med en giftering. Man skulle kanskje tro at det var unødvendig med en giftering når folk er glade i hverandre. Men nettopp i dag leste jeg i avisen at mange sier at gifteringen er en del av deres identitet. Det styrker kjærligheten. Slik er det også med sakramentene. Det ligger en dyp pedagogikk i dette at Gud formidler sin nåde og kjærlighet til oss ved hjelp av midler som vi kan ta og føle og smake og lukte på. Det blir håndfast!

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere