Kjell Arne Morland

Alder:
  RSS

Om Kjell Arne

Sokneprest Melhus

Følgere

Jesu oppstandelse er selvsagt historisk gripbar

Publisert 7 måneder siden - 737 visninger

Hva er håpet verdt dersom vi ikke kan fastholde oppstandelsen som en historisk, virkelig hendelse?

JEG HAR FULGT debatten om Jesu oppstandelse i Vårt Land med stigende forundring. Fra begge de store teologiske fakultetene i Oslo hører vi fra professorer som tåkelegge den historiske siden ved Jesu oppstandelse. De skriver begge mye oppbyggelig om det store håpet vi kristne kan få av denne troen, men hva er håpet verdt dersom vi ikke kan fastholde oppstandelsen som en historisk, virkelig hendelse? Professorene tar verken Bibelord eller historieforløp på fullt alvor.

Paulus skriver at «hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder», og da er vi kristne «de ynkeligste av alle mennesker» (1 Kor 15,17.19). Det er åpenbart at han forstår Jesu oppstandelse som en historisk hendelse, for han har vært nøye med å liste opp alle vitnene som har møtt Jesus levende (1Kor 15,5-8). Dette er så viktig at han innleder med en klar advarsel: Det er gjennom dette budskapet de blir frelst «når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro» (1 Kor 15,2). Han skriver også: «Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom» (1 Kor 15,14).

Et av reformasjonens hovedprinsipper for tolkning av Skriften, er at Luther insisterte på at vi alltid skal velge den tolkningen som er mest nærliggende både språklig og historisk. Alle slags tolkningsforsøk som involverer skjulte antakelser ut over dette, må finne seg i å bedømmes som annenrangs. Der Skriften har et tydelig budskap, er det det vi forholder oss til, og ikke til ulike forsøk på å bortforklare det. Det betyr at når Paulus insisterer på at Jesu oppstandelse er en historisk gripbar hendelse, skal vi ta ham på fullt alvor.

Dette dreier seg om å fastholde eller problematisere selve fundamentet for kristen tro. For meg er det helt selvsagt at Jesus enten har stått kroppslig opp fra de døde, eller så har han det ikke. Dersom han har stått opp, må det være en historisk gripbar begivenhet som i prinsippet må kunne la seg undersøke på linje med en hvilken som helst annen hendelse. Det betyr ingen forskjell at hendelsen bryter med de naturlovene som gjelder til vanlig, . Dersom Gud har grepet inn, er han selvsagt i stand til å handle uavhengig av dem. Alt er mulig for Gud. Men hendelsen må ha satt spor i historien på en måte som lar seg etterprøve på vanlig måte.

Lukas var ikke i tvil om at dette faktisk hadde skjedd. Han skriver at Jesus i tiden mellom påskedagen og himmelfarten stod «levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde» (Apg 1,3). Her brukes ordet «tekmærion», som betegner det ugjendrivelige bevis som ikke lar seg diskutere. Jeg medgir at vi i dag, 2000 år senere, ikke kan bruke begrepet «tekmærion» lenger for vår del, for vi har ikke opplevd dette på nært hold. Men vi kan veie vitnesbyrdene deres ut fra historiske metoder, og vurdere om de fortsatt virker pålitelige eller ikke. For oss vil ikke oppstandelsen kunne bevises over enhver tvil, men den kan sannsynliggjøres som den enkleste og beste forklaringen på de fakta som foreligger.

Sturla Stålsett fra Menighetsfakultet tenker imidlertid annerledes. Han skriver i Vårt land 19. april at vi ikke kan vite noen ting om oppstandelsen, for den er «utilgjengelig for vår viten. Den er utenfor vår vitenskaps rekkevidde». Den tomme grav omtales som et «høyst mangetydig tegn», og vitnene som så den oppstandne lar han representere ved Emmausvandrerne fra Lukas 24: «De var jo ikke i stand til å kjenne ham igjen. Og i det øyeblikket de kjente ham igjen, ble han usynlig… Ikke særlig sterkt bevismateriale, vil vi måtte si». Hva er det for lettvint omgang med Bibelordet? Hvorfor utelater han fortellingen fra samme kapittel hos Lukas, der tvilende disipler ble invitert både til å ta på ham og se på at han spiste stekt fisk på vanlig vis?

På tross av langfredagens nederlag fikk disiplene nytt mot. Noe må ha skjedd ifølge Stålsett: «Disiplene må ha hatt sterke erfaringer. Erfaringer av Guds nærvær midt i skuffelsen og mørket, erfaringer av nytt håp. Oppstandelseserfaringer, som har vekket en ny tro hos dem og gitt dem uventet kraft». Men det forblir skjult i tåken hva disse erfaringene bestod i. Er de fortellingene vi har en omskrivende måte å gjengi noe som egentlig var annerledes? Inviteres vi til å knytte håpet vårt til noe som antakeligvis ikke har skjedd slik det fortelles?

Marius Mjåland fra Teologisk Fakultet harselerer i Vårt Land 12. april over ønsket om at vi skulle hatt et «skjult kamera» i graven. Han kaller et slikt ønske for «tåpelig». Han har en sterk tro på Jesu oppstandelse, men hevder at ordet «oppstandelse» må forstås «billedlig». Hvorfor er Mjaaland så avvisende til tanken om et skjult kamera i graven? Dersom oppstandelsen er et historisk faktum, måtte den i prinsippet kunne fanges inn av et slikt kamera. Dermed er vel ønsket i prinsippet velbegrunnet?

Kanskje hadde vi et «kamera» til stede i graven? Det velkjente Torinokledet har et tredimensjonalt avtrykk som ingen har kunnet forklare hvordan et menneske kan produsere. Alle vitenskapelige prøver, bortsett fra en omdiskutert C14 prøve, tyder på at kledet stammer fra Midtøsten på Jesu tid. Dette er kanskje verdens mest vitenskapelig undersøkte objekt, og den framtredende forskeren John Walsh konkluderer: ”En ting er i alle fall sikkert. Enten er Likkledet i Torino den mest ærverdige og talende relikvien etter Jesus Kristus som finnes – eller så er Kledet det mest geniale, helt ubegripelig dyktig utførte menneskelige produkt som overhodet eksisterer. Det kan bare være det ene eller det andre. Noen annen mulighet finnes ikke.” Den enkleste forklaringen er at dette unike avtrykket kom på kledet som følge av den energiutladningen som oppstandelsen medførte. Altså kan det hende vi har et fotografisk avtrykk av det som skjedde. Hvordan stiller Mjaaland seg til den tanken: Er den så tåpelig at han i utgangspunktet vil avvise muligheten for at slikt kan være ekte? For min egen del tror jeg det er et ekte «bevis». Men jeg vil nøye meg med følgende poeng her: En kristen tro på oppstandelsen må i det minste være åpen for at kledet kan være ekte, dersom vitenskapelig gode grunner peker i den retningen.

Vi må ikke la oss imponere av tåkeprat fra lærde personer. La oss heller tenke enkelt og jordnært: Hvis Jesus har stått opp fra graven, kan vi regne med at hendelsen har satt så klare spor i historien at den lar seg begrunne minst like godt som tvilen på at den har funnet sted. Den som holder fast på det faktisk historiske, har fått et ståsted for å kunne høste fruktene av den, og kraften fra den, som verdens viktigste begivenhet, den som gir alt annet et nytt perspektiv. Tvilstankene vil alltid komme, men de vil alltid kunne møtes med gode argumenter.

Gå til innlegget

Reformasjonsjubileet: Blir hovedsaken fortiet og undergravd?

Publisert rundt 1 år siden - 601 visninger

I 2017 skal vi feire 500-års jubileet for den lutherske reformasjonen. Når jeg ser på planer og hendelser i forkant av det, er jeg blitt betenkt. Jeg frykter at vi kommer til å feire på en slik måte at vi smyger oss unna selve hovedsaken.

La meg først presentere det jeg mener er reformasjonens hoveddrivkraft, og så peke på hvordan den både overses og til og med undergraves.

 

Skriften alene!

Det er allment kjent at Luther de første årene av sitt liv var munk og lærer i kloster. Han brukte mange år på å studere Bibelen, han foreleste over den på universitetet, og det var særlig gjennom forberedelsene til forelesningene over Galaterbrevet at han gjorde den store oppdagelsen som medførte at ordet om troen i Rom 1,17 fikk en ny betydning. En av de første store oppgavene han tok fatt på var å oversette Bibelen til datidens tyske språkdrakt. Siden boktrykkerkunsten var blitt oppfunnet, kunne Bibelen trykkes så billig at den kunne bli folkeeie. Luther var overbevist at om Jesus var Guds sønn, og han var overbevist om at Han nå brukte «Ordets føtter» for å komme kristne i møte.

Hele prosessen ble drevet fram av en urokkelig tro på at det bibelske budskapet måtte frigjøres fra all tradisjon som hadde kommet til å forvrenge det. Derfor svarte han på riksdagen i Worms i 1621 når han ble anmodet om å trekke tilbake sine anklager: "Hvis jeg ikke blir beseiret ved Skriftens vitnesbyrd eller ved åpenbare fornuftsargumenter – for jeg tror verken på paven eller på konsilene alene ettersom det står fast at de flere ganger har tatt feil eller har motsagt hverandre – så forblir jeg beseiret ved de skriftsteder jeg har anført, og min samvittighet forblir fanget i Guds Ord. Jeg verken kan eller vil tilbakekalle noe, for det verken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet. Gud hjelpe meg, Amen".

Etter mitt skjønn er det denne grunnleggende holdningen som Den norske kirke trenger å blankpusse ved et reformasjonsjubileum. Dersom vi ikke holder Bibelen høyt som kirkens avgjørende norm, bli læren altfor lett offer for det som er populært i tiden, slik at menneskemeninger igjen forvrenger budskapet. Reformasjonen frigjorde budskapet fra å bli overstyrt av tradisjonen. I dag er det fornuften som står i fare for å overstyre Bibelordet. Sitatet viser at Luther hadde sans også for fornuftens rolle, men ikke slik at den ugyldiggjorde Skriften, for samvittigheten var "fanget i Guds ord". Dersom reformasjonen bare hadde vært et opprør mot gamle autoriteter, hadde den neppe nådd så langt. Men siden den var en blankpussing av det budskapet som Skriften selv bar fram, fikk den en helt annen autoritet. Det var når en gjorde alvor av "Skriften alene", at man kunne gi tyngde til både "Nåden alene" og "Troen alene".

 

Påfallende fortielser?

Det er lagt opp til at jubileet blant annet skal markeres ved fire temagudstjenester på høsten 2017. Den første setter fokus på hovedtemaet «Nåde», mens de tre neste setter fokus på de tre undertemaene «Frelsen er ikke til salgs», «Mennesker er ikke til salgs» og «Skaperverket er ikke til salgs». Dette er fint så langt det rekker, og det åpner for dagsaktuelle aktualiseringer av viktige reformatoriske anliggender. Men hvorfor starter vi ikke i et tema som kunne formuleres slik: "Bibeltroskap er ikke til salgs"? Det er vel her våre svar på dagsaktuelle utfordringer må forankres?

            Man har lagt opp til at alle prester skal tilbys et videreutdanningskurs under overskriften "Reformasjon nå". I noen bispedømmer skal alle prester være med, slik at de både har prostivise samlinger og felles studiedager. Det er satt opp åtte ulike emner som tar opp viktige aspekter ved reformasjonen, og gir dem en aktuell vinkling. Det skal utarbeides studiebok i form av en antologi. Opplegget virker spennende. Men et emne savnes på listen, for selve hovedsaken blir ikke fokusert. Det kunne formuleres slik: "Bibelen som forpliktende norm i dag". Er det tilfeldig at man ikke ser ut til å våge å tematisere dette helt sentrale aspektet ved reformasjonen?

 

En snikende undergraving?

Høsten 2015 utgav Verbum forlag ei bok av Halvor Moxnes: Historien om Det nye testamentet. Den utgivelsen har ingen forbindelse med jubileet, men den er blitt anbefalt på en slik måte at jeg likevel finner en tankevekkende sammenheng. La meg gi noen eksempler:

           Boka ble altså utgitt på det forlaget i Norge som til vanlig er mest bevisst på å utgi litteratur som gir bibelforståelse og bibelglede. På baksida av boka gir forlaget denne anbefalingen: ""På en lettlest og spennende måte beskrives hvordan Det nye testamentet ble til og hvordan de nytestamentlige tekstene har påvirket kulturen fram til i dag". Det finnes ingen kritiske forbehold til framstillingen noe sted i boka.

            Boka ble anmeldt av Per Eriksen i Vårt land 13.10.15. Ingressen tydet på at den kom til å få en nyansert omtale: "Historien om Det nye testamentet favner bredt og bygger på solid faglig kunnskap. Halvor Moxnes´ posisjon vil på noen områder utvilsomt vekke debatt." Det viser seg at det i hovedsak er spørsmål om ekthet og datering som egger til motsigelse, ikke det innholdsmessige. Om det brukes det honnørord som folkeopplysning/opplysende (3x) og spennende (3x).

            Biskopen i Nidaros gir hver jul ei bok i gave til alle sine prester. Det har ofte vært fine bøker til oppbyggelse og nyttig lærdom. Julen 2015 avsluttet han julehilsenen slik: «Årets julegave er Halvor Moxnes sin nye bok "Historien om Det nye testamente". Vi håper den kan bli til fornyelse og inspirasjon i deres trofaste tjeneste for å bringe evangeliet om Kristus videre i et nytt år – 2016.» Biskop Helga Byfugllien gav samme bok i gave til sine prester.

            Professor Jostein Ådna ved Misjonshøyskolen i Stavanger anmeldte boka i Luthersk kirketidende i mai i år (LK nr 8/2016, ss132-135). Han gir et grundig referat av boka også med noen kritiske merknader underveis, særlig til evangelieforståelsen. Men konklusjonen hans er slik: "Etter å ha ytret kritikk til diverse enkeltheter i framstillingen er det til slutt på sin plass å vedsette helheten i Historien om Det nye testamentet. Moxnes har evnet å samle en imponerende bredde av kunnskap om NT og om dets resepsjon og utforskning på mindre enn 300 boksider". Han ser altså ut til å anbefale helhetsforståelsen, mens kritikken er begrenset til enkeltheter underveis.

           Universitetsteologen Moxnes har altså maktet å utgi ei bok som Bibelselskapets eget forlag anbefaler uten motforestillinger, som MF-utdannede biskoper gir i gave til sine prester, og som en professor ved Misjonshøyskolen og en anerkjent anmelder i Vårt Land har mange rosende ord om.

 

Man kan ikke annet enn å bli nysgjerrig: Hva er dette for ei bok? Skuffelsen var derfor stor da det viste seg å være ei bok som på systematisk vis undergraver troen på NTs autoritet gjennom utelatelser av hovedaspekter og overdrivelser av sideaspekter. Hvordan er det mulig at de ovenfor nevnte instanser ikke har brydd seg om å påpeke det? Er virkelig utviklingen innen Den norske kirke kommet så langt at vi ikke lenger ønsker (i beste fall av høflighet) å avsløre en klar undergraving av Skriftens autoritet? La meg være litt utførlig når jeg presenterer bokas hovedanliggender:

           Det var en krystallklar forutsetning for Luther at Jesus var Guds sønn og at han var stått opp fra de døde slik at han lever i dag og kan møte oss gjennom Bibelordet. Dette forblir adskillig mer uklart hos Moxnes. Han skriver: «Jesu oppstandelse kan ikke bli bekreftet som en historisk begivenhet ut fra vanlige kriterier for historiske hendelser. Men det er sannsynlig at disiplene og de første etterfølgerne hadde opplevelser av at de møtte Jesus som oppstanden… Vi kan ikke si noe sikkert om hvilken karakter disse opplevelsene hadde, men de må ha gjort det mulig å overvinne traumet som Jesu død… skapte hos disiplene.» (s21).

Denne usikkerheten på oppstandelsens virkelighet, får store konsekvenser for synet på evangelienes tilblivelse. Dersom de første kristne var overbevist om at Jesus faktisk var stått opp fra de døde, sier det seg selv at de også trodde at han måtte være Guds sønn. Dermed ble deres hovedanliggende å ta vare på både hans budskap og gjerninger på en så pålitelig måte som mulig. Men dersom troen på oppstandelsen tåkelegges som hos Moxnes, er veien lagt åpen for å hevde at evangeliene er skrevet med helt andre formål, nemlig å legitimere de verdiene som deres kristengruppe var opptatt av. Han konkluderer derfor med at vi finner fem ulike bilder av Jesus i Bibelen: «Det var en lidende Jesus (Markus); en Jesus som åpenbarte seg gjennom sine ord (Q); Jesus som ga den rette fortolkningen av Loven og av rettferdighet (Matteus); Jesus som presenterte en ny «Gudsrikets økonomi» for de fattige (Lukas); og Jesus som den som ble sendt fra himmelen som sin Fars sønn (Johannes)» (s87). I stedet for å anse forskjellene som ulike aktualiseringer av det samme hovedbudskapet, påstår Moxnes at det var et dyptgripende mangfold helt fra begynnelsen. Hvis han har rett, er det lett å trekke den konsekvensen at mangfoldet bør realiseres på en like vid måte også i dag.

Når det gjelder brevene i Det nye testamente, har Moxnes ett hovedanliggende: De er skrevet ned for å bidra til enhet i gruppene, slik at de ikke rives fra hverandre i ulike fraksjoner. Han er konsekvent opptatt av enhet på et sosiologisk plan, og vier ikke noe plass til å påpeke at det er snakk om en læremessig enhet og at kamp mot vranglære er sentral i de fleste brevene. Han skriver tvert imot: «Når det oppsto konflikter i en gruppe, argumenterte Paulus som regel ikke for et bestemt standpunkt. Snarere hevdet han at de to partene måtte forsone seg med hverandre… I brevene hans er det et gjennomgående motiv å unngå konflikt, å leve i harmoni og å holde fred med hverandre» (s33). Vi finner ikke ett ord om at ytre enhet forutsetter læremessig enhet. Det er tross alt et faktum at Paulus for eksempel i Gal 1,8-9 forbanner alle som forkynner et annet evangelium enn han, og siden alle på den tiden pliktet å avsondre seg fra de som var forbannet, var dette et signal om en helt nødvendig splittelse!

Når det gjelder den prosessen som førte til at det ble 27 bestemte skrifter med i Det nye testamente som normgrunnlag for kirken, innleder Moxnes med en treffende påpekning: «Det tradisjonelle synet at den tidlige kirken var enhetlig og tidlig nådde en enighet om kanon, kan bli tatt til inntekt for Det nye testamentet som autoritet i dag. Det motsatte synet, at det fantes mange andre evangelier som kunne blitt valgt ut, kan brukes til å stille spørsmål ved Det nye testamente som kanon og støtte opp om alternative former for kristendom. Min mening er at helt fra begynnelsen av var de bevegelsene som ble til kristendommen, sammensatt av grupper som var forskjellige.» (s101). Han fortsetter med å presentere Tomas-evangeliet, Mariaevangeliet og Jakobs protoevangelium på en sympatisk måte. De viktige kriteriene som kirken opererte med, nevnes bare i forbifarten: «De måtte være skrevet at apostler eller ha historisk tilknytning til apostler, de måtte være bredt anerkjent og brukt av kristne grupper, og de måtte ha en «sunn lære»» (s116). Dermed gjemmes selve hovedkriteriene bort slik at de ikke får bære framstillingen. Han avslutter med å dra inn en moderne parallell der europeiske forfattere prøver å skille ut betydelige skrifter for å forme en europeisk identitet. Slik undergraves tanken på at kanondannelsens hovedanliggende var å sikre den kristne læren, og i stedet antydes det at den «har som mål å skape identitet for en gruppe» (s119). Dermed er det nærliggende for en leser å spørre: Dersom dette var drivkraften bak prosessen, hvorfor skal vi i dag føle oss forpliktet av denne bestemte kanon når vi lever i tider med helt andre utfordringer?

Boka til Moxnes har tre hoveddeler, og jeg skal kommentere de to siste mer kortfattet. Den andre hoveddelen tar for seg virkingshistorien av Det nye testamente. Når det gjelder mediebruken, ender kapitlet med å gjette seg til hva digitaliseringen av teksten kan medføre: «Denne muligheten kan medføre en dekonstruksjon av Det nye testamente som en felles tekst. Forskjellige grupper vil velge sine favorittekster og oversettelser som uttrykk for sin religiøse identitet og som en måte å skille seg ut fra andre grupper» (s147). Det finnes ingen motforestillinger til en slik utvikling.

Han avslutter kapitlet med å undersøke hvordan utsagnet i Gal 3,28 er blitt brukt opp gjennom tidene: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mannlig og kvinnelig». Han åpner med å påstå at dette er en gammel formel som Paulus har tatt opp og tilpasset sitt formål i brevet (s169-170). Da blir det ikke så viktig å forstå betydningen av formelen i sin sammenheng, fordi vi i dag står fritt til å tilpasse den våre anliggender på vår måte. Det er heller ikke viktig å tolke utsagnet sammen med alt det andre som Det nye testamente har å si om folkeslag, slaver og kvinner, slik man ville gjort dersom Bibelen var forpliktende norm. Det viktige i vår tid er å bruke det potensialet som utsagnet har til å kritisere diskriminering på ulike fronter (s195-96).

Den tredje hoveddelen har overskriften «Lesehistorien», og legger i første halvdel vekt på hvordan den historisk kritiske forskning vokste fram de siste 200 år. Den lesningen som la vekt på Bibelordet som Guds ord, blir skissert svært kortfattet. Luther blir omtalt som en mann som stoppet halvveis i det prosjektet han la grunnlaget for: «Reformasjonen skapte ikke individuell religiøs frihet med det samme, langt ifra, men den bidro til å skape en kultur der en kunne stille spørsmål ved politiske og religiøse autoriteter. I etterkant av denne kulturelle endringen vokste det fram en ny type radikale tenkere» (s206-7). Er det det vi skal feire i 2017, en reformasjon som bare halvveis realiserte sitt potensiale?

           Den siste halvdelen av kapitlet har den megetsigende overskriften: «Fra mitt ståsted». Her demonstreres hvordan bibeltekster kan leses ut fra ulike anliggender, slike som endrede forhold til jødedommen, samfunnskritiske holdninger, feministisk kritikk og moderne filosofisk arbeid. Konklusjonen blir: «Vi er alle lesere «fra vårt sted» og må erkjenne at vi alle lager kontekstuelle fortolkninger, formet av de tankene som påvirker lesningene våre… også de nytestamentlige tekstene selv presenterer holdninger som vi må se på som uakseptable… En av hensiktene med denne boken har vært i gjøre lesere i stand til å bli aktive dialogpartnere med Det nye testamente… En tekst er ikke en størrelse som har sin mening i seg selv, og leseren er ikke passiv mottaker av meninger som en forfatter har plassert i teksten. Leseren har tvert imot en aktiv rolle, og mening blir skapt i en vekselvirkning mellom tekst og leser» (s251-52). Her påpekes rettmessig at alle fortolkere har en hermeneutisk utfordring som man må være seg bevisst, men dette overbetones så sterkt at alle forestillinger om forpliktende norm må vike.

 

En sentral utfordring!

Moxnes har nok ikke hatt reformasjonsjubileet i tankene da han skrev boka si, og det har nok heller ikke anmelderne hatt. Men til sammen vitner de om et klima i dagens teologiske landskap som ikke er særlig opptatt av å verne om Skriftens normativitet. Det er tankevekkende at jubileumsåret kommer til å innledes med at Den norske kirke vedtar en vigselsliturgi for likekjønnede. Mange vil med gode argumenter kunne hevde at man dermed har ofret for mye av Bibelens normativitet til fordel for nestekjærlig omsorg for en utsatt gruppe (Kanskje er den langvarige uenigheten om dette temaet en av hovedårsakene til at mange føler en forlegenhet for Skriftens normative status generelt, en forlegenhet som har bredd seg raskere og videre ut enn man kunne forvente).

            Når man nå har nådd fram til et skjørt kompromiss i vigselssaken, er tiden inne for å reflektere over hva det betyr å ha Skriften som norm i en luthersk kirke i dag. Skrifttroskap må alltid balanseres med nestekjærlighet. Ingen kan nøye seg med å si at man følger Bibelens ord uten av man også tar ansvar for hvordan det fungerer i samfunnet. Utfordringen er å gjøre dette på en slik måte at ikke Skriftens autoritet i praksis undergraves, slik at det er fornuften som alltid får det avgjørende ordet. Reformasjonen brakte kirken fra "Tradisjonens tyngde" til "Skriften alene". Hvordan skal vi nå makte å stå i mot en utvikling som medfører at "Skriften alene" i praksis byttes ut med "Nestekjærlig fornuft alene"? Dette trenger en luthersk kirke å reflektere mye over når den runder 500 år. Dessverre ser det ikke ut til at selve jubileet legger til rette for at det skal kunne skje.

FØRST PUBLISERT I LUTHERSK KIRKETIDENDE AUGUST 2016. EN FORKORTET VERSJON PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 5.9.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6345 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6809 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
20 dager siden / 2207 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3557 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 478 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3536 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8002 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2665 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tvilsom type
26 minutter siden / 1626 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
40 minutter siden / 4934 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1626 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 1002 visninger
Les flere