Kaia Storvik

Alder:
  RSS

Om Kaia

Nestleder i Tankesmien Agenda

Følgere

Solberg-Dynastiet

Publisert 3 måneder siden

Det er ingenting feil med å være glad i slekt og venner. Men når lederne våre gir dem jobben med å styre landet på vegne av oss alle, er det lite å være glad for.

Erna Solberg og hennes statsråder snakker om tillit nesten hver dag. Det er det god grunn til. Tilliten, den sosiale kapitalen vår, binder oss sammen. Den gjør det å drive forretning og samfunn både bedre og mer effektivt. I tillegg gjør den livet trygt og godt for oss som enkeltmennesker. Det eneste problemet med tillit er at den kan bli borte hvis vi ikke passer på den.

Aftenposten publiserte nylig en sak om slektsbånd i regjeringsapparatet til Høyre og Frp. Det er så mange personlige bånd på kryss og tvers blant Solbergs nærmeste, at selv ikke de mest erfarne politiske ringrevene klarer å holde oversikten.

Ifølge Grunnloven er det ikke lov for to ektefeller samtidig å sitte rundt Kongens bord. Men i løpet av de årene Erna Solberg har styrt landet, har hun hatt statsråder som har vært gift med statssekretærer, statssekretærer som har vært gift med hverandre og politiske rådgivere som er sammen – i samme regjering.

Ødeleggende for tilliten. 

Det er ikke klokt, av mange grunner. Den første og mest åpenbare, er at dersom det virker som politikere får makt og posisjoner basert på hvem de er i familie med, vil det være ødeleggende for tilliten folk flest har til det politiske systemet vårt.

Så kan man si at det er urettferdig. Skal du ikke få en jobb du er kvalifisert for, bare fordi du er gift med noen, eller barnet til noen? Ja, noen ganger skal det være slik. Det er ikke hundre prosent rettferdig på individnivå, men det er det nå en gang mye som ikke er. Det er heller ikke en rettighet å få bli minister, statssekretær eller politisk rådgiver. Det er et privilegium. Makten du har, forvalter du på vegne av andre.

Solberg viser liten forståelse for at det er problematisk at Høyre vekker assosiasjoner til familiebedrift mer enn et regjeringssystem. Hennes viktigste svar er at «unge mennesker møtes på jobb og forelsker seg».

Jeg ville ikke sagt det akkurat på den måten.

Relevant for alle. 

Dette er selvsagt en kritikk som er relevant for alle partier og det finnes knapt partier i Norge som ikke må være oppmerksomme på dette.

Men blant de store partiene skiller Høyre seg negativt ut. Høyre er dynasti-partiet framfor noen, slik blant annet Jon H. Fiva finner i sin rapport om politiske dynastier, publisert i American Political Science Review. I den norske debatten er det som oftest Arbeiderpartiet som får pepper for dette, men det viser seg altså at familiebånd betyr mest i Høyre. Blant de mindre partiene, er dette særlig tydelig i Senterpartiet.

De tette båndene gjør også mangfoldet mindre. Det er nok mange som synes at trøndernes viltre protester mot regjeringens sammensetning tyder på et litt for velutviklet selvbilde. Men det er grunn til å reagere på at det ikke er rom for en eneste person fra en landsdel med 460.000 innbyggere i landets hittil største regjering. Særlig når vi vet at dette samtidig gjelder syv andre, viktige fylker. At det heller ikke er plass til en eneste minister som har foreldre som er født i et annet land enn Norge, er med på å tegne et tydelig bilde av at representativitet ikke har vært spesielt viktig når denne regjeringen ble satt sammen.

Krevende kabal. 

Det er ingen rettighet å sitte i regjering, og vi skal ha respekt for at en regjering er en krevende kabal å legge. En årsak til at det blir smalt, kunne jo vært at personlige meritter trumfer alt. Men det er jo ikke slik at regjeringsapparatet i hovedsak består av fantastiske CV-er eller uforglemmelige meritter, hverken i eller utenfor politikken, selv om det er mange flinke folk der. Det er helt OK – det er ikke nødvendigvis slike egenskaper som gjør deg til en god politiker eller minister. Men det gjør det smale utvalget og familiebåndene i systemet vanskeligere å svelge.

Tilbake til Grunnloven. Ektefeller kan ikke være statsråder i samme regjering. Heller ikke foreldre og barn eller to søsken får være ministre samtidig. Det er fordi alle skal være helt sikre på at avgjørelser og valg statsråder tar, handler om hva som er best for Norge. At det ikke styres av andre hensyn, og at private konflikter ikke blir regjeringens problem. Grunnloven gjelder ikke statssekretærer og rådgivere, men det er et viktig signal om hva som er klokt, som Erna Solberg velger å se bort fra.

Så bedyrer selvsagt alle involverte at alle nødvendige hensyn tas, slik at slektskap og ekteskap ikke skal skape problemer. De forsøker helt sikkert. Men mennesker gjør feil. Det er derfor vi har regler for sånt.

Mindre representative.

Demokratiet er under press. Andelen nordmenn som er med i partier er mer enn halvert siden 1980 til bare syv prosent, og bare to prosent er aktive. Det betyr at partiene er mindre representative enn før. Da blir det ekstra viktig å sørge for at regjeringen og apparatet rundt representerer bredden av folket de er satt til å styre.

Stortinget har vært rystet av en rekke hendelser det siste året som alle går på tilliten løs. Metoo-sakene, svindel og rot med reiseregninger og alvorlig kriminalitet bidrar ikke til å øke tilliten til det politiske systemet.

Regjeringen forvalter en av våre aller viktigste verdier: tilliten til vårt felles demokrati og våre viktigste institusjoner. Hvis folk mister troen på at våre viktigste folke- og tillitsvalgte velges fordi de representerer folk i Norge og kan gjøre en god jobb, er vi ille ute.

Gå til innlegget

De dårlige ideene

Publisert over 2 år siden

Ideer og verdier er viktige i politikken. Men hva gjør vi når de skal settes ut i livet og ikke virker som de skal?

Det er et grunnleggende­ prinsipp for dagens regjering at de vil ha mindre stat, og at markedet og enkeltmennesker løser ting best på egen hånd. Det er oppskriften på et godt samfunn, mener de.

Som en konsekvens av dette vil de kutte skattene. Derfor var en av Jensen og Solbergs viktigste saker før forrige stortingsvalg vekstfremmende skattekutt.

Velgerne ble med på laget, for det høres jo unektelig strålende ut: I motsetning til de fleste andre spørsmål hvor du må ofre noe for å få noe, kunne man her få både mer penger i lomma, og mer vekst og flere arbeidsplasser. Innhold og budskap passer som hånd i hanske med både Frps og Høyres kjerneverdier, og i tillegg får alle det bedre.

Det eneste skåret i gleden er at det ikke virker, noe både forskning og erfaring viser.

Når denne stortingsperioden er over om et år, vil det ha kommet 20 milliarder mindre inn til fellesskapet enn før denne regjeringen tok makten. Men de har fortsatt til gode å dokumentere at milliardkuttene har skapt en eneste ny arbeidsplass.

Flere økonomimiljøer ser på dette nå, men selv før deres utredninger foreligger, vet vi en god del om hva som ikke virker. I Tankesmien Agenda har vi gått gjennom det vi i dag vet om hvordan skatt og velferd virker på vekst. Resultatet er et nytt notat, der vi har stilt oss tre spørsmål.

Bredt grunnlag. Det første vi ville undersøke, er om skatt er skadelig for vekst. Alle skatter påvirker økonomisk atferd. Skatt gjør minst skade med et bredt skattegrunnlag. Skattlegger vi mange ulike objekter, kan vi holde­ skatteprosenten lav.

OECD rangerer ulike skattegrunnlag ut fra skadelighet. Øverst ligger inntektsskatt for selskaper, så inntektsskatt for personer, fulgt av skatt på forbruk, og helt til slutt skatt på eiendom og arv som det minst skadelige. Vil vi ha et skattesystem som fremmer vekst, bør vi skatte mindre på inntekt, mer på eiendom og arv.

Det andre spørsmålet er hvem som skaper mest vekst hvis de får mindre skatt. Erna Solberg og Siv Jensen har vært veldig tydelige: De med størst formue og høyest inntekt har fått det aller meste av deres skattekutt. Dette bygger på ideen om at det er de rike i et samfunn som skaper vekst og arbeidsplasser. Lar vi dem få en enda større andel av inntektene i samfunnet, vil de skape arbeidsplasser, og det blir mer velstand for alle.

Men i virkeligheten er det ikke slik. Det som skjer når de rikere blir rikere er nettopp det, mens veksten uteblir. Det har sammenheng med at de rikeste ofte sparer mer enn dem med lavere inntekter, og sparing skaper ikke vekst. Det gjør derimot skattekutt for folk med dårligere råd.

Når de med mest fra før får store skattekutt, øker forskjellene. Ulikhetene i de vestlige landene har økt dramatisk siden 80-tallet. En viktig årsak er at de store skattekuttene i formue- og inntektsskatt for de rikeste i samfunnet startet da. I tillegg til at økende ulikhet oppleves som urettferdig, svekker tillit og skaper grobunn for sosial uro, er det også hemmende for økonomisk vekst. Både verdensbanken og OECD advarer derfor mot økende ulikhet.

Både og. Det tredje spørsmålet handler om selve nivået på skatt. Er det slik at samfunn med lave skatter og mindre offentlige tjenester har mer vekst og ­arbeidsplasser enn samfunn med høyere skatter og god velferd? Nei, slett ikke. Vi må ikke velge mellom vekst og skatte-finansiert velferd, tvert imot.

Velferdsordninger som gjør at du kan miste jobben uten å miste alt, gir oss et omstillingsdyktig næringsliv. Skatt setter samfunnet i stand til å gjøre store løft på infrastruktur, skole og helse,­ som øker vår produktivitet. 
Hvorvidt skattekutt er vekstfremmende kommer helt an på hvordan de utformes. Det er ingenting som tyder på at lavere formuesskatt og ingen arveavgift skaper arbeidsplasser.

Så hvorfor gjør regjeringen det likevel? Fordi det å kutte i skattene er et mål i seg selv. At det ikke virker, spiller liten rolle.

At verdier og ideologi ikke passer med virkeligheten, er ikke bare en utfordring for høyresiden i norsk politikk. Det skjer med de fleste partier nå og da.

Og ønsket om vekst og ­arbeidsplasser er en god verdi. Men da må man lage politikk som virker for ideene og verdiene man fremmer.

Alt annet er juks.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19-09.2016

Gå til innlegget

En delt verden?

Publisert over 2 år siden

Hvis det ikke er bra nok for mine barn, så er det ikke bra nok for naboens barn heller.

Mange av elevene i klassen min på barne­skolen hadde innvandrerforeldre. Det var utfordrende for familiene til flere av jentene at de skulle omgås gutter, særlig da de ble litt eldre. Min skole valgte å la foreldre ta jenter ut av svømmeundervisningen.

For dem som ikke ønsket kristendom, var alternativet faget livssyn. Foreldre som ønsket det kunne ta barna sine ut av disse timene også, og heller gi opplæring i egen religion utenom skolen.

Og da vi skulle begynne på ungdomsskolen, og alle vi andre måtte bytte skole, kunne faktisk innvandrerjentene gå videre på en ren jenteungdomsskole for muslimske jenter. Skolens analyse var at jentene kom til å slutte etter sjette klasse hvis de ikke fikk gå på skole uten gutter.

Det stoppet ikke der, vi visste mye om hverandre i min barndoms samfunn. For eksempel hvem som fikk juling hjemme. Mange voksne visste også. Men det var helt åpenbart at skolen og barnevernet grep inn oftere og hardere overfor norskfødte foreldre enn mot innvandrerforeldre. Flere innvandrerbarn måtte leve med mishandling.

Det skyldtes ikke vond vilje­, men usikkerhet og mangel på kunnskap og gode løsninger. Forskjellsbehandlingen var urettferdig, på grensen til utilgivelig, faktisk. Slik behandling er det motsatte av å gi alle like muligheter. I dag er det meste av slikt utenkelig. Heldigvis.

Hijabpolitikk. Nylig lanserte tankesmien Agenda et notat på mer enn femti sider om en bedre integreringspolitikk. Politikere fra alle partiene på sentrum-/venstresiden hadde gjennom et halvt år jobbet sammen med flere av våre fremste forskere på feltet. De la frem et notat på over 50 sider med en lang rekke forslag.

Jeg har snakket med over 50 ulike journalister om den rapporten. Over 90 prosent startet med å spørre om det står noe om hijab. I Norge er vi ualminnelig opptatt av muslimske hodeplagg.

Å arbeide mot barns bruk av hijab står ikke øverst på min liste over ting vi må gjøre for å få en bedre integrering i Norge. Det er mye viktigere med fattigdomsbekjempelse, arbeid, utdanning og å få slutt på utbredt diskriminering. Det er viktigere at vi er sammen med naboer, uavhengig av hvilket land de er født i. Det er viktigere at asylsøkere slipper å råtne bort på mottak i årevis, og at vi bekjemper ekstrem sosial kontroll, vold og mishandling. Det er viktigere med god dialog mellom skole og hjem, og at man lærer vitenskapelig tenkemåte og kildekritikk på skolen. Bare for å nevne noe.

Det betyr imidlertid ikke at vi som samfunn ikke bør ha en ­mening om hvorvidt det er bra eller dårlig at barn dekker til hår og kropp for ikke å virke fristende for menn.

Jeg har diskutert hijab siden jeg var 13, fordi noen av venninnene mine brukte det. Jeg snakker fortsatt om det i hverdagen, nå med mødre som selv bruker hijab. Noen av dem har døtre som gjør det samme. Det er ofte ­interessante og gode diskusjoner.

Årsakene til at barn i Norge bruker hijab er veldig forskjellige. Jeg har snakket med jenter som selv mener skautet fører dem nærmere Gud, med jenter som synes hijab er kult og voksent, med jenter som er tvunget av familien, og med noen få som har fått juling hvis de går uten.

Tydelig formidling. I Koranen står det at kvinner skal «senke blikket, legge bånd på sin sanselighet, og ikke vise mer av det som kan være tiltrekkende, enn hva som (i anstendighet) kan være synlig, og la sløret være trukket over brystet». Voksne kvinner må selvsagt få velge helt selv om de vil skjule seg for menn av religiøse årsaker, og ­andre står fritt til å mene det vi vil om det valget. Men barn i Norge skal ikke hemmes av at noen kan se dem som seksuelle objekter.

Dette synes jeg vi som samfunn skal formidle tydelig til foreldre, gjennom skolen. Nasjonale retningslinjer for at barneskoler skal arbeide mot bruk av hijab vil være et langt bedre verktøy enn det vi har i dag.

Det finnes ting som er viktigere enn at småjenter bruker ­hijab. Men god integrering handler ikke om én ting. Det handler om å gjøre veldig mange forskjellige ting på en gang. Og vi skal ikke stilltiende godta dårlig forskjells­behandling, ikke på noen områder. Fordi alle barn i Norge skal ha like muligheter.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.08.2016

Gå til innlegget

Takknemlig? Seriøst?

Publisert nesten 3 år siden

Sommerferie er deilig, men du er ikke norsk hvis du ikke har noe å klage over. Ikke glem at ferie faktisk er tvang.

Som ung voksen syntes jeg ferie var deilig, men langt fra nødvendig. Ikke at jeg ikke likte muligheten til å reise, men det gikk like fint de årene jeg droppet sommerfri og jobbet i stedet. Det var noen år jeg syntes ferieloven var ganske irriterende. Jeg ville heller jobbe mer og tjene mer.

Nå, som fulltidsarbeidende trebarnsmor med førtiårskrisa rett rundt hjørnet, takker jeg høyere makter når sommeren kommer og jeg får fire uker til å gjøre minst mulig. Uten feriepausene som jeg ifølge loven både har rett og plikt til å ta, måtte jeg enten satt ned tempoet drastisk ellers i året eller blitt veldig, veldig sliten.

Men jeg innrømmer det gjerne. Det har vært dager da jeg i bunn og grunn ønsket at både arbeidsgivere, fagforeninger og staten blandet seg litt mindre i hvordan akkurat jeg skal leve livet mitt.

I Norge er det mye som er regulert, og likt for alle. Vi har lover og reguleringer og forordninger for enormt med ting, og arbeidslivet er ikke noe unntak. Snarere tvert imot, og jammen har de tariffavtaler i tillegg også. På toppen kommer et nesten uoverskuelig stort antall oppgaver som vårt samfunn utfører. Og enten du trenger tjenestene eller ikke, er du med på å betale for dem. Barnehager, asylmottak, skoler, fødselspermisjoner, rusomsorg, veiutbygging, sykkelfelt, NAV-kurs, sykehjem og sykehus, og det er bare for å nevne noe.

Lover og regler kan tidvis oppleves som begrensende, og det kan være nokså irriterende å vite at man er med på å betale for en haug med ting og tjenester som man i hvert fall i øyeblikket har svært liten bruk for. Det tror jeg alle tenker innimellom. Men alt i alt er det mye som tyder på at vår måte å organisere samfunnet på, fungerer ganske bra.

Har du noen gang googlet «best country to live in»? Hvis du har lyst til å styrke nasjonalfølelsen en dag, anbefaler jeg det på det sterkeste. Du finner ikke en liste der ute der Norge ikke ranker på topp tre av alle verdens land, og ualminnelig ofte havner vi helt på toppen.

Nordmenn vet selvsagt at vi har mye å være takknemlige for. Vi sier det pliktskyldigst, nå og da. Å bli født norsk er som å vinne i lotto. Men så er vi ferdige med det. Det er rett og slett ikke en del av den norske folkesjela å fokusere så altfor mye på det som er bra. Tvert i mot, egentlig. Det er sikkert noe vi deler med svært mange andre mennesker verden over, men av en eller annen grunn føles det som regel litt mer naturlig å snakke om det som ikke fungerer. Klage og syte litt. Det er ikke noe galt i det, og det er trolig en viktig grunn til at vi hele tiden gjør ting enda litt bedre også. Men kanskje ville vi hatt det enda bedre hvis det var en viktigere del av kulturen vår å snakke om det som går godt.

Ta norske sykehus for eksempel. Nesten alle nordmenn som har vært på sykehuset er svært fornøyde med behandlingen de får. Over 90 prosent, faktisk. Allikevel er en stor andel av oss engstelige for at vi ikke skal få god behandling hvis vi blir syke i framtiden. Hva det skyldes? Sikkert forskjellige ting, men det ville ikke overraske meg om en viktig årsak er at både mediene og vi som enkeltindivider bruker mye mer tid på å snakke om det som går dårlig, enn alt som er bra.

At mye er bra, betyr selvsagt ikke at ikke en del bør bli enda bedre. Vi har mye ugjort, og mye som skal forandres i Norge. Men vi har også mye vi skal forsvare.

Derfor bruker jeg i år 5 minutter av sommerferien min på å kjefte litt på 25 år gamle meg, som ikke forstod at ferie er noe mer enn luksus. Det er selvsagt slik at noen av våre ordninger ikke passer superbra for uanstendig friske 25-åringer uten barn. Akkurat som andre regler og ordninger ikke passer for andre. Men frisk 25-åring er man bare ett år i livet. At akkurat jeg akkurat da ikke trengte ferie, betyr ikke at vi bør fjerne en for svært mange nødvendig pause i hektiske krevende liv. Sånn er det i grunnen med ganske mye, når man tenker litt grundigere over det. God ferie!

Gå til innlegget

When in Rome ...

Publisert nesten 3 år siden

I Norge har vi svært lite korrupsjon. Men når vi er i utlandet stiller saken seg litt annerledes.

Når jeg er ute og reiser, tar det veldig kort tid før jeg forandrer meg litt. Plutselig er det helt naturlig at små barn er oppe til langt over midnatt, jeg får en uforklarlig forkjærlighet for plastsmykker eller forventer med ett at menn skal åpne dører for meg mens de mumler søte små høflighetsfraser.

Det er en dypt menneskelig egenskap å tilpasse seg omgivelsene. Ofte er det en god ting. Det gjør ting enklere, det blir lettere å delta i stedet for å observere fra utsiden. Alt glir litt bedre.

Jo lenger man er et sted, jo mer forandrer man seg. Integrering er et ord på denne prosessen. Det er altså gode grunner til å kaste seg på, og «When in Rome, do as the romans».

Men noen ganger er tilpasning at man er med på å sementere, gjenskape og styrke grunnleggende dårlige sider ved andre samfunn. Korrupsjon er et slikt eksempel.
På alle nivåer. Når man lever et alminnelig norsk liv, er det vanskelig å overskue hvor alvorlig korrupsjon er.

I samfunn der korrupsjon er utbredt, blir folks liv og muligheter på avgjørende områder gjennomsyret av den. For eksempel kan de som har råd først kjøpe seg gode karakterer, og deretter gode jobber. Det betyr at svært mange talenter forblir ubrukt, og like muligheter er en illusjon. Man ender med dårlige folk på viktige steder, og de som er på bunnen kommer seg ingen vei.

Man velger heller ikke de beste løsningene når man skal satse på ny teknologi eller annen utvikling, men de som betaler mest under bordet. I tillegg til at man kan kjøpe seg fri fra svært alvorlig kriminalitet, med de konsekvensene det har for liv og sikkerhet for alle.
Korrupsjon finnes svært sjelden bare på et nivå i et samfunn. Korrupsjon på toppen henger sammen med korrupsjon nedover i samfunnet.

Mange avsløringer. For Norges del er dette ikke lenger en teoretisk debatt. Signalet fra staten er krystallklart. Norske selskaper der staten er eier skal ha null-
toleranse for korrupsjon. Likevel har en rekke selskaper de siste årene blitt avslørt for korrupsjon, eller de har store eierinteresser i selskaper der det forekommer utstrakt og alvorlig korrupsjon.
Bare for å oppsummere noen saker: Yara har innrømmet grov korrupsjon og vedtatt bøter i hundremillionersklassen. Fire av deres tidligere toppsjefer ble i fjor dømt til strenge fengselsstraffer. (Ankesak kommer opp til høsten).

Kongsberg Gruppen ble i 2014 siktet for grov korrupsjon og bestikkelser i Romania, tiltale er ventet før sommeren. Telenor-eide Vimpelcom har innrømmet alvorlig korrupsjon i Usbekistan. Det stilles også spørsmål ved Statoils praksis i Angola.

Debatten som har gått om hvordan Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite skal gjøre sin jobb er viktig, fordi det er avgjørende for det statlige eierskapet på hvilken måte Staten forvalter sitt eierskap. Men den debatten handler ikke om hvorvidt korrupsjon er uakseptabelt. Den må heller ikke stå i veien for en opprydning av norske selskapers praksis i utlandet i framtiden.

Det må skje på en lang rekke ulike måter: Ved bedre eierstyring, strengere lover og regler, mer penger til etterforskning og straffeforfølgelse av de skyldige. Det er åpenbart at mange selskaper har en stor ryddejobb å gjøre internt.

Ikke råd. Det finnes sterke krefter som forsøker å ufarliggjøre den rollen våre penger har hatt i å bidra til korrupsjon. Det må de ikke få slippe unna med.
Hvis prisen for å ikke bidra til korrupsjon er at norske selskaper ikke får kontrakter i enkelte korrupte land, er det helt greit. Det finnes andre steder å investere. Det er verdt å minne om at Telenor tapte milliarder av kroner da de måtte selge seg ut av Vimpelcom, i tillegg til tapt omdømme.

Korrupsjon koster dyrt for den enkelte, men har også en enorm kostnad for den overordnede økonomien. Det er et av de største hinderne til bærekraftige økonomier og politisk og sosial utvikling, både i- og u-land. Det reduserer effektiviteten og øker ulikheten.
Overslag fra World Economic Forum anslår at korrupsjon koster verden mer enn fem prosent av verdens totale BNP. Det har vi simpelthen ikke råd til.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN PÅ EN MANDAG - VÅRT LAND 30.05.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4744 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4730 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2474 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1771 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1706 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1494 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1323 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1287 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1113 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere