Kjell Arne Norum

Alder: 71
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg pensjonist, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Oslo. Jeg har skrevet boken "Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?" (Verbum forlag, 2019)

Følgere

Prester i Den norske kirke løfter i liten grad fram klima og miljø i prekenene sine. Det er professor Svein Olaf Thorbjørnsen ved MF som sier dette (Vårt Land 22. okt.). Han tar riktig nok et forbehold, siden datagrunnlaget for hans påstand er noen år gammelt, fra 2015. Det kan ha skjedd en utvikling siden da.

Det er mange grunner til at klima og miljøspørsmål bør løftes fram av oss som er forkynnere. Her vil jeg løfte fram et perspektiv som jeg mener er helt grunnleggende. Det er omtanken for jordens fattige. De som er minst skyld i klimakrisen, får smake de verste virkningene av den. Det er veldig urettferdig.

En FN-rapport fra 2018 fastslår at det er blitt mer sult og større matvarekriser de tre forutgående årene. Rapporten oppgir klimaendringer med økende ekstremvær som årsak, i tillegg til kriser og konflikter. Mange som driver med nødhjelp og misjon i fattige land bekrefter dette.

Havstigning er et annet problem, og det vil øke veldig. Bangladesh er et av de fattigste landene i verden. Her bor det 160 millioner mennesker. Store norske leksikon forteller oss at «90 prosent av landet består av lavland med vidstrakte deltaområder som aldri når over 10 moh.» Norsk misjon har gjennom alle år hatt omsorg for menneskers timelige nød. Vi kan ikke drive med misjon i dette landet uten å bry oss om at havet stiger.

Temperaturen på jorden øker, og noen steder mer enn andre steder. Hvis verden ikke samler seg og gjør en stor innsats, kan i verste fall store  områder bli bortimot ulevelige på grunn av hetebølger. Dette er folkerike områder hvor fattigdommen er stor fra før av.

Sier Bibelen noe som er relevant for alt dette? Javisst! Det femte bud sier at vi ikke skal slå ihjel. Vi bryter dette budet når vi neglisjerer de fattige. Klimaendringene som vi er med på å skape truer millioner på millioner av liv. Virkningene strekker seg over all overskuelig framtid. Er dette likegyldig for kristne forkynnere? Skal vi tie med dette fra prekestolene? Såvisst ikke.

Profetene i Det gamle testamente førte en ramsalt forkynnelse mot dem som holdt de fattige nede. Jesus ga oss fortellingen om den barmhjertige samaritan, som hjalp et forkomment menneske. Fortellingen ender med ordene: «Gå du og gjør som han».

I Ordspråkene står det slik: «Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale, før saken for dem som nær bukker under.» (Ordsp 31,8) Hvis vi skal gjøre dette, «lukke opp vår munn» og «føre saken», kan ikke vi forkynnere være unntatt.

Når vi forkynner til omvendelse, må vi også rette søkelyset mot sløve forbruksvaner, grådighet etter penger og opplevelser, sviktende syn for de fattiges sak og feighet i møte med uretten på jorda. Her er mer enn nok stoff til selvprøvelse for noen og enhver av oss.

Det er en stor utfordring at problemene som klimakrisen skaper, vil ramme dels langt borte geografisk og dels langt fram i tid. Dette gjør at vi lettere kan se bort fra dem. Men er vi fritatt for ansvar for det som rammer verdens kommende tippoldebarn og ikke oss selv? Kan vi som kristne slå oss til ro med å sende regningen til våre etterkommere? Og når havet stiger, kan vi som nordmenn da stille oss likegyldige til bønder i flate kystområder fordi vi selv har bratte kyster? Det kan ikke være tvil om hva kristen etikk må svare på dette. Men bevisstheten om slike spørsmål må skjerpes, og ikke minst hos oss som er forkynnere.

Jeg mener ikke at klimaspørsmålet skal være altoppslukende i forkynnelsen, langt ifra. Men vern om miljøet må stilles under kristen belysning dersom vi skal ta hele Bibelen på alvor.

Vi predikanter må fortelle folk at engasjement for klimaet ikke handler om at vi i Norge skal redde verden, men at vi skal gjøre det som er rett og rettferdig.

Kjell Arne Norum

Prest. Forfatter av boken «Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?»

Gå til innlegget

Høringssvar om søndagsåpne butikker

Publisert over 4 år siden

Jeg har i dag sendt mitt private høringssvar til kulturdepartementet ved kulturminister Thorhild Widvey, og jeg er ubeskjeden nok til å legge det ut her.

I mitt høringssvar vil jeg ta utgangspunkt i de unges situasjon.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg for mange år siden hørte en helsesøster fortelle at det er så mange triste, unge jenter. Dette har jeg siden sett bekreftet fra ulike hold.

For et par år siden kom undersøkelsen «Sykt bra! Ungdom i Norge satus 2013» og «Ung@Hordaland, Barn i Bergen». Begge undersøkelsene viser til at norske ungdommer i stigende grad opplever hverdagen som preget av stress og slit. Følgende av dette er for eksempel vanskeligheter med å få sove, dårlig selvbilde og en følelse av håpløshet. Dette er tydeligst for jentene.

Samme dag som jeg skriver dette, står det å lese i Aftenposten at fra 2008 til i dag er det blitt fem ganger så mange barn og ungdommer fra 10 til 34 år som har fått diagnosen ME. Også andre utmattelsessykdommer har en lignende økning.

Mange ganger har jeg snudd på Gro Harlem Brundtlands ord: Det er typisk norsk å være sliten. Det er utrolig mange som melder om dette.

Da jeg selv for noen år siden gikk på en smell og møtte veggen og det ble kjent i bygda der jeg bodde, var det overraskende mange som fortalte meg om lignende opplevelser fra sitt eget liv.

Hva er det med samfunnet vårt som fører til slikt? Det er åpenbart at presset blir for stort for altfor mange. Det er så mye vi skal mestre. Om man ikke direkte møter veggen eller blir syk, så vil mange allikevel få sin livskvalitet forringet av det prestasjonspresset som vårt samfunn preges av.

Det var befriende å høre, for mange år siden, rektor på en liten skole i Eksingedalen på Vestlandet si at målet for undervisningen var å gi elevene en ballast av fred i sjela. Det var å ønske at samfunnet kunne etterleve det samme mottoet.

Hvile og avveksling er ikke bare en individuell sak. Dersom vi nå også skal mestre avspenning og hvile på mer individuell basis enn før, vil det øke presset. Felles ordninger, derimot, gir oss hjelp til å finne ro i sjela. Søndag som hviledag er en slik felles ordning. Den må ikke forskusles.

Når hviledagen er felles, kommer den til oss, i stedet for at vi må lete den opp og organisere den frem.

I Vårt Land i dag skriver Kjell Olav Høstaker Nordheim: «Eitt av samtida sine uttrykk for stress er at ein har problem med å legitimere kvile. Når målet er effektivitet, resultat og gevinst får ein problem med å grunngje kvifor ein skal avstå frå å utnytte ressursar.» Dette er presist sagt.

Å undergrave søndagen som felles hviledag vil gjøre det enda vanskeligere for oss å legitimere behovet for hvile, avstressing og avspenning. En felles hviledag, derimot, står som et uttrykk for at samfunnet anerkjenner dette behovet.

En felles hviledag legger dessuten til rette for at vi lettere kan samles til andre ting enn det som skjer i hverdagen – enten det er konserter, gudstjenester eller fotballkamper. For ikke å snakke om de enkle familiesamlingene og vennesamlingene.

La oss få ha hviledagen felles, så langt det er mulig – ikke minst for ungdommenes skyld.

Så langt høringssvaret. Hvem som helst kan sende inn sitt svar til kulturdepartementet innen 30. juni. Nettadressen er å finne her.

Mitt innlegg er inspirert av Kjell Olav Høstaker Nordheims innlegg i Vårt Land i dag, 23. juni. Jeg har hentet flere momenter fra hans artikkel. 

Jeg har dessverre ikke anledning til å følge opp noen samtale på Verdidebatt.

Gå til innlegget

Den kristne kirkes sosiale innsats

Publisert rundt 5 år siden

Det var faktisk en boktittel som inspirerte meg til dette  innlegget. Christoffer Hitchens skrev boken ”God is not great. How religion poisons everything.” Tittelen er ikke av de smarteste som er laget. Riktignok gikk boken i store opplag, men en viktig grunn til dette var nok uvitenheten hos mange av dem som anbefalte den og kjøpte den.

Forgifter religion alle ting? Her skal jeg begrense svaret til å handle om det sosiale arbeidet den kristne kirke i Norge gjør i vår tid. Jeg skriver med andre ord ikke om kristendommens og andre religioners betydning for musikk, diktning, vitenskap, arkitektur, menneskerettigheter m. m. Jeg skriver om kristne kirkers og enkeltmenneskers innsats for å bedre sosiale kår. En oversikt vil tale for seg selv.

Jeg begynner med et enkelt grep. Jeg har foran meg Årbok for Den norske kirke. Under overskriften ”diakoni” finner jeg følgende:

Blå Kors Norge

Det Hvite Bånd

Diakonhjemmet

Diakonhjemmet Sykehus A/S

Diakonisseklosteret Engen

Ekteskapsdialog

Institutt for sjelesorg

Kirkens Bymisjon

Kirkens Familievern

Kirkens Fengselsarbeid (KIFA)

Kirkens katastrofeberedskap

Kirkens Nødhjelp

Kirkens SOS i Norge

Kirkens Sosialtjeneste

Kristent Arbeid Blant Blind og Svaksynte (KABB)

Kristent interkulturelt arbeid (KIA)

Lukas Stiftelsen

Menneskeverd

Nord-Norges Diakonistiftelse

Stiftelsen Bergen Diakonissehjem

Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg

Stiftelsen Karibu

Stiftelsen Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep

Stiftelsen Menighetssøsterhjemmet

Stiftelsen Signo

Strømmestiftelsen

Dette drives med tanke på mennesker i nød og vanskeligheter, eller mennesker som er i en eller annen utsatt posisjon. Mye av arbeidet er nok ukjent for mange. Hvor mange utenom bergensområdet har for eksempel hørt om Stiftelsen Bergen Diakonissehjem? Som et eksempel kan jeg da nevne at denne virksomheten alene omfatter Diakonissehjemmets Høgskole, Garnes ungdomssenter, Senter for livsmestring, Sjelesorgsenteret Haraldsplass, Retreat Bergen, Regines gjestehus, Diakonifellesskapet og frivillighetsarbeid.

Alt det som er nevnt i listen ovenfor, har en eller annen slags tilknytning til Den norske kirke, men mange av virksomhetene er felleskirkelige. Det innebærer at også andre kirkesamfunn er med på laget. I tillegg kommer de tiltakene som utelukkende drives av andre kirkesamfunn enn Den norske kirke. Blant de mest kjente er:

Evangeliesentrene (Pinsebevegelsen)

Fransiskushjelpen (Den katolske kirke)

Arbeidet til Frelsesarméen. Her kan nevnes: Attføring og gjenbruk (Fretex), barne- og familievern, trivselstiltak for døve og blinde, arbeid blant eldre, ettersøkelsesarbeidet, fengselsarbeid, rettferdig handel (Sally Ann) og rusomsorg.

Tro bare ikke at det slutter her! Det er mange kristne organisasjoner både med og uten tilknytning til Den norske kirke som driver med diakoni og sosiale tiltak som en del av sin virksomhet, uten at de står på listen ovenfor. Enda er det altså mye jeg ikke har nevnt:

Barnehager og skoler av mange slag har også en sosial dimensjon. Noe av dette drives gjennom de organisasjonene som er nevnt ovenfor, men det er langt flere som tar del i dette. Skolevirksomheten er svært mangeartet og omfattende og går opp til høyskolenivå.

Det daglige arbeid i de mange menighetene innenfor Den norske kirke og frikirkene og ved de tre tusen bedehus vi har her i landet. Diakonalt arbeid utføres av både tilsatte og frivillige. For å nevne noe: Trim for eldre, sykebesøk, fengselsbesøk, arbeid blant barn og ungdom, hundrevis av sangkor (i den lille bygda der jeg tidligere bodde var det sju!), blomsterutdeling, sorggrupper, formiddagstreff, forbønnstjeneste, trilletreff for småbarnsforeldre, babysang, idrettsarbeid, samtaletilbud osv.

Hittil har jeg først og fremst nevnt arbeid innenfor Norges grenser. Dermed kommer turen til:

Det internasjonale hjelpearbeidet. Detteer omfattende. Kirkens Nødhjelp, Strømmestiftelsen og Karibu er alt nevnt. Videre kommer en rekke organisasjoner som driver med nødhjelp og utviklingsarbeid. En rekke misjonsorganisasjoner er viktige i så måte. Vi snakker om skoler, sykehus, hjelp til jordbruk, bekjempelse av fattigdom, katastrofehjelp, fredsarbeid, boring av brønner, tiltak mot omskjæring av kvinner, utvikling av skriftspråk osv.

Det bør også nevnes at mange slag av det sosiale arbeidet som drives av stat og kommune i dag, ble startet av kristne pionerer, men nå lar jeg historikken ligge. Innlegget er langt nok som det er.

Norge er som kjent et lite land i verden. Skulle jeg forsøke å regne opp det sosiale arbeidet som drives av den kristne kirke på hele jorden, ville det sprenge alle rammer. Det er formidabelt.

Den som til sjuende og sist er den store inspirator for dette arbeidet er Jesus. Hans forkynnelse og hans liv har betydd mer for mennesker i nød enn noen annen.

 

 

 

Gå til innlegget

Om å forkynne til omvendelse

Publisert rundt 5 år siden

Ordet ”omvendelse” har vi hørt så mange ganger at det er lett å glemme hva det betyr. Egentlig er det et veldig billedlig uttrykk. Å vende om er bokstavelig talt å snu seg rundt og begynne å gå i motsatt retning. Jesus sier at dersom noen vandrer på livets landevei med ryggen mot Gud, da må man gjøre nettopp dette - snu seg rundt og gå i motsatt retning. Man må omvende seg. Dette innebærer en sinnsforandring og en nyorientering som former hele livet. Det greske ordet som Det nye testamentet bruker om omvendelse, betyr nettopp dette – ”å forandre sinn”. Det handler ikke bare om tro, men om hele livet slik det leves i det daglige.

Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet. ”Ingen kommer til Far uten ved meg.” Med dette forteller han oss at en kristen omvendelse innebærer å følge ham. Det samme skjønner vi av ordene fra Paulus og Silas til fangevokteren i Filippi: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.”

En omvendelse skal prege livsførselen. Det er dette apostelen Paulus understreker når han sier: ”Jeg har forkynt … at de må … gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen.”

Disse ordene om troen og omvendelsen er viktige for den kristne forkynnelsen. Både i salmeboken og liturgiene for Den norske kirke finner vi uttrykk for det samme.

Utallige prester over hele landet utfordrer sine tilhørere til å følge Jesus i tro og lydighet. Likevel kan mange av oss ha godt av en utfordring til å bli enda tydeligere. For min egen del arbeider jeg sakte og langsiktig med saken. Jeg er ikke så verst til å innby, men ikke like flink til å utfordre.

En del prester later til å ha en for svak betoning av omvendelsens nødvendighet. Noen sier endog at man uten videre har sin sak i orden bare man er døpt, men slik jeg oppfatter det og har sett det, er disse prestene i absolutt mindretall.

Når vi forkynner til omvendelse, så må vi gjøre det med kraft, kjærlighet og visdom. Har man bare kraften og ikke noe annet, kan man gjøre stor skade. Det er fort gjort å tråkke på mennesker med en svak tro. La oss huske Jesu ord om at han ikke vil slukke en rykende veke. Mange ganger skjedde det at en forkynner la utilbørlig press på mennesker som trengte tid til å komme over bekjennelsens terskel. Og verken prester eller andre predikanter er vaksinerte mot dømmesyke eller mot fristelsen til å sette seg på sine høye hester. Det er slikt som folk vil merke. Iveren etter å se resultater av forkynnelsen kan i det hele tatt føre helt galt av sted. Derfor kreves det både kjærlighet, innlevelse og klokskap når vi utfordrer folk til å følge Herren.

På den annen side kan vi fort bli for forsiktige også. Det er vel nettopp det som ofte har skjedd. Dette er en vanskelig balanse. ”La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.” (Kol 4, 6)

Så vil jeg bare føye til en nødvendig påminnelse for oss som er forkynnere. Dere vil nok skjønne hva jeg mener med dette: Det er én ting som er viktigere enn å forkynne omvendelse til Kristus. Det er å forkynne Kristus til omvendelse.

Gå til innlegget

Om teologi

Publisert rundt 5 år siden

Hva er teologi? Teologi er en akademisk disiplin – og samtidig noe mer. La meg bruke et bilde fra et annet fag for å forklare hva jeg mener. Botanikk er også en akademisk disiplin. Samtidig er det noe alle kan drive med. Hver gang noen går en tur i skogen og studerer blomstene langs stien, driver de med botanikk. Og om noen skulle finne på å telle støvbærerne for å bestemme arten, driver de også med botanikk. På tilsvarende måte er det med teologi: Hver gang noen leser i en bibel for å skjønne innholdet, er de i gang med et aldri så lite teologisk studium.

Alle kan studere teologi – ateister også. Bibelen, troslæren, kirkehistorien – alt ligger åpent til undersøkelse for alle slags mennesker. Hvem som helst kan si sin mening om teologiske spørsmål.

Samtidig vil den som er kristen, ha noe å si i tillegg til dette. Man kan være teolog på to forskjellige nivåer. Vi tror nemlig at Den hellige ånd kan skape liv i ordene for oss og gi oss en dypere forståelse av evangeliet, slik at teologien ikke bare blir en intellektuell øvelse. Sagt på en annen måte: Det er Ånden som får evangeliet til å gløde og lyse, og som får oss mennesker til å se at det er talt til oss. Da blir det kristne budskapet noe som rammer og former hele personligheten. En kristen teolog vil derfor ikke se på troen og Bibelen bare kjølig fra utsiden, men som et budskap fra den levende Gud.

Vi erfarer da det som en afrikansk bibelleser skal ha sagt: ”Det er så rart med denne boken. Det er ikke jeg som leser den – det er den som leser meg.”

Slik blir også Martin Luthers ord forståelige, når han sier at det som skaper en teolog er bønn, meditasjon og prøvelse.   

Jesus sier: ”De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv.” Den dypeste mening med teologien er å utforske dette livet i dybden og formidle videre det man finner. Da først er man teolog i ordets dypere betydning. Med dette sprenger man rammene for et vanlig akademisk studium.

I dette arbeidet står teologen sammen med hele den kristne kirke.

Likevel er det slik at når en buddhist eller en materialistisk marxist fremmer sine meninger om Bibelens budskap, så kan vi ikke bare svare ”dette forstår ikke du”, men vi må svare med vanlige ord og fornuftig tale. Og da er det smart om vi har tenkt gjennom tingene på forhånd.

