Kjell Arne Norum

Alder: 68
  RSS

Om Kjell Arne

Jeg er prest i Den norske kirke. Nå er jeg ikke lenger i fast stilling, men tar på meg vikartjenester og deltar i menighetsarbeid på forskjellige måter ellers. Jeg liker å reflektere og grunne på ting. Dessuten er jeg glad i å ferdes i li og hei. Jeg bor i Drammen.

Følgere

Høringssvar om søndagsåpne butikker

Publisert over 2 år siden - 241 visninger

Jeg har i dag sendt mitt private høringssvar til kulturdepartementet ved kulturminister Thorhild Widvey, og jeg er ubeskjeden nok til å legge det ut her.

I mitt høringssvar vil jeg ta utgangspunkt i de unges situasjon.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg for mange år siden hørte en helsesøster fortelle at det er så mange triste, unge jenter. Dette har jeg siden sett bekreftet fra ulike hold.

For et par år siden kom undersøkelsen «Sykt bra! Ungdom i Norge satus 2013» og «Ung@Hordaland, Barn i Bergen». Begge undersøkelsene viser til at norske ungdommer i stigende grad opplever hverdagen som preget av stress og slit. Følgende av dette er for eksempel vanskeligheter med å få sove, dårlig selvbilde og en følelse av håpløshet. Dette er tydeligst for jentene.

Samme dag som jeg skriver dette, står det å lese i Aftenposten at fra 2008 til i dag er det blitt fem ganger så mange barn og ungdommer fra 10 til 34 år som har fått diagnosen ME. Også andre utmattelsessykdommer har en lignende økning.

Mange ganger har jeg snudd på Gro Harlem Brundtlands ord: Det er typisk norsk å være sliten. Det er utrolig mange som melder om dette.

Da jeg selv for noen år siden gikk på en smell og møtte veggen og det ble kjent i bygda der jeg bodde, var det overraskende mange som fortalte meg om lignende opplevelser fra sitt eget liv.

Hva er det med samfunnet vårt som fører til slikt? Det er åpenbart at presset blir for stort for altfor mange. Det er så mye vi skal mestre. Om man ikke direkte møter veggen eller blir syk, så vil mange allikevel få sin livskvalitet forringet av det prestasjonspresset som vårt samfunn preges av.

Det var befriende å høre, for mange år siden, rektor på en liten skole i Eksingedalen på Vestlandet si at målet for undervisningen var å gi elevene en ballast av fred i sjela. Det var å ønske at samfunnet kunne etterleve det samme mottoet.

Hvile og avveksling er ikke bare en individuell sak. Dersom vi nå også skal mestre avspenning og hvile på mer individuell basis enn før, vil det øke presset. Felles ordninger, derimot, gir oss hjelp til å finne ro i sjela. Søndag som hviledag er en slik felles ordning. Den må ikke forskusles.

Når hviledagen er felles, kommer den til oss, i stedet for at vi må lete den opp og organisere den frem.

I Vårt Land i dag skriver Kjell Olav Høstaker Nordheim: «Eitt av samtida sine uttrykk for stress er at ein har problem med å legitimere kvile. Når målet er effektivitet, resultat og gevinst får ein problem med å grunngje kvifor ein skal avstå frå å utnytte ressursar.» Dette er presist sagt.

Å undergrave søndagen som felles hviledag vil gjøre det enda vanskeligere for oss å legitimere behovet for hvile, avstressing og avspenning. En felles hviledag, derimot, står som et uttrykk for at samfunnet anerkjenner dette behovet.

En felles hviledag legger dessuten til rette for at vi lettere kan samles til andre ting enn det som skjer i hverdagen – enten det er konserter, gudstjenester eller fotballkamper. For ikke å snakke om de enkle familiesamlingene og vennesamlingene.

La oss få ha hviledagen felles, så langt det er mulig – ikke minst for ungdommenes skyld.

Så langt høringssvaret. Hvem som helst kan sende inn sitt svar til kulturdepartementet innen 30. juni. Nettadressen er å finne her.

Mitt innlegg er inspirert av Kjell Olav Høstaker Nordheims innlegg i Vårt Land i dag, 23. juni. Jeg har hentet flere momenter fra hans artikkel. 

Jeg har dessverre ikke anledning til å følge opp noen samtale på Verdidebatt.

Gå til innlegget

Den kristne kirkes sosiale innsats

Publisert rundt 3 år siden - 1527 visninger

Det var faktisk en boktittel som inspirerte meg til dette  innlegget. Christoffer Hitchens skrev boken ”God is not great. How religion poisons everything.” Tittelen er ikke av de smarteste som er laget. Riktignok gikk boken i store opplag, men en viktig grunn til dette var nok uvitenheten hos mange av dem som anbefalte den og kjøpte den.

Forgifter religion alle ting? Her skal jeg begrense svaret til å handle om det sosiale arbeidet den kristne kirke i Norge gjør i vår tid. Jeg skriver med andre ord ikke om kristendommens og andre religioners betydning for musikk, diktning, vitenskap, arkitektur, menneskerettigheter m. m. Jeg skriver om kristne kirkers og enkeltmenneskers innsats for å bedre sosiale kår. En oversikt vil tale for seg selv.

Jeg begynner med et enkelt grep. Jeg har foran meg Årbok for Den norske kirke. Under overskriften ”diakoni” finner jeg følgende:

Blå Kors Norge

Det Hvite Bånd

Diakonhjemmet

Diakonhjemmet Sykehus A/S

Diakonisseklosteret Engen

Ekteskapsdialog

Institutt for sjelesorg

Kirkens Bymisjon

Kirkens Familievern

Kirkens Fengselsarbeid (KIFA)

Kirkens katastrofeberedskap

Kirkens Nødhjelp

Kirkens SOS i Norge

Kirkens Sosialtjeneste

Kristent Arbeid Blant Blind og Svaksynte (KABB)

Kristent interkulturelt arbeid (KIA)

Lukas Stiftelsen

Menneskeverd

Nord-Norges Diakonistiftelse

Stiftelsen Bergen Diakonissehjem

Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg

Stiftelsen Karibu

Stiftelsen Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep

Stiftelsen Menighetssøsterhjemmet

Stiftelsen Signo

Strømmestiftelsen

Dette drives med tanke på mennesker i nød og vanskeligheter, eller mennesker som er i en eller annen utsatt posisjon. Mye av arbeidet er nok ukjent for mange. Hvor mange utenom bergensområdet har for eksempel hørt om Stiftelsen Bergen Diakonissehjem? Som et eksempel kan jeg da nevne at denne virksomheten alene omfatter Diakonissehjemmets Høgskole, Garnes ungdomssenter, Senter for livsmestring, Sjelesorgsenteret Haraldsplass, Retreat Bergen, Regines gjestehus, Diakonifellesskapet og frivillighetsarbeid.

Alt det som er nevnt i listen ovenfor, har en eller annen slags tilknytning til Den norske kirke, men mange av virksomhetene er felleskirkelige. Det innebærer at også andre kirkesamfunn er med på laget. I tillegg kommer de tiltakene som utelukkende drives av andre kirkesamfunn enn Den norske kirke. Blant de mest kjente er:

Evangeliesentrene (Pinsebevegelsen)

Fransiskushjelpen (Den katolske kirke)

Arbeidet til Frelsesarméen. Her kan nevnes: Attføring og gjenbruk (Fretex), barne- og familievern, trivselstiltak for døve og blinde, arbeid blant eldre, ettersøkelsesarbeidet, fengselsarbeid, rettferdig handel (Sally Ann) og rusomsorg.

Tro bare ikke at det slutter her! Det er mange kristne organisasjoner både med og uten tilknytning til Den norske kirke som driver med diakoni og sosiale tiltak som en del av sin virksomhet, uten at de står på listen ovenfor. Enda er det altså mye jeg ikke har nevnt:

Barnehager og skoler av mange slag har også en sosial dimensjon. Noe av dette drives gjennom de organisasjonene som er nevnt ovenfor, men det er langt flere som tar del i dette. Skolevirksomheten er svært mangeartet og omfattende og går opp til høyskolenivå.

Det daglige arbeid i de mange menighetene innenfor Den norske kirke og frikirkene og ved de tre tusen bedehus vi har her i landet. Diakonalt arbeid utføres av både tilsatte og frivillige. For å nevne noe: Trim for eldre, sykebesøk, fengselsbesøk, arbeid blant barn og ungdom, hundrevis av sangkor (i den lille bygda der jeg tidligere bodde var det sju!), blomsterutdeling, sorggrupper, formiddagstreff, forbønnstjeneste, trilletreff for småbarnsforeldre, babysang, idrettsarbeid, samtaletilbud osv.

Hittil har jeg først og fremst nevnt arbeid innenfor Norges grenser. Dermed kommer turen til:

Det internasjonale hjelpearbeidet. Detteer omfattende. Kirkens Nødhjelp, Strømmestiftelsen og Karibu er alt nevnt. Videre kommer en rekke organisasjoner som driver med nødhjelp og utviklingsarbeid. En rekke misjonsorganisasjoner er viktige i så måte. Vi snakker om skoler, sykehus, hjelp til jordbruk, bekjempelse av fattigdom, katastrofehjelp, fredsarbeid, boring av brønner, tiltak mot omskjæring av kvinner, utvikling av skriftspråk osv.

Det bør også nevnes at mange slag av det sosiale arbeidet som drives av stat og kommune i dag, ble startet av kristne pionerer, men nå lar jeg historikken ligge. Innlegget er langt nok som det er.

Norge er som kjent et lite land i verden. Skulle jeg forsøke å regne opp det sosiale arbeidet som drives av den kristne kirke på hele jorden, ville det sprenge alle rammer. Det er formidabelt.

Den som til sjuende og sist er den store inspirator for dette arbeidet er Jesus. Hans forkynnelse og hans liv har betydd mer for mennesker i nød enn noen annen.

 

 

 

Gå til innlegget

Om å forkynne til omvendelse

Publisert rundt 3 år siden - 770 visninger

Ordet ”omvendelse” har vi hørt så mange ganger at det er lett å glemme hva det betyr. Egentlig er det et veldig billedlig uttrykk. Å vende om er bokstavelig talt å snu seg rundt og begynne å gå i motsatt retning. Jesus sier at dersom noen vandrer på livets landevei med ryggen mot Gud, da må man gjøre nettopp dette - snu seg rundt og gå i motsatt retning. Man må omvende seg. Dette innebærer en sinnsforandring og en nyorientering som former hele livet. Det greske ordet som Det nye testamentet bruker om omvendelse, betyr nettopp dette – ”å forandre sinn”. Det handler ikke bare om tro, men om hele livet slik det leves i det daglige.

Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet. ”Ingen kommer til Far uten ved meg.” Med dette forteller han oss at en kristen omvendelse innebærer å følge ham. Det samme skjønner vi av ordene fra Paulus og Silas til fangevokteren i Filippi: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.”

En omvendelse skal prege livsførselen. Det er dette apostelen Paulus understreker når han sier: ”Jeg har forkynt … at de må … gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen.”

Disse ordene om troen og omvendelsen er viktige for den kristne forkynnelsen. Både i salmeboken og liturgiene for Den norske kirke finner vi uttrykk for det samme.

Utallige prester over hele landet utfordrer sine tilhørere til å følge Jesus i tro og lydighet. Likevel kan mange av oss ha godt av en utfordring til å bli enda tydeligere. For min egen del arbeider jeg sakte og langsiktig med saken. Jeg er ikke så verst til å innby, men ikke like flink til å utfordre.

En del prester later til å ha en for svak betoning av omvendelsens nødvendighet. Noen sier endog at man uten videre har sin sak i orden bare man er døpt, men slik jeg oppfatter det og har sett det, er disse prestene i absolutt mindretall.

Når vi forkynner til omvendelse, så må vi gjøre det med kraft, kjærlighet og visdom. Har man bare kraften og ikke noe annet, kan man gjøre stor skade. Det er fort gjort å tråkke på mennesker med en svak tro. La oss huske Jesu ord om at han ikke vil slukke en rykende veke. Mange ganger skjedde det at en forkynner la utilbørlig press på mennesker som trengte tid til å komme over bekjennelsens terskel. Og verken prester eller andre predikanter er vaksinerte mot dømmesyke eller mot fristelsen til å sette seg på sine høye hester. Det er slikt som folk vil merke. Iveren etter å se resultater av forkynnelsen kan i det hele tatt føre helt galt av sted. Derfor kreves det både kjærlighet, innlevelse og klokskap når vi utfordrer folk til å følge Herren.

På den annen side kan vi fort bli for forsiktige også. Det er vel nettopp det som ofte har skjedd. Dette er en vanskelig balanse. ”La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.” (Kol 4, 6)

Så vil jeg bare føye til en nødvendig påminnelse for oss som er forkynnere. Dere vil nok skjønne hva jeg mener med dette: Det er én ting som er viktigere enn å forkynne omvendelse til Kristus. Det er å forkynne Kristus til omvendelse.

Gå til innlegget

Om teologi

Publisert rundt 3 år siden - 806 visninger

Hva er teologi? Teologi er en akademisk disiplin – og samtidig noe mer. La meg bruke et bilde fra et annet fag for å forklare hva jeg mener. Botanikk er også en akademisk disiplin. Samtidig er det noe alle kan drive med. Hver gang noen går en tur i skogen og studerer blomstene langs stien, driver de med botanikk. Og om noen skulle finne på å telle støvbærerne for å bestemme arten, driver de også med botanikk. På tilsvarende måte er det med teologi: Hver gang noen leser i en bibel for å skjønne innholdet, er de i gang med et aldri så lite teologisk studium.

Alle kan studere teologi – ateister også. Bibelen, troslæren, kirkehistorien – alt ligger åpent til undersøkelse for alle slags mennesker. Hvem som helst kan si sin mening om teologiske spørsmål.

Samtidig vil den som er kristen, ha noe å si i tillegg til dette. Man kan være teolog på to forskjellige nivåer. Vi tror nemlig at Den hellige ånd kan skape liv i ordene for oss og gi oss en dypere forståelse av evangeliet, slik at teologien ikke bare blir en intellektuell øvelse. Sagt på en annen måte: Det er Ånden som får evangeliet til å gløde og lyse, og som får oss mennesker til å se at det er talt til oss. Da blir det kristne budskapet noe som rammer og former hele personligheten. En kristen teolog vil derfor ikke se på troen og Bibelen bare kjølig fra utsiden, men som et budskap fra den levende Gud.

Vi erfarer da det som en afrikansk bibelleser skal ha sagt: ”Det er så rart med denne boken. Det er ikke jeg som leser den – det er den som leser meg.”

Slik blir også Martin Luthers ord forståelige, når han sier at det som skaper en teolog er bønn, meditasjon og prøvelse.   

Jesus sier: ”De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv.” Den dypeste mening med teologien er å utforske dette livet i dybden og formidle videre det man finner. Da først er man teolog i ordets dypere betydning. Med dette sprenger man rammene for et vanlig akademisk studium.

I dette arbeidet står teologen sammen med hele den kristne kirke.

Likevel er det slik at når en buddhist eller en materialistisk marxist fremmer sine meninger om Bibelens budskap, så kan vi ikke bare svare ”dette forstår ikke du”, men vi må svare med vanlige ord og fornuftig tale. Og da er det smart om vi har tenkt gjennom tingene på forhånd.

Jeg har registrert at en del som ikke er kristne, blir overrasket når teologer byr på innfallsvinkler som de ikke hadde tenkt seg. Når de ikke kjenner igjen det de har tenkt og trodd om den kristne troen, så sier de kanskje ”jammen det står jo i Bibelen at…” Noen ganger beskylder de teologene for feighet, fordi de etter sigende ikke tør å ta Bibelens ord på alvor. Jo, det hender nok at det er riktig, men ofte sitter slike beskyldninger altfor løst. Man tror da uten videre at alle skriftord i Bibelen har samme vekt og kan stilles på samme linje, eller man tar seg ikke bryet med å se på bakgrunnen og sammenhengen som et skriftord står i, eller man misforstår betydningen av ordene fordi man mangler kunnskap.

Noen kristne sier at de klarer seg uten teologer. Det tror jeg nok at de gjør – på sett og vis.

Kanskje de sier at det er tilstrekkelig å lese i Bibelen, under Åndens veiledning. Men det er flere ting disse har lett for å glemme. Det ene er at teologene har gjort et kjempearbeid gjennom århundrer - nettopp for å skaffe dem en pålitelig bibeloversettelse. Det andre er at de flyter på teologers arbeid helt fra oldkirken av, uten at de er klar over det selv. Da snakker vi om grunnleggende kristen innsikt som vi i dag tar som en selvfølge. Det tredje er at teologer som fagfolk kan formidle både kunnskaper og refleksjon i en verden som skriker etter begge deler.

Jeg ønsker å leve med den holdning at jeg kan lære noe av alle mennesker. Derfor forundrer det meg at noen så lettvint avviser at de kan lære noe av oss teologer. La meg nevne noe som nettopp teologene kan bidra med: Kjennskap til hebraisk og gresk språk, som kan gi innsikt i de bibelske skriftene. Bakgrunnskunnskap om tiden da disse skriftene ble til, om kultur og tenkemåte blant datidens mennesker, og om hvordan skriftene ble skrevet ned og samlet. Refleksjoner om sammenhenger i Skriften som ikke er så lette å få øye på for den uerfarne - eller for den som vil tenke ut alt på egen hånd. Kunnskaper om kirkens totusenårige historie, om dens triumfer og tragedier, og om mennesker som levde et kjempende kristenliv i vekslende tider før oss. Og så har vi den praktiske teologien, som handler om forkynnelse og misjon, diakoni og menighetsliv og om hvordan vi best kan utføre vår kristne tjeneste. Stakkars den som vil finne ut av alt dette alene og fra et nullpunkt, bare med sin bibel i hånden. Og dersom et helt trossamfunn velger å styre utenom den faglige teologien, kan man jo håpe på å styre unna en del avsporinger som teologer har skapt, men man skaper også nye avsporinger – både ved at man går glipp av kunnskaper og ved at man ikke får den nødvendige hjelp til den refleksjonen som kan gi gjennomtenkte svar til tidens utfordringer.

Teologer kan riktignok komme aldeles ut på viddene. Dette er det mange eksempler på, og det er ikke spesielt overraskende. De er heller ikke alene om det. Også ulærde mennesker kan komme ut på viddene, og det samme kan filosofer, historikere og samfunnsforskere. Det er nok av eksempler på alt dette også. Jeg mener uansett at legfolk ikke trenger å være redde for å si fra til teologene når de mener at de drar i vei i feil retning.

Kirken har alltid arbeidet grundig med teologi og verdsatt dette arbeidet høyt. Nå snakker jeg om den grundige gjennomtenkningen av Bibelens budskap, av den åndelige arven fra tidligere kristne, om utfordringer som nye tider gir, og om formidlingen av troen. Uten en slik gjennomtenkning blir man i det lange løp stående uten gjennomtenkte svar. Derfor er dette arbeidet helt nødvendig for den kristne kirke.  

Gå til innlegget

Om tungetale

Publisert over 3 år siden - 1201 visninger

Det stunder mot pinse, og det kan være grunn til å si noe om å tale i tunger. Tungetale er noe som blir latterliggjort av noen og lovprist av andre. Hva går det egentlig ut på?

Tungetale er ikke et språk i vanlig forstand. Her er det ingen grammatikk og ingen ordlister. Den lyder forskjellig fra person til person. Og den som hører på, hører bare meningsløse lyder.

Noen synes det virker skremmende. Når tungetalen fremføres med stor intensitet, er det for eksempel lett å forstå at det kan virke skremmende på barn. Kloke voksne skjermer og forklarer. Men tungetale kan også foregå i helt rolige former, og det er ganske sikkert det vanligste. I alminnelighet er det heller ingen tilhørere. Det er en del av det private bønneliv. Det kan skje i en andaktsstund eller når man ellers kjenner behov for å be. Gjerne på bussen – det er ingen forutsetning at man skal be høyt!

Hva er så poenget? Poenget er at når man taler i tunger, kan man få sagt det man ellers ikke har ord for. Man slipper å streve med å finne uttrykk for det man vil si. Man kan bare gi seg over til Gud og øse ut for ham det som hjertet er fullt av – av lengsel og bønn, lovsang eller klage. Dette kjennes som en befrielse. Og det er godt å ha en man kan fortelle alt til.

Tungetalen utgjør en stor velsignelse i mange menneskers liv.

En ting som sikkert vil overraske mange, er at tungetale ikke er noe som skjer bare blant kristne. Det forekommer også i andre religioner. Det er et allmennmenneskelig fenomen. Hva er det da som er så spesielt med den kristne tungetalen? Det er at den er knyttet til det kristne evangelium. Forskjellen ligger i hvem vi henvender oss til. Når vi ber i tunger, ber vi til vår gode Far i himmelen. Vi stoler på nåden som Jesus har vunnet for oss. Vi tror at det er Den hellige ånd som har gitt oss denne troen, og at det også er han som gir oss den gaven det er å kunne tale i tunger. Vi kristne kaller det en nådegave. Det betyr at tungetalen er en gave som er gratis og ufortjent.

Jeg for min del har bare talt i tunger en eneste gang. Det er mange år siden nå. Det gikk slik til: Jeg var inne i en tung periode, og en dag tenkte jeg at det kunne være godt å tale i tunger. Jeg hadde hørt noen gi det rådet at hvis man ville gjøre det, så skulle man bare sette i gang som best man kunne, og så ville det gå videre av seg selv. Jeg prøvde det. Til å begynne med ble det jo bare lyder som jeg satt og fant på, og det var ikke virkelig tungetale, men etter få sekunder gled det videre av seg selv, uten at jeg styrte det bevisst. Jeg hadde full kontroll på den måten at jeg kunne stoppe når jeg ville, og det var ikke noe ekstatisk ved det. Det kjentes like naturlig som å puste eller som å nynne på en kjent melodi. Det bare fløt av gårde.

Dette gjorde meg godt. Jeg har ofte hørt om mennesker som lovpriser Gud i tunger, men for min del var det ikke lovsang. Det var en klagesang! Vi finner mange slike i Bibelen. Og nå var det jeg som satt der og øste ut det jeg hadde på hjertet. Det kom fra mitt hjertets dyp, uten at jeg trengte å anstrenge meg for å finne ord. Jeg fortalte Gud om det som jeg ikke hadde ord for. Det lettet. Jeg var trygg på at Gud skjønte hva jeg hadde på hjertet.

Dette er altså den eneste gangen jeg har talt i tunger. Det har hendt at jeg har bedt om det ellers også, men jeg har ikke fått det tilbake foreløpig. Det har ikke plaget meg. På den annen side har jeg begynt å tenke at jeg skulle gå mer bevisst inn for det og prøve å finne ut om det er noe som hindrer meg. Kanskje det kan la seg gjøre å arbeide med saken, uten at jeg akter å la meg stresse.

Å kunne tale i tunger er en gave som kan påkalle en viss oppmerksomhet. Det er noe spesielt, og man kan fristes til å tro at man er blitt en moden og langtkommet kristen hvis man får det til. Slik er det ikke. Spektakulære nådegaver er gaver, og Gud gir sine gaver til dem han vil. De er ikke nødvendigvis tegn på at man er en moden kristen. Det bør man være klar over selv, og det bør andre være klar over. Det er ingen grunn til å bli høy på pæra, og man skal ikke bruke tungetalen til å fremheve seg selv. Man er heller ingen tilkortkommen kristen dersom man ikke taler i tunger.

Ikke alle kristne taler i tunger. Det er et faktum, og det kan man ta med stor ro. Apostelen Paulus skriver om dette i sitt første brev til korinterne. Her underviser han om nådegavene i kapitel tolv. Først skriver han at vi får forskjellige nådegaver, den ene slik og den andre sånn. Én blir det gitt å tale visdom, én annen får ulikeslag av tungetale osv. Her står det ikke noe som tilsier at alle skal tale i tunger. Paulus sammenligner det kristne fellesskapet med en kropp – Jesu kropp. Hver for oss er vi lemmer på hans legeme, og apostelen skriver at vi har forskjellige oppgaver og nådegaver. Så spør han retorisk: ”Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale?” Det opplagte svaret er nei. Ikke alle taler i tunger, og Paulus gjør ikke noe oppstuss av det.

Samtidig er Paulus takknemlig for at han selv taler i tunger, og han skulle ønske at også alle de andre gjorde det. Dette er en gave som alle kan be om. I praksis er det altså ikke alle som får den. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har noen nokså udramatiske tanker om hvorfor jeg ikke har fått den selv. For eksempel er jeg ikke den som har lettest for å gi slipp på kontrollen. Tungetale har noe med det å gjøre – å våge å kaste seg utpå. I utgangspunktet tenker jeg at tungetalen ikke er noe som Gud ønsker å holde tilbake fra noen. Men kanskje det er noe han trenger å lære noen av oss før han gir oss gaven? Dette er jo noe av det spennende med å være kristen – det er ”å søke for å finne, og å finne for å søke videre.” (Augustin)

Jeg tror ikke det blir slik noen gang at alle kommer til å tale i tunger, men det går an å strekke seg etter det, og jeg er sikker på at langt flere enn i dag kunne få del i det. Mange vil oppleve det som en fornyelse i livet som kristne.

