Kaare Michael Christoffersen

Alder: 36
  RSS

Om Kaare Michael

Jobber som ungdomsprest for menighetene i Eid kommune.

Følgere

Publisert rundt 4 år siden
Tor Albertsen – gå til den siterte teksten.
Derfor en del antydninger som kanskje ikke henger sammen, og det gjør det vanskelig å vite hva jeg vil fram til. I 16 års prestetid, fra 1982-98, ble jeg frustrert av dobbeltkommunikasjonen mellom meg og pårørende. Jeg burde jo sørge for fruktbar kommunikasjon! Muligens var frustrasjonen at jeg ikke godtok for egen del at jeg og pårørende var uenig i vektlegginger: Jeg om tro og pårørende om savn. Heldigvis hører begge deler til, men adskilt, i begravelsens liturgi. Når alt kommer til alt er det viktigste for meg at liturgen tar på alvor at liturgien er forkynnelse! Og sjelesorg. Forskjellige vektlegginger er vel i realiteten uunngåelig.

Takk for svar Tor!

Nå forstår jeg bedre.
Jeg går vanligvis gjennom liturgien med de pårørende i sørgesamtalen, når vi kommer til minneordet poengterer jeg at uavhengig om det er jeg eller dem som holder det, så er det deres ord om den avdøde. Når vi kommer til talen så poengterer jeg at min oppgave er å formidle det kristne håpet for de levende, og at det er det jeg kommer til å legge vekt på.

Liturgien har, som du påpeker, forkjellige vektlegging i sine forskjellige ledd :)

Vi går ikke inn i sørgesamtalen med det samme utgangspunkt, vi og de pårørende. Slik må det vel forsåvidt også være.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 4 år siden
Tor Albertsen – gå til den siterte teksten.
Men på hvilken måte skal kirken da samtidig unngå at den personlige gjenkjennelse blir selve poenget med tro og evig liv? Mange, enten de regner seg som troende eller ateister, har den oppfatning. Og dobbeltkommunikasjon både med evangeliet og med hverandre blir konsekvens. Les Verdidebatts diskusjoner mellom kristne og ateister! Finnes det noen av disse som har vært fruktbare?

Derimot: "De som får se Kristus, blir trukket inn i hans bilde, de blir formet så de ligner ham og gjenspeiler det guddommelige. ... Vi vandrer fra gjenkjennelse til gjenkjennelse, fra klarhet til klarhet på vei mot fullkommen likhet med Guds Sønn. "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet og til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd" (2 Kor 3,18) (Dietrich Boenhoffer: Etterfølgelse). Det er den gjenkjennelsen som venter i det evige liv.

Jeg håper selv å få se mine kjære igjen en dag. Det er ikke mitt største håp. Det er heller ikke basisen for mitt håp.

Men det er fremdeles et håp jeg har, og det er et rimelig håp rent eksegetisk og systematisk sett...

Så jeg sliter med å forstå hva du vil frem til..

Burde vi avkrefte noe som er sant fordi folk kan feste for mye håp til det?

Du sier "det er den gjennkjennelsen som venter i det evige liv". Jeg er dels enig, men det er vanskelig å diskutere dette med deg fordi du glatt hopper over poengene mine. Jeg sliter som sagt med å forstå hva du "er ute etter".

Jesus Kristus er både grunnlaget og målet for det kristne håp. Det å bli reist opp til evig fellesskap med Ham, speile Guds bilde, til en dag å se ansikt til ansikt.

Det forandrer ikke på det faktum at det er rimelig å håpe på et gjensyn med sine nærmeste. Av de grunner som jeg har nevnt og flere til.

Vi skal være bevisste på hvor vi "legger trykket"? Joda, jeg er enig i det. Men du refererer til "verdidebatts diskusjoner mellom kristne og ateister og spør om noen av disse har vært fruktbare". Svaret er ja. Jeg har hatt flere fruktbare diskusjoner med f.eks Vegard Moseng (ikke om akkurat dette forøvrig). Jeg har heller ikke lest alle diskusjonene mellom kristne og ateister her inne, men de færreste skyttergravsdebattene jeg har sett har hatt noe som helst med om vi møter våre kjære i "himmelen" å gjøre.

Hvis jeg skulle forsøkt å summere hvordan jeg leser deg: "Folk håper mer på et evig gjensyn med sine nærmeste, enn på et evig fellesskap med Kristus. Det er et problem, vi må gjøre noe med problemet."
Og så er jeg usikker på om du avskriver et gjensyn med sine nærmeste eller ikke. Det virket i starten som du gjorde det, men siden du i stor grad ikke problematiserer poengene mine, men endrer innfallsvinkel så blir jeg usikker..

Jeg er forøvrig meget glad i Boenhoffer

Gå til kommentaren

Publisert rundt 4 år siden

Å ungå sammenblanding av minnetalen og forkynnelsen er absolutt et poeng, men det er et annet poeng enn det å utelukke gjennkjennelse av og gjenforening med sin kjære i evigheten.

Samtidig er det verdt å merke seg at god forkynnelse tar høyde for kontekst. Omstendighetene rundt gravferden, situasjonen til de pårørende osv bør absolutt virke inn på forkynnelsen. Hvilke bilder vi bruker, hva vi vektlegger osv må være basert på en enkel vurdering: "Hvordan kan vi best forkynne evangeliet i denne situasjonen".

Gå til kommentaren

Publisert rundt 4 år siden
Tor Albertsen – gå til den siterte teksten.
Oppstandelsen er å få være i evighetens fellesskap sammen med Jesus, og der lovsynge Gud. Jeg kan ikke se at noe annet og mer konkret nevnes. Og det et er myntet på menigheten. Eller har jeg forstått feil?

Jeg vil ikke si at du har misforstått, men det slår meg at du ser ganske snevert på det og at du utelater mye.

Som sagt, dersom Jesu oppstandelse er forbildet på vår egen oppstandelse så er det ingen grunn til å anta at ikke gjennkjennelse og gjennkjennelighet er del av oppstandelsen.

Så har du gjennopprettelsesperspektivivet som blir brukt. Adam og Eva, om enn som metaforiske personer, har navn, fellesskap med hverandre og en relasjon seg i mellom. Det er ingenting som tyder på at de utelukkende fungerer som en radio som bare spiller lovsang :)

Samtidig er det verdt å merke at å elske forutsetter identitet. Dersom vi elsker og blir elsket av Gud og hverandre i evigheten så må det være noen som elsker og som blir elsket.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 4 år siden

Jeg ser ingen grunn til å anta at det ikke er et gjennsyn i oppstandelsen fra de døde. Og jeg ser enda mindre grunn til å frarøve mennesker håpet om et slikt gjennsyn.

NT er klar på at vi skal følge vi skal følge Kristus i en oppstandelse som likner hans. Jesus kjente igjen sine disipler og disiplene kjente ham.

Så er spørsmålet om sjelesøvn frem til oppstandelsen, limbo, sjelen i himmelen, kroppen på jorden for all del spennende spørsmål, men uten relevans til om vi med god samvittighet kan støtte pårørende i deres håp om et gjennsyn.

Mvh Kaare Michael Christoffersen

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3441 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
12 dager siden / 1225 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 959 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
18 dager siden / 883 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
10 dager siden / 815 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
10 dager siden / 627 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
22 dager siden / 561 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 490 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere