Grete Ullestad

Alder: 61
  RSS

Om Grete

Jeg har universitetsutdannelse i språk og litteratur. For tiden jobber jeg innenfor skoleverket. Min hovedinteresse i forbindelse med dette debattforum er den kristne religion og dens historiske bakgrunn, med særlig henblikk på kirkens teologi og konfesjon, som jeg har en kritisk holdning til.

Følgere

POSTULATET OM GUDS GENETISK- FYSISKE SØNN

Publisert nesten 11 år siden

(4. del)  HVORFOR  ER  FORUMETS  BISKOPER  TAUSE

                OM  JESUS OG  NATURLOVENE?

Etter at Den norske kirke (DNK) på Kristi himmelfartsdag (i år 21.mai) avsluttet sin årvisse serie med bibelske dokumentasjoner for at Jesus fra Nasareth er Guds genetisk-fysiske sønn, har vi på dette forum i korte trekk foretatt en kritisk gjennomgang av denne dokumentasjonen.

Vi som er sterkt kritiske til det som for kirken fortsatt er dens aktuelle, men nå ca. sytten hundre år gamle bekjennelse, har i 47 år – regnet fra undertegnede kirkemedlem A. Edwiens  ”Memorandum til de teologiske fakulteter” – forsøkt å få avklart hva det egentlig er for slags historisk grunnlag DNK påberoper seg for sine postulater om sin hovedpersons overmenneskelige guddommelighet. Fakultetenes daværende dekaner (teologiprofessorene Reidar Hauge ved TF og Leiv Aalen ved MF) innrømmet den gang i presseuttalelser sine lærestolers forpliktelse til å svare. Men disse løfter er ennå ikke blitt innfridd (jf. Edwiens nettsider, memorandum).

SANNHET  ELLER  USANNHET?

Vi gjengir her et utdragfra dette skriftet, som har tittelen:

KIRKENS DOGMER OM JESU NATURLOVSTRIDIGE FØDSEL OG OPPSTANDELSE:  SANNHET  ELLER  USANNHET? (1962):

”Om de begivenheter som disse dogmer om Jesus postulerer historisk har funnet sted, er selvsagt av fundamental betydning for hvordan Jesu personlighet må oppfattes, hva som var forutsetningene for hans opptreden og forkynnelse. Og om disse påstander gir et sant bilde av historiske fakta, er samtidig helt avgjørende for hvordan det gudsbegrep kirken opererer med skal vurderes. Postulatene gir både Jesus og hans guds personlighet et så eksklusivt biologisk grunnlag at hans opptreden og lære i stor grad må bli fremmed for den menneskehet som ser seg underlagt livets og historiens naturlovmessige sammenheng”.

Vi har på dette debattforum fulgt opp etterlysningen fra 1962 om  postulatenes grunnlag først og fremst fordi her er påmeldt to biskoper i DNK.

Som tidligere påpekt, gjør vi dette som kirkemedlemmer. Det er vi blitt  på grunnlag av lovbefalt spedbarnsdåp og påfølgende indoktrinering, som innebærer at vi er blitt pålagt – av den norske stat – å erklære kirkens bekjennelse og tro som vår egen. Kirken har dermed  forpliktet oss til å vurdere dens lære og teologi med dypt saklig og personlig alvor og engasjement. Det har ført til at vi i en lang årrekke har beskjeftiget oss med de enorme historiske og etiske problemer denne teologi reiser.

Vi har måttet fokusere på det som var og er kirkens stadig sentrale og velkjente (med et misvisende navn) ”apostoliske bekjennelse”, fordi den i klart språk erklærer som historiske fakta at denne doms- og endetidsprofeten fra oldtidens Palestina har brutt tre grunnleggende, vitenskapelig fastslåtte naturlover for menneskets liv på jorden. Det gjelder som kjent Jesu naturlovstridigefødsel, oppstandelse og himmelfart. Vi viser til våre tre innlegg på forumet her om dette tema 21/5-09 (1. del), 10/6-09 (2. del) og 26/6-09 (3. del).

I det første innlegget henvendte vi oss generelt til de teologer i Den norske kirke som har ansvaret for at den fortsetter å hevde disse postulater som faktiske historiske hendelser. Vi legger stor vekt på at DNK trekker uhyre vidtrekkende konsekvenser av påstandene ved å fremstille det som om de har sin hjemmel og sitt opphav hos den over alt og alle opphøyde, absolutte autoritet: ”Gud Far den allmektige himmelens og jordens skaper”. Og derfor med skjebnesvangre følger for hele menneskeheten.

Vi understreket derfor det store ansvar angående den bevisbyrde kirkens teologer påtar seg når de erklærer sine troskapsløfter til de bekjennelsesskrifter som i klart og tydelig språk fastslår disse påståtte brudd av Jesus på naturens lover for menneskelivet.

Da 3 uker var gått fra vårt første innlegg (1. del, 21. mai) uten noen slags kommentar fra ansvarlig teologisk hold, til tross for at to biskoper har registrert seg som deltakere på dette debattforum, fant vi grunn til å gjenta etterlysingen av autoritative kommentarer. Samtidig presiserte vi det aktuelle tema i form av 10 konkrete spørsmål, som vi mener det vil være enkelt for våre kirkelige adressater å svare på.

SPØRSMÅLENE TIL FORUMETS BISKOPER

--------------------------------------------------------------------------------

Mangelen på respons fra forumets to biskoper – vi har ventet på å bli orientert om de overhodet er innstilt på å svare – gjør at vi i dette fjerde innlegget om kirkelærens sentrale problemer vil innskrenke oss til tre spørsmål blant de ti vi stilte i innlegget 10. juni. Og vi retter dem altså helt konkret til biskopen i Tromsø, Tor Berger Jørgensen og pensjonert biskop Per Lønning:

SPØRSMÅL 1: Er biskopen enig i at vi (i innlegget 10.6)  har gitt en korrekt fremstilling av det som DNK i sin sentrale bekjennelse (den såkalt ”apostoliske”) ved ukentlige gudstjenester i klart språk uttaler om Jesus fra Nasarets unnfangelse og fødsel, oppstandelse etter død og begravelse og oppstigning til himmelen? Er det noe av dette vi ikke har referert riktig?

SPØRSMÅL 4: Er biskopen enig i at Den norske kirke trekker enorme og for menneskeheten skjebnessvangre konsekvenser av sine påstander om sin hovedperson, Jesus fra Nasarets brudd på de tre fundamentale naturlover for menneskets liv, og at dette ut fra kravet om historisk sannferdighet og respekt for etiske grunnormer forutsetter at det må stilles eksepsjonelt strenge krav om bevis for påstandenes faktisitet og sannhet?

SPØRSMÅL 5: Hvis biskopen er enig i at slike strenge beviskrav er nødvendige, mener han da at DNK, inkludert seg selv som en av dens tilsynsmenn, har oppfylt og fortsatt oppfyller sin bevisbyrde og den nødvendige dokumentasjonsplikt angående de postulater den fremsetter om Jesus fra Nasarets brudd på naturens lover?

HVA  ER  KIRKEDEMOKRATI?

Kirkens teologer kaller stadig DNK  en ”folkekirke”. Debattleder Espen Utaker spør i sitt innlegg 19. juni ”Hva med kirkedemokratiet?”. Foranledningen er striden om bispeutnevnelsen i Stavanger nylig. Vi mener de gjentatte konflikter ved slike anledninger røper at det er umulig å praktisere demokrati i en kirke som styres på grunnlag av det man må kalle et ettpartisystem forankret i en autoritær ideologi. Demokrati betyr folkestyre og kirken kalles en ”folkekirke” fordi dens styringsgrunnlag er fastslått av formelt folkevalgte organer i landets grunnlov.

Men ”kirkedemokrati” må bety at alle vi som er medlemmer av DNK har både ytringsrett, stemmerett og styringsrett i denne kirke ut fra demokratiske prinsipper. Og det må bety at vi da også skal delta ibestemmelsen av hva som skal være dens åndelige og etiske grunnlag, med andre ord om hva som skal være kirkens konfesjonelle konstitusjon.

SPERRER   BISKOP-INSTITUSJONEN   FOR  YTRINGSFRIHET  OG ÅPEN  DEBATT?

Vi ser det som viktigst av alt at kirken skal være sannferdig i sitt  konfesjonelle grunnlag i alle spørsmål av historisk-faktisk art som kan kontrolleres og verifiseres på grunnlag av nøktern historisk og naturvitenskapelig forskning og forsvares ut fra allment anerkjente etiske prinsipper.

Det er på dette grunnlag vi som kirkens medlemmer finner å måtte stille krav om full avklaring av spørsmålet om det er etisk og religiøst holdbart  fortsatt å gjøre et historisk menneske til et overhistorisk guddommelig, teologisk og moralsk feilfritt overmenneske. 

I denne forbindelse er vi kommet i tanker om at lærerne ved våre presteskoler, etter nærmere (her 47 års?) overveielse kanskje ikke ser seg i stand til å opptre som part i en debatt som angår holdbarheten av de postulater som offisielt bærer kirkens lære og bekjennelse. Etter her å ha presentert problemet i tre innlegg for å få avklart dette, må vi nå stille følgende spørsmål:

Hva skyldes biskopenes taushet? Skyldes den at de som statskirkelig instans skal overvåke at bekjennelsesplikten respekteres? Fører den tros- og meningssensur de åpenlyst praktiserer i en stats- og ”folke”-kirke til at den simpelthen setter konkrete sperringer for en åpen og fri debatt mellom kirken og dens medlemmerom sannheten og holdbarheten av dens teologi om Jesus? Meget tyder på det. I så fall betyr det at denne sensur fører til at selve livsbetingelsen for et demokrati ikke kan fungere.

Vi ser det slik at også landets ”religionsvesen” skal og må praktisere demokrati – folkestyre. Det må fullt ut styres  av ”partier” som på sitt saksområde tilsvarer de ordningene vi har i vårt politiske demokrati.

Som forhåpentlig de fleste vil forstå er det da et alvorlig problem og et hovedpoeng her at den norske stats kirke har anskaffet nesten hele sin medlemsmasse gjennom påtvunget spedbarnsdåp og påfølgende indoktrinering av mindreårige i sin lære og teologi, noe som står i klar strid med Den universelle erklæring om menneskerettighetene (artiklene 18 og 20).

I en lengre overgangsperiode bør kirken gi alle medlemmer anledning til full demokratisk innflytelse på sitt læregrunnlag. Og det må skje på basis av en helt åpen debatt om og kritikk av det foreliggende grunnlag, hvor det må være en plikt for de som i dag er ansvarlige for den teologi kirken har arvet fra oldtiden, å svare på medlemmenes utfordringer.

Det følger av dette at årets planlagte kirkevalg bør utsettes til det kan finne sted på et demokratisk grunnlag.

                                                    ***

HVIS  BISKOPENE Jørgensen og Lønning ikke ser seg i stand til å svare på (noen av) de spørsmål vi har stillet dem (2.del, 10.6.09), anmoder vi  om at de i alle fall vennligst gir oss beskjed om dette snarest, med opplysning om årsaken.

Hva kan eventuelt debattlederen bidra med til løsning av et fundamentalt kommunikasjonsproblem som viser seg å foreligge mellom kirkens teologiske ansvarshavende og dens medlemmer? 

                               ----------------------------------

Ansvarlige for dette innlegg er Andreas Edwien og Grete Ullestad.

14.juli 2009

Med vennlig hilsen

Grete Ullestad                      

Gå til innlegget

Kirkens teologi om Guds fysiske Sønn, 3. del

Publisert nesten 11 år siden

KIRKENS BISKOPER OG ANSVARET FOR DENS PÅSTANDER OM BRUDD PÅ NATURLOVENE

I sin kommentar «Ekspertene» 11/6 Diskutér verdidebatt.no / Verdidebatt - ikke noe for demeningsberettigede? skriver Espen Utaker følgende:

«Det kan nok være en utfordring å få professorer ved universiteter og andre til å rive seg løs fra sitt akademiske arbeid og over på verdidebatt for å svare. Men umulig er det ikke. Ditt ønske er nå sendt videre til teologer som absolutt bør møte «folket» der de er og ikke bare drive sin egen akademiske virksomhet. Her kan vi også tenke oss at vi, en bestemt uke, har en professor i et eller annet emne som gjesteskribent, og at han både svarer på spørsmål og deltar aktivt i debatten.

Når det er sagt er det jo flere teologer på forumet, og brukerne selv bør oppfordre teologer de har kontakt med, og andre spennende personer til å delta i debatten. Og det finnes jo mange gode og kompetente krefter som kan gi gode svar, selv om en ikke er teolog».

Jeg anser denne kommentaren fra debattlederen for å være adressert til meg. Men jeg vil understreke at vårt blogginnlegg Teologien om Guds fysiske Sønn (2. del, Teologi 9/6 ) ble adressert direkte til de to biskoper som selv har registrert seg som debattanter på dette forum. Det gjelder biskop Per Lønning og biskop Tor Berger Jørgensen.

Det er godt over 2 uker siden vi oppfordret dem til å svare på et eller flere (helst de fleste) av våre ti spørsmål angående Den norske kirkes klare påstander i vår statsautoriserte bekjennelse om at kirkens menneskelige hovedperson har brutt tre fundamentale naturlover for menneskenes liv på jorden. Flere av spørsmålene vil være enkle for biskopene å svare på, men svarene vil etter vår mening være meget interessante fordi vi ikke er vant til hva biskoper ser seg i stand til å svare på det vi spør om.

Espen Utaker sier at han har sendt videre vår oppfordring til teologer, som absolutt bør møte folket, og vi må derfor spørre: sendte han den også til de to biskopene som jeg nevnte ovenfor..? Vi vil svært gjerne nå bli informert om de kommer til å svare, eller hvis svaret er negativt, hvorfor de da har presentert seg på dette debattforumet.

Mvh. G. Ullestad

Gå til innlegget

Teologien om Guds fysiske Sønn

Publisert nesten 11 år siden

(2. del.  Presisering av tema)

En utfordring til forumets biskoper

Den norske kirke avsluttet 21. mai i år – dogmatisk konsekvent på ”Kristi himmelfartsdag” – sin årlige serie med angivelig dokumentasjon av at statskirkens og dens ”offentlige religions” forutsatte stifter: Jesus fra Nasaret, er Guds fysiske sønn.

I vårt innlegg samme dag: ”Teologien om Guds fysiske Sønn” (1.del) ”Om kirkens brudd på naturlovene”, presiserte vi meget grundig at dette er vårt tema, naturligvis fordi det står helt sentralt i Den norske kirkes bekjennelse, lære og teologi. Konsekvent kritikk av denne teologien må rette seg mot kirkens presist uttalte, konfesjonelle postulater om at Jesus fra Nasaret har brutt grunnleggende naturlover for menneskets liv på jorden.

HVEM ER FORPLIKTET TIL Å SVARE?

Vi ser oss henvist til å bruke dette innlegg til en ytterligere presisering av vårt tema og hva det innebærer. Årsaken er at de mange kommentarene vi har fått på forumet til vårt første innlegg om temaet – noe som naturligvis er av atskillig interesse å konstatere – ikke kommer fra de vi i første rekke henvender oss til, men fra de vi (forhåpentlig stadig uten å fornærme noen) synes vi kan betegne som ”kirkens konfirmanter”, og som forsvarer sin subjektive religiøse tro, men som er uten, eller har et begrenset ansvar for den konkrete teologi vi retter vår kritikk mot.

Vi understreker og gjentar enda en gang: vårt tema her er den offisielle form for kristen ”tro” som definerer seg ved tilslutning til den objektiverende påstand som Den norske kirke regelmessig fremsetter i sin grunnlovpålagte bekjennelse: At Jesus fra Nasaret har brutt fundamentale naturlover for menneskets liv.

Denne gang henvender vi oss uttrykkelig til de som på dette forum er registrert og presentert som fagteologer, og som derfor har et spesielt ansvar for den forkynnelse og undervisning de gir i en ”folkekirke”, ved å påføre dens hovedperson en eksklusivt guddommelig, overhistorisk autoritet ved å erklære ham for å være en ”allmektig Guds” fysiske sønn.

Vi må se dette i sammenheng med at Den norske kirke i sin statsautoriserte bekjennelse (Augustana artikkel 17) stadig møter det vantro, ikke-kristne menneske med religionshistoriens ubetinget verste voldsforestilling: helvetesdogmets trussel om evigvarende straff. Dette gjør det fundamentalt viktig å få en mest mulig sikker avklaring av hva som er denne teologiens faktiske, historiske grunnlag.

Om naturens lover må vi unngå all uklar tale, og vi holder oss konsekvent til hva Den norske kirke og den norske stats ansvarlige, akademisk utdannede teologer i kirkens tjeneste i klare ordelag hevder om Jesus i sin fremstilling av hans brudd på fundamentale naturlover, slik vi påviste det i vårt første innlegg. Vi finner grunn til her å referere disse lover påny:

Kirkens påstander om Jesu brudd på tre naturlover

I)

Loven om at et menneske, en mann må medvirke som biologisk far for at et nytt menneskelig individ skal kunne bli født i mors liv.


Denne naturlov bryter kirken ved å hevde at Jesus fra Nasaret ”ble unnfanget ved Den hellige ånd” og ”født av jomfru Maria”.

II)

Loven om at menneskets fysiologiske livsfunksjoner opphører ved døden.


Denne naturlov bryter kirken ved å hevde at Jesus, da ”tre dager” var gått etter hans død og begravelse, ”sto opp fra de døde” og forlot graven tom.

III)

Loven om at det fysiske menneske er underlagt, avhengig og bundet av gravitasjonen, tyngdekraften.

Denne naturlov bryter kirken ved å hevde at Jesus etter sin fysiske oppstandelse oppholdt seg på jorden i 40 dager, og at han deretter ”for opp til himmelen”. Kirken sier at han ”sitter ved Guds, den allmektige Fars høyre hånd”, i påvente av at han i rollen som sin fars dommerfullmektig ”skal komme igjen for å dømme levende og døde”. Dette forutsetter at Jesus oppholder seg i ”himmelen” i sin menneskelig fysiske identitet og hittil har gjort det i nærmere to tusen år.

TI SPØRSMÅL TIL FORUMETS  BISKOPER:

1)

Er du enig i at vi ovenfor har gitt en korrekt fremstlling av det som Den norske kirke i sin sentrale bekjennelse (den såkalt ”apostoliske”), ved ukentlige gudstjenester uttaler i klart språk om Jesus fra Nasaret, hans unnfangelse og fødsel, oppstandelse etter døden og oppstigning til himmelen? Er det noe du mener vi ikke har referert riktig?

2)

Er du enig i at det er riktig, slik vi her har gjort, å betegne dette som brudd på tre fundamentale naturlover for menneskenes liv på jorden, og at kirken ved sin språkbruk i bekjennelsen fremstiller disse historisk unikt sensasjonelle begivenheter som fysisk konkrete hendelser som faktisk har funnet sted?

3)

Er du enig i at enhver som på kirkens vegne har ansvar for fremsettelsen av disse – for oss mennesker vidtrekkende og i følge kirkens eskatologi ytterst skjebnessvangre – påstander om denne historisk identifiserte mannspersons opptreden på vår jord ved brudd på naturens lover, har bevisbyrden for at de faktisk har skjedd?

4)

Hvis du er enig i dette: Hvem mener du i første rekke har bevisbyrden for påstandene? Påligger den kirkens lærestoler med sitt ansvar for den teologiske presteutdannelse? Og deretter i annen rekke dere som i kirkens tjeneste har påtatt seg ansvaret for at de fremsettes? Eller anser du at bevisbyrden må fordeles likt på hver enkelt av kirkens teologiske lærere, biskoper og prester?

5)

Er du enig i at de enorme konsekvenser som Den norske kirke trekker av sine påstander om sin hovedperson, Jesus fra Nasarets brudd på tre fundamentale naturlover, forutsetter at det ut fra kravet om historisk sannferdighet og respekt for etiske grunnormer, må stilles eksepsjonelt strenge krav om bevis for påstandenes faktisitet og sannhet, og at dette må gjelde alle som har og påtar seg bevisbyrden?

6)

Hvis du er enig i at slike strenge beviskrav er nødvendige, mener du da at Den norske kirke, inkludert deg selv, oppfyller sin bevisbyrde og den nødvendige dokumentasjonsplikt angående de postulater den fremsetter om Jesus fra Nasarets brudd på naturens lover?

7)

Er du enig i at disse påstander er svakt, eventuelt meget svakt begrunnet i de historiske kilder kirken påberoper seg som deres grunnlag? Er du enig i at de biskoper og prester i Den norske kirke som eventuelt innrømmer dette, skylder å opplyse det for medlemmer og menigheter, slik at de ikke løper den alvorlige risiko å fremsi vidtrekkende usannheter om Jesus fra Nasaret? Men andre ord at dette er et spørsmål om respekt for fundamentale etiske normer?

8)

Hvis du ikke er enig i dette, hvordan vil du som biskop stille deg til en prest som i kirkens tjeneste finner å måtte si følgende til menigheten: Jeg er ikke i stand til å dokumentere at disse brudd på naturlovene faktisk har funnet sted, og jeg må derfor i min kirkelige tjeneste heretter unnlate – og samtidig fraråde – fremsigelse av påstandene?

9)

Biskoper, prester og ansvarlige lærere for presteutdannelsen i Norge har avgitt det såkalte ordinasjonsløfte hvor de har forpliktet seg til (biskopene også til å overvåke dette) å bekjenne seg til kirkens dogmer om Jesus, her til postulatene om at han har brutt de naturlover for menneskelivet vi setter søkelyset på.

Anser du deg allikevel i stand til å svare fritt og uavhengig på de spørsmål vi her har stillet? Hvis ikke, vil du da si deg enig i at dine konfesjonelle plikter skaper en uholdbar situasjon for en slik åpen og fri meningsutveksling som kravet om sannferdighet forutsetter, og at dette kan forhindre en nødvendig avklaring av selve det historisk-faktiske og etiske grunnlaget for Den norske kirkes bekjennelse, lære og teologi?

10)

Er det riktig oppfattet av oss at du ved å ha meldt deg som deltaker på dette forum for ”verdidebatt”, som biskop i Den norske kirke har vært forberedt på at medlemmer av denne kirke kan stille slike spørsmål som vi gjør her, og at du på din side ut fra stillingen i en ”folkekirke”, er eller bør være forpliktet ut fra sannhetskravet til i bred offentlighet å gi opplysende, nøkterne og oppriktige svar på spørsmålene?

------------------------

Overfor debattleder påpeker vi at dersom en av (eller begge) de to på forumet påmeldte biskoper ikke skulle finne anledning til å svare, er det vårt ønske at han inviterer andre av landets biskoper til å svare i rollen som gjesteskribenter.

Likesom 1. del av ”Teologien om Guds fysiske Sønn” (21.05.09), er også dette innlegg om temaet resultat av et samarbeid mellom undertegnede og idéhistoriker og Jesus-forsker Andreas Edwien.

10. juni 2009

Med vennlig hilsen

G. Ullestad

(Vi har hatt betydelige vansker med å få innlegget overført tilfredsstillende. Hovedtittelen er blitt urimelig redusert og et enkelt avsnitt er blitt overdimensjonert, ved siden av andre gjengivelses-skavanker på forumet)

.

Gå til innlegget

Den kirke-kristne antisemittisme

Publisert rundt 11 år siden

I en tidligere kommentar til Hesselberg antydet jeg at hovedårsaken til både antisemittismen og den tilsynelatende uløseligeMidtøsten-konflikten primært må søkes i kristendommen og i de europeiske kristne kirkers dogmer og bekjennelser.

Jeg stiller meg følgende to spørsmål:

Hvordan kan man unngå hets av jøder (og muslimer) når disse i selve den kristne bekjennelse dømmes til «evig straff» - endog med statens sanksjon?

At jødene var en religiøs minoritet i Europa gjennom historien, forhindret dessverre ikke de kristne kirker fra å hetse og forfølge dem på det aller grusomste. Den muslimske minoritet i Europa i dag er et helt nytt fenomen, men de oppleves allerede nå som en «trussel» mot det kristne hegemoni i Norge, bl.a. fra Fremskrittspartiet. Det skyldes trolig at islam er en verdensreligion med stor utbredelse. En slik verdensreligion i ryggen hadde ikke jødene i Europa.

Fra dette synspunkt kan man til en viss grad forstå frykten for Islam i Europa, men da er det langt viktigere å fokusere på kristendommens holdning til islam, både historisk og aktuelt. Elementær forskning på dette området vil gjøre det helt klart at islam er blitt til som en motreligion mot kristendommen fordi den ble sterkt provosert av de kristne kirkers enestående krav på å guddommeliggjøre Jesus og heve ham høyt over Islams stifter, Muhammad.

Hvordan kan man unngå strid når de kristne kirker gjør den ene av Abrahams «sønner» (Jesus) til eskatologisk hersker og dommer over sine to semittiske «brødre» (Moses og Muhammad)?

At Jesus i sin dualistiske og eskatologisk-mytologiske villfarelse dømte sine landsmenn til evig straff i «oldovnen» (eller «ildsjøen») var og må forbli et religionshistorisk for lengst tilbakelagt fenomen! Men de kristne kirker ser det dessverre ikke slik.

Det fundamentale hovedproblem består i at den hedninge-kristne romerkirken på 300-tallet guddommeliggjorde dommedagsprofeten Jesus, med hans uhyrlige straffedommer over sitt eget folk - med den fatale følge og grusomme logikk at Europas jøder 1700 år senere nær ble utryddet i Hitlers moderne ILDOVNER: Gasskamrene!

De kristne kirker hadde da i de foregående 1700 år systematisk og konsekvent brutt ned respekten for jødenes menneskeverd, og da var ikke veien lang til gasskamrene.

---------------------------------------------------------------------

Man er forhindret i det offentlige rom å kritisere jødedommen som religion, slik man til tider kan kritisere islam, koranen og profeten Muhammad, fordi jødedommens bibel (GT) inngår som en del i kristendommens bibel. Vi finner heller ingen Jesus-karikaturer i skandinaviske eller norske papiraviser.

Det er ellers forbausende å observere den stadig mer dristige, åpne og unisone kritikk av israelske jøder, sionisme og staten Israel, både fra muslimsk og kristent hold. Det er også forbausende hvor få uavhengige fag-personer og forskere som gir oss avislesere de politiske og religiøse analyser av Midtøsten-koflikten og den historiske bakgrunnskunnskap vi har krav på. Kanskje slipper de ikke til i mediene?

Det er ikke uvanlig å lese i våre papiraviser at israelske soldater «med vitende og vilje» dreper palestinske barn. Dette kunne vi nylig lese ut av en internasjonal granskningsrapport om Gaza-krigen, med en norsk dommer i spissen. Det er ikke første gang slike anklager er blitt fremført i norske papiraviser.

For kort tid tilbake, i forbindelse med valget i Israel, var det en skribent i Stavanger Aftenblad som gikk til det uvanlige skritt å beskrive den nyvalgte statsminister Benjamin Netanyahus ansikt, for å vise leserne hvordan man formelig kunne se «ondskapen» i den nye statsministerens fysiognomi (den velkjente «demonisering»). Denne skribenten ville selvsagt aldri våget å beskrive andre statslederes fysiognomi på tilsvarende måte.

Når kirkelige delegasjoner (gjerne med en eller flere biskoper i spissen) besøker de palestinske områder, er det viktig å fokusere på deres språkbruk, dvs. på deres språklige karakteristikker av jødene og den israelske stat. Akkurat som karikaturtegningene, gir også språkbruken (karakteristikken av jøder) ofte uhyggelige assosiasjoner til de europeiske kirkenes antisemittiske historie.

Kristendom og islam har dessverre det til felles at de nærer et dypt religiøst-irrasjonelt hat eller fiendskap til sin «moderreligion»: jødedommen. Man må være klar over at både i Koranen og i Det nye testamentet – altså i selve deres «hellige skrifter» - finner vi sterkt nedvurderende uttalelser om jødene.

De fleste kristne kirkelærere gjennom historien har da også øst av sin «hellige skrift» (NT) for å legitimere teologisk sitt jødehat. Der fant de i stor grad den ammunisjon de trengte, både i evangeliene og i Paulus-brevene.

------------------------------------------------------------------------

Gjennom mer enn 1700 år var jødenes fysiske nærvær i Europa nær sagt UTÅLELIG for de kristne kirker. Dette hovedsaklig på grunn av deres konsekvente avvisning av den kristne Jesus-teologien. De kristne kirker nølte med å drepe jødene (slik de derimot myrdet hedninger og kjettere) og mente at de heller måtte ydmykes og nedverdiges på det grusomste - på jorden og i himmelen - for å lide, straffes og sone for sitt angivelig religiøse «frafall» OG for å være «Gudsmordere»! Kirkefedrene uttaler seg åpent og skamløst i mange skrifter om de lidelser og ydmykelser de mener jødene måtte og skulle gjennomleve til «evig tid». Jødene skulle jages jorden rundt og aldri finne hvile eller beskyttelse! (Derav uttrykkene «Den evige jøde» og «Den vandrende jøde». Den danske historiker Judith Vogt har i flere bøker på 1990-tallet samlet, studert og analysert hundrevis av bilder, skulpturer, illustrasjoner og karikaturtegninger som demonstrerer de europeiske kirkenes ufattelige jødehat og deres enorme propagandamaskineri. Som herskernes allierte gjennom århundrene vet vi jo at kirkene hadde alle maktmidler til rådighet. Ja, i mange gamle kirker og katedraler på europeisk jord finner vi bilder og skulpturer med jødehatet som motiv. Bedre kan det nesten ikke demonstreres hvordan det kirke-kristne jødehatet fikk sakral og guddommelig sanksjon.  (Noen norske karikaturtegnere har i visse aviser den senere tid vist at også de behersker denne grufulle jøde-stereotypien, med røtter tilbake til den kristne middelalder)

Den moderne anerkjente historikeren Jonas Goldhagen sier at Det nye testamentet er «antisemittiski selve sin struktur». Han er ikke den første historiker som har hevdet dette. Andreas Edwien påpekte i artikler i Verdens Gang i 1948 at kristendommen i norsk religionsundervisning i betydelig grad hadde en antisemittisk slagside. Samme år i VG skrev Edwien følgende: «Kirkens uforbeholne dogmatisering og kanonisering av Jesu liv og ord er en stående anklage mot dem som korsfestet ham. De grunnleggende kirkemøters lære om at Jesus er Gud, en lære som er i skarp strid med Jesu oppfatning av seg selv, stemplet jødene som Guds mordere og viser seg å ha vært det historiske signal til de forfølgelser gjennom mange århundrer som vi i dag har etterdønninger av......Kirkens lære har amoralske virkninger på barnesinnet som selv de beste etiske formaninger ikke er i stand til å fjerne». Edwien siterer videre en religiøs betraktning i en Oslo-avis: «Gud ledet jødenes historie slik at de klart måtte se hans vilje. Men hva var Israels svar på Guds kall? Alltid den samme avvisning. De drepte profetene og stenet dem Gud hadde sendt til dem. Alltid hadde Israel noe å utsette på Guds frelseskall. Alltid noe de støtte seg på og brukte som grunn til å avvise det hele. De var som egensindige tverre barn".

Det er grunn til å frykte at så lenge de europeiske kirker ikke foretar et historisk og etisk fundamentalt og nødvendig oppgjør med sin religiøst-teologiske antisemittisme samt deres hovedansvar for HOLOCAUST midt i det kristne Europa, vil jødehatet stadig finne nye veier, nye åpninger og nye navn, slik også Martin Luther King i sin tid påpekte. Dette kunne han si fordi USA aldri har hatt noe Holocaust på sin jord. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor så mange jøder har funnet en «trygg havn» i USA. Hvem andre kan de stole på?

Jeg har ofte fundert over hvilket MOT de jødene har som fortsatt oppholder seg i Europa, på det kontinent hvor de for bare 60 år ble forsøkt utryddet som folk – og hvor dette faktisk også var hensikten (jf. «Den endelige løsning»). I dyp ærbødighet for det jødiske folk må jeg si at jeg kjenner ikke til noe annet folk, som etter mer 1700 års ufattelige lidelser og fornedrelser i det kristne Europa, fortsatt ikke viser hat eller hevnfølelser over for sine tidligere undertrykkere. De har reist seg, om igjen og om igjen, og retter ryggen i en aldeles uforståelig heroisme og verdighet. Og ikke bare det – i tillegg fortsetter de ustanselig å yte verdifulle bidrag til vår felles menneskelige sivilisasjon: kulturelt, filosofisk og vitenskapelig. Jeg har lest at i forhold til folketallet har ingen så mange nobelprisvinnere som det jødiske folk.

«Den personifiserte dualismen (Gud – Satan) hadde splittet senjødedommen opp i sekter på kryss og tvers, og da den uunngåelige konsekvens av dette til sist meldte seg: en av deres egne (Jesus fra Nazareth) ble dualismens utfordrende profet, gikk over de siste grenser og forlangte plass ved Jahves høyre hånd, da våknet det monoteistiske instinkt for alvor. Da skjønte man at det var galt fatt. Guds enhet - og derfor visjonen om «fred på jorden» - sto i fare, religionens bæresøyle var truet. Et menneske av deres egen midte prøvde å gjøre seg nesten til Gud! De hadde rett i sin frykt. Instinktet var riktig: intet nestekjærlighetens ethos kunne varig bestå på en krenkelse av Guds usynlighet og Skaperens enhet. Uten den ville freden og enheten over grensene bli et evig fjernt fata morgana........De var ute av stand til å svare med noe annet enn sin lov, et svar som er hevet over utenforståendes kritikk: «Herren vår Gud er en, og der er ingen ved siden av ham». Dualismens opprører måtte vite hva han gjorde. Han tok og måtte ta konsekvensene.......Gjør Gud til menneske, gjør et menneske til Gud, så er den ufeilbarlige partiføreren der, den ideologiske diktator som skjelner mellom de som er «med meg» og de som er «mot meg» og derfor ikke er i stand til å granske hjerter og nyrer. Derfor sa jødene nei til Jesus-apoteosen!»

(Andreas Edwien: Dogmet om Jesus)

Gå til innlegget

Teologien om Guds fysiske Sønn

Publisert rundt 11 år siden

(1. del)

Om kirkens brudd på naturlovene

Om Jesus fra Nasaret – legpredikanten og domsprofeten fra oldtidens Palestina – erklærer Den norske kirke, under ukentlige høymessegudstjenesters fremsigelse av sin sentrale bekjennelse: Han var og er den genetisk ”enbårne” og fysisk oppstandne sønn av det hankjønnsvesen kirken kaller ”Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper”.

Hvert år på denne tid (i inneværende kirkeår fra 22. mars til 21. mai, dvs. fra ”Maria budskapsdag” til ”Kristi himmelfarstdag”) gjennomfører vår statskirke sin alvorligste og aller mest krevende livs- og samfunnsoppgave. Den ”dokumenterer”, det vil si: den forutsettes ved sine biskoper og prester å legge frem den nødvendige dokumentasjon for denne påstand om Jesu guddommelighet for kirkens medlemmer – og for hele folket som stats- og ”folkekirke”. Ved utvalgte skriftstykker fra oldtiden som prekentekster fører den ”bevis” for at dette hovedpostulat i vår ”offentlige religion” har sin konkrete begrunnelse i faktiske historiske begivenheter.

Mangler kirken respekt for ”skaperens” lover?

Med sine postulater om Jesus bryter kirken tre grunnleggende naturlover for menneskets biologisk-fysiske tilværelse. Det er lover som av erfaring og forskning er blitt fastslått på et sikkert naturvitenskapelig grunnlag. Og kirken gjør dette uten hensyn til at disse naturlover ifølge kirken selv nødvendigvis er gitt av det vesen den kaller ”Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper”!

Vi må her avvise all uklar tale om disse lover og holde oss konsekvent til hva Den norske kirkes og den norske stats ansvarlige, akademisk utdannede teologer i bekjennelsens tydelige ordelag hevder om Jesu brudd på følgende tre naturlover:

1) Loven om at et menneske, en mann må medvirke som biologisk far for at et nytt menneskelig individ skal kunne bli født i mors liv. Denne naturlov bryter kirken ved å hevde at Jesus ”ble unnfanget ved Den hellige ånd” og ”født av jomfru Maria”.

2) Loven om at menneskets fysiologiske livsfunksjoner opphører ved døden. Denne naturlov bryter kirken ved å hevde at Jesus – etter å ha vært død og begravet i tre dager, ”sto opp fra de døde” og forlot graven tom – som følge av påstanden om hans naturlovstridige herkomst.

3) Loven om at det fysiske menneske er avhengig av, underlagt og bundet av gravitasjonen, tyngdekraften. Denne naturlov bryter kirken ved å hevde at Jesus, 40 dager etter denne fysiske oppstandelse, avsluttet sitt opphold på jorden og ”for opp til himmelen”. Der sier kirken at Jesus i sin menneskelige identitet oppholder seg, og at han har gjort det hittil i nesten to tusen år. Han ”sitter ved den allmektige Fars høyre hånd”, i påvente av at han som farens dommerfullmektig ”skal komme igjen for å dømme levende og døde”.

Vi har her referert det som er Den norske kirkes offisielle påstander om Jesus fra Nasaret, og som landets lover fremdeles pålegger den å seriøst bekjenne og forkynne. Det er grunn til å spørre om de som på både kirkens og statens vegne påtar seg ansvaret for dette, fullt ut vet hva de gjør?

Røper de ikke en religiøs og teologisk inkompetanse, når de under sine gudstjenester høytidelig bekjenner og forkynner dette, og dermed anklager sin egen ”Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper”, for å bryte de naturlover han som denne skaper selv har gitt for menneskenes liv på jorden?

Jesus-apoteosen er lettsindig overdimensjonering

At kirken under sitt tak høylydt autoriserer brudd på fundamentale naturlover for vårt liv på jorden, kan ikke lenger forbigås i stillhet. Den beskriver og profeterer fantastiske begivenheter, som kan ha uhyre vidtrekkende – og farlige – konsekvenser.

Vi som her på et forum for ”verdidebatt” fremholder dette, gjør det fordi respekt for sannferdighet ved resitasjon av hovedtesene i en ”offentlig religion” – så langt sannheten lar seg konstatere – bør anses å være av umistelig og uendelig verdi. Og fordi vi naturligvis mener at hvis denne religion i sine ledende postulater ikke taler sant om virkeligheten, kan de forlengst ha hatt og fortsatt ha store skadevirkninger.

Og vi gjør det selvsagt fordi den norske stat og kirke med vitende og vilje har engasjert oss inntrengende og personlig i dette tema og utfordret oss til å vie det livsviktig oppmerksomhet. Dette er vi ikke alene om. Det store flertall av landets borgere er som vi selv – etter statlige lovpålegg – ved spedbarnsdåp påtvunget medlemskapet i kirken. Den har døpt oss ”til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn” og indoktrinert oss som mindreårige i denne dogmatiske teologi. Ja, den har endog beordret oss til selv å uttale at vi bekjenner oss til den! Slik har den fått oss til å fremstå som en slags garantister og medansvarlige for sine postulater om ”Gud” og hans påstått genetiske, oppstandne ”Sønn”.

Ved å bryte lovene for menneskets fødsel og død, gjør kirken denne mann fra oldtiden til noe helt annet enn det ellers normale menneske mange vil tro at han var. Den krever at han skal inneha en helt enestående maktposisjon, ikke bare som kirkens og dens religions unike hovedperson, men likefrem som overordnet alle andre religionsstiftere og guddommelige personer og vesener i himmel og på jord. Og derfor med fullmakt som dommer over hele menneskeheten!

Det er på dette postulats grunnlag de kristne kirker – til sterk diskriminering av alle andre religioner og deres stiftere – forlanger at Jesus skal respekteres og æres som ”Guds eneste sønn”, det vil si uten jevnbyrdige konkurrenter blant andre ”sønner” og ”profeter”. Og at vi alle derfor skal kalle ham ”vår Herre”.

Det vi setter søkelyset på her, er denne tøylesløse overdimensjonering av dette bestemte historiske menneske – og ikke spørsmålet om i hvilken grad kristendommen må sies å ha gitt positive, verdiskapende bidrag til kulturutviklingen.

Lovbrudd med skjebnesvangre konsekvenser

De påstander om historiske hendelser kirken mener å kunne påberope seg for sin teologi om Jesus, er så uhyre ambisiøse og vidtrekkende, og har så voldelige perspektiver, at deres negative konsekvenser kan være like skadelige og skjebnessvangre enten man anser dem som holdbare eller ikke. Og det kan de ha, ikke bare for oss, men for alle dem kirken og dens ansvarlige teologer har forlangt og fremdeles forlanger å henvende seg til med sin misjon, med enorme pretensjoner for hele menneskeheten, dens fortid, nåtid og fremtid.

Når en autoritær religions dyrkere guddommeliggjør et menneske som sin stifter til ikke bare å fremstå som et ufeilbarlig overmenneske, men til endog å bli innsatt i rollen som ”Gud” selv, idet han hevdes å være ”av samme vesen som Faderen” og dermed som ”den allmektige himmelens og jordens skaper”, og tildeler ham øverste domsmyndighet over menneskeheten, er det grunn til sterkt å advare mot konsekvensene.

I bøkene ”Dogmet om Jesus” og ”Er kristendommen en fare for verdensfreden?” påviser Jesus-forskeren Andreas Edwien, som svarer med et avgjort ja på spørsmålet i sistnevnte boktittel, hvordan den europeiske kirke-kristendom med sin sekteriske førerideologi og sterkt voldelig-dualistiske eskatologi, til slutt i sitt tyvende århundre fikk en livsfarlig splittende virkning på den europeiske ”kristenhet”. Han viser at den ble hovedårsaken både til europeernes verdenskriger, til kulminasjonen av den sytten hundreårige, kirke-kristne antisemittisme og til sist til den livsfarlige øst-vest-konflikten.

Edwien hevder at det var Europas totalitære kristendom med sin ufeilbare, helvetesmotiverte fører-teologi som avlet ”ufeilbare” politiske fører-ideologier som ”stalinismen” og ”hitlerismen”. Det endte med at Europas kultur-kristne folk til sist sto splittet i to topprustede maktblokker som gjensidig truet hverandre med kollektivt militaristisk selvmord og selvutryddelse. Tilfeldigheter kunne ha utløst den største katastrofe i menneskehetens historie.

Beviskravet, bevisbyrden og ansvaret

Kirkens lære og bekjennelse med barnedåp, trosopplæring og frelses- og domsforkynnelse går med sine postulater og sin sterkt voldstruende, dualistisk-sekteriske eskatologi ut på å stille hvert enkelt menneske overfor et personlig valg mellom aksept eller avvisning av denne totalitære teologien, med sin autoritært truende påstand om at valget vil eller kan bli av fatal betydning for hver enkeltes evige liv og skjebne.

Hovedhensikten med å poengtere dette så sterkt som vi gjør, er å understreke det sentrale og livsviktige spørsmål som Den norske kirkes ansvarlige fag-teologer, inklusive dens biskoper og prester i vår tid later til å legge oppsiktvekkende liten vekt på:

Er de enige i at det må stilles uhyre strenge beviskrav, i første rekke til dem selv, og ellers overhodet til alle som i vår vitenskapelige tidsalder har del i bevisbyrden for kirkens påstander om sin historiske hovedperson? Stiller de, som ansvarlige teologer med bevisbyrden for postulatenes sannhet, slike krav til seg selv?

Vi har gjort erfaringer som sterkt tyder på at spørsmålet må gis et negativt svar. Som kirkemedlem henvendte Andreas Edwien seg for 47 år siden til landets to fremste teologiske fakulteter for presteutdannelse for å få spørsmålet avklart. Henvendelsen ble gjort i form av et trykt skrift med tittelen: Kirkens dogmer om Jesu naturlovstridige fødsel og oppstandelse. Memorandum til de teologiske fakulteter: SANNHET ELLER USANNHET? *)

En avklaring fra fakultetenes side av de spørsmål som er stillet dem i skriftet er, som man forstår, stadig like aktuell, og da også spørsmålet om årsaken til at deres offisielt uttalte forpliktelse til å svare ennå ikke er oppfylt. Vårt innlegg her kan oppfattes som en påminnelse om dette og en presisering av det vi som kirkens medlemmer har rett til å få avklart.

– I et kommende innlegg (2. del) vil vi referere våre egne svar på følgende spørsmål:

Gir de historiske kilder fremdeles noen saklig forsvarlig og moralsk aktverdig grunn til å fastholde faktisiteten ved de brudd på grunnleggende naturlover for menneskelivet som Den norske kirke offisielt bekjenner og forkynner? Oppfyller dens ansvarlige teologer sin bevisbyrde for de overmenneskelige evner og egenskaper de stadig tillegger vår ”offentlige religions” påståtte stifter Jesus fra Nasaret?

------------------------

*) Skriftet Sannhet eller usannhet? og opplysninger angående dets mottakelse kan i sin helhet leses på forfatterens nettsider. (Google eller Kvasir: Edwien, stikkord memorandum).

Dette innlegget er blitt til i samarbeid med Andreas Edwien.

21.mai 2009.

Med vennlig hilsen

G. Ullestad

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
7 dager siden / 2910 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
30 dager siden / 1895 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
4 dager siden / 1517 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
10 dager siden / 1041 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
5 dager siden / 892 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
15 dager siden / 620 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere