Kaja Melsom

Alder: 42
  RSS

Om Kaja

Rådgiver i livssyn og etikk i Human-Etisk Forbund.

Følgere

Drømmen om evig liv forsurer tilværelsen

Publisert rundt 1 måned siden - 1059 visninger

Opp gjennom tidene har vi mennesker stort sett forholdt oss til døden ved å benekte den. Problemet med dagens sekulære benektelsesstrategier er at de ikke fungerer så godt i lengden.

Teksten ble første gang publisert på fritanke.no. Gjengitt med tillatelse.


NYTT ÅR OG ENDA et skritt henimot døden. Omtrent slik kunne filosofen Arthur Schopenhauer ha ønsket 2018 velkommen om han hadde levd i dag. Han tok hardt i da han påsto at livet var så meningsløst at det hadde vært bedre ikke å bli født. Men én ting hadde han i hvert fall rett i: Livet går ganske snart den gale veien, mot forfall, sykdom og død. Og i motsetning til andre dyr, er vi mennesker smertelig klar over vår tragiske skjebne. Det eneste vi med sikkerhet kan vite om livet, er jo at vi en dag skal miste det.

Hvorfor da champagne, fyrverkeri og stiletthæler for å markere at denne dagen rykker stadig nærmere? En mer passende markering av årsskiftet måtte da være å trekke dyna over hode og sove seg gjennom det. Er all festivitasen kanskje et kollektivt forsøk på å dekke over livets brutalitet? Og alt nyttårs-pratet om «nye muligheter» et forsøk på å fortrenge døden?


Benektelsesstrategier. Det ville i så fall være en svært menneskelig måte å forholde seg til livets slutt på. Opp gjennom tidene har vi mennesker stort sett forholdt oss til døden ved å benekte den. Noen av benektelsesstrategiene vi har brukt fungerer bedre som trøst enn andre. Og skal vi dømme på bakrusen etter nyttårsfesten, virker ikke dagens sekulære variant så godt i lengden.

Mens religiøse klamrer seg til håpet om at døden ikke er slutten, men starten på et nytt og vakrere kapittel – i en ny kropp eller i himmelriket – velger de fleste i vår del av verden å kanalisere sine forhåpninger i troen på vitenskapen. Rasjonelt nok. De religiøse mytene ble utviklet i tider hvor barnedødeligheten var høy og livet kort og strevsomt. Siden den gang har medisinen vist seg kapabel til å utrydde sykdommer, dempe smerte og forlenge livet.


Alle skal vi dø. Våre barn vil med overveiende stor sannsynlighet få bedre hjelp mot sine plager og sykdommer enn oss. De vil også leve betydelig lengre. Men selv de mest ihuga vitenskapsentusiastene må medgi at også våre barn, deres barn og deres barn igjen, uunngåelig skal bli gamle, syke og til sist dø.

Derfor har vi fortsatt behov for trøst og lindring. Problemet er bare at de sekulære strategiene for dødsbenektelse vi har dyrket fram som oftest virker mot sin hensikt.

De går gjerne ut på å hylle ungdommen og gjemme bort alderdom og død som best vi kan. Og på å innbille oss også at det aldri er for sent å starte på nytt – omskolere oss, bytte partner og realisere våre innerste drømmer. «40 er det nye 30», hørte vi lenge. Nå snakker psykologer om 70 som den nye midtlivskrisen.


Besatt av aldringsfrykt. Problemet er at jo mer vi forsøker å overbevise hverandre om at vi alle er karakterer i en ungdomsserie, desto mer fremstår alder og forfall som feil og mangler vi for enhver pris må unngå. Hver nye rynke blir lest som et grusomt varsel om at vi snart kastes ut av rollelista. Derfor sprøyter vi inn Botox for milliarder, trener som galninger og løper til legen for hver minste skavank.

Forsøkene på å unngå forfall og aldring bidrar bare til at vi blir fullstendig besatt av disse kroppslige prosessene. Vår hang til å bli opphengt i det vi frykter mest var kanskje en nyttig egenskap den gangen det lurte farlige dyr i buskene, men i møte med alderdom og død fungerer det dårlig som livsforlengende strategi. Det eneste vi oppnår, er å fylle vår tilmålte tid med en masse fåfengte bekymringer, og deretter skuffelser.


Dårlig trøst. Dagens benektelse av alderdom og død synes å fungere dårlig som trøst uten en skikkelig frelseslære som løfter fram håpet om å overvinne styggedommen fullstendig.

Ville en sekulær «paradis-forestilling» gjort dagens benektelsesstrategier mer virkningsfulle?

I så fall kan kanskje transhumanismen gi oss det vi trenger. Tilhengerne av denne ekstremversjonen av et vitenskapsoptimistisk livssyn ønsker nemlig ikke bare å bruke medisinsk og teknologisk utvikling til å gjøre oss friskere og legge til noen leveår. De ønsker også at samfunnet skal bruke langt flere forskningskroner på å utvikle en mirakelkur for å bekjempe døden.


Nedfryst for etterlivet. Med tanke på at mennesket har fordoblet sin levealder i løpet av noen generasjoner, høres det kanskje ut som en rasjonell prioritering av forskningsmidlene våre. Men som Yuval Harari, forfatteren av boken Homo Deus påpeker, er det å forske fram nye kurer mot sykdom noe ganske annet enn å forske fram en kur som gjør at organene ikke eldes. Det ene holder dagens medisin på med, det andre er fortsatt science fiction – og vil nok forbli det i overskuelig fremtid.

Transhumanister som betaler i dyre dommer for å bli fryst ned etter sin død, legger da heller ikke skjul på sin tvil knyttet til om det noen gang kommer til å bli mulig å vekke dem til live i igjen. Men som de sier: Man får i hvert fall ikke evig liv av å råtne i en kiste eller å la seg kremere.

Kanskje vi andre også skulle begynne å spare til en fryseboks? Så vi i tunge stunder kan klamret oss til håpet om en dag å våkne opp til en verden der vitenskapen har utryddet all lidelse. Det kan da ikke skade å drømme om paradis på jord?


Religionens meningsstyrke. Hvis man blir besatt av å realisere denne drømmen, kan den definitivt bidra til å forsure livet. For mens man venter ivrig på at vitenskapen skal gjøre usannsynlige kvantesprang, bidrar alt fokuset på evig liv – og opphør av all lidelse – til at alderdom, sykdom og død fremstår i et enda grellere lys enn de allerede gjør.

Problemet med dagens sekulære strategier for å takle forfall og død, er at vi har videreført det verste fra vår religiøse arv, nemlig benektelsen av livets realiteter og det utopiske svermeriet. I stedet burde vi ha tatt med oss religionenes virkelige styrke, nemlig deres evne til å gi mening til de sidene ved tilværelsen som i sin blotte eksistens fremstår som totalt meningsløse.

Det er dette kristendommen gjør når den forklarer lidelse og død som Guds straff mot menneskeheten. I dag fremstår syndefallsmyten både som usannsynlig og urimelig. Likevel forteller dens fortidige appell noe viktig om oss mennesker: Vi foretrekker å forstå lidelse som en straff framfor å måtte forholde oss til den som noe fullstendig vilkårlig.


Sekulær og jordnær. Dersom vi ikke evner å ramme inn alderdom og død i en meningsfull fortelling, blir luftige drømmer om evig liv og ungdom bare kilde til en konstant nederlagsfølelse. En kulturell oppgave for vår aldrende befolkning blir derfor å skape sekulære fortellinger om livets grunnvilkår som appellerer til dagens mennesker.

Et sted å begynne kunne være å realitetsbehandle våre paradis-forestillinger. For er egentlig evig liv og ungdom noe å trakte etter? Dersom vi kunne spist en pille som skaffet oss dette, burde vi tatt den?

Selv de mest livsglade optimister hadde hatt gode grunner til å la være. For hva skulle motivere oss til å stå opp om morgenen og få utrettet noe, dersom vi visste at vi hadde uendelig med sjanser foran oss? Hvordan skulle vi kunne oppfatte noe som viktig overhode? Eller spennende? Ingenting står jo på spill for en som har ubegrenset med muligheter foran seg.


For mye av det gode. Det er i det hele tatt en feilslutning å tro at mer av noe som er godt nødvendigvis er godt. Filosofen Ingvild Torsen illustrerer dette ved å be oss tenke på bløtkake: Et stykke smaker herlig. To stykker også. Og kanskje tre. Men på et tidspunkt begynner man å bli kvalm.

For ikke å snakke om hvor lei oppvoksende generasjoner vil bli av alle oldingene som rir sine gamle kjepphester gang på gang på gang.

En fin ting med å bli gammel er jo at man omsider kan gi litt slipp på egoet og konkurransementaliteten som ofte er fremtredende både hos unge og godt voksne. Dette gir frihet til å reflektere over livet på en annen måte enn mens man står i kampens hete. Lykkes man med å løfte blikket ut av egen navle, vil man også lettere kunne overlate stafettpinnen til andre.

Dette er definitivt ikke det moderne menneskets fremste styrke, men kanskje vi burde øve oss – av hensyn til kloden, våre medmennesker og egen dødsangst.



Teksten ble første gang publisert på fritanke.no. Gjengitt med tillatelse.

Gå til innlegget

Er tro en privatsak?

Publisert over 8 år siden - 197 visninger

I debatten Vårt Land nylig arrangerte om religion og politikk, slo både Inge Lønning og Kjell Magne Bondevik utvetydig fast at religionen ikke er en privatsak. Bondevik fremhevet at en troende person tar med seg sin tro overalt, også i politikken. Lønning insisterte på at man ikke praktiserer en tro alene, men i fellesskap med andre mennesker. 

Ved å lire av seg slike selvfølgeligheter, flyktet de på snedig vis fra alle de vanskelige spørsmålene vedrørende religion og politikk. Ved å bagatellisere og avpolitisere skillet mellom det private og offentlige, unngikk de det mest opplagte spørsmålet i en debatt om religion og politikk, nemlig spørsmålet om det er legitimt at staten favoriserer én bestemt religion, slik tilfellet er med statskirkeordningen er i dag.  

Grunnen til at man opererer med et politisk skille mellom det private og det offentlige, er hverken ønsket om å ta fra noen deres tro eller for å hindre folk i å utøve sin tro i fellesskap med andre. Tvert i mot er tanken at staten skal være livssynsnøytral for best å kunne sikre alle borgere livssynsfrihet på en ikke-diskriminerende måte.

En livssynsnøytral stat forutsetter at religion og livssyn er en privatsak, i den betydning at ingen krever at deres syn skal være fellesskapets syn. Men dette betyr på ingen måte at man ikke skal kunne praktisere sin tro i fellesskap med andre. Den ”private affæren” kan ta to former: én helt og holdent personlig og individuell, den andre kollektiv. Poenget er at ett trossamfunn ikke skal kunne tale i fellesskapets navn, eller kolonialisere den offentlige sfære.

Å ta dette inn over seg i en norsk kontekst åpner for en rekke ubehagelige spørsmål, som det er forståelig at Bondevik og Lønning ikke ønsker fokus på: Er det for eksempel riktig at statlige institusjoner, som fengsler, sykehus og forsvaret, bare tilbyr tilhengere av majoritetsreligionen livssynsmessig betjening i form av prestetjenester? Er ikke dette et brudd på livssynsminoriteters religionsfrihet?

Innsatte, pasienter og vernepliktige har det til felles at de ikke har muligheten til fritt å oppsøke sine trossamfunn for å praktisere sin tro med andre. Hvis Lønning og Bondevik virkelig er så opptatt av individets rett til kollektiv trosutøvelse, hvorfor kjemper de ikke for at denne retten skal bli lik for alle, ved å oppheve det statskirkelige monopol i statlige institusjonene?

Det er med den hensikt å sikre likhet for loven, og å få bukt med diskriminering, at Human-Etisk Forbund mener at enhver form for konfesjonell preferanse bør fjernes fra den offentlige sfære. Dette betyr ikke at religiøse overbevisninger ikke kan ha innflytelse på samfunnets felles lover. Men det betyr at slik innflytelse bare kan oppnås ved å delta i den offentlige debatt, ikke gjennom lovfestede privilegier for tilhengere av en bestemt trosretning. 

Å ta inn over seg det politiske skillet mellom privat og offentlig, åpner for erkjennelsen av at det er svært lite som taler for at en trosretnings majoritet i befolkningen skal gi grunnlag for særegne politiske rettigheter. Selv om minoriteters livssynsfrihet opprettholdes, vil en anerkjennelse av majoritetens religion som offisiell religion, uvegerlig føre til at andre religioner og deres åndelige ledere lider urett på forskjellige måter. Selv om det ikke er snakk om forbud eller forfølgelse av minoriteter, kan diskriminering foregå på svært subtile måter.

Dette er en alt for viktig problemstilling til at politikere kan trylle den bort med ordmagi.

Gå til innlegget

Forbud mot burka

Publisert over 8 år siden - 312 visninger

Siste nytt i den franske ”slør-debatten” er at president Nicolas Sarkozy vurderer å forby bruk av burka og niqab på fransk jord. Loven fra 2004 som forbyr bruk av hijab i offentlig skole har tydeligvis gitt franskmenn blod på tann.

Motstandere av lovforbudet mot bruk av religiøse symboler i skolen, har hevdet at den bryter med barnas religions- og livssynsfrihet. Men det mener tydeligvis ikke Europas fremste eksperter på menneskerettigheter. I fjor fikk den franske stat medhold da to muslimske jenter, som var blitt utvist fra skolen på grunna av hijab i undervisningen, prøvde sine saker for Menneskerettighetsdomsstolen i Strasbourg.

Domstolen begrunnet medholdet med at fransk sekularisme, eller fransk laïcité, er et grunnlovsfestet prinsipp som ligger til grunn for den franske republikk, og at forsvaret av laïcité synes fundamentalt, spesielt i skolen. Med dette legitimerer domstolen de om lag 100 utvisningene av muslimske skolejenter som fant sted på 90-tallet, og gir Frankrike grønt lys til å stramme inn lovverket ytterligere overfor sin muslimske minoritet. 

Forsvarere av fransk laïcité hevder gjerne at Frankrikes skolepolitikk må forstås i lys av deres særegne historie. Skillet mellom politikk og religion i Frankrike er resultat av en lang kamp for å få bukt med kirkens og adelens privilegier. Dette har ført til at Frankrike skyr gruppeprivilegier som pesten. Gruppetilhørighet betraktes den dag i dag som en potensiell trussel mot den republikanske enhet som det identitetsbærende fellesskap. Og fordi det hersker enighet om at skolens oppgave er å oppdra barna til å bli autonome borgere som kan bidra til å utforme morgendagens republikanske fellesskap, må elevene lære å frigjøre seg fra de små fellesskap på skolen.

Problemet med denne forståelsen, er at den på ingen måte legitimerer forbudet mot religiøse symboler i skolen. Tvert i mot gir denne forklaringen styrket grunn til å minne franskmenn om at den historiske pendelen er i ferd med å svinge over til den andre ytterkant. Å nekte elever adgang til den obligatoriske undervisningen fordi de viser en sterkere lojalitet til en religiøs tradisjon enn til det republikanske kravet om nøytralitet, minner mistenkelig om det gamle regimets krav om total underkastelse.

Det nåværende lovforslaget om å forby burka og niqab på fransk jord er et autoritært forsøk på å tvinge noen til frihet. Men tvungen frihet kan aldri bli noe annet enn tvang. Hvis hensikten er å støtte kvinner som utsettes for tvang eller undertrykkelse, finnes det bedre løsninger enn lovforbud. Med lovforbud risikerer man å straffe dem man ønsker å frigjøre, fordi de som virkelig er utsatt for tvang mest sannsynlig vil få husarrest om loven gjennomføres. Og de som bærer niqab eller burka frivillig vil neppe få styrket sin republikanske troskap gjennom et slikt lovforbud. Tvert i mot vil en sunn reaksjon være å gjøre opprør mot den republikanske paternalismen.

Forslaget viderefører det verste i Frankrikes revolusjonære arv, og bør møtes med internasjonale reaksjoner. Det er på sin plass og minne franske laïcité-forkjempere om at det ikke bare er religiøse ledere som må innse grensene for sin makt. Det gjelder i aller høyeste grad også frihetens fanebærere.

Gå til innlegget

Litt sent med debatt om kristne verdier nå

Publisert over 8 år siden - 23 visninger

Vårt Land har grunn til å være stolte over å ha tatt initiativ til en verdidebatt om det kristne verdigrunnlag hvor også ikke-kristne blir invitert til å komme med sine synspunkter. Initiativet vitner om en vilje til selvrefleksjon, som kjennetegner noe av det beste i den kristne arv.

Når det er sagt, er det en smule ironisk at debatten om kristne verdier først blir reist året etter at det kristne verdigrunnlaget er banket inn i grunnloven og i skolens formålsparagraf.  Sett fra utsiden virker det litt merkelig at ”kristenfolket” først argumenterer heftig for å få den kristne kulturarven inn i grunnloven, for deretter, når de har oppnådd dette, å åpne for en debatt om hva denne arven egentlig er for noe.

Fordi norsk offentlighet ikke tok debatten før man fikk etablert den kristne kulturarv som statens og skolens verdigrunnlag, er man nå havnet en situasjon hvor det nærmest er opp til den enkelte å ta stilling til hva statens og skolens verdigrunnlag er. En lærer som betrakter tro, frelse og nåde som det sentrale i det kristne verdigrunnlag, kan i dag hente legitimitet i skolens formålsparagraf for sin forkynnende virksomhet i skolen.

Nå vil de fleste hevde at det er ”smørsiden” av den kristne kulturarv, så som toleranse, likeverd og frihet, som skal ligge til grunn for både staten og skolen. Men hvis dette er tilfelle, er det ubegripelig hvorfor man ivret etter å få arven inn i lovverket. Disse verdiene er jo allerede sikret gjennom menneskerettighetene, som attpåtil har forrang i norsk lovverk.

Det er i det hele tatt forunderlig hvordan et samlet Storting har kunnet bli enige om et nytt statlig verdigrunnlag som er så til de grader ullent og mangetydig. Det er vel ikke det parti som ikke har programfestet viktigheten av å bevare den kristne kulturarv, men det slående er at ingen utdyper nærmere hva de legger i denne arven.

Dette forteller oss at det ikke er innholdet i arven som er viktig for våre politikere. En kulturarv sier ikke bare noe om hva som er verdt å bevare, men også noe om hvem som er verdt å bevare. Og fordi alt pratet om kulturarven først dukket opp i en tid da vi fikk innvandring til Norge, er det nærliggende å tro at det har vært den norske identiteten som har stått på spill for landets politikere.

Inntrykket av at politikerne ser ut til å tenke på norsk identitet når de snakker om den kristne kulturarven blir bekreftet av at politikere fra ytterste venstre til ytterste høyre har begrunnet viktigheten av å verne om arven, ved å hevde at ”vi må kjenne oss selv for å være trygge i møtet med de andre”. Men hvem er vi? Og hvem er de andre? Er jeg ikke norsk om jeg ikke er kristen og/eller humanist?

Er det klokt av oss å basere grunnlov og skole på et skille mellom ”vi” og ”de andre”? Skal ikke grunnloven samle det norske folk, uavhengig av borgernes religiøse tilhørighet? Og skal ikke skolen være en fellesarena for barn med ulik religiøs og kulturell tilknytning, som lærer barna å respektere hverandre på tross av disse forskjellene?

Og til sist: Stemmer det virkelig at vi må kjenne oss selv for å kunne møte den andre? Er det ikke snarere slik at man må møte den andre for å kunne kjenne seg selv?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Magne Kristiansen kommenterte på
BCC trenger mer business
1 minutt siden / 533 visninger
Øystein Bjaanes Lemvik kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
43 minutter siden / 183 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 7 timer siden / 373 visninger
Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 373 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1927 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Til forsvar for mennesket
rundt 8 timer siden / 425 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 8 timer siden / 756 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1927 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 373 visninger
Torvid Høiland kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1927 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 9 timer siden / 373 visninger
Les flere