Jeg er nødt til å si at spørsmålet om tungetalen, og om alle kristne skal tale i tunger, berører en smerte for mange mennesker. Dessverre har det vært slik at det gode budskapet om tungetalen mange steder ble til et press. Selv har jeg aldri opplevd det, og jeg har virket i mange menigheter i Norges land. Jeg har heller vært i sammenhenger der vi var for lite flinke oss imellom til å løfte tungetalen frem som en gave og en mulighet. Men i mange miljøer ble det slik at det som skulle være en gave i stedet ble en belastning for dem som ikke fikk den. Og belastningen ble desto større fordi det het seg at dette var så lett! Det var jo bare å be om gaven! Det var jo bare å ta imot! Og når man da ikke klarte det som var så enkelt og lett, så ble nederlaget desto større.

Det som gjorde saken enda tyngre, var at man i flere sammenhenger så på tungetalen som et tegn, ja, endog selve tegnet på at man var åndsdøpt – noe som igjen skulle innebære at man var kommet opp på et høyere nivå i kristenlivet. Det nivået alle kristne skulle være på! Man kunne få høre: ”Det er vel og bra at du er frelst, men nå må du komme videre!” Og tungetalen ble tegnet på dette. Så lenge man ikke talte i tunger, var man på det uferdige begynnernivået.

Her snakker vi om noe som mange kristne har lidd under. Jeg hører lite om det i dag, men jeg hørte om det i mine første år som prest på syttitallet. Da fikk jeg høre sterke historier om folk som virkelig hadde lidd under denne læren og den mindreverdighetsfølelsen og prestasjonsangsten som fulgte med.

Jeg mener at man ikke minst innenfor pinsebevegelsen misforsto noe vesentlig her. Jeg finner i Bibelen at vi alle skal vokse som kristne, og at det er en vekst som skal vare livet ut. Men det er ikke dekning for å tale om noe slags trinn 1 og trinn 2 – ett for nybegynnere og ett for viderekomne - og tungetalen blir da heller ikke tegn på noe slikt. Jeg tror ikke dette holdes frem like mye nå til dags i pinsemenighetene. Det er dessuten mitt inntrykk at en del ledere innenfor denne bevegelsen i Norge har tatt et oppgjør med sider ved tidligere tiders forkynnelse.

Kanskje de uheldige sidene ved praksisen rundt tungetalen er barnesykdommer, etter at tungetalen ble gjenoppdaget i den kristne kirke for vel hundre år siden? Den var så å si ute av bruk, og pinsebevegelsen har hovedæren for at den ble tatt i bruk igjen. Det er lov å håpe på at den vil bli brukt med forstand og under klok veiledning av lederne for våre ulike menigheter. Langt på vei tror jeg at det allerede har skjedd.

Siden tungetalen ikke er noe vanlig språk, finnes det heller ingen vanlig oversettelse. Derimot finnes det som kalles tydningens nådegave. Den består i at noen befinner seg på samme bølgelengde og har den åndelige sensitiviteten som skal til, slik at de kan tolke meningen bak en annens tungetale og formidle den til en forsamling. Paulus skriver at man ikke skal tale i tunger i en forsamling hvis det ikke er noen som kan tyde.

Jeg håper at dette innlegget kan gi flere lyst og mot til å be om tungetalens gave. Det er kanskje uvant, men det er faktisk ikke farlig! Jeg går tilbake der jeg startet: Med tungetalen får vi hjelp til å bære frem for den nådige Gud alt som ligger oss på hjertet. Det er en velsignelse.

Med dette ønsker jeg alle en god pinse!

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6319 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6760 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2202 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3552 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 474 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7987 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2659 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 14 timer siden / 332 visninger
2 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 15 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 15 timer siden / 160 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 18 timer siden / 215 visninger
1 kommentarer
Ledsagere som ikke lytter
av
Øyvind Håbrekke
rundt 21 timer siden / 804 visninger
6 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 81 visninger
1 kommentarer
Evig prøvekanin
av
Solveig-Marie Oma
1 dag siden / 165 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjetil Nilsen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
1 minutt siden / 804 visninger
Odd Sverre Hove kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
rundt 1 time siden / 332 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4402 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4402 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Klart nei til dødsstraff
rundt 1 time siden / 237 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
rundt 1 time siden / 332 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 1 time siden / 756 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 2 timer siden / 804 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4402 visninger
Kjell Sørsdal kommenterte på
til krig mot frelsesbønn!
rundt 4 timer siden / 76 visninger
Les flere