Jeg har registrert at en del som ikke er kristne, blir overrasket når teologer byr på innfallsvinkler som de ikke hadde tenkt seg. Når de ikke kjenner igjen det de har tenkt og trodd om den kristne troen, så sier de kanskje ”jammen det står jo i Bibelen at…” Noen ganger beskylder de teologene for feighet, fordi de etter sigende ikke tør å ta Bibelens ord på alvor. Jo, det hender nok at det er riktig, men ofte sitter slike beskyldninger altfor løst. Man tror da uten videre at alle skriftord i Bibelen har samme vekt og kan stilles på samme linje, eller man tar seg ikke bryet med å se på bakgrunnen og sammenhengen som et skriftord står i, eller man misforstår betydningen av ordene fordi man mangler kunnskap.

Noen kristne sier at de klarer seg uten teologer. Det tror jeg nok at de gjør – på sett og vis.

Kanskje de sier at det er tilstrekkelig å lese i Bibelen, under Åndens veiledning. Men det er flere ting disse har lett for å glemme. Det ene er at teologene har gjort et kjempearbeid gjennom århundrer - nettopp for å skaffe dem en pålitelig bibeloversettelse. Det andre er at de flyter på teologers arbeid helt fra oldkirken av, uten at de er klar over det selv. Da snakker vi om grunnleggende kristen innsikt som vi i dag tar som en selvfølge. Det tredje er at teologer som fagfolk kan formidle både kunnskaper og refleksjon i en verden som skriker etter begge deler.

Jeg ønsker å leve med den holdning at jeg kan lære noe av alle mennesker. Derfor forundrer det meg at noen så lettvint avviser at de kan lære noe av oss teologer. La meg nevne noe som nettopp teologene kan bidra med: Kjennskap til hebraisk og gresk språk, som kan gi innsikt i de bibelske skriftene. Bakgrunnskunnskap om tiden da disse skriftene ble til, om kultur og tenkemåte blant datidens mennesker, og om hvordan skriftene ble skrevet ned og samlet. Refleksjoner om sammenhenger i Skriften som ikke er så lette å få øye på for den uerfarne - eller for den som vil tenke ut alt på egen hånd. Kunnskaper om kirkens totusenårige historie, om dens triumfer og tragedier, og om mennesker som levde et kjempende kristenliv i vekslende tider før oss. Og så har vi den praktiske teologien, som handler om forkynnelse og misjon, diakoni og menighetsliv og om hvordan vi best kan utføre vår kristne tjeneste. Stakkars den som vil finne ut av alt dette alene og fra et nullpunkt, bare med sin bibel i hånden. Og dersom et helt trossamfunn velger å styre utenom den faglige teologien, kan man jo håpe på å styre unna en del avsporinger som teologer har skapt, men man skaper også nye avsporinger – både ved at man går glipp av kunnskaper og ved at man ikke får den nødvendige hjelp til den refleksjonen som kan gi gjennomtenkte svar til tidens utfordringer.

Teologer kan riktignok komme aldeles ut på viddene. Dette er det mange eksempler på, og det er ikke spesielt overraskende. De er heller ikke alene om det. Også ulærde mennesker kan komme ut på viddene, og det samme kan filosofer, historikere og samfunnsforskere. Det er nok av eksempler på alt dette også. Jeg mener uansett at legfolk ikke trenger å være redde for å si fra til teologene når de mener at de drar i vei i feil retning.

Kirken har alltid arbeidet grundig med teologi og verdsatt dette arbeidet høyt. Nå snakker jeg om den grundige gjennomtenkningen av Bibelens budskap, av den åndelige arven fra tidligere kristne, om utfordringer som nye tider gir, og om formidlingen av troen. Uten en slik gjennomtenkning blir man i det lange løp stående uten gjennomtenkte svar. Derfor er dette arbeidet helt nødvendig for den kristne kirke.  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5521 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3740 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1334 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1221 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1179 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1087 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1086 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1001 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere