Jeg har universitetsutdannelse i språk og litteratur. For tiden jobber jeg innenfor skoleverket. Min hovedinteresse i forbindelse med dette debattforum er den kristne religion og dens historiske bakgrunn, med særlig henblikk på kirkens teologi og konfesjon, som jeg har en kritisk holdning til.
Det kristne kors, middelalderens tempelriddere (kirkens elitekrigere) og frimureriet inngår som byggesteiner i Breiviks forestillingsverden. Han omtaler seg som kristen (for å bli opptatt i frimurerlosjene i Norge, må man være kristen). Korset har i 1700 år - fra den romerske keiser Konstantins diktatur i oldtiden - vært det fremste symbol for den kristne verdens voldsmentalitet og militarisme. Breivik har klart nok fremhevet sin sympati for Den katolske kirke.
Ingen kan være i tvil om at Breivik har hentet vesentlige impulser fra den kristne korsfarer-ideologi i middelalderen, den som terroriserte store deler av den kjente verden gjennom mange århundrer, fremfor alt muslimer. I DAG kan det ikke være kontroversielt å hevde at den kristne korsfarer-ideologien ble utviklet i "syke" menns hoder. Vi snakker ikke her om én enkeltperson, eller én enkelthandling, men om vedvarende og systematisk terror gjennom århundrer. Den kristne korsfarer-ideologi ble utformet og utviklet i hodene til det kristne Europas mektigste menn: paver, biskoper, munker OG deres nære støttespillere blant Europas konger, fyrster og stormenn. Disse mektige menn nøyet seg ikke med fantasier, men hadde de nødvendige maktmidler til å omsette sine religiøst-ideologisk forskrudde idéer i konkret handling. Med sine "syke" idéer fremkalte de massepsykoser i fleng gjennom middelalderens "mørke århundrer", hvilket resulterte i blodbad, massakrer og terrorhandlinger som vi i dag knapt kan fatte omfanget av og brutaliteten i.
Gjennom historieforskningen har vi fått tilgang til deres "syke" ideer i utallige dokumenter og skrifter. Demonologien er et sentralt element i den kristne middelalderkirkens mytologiske verdensbilde, og det er forbausende i hvor liten grad kirkens lærde menn har vært villig til å la seg korrigere i sine mytologisk-dogmatiske villfarelser. Det skyldes at Jesus har autorisert djevelen, og at kirken - ved å autorisere Jesus som "Gud" - har det fulle ansvar for at forestillingen om djevelen ikke kan fjernes uten at kirken viser respekt for historiske fakta og tar avskjed med hele sin tradisjonelle forestilling om Jesus som "Gud" og som ufeilbarlig overmenneske.
Den mytologiske striden mellom Gud og Satan som gjennomløper Det nye testamente (en skriftsamling fra oldtiden) blir fortsatt av den kristne majoritet oppfattet som en stadig pågående reell kamp i verden. Disse to halv-materielle vesener - Gud og Satan/djevelen - kjemper konstant mot hverandre om herredømme i verden og over menneskesinnet. Martin Luthers primitive djevel-tro på 1500-tallet er nedfelt som autoritativ lære i Den norske (stat)kirkes konfesjonelle bekjennelse. For Martin Luther finnes ingen nyanser, ingen mellomkategorier: mennesket er enten trellbundet av Gud eller trellbundet av Satan. Som Gud har sin englehær, har Satan sin demonhær. Satan oppfattes snart som et ondt vesen (av hankjønn), snart som en ond makt. Den onde listige Satans metoder, strategier, fristelser og forlokkelser er beskrevet hos kirkefedre/munker/teologer og i kristen forkynnelse helt frem til vår tid. Djevelutdrivelser praktiseres fortsatt både i protestantiske og katolske miljøer.
(MODERATOR HAR HER FJERNA EIT AVSNITT)
Jeg har i mange innlegg (også i en egen artikkelserie) dokumentert hvordan kristne europeeres imperialisme/kolonialisme/misjon, rasisme/antisemittisme og voldsutøvelse artet seg i Europa og i andre deler av verden. Man burde kunne forvente at de svimlende tidsperspektiver måtte tvinge frem en viss selvransakelse hos vår tids ansvarlige biskoper og ordinerte teologer. At millioner av uskyldige mennesker måtte dø (ofte under tortur) som følge av kirkens galskap, maktbegjær og: skal vi si "paranoide psykose"? - den betraktet hedninger, jøder, muslimer, kjettere og hekser som sine onde fiender: likestilt med "djevlene" - kan ikke og må ikke forties, bortforklares eller unnskyldes. Kirken har det samme autoriserte teologisk-ideologiske skriftgrunnlag I DAG som i oldtiden og middelalderen. Den religiøst-sjelelige rasisme har bestått uforandret i Augustana art. 17 siden 1500-tallet.
Gehenna, Inferno, Helvete, Fortapelse. Noen mener kanskje at en (moderne) språklig omskriving av Satan-figuren og helvetesforestillingen kan ta brodden av kirkens heslige voldstrussel og dualistiske menneskesyn. "Ta ikke dommen fra oss" var overskriften i presten Per Arne Dahls søndagsandakt i Aftenposten 20/11-2005.
Stavanger Aftenblad hadde 6. mai i år (fredagsbilag Pluss) en merkverdig og klossete artikkel om "helvete", som kanskje demonstrerer hvor pinlig dette tema er. Bakgrunnen for avisens oppslag blir uttalt på første side: "I år er det 50 år siden Ole Hallesby døde. Tida bør være inne til å spørja kva som eigentleg skjedde med helvete i Norge" (min kommentar: intet har skjedd på 50 år, annet enn at kirken har lagt lokk over hele debatten). Som illustrasjon til disse to setninger er Satan/djevelen fremstilt som en orangeglødende mannsperson midt i ildovnens flammer, utstyrt med horn og høygaffel.
Avisen henvendte seg til den katolske teolog Kjell Arild Pollestad, som på sin side svarte slik: "Sjølv har eg beskjeftiga meg fint lite med det hinsidiges geografi. Ring heller nokon på Menighetsfakultetet, du".
På spørsmålet om hvorfor ingen snakker om helvete i Norge i dag, uttaler katolikken Henrik von Achen (ordinert diakon) følgende: "For det første er kyrkja og teologien i stadig utvikling. Me VEIT meir om Kristus i dag enn apostlane gjorde, fordi me har 2000 års erfaring med Kristus... Det me VEIT er at nokon vert frelst, men me veit ikkje at nokon vert fordømt. I den katolske kyrkja har me framleis ein skjærsild. Der er ikkje poenget at folk skal brenna, men at de får sjansen til ein siste revisjon av livet sitt ut frå ei ny erkjenning, til å finna frelsa også etter døden".
Så presterer denne katolikken å fremføre et annet moment: Å snakke om helvete er "politisk ukorrekt", sier han. "Helvete er alt anna enn inkluderande. Å snakka om fordøming og å argumentera for at nokre menneske er dømd til å lida i evighet, er verkeleg svært vanskeleg. Men som sagt: Synet på helvete har ikkje endra seg som følgje av hva som er POLITISK KORREKT, men som følgje av ei utvikling i Kyrkja forståelse".
I samme artikkel opplyses at professor og ordinert teolog Jacob Jervell ny-oversatte evangeliene i 2002, og at han avskaffet ordet "helvete" til fordel for "Gehenna": "mellom anna ut frå argumentasjonen om at helvete var for belasta som begrep frå Dantes tid og fram til no" (ingen etisk eller historisk begrunnelse altså). Som ordinert teolog kan vi spørre Jervell: mener han at volds- og straffetruslene i Augustana art. 17 er mindre belastende?
Tidligere generalsekretær i Indremisjonsforbundet, Karl Johan Hallaråker (som nylig har mottatt Kongens fortjenestemedalje i gull), uttaler at "Det viktige er å halda fast på realiteten: helvete-fortapinga er ævelengd under Guds vreide". Daværende domprost i Stavanger Berit M. Andersen vrir seg unna spørsmålene, men sier til slutt: "Fortapinga vert å bli tapt for denne kjærleiken, dette fellesskapet med min Skapar og Kristus" (dette er sannsynligvis den "folkekirkelige" liberalkristendommens variant).
En av avisens faste skribenter, idéhistoriker Mie Hidle, innrømmer at hun "ikkje har vore særskilt oppteken av helvete i si forskning...". Hun tror at for forfattere og kunstnere har helvete vært litt "pirrende", og mener at det i litteraturen ("verdslege tekstar") kommer frem at "Det er i helvete at det er dynamikk og energi - det er der du kjem til kjernen i tinga. Det konvensjonelle vert kasta til side og sanninga kjem fram".
Ingen av de forespurte i artikkelen tar klart og utvetydig avstand fra den forskrudde helvetesforestillingen, på et etisk-rettslig og historisk grunnlag. Ingen av dem berører det faktum at den uhyggelige (stadig gyldige) djeveltro og helvetesforestilling fikk skjebnesvangre konsekvenser for millioner av menneskers liv og helse. Ingen nevner Augustana art. 17. Man må bare bli forferdet over en slik lettsindighet, for ikke å si: en forbausende og sjokkerende likegyldighet overfor menneskelig lidelse. Sitatene ovenfor viser kanskje hvilken "boble" kirken(e) lever i, og hvor uhåndterlig og hjelpeløst resultatet blir når kirkens menn og kvinner i vår moderne tid skal forklare seg om "helvete". Ofte uttaler de seg så tvetydig at man kan si: de både tror OG ikke-tror på helvete (mange snakker et langt mer tydelig, direkte språk innad i menighetene).
De som i dag ser bort fra eksistensen av en djevel (eller djevler i flertall), beskriver egentlig noe som overhodet mangler eksistens. Dette synes å vise seg klarest i de massemord som kristendommens indoktrinering bærer ansvaret for. De som har uttalt seg i Stavanger Aftenblad mangler bevissthet og følsomhet overfor de historiske fakta.
Boken "Bakenfor inferno" ble utgitt i 1955 (Lutherstiftelsen, serien "Strømlinjer i tiden"). Forfatterne Sverre Aalen og Leiv Aalen var begge tilnyttet Det teologiske Menighetsfakultetet, som også Eskil Skjeldal er tilknyttet i dag. Dr. theol. Sverre Aalen var med i Bibelselskapets oversettelsesutvalg fra første dag i 1955, og var formann fra 1965. Han var i mange år nestformann i "Foreningen for Bibel og Bekjennelse". Hans bror Leiv Aalen var dosent i systematisk teologi ved MF i 1945 og professor samme sted i 1957 - 76.
I bokens forord henvises til "den livlige debatt om det kristne dogme om fortapelsen og dens karakter og plass i forkynnelsen... Bare dyptgripende teologiske undersøkelser kan bringe klarhet i disse spørsmål" (bakgrunnen er den såkalte "Schjelderup-sak"). Det presiseres i forordet at det er viktig med "en utførlig kildemessig dokumentasjon", men "skriftets noteapparat har sprengt den vanlige ramme, og derved i noen grad endret det populære tilsnitt, som ellers vil være normalt og hensiktsmessig".
I note 10 i "Dogmet om Jesus" (1965/1995) har Andreas Edwien en kommentar til kirkestriden i 1950-årene:
"Som Kristian Schjelderup søkte man tilflukt i det gamle, historisk uholdbare, humanistiske Jesus-bilde. - Det standpunkt som inntas av Menighetsfakultetes teologer, er utvilsomt prinsipielt i samsvar med Jesu eskatologiske lære (f.eks. i fakultetets skrift "Evig liv - evig død", 1953, med bidrag av fakultetets professorer). Jeg ser da bort fra tendensen til å foretrekke en slags "psykisk" tortur for de "ideologisk ulydige". Det er derfor riktig at "Jesus etter alt å dømme har delt sin samtids syn" (med den korreksjon at bare en viss gruppe i hans samtid hadde dette syn), og at det "blir noe av et eksegetisk kunststykke å hevde at det ikke er tenkt på pine av uendelig lang varighet (Nils Astrup Dahl, 1953)".
Brødrene Aalen er blitt hyllet og minnet ved flere anledninger i vår tid. Ved et seminar sept/okt i år arrangert av "For Bibel og Bekjennelse" (FBB, som blir omtalt slik: "den eldste bekjennelsesbevegelsen i norsk kirke- og kristenliv, stiftet i 1919, bygget på en evangelisk-luthersk tro") holdt Jacob Jervell et foredrag med tittelen: "Den historiske Jesus - relevant for troen? - Noen glimt fra debatten mellom Jacob Jervell og Sverre Aalen" . I 2009 ble Jacob Jervell utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Stavanger "for sin store innsats innen forskning og for sin markante rolle i den offentlige debatt". Verdt å nevne er at svært mange moderne liberalteologer har sittet ved Jacob Jervells kateter og hatt ham som veileder i sitt teologiske studium ved TF.
Jeg kan ikke her gå inn i alle de (absurde) enkeltheter disse MF-teologene fremfører om helveteslæren, men for å forstå hvordan MF-teologene tenkte i 1950-årene om helveteslæren (og kanskje fortsatt tenker?), anbefaler jeg interesserte lesere å skaffe seg denne boken. Boken er et enestående skriftlig dokument fra vår tid, forfattet av høytstående teologer. Særlig andre hovedkapittel i boken, "Dogmet om fortapelsen og kirkens forkynnelse", vil trolig ha stor interesse. Et av avsnittene her har tittelen "Kirkens lære om den evige pine". Her og i andre kapitler blir Augustana art. 17 og Luthers syn på helvete drøftet. La meg sitere et ganske selsomt avsnitt av Leiv Aalen:
"Den lutherske bekjennelse forutsetter overalt at Bibelen er eneste kilde for den rette lære og dermed kirkens høyeste og i siste instans avgjørende lærenom, NORMA NORMANS som man gjerne har uttrykt det. Men bekjennelsen gjør samtidig krav på sammen med de gamle ekumeniske symbolene å gjelde som den rette tolkning av Bibelen og dermed som NORMA NORMATA, en av Bibelen avledet norm for kirkens forkynnelse. Dette innebærer ikke at det konkete forhold mellom de to instansene, Bibelen og bekjennelsen, ikke kan eller skal drøftes og prøves med sikte på kontroll og eventuell revisjon".
(Som vi vet mer enn 60 år senere er ingen av de kirkelige bekjennelser blitt drøftet eller prøvet "med sikte på kontroll og eventuell revisjon", mens altså de to bibelske skriftsamlinger - GT og NT - stadig gjennomgår revisjoner...)
Biskop Erling Utnem (1920 - 2006) innleder bokens avsluttende kapittel med følgende ord: "Nettopp dogmet om fortapelsen kan gjelde som typisk eksempel på at det hittil ikke har lykkes i å finne noen løsning som ut fra Bibelens samlede vitnesbyrd er i stand til å rokke ved kirkens bekjennelse. Nettopp en ny granskning av det bibelske materiale, befridd fra de fordommer som inferno-mytens seiersgang gjennom kristenheten har etterlatt, viser at det kirkelige dogme slik det er formulert i Augustana art. 17, bare vil få EN YTTERLIGERE BEKREFTELSE... Kirkens bekjennelse har her som ellers ubetinget krav på å bli respektert som gjeldende lærenorm".
"En leser ikke lenge i Luthers skrifter før en blir grepet av det veldige alvor som bryter frem i hans forkynnelse og teologi. Hele hans trossyn er båret oppe av en lidenskapelig kamp for å eie visshet om Å HA EN NÅDIG GUD. Denne visshet fant han bare i evangeliet om Kristus den korsfestede. Bak Luthers trossterke kamp for evangeliets sannhet står fortapelsens forferdelige alvor... Strengt og ubøyelig gjennomfører Luther i sin teologi tanken om Guds dobbelte åpenbaringsforhold til verden som vredens og nådens Gud. UTENFOR Kristus og hans velgjerninger er Gud vredens Gud, Deus absconditus (den skjulte Gud), den Gud som ikke frelser, men bare fordømmer. Men i Kristus og hans verk er Gud nådens Gud, Deus revelatus (den åpenbarede Gud), som frelser og forlater".
"Helvete er ett med Guds vrede" er første deloverskrift i dette kapitlet.
Personlighetsspaltning? Når de kristen-troende i stor grad ignorerer det barbariet kirken(e) har gjort seg skyldig i gjennom mer enn halvannet tusen år, kan det bety at de opererer med to virkelighetsområder og to målestokker: en verdslig og en mytologisk-dogmatisk. F.eks. kan fenomener som fra et alminnelig rasjonelt perspektiv fortoner seg som "patologisk" meget vel av den kristen-troende bli utlagt som tegn på "hellighet". På dette forum har den troende katolikk Bastrup forsvart den moderne demokratiske rettsstat, mens han tier om den teologisk motiverte straffejustis som hans egen kirke utfoldet gjennom utallige århundrer. Inkvisisjonens tortur og korsfarer-ideologiens terror er uhyggelige og bedrøvelige fenomener i den katolske middelalder-kirken som skriker etter en rasjonell forklaring. Hvordan kunne Inkvisisjonen bestå i mange århundrer, og endog utvikles i grusomhet? Var dens opphavsmenn og utøvere utilregnelige? Var de psykotiske gjennom mange århundrer? Var de paranoide?
(Jeg vet ikke om den katolske strafferett er endret. Er "Skjærsilden" utvidet, slik at helveteslæren er avskaffet i Den katolske kirke? Er helvete fortolket bort av Paven? Kan den troende katolikken Bastrup avklare spørsmålet, her eller i en egen tråd på dette forum?)
(Moderator har her fjkerna eit avsnitt)
I ca. 500 år er muslimene ("muhammedanerne") i dette autoriserte skriftet blitt TRUET med den verste behandling og straff noen religion har utpønsket. Muslimene er i Augustana plassert i det kristne dualistiske skjema: de er likestilt med "djevlene", onde, og skal derfor utsettes for evigvarende tortur. Dette står svart på hvitt i Den norske kirkes viktigste konfesjonelle bekjennelse. Ingen kan bli biskop eller prest i Den norske kirke uten å bekjenne seg til denne maksimale straffetrussel, rettet mot alle som ikke aksepterer den såkalte "frelse i troen på Jesus Kristus som Guds sønn og Gud". Hvis dette ikke er "syke ideer", hva er det da?
Muligvis står vi overfor en form for "spaltning" i den kristen-troendes psyke, som kanskje også Breiviks mentale tilstand til dels kan sies å være et produkt av. Det gjør ham ikke mindre tilregnelig eller ansvarlig enn de kristne kirkers lederskap, hva enten de kaller seg katolikker eller protestanter. Den norske kirke vedlikeholder de verste volds- og straffetrusler på menneskers liv og helse som noensinne er oppfunnet i religionshistorien. Spørsmål om skyld, ansvar og tilregnelighet kan derfor i høy grad rettes mot ALLE de av kirkens menn som i fortid og nåtid har bidratt og fortsatt bidrar til å holde liv i de forskrudde doms- og straffetruslene. I vårt statskirkeland er dette barbariet nedfelt i selve statsforfatningen (jf. Augustana art. 1 og art. 17). I vår kirke er fordømmelse av muslimer uttalt i dens mest sentrale bekjennelse (sanksjonert av staten). Den evangelisk-lutherske tro og lære er grunnlovsfestet. Staten finansierer Den norske kirkes trosopplæring.
I en straffesak av denne art kunne man tenke seg at også biskoper og (ordinerte) teologer burde innkalles som vitner for å forklare seg om hva de har bedrevet, ved sin bevisste (eller svimeslåtte?) tilslutning til kirkens volds- og straffetrusler gjennom hele 500 år. De to teologiske fakulteter, TF og MF, har i mer enn 100 år hatt ansvaret for utdanning av prester til tjeneste i Den norske kirke. Disse to fakultetene har samtidig ligget i strid med hverandre gjennom nær sagt hele dette tidsrommet. Er de uenige om helvetsforestillingen? Nå venter jeg på svar fra MF-teologen Eskil Skjeldal om dette spørsmål, men også (ordinerte) TF-teologer har selvsagt plikt til å informere offentligheten om sitt syn på volds- og straffetruslene i Augustana art. 1 og 17.
Få kristen-troende aktører på dette forum har tatt avstand fra de to artikler i Confessio Augustana jeg har satt søkelys på i utallige innlegg og kommentarer. Kristen-konservative, kristen-liberale og kristen-sosialister forholder seg ganske taust til tankeinnholdet i Augustana art. 1 og art. 17. Om det skyldes intellektuell dovenskap, historieløshet, overfladiskhet eller (etisk) likegyldighet vet jeg ikke.
Når det gjelder øvrige analyser og kommentarer til Breiviks terrorhandling og hans mentale tilstand på dette forum OG i våre offentlige medier, kan vi konstatere at kristne dogmatikere, teologer og apologeter griper til de utroligste avledningsmanøvre for å unngå at offentlighetens oppmerksomhet rettes mot Den norske kirkes voldelige bekjennelse, teologi og historie (TF-teologen Jone Salomonsens to siders essay i Morgenbladet 11. - 17. nov. slår alle rekorder i så måte). Men Breiviks korsfarer-ideologi kan aldri forstås løsrevet fra de kristne kirkers bekjennelse, teologi og historie. Nær sagt hele kirke-kristendommens historie fra 300-400-tallet og frem til vår tid står i korstog-ideologiens tegn. Som politisk, imperialistisk ideologi er de vestlige kirkers fremste mål å "kristne" hele verden. Historisk har de benyttet alle tenkelige midler for dette formål: verdensherredømme. Indoktrinering, trusler, tortur, terror og vold har jeg gitt mange konkrete eksempler på i mine innlegg.
Breiviks ideologi er meget nært beslektet med kristendommen, og den er like anti-demokratisk som Den norske kirkes teologisk-ideologiske bekjennelsessgrunnlag, for ikke å si: dens politiske program (med guddommelig sanksjon).
"Religiøs anafalbetisme". Dette er tittelen på MF-teologen Eskil Skjeldals helsides kronikk i Klassekampen 1. des. 2011. Han har skrevet kronikken på bakgrunn av sin deltakelse på "verdens største religionskonferanse" i San Francisco. Her sier han følgende: "Den norske ignoransen knyttet til religion må ryddes av veien". Det er ganske godt gjort av en ordinert teolog å ikke nevne kristendommen med ett ord.
Det er vel et faktum at den oppvoksende generasjon aldri har hatt mer kunnskap om de ulike (verdens)religionene enn i dag. Det forhindrer ikke at Skjeldal sier at "Norge er et analfabetisk land når det gjelder grunnleggende forståelse for religiøs grammatikk og semantikk". De fleste vil vel forbinde ordet "grammatikk" med en logisk og systematisk oppbygning. Hvis det finnes en OBJEKTIV "religiøs grammatikk og semantikk" bør Skjeldal, som akademiker og ordinert teolog, informere offentligheten om hvordan kristendommen er oppbygget i samsvar med denne. Som akademiker kan han selvsagt ikke bare slenge ut løse påstander om "Den norske ignoransen" og "religiøs analfabetisme". Påstander må underbygges! Men som ordinert teolog er det ikke usannsynlig at han både kan og vil påberope seg en type "religiøs grammatikk og semantikk" som unndrar seg de krav, idealer og standarder som ikke bare gjelder for alminnelig, normal språkbruk, men som særlig hans eget (vitenskapelige?) fakultet er forpliktet på.
"Troende mennesker har en referanseramme utenfor seg selv", uttaler Vårt Lands journalist Erling Rimehaug til Menighetsfakultetets interne blad: "Lys og Liv" 7/2011. Ja, nettopp! Og da skjønner vi vel hvorfor de kristen-troendes kommunikasjon med omverdenen stadig bryter sammen. Verken grammatisk eller semantisk kan de kristne konstruere sine egne systemer, med mindre de ønsker å melde seg ut av det felles-språklige, menneskelige og akademiske rom. Det må de gjerne gjøre, men da kan de ikke beskylde omverdenen for å være "religiøse analfabeter".
Jeg håper Skjeldal ikke vrir seg unna den språklige og tankemessige klargjøring jeg har bedt ham om å gi m.h.t. hvilket skriftlig grunnlag hans spekulasjoner om helvete bygger på. I samsvar med akademiske idealer bør han tilstrebe historisk etterrettelighet, språklig presisjon og logisk resonnement. Hans svar vil være av stor almen interesse. Kirkens helvetesforestilling handler ikke om "religioner" generelt, heller ikke om "personlig religiøsitet". Med Skjeldals kronikk i bakhånd er det nå større grunn til å forvente at han tar sitt ansvar som folkeopplyser på alvor. Hvis teologen Eskil Skjeldal oppriktig verdsetter folkeopplysning, vil det være oppsiktsvekkende om han skulle unnlate å svare på min konkrete utfordring (se forrige innlegg). Han bør svare også i Klassekampen, hvor kronikken sto.
"Grandiose" selvbilder. Store deler av kirkehistorien frem til vår tid er en oppvisning i "syke" idéer, manipulasjon og hensynsløs (maskulin) maktutfoldelse. Breiviks "grandiose" selvbilde gjenkjenner vi hos kristne paver, biskoper og kirkefedre. Disse allmektige menn har gjennom å utbre sine "syke" idéer terrorisert vår verden i mer enn halvannet årtusen. Nevnes kan Martin Luthers "grandiose" selvbilde og vår kirkes idealisering av ham gjennom ca. 500 år, helt frem til I DAG. Og noe mer "grandiost" enn Paven sittende på sin tronstol kan vel knapt tenkes. En lang rekke kirkefedre, paver og nonner/munker er blitt kanonisert og helgenkåret av Den katolske kirke. Og som kjent mente Paulus at han var "utvalgt" allerede i mors liv. Å betrakte seg som "hellig" og "utvalgt" er en sentral forestilling i kirke-kristendommens selvforståelse. Den som ved nattverdbordet eter Jesu legeme og drikker hans blod får del i "de helliges samfunn". Innenfor dette spesielle samfunn av "hellige" gjelder ofte ikke alminnelige normer, språkbruk og vurderingsmåter.
Den mest "grandiose" kirke-kristne vrangforestilling er den som i 1700 år har opphøyet Jesus fra Nazareth til "Gud", og til overmenneskelig, ufeilbarlig autoritet, med makt til å DØMME levende og døde. Ingen moderne "konspirasjonsteorier" overgår de europeiske kirkers vanvittige dogmer om Jesu jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart. Ingen "konspirasjonsteorier" har hatt mer fatale konsekvenser for vår vestlige kulturutvikling, og for fremmede folkeslag ("hedninger") verden rundt. Å stemple jødene (kollektivt) som "gudsmordere" og "djevelens barn" gav støtet til den verste folkeforfølgelse historien kjenner. Kirkens voldshistorie forteller hvor farlig og skjebnesvanger kristendommen ble da den så tidlig som 300-tallet utviklet seg til en politisk ideologi.
Det er mildt sagt forbausende at (kritiske) forfattere av konspirasjonsteorier i vår tid ganske konsekvent unngår å nevne religionshistoriens største bedrag: kirkens postulater om ett enkelt oldtidsmenneskes brudd på tre fundamentale naturlover. Det må igjen understrekes at det ikke er snakk om subjektive tros-utsagn, men om påstander (jf. Den apostoliske bekjennelse). I adventstiden venter kristenheten på re-aktualiseringen av "Guds inkarnasjon" i det lille Jesus-barnet ("En Frelser er oss født"): dette arme oldtidsmenneske som av de kristne kirker ikke tillates å dø fordi han stadig skal tilfredsstille de kristnes autoritetsbehov. Det til tross for at Jesus fra Nazareth døde og ble begravet i sitt hjemlands jord for 2000 år siden. Til og med hans korte liv på jorden - i en annen tid, og i et annet kulturmiljø - forfalskes.
Våre statskirkelige aviser vil trolig på ny (unisont) flomme over av sentimentalitet og servilitet overfor kirkens årlige rituelle markering av "Gud som ble menneske", med de mest fantasifulle og søkte fortolkninger av denne såkalt "unike" hendelse i verdenshistorien - i stadig håp om at alle omstendigheter omkring denne antatte gudesønnens fødsel i historien (!) kan gjøres AKTUELL for moderne europeere 2000 år senere. "Gudefødersken" Maria vil fortsatt være jomfruen som for 2000 år siden ble besvangret av "Guds ånd". Dette er et kirkelig uangripelig og udiskutabelt "dogme", som ikke kan revideres. Dogmer skal ikke diskuteres! Ingen historisk-vitenskapelige innsikter har evnet å rokke ved kirkens postulater om jomfrufødselen (jf. Den apostoliske bekjennelse). Vi kan spørre: hvordan ville "jule-evangeliet" blitt presentert UTEN dette dogme?
Mvh. G. Ullestad
Helvetesdebatten har slett ikke "gjenoppstått" med Gunn Hild Lems utmerkede kritikk i Aftenposten 23. nov. Men det er første gang på 50-60 år at Aftenposten har artikler som tar oppgjør med helveteslæren. Undertegnede har hatt fokus på DnK's helvetesforestillinger i mange år på dette og andre debattforum, bl.a. med bakgrunn i Andreas Edwiens kristendomskritikk (på historisk og etisk grunnlag) fra 1948 og i bokform utover i 1950-årene, frem til siste utgave av hans bok "Dogmet om Jesus" i 1995. Jesus står i selve det konkrete, fysisk-voldelige barbariet. Det er derfor jeg stiller mitt spørsmål i overskriften. Hvilke av Det nye testamentes og Jesu autoriserte uttalelser er det Skjeldal påberoper seg som troende MF-teolog, på grunnlag av det man der kaller "Guds ord"? Dette er ytterst uklart i den artikkel han har publisert i Aftenposten om temaet, og som han har gjengitt i utvidet form på Vårt Lands debattforum. I et så alvorlig spørsmål, som angår menneskets evige skjebne, må vi selvsagt kreve klare beskrivelser av hva det siktes til og på hvilket autoritativt gyldig grunnlag det er basert.
Folk flest blant den passive (tvangsinndøpte) majoritet i kirkens medlemsregister har, naturlig nok, forkastet kirkens morbide helvetesforestilling. Vi ser at når kirkens inhumane doms- og voldstrusler skal forsvares i det offentlige rom, er det MF-teologene som sendes ut på banen (mens TF-teologene enten ignorerer Jesu altdominerende eskatologi, eller strever med å omtolke eller "symbolisere" hans doms- og straffetrusler). Det er Den norske kirkes ansvarlige biskoper, prester og ordinerte teologer som fremfor alt stritter imot en debatt om helveteslæren. De ønsker ingen helvetesdebatt i avisspaltene, men de har heller ingen interesse av å avskaffe helveteslæren. En slik posisjon må selvsagt bli helt uholdbar. I et demokratisk samfunn hvor kritisk tenkning, etisk refleksjon og kunnskapsbasert debatt er noen av hjørnestenene, må biskoper og ordinerte teologer bidra til opplysning og klarhet om kirkens helvetesforestilling - hvis de er ansvarlige! En voksen, opplyst almenhet spør ikke etter belæring og forkynnelse, men etter saklig og historisk-faktisk begrunnet kunnskap. Vi kan selvsagt ikke holde oss med en statsreligion, en "offentlig religion", hvis dens ledere og troslærere unnviker å opplyse "folket" i et normalt klart språk hva den lærer om menneskets evige skjebne : dommen, de to utganger, straffen - og selvsagt hvordan den begrunner sine påstander (å søke tilflukt til "troen" er en uakseptabel avsporing).
"Helvete er et ubehagelig teologisk tema", skriver Skjeldal (har det vært et "ubehagelig teologisk tema" også i de foregående årtusener?). Ja, og derfor klarer ikke biskoper og ordinerte teologer å behandle temaet på en saklig og skikkelig måte, det vekker altfor sterke emosjoner. Lite tyder på at vi kan forvente noen ny-tenkning eller selvkritikk fra vår tids generasjoner teologer og presteskap. De som har gjennomgått den forskrekkelige kirkelige indoktrinering kommer kanskje aldri ut av sitt mentale "fangenskap". De er bundet av sine offentlig avgitte presteløfter. Deres lydighet overfor den "konstantiske" oldtidsbekjennelse er overordnet etisk og historisk sannferdighet. Confessio Augustana fra 1500-tallet presiserer de tre andre bekjennelsesskriftene. Den formulerer i art. 17 den dogmatiske volden tydeligere enn oldtidsbekjennelsene. En debatt som ikke tar hensyn til denne voldseskatologi flykter fra den teologiske virkelighet som hersker i kirken.
Det er interessant at Skjeldal forsvarer "plassen", altså den mytologiske forestillingen om en fysisk, romlig torturanstalt. Han beskriver helvete som "helt reell" og som "en virkelig størrelse". Dette var også Jesu oppfatning i oldtiden. Jesu sekteriske religiøst-mytologiske forestillinger (slik han presenteres i evangelieskriftene) bryter selvsagt fundamentalt med vårt moderne samfunns innsikter, normer og verdier. Han kan derfor aldri gjøres "aktuell" eller "moderne". Jesus var en av de mest radikale sekterikere og dualister i hans samtids overspente eskatologisk-apokalyptiske miljø, en bevegelse som i århundrene omkring vår tidsregning hentet vesentlig inspirasjon fra persisk mytologi. De europeiske kirker har hentet sin voldseskatologi og sitt dualistiske menneskesyn nettopp fra Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene. Denne voldsteologien er som kjent særdeles skarpt, enkelt og klart utformet i vår kirkes offisielle og konstitusjonelle protestantisk-lutherske bekjennelse: Confessio Augustana (art. 17).
Fordi kirken ikke kan gi slipp på Jesus-forgudelsen, kan den heller ikke gi slipp på denne oldtidsprofetens (relative) doms- og straffetrusler over sine teologiske motstandere (Jesus uttalte at han ikke var utsendt til andre enn "Israels fortapte får"). Kirkens oppstandelses-mytologi og helvetesforestillingen henger uløselig sammen i kirkens bekjennelse og teologi. Vi må derfor få klarhet i hvem og hva Jesus er, hvor han befinner seg OG i hvilken skikkelse han skal "komme igjen for å dømme". Hvordan og hvor skal denne domshandling skje? Hvilke lover skal han dømme på grunnlag av? (Som jeg før har poengtert: en "ånd" dømmer ikke, det er det bare personer som gjør). Er domsgrunnlaget og den guddommelige straffejustis kjent for biskoper og teologer, eller er det uberegnelige og uforutsigbare selve poenget: den store overraskelsen? Har vi her å gjøre med det Bertrand Russel kaller "fryktens etikk", eller det Erich Fromm kaller "den autoritære etikk"?
Det er ingen "personlig overbevisning" eller "subjektiv tro" vi møter i DnK's autoriserte bekjennelsesskrifter (tre av dem fra oldtiden), men PÅSTANDER om angivelig faktiske forhold og hendelser i verden og historien. Skjeldal unngår å henvise til Jesu helvetesforestilling og han unngår på samme måte å referere noe av det som sies om forestillingen i den bekjennelse han selv og hans ordinerte kolleger har forpliktet seg på som biskoper og prester i DnK. Det som teologene utgir for "tro" skal angivelig være noe som stammer fra "Gud selv", dvs. fra kristendommens dømmende "Gud" (her må man være svært varsom med å trekke inn den hebraiske bibel/GT). Denne "troen" tillegger Skjeldal en slags guddommelig autoritet. Biskop Per Lønning uttalte i en kommentar (Morgenposten 1965) til Edwiens kritikk av guddommeliggjørelsen av Jesus at han "vedkjenner seg gladelig at kirken utgir dette for sin tro". Dette var før han ble biskop. Forholdsvis kort tid etter dette gikk han som biskop fullt inn for at denne eskatologien var "Guds" egen offisielle straffelov, uten at han fremla noen slags bevis for at man kan tillegge kirkens "Gud" en slik enorm voldelig autoritet, som enhver biskop påtar seg ved å tre inn i sitt embete. Det kan se ut til at Eskil Skjeldal er i ferd med å forberede seg til en tilsvarende posisjon i DnK, på et mer eller mindre subjektivt trosgrunnlag.
Moderne statskirke-teologers (desperate) forsøk på å knytte oldtidens barbariske volds- og helvetestrussel opp mot et slags diffust "kjærlighetsbegrep" er så grovt at det er forståelig at Trond Bakkevigs, Sunniva Gylvers og Eskil Skjeldals merkverdige forsvar og begrunnelser må vekke sterke reaksjoner i offentligheten (presten Sunniva Gylver brukte ordet "trosfloke" for en tid tilbake i en av sine andakter i Vårt Lands papiravis). Skjeldals forvirrende innlegg i Aftenposten og på dette forum er pinlig og avslørende. Det gir ingen oppklaring. Men i et lengre utviklingsperspektiv er teologenes språklige og tankemessige forvirring uttrykk for at kirkens (mytologiske) dogmer er i full oppløsning, og det må vi bare bifalle. Det er snakk om et overgangsfenomen. Om en generasjon eller to er det ingen som "tror på" denne absurditet.
Jesus er opphavsmann til kirkens doms- og straffetrusler. Den (moderne) kristne forestilling at Jesus var det første og siste "sanne menneske" - nærmest et slags toppunkt eller endepunkt i evolusjonskjeden - er bunnfalsk og fullstendig uten historisk-faktisk grunnlag. Forestillingen at "nestekjærlighet" så og si ikke eksisterte FØR Jesus - sammen med den tilhørende forskrudde idéen at Jesus ble dømt til døden av de "fæle" jødene fordi han viste barmhjertighet mot "syndere" og samfunnets utstøtte - er dessverre levende blant de kristne den dag i dag. Når slike løgnaktige forestillinger hjemsøker teologers hjerner i vår tid, skjønner vi at kristne teologer har en lang vei å gå før de blir i stand til å vurdere Jesus fra Nazareth ut fra et nøkternt (idé)historisk og menneskelig perspektiv. Men så lenge idyllisering og idealisering av kirkens hovedperson er det overordnete mål for moderne teologer kan vi ikke forvente historisk sannferdighet. Når hensikten er å gjøre oldtidsprofeten Jesus "aktuell" (endog til et ufeilbarlig "etisk forbilde") for moderne mennesker i år 2011, er det dogmatikk og teologi det handler om, ikke saklig-faktisk kunnskap eller vitenskap. Denne form for manipulasjon og forfalskning av et historisk oldtidsmenneske avslører med all tydelighet at teologien fortsatt henger fast i den før-vitenskapelige tidsalder. Det er "åpenbaringsreligionens" tragedie at den motsetter seg utviklingens og historiens lover.
I boken "Tro på avveier" av David Cook (Lunde Forlag 1999, oversatt av Bjørn Are Davidsen) står følgende i kap. 4: Humanismen, s. 78 - 95:
"Det synes for meg som at det er like mye som taler MOT humanismen som FOR den. Vi har ingenting å frykte av å gå inn i en diskusjon om humanisme, på humanistenes egne premisser. Min metode ville for det første være å forstå hva humanistene sier. Deretter ville jeg stilt spørsmål ved og debattert med dem hvorvidt det er tilstrekkelig grunnlag for kristen tro. Vi har å gjøre med to forskjellige bilder av mennesket, og av menneskehetens situasjon i verden... Når alt kommer til alt, er det mitt mål som kristen å vise humanisten at ekte humanisme er å være kristen, fordi det BARE ER I KRISTUS AT VI BLIR SANNE MENNESKER". (min utheving).
Dette er tanker vi er godt kjent med fra (stats)kirkelige teologer gjennom det siste århundret. I mitt blogg-innlegg 30. sept. om mellomkrigstidens kristendom og dens teologers "lefling" med nazistisk ideologi gav jeg mange konkrete eksempler på kirke-kristne aktørers merkverdige og forskrudde syn på demokrati, humanisme og etikk. Skjeldals forsvar for doms- og helvetesforestillingen viser at en historisk, etisk-rettslig og humanistisk tenkning ennå ikke har trengt inn i teologenes hoder. David Cook presenteres i 1999 som "teologisk og filosofisk professor i England, med etikk som spesialområde". Vi ser at høy utdanning og akademiske titler ikke beskytter den troende mot de groveste tankefeil og villeste spekulasjoner. Flere enn undertegnede har kanskje merket seg hvordan Telenor-ingeniør, Bjørn Are Davidsen, på dette forum stadig har avkrevet sine meningsmotstandere for "dokumentasjon". Jeg kan opplyse leserne om at David Cooks bok er totalt blottet for "dokumentasjon", dvs. for noter og litteraturhenvisninger. Jeg oppfordrer interesserte lesere til å studere nøye oversetteren Bjørn Are Davidsens forord i denne boken. Det er sannsynlig at David Cooks bok har inspirert en lang rekke kristne apologeter i vår tid (sikkert også på dette forum). Boken er en "håndbok" for de kristen-troende i kunsten å argumentere MOT anarkisme, postmodernisme, humanisme, eksistensialisme, vitenskapelig materialisme, marxisme og kommunisme... (bare ikke MOT det vi her kanskje kunne kalle "jesusianisme").
For den kristne gjenstår bare Kristus, og ordet Kristus er flukten fra historien. Når Kristus blir en slags "humanistisk" altomfattende idé går teologien over til å bli en ideologi, som blir mer og mer løsrevet fra historien. Hos noen moderne liberalteologer ved TF opptrer begrepene "Kristusbevissthet" og "Kristusveien"...
Svært ofte fører teologene en slags kvasi-vitenskapelig diskusjon med andre teologer om doms- og helvetestruslene, dvs. ulike teorier om det man helst kaller "fortapelsen" (hvor mange teorier finnes det?). I sine lukkede studérkamre har kirkelige teologer utpønsket og konstruert de villeste (uetiske) teorier og begreper om de ikke-kristnes evige skjebne, og om "fortapelsens mulighet": skal de vantro og ugudelige (inkl. ateister) pines/tortureres fysisk eller psykisk? Skal de tilintetgjøres (hvilket forutsetter at de ikke har sjel, som de frelsesverdige)? Eller skal alle frelses til slutt? Den siste teologiske teorien er lite utbredt i kristne kretser. Slike uhyggelige spekulasjoner befatter teologer seg med i fullt alvor - i vitenskapens navn - samtidig som de uten hemninger kan kalle seg demokrater, humanister og menneskerettighetsforkjempere. De kan endog disputere til doktorgraden om slike vanvittige (uvitenskapelige) emner. Man må spørre: er menneskehetens evige skjebne mer eller mindre tilfeldig prisgitt den enkelte kristne teologs subjektive spekulasjoner? Det påfallende og mest skremmende er etter mitt syn mangel på ETISK ALVOR.
Skyld, valg og ansvarlighet. Man kan ikke annet enn forferdes når kirkeledere, teologer og apologeter i fullt alvor synes å mene at humanisme er forenlig med volds- og straffetrusler på menneskers evige liv og helse. I sine ubehjelpelige forsøk på å "modernisere" barbariet uttaler noen teologer at "Guds dom" handler om valg, ansvarliggjøring og oppgjør med overgrep ("krenkelser" )... De teologer som fremfører slike og lignende synspunkter oppgir sjelden skriftlige henvisninger til støtte for slike luftige uttalelser. Når kirken(e) ikke selv er i stand til å erkjenne skyld eller ansvar for historiens synder - forbrytelser mot menneskeheten - er det klart vi må spørre dem hvilken betydning disse ordene har.
I vår statskirkes luthersk-evangeliske teologi og antropologi finnes ikke noe slikt som et "ansvarlig" menneske. I følge Martin Luther (vår statskirkes fremste teologiske autoritet) er mennesket fra sin fødsel slavebundet av synden ("arvesynden"). Ulydighet og opprør er den største synd. Gode gjerninger kan ikke redde det (onde) vantro mennesket fra fortapelse og "evig straff" i helvetes torturkammer. "Troen alene", "nåden alene" er de lutherske slagordene. "Rettferdiggjørelse ved tro" er det eneste (doms)kriterium for frelse (et evig stridsspørsmål mellom protestanter og katolikker).
Kirkens maktgrunnlag avhenger av at "folket" - som en umælende saueflokk - lar seg lede av "hyrden". Autoritetsdyrkelsen forutsetter at den troende holdes fast i den umyndiges posisjon, hjelpeløs og avhengig. For å la seg lede må man forbli barn. Den troende forblir et barn overfor Faderguden. Statskirketeologene kan ikke på en og samme tid forsvare spebarnsdåp OG hevde menneskets valg og ansvar. Her kollapser logikken fullstendig. Hva som skjer i dåpen, kan alle lese seg til i dåpsliturgien og dåpsformularene. Kirken har alltid rettet sin propaganda først og fremst mot barn og umyndige, for å hindre/stanse deres mentale utvikling mot selvstendig tenkning. På samme måte kan man si at kristendommen er en religion som aldri er blitt "voksen". I sitt (uforanderlige) mytologisk-dogmatiske tankeinnhold befinner den seg på det samme "barnestadium" som på 300-tallet. Ingen etiske eller filosofiske ideer gjennom historien har beveget kirken til å endre en tøddel eller bokstav i sine forstenede bekjennelsesskrifter. Ingen kunnskap om verden, historien, naturen eller menneskesinnet de siste århundrer har fått kirken til å revidere sitt mytologiske verdensbilde (som gudsbildet er utledet av), heller ikke menneskesynet i Augustana art. 17, med sin voldstrussel og heslige dualisme.
Å bøye seg lydig og ydmykt for den "konstantinske" Nicæa-bekjennelsen fra år 325, synes umiddelbart lite forenlig med valg og ansvarlighet. Vi må likevel forutsette at teologers og prestekandidaters (offentlige) ordinasjonsløfter blir avgitt på grunnlag av et FRITT VALG. Å bli voksen og ansvarlig (individuelt og alment) innebærer å frigjøre seg fra autoriteter og autoritære ideer/ideologier (religiøse eller politiske). Da blir spørsmålet: hvor i kirkens autoriserte skriftgrunnlag oppfordres mennesket til å frigjøre seg fra autoriteter, menneskelige eller "guddommelige" (Paulus snakker om "Kristi trell"...)?
Kirkens voldshistorie viser nettopp hvor farlig (bokstavlig talt livsfarlig) det var for våre forfedre å hevde egenvilje og selvstendighet. Ingen teologisk opposisjon eller ulydighet ble tolerert. Kjetterforfølgelser og kjetterbål gjennom ufattelige århundrer vitner klart om hva det kostet å hevde synspunkter som avvek fra kirkelig ortodoksi og dens autoritære voktere. Inkvisisjonens terror har jeg behandlet i et tidligere innlegg. Protestantisk terror var ikke "mildere" enn den katolske. Disiplinering og overvåking av den enkeltes liv og vandel ble intensivert. Fiendskap, vold, gjensidige trusler og forbannelser har haglet mellom protestanter og katolikker gjennom århundrer. Hvorvidt slike konfesjonelle stridigheter kan kalles ansvarlig, er fortsatt et aktuelt spørsmål.
Skyldspørsmålet forblir uavklart. Syndsbekjennelsen uteblir. Overfor historiens blytunge byrde viker kirken(e) unna alle konfrontasjoner og oppgjør. Det er ikke hva man kaller voksen, ansvarlig opptreden.
For å forstå hvordan det (stats)kirkelige presteskap og dens teologer fortsatt utøver makt over sinnene, kan det passe å sitere noen ord av Andreas Edwien:
"Den rette tros grå eminense smyger seg stille omkring og hvisker stadig nye generasjoner i øret hvor de skal slå opp og hva det betyr. I trosartiklene - rundslitte av årtuseners propagandatjeneste - fører han ennå sitt hemmelige våpen: GJENTAKELSEN, - i utrettelig arbeid fra prekestoler og katetre for å få deres ugudelige naturstridighet til å bli like selvfølgelig som luften vi puster inn... Den gamle kirkens bibelforbud betydde at den hadde noe å skjule. Kirken har noe å skjule den dag i dag. Ikke bare sprer den langt mer tåke over den historiske virkelighet enn heldig er for en teologi som mener seg å være historisk orientert. DEN ER IKKE TRO MOT SITT EGET SANNHETSKRAV!"
-----------------------------------Når barmhjertighet OG primitive, voldelige hevntanker stilles side om side i det samme (kristne) gudsbilde, har det moralske kompass sviktet totalt. Da bør kirkeledere, teologer og apologeter vokte seg vel for å ta ordet humanisme i sin munn. Hvis det virkelig forholder seg slik, som det er blitt sagt i andre sammenhenger, at Confessio Augustana fra 1500-tallet er så viktig for Den norske kirkes IDENTITET at den må beholdes i sin helhet - uten revisjoner - bekrefter det at kristendommen ikke er en religion, men en steinhard, autoritær politisk ideologi. Da befinner den seg langt utenfor og bortenfor det felles-menneskelige hjem: språklig, etisk og religiøst-åndelig.
(Her må man alltid ha i bakhodet at kirken tillater stadige revisjoner av bibelens to skriftsamlinger, men IKKE av kirkens fem bekjennelssesskrifter!)
Mvh. G. Ullestad
Jeg sikter selvsagt til følgende faktum: at Den norske kirke i alle sine bekjennelsesskrifter, som den legger til grunn for selve biskop- og prestetjenesten, fortsetter å rette alvorlige trusler på menneskers evige liv og helse. Dette uten å legge frem elementære bevis for at disse trusler har sitt historiske faktiske grunnlag i veldokumenterte uttalelser, gitt av overmennskelige autoriteter med ubestridelig rett til å fremsette dem.
Det kristne Vestens "verdier" tillater (som under Den kalde krigen) også I DAG militære invasjoner, irregulære henrettelser, tortur, utviklingen av stadig nye typer utspekulerte militære doktriner og strategier OG produksjon av høyteknologiske våpentyper og "drapsmaskiner" (eks. førerløse fly: droner). Dess mer treffsikre disse grusomme våpensystemene er, dess mer entusiastisk blir det kristne Vesten over sin overlegenhet. Når sivile rammes, blir det kort og nøkternt omtalt som "beklagelige uhell" og "feilbombinger". Inntil nylig ble sivile afghanske ofre ikke registrert i noen statistikker (heller ikke i Libya har NATO utarbeidet noen tall over sivile dødsofre). Våre statskirkelige medier rapporterer for det meste lydig, selektivt og "nøkternt" det våre krigsvillige politikere ønsker, uten påtrengende innsigelser, analyser eller vurderinger av ETISK-RETTSLIG art. Man passer på at de mange afghanske sivile ofre ikke får navn og ansikter, men forblir anonyme. Deres historier blir ikke fortalt. Bare når norske soldater vender hjem i kister, oppstår en viss emosjonell turbulens i norsk offentlighet, før jernteppet igjen senker seg. At en kristen statsminister og en kristen utenriksminister har stått og står i front for å forklare og rettferdiggjøre krigens nødvendighet, er ingen tilfeldighet. På dette hold kan man hylle freden og krigen i samme åndedrag. Som keiser Napoleon i sin tid bemerket: ingen forstår hverandre bedre enn presten og soldaten.
Slik statskirke-teologene, ved sin særegne "indre logikk" og "emosjonelle stupiditet", synes å tro at de kan humanisere de grusomme doms- og helvetestruslene, slik synes vestlige kristent-oppdratte politikere og militærstrateger å mene at de kan humanisere krigens og militarismens redsler. Vi kan lett konstatere at den vestlige militærmakt i første rekke er rettet mot stater utenfor den kristne verden - og "tilfeldigvis" muslimske stater (eks. Irak, Afghanistan, Pakistan, Libya). Likevel er det noen som vil ha oss til å tro at det er Israel (en av de minste stater i verden, omringet av den fiendtlige arabiske verden) som truer verdensfreden, og at islamistenes voldsbruk og raseri egentlig bare skyldes Israels "okkupasjon". Paradoksalt nok har den muslimske og kristne verden funnet sammen i denne enkle, avledende årsaksmodell. Man vet hvor man skal lete etter syndebukken.
Det er grunn til å merke seg at en del vestlige analytikere, journalister og forskere sørger for å holde kristendommen langt utenfor fokus når det gjelder mulige forklaringsmodeller på en del av vår tids konflikter (også Midtøsten-konflikten), mens det nå bør være på tide å plassere den kristne voldsteologien og "korsfarerideologien" aller fremst i synsfeltet. Innhyllet i en annen retorikk og med høyteknologiske våpen er det fortsatt det kristne KORS som motiverer og forener Vesten i dens imperialistiske og militaristiske eskapader. Afghanere flest ser selvsagt liten forskjell på vestlige soldater og misjonærer, på bomber og kors (slik sverdet, ilden og korset var nøye sammenbundet i det foregående årtusen). Også noen norske hjelpeorganisasjoner kan mistenkes for å ville fremme "kristne verdier" bak den humanitære maske. Det er ikke så lenge siden Kirkens Nødhjelp fikk skarp kritikk fra offisielt hold i Afghanistan for sin virksomhet. Det er heller ikke så lenge siden Kirkenes Verdensråd offentliggjorde et 5 siders dokument (som de hadde arbeidet med i 5 år) med etiske retningslinjer for misjonærer. Det ble opplyst at dokumentet ble utarbeidet etter at det hadde kommet sterke reaksjoner fra andre religioner om aggressiv og intolerant kristen misjonsvirksomhet. Slike nyheter får ingen store overskrifter i vår statskirkelige presse, men de hører med i det store bildet.
Vestlig imperialisme og kristendom er stadig to sider av samme sak. De kristne kirker er naturlig nok moralsk kraftløse da de i tett samarbeid med stat- og herskermakt har ført "hellig krig" mot sine fiender (i første rekke jøder og muslimer) gjennom så godt som hele sin historie. Uanfektet av voldshistorien - med suveren forakt for den kritiske historieforskningens resultater - fortsetter teologer å beskytte og forsvare den stadig gyldige, offisielle voldsteologien. Mange høyt utdannede teologer synes å ha pålagt seg en form for selektiv døvhet. Det kan virke som om teologene også nyter godt av en særlig beskyttelse mot kritisk debatt i våre statskirkelige papiraviser, som om de skulle være redaksjonelt uangripelige. Den tilsynelatende likegyldighet kirkeledere og teologer utviser overfor kirke-kristendommens faktiske historiske synder (ikke "myter"), kan tilskrives både fortrengning og moralsk perversjon. Begge deler er like farlig. Den moralske perversjon viser seg på flere måter, bl.a. ved kristne apologeters hang til å telle antall drepte det siste århundret - for derved å vise at de kristne ikke var verre enn andre. Og på samme vis: hvis man kan hevde at den protestantiske kirke ikke var verre enn den katolske kirke, trenger man ikke å reflektere videre over saken. Kirken forkynner gjerne solidaritet med verdens forfulgte, undertrykte og "krenkede" folk, men virker totalt uberørt av de voldsutgytelser, krenkelser og lidelser den selv har påført store deler av menneskeheten gjennom hele 1700 år, i Europa og på andre kontinenter.
------------------------------
ILD og SVERD ble alt i oldtiden livsfarlige våpen i kirkens terror og nidkjære forfølgelser av indre og ytre fiender, i tett samarbeid med keiser, fyrste og kongemakt. Dette forfølgelsesvanviddet startet så tidlig som på 400-tallet, da kristendommen ble romerrikets eneste tillatte religion. Gjennom Europas historie finnes ingen klare grenseoppganger mellom kirkelig og verdslig makt. Kristendom og politikk har vært uløselig sammenbundet helt fra keiser Konstantins tid i det 4. århundre. Kirken hadde makt til å påvirke lovgivningen mot hedninger, jøder og heretikere (vranglærere). Tidlige kirkefedre som Cyprian, Chrisostomos, Kyrill, Basilius og Origenes uttrykker et fanatisk jødehat. Det samme gjør middelalderens store katolske teolog: Thomas av Aquino. Han rettferdiggjør også dødsstraff for "kjettere".
Den "hellige" kirkefader Augustin fra 400-tallet var den første som argumenterte teologisk for maktbruk overfor religiøse avvikere. Som så mange andre kirkefedre utformet også Augustin sin antijødiske pamflett. Han er dessuten opphavsmann til arvesyndslæren, som ble kjernen i den vestlige kristne antropologi. Gjennom mange år bekjempet Augustin aktivt Pelagius' lære om menneskets frie vilje. Augustin tegner et så drastisk bilde av virkningen av Adams synd at han aksepterte menneskelig øvrighet, selv når den var tyrannisk, skriver Elaine Pagels i boken "Adam, Eva og slangen". Øvrigheten blir oppfattet som et uunnværlig forsvar mot de krefter som synden har satt i gang i menneskets natur (et syn som ble videreført av Martin Luther). Denne læren passet "som hånd i hanske" til kirkens nye politiske og sosiale situasjon under keiser Konstantins "nyordning". De kristne ble keiserens "brødre og søstre i Kristus". Guds stat ble ensbetydende med kirken. Som vi vet ble kirkens elitekrigere blant korsfarerne i middelalderen, tempelridderne, avbildet med korsmerkede drakter og med sverdet i hånden.
"Deler man Augustins syn på syndens katastrofale følger, må man også akseptere et menneskes herredømme over andre - herrens over slavens, regentens over undersåttene: Det dydige mennesket hater at alle er like overfor Gud, og det elsker, som var det Gud, å påtvinge sine medskapninger sitt eget overherredømme" .
Martin Luther hevdet at døperen Johannes hadde bekreftet "krigerens embete". Luthers oppfatning var at myndighetenes "sverd" (jf. Rom. 13) legitimerte dødsstraff. Kirken innpasset også tidlig trelle-institusjonen i sitt såkalte "kjærlighetssamfunn", og her gjaldt patriarkatets regler (jf. Luthers "Hustavlen"). En kristen er i følge Paulus "Kristi trell". I nyere oversettelser har Bibelselskapet oversatt ordet "trell" med det mer formildende "tjener", hvilket er høyst villedende.
"Det som gir fred i hjemmet er den orden som sier hvem som skal befale og hvem som skal adlyde. Kvinnens underordning er en del av Guds skaperordning, og slaveriet er en følge av syndefallet" .
Det er heller ikke "fredstanker" som dominerer Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene: "Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men strid" (modernisert form av sverd). Han oppfordrer til splid og brudd mellom familiemedlemmer. De kriger Jesus taler om i Matteus-evangeliet handler om "de siste dagers" kriger, innledningen til Guds dom, og hos Lukas sier Jesus: "Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; hvor jeg ønsker den alt var tent". I Matteus' domsscene 25. kap. stilles Jesu tilhengere på høyre side og motstanderne ("synderne") på venstre side, dvs. de jøder som ble anklaget fordi de avviste eller ikke tok "menneskelige hensyn" overfor Jesu tilhengere og disipler. "Sauene" (modernisert form av "fårene") på Jesu høyre side er hans venner, apostler, tilhengere ("de utvalgte", de "hellige"): de Jesus kaller "mine minste brødre". Hos Johannes omtaler Jesus jødene som "djevelens barn", og i Jh.åp. blir jødedommen omtalt som "Satans synagoge". Disse uhyre grove betegnelser på jøder og jødedom fikk guddommelig sanksjon da romerkirken opphøyet Jesus til "Gud", med fatale konsekvenser for det jødiske folk. Da Jesus ble gjort til "Gud", ble jødene kollektivt gjort til gudsmordere.
Ilden og ildovnen i Jesu primitive mytologisk-eskatologiske helvetesprofetier ble av de kristne europeiske barbarer VIRKELIGGJORT i de utallige kjetterbål og heksebål som flammet opp over store deler av Europa i mer enn tusen år - med ildovnen i nazismens konsentrasjonsleire for 70 år siden som det absolutte endepunkt og bunnpunkt for det kristne Europas ufattelige barbari og moralsk-åndelige havari. Hva har kirken lært? Den har ikke endret en bokstav eller tøddel i sine bekjennelsesskrifter. Ingen moderniseringer eller revisjoner er foretatt siden oldtiden, heller ikke av det luthersk-protestantiske Augustana art. 17.
Karl den Store var den første kristne keiser som antok tittelen "Konge av Guds nåde". Med ham ble den fanatiske og krigerske intoleransen et kjennetegn ved Den katolske kirke i middelalderen (og senere ved protestantismen). I år 772 rykket han inn i saxernes land for å tvangskristne folket med sverd og ild. Rundt år 1000 ble den "hellige kongen" også introdusert for den norrøne kulturen og det vi kaller vikingetiden i Norden.
"Middelalderens europeiske kristendom hadde utviklet en fullstendig ideologi om sakralkongedømmet", skriver religionshistoriker Gro Steinsland i sin bok "Den hellige kongen" (Pax Forlag 2000). Denne sakralkongen ble tillagt nærmest guddommelig status. Når den innsatte kongen ble salvet og kronet på rituelt riktig måte, ble han et avbilde av den himmelske guden. Middelalderens konge var Guds representant på jorden: "I den kristne kongeideologien er makten nærmest grenseløst legitimert gjennom guddommen selv". Kristning, kongemakt og rikssdannelse hørte sammen. Den politiske ideologien som kommer til uttrykk i Olavskulten, ble umåtelig viktig både for den fortsatte kristningen og for rikssamlingen i landet, den stadfestet at kongedømmet er innstiftet av Gud. I løpet av få århundrer foregikk i Norden et skifte av kultus og tro fra hedendom til kristendom (flere andre nasjoner i de germanske områder fikk sine helgenkonger og herskerkulter nettopp i kristningstiden).
I boken "Nyere norske kristenretter (ca. 1260-1273)" sies at den som forbrøt seg mot de detaljerte og til dels svært strenge lovene som skulle regulere menneskenes religiøse liv, risikerte å miste både gods og eiendeler til kongen og biskopen, om da ikke straffen ble fredløshet og landsforvisning. Enorme verdier ble betalt i bøter. Kirkeretten var også opptatt av hva folk kunne spise og når de spiste. Det var påbudt å faste hver fredag, og friske mennesker skulle da ikke drikke annet enn vann. Andre dager var det lov å spise kjøtt, fisk eller melkemat. Og stakkars den mann eller kvinne som spiste fisk på en dag det var bestemt at de bare skulle spise melkemat, eller omvendt. Da måtte de betale bøter enten til biskopen, kongen, eller til begge to.
"De eldste kristenrettene er fra tiden etter at Norge ble kristnet av Olav den hellige, som døde ca. 1030... De siste av middelalderens kristenretter ble til på slutten av 1200-tallet. Kristenrettene gjaldt helt frem til den norske kirkeordinansen ble stadfestet av kong Christian 4. i 1607" .
Mentalitetsendringene innebar at "de kristne mytene og den kristne lære skulle nedfelles i sinn og tanke og omsettes i livsfortolkning". "Kristendommen er dualistisk, den fortolker tilværelsen i motsetninger, historien er et drama der en god Gud kjemper mot en ond Djevel", skriver Gro Steinsland. Kirken lærte at Kristus var sentrum både i historiens gang og i verdensrommet. Vi sier derfor at middelalderens verdensbilde var kristologisk. Kristushendelsen var verdenshistoriens midtpunkt.
(Her vil jeg bare tilføye at dette er kirkens aktuelle og gyldige verdensbilde og historiesyn også I DAG).
Flere århundrer senere ble den spanske humanist og lege Miguel Servet i reformasjonens århundre, under Calvins regime i Sveits, brent på bålet fordi han dristet seg til å uttrykke sin tvil på treenighetslæren. Han trodde han kunne finne beskyttelse og redde sitt liv i det reformerte Sveits, men han tok sørgelig feil. I det protestantiske Danmark-Norge ble en professor truet med landsforvisning innen 48 timer da han våget å uttale at også ikke-kristne kunne oppleve lykke i det jordiske liv. Småplukk - eller kristen fanatisme og TERROR? Det finnes utallige lignende eksempler på den kirkelige galskap og terror, katolsk og protestantisk. Calvin hadde stor sympati for aristokratiet og forlangte "blind lydighet". Hans teologi var antijødisk, og han la også grunnlaget for den rasistiske kirke i Sør-Afrika (Calvin er blitt omtalt som "kapitalismens forsvarer" da han bekjempet forbudet mot renter og fremhevet plikten, dyden og kallsfølelsen).
Jesuitterordenen blir omtalt i Bernt T. Oftestads bok: "Tro og politikk. En reformasjonshistorie" (s. 132-137). Blant annet som motreaksjon på reformasjonen ble flere katolske ordener grunnlagt på 1500-tallet. En av dem som søkte å reformere katolisismen var den spanske aristokrat og offiser Ignatius Loyola (1491-1556). "Jesuittene ble Kirkens viktigste "soldater" i striden om det religiøse hegemoni i Europa...", skriver Oftestad. Loyola presenteres som en intellektuell mystiker, inspirert av den senmiddelalderske mystikk (bl.a. Thomas av Kempis), og han gav ut en håndbok for veien inn i den nye hengivelse og fromhet som den nye orden krevde. De anbefalte instruksjoner og øvelser skulle gå over fire uker. De begynner med en meditasjon over synden og ender i fjerde uke med at
"man blir stilt overfor de to konger, Kristus og Lucifer, med hver sine hærstyrker og bannere. Under hvilket banner vil man kjempe? Hvilken konge vil man underkaste seg og følge i strid? Sjelen stilles på valg og utfordres til full overgivelse til kongen, Kristus... Det vi møter er det apokalyptiske historiesyn med "de to riker" i kamp med hverandre, slik det ble utviklet hos Augustin. Loyola vil med sine "øvelser" dyktiggjøre "soldater" til innsats i den verdenshistoriske kampen mellom Gud og Satan - den frelseshistoriske kampen på liv og død om sjelers frelse. Den krever lojalitet og lydighet hos den som følger kongen, Kristus".
"Ordenens organisasjon ble strengt hierarkisk. Ordensgeneralen ble gitt betydelig myndighet. For ordenens medlemmer var lydighetsplikten nærmest total. Jesuitterordenen fikk et nærmest militært kommandosystem... De la stor vekt på å gi sine medlemmer en bred og grundig utdannelse - både i teologi og andre fag... En av de ledende jesuitter, Robert Bellarmin, var aktiv i saken mot Galilei. Med til den apostoliske tjeneste som jesuittene hadde viet seg til hørte nok kamp mot kjetterne, men like viktig var misjonen. I India, Kina og Sør-Amerika var de aktive... Jesuittene ble kjent for sin uforsonlige og til dels effektive innsats i kampen mot protestantismen. Deres militante antiprotestantisme var en naturlig følge av deres kompromissløse kirketroskap. De hadde som mål å få den katolske tro til å blomstre. Skulle det skje, måtte vranglærerne - først og fremst protestantene - bekjempes, så vel med åndelige som verdslige midler".
15 sider med noter og 29 (!) sider med litteraturhenvisninger bakerst i boken synes ikke å ha beveget denne teologiprofessor og forfatter det minste i retning av kritiske analyser, verken av etisk eller historisk-faktisk karakter. Forfatteren tar ikke avstand fra den kristne militarismens språk og mentalitet (med andre ord: "korsfarerideologien"). Boken bør leses av alle som vil forstå den teologiske og historiske bakgrunnen for det uforsonlige fiendskapet mellom kristne "trosbrødre": Den katolske, protestantiske og ortodokse kirke. Fred, forsoning og nestekjærlighet fremstår som "fremmedord" i denne gjennomgangen av reformasjonens historie. Det er i høyeste grad et alvorlig tegn på "underutvikling" når de to store hovedkirker i dag tviholder på en forstenet autoritær bekjennelse, teologi og mytologi.
------------------------------
Det kristne Vesten tier om de MURER (religiøse, ideologiske, fysiske) de har bygget mellom folk, folkegrupper og stater i mange deler av verden ("muren" øst-vest og nord-sør kan vi plassere mange steder på verdenskartet). Overalt hvor den kristne, vestlige militærmaskin foregir å "rydde opp", etterlater den kaos, splittelse og fiendskap mellom folkegrupper. Den koreanske halvøy står fortsatt som en skammelig levning etter det kristne vestens ideologisk-politiske krigføring i denne del av verden. I noen afrikanske stater har fiendskapet mellom kristendommen og islam resultert i grensekonflikter, vold og nye statsdannelser. Murer på murer: de kan ikke leve sammen ("fredens religioner"?). Som følge av den kristne sekterisme går murene også MELLOM kristne menigheter og kirkesamfunn. Det er en kjent sak at misjonærer fra ulike kirkesamfunn har motarbeidet hverandre. Sudan i dag er et grotesk og avslørende eksempel på hvilke ulykker og lidelser kristen og muslimsk imperialisme kan påføre en stat og et folk. Nord i Uganda terroriseres befolkningen (muslimer og hedninger?) av den kristne militsen: Herrens frigjøringshær. Den kristne geriljalederen, Joseph Kony, er i Dagbladet nylig blitt omtalt som en "religiøst forstyrret narsissist" (er det ikke slik man også gjerne karakteriserer Anders Breivik?). En opprørsleder for tutsi-militsen i Kongo ble for få år siden avbildet med våpen i hånd og et armbind med følgende påskrift: Rebell for Kristus (vi kunne like gjerne si: en moderne kristen korsfarer i Afrika).
Hva sier vestlige kristne kirker og menigheter til resultatene av sin misjonsvirksomhet i Afrika? Er de fornøyd med hva de har oppnådd etter århundrers meget aktiv misjonsvirksomhet, når deres mange avleggere praktiserer djevelutdrivelser, heksejakt, homohat og åndsutgytelser i en del "misjonsland" i Afrika I DAG? Blir de litt skamfulle over de forskrudde ideer de har eksportert til hele verden? Føler de skyld? Føler de noe ansvar? Føler de gufset fra sine kristen-europeiske forfedre og læremestre, eller er de fornøyd med resultatene av sin misjonsimperialisme gjennom de siste århundrer? Har kristen misjon brakt fred, forbrødning og utvikling til det afrikanske kontinent, eller er slike spørsmål underordnet "omvendelsen"?
Ved verdenskrigens slutt i 1945 og Den kalde krigens innledning ble et av de amerikanske bombeflyene - før det lettet med kurs mot Hiroshima, med atombomben ombord - velsignet av en prest. En amerikansk u-båt ble senere døpt til navnet "Corpus Christos" = Kristi legeme (slik et av slaveskipene mange århundrer tidligere også bar navnet "Christos"). Hvorvidt dagens høyteknologiske Nato-bomber og droner, som terroriserer den afghanske muslimske befolkning på tiende året, er "kristnet", dvs. innviet med korsets tegn i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, vet jeg ikke. Men mye tyder på at vestlig våpenproduksjon og våpenmakt (samt vestlige soldater) betraktes med langt større velvilje og respekt enn enn andre staters. F.eks. blir israelske våpen, forsvarsvesen og israelske soldater karakterisert i helt andre ordelag. Innenfor det velkjente dualistiske skjema som kjennetegner den særegne kristne fortolkning av virkeligheten har Nato-soldater bare gode hensikter med sin krigføring (de dreper ved feiltakelser og misforståelser), mens israelske soldater har bare onde hensikter (de dreper med vitende og vilje). Det skilles heller ikke mellom angreps- eller forsvarskriger i vestlig propaganda. Ordet "okkupasjon" har man reservert utelukkende for Israel (med en rekke tilhørende negativt ladede ord, som hamres inn av kirkelige aktører, forskere, journalister og politikere), mens den vestlige krigs- og okkupasjonsstyrke i Afghanistan omskrives i formildende og tilslørende termer, hvis den ikke forties. Balkan-krigen og Irak-krigen er så og si fortrengt i vår kollektive hukommelse.
Når vi vet at slaveskip, ubåter og bombefly er blitt innviet til Kristus (inntil nyere tid) kan det ikke forbause noen at vi gjenfinner den kristne militarismen i Afrikas "misjonsland". Ja, noen av sporene går fra det "siviliserte" Vesten til det "usiviliserte" Kongo og Uganda, hvor kristen misjon har plantet sine frø i århundrer. Heller enn å snakke om de MURER kirke-kristendommen har bygget og fortsatt bygger i vår verden, skriker og hyler man opp om Israels MUR, som denne staten har oppført kun for å beskytte sin egen befolkning. Den dag i dag i vår kirkes offisielle og statsautoriserte bekjennelse TRUER kirken norske borgere, jøder og muslimer - og hele verdens befolkning - med "evig tortur" (de skal "pines uten ende") hvis de ikke omvender seg og bøyer kne for den kristne maskuline "Gud": Kongen, Herren, Sønnen. Hva skal vi kalle en slik MUR: "religiøst apartheid", eller "sjelelig rasisme"? Denne muren er ikke hogget i stein, men innprentet i menneskers sinn og psyke, overført fra generasjon til generasjon gjennom årtusener med trusler og beinhard kirkelig propaganda.
Parallelt med det kristne Vestens militære terror i noen muslimske stater, møter vi i statskirkelandet Norge akademiske fremstillinger av islam som søker å innordne den i et slags "firkløver" av totalitære ideologier: fascisme - nazisme - kommunisme - islam. Kristendommen holdes beleilig utenfor, til tross for at de tre totalitære ideologier i det forrige århundre sprang ut av det kristne Europa: de autoritære Førerne kom fra katolske land (Spania/Italia), fra et protestantisk land (Østerrike/Tyskland) og fra det kristen-ortodokse Russland. Altså stater og kulturområder hvor kristendommen i minst et årtusen hadde satt sitt sterke preg på samfunnet og folkekarakteren. Franco, Mussolini, Hitler og Stalin var alle oppdratt i det kristne Europa. Herfra ble kommunismen eksportert til bl.a. Kina, Kambodsja og Korea (Pol Pot ble kjent med kommunismen under sitt studieopphold i Frankrike. Mao hadde store fotografier av Stalin, Lenin og Marx på sitt regjeringskontor).
Sporene etter en lang rekke diktatoriske herskere i Asia og Afrika leder uunngåelig tilbake til det kristne Europa (og USA). Over hele verden finner vi dype avtrykk etter det kristne Vestens koloniherrer, imperialister og misjonærer. Som i Europas voldelige historie (også konflikten i Nord-Irland og Balkan-krigen i nyere tid), er det vanskelig å trekke et klart skille mellom politikk og religion også i andre konfliktområder. Folkemordet i Rwanda kan vanskelig forstås løsrevet fra den europeisk-kristne misjonsvirksomhet og kolonisering landet var utsatt for (Rwanda ble fremholdt som den mest vellykede "misjonsmark" i Afrika. Majoriteten av befolkningen, hutuer og tutsier, tilhører den kristne religion).
Vi ser tendenser til at man i norsk statskirkelig offentlighet febrilsk søker å avlede oppmerksomheten bort fra kristen terrorisme, ved å isolere og karakterisere utøvernes handlinger og/eller personlighet som "religiøst forstyrret narsissisme", eller som utslag av "politisk høyreekstremisme". Men en religion som offentlig bekjenner seg til et så voldelig, autoritært ideologisk grunnlag som det vi finner i Augustana art. 17 vil uunngåelig reprodusere terrorisme og terrorister. Kristne misjonærer og imperialister har gjennom århundrer eksportert denne voldseskatologien til hele verden. Geografisk går sporene på kryss og tvers over alle kontinenter, historisk leder de tilbake til det religiøst-politiske diktaturet i det romerske imperiet, med den kristne keiseren, biskopen og paven som de fremste opphavsmenn.
"En historisk kamp for kristendommens verdier" er tittelen på teologen Anne Hege Grungs artikkel i VL's papiravis 30/9. Ingressen lyder slik: "I lys av terrorhandlingene 22. juli er det viktig å se på koblingene mellom høyre-ekstremisme og kristendom".
På dette forum 3/10 har Grung publisert tilnærmet samme artikkel under tittelen: "Høyreekstremisme og kristendom - hva er koblingene?". På sin profil på Verdidebatt oppgir Grung ingen opplysninger om sin faglige og yrkesmessige bakgrunn. Ganske merkverdig. Jeg kan opplyse de av leserne som ikke daglig leser Vårt Lands papiravis om at hun her er blitt presentert som "Teolog og forsker ved Sosialantropologisk institutt, UiO".
I artikkelen spør hun: "Er det kristne verdier å sette fokus på likeverd og menneskeverd for alle, uansett kjønn, religiøs tilhørighet, eller kulturell bakgrunn?".
Jeg kan ikke se at Grung på noen måte besvarer spørsmålet, ut fra den konfesjonelle bekjennelse hun selv (offentlig) har avgitt sitt troskapsløfte til. Jeg antar derfor at Grung funderer og fabulerer fritt ut fra sine egne subjektive preferanser, slik så mange folkekirkelige liberalteologer gjør det i vårt offentlige rom. Jeg har i flere innlegg på min blogg gitt svar på hennes spørsmål, og nettopp på grunnlag av kirkens historie og dens "hellige" skrifter. Jeg registrerer at Anne Hege Grung (ordinert teolog) ikke på noe tidspunkt har funnet grunn til å kommentere mine innlegg og kommentarer. Kristne teologer og skribenter er ellers usedvanlig aktive for tiden (ikke minst i Klassekampen), og de publiserer gjerne sine innlegg og artikler i flere aviser. Etter mitt syn oppholder de seg (som sedvanlig) helt i ytterkanten av hovedproblemet i kirkens særegne teologi og antropologi.
"Ekstremisme er en ideologi der vold og tvang er sentrale elementer", skriver teologen Anne Hege Grung i sitt innlegg på dette forum.
Dette er en svært upresis formulering. "Ekstremisme" er selvsagt ingen ideologi. Knytter man begrepet "ekstremisme" til politiske samfunssystemer, konkrete ideologier og religioner, bør man (i det minste som forsker) tilstrebe å gi språklige avklaringer og definisjoner som er alment aksepterte. Koblingen mellom politikk, ideologi og kristendom hos Anders Breivik bør ikke spaltes opp og pulveriseres, slik vi har sett så mange eksempler på i den offentlige debatt den senere tid, ikke minst fra teologers side. Den kristne terroristen Breiviks verdensbilde, samfunnssyn og menneskesyn er i stor grad bygget på kristendommens iboende dualisme ("fiendskapets ideologi"). Den har bestått og består uendret i den konfesjonelle (evangelisk-lutherske) bekjennelse som Grung selv har avgitt sitt ordinasjonsløfte til, og som kan dateres til 1500-tallet.
I kirkens offisielle tros- og læregrunnlag er det glidende overganger mellom teologi og ideologi, slik kirken gjennom hele sin historie også har insistert på å være en politisk maktfaktor. Kristendommen krever å være offentlig.
Kirke-kristendommen ble kraftig markert som en politisk bevegelse allerede med den despotiske keiser Konstantin og hans etterfølgeres religiøst-politiske diktatur fra 300-tallet, men den har samtidig brukt "religion" og det "religiøse" som kamuflasje for det politiske. Den norske kristendom er like politisk som den romersk-konstantinske, bortsett fra at kristendommen i vår tid mener seg fritatt for diktatoriske tendenser fordi vi offisielt har et demokratisk styresett. I Europa har stat og kirke vært så intimt sammenknyttet at europeerne kan sies å være blant de minst "religiøse" blant verdens folk, ved siden av muslimene, når man tar hensyn til at islam - for å ha makt til å stå i mot kristen misjon - er blitt atskillig mer autoritær og mindre religiøs, mer statlig og politisk organisert enn den ville blitt hvis den ikke hadde stått overfor de autoritære kristne kirkers krav på verdensherredømme.
(Også den troende katolikk Janne Haaland Matlahary understreker det POLITISKE ved kristendommen, når hun nå nylig offentlig, bl.a. i Vårt Lands papiravis, erklærer at hun melder seg ut av KrF)
Hvis Den norske kirke (som i realiteten har er en politisk ideologi) skal skilles fra staten vil den med stor sannsynlighet bli en politisk diktaturstat i en slags nasjonal "vatikanstat", men nå med en kvinnelig "pave": for tiden Helga H. Byfuglien. Ved den pompøse innsettelsen i Nidaros domkirke nylig , ble Byfuglien omtalt som "Jesu Kristi sendebud". Denne innsettelses-seremonien demonstrerte på forbilledlig måte de tette forbindelser som stadig eksisterer mellom kirke, kongemakt og stat (og vi kan her legge til: den fjerde statsmakt - mediene).
"Kvinne får sitt kors" var overskriften i Vårt Lands papiravis. I flere aviser dagen etter denne selsomme innsettelse, kunne vi studere et fargebilde av preses Helga H. Byfuglien og biskop Solveig Fiske - med sine prangende kors og pompøse drakter - hvor de smilende og henført stirrer opp mot kong Harald (kirkens religiøst-politiske overhode).
Generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke (også omtalt som kirkens "utenriksminister"), Berit Hagen Agøy, skriver at "Den hellige ånd lar seg ikke så lett fange inn av demokratiet" og "Kirkedemokratiet utfoldes i spenningen mellom det vanlige demokratiets spilleregler og et trossamfunns indre logikk" (jfr. Klassekampen 7/10 og Vårt Land 10/10). Kirken er i følge Agøy et "åndelig fellesskap gitt av Gud". Det som binder den kristne søskenflokk sammen er "enheten i Jesus Kristus", sier Agøy. Hvis Den norske kirke ikke kan eller vil innordne seg demokratiets spilleregler, men krever å være et sjelelig fellesskap basert på en autoritær, dogmatisk teologi fra oldtiden, vil det selvsagt være umulig å demokratisere den kristne kirke.
"Terroristen var medlem av Den norske kirke, og brukte en tilpasset korsfarerideologi basert på fragmenter av kristen tradisjon til å legitimere sine handlinger", skriver Grung i sitt hovedinnlegg (mine uthevinger). Dette er liberalteologisk og folkekirkelig tåketale på høyeste nivå.
Her ville det være naturlig å definere og presisere det kirkelig-teologiske tankeinnholdet i en såkalt "tilpasset korsfarerideologi". Det gjør ikke Grung. I stedet beveger hun seg langt bort fra den "korsfarerideologien" hun selv såvidt har introdusert for leserne. Ettersom den opplagt befinner seg innenfor rammen av kristen teologisk tenkning og ideologi, tradisjon og historie gjennom mange, mange århundrer, er det noe forbausende at Grung ikke går dypere inn i den del av kristendommens teologi/ideologi og historie som Anders Breivik helt klart identifiserer seg med og føler tilhørighet til.
Jeg har på min blogg påvist hvordan KORSET og SVERDET har vært benyttet som voldsmettede symboler gjennom kirke-kristendommens historie, helt fra keiser Konstantins tid på 300-tallet e.v.t. Gjennom en rekke innlegg og kommentarer har jeg dokumentert hvordan de europeiske kirker har benyttet "vold og tvang" i sin religiøse og politisk-imperialistiske maktutøvelse. Anders Breivik er seg meget bevisst hva det kristne kors betyr. Hva korset betyr for teologen Grung vet vi ikke fordi hun ikke har opplyst leserne om dette.
Kirke-kristendommens fanatiske jødehat gjennom 1700 år er så grusomt avslørende at jeg til en viss grad forstår hvorfor moderne teologer (psykologisk sett) kanskje ikke er i stand til å ta innover seg denne smertelige og uhyggelige folkeforfølgelse. På bakgrunn av den enorme historiske dokumentasjon vi i dag har tilgang til, er det ganske forbløffende at opplyste liberalteologer i år 2011 opprettholder og deltar i den statskirkelige "sensurerte" historieskriving (eller "fortelling"?). Det er intet som avslører kirkens lave etiske og kulturelle nivå mer enn dens grufulle antijødiske og antisemittiske historie gjennom minst 1700 år.
Man skulle tro at opplyste og høyt utdannede teologer - med sine moderniserte og såkalt "tidsriktige" analyser - var i stand til å foreta et minumum av refleksjoner (etisk og historisk) omkring kirkens groteske jødeforfølgelser, samt den forskrudde teologi som inspirerte og motiverte den. Men neida, ikke ett eneste ord! Den mangel på etisk og historisk selverkjennelse og refleksjon vi møter i en stor del av den moderne statskirke-teologi gir grunn til stor bekymring og uro.
"Den kristne tradisjonen, inkludert Bibelen (også NT, formoder jeg?) kan levere tekster og argumenter som legitimerer de nevnte fiendebildene og målet om kontroll og etnisk rensing", skriver Grung.
Hvilken "etnisk rensing" er det Grung her har i tankene? Hvorfor trekker hun ikke frem disse (konkrete) tekster og argumenter og viser oss hvordan de er blitt brukt og har inspirert de europeiske kirker gjennom erobringskriger, voldseksesser og misjonsimperialisme på alle kontinenter i mer enn halvannet årtusen, først i Europa og siden i Amerika, Afrika og Asia? Hun kunne eksempelvis starte med verset i Johannes-evangeliet, hvor Jesus sier til jødene at de har "djevelen til far"... Nei, Grung unnviker slike brysomme tema og ISOLERER såkalt "høyreekstrem kristendom" til to enkeltstående eksempler i nyere tid: apartheidregimet i Sør-Afrika og "høyreekstremismen" i El-Salvador på 1980-tallet.
Tilfeldigvis nevner ikke Grung at raseskille ble praktisert av kristne europeere i det foregående årtusen (jf. jødiske ghettoer i Europa, reservater for indianere på det amerikanske kontinent OG kristne europeeres slavehandel gjennom mer enn 300 år). Man bør merke seg at Grung i sitt innlegg heller ikke henviser til Den norske kirkes tre store autoriteter: Jesus, Paulus og Martin Luther. Disse store "hellige" menn hadde ingen begreper om et dennesidig demokratisk og humant samfunn.
Jeg siterer nedenfor et avsnitt fra Andreas Edwiens bok: "Jesus i konflikt med menneskerettighetene" (1979), for å vise noen konkrete eksempler på JESU sekterisme, autoritære OG fiendtlige holdning til annerledestenkende mennesker (hans jødiske landsmenn) i sin samtid. Her må leserne ha i bakhodet at JESUS er alle kristne kirker og menigheters guddommelige, overmenneskelige og ufeilbarlige ideal, og vi må anta: også Hanne Hege Grungs ideal:
"Byer som ikke tok vel i mot Jesu apostler (hans fremtidige "ministre" i den himmelske regjering) ble på forhånd truet kollektivt med voldsomme straffer (Mt. 10:15). Motstand eller protester mot Menneskesønnens rolle som øverste hersker ville ikke bli tålt. De som ikke aksepterte hans maktkrav og viste lydighet mot hans lover, de skulle fjernes av hans politiengler og sendes til rikets konsentrasjonsleir for avstraffelse og tortur: Gehenna (Mt. 13:42 og 49, 18:34-35, 25:46). I disse spesielle forestillinger - som var mer av hedensk enn av jødisk opprinnelse, opptrådte Jesus som en verre despot enn historiens mest beryktede voldsdiktatorer. Jesu idealstat ("Guds rike", "himmelriket") savner ethvert preg av demokrati. Det er snakk om et teokrati og autokrati hvor borgerne skulle være en spesielt utvalgt gruppe religiøse elite-mennesker som Jesus selv aktet å plukke ut. Det er grunn til å understreke at det dreiet seg om en religiøs elite, ettersom det var dens ideologiske holdning og ikke dens moralske fortrinn som skulle være avgjørende. Det utslagsgivende kriterium skulle simpelthen være holdningen til ham selv, den enkeltes tro på hans fullmakt fra en allmektig, høyeste gud og lydige underkastelse under hans krav på autoritet som rikssjef (Lk. 19:27, Mt. 10:14, 12:30, 22:11-14, 25:40, Mrk. 9:41, Jh. 3:36 o.m.fl.)".
"Man tolket Bibelen aktivt", skriver Grung om den kristen-europeiske apartheidstaten Sør-Afrika i det forrige århundre. Hva i all verden vil det si å tolke Bibelen "aktivt"? Blir den motsatte posisjon å tolke Bibelen "passivt"?
Hvorfor utelukker eller fortier Grung kirkens viktigste skrift, Det nye testamente, i sine analyser - særlig evangelienes forkynnelse av den dualistiske voldseskatologien, som den "senjødiske" nazareeren var den mest radikale eksponent for i sin samtid? Det ville være interessant om Grung (som ordinert teolog) kunne gi en kommentar til tekstavsnittet ovenfor. Hva det vil si å tolke Bibelen "aktivt" (eller "passivt") ville da kanskje bli mer klargjørende for oss alminnelig tenkende legfolk.
I den kristne bibel (NT) finner vi en rekke antijødiske utsagn, både i evangeliene og i brevene, en skriftsamling som kirken gjennom 1700 år har autorisert som "Guds ord", og som gjennom hele kirkens historie har gitt religiøst-ideologisk ammunisjon til den verste folkeforfølgelse historien kjenner. Den endte som kjent med Holocaust for bare ca. 70 år siden, midt i det kristne Europa.
Det er ironisk at Breivik synes like lite opplyst om kristendommens jødehat som moderne teologer.
Jesu villfarne, primitive domstrusler over sine jødiske landsmenn har Kirken i nær 2000 år autorisert som "Guds ord". Det er her vi finner roten til den ondartede antisemittiske gift i kristendommen. Noen av de idylliserte fortellinger om Jesu angivelige "unike" barmhjertighetshandlinger (repertoaret blir mindre og mindre) har stadig som fremste hensikt å stille den "enestående" Jesus opp mot de "fæle" fariseere og skriftlærde i hans samtid. Den antijødiske brodd blir fremdeles vedlikeholdt, også av moderne teologer. Gjennom stadige små "drypp" antydes at de voldelige elementer i bibelen må søkes i Det gamle testamentet (indirekte: jødedommen). Hovedhensikten er helt klart å opprettholde bildet av JESUS som et opphøyet, ufeilbarlig "etisk ideal" (på jødedommens bekostning), hvilket må sies å være liberalteologiens store villfarelse.
Disse teologer ser helt bort fra at Jesus fra Nazareth ventet på historiens avslutning i sin egen levetid, i samsvar med den eskatologisk-apokalyptiske ("senjødiske") bevegelse han var en del av. Han forkynte ingen sosiale eller politiske reformer i sin samtid, men avsto tvert i mot fra samfunnsdeltakelse, familieliv, arbeid og eiendom, og nettopp fordi han enfoldig ventet på endetidens buldrende kosmiske katastrofer (som han særlig utmaler i Matteus-evangeliet) og Gudsrikets snarlige gjennombrudd, med frelse for de få "utvalgte" og evig straff for den store majoritet av jøder som avviste hans budskap. Dette var Jesu situasjon. Ingen moderne liberalteologiske fortolkningsstrategier kan gjøre den historiske Jesus til noe annet en den han var: en religiøs ekstatiker i et sekterisk miljø i oldtidens Palestina.
"Korstog mot hellig krig" er tittelen på teologen Marius Timman Mjaalands kronikk i Aftenposten 28/9 (jf. hans artikkel i Morgenbladet 29/7-11: "Tempelridderen"). Mjaaland omtaler seg slik på www.forskning.no: Filosof (magister) og teolog (dr. theol.) og forsker tilknyttet Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.
I Aftenposten skriver Mjaaland: "En ny bruk av religion og religiøse forestillinger for politiske formål har de siste årene utviklet seg på den politiske høyresiden...hyppige referanser til historien reproduserer konflikten mellom kristendom og islam, korsfarere og jihadister, på historisk, religiøst og ideologisk plan. Men har den historiske gjengivelsen noen rot i virkeligheten?".
Ja, selvsagt har den det! Islam har vært en av kristendommens hovedfiender i mer enn tusen år. Også kirkens stigmatisering og forfølgelse av jøder, kjettere, hekser, hedninger og fritenkere gjennom mange, mange århundrer er meget godt dokumentert, i sine grufulle og voldelige eksesser. Den historiske virkelighet - kirkens voldshistorie - overgår det for oss i dag tenkelige, de villeste fantasier og "konspirasjonsteorier". Det er altså ingen "ny bruk av religion" vi står overfor, men tvert i mot kristendommens og de kristne kirkers eldgamle hat og fiendskap til islam OG til hele den del av menneskeheten som ikke bøyer seg i lydighet for den kristne maskuline "Gud" og "Kristus".
Det må sies klart og tydelig: det er slett ikke det generelle og diffuse begrepet "religion" Breivik identifiserer seg med, men KRISTENDOMMEN (skjønt han har en forkjærlighet for den katolske kristendomstype)!
Intet folk har som jødene, fysisk og sjelelig, erfart den kristne kirkens hat og TERROR gjennom mer enn 1700 år. På dette forum har vi også sett en rekke meget stygge utskjellinger av islam og profeten Muhammed. Modereringen har til tider vært påfallende skjødesløs og vilkårlig (inntil Utøya-hendelsen 22. juli). På denne og andre nettdebatter er det ofte kristne (kultur-kristne/kristent-oppdratte) debattanter som utmerker seg ved hatefulle og sjikanerende angrep på islam, og slett ikke bare kristen-konservative. Det alvorlige er at mange av de islam-kritiske debattanter faktisk har Den norske kirkes statsautoriserte, konfesjonelle bekjennelse i ryggen (jf. Augustana art. 1 og 17).
Religionskonflikten mellom kristendommen og islam vil "reproduseres" så lenge kirkens ansvarlige biskoper og ordinerte teologer, som eksempelvis Grung og Mjaaland, IKKE tar oppgjør med de eskatologiske voldselementene i kirkens bekjennelser og teologi. I mange deler av verden I DAG blir det eldgamle fiendskap mellom disse to autoritære religioner - kristendommen og islam - fortsatt "reprodusert". Det er litt underlig at teologene Grung og Mjaaland ikke synes å ha noen interesse for vår tids aktuelle "religionskonflikter". Voldelige og stygge konflikter mellom kristendommen og islam i Nigeria, Sudan, Egypt og Indonesia har en ganske annen bakgrunn enn den EUROPEISKE "politiske høyre-ekstermisme", som Mjaaland og hans teologiske kolleger fra TF er så ensidig opphengt i.
Biskop emeritus Sigurd Osbergs' to innlegg nylig på dette forum avslører på glimrende vis at religionskonflikter i vår tid slett ikke begrenser seg til aksen: kristendom - islam, men like mye bunner i absurde konfesjonelle og teologiske spørsmål som har splittet kirke-kristendommen i nær 500 år. Når nattverden (et primitivt religiøst måltid fra oldtiden) blir ansett for det mest "sentrale spørsmål" i kontroversen mellom DnK og DKK, skjønner vi jo at disse to kristne kirker i dag står overfor enorme etiske, historiske og intellektuelle spørsmål. Her er det ikke snakk om kristelig "nestekjærlighet", men om steinharde teologisk-ideologiske dogmer og læresetninger. Når de kristne ikke kan kan bli enige seg i mellom om hva de "tror på", er det unektelig litt besynderlig at de utpeker islam som en slags felles hovedfiende.
Korstogene er brutale historiske realiteter, og korstog-ideen har vært levende og virksom i de kristnes forestillinger inntil i dag. De mange og langvarige korstogene i middelalderen ble iverksatt og gjennomført i tett samarbeid mellom kirkemakt og kongemakt, og kan altså ikke sies å være noen slags "politisk mytologi", som er utviklet på den politiske høyresiden i våre dager. Militarismen ligger innebygget i kirkens teologi - i dens "skrift og bekjennelse". At religiøse ideer og ideologi kan være farlig, er kirken selv et skrekkeksempel på.
Den kristne forestilling om en "apokalyptisk omveltning" er beskrevet i Den norske kirkes "hellige skrift": Det nye testamente (NT). Jeg anbefaler leserne å studere særlig Matteus-evangeliet og Johannes Åpenbaring, men også den lange rekken av "hellige" kirkefedre. Kristne "korsfarere" og "frontsoldater" både i oldtiden, middelalderen og i moderne tid har hentet og henter fortsatt sitt teologisk-ideologiske tankegods fra kirke-kristendommens hellige, autoritative skrifter. La oss ikke glemme at det er kirken selv som har samlet og autorisert Det nye testamente ("Guds ord").
"Ut fra beretningene om korstog og historiske felttog mot muslimer har man utviklet en ALTERNATIV HISTORIEFORSTÅELSE, som representerer den virkelige sannheten. Her blir man så frontkjemper i en hellig krig med lange historiske røtter", sier Mjaaland.
Nei, det handler ikke om en "alternativ historieforståelse" på den politiske høyresiden, slik moderne liberalteologer gjerne vil ha oss til å tro. Store deler av det verdensbilde, historiesyn, menneskesyn og samfunnssyn som Anders Breivik forfekter, utgjør kristendommens teologisk-ideologiske grunnlag I DAG. Kirken har i nær 2000 år AUTORISERT den dualistiske voldsforestilling og mytologiske eskatologi (med sitt kortsiktige historiesyn), som den naive oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth forkynte overfor sine jødiske landsmenn i en liten avkrok av Asia omkring vår tidsregning. Det er fremfor alt her vi finner kilden til kirkens dype etiske og åndelige teologiske krise i dag.
Drømmen om et nært forestående paradis på jorden ("tusenårsriket") etterlot seg et kjølvann stenket med blod: religiøst hysteri, korstog og massakrer, skriver Norman Cohn i sin bok: "Jakten på tusenårsriket" (Humanist Forlag, 1999). I den apokalyptiske tradisjon i middelalderens Europa ble den gamle fantasien om "Guds utvalgte" tatt vare på og gitt nytt liv. Den apokalyptisk-eskatologiske litteraturen som fulgte i Johannes åpenbarings kjølvann oppmuntret de kristne til å betrakte seg som Herrens "utvalgte folk", utvalgt til både å berede veien for tusenårsriket og til å arve det. Den johannittiske tradisjon forteller om en kriger og frelser som skal komme til syne i de siste dager. Det skal fremstå en Guds erkefiende, den forbløffende skikkelsen ANTIKRIST.
I Paulus' brev til tessalonikerne trer denne skikkelsen frem som en pseudo-messias. Med tegn og svikefulle undere skal han (ved Satans kraft) forville verden. PÅ overflaten skal han gi inntrykk av lutter velvilje og dyd. Hans ondskap er absolutt, men den skal være maskert på listigste vis, slik at han blir i stand til å føre krig mot "de hellige" og å overvinne dem: "Og han fikk makt til å føre krig mot de hellige og å overvinne dem, og han fikk makt over alle stammer og folk og tungemål og folkeslag".
"Det er ikke slik at mennesker blir besatt av ondskap. Ondskap er ingen frittflytende størrelse som besetter mennesker eller som mennesker viljløst gir seg hen til".
Slik formulerer prost Trond Bakkevig seg i Aftenposten 26/9. Joda, nettopp SÅ primitivt er kirkes-kristendommens verdensbilde og menneskesyn, selv om Bakkevig gjerne vil overbevise avisens lesere om at "dåpsritualets ord om menneskehetens synd og skyld handler om at vi må ta valg", og at "det bæres av det samme anliggende som uttrykkes i Menneskerettighetserklæringens innledende ord om "anerkjennelsen av iboende verdighet".
Det er nok å lese den kristne bibel ("den hellige skrift": NT) og bekjennelsesskriftene, så forstår man jo at det høyst sannsynlig er Bakkevig selv som er på ville veier i sitt syn på kirke-kristendommens tekstlige grunnlag. Hvordan menneskets "iboende verdighet" harmonerer med menneskesynet i Jesu lære og Martin Luthers skrifter (inkl. Augustana) er ikke lett å begripe. I Jesu predikantvirksomhet for 2000 år siden inngikk demonutdrivelser, og noen av disse "inkarnerte" demoner er så fysiske at de endog har navn, stemmer og språk. Bakkevig "glemmer" tilfeldigvis å opplyse Aftenpostens lesere om Jesu mytologiske verdensbilde, og hans derav følgende gudsbilde.
I kirkens bekjennelse og teologi er "ondskapen" personifisert i den mytologiske figuren: Satan/djevelen. Striden mellom Gud og Satan løper som en rød tråd gjennom hele Det nye testamente. Denne kosmisk-mytologiske strid har i kirke-kristendommens teologi og historie fått sitt jordiske (og historiske!) nedslag i den skarpe dualismen MELLOM "gode" og "onde" mennesker, mellom "Satans sønner" og "Guds sønner", mellom tilhengere og fiender, mellom venner og motstandere, mellom frelsesverdige og fordømte. Kirkens forfølgelser av annerledestenkende gjennom utallige århundrer ville være utenkelig uten denne fundamentale dualisme.
Den skjærer knivskarpt MELLOM mennesker (jf. Augustana art. 17). Derfor er den, forståelig nok, gjenstand for et inneklemt raseri ikke bare i vår norske og europeiske kulturkrets, men også i noen av de såkalte "misjonsland", hvor de kristne kirker fortsatt inisisterer på å utbre sitt "voldsevangelium", dvs. budskapet om at ALLE som ikke bøyer seg for den kristne Gud og Kristus skal dømmes til "evig pine" (det "glade budskap"?). Kristne misjonærer som opptrer på denne truende måten, krenker på det groveste andres menneskers menneskeverd i deres egen religiøse tro og lære. Moderne (liberal)teologer synes ikke det minste moralsk anfektet av kirke-kristendommens voldseskatologi.
Vi må blankt avvise folkekirke-teologenes forsøk på å harmonisere den særegne kristne forestilling om menneskets "medfødte syndighet" (i Augustana omtalt som sykdom) med Menneskerettighetserklæringens idé om menneskets "iboende verdighet". Hvis dette skulle bli mulig overhodet måtte (stats)kirken straks avvikle sine sakramenter (dåp og nattverd) og all misjonsvirksomhet. Mange forstår nok at den menneskehet som omfattes av FN's Menneskerettighetserklæring IKKE trenger kristen dåp og renselse for å bli erklært "verdig" (i kristen mening: verdig til frelse og evig salighet). Erklæringen at "mennesket fødes fritt" står i den skarpeste motsetning til kristendommens ytterst pessimistiske og fatalistiske menneskesyn og historiesyn, hvor mennesket og menneskeheten må renses (les: "gjenfødes") gjennom KRISTEN DÅP for å tilegne seg verdi.
De enkeltmennesker, grupper av mennesker og religioner som plasserer seg utenfor Den norske kirkes særegne "gudsrelasjon", blir i Augustana art. 17 likestilt med "djevlene" (altså "onde": uten sjel, ånd eller verdi). Her møter vi en "religiøs rasisme" og et "religiøst apartheid" som går langt dypere enn den biologiske raselære. Det sier seg selv at tilhengere av andre religioner, som jøder og muslimer, betraktes som verdiløse.
Når noen asiatiske land i dag innfører forbud mot kristen misjon, er det på mange måter uttrykk for en sunn protest mot den menneskefiendtlige ideologi som kristendommen - med et uforståelig hovmod - mener seg å ha en GUDDOMMELIG RETT til å utbre til alle kontinenter. Men når kristne misjonærer, naturlig nok, møter motstand og begrensninger i noen av sine "misjonsland", skriker de opp om "menneskerettigheter", "religionsfrihet" og "ytringsfrihet". I neste omgang klager de til noen av vårt statskirkelands mange kristne ministre: Erik Solheim og Jonas Gahr Støre (selvsagt får de støtte).
Kritikk av voldsreligioner må først og fremst ramme kristendommen. Jødedommen er slett ingen militant voldsreligion. Svært sympatisk er dens gudsbegrep (som siden tidlig oldtid utviklet seg i en klart mer åndspreget retning), dens avvisning av all misjon OG dens hovedvekt på etisk-rettslig refleksjon. Mange vet vel nå at den hedninge-kristne kristendomstype gikk en helt annen vei.
Islam ble en militært voldelig religion i konfrontasjon med kristendommens voldseskatologi. Noe mer voldelig og menneskefiendtlig enn vår kirkes konfesjonelle bekjennelse: Augustana art. 17, finnes ikke i religionshistorien. I kirke-kristendommens utrettelige propaganda er vi også godt kjent med den dualistiske forestilling om at islam er en "underkastelsesreligion", mens kristendommen er en "kjærlighetsreligion", og videre: jødedommen er en "lovisk religion", mens kristendommen er en "kjærlighetsreligion". Mange tror på dette tøvet, uten selv å undersøke holdbarheten i slike absurde påstander. Om igjen og om igjen på dette kristne forum er den "gode" Jesus blitt stilt opp mot den "onde" Muhammed, opp mot den "onde" Jahve, den "onde" Moses og den "onde" Abrahams gud.
Kristendommen henger ubehjelpelig fast i dualismens enkle skjema, også i sitt bibelsyn: motsetningen mellom "den gamle pakt" og "den nye pakt". Før de kristne begynner å tenke og tale som historikere, kommer de ikke løs fra oldtidsmytologiens primitive forestillingsverden.
I en kommentar påpeker human-etiker Robin Tande at noen mener Andreas Edwiens kristendomskritikk "slår inn åpne dører", men det er et pinlig faktum at kirkens dogmatisk-barrikaderte dør har vært LUKKET, STENGT og LÅST i mer enn 1700 år. Den norske kirke setter fortsatt "begrensninger for mennesker med en annen tro enn den kristne". At det her handler om religiøst-teologisk "ekstremisme" og "sekterisme" kan det ikke være noen tvil om.
Dersom en prest i Den norske kirke forandrer på enkelte ord i bekjennelsen, får vedkommende innkallelse til biskopen og en advarsel om å holde seg strengt til teksten. Her står man følgelig overfor det påståtte "Guds ords" urokkelig barrikaderte dør.
Augustana art. 1 og 17 sier klart og tydelig hvem kirkens "fiender" er, hvilket menneskeverd de har (likestilt med "djevlene") OG hvilken grusom skjebne de skal lide i etterlivet: de skal pines uten ende. Ikke bare det: DE ER ALLEREDE DØMT (jf. Jh. 3:18). De doms- og straffetrusler Jesus uttalte mot sine jødiske motstandere, på bakgrunn av en lokal, teologisk konflikt i oldtiden, har de kristne kirker i nær 2000 år autorisert som "Guds ord" (jf. mine tidligere innlegg og kommentarer om den kirke-kristne antisemittisme).
Mvh. G. Ullestad
"I selve sin grunnleggende ideologi inneholder kristendommen et "ondt" element, dvs. et sykt element: voldsteologien...Kjernen i dette syke element i vår kultur er DEN PERSONIFISERTE DUALISME...
De dualistiske religioner og ideologier kan ikke redde verden, men truer med å ødelegge den. I motsetning til dem er er humanismen (human-etikken) MONISTISK. Det betyr at den tror på enheten i naturen og tilværelsen og i forholdet mellom mennesker - tvers over alle grenser satt av religion, livssyn, rase, nasjonalitet osv."
(A. Edwien: Er kristendommen en fare for verdensfreden?, s. 77).
-------------------------
Vårt Lands papiravis har nylig hyllet den kristne forfatter Ronald Fangen, under tittelen: "I front for demokratiet" (3/9-11). Han blir her omtalt som både bohem og politisk konservativ, som kristen og kulturåpen. I følge VL er han vanskelig å plassere i bås. Nei, han er slett ikke vanskelig å plassere! Fangen er like klar og tydelig i sin totalitære lengsel som så mange kristne forfattere og teologer i mellomkrigstiden. En kristen skribent, litteraturforsker og professor, Jan Inge Sørbø, som bl.a. har skrevet en biografi om Ronald Fangen, betegner i VL's artikkel R. Fangen som en "sterk stemme i samfunnsdebatten" i mellomkrigstidens kamp mot nazismen. Det er nok å ta litt vel hardt i. Men også på norsk Wikipedia blir Ronald Fangen merkelig nok presentert som tilhørende den "kristne humanistiske tradisjon". Hva en "kristen humanisme" er, er nok et like uavklart spørsmål i dag som for mer en 70 år siden.
Jeg vil i det følgende vise hvordan kristendommens menneskesyn strider radikalt mot demokratiets, humanismens og Menneskerettighetenes idealer og verdier, og hvordan den særegne kristne forestilling om "ondskap" inngår i et mytologisk-eskatologisk verdensbilde fra oldtiden. Martin Luthers skrifter er hovedkilden for forståelsen av menneskesynet i vårt lands evangelisk-lutherske statskirke. Verdt å merke seg er at ingen moderne biskoper eller teologer - ingen Bispemøter eller Kirkemøter - til dags dato (offentlig) har tatt oppgjør med Den norske kirkes viktigste konfesjonelle bekjennelse: Augustana (Den Augsburgske bekjennelse). Menneskesynet i art. 17 blir omfattet med en skandaløs, beklemmende og total taushet fra ansvarlig kirkelig-teologisk hold.
Til grunn for mitt innlegg vil jeg særlig fremheve følgende kilder:
Arve Brunvoll (red.): Den norske kirkes bekjenneslsesskrifter (Lunde Forlag, 1972/2006. Jeg oppfordrer interesserte lesere til å studere nærmere litteraturlisten bakerst i boken.)
Martin Luther: Den trellbundne vilje (1525)
Martin Luther: Om den kristnes frihet (1520)
Ronald Fangen: Kristendommen og vår tid (Gyldendal 1938)
Boris Beltzikoff: Judiskt - Kristet - Mänskligt. Et stridsskrift och ett stycke idéhistoria" (Christofers Förlag, Stockholm 1960)
Erich Fromm: Flukten fra friheten (1965)
Andreas Edwien: Er kristendommen en fare for verdensfreden? (1977/1986)
----------------------
Den svensk-jødiske forfatter Boris Beltzikoffs bok bygger på en serie artikler, som ble publisert i svenske tidsskrifter på 1950-tallet (altså rett etter 2. verdenskrig). Jeg har tatt meg den frihet å oversette en del sitater fra Beltzikoffs bok til norsk. Jeg antar at hans bok er lite kjent i norsk offentlighet.
Her blir mange kristne teologer vurdert ut fra et menneskelig og etisk synspunkt. Beltzikoff omtaler og analyserer kritisk en lang rekke tyske og skandinaviske (fortrinnsvis svenske) prester, biskoper, teologer og akademisk skolerte personligheter og samfunnsaktører, som f.eks. Erik Hj. Linder, Harald Hallén, Vagn Skovgaard-Petersen, Robert Saitschick, Hugo Bergmann, Alf Ahlberg, Georg Landberg, Eyvind Johnson, Torsten Bohlin, Anders Nygren, Hugo Odeberg, John Cullberg, Bo Runmark, Åke Thulstrup, Hjalmar Sunden, B. Dybwad Brochman, Erik Lönnroth, Fredrik Böök, Sven Stolpe, Bo Giertz m.fl. - for ikke å snakke om den danske presten Kaj Munk, den norske bibelforsker Sigmund Mowinckel OG den tyske teolog Martin Niemöller...
Beltzikoff påpeker ganske riktig i bokens innledning at lite har endret seg i kirkens lære mellom 1543 og 1943. Mellom Calvin, Luther og Hitler er det mange likheter. Også Hitler handlet "etter den allmektige Skaperens formål", han kjempet Herrens kamp. At Calvin anså seg å gjøre det samme er selvsagt. Åpent bekjente han at han heller ville se en uskyldig lide straff enn at en uskyldig ble unndratt "den guddommelige rettferdighet". Martin Luther har utbrodert sitt autoritære menneskesyn og samfunnssyn i utallige skrifter, som Den norske kirke helst ikke vil gjøre kjent for sine naive medlemmer. Martin Luthers grove og hatske antijødiske skrift bør nå være velkjent for en del lesere. Vi vet at nazismens ideologer var inspirert av og stadig henviste til Martin Luther. Den jødiske tysk-amerikanske humanist og psykoanalytiker/sosiolog Erich Fromm har betegnet disse to protestantiske reformatorene som de mest hatefulle forgrunnsskikkelser i historien (jf. "Flukten fra friheten", 1965).
Som Beltzikoff sier har folk flest ingen anelse om hvor skarpt grensen går på teologisk hold mellom de virkeligheter man opererer med. Svensk forfatter og litteraturviter Erik Hj. Linder advarte i 1941 sine medkristne ved å peke på de felles interesser kristendommen og nazismen hadde i kulturkampen. Antagonismen mellom humanisme og kristendommen var eldgammel. Slik Hitler ville detronisere fornuften til fordel for det irrasjonelle og for instinktenes oppvurdering (en forfatter taler til og med om en "kristen instinktskole"), slik mente Erik Hj. Linder at individualismen i de protestantiske land hadde fått for stort spillerom. Her var han rørende enig med Hitler. Hitlers kamp mot de franske revolusjonsidealer vant gjenklang også i Norden. Linder antydet at oppgjøret med opplysningstiden "var nødvendig ut fra et religiøst standpunkt". Biskop John Cullberg så ingen grunn for kirken til å "søke og gi ny inspirasjon og livskraft til det sønderskutte humane demokratiet". Han så ikke noe avgjørende skille mellom det nazistiske diktaturet og vestlige demokratier. I begge så han bare fraværet av kristendommen.
Den som vurderer den kirke-kristne mytologi og dogmatikk løsrevet fra de menneskelige aspekter, havner lett i eller i nærheten av noe slikt som NAZISMEN. Det viste seg at den nazistiske "verdenssanskuelse" innebar fristelser også for sterkt overbeviste kristne. En svensk professor Gunnar Westin uttalte i polemikk mot den svenske biskop Anders Nygren at så nær som 90 % av de tyske protestantiske prester og teologer mer eller mindre klart støttet nazismen (eller unnlot aktivt å bekjempe den, også så lenge motstanden var risikofri). At den største del av protestantismens menn enten jublet over eller feigt og stilltiende aksepterte jødeforfølgelser, terror mot fagforeningsmenn, tortur av fanger og overgrep mot tsjekkere og polakker, er godt dokumentert. Westin konstaterer tørt at "i kirkene ble takksigelsesgudstjenestene mange, etter hvert som det ene folket etter det andre ble trampet ned".
Beltzikoff skriver at da Tyskland overfalt Polen, var ikke Fredrik Böok og Sven Stolpe særlig bekymret for konsekvensene: en ny verdenskrig. For Böök var krigen et svar på den dødelige trussel som Tyskland hadde vært utsatt for tidligere, da den germanske stammen ble mer og mer trengt tilbake fra slaviske og romanske folk. Hitlers jødepolitikk var derfor intet annet enn en rimelig og rettferdig reaksjon på jødenes "antigermanisme". Han mente at England burde komme til fornuft OG alliere seg med Tyskland for å forsvare det kristne Europa mot det asiatiske barbariet. Da tyskerne erobret Danmark og Norge, skrev Böök om invasjonen som om det handlet om en fotballkamp mellom Tyskland og Danmark; det var en herlig "fighting spirit" i begge lagene, skuespillet var "henførende", ja "oppløftende". Kampen fikk Böök til å kjenne et "nytt håp for Norden". "Det Stor-Tyskland som Hitler skapte kan absolutt aldri mer oppløses og oppdeles" , uttalte Böök håpefullt.
Det felles utgangspunkt for Böök og Stolpe var angivelig "kjærligheten". Ikke kjærlighet til Tyskland, ei heller kjærlighet til Hitler. Nei, det var noe uendelig mye finere og respektinngytende, det var kjærlighet til selve Kjærligheten, den universelle, DEN KRISTNE. De ble aldri trette av å innskjerpe nødvendigheten av at mennesker og stater "elsker" hverandre og føler ansvar for hverandre. Noe ironisk sier Beltzikoff at det var særlig viktig at man lærte seg å "elske" høsten 1938, etter jødepogromene og Münchenkrisen, og at man satte strek over datidens konflikter og endelig gikk inn for en forsonlighetens politikk. Stolpe uttrykte lignende oppfatninger, og han besøkte hyppig Tyskland på denne tiden. På spørsmålet om ikke den kristne "kjærligheten" var UNIVERSELL, svarte Stolpe like gåtefullt: "Men det finnes en grense, der de kristnes vilje til samarbeid opphører". Det er ingen tvil om at kommunismen og den liberale humanismen var den virkelige fiende for både nazismen og kristendommen. Etter nazismens fall var man - også i Norge - beredt til å arbeide videre på denne vei. (I følge et referat fra et bispemøte på Notodden hadde en av deltakerene, biskop MARONI, holdt et foredrag og oppfordret kirken til å ta opp kampen mot de humanistisk innstilte kretsene i landet).
Den tyske nasjonalsosialismens gud (eller "avgud") er "folket" og "nasjonen", skriver Ronald Fangen i sin bok. Han betegner Gud som en slags tysk, eller i høyden en "arisk" nasjonal eller rasegud. Den "tyske Gud" er en projeksjon av "folkeånden", i følge Fangen, og den ligner
"den jødiske nasjonal- og stammegud - i dens primitive og trange utgave...Den tyske stammegud betegner religionshistorisk en tilbakegang til jødedommens mest primitive stadium".
Fangen trekker ikke bare en forbindelse mellom den tyske nasjonalsosialisme og jødedommen, men også mellom nasjonalsosialismen og kommunismen. Forskjellen er at den første er nasjonal, den andre er internasjonal. Nazismen er i følge Fangen mystisk ved sin dyrkelse av folkeånden, blodet, jorden, mens kommunismen er iskald, fanatisk og gold rasjonalisme. Begge er i følge Fangen "fiender av kristendommen" fordi de vurderer mennesket utelukkende som en sosial foreteelse, et kollektivt vesen, eller som en "hellig klasse" (i hatet mot kommunismen var Hitler og Fangen samstemte).
R. Fangen skriver at han finner det merkelig og lærerikt "å se hvordan Kristus blir hjemløs overalt hvor Gud blir en projeksjon av noe jordisk - enten det er humanisme eller det er nasjon og rase, blod og jord. Det blir ikke plass for ham".
Fangen påstår at det eneste håp for en splittet og umoralsk verden (som dyrker det han kaller "stammeguder" og "regionalmoraler") er troen på Gud som alle folks HERRE, og hvis åpenbarte vilje er alle folks høyeste moralske autoritet: "Uten denne Gud og uten denne moral OVER folkene er menneskeheten dømt til helvetes redsler og uunngåelige undergang, skapt av alles kamp mot alle".
Han kritiserer den tyske stats totalitære krav, men postulerer selv et like absurd og farlig autoritetskrav: "enten lydighet mot Kristus eller mot Hitler". Opp mot tilbedelse av folket eller nasjonen stiller Ronald Fangen tilbedelse av Kristus (også en førerdyrkelse). Opp mot læren om det rene ariske mennesket, stiller Fangen det syndige menneskets underkastelse under Kristi herredømme og Guds nåde: "... så sant som vi er kristne og innser at kristendommen hittil har skapt alt som har vital verdi i Europa og at den kristne vei er det eneste håp for verdens fremtid...".
Ronald Fangen var nok ingen tilhenger av verken demokrati eller humanisme, slik heller ikke vårt lands "statskirke" og "folkekirke" er det. I kapitlet "Demokrati og humanisme" skriver Fangen til dels foraktelig om begge disse bevegelser og verdisystemer: "Det heter nu stadig at diktaturene TRUER demokratiet. Jeg tror det ville være bedre for oss alle om vi sa det slik at diktaturene ANKLAGER demokratiet", uttalte Ronald Fangen i 1938. Han kan bare tolerere en demokratisk styreform hvis denne IKKE er en hindring "for at mennesket kan gi Gud hva Guds er".
"Demokratiet er et gresk begrep, men kristendommen gav begrepet realitet. Det skjedde p.g.a. kristendommens menneskeoppfatning... Jeg tror ikke at folk nu for tiden er klar over hvor revolusjonær den kristne menneskevurdering var. Nu er den likesom blitt så selvfølgelig at man innbiller seg at den alltid har eksistert eller at den er kjempet frem på ganske andre veier enn den kristne".
R. Fangen uttrykker en dårlig skjult forakt for "humanistene", for saken er i følge Fangen at "mennesket i seg selv slett ikke har noen opprinnelig respekt for det menneskelige. At vi alle er mennesker - det vet også kannibalene..... Menneskeverdet i demokratisk forstand er kristendommens gave til verden".
"Når det kommer til stykket er synden, ikke syndene det store faktum for kristendommen, - synden i alle mennesker og i alle former, individuelt og kollektivt, det ONDE. Selv ikke det edleste mennesket er fritt for synd, - for synd som menneskehetens genius, sjelefienden, røveren, nedbryteren". I følge Ronald Fangen springer den kristne syndserkjennelse ut av "troen på og takknemligheten for Kristi stedfortredende lidelse, - at han som var uten synd led for verdens synd. Og dette er realisme, virkelighetserkjennelse, mens alt annet er virkelighetsflukt... Når det onde skaper katastrofe - da kan ingen melde seg ut av sammenhengen. Når kristendommen sier at verden ligger i det onde , og at verden uten Gud er en fortapt verden - da sier den bare en ting som livet og verden bekrefter."
Begrepet "frihet" er det visstnok bare kristendommen og de kristne som forstår betydningen av: "Med sviende realisme skjærer Kristus tvers gjennom den avgudsdyrkelse av friheten som i realiteten bare betyr bånd, når han sier: Får da Menneskesønnen frigjort Eder, da blir I virkelig fri". R. Fangen presterer å si at "humanisme og demokrati i seg selv ikke betegner noen levende kraftkilde, de har ikke selvstendig liv, - de har ikke fått sitt innhold og sin kraft fra kristendommen...".
Martin Niemöller er en av de kristne personligheter som gjennom de foregående årtier er blitt stående som symboler for motstanden mot Hitler og det han representerte. Men den boken om Martin Niemöller som kom ut i 1939, avslører at Niemöllers kristendom var av en slik karakter at han slett ikke var immun mot nazismens ideologi. Niemöller var tidlig ute med å hilse den nye bevegelsen velkommen. Alt i 1924 stemte han for det nazistiske partiet, og i 1933 støttet han partiet fra prekestolen. I januar samme år hilste han "av hele sitt hjerte" partiet som oppfyllelsen av sine største forhåpninger. Alt i alt altså ingen uoverstigelig avgrunn mellom 1930-tallets kristendom og nazismen. For de nærmere sammenhenger redegjør hans biografer, uten spor av kritikk eller forundring. I 1939 var det helt naturlig for bokens forfatterne at en evangelisk prest tenkte og reagerte som Niemöller.
Beltzikoff skriver at Niemöller hadde en tro som var langt mer bygget på Preussens ideal enn på Bergprekenen (eller Bergprekenen omtolket i preussisk ånd). Hans mål var det samme som utallige av hans landsmenn: Tysklands storhet: "Man behøver ikke være prestesønn for å vite at tradisjon og armé i det preussiske rike er uatskillelig forent med folkets kristne oppdragelse... Da vår tyske nasjon ble en nasjon gav Gud den som sjel den kristne troen. Fra denne kristendom i den tyske nasjons sjel har alle de krefter oppstått som har ført vår nasjon til utvikling og vekst" (Niemöller og Hitler var helt samstemte på dette punkt).
Når Hitler talte vakkert om kristendommen, ble Niemöllers sympati for ham desto større. For en kristen gjaldt det og gjelder det "å lyde Gud mer enn mennesker" (et slagord som nylig igjen er blitt aktualisert, av en kristen MF- teolog ved det humanistiske fakultet på Universitetet i Stavanger. Jfr. Stavanger Aftenblad 28/9-11). Tyske prester og teologer bygget opp en hel filosofi (grunnet på "den Hellige Skrift") for å "gi en religiøs grunnvoll til en slik historisk tildragelse som Hitlers fremtreden" (han hadde kommet for å gjenoppvekke folket til en glemt "sannhet": bildet av Gud som Skaperen).
Niemöllers syn på jøder og jødedommen er et kapittel for seg. I boken om ham sies det åpent og skamløst at Niemöller mente seg kallet til å bekjempe ikke bare liberalisme og pasifisme, men også jødene. Det er ingen grunn til å la seg overraske, for i de tyske og europeiske kirker var (og er) antisemittismen en grunnbestanddel i den kristne teologi. Niemöller hadde en lang rekke foregående forbilder når han mente at han kunne forene kristendommen med raselæren. Akkurat som Hitler mente Niemöller at "hundretusener av jøder vandret på den onde vei, henfalne til forakt, elendighet og død". En rekke kristne prester/teologer applauderte, direkte og indirekte, denne siden av Førerens gjerning, slik deres forfedre gjennom det foregående årtusen hadde satt pris på og stimulert til jødeforfølgelser av andre og beslektede grunner.
Niemöller hadde intet imot nazismens jødelover, men da arierparagrafen også rammet "kirkens menn" (bl.a. en gruppe kristne av jødisk opprinnelse), protesterte han. Overfor nazistenes klappjakt mot de øvrige jøder stilte han seg likegyldig. Bare hvis jøder var "døpt" var de verdt å reddes, og kun i dette tilfelle var rasegrenser og arierparagrafer en provokasjon. Dette er den sekteriske kjærlighetslære som kirken forkynner, også i dag. Den kristne tro "smir menneskeverdet stålhardt allerede som begrep". Det var i det hele tatt bare når staten (her: i nazismens utforming) blandet seg inn i kirkens indre anliggender at Niemöller reagerte. Den svenske biskop Anders Nygren formulerte det slik: "Derav at kirken må kreve frihet til å utføre sitt guddommelige oppdrag følger dog ikke at den må kreve samme frihet for dem som eventuelt taler uten et slikt oppdrag".
Niemöller var heller ikke særlig begavet når det gjaldt "kristen kjærlighetslære". Beltzikoff hevder med god grunn at Niemöllers livssyn mest av alt minner om det livssyn som forkynnes av svinene i Orwells bok. Alle mennesker er brødre, sier Niemöller. Ja, dette er jo et utmerket humanistisk utsagn, men Niemöller fremtrer jo som en kristen. Og da er det vel strengt tatt bare de som har latt seg døpe og inntatt "Jesus legeme og blod" (kirkens hellige sakrament: nattverden), som i følge vår "statskirkes" offisielle bekjennelse, også i år 2011, betegnes som tilhørende "de helliges samfunn" (med andre ord: de "syndfrie", eller: det raserene samfunn).
I tyske og nordiske kristne kirker fant prester, teologer og biskoper mange forsonende trekk i nazismen. I år 1937 utkom boken "Handbok över religiösa nutidsfrågor", skrevet av den tyske erkebiskop Conrad Gröber (1872-1948) og anbefalt av de øvrige biskoper. Her ble den liberale humanismen utsatt for en ødeleggende kritikk. Også i Skandinavia var kristenheten inne på lignende tanker. Det ble moderne å snakke foraktelig om de liberale troende. I 1940 (etter okkupasjonen av Danmark og Norge) forklarte den kristne svenske oversetter, journalist og litteraturkritiker Sven Stolpe, at han ville foretrekke et nazisitisk hegemoni fremfor å leve i et demokrati ("Tro och liv" 1940:9).
Hva synet på jøder angår gjenkjenner vi de eldgamle og velkjente de-humaniserende oppfatninger hos en rekke kristne teologer, også hos såkalt "liberale" teologer. Forfatteren Hjalmar Söderberg var svært ille berørt over den skadefryd som den danske presten Kaj Munk utviste overfor de tyske jødenes skjebne. Munk var beredt til å "forstå" såvel Hitlers hardhendte metoder i alminnelighet som hans fremferd overfor jødene: "At Hitler har måttet bruke midler som kan kritiseres av småfolk, var en nødvendighet", sier han. Jødene var i hans øyne bare en samling halvt kriminelle parasitter og undermennesker, slik de også i følge den rettroende nazismen ble oppfattet. Senere, da Kai Munk skjønte at Hitler kanskje gikk for langt i sin jakt på jøder, forsøkte han å moderere sine oppfatninger. Men vi kan konstatere at den kristne troen som Kaj Munk var vokst opp i og så det som sin livsoppgave å forkynne og realisere, ikke hadde bygget opp noen barrierer i ham (ingen moralsk beredskap) mot den aller groveste form for nazismens propagandateser, skriver Beltzikoff.
Som i tilfellet Niemöller har man også forsøkt å gjøre Kaj Munk til urtypen for en "sann kristen", sier Beltzikoff:
"Mens en hel verden ble opprørt av hva som skjedde i Spania, i Abessinien (Etiopia i mellomkrigstiden, fra 1936 til 1941 var landet okkupert av Italia) og i Tyskland, mens "hjertekristne", humanister og jøder kjente strupene snøre seg sammen i angst, orket Kaj Munk ikke bare å applaudere overmenneskenes dåd og håne ofrene, men til og med å bejuble den brutale kynisme. Nei, man gjør verken Kaj Munk eller kristendommen en tjeneste ved å blande inn Gud eller Jesus eller "genuin kristendom" i alt han sier og gjør. Han var like lite skikket til å forkynne voldens og maktbegjærets nødvendighet og verdi som å preke "demokratiets gudsstemplede ideal" OG det avskyelige i å forfølge de vergeløse (inkludert de "fargete ville" i Sør-Afrika og de "ekle Jøder i Berlin"). Et blikk på hans biografi er nok til å gjøre en mistenksom mot ektheten i hans forkynnelse".
Den norske teologiprofessor Sigmund Mowinckel reflekterte i 1938 over "ondskapen" i verden, og kom til følgende konklusjon: "Det er i virkeligheten jøden, dvs. det naturlige, uomvendte, selviske mennesket i arieren, som reiser seg mot det menneskelige, det universalistiske i Kristus".
Mowinckel var ikke bare en gammeltestamentlig ekseget, men også og ikke minst en kristen forkynner og apologet. I Mowinckels bok "Det gamle testament som Guds ord" (1937) finner vi følgende fantastiske formulering: "Helt fra begynnelsen har Ordet vært virksomt i verden, i begynnelsen dog kun i form av små spermer, frø, gnister". I følge professoren svevde disse små gnister lenge omkring uten å være til glede for noen vesener, for dyrene var som også i dag uimottakelige for den slags lys. Dog ikke alle. Plutselig en dag oppstod et vesen på jorden, som ikke bare var begavet med sjel som andre dyr, men til og med med ånd. Det var ADAM! Han fikk sin store sjanse, men forspilte den. Han begikk syndefallet, og ble dermed utestengt fra den rettferdige gudens evige liv og livstreets frukter. Og ikke bare han, men ALLE Adams etterkommere "helt til forsoningen igjen åpnet portene til det tapte paradiset". Midt i historien samlet altså Gud sammen gnistene fra alle hold, lot dem flyte sammen i ett og samme lys og lot Ordet bli kjøtt, bli Jesus... Det har vært én Jesus fra Nazareth og ett Golgata, og av disse begivenheter henger menneskeslektens evige skjebne. De betegner Guds eget loddrette innbrudd i historien, i følge Mowinckel og samtidens "liberalteologi".
Den kristne ur-myte om det tapte paradis danner det grunnlag som kirken bygger sitt irrasjonelle verdensbilde, historieoppfatning og menneskesyn på. Den postulerer menneskenes medfødte syndighet (jf. Paulus, Augustin og Martin Luther). Tanken om alle menneskers likhet i skapergudens øyne kom helt bort ved den kristne religionens oppkomst og utbredelse i den hedensk-romerske verden. De kristne fremholdt at INGEN før Kristus har overhodet hatt noen slik "ånd" mer enn Adam den korte tiden han var i paradiset, og INGEN av oss etter Kristus - bortsett fra de som har tilhørt og tilhører den kristne kirke og menighet (jf. "de helliges samfunn").
"Overfor oss andre har Mowinckel en betegnelse, som virkelig er svært talende. Han kaller oss "underkristne", skriver Beltsikoff. Mowinckel ville ikke høre snakk om noen universalistisk tanke i GT: "Å ville lese en klar universalistisk forståelse av utvelgelsestanken ut av urhistorien er uhistorisk nivellering, som i virkeligheten fratar kristendommen dens originalitet". Slik argumenterte denne professor i gammeltestamentlig eksegetikk. Kristendommens originalitet skulle og skal for enhver pris fastholdes. Da forstår man jo også hvorfor studentene ble oppfordret til først å søke Guds rike, før de tok fatt på sine vitenskapelige studier av Bibelen.
Jødene blir stundom i teologiprofessor Mowinckels bok karakterisert som det onde / Den Onde : demonen som hindrer Kristus i hans kjærlighetsgjerning og kjemper mot ham om menneskenes sjel. Som vi vet kjempet flere av Mowinckels tyske (teologiske) kolleger for å sannsynliggjøre at Jesus ikke var jøde, men arier. Hitler selv uttalte ved en anledning at Jesus var "sønn av en romersk soldat". Noen av disse kristne apologeter og nazi-ideologer kunne ikke holde ut tanken på at den kristne "Gud" skulle ha latt seg representere av en sønn av det forhatte jødiske folk. Det kan virke som om Sigmund Mowinckel (og Ronald Fangen) heller ikke kunne utholde en slik tanke.
Det er nok flere enn Belzikoff som har spurt seg selv om kristenheten lider av en form for "emosjonell stupiditet", dvs. en manglende evne til å utnytte sine ellers gode forstandsevner. Det handler om en utpreget patologisk affekttilstand, men for en teologiprofessor som Mowinckel er det kanskje snarere snakk om en slags "personlighetsspaltning". Ikke så få lærde (endog "professorer") blir som forvandlet når de taler om Kristus, og de mest barokke ideer dukker opp i deres hjerner. Vurderingsevnen blir forvirret eller forstyrret, og de identifiserer seg med en gruppe mennesker i en primitiv verden. Men talen og forestillingen om Jesu "gjennomgående mildhet og saktmodighet" er for den nøkterne bibelleser så åpenbar URIMELIG at man ikke kan fatte hvordan den kunne oppstå og stadig opprettholdes med en slik standhaftighet. I Jesu lære om den ytterste dom finnes det ingen formildende straff for de som har avvist hans forkynnelse. Tvert i mot utsteder Jesus de frykteligste og mest antihumane straffetrusler: "Gå bort fra meg, I forbannede, til den evige ild".
I år 1939 utkom i Sverige 3. opplag av Gertrud Auléns misjonshistorie. Leserne blir her informert om at jødene ofte er "revolusjonære, hensynsløse og sterkt intellektuelle", og at hvis "ikke kristendommen evner å vinne jødene, vil den jødiske ånd, den irreligiøse, skjerpe og erobre verden". Om ikke det var nok, tillegger Aulén: "Jødene har vist seg å eie en forferdelig makt" (også her var Aulén og Hitler samstemte).
En bok av den russiske professor Robert Saitchick om de store religioner ble avsluttet med noen funderinger om forskjellen mellom jødedom og kristendom: "Jesus var det første sanne mennesket. Det fantes tidligere andre fremstående mennesker, hos hvem det guddommelige åpenbarte seg. Men de ga ikke den FULLE forestillingen om mennesket" (feilen med Moses og profetene var at de "ikke evnet å føre den enkelte sjelen nær Gud").
Dansk politiker (sosialdemokrat) og prest Harald Hallén undret seg i en radioandakt (1952) over hvordan Jesus kunne tale så godt, han som var jøde? Jesus var jo "sønn av et folk, der det stadig blinket av dragne kniver og hatefulle blikk". Men han forklarte det med at selv den vakreste lilje kan skyte opp av skitten jord og råtten rot...
Professor Hugo Odeberg beklaget seg over at den gammeljødiske moralarv i dens mest avanserte former forefalt det moderne menneske naturlig og fornuftig: "man er ikke lenger i stand til å tenke kristent", og han sier videre at når jødisk etikk "tillates fritt å bre seg ut, virker den som en dødelig gift, som må virke forstyrrende på det kristne livet".
Om dette er det fremherskende teologiske bibelsyn også i dag, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om her. Beltzkoff minner om et referat fra et bispemøte i Norge like etter frigjøringen, der det het: "Norges biskoper blåser til strid. Alt tyder på at kirken nå kommer til å ta opp en alvorlig kamp mot de humanistisk innstilte kretsene i landet. I følge en av biskopene blir denne kamp t.o.m. hardere enn den som ble ført mot Quislings regime".
B. Dybwad Brochmann (sønn av en prest), norsk forfatter, politiker og samfunnskritiker var en eiendommelig skikkelse i norsk samfunnsliv frem til sin død i 1956. Han grunnla en religiøs bevegelse/sekt, kalt "Den åndsrevolusjonære nyorienteringsbevegelse". Flere av hans bøker er kommet i nye utgaver, bl.a. boken "Fandens Etterlatte Papirer" fra 1934. I 1940 utga han boken "Den 9. april. Norge og verdensrevolusjonen". Om denne boken skriver Beltzikoff følgende: "Det er fullkomment utrolig hva kombinasjonen religion og politikk kunne avstedkomme hos en del hjerner under Hitler-epoken...de mest absurde ideer kunne vinne gjenklang, bare de på en eller annen måte knyttet an til Gud eller Kristus".
Brochmanns syn på jøder er sørgelig velkjent. Hans utgangspunkt er troen på at hans oppgave var å redde det norske folk, slik Jesus hadde reddet de beste blant det jødiske folk og Hitler eliten av det tyske folk. Det slektledd som Jesus virket blant var jo som alltid forherdet: "et for dommen modent slektledd av et folk, som hadde sviktet fedrenes Gud (!) og valgt forherdelsens vei". I 1930-tallets Tyskland ble denne historien gjenfortalt. Også Brochmann, dypt religiøs som han var, pintes over den forvridde kristendom han mente kjennetegnet deler av Norges presteskap. Faktisk "oppdras hele det norske folk systematisk i jødedom under navn av kristendom". De norske regjeringsmedlemmer som flyktet fra landet var opprinnelig "gode ariere", men ut fra sine handlinger var de jøder i ånden ("jøder i ånd", som Brochmann sier det). Men takket være 9. april ble deres makt eliminert, "nemesis inhentet dem alle", og alle virkelige kristne i landet kunne puste ut. I en radiotale forsøkte Brochmann å åpne øynene for det store verdensdrama som han og hans landsmenn, takket være Guds nåde, fikk æren av å være med i. Han så klart utviklingen, forklarte han, og særlig den tyske Førerens rolle i hva som skjedde: "Innen mange år er gått, vil hele verden rope Heil Hitler". (Drømte han kanskje om å bli en Norges Goebbels under Quisling?).
Brochmann ble ved rettsoppgjøret tiltalt for landssvik og dømt til 3 1/2 års fengsel. Det forhindret ikke at hans bøker ble trykket i nye opplag og nye utgaver. Lenge etter krigen (og rettsoppgjøret) ble hans bok "Kunsten å lese Bibelen" (1934) oversatt til svensk og utgitt på et anerkjent og anstendig forlag. Norsk Wikipedia opplyser at boken utkommer i ny utgave i 2007 på Bondes Forlag.
Man bør merke seg hvilken oppmerksomhet våre digitale leksika gir Brochmann. Den lange, omstendelige litteraturlisten på Store Norske Leksikon er ikke mange andre forunt. Her sies følgende: " – Anarkistene og syndikalistene i Norge, som fra 1916 hadde benyttet Brochmann som foredragsholder, brøt med ham på grunn av hans “tolstojanske kristussyn”; Brochmann vektla Kristus ikke alene som individets frigjører, men også som opprørsk og antiautoritær samfunnsfrigjører. I noen kristne kretser ble bøker som Fandens etterlatte papirer, Kristus i samfunnet og Kunsten å lese Bibelen nærmest karakterisert som kjettersk eller antikristen forkynnelse".
Brochmanns Jesus- og Kristusbilde, slik det her blir beskrevet, gjenkjenner vi til dels i dagens "liberalteologi". Flere liberalteologer hadde sympati for Brochmann, selv om han opptrådte som en slags "sektleder". Han klarte å finne et samsvar mellom kristendommen og nazismen.
Mye tyder på at også dagens kristne biskoper og teologer må overvinne en enorm psykologiske motstand og overmektig tradisjon før de blir i stand til å medvirke i en opplysningskampanje som stiller kristendommen og jødedommen i en mindre betent og mer saklig innbyrdes relasjon (noen få unntak finnes). Den gammeltestamentlige gud står ikke høyt i kurs blant dagens kristne, skrev Beltzikoff i 1960-årene ... det er jo han som representerer "loviskheten" i verden og hindrer mennesker fra å "gripes av evangeliets røst, fra å høre rettferdighetens, barmhjertighetens og kjærlighetens røst".
Det er vel ingen overdrivelse å hevde at dagens kristenhet dessverre ikke har beveget seg særlig langt i etisk og historisk erkjennelse. Det er en sørgelig konsekvens av den kristne statiske og utviklingsfiendtlige åpenbarings-troen. Derfor blir både det moderne vitenskapelige livssyn OG jødedom av det opplyste slaget nedvurdert: "Feilen med dem er kun at man ikke har hentet disse idealene fra kristendommen", sier Odeberg. Også menneskenes fineste idealitet er i følge Odeberg verdiløs, og dessuten farlig, for "det gode kan vise seg seg å være det bestes fiende".
Denne ekspert på urkristendommen erkjente at Jesu motstandere (for oss som mennesker og forskere) kunne romme de høyeste etiske idealer, men vi må vi anta, sier han, at de fra et kristent synspunkt, "i det minste fra Jesu synspunkt", var onde mennesker. Slik resonnerte en rekke kristne geistlige, teologer og professorer om HUMANISMEN i mellomkrigstiden og langt inn i etterkrigstiden. Beslektede resonnementer fremførte mange tyske "gode menn", for å kunne akseptere den utbredte raselæren; selv om vi (som mennesker og forskere) må erkjenne at ikke-arierne er likedan skapt som vi, må vi anta at de fra tysk synspunkt, "i det minste fra Hitlers synspunkt", er monstre. Og om monstre tillates fritt å reprodusere seg blant "riktige mennesker", må resultatet bli fordervende, en dødelig gift i den tyske folkekroppen.
Den samme forvirrende holdning til HUMANISMENs menneskesyn møter vi i vår tid, og ikke bare på dette debattforum, men også i den moderne folkekirkelige retorikk. Spørsmålet er: hvordan resonnerer våre statskirkelige biskoper og (ordinerte) teologer i dag? Vi har rett og plikt til å stille spørsmålet, ettersom de ikke har endret en tøddel eller bokstav i sine (offisielle) autoritære, antihumane bekjennelsesskrifter. I den moderne kristne folkekirkelige og liberalteologiske retorikk møter vi en forvirring i språk og ideer som er helt fenomenal.
Beltzikoff spør i år 1960: "Jeg undres over hvor lenge vi jøder skal behøve å finne oss i de fryktelige anklager som jevnt og stadig slynges mot oss, vår Gud og vår religion? De samme mennesker som år etter år av hele sin sjel bekjemper rasehat og raseforfølgelse og har viet hele sitt liv til denne kampen, kan uten å blunke medvirke til hetsen mot den jødiske religion uten tanke på konsekvensene. Mens det ikke faller noen inn å koble sammen afrikanerne i Sørstatene eller afrikanerne i Sør-Afrika med en spesiell religion - av lavere art - for dermed å motivere sin overlegne holdning, så kan ingen unngå hver eneste gang den gammeltestametlige religionen angripes, å tenke på det jødiske folk - og hver gang jødene sjikaneres dra med deres tro i fordømmelsen".
Som Beltzikoff også ganske riktig påpeker er det paradaksalt at elever i alle fag og emner oppmuntres til å "tenke selv", dvs. forstå sammenhenger, kritisk vurdere utsagn, skille mellom propaganda og opplysning. Men i ETT emne går man den motsatte vei: man skal akte seg for å bli voksen og se med voksne øyne på de stereotype forestillinger om jøder og jødedom man har fått innprentet i barnelærdommen, og faktisk helt opp til universitetsnivå. Skoleelever lærer om nazismens og kommunismens propagandainstitutt, men IKKE om de europeiske kirkers propaganda gjennom 1700 år for å stemple jøder som "demonen", som står "fremmed for Kristi ånd og dermed for alt i livet, som er lyst, vakkert og kjærlighetsfullt".
Uvitenhet om historien er farligere enn misbruk av historien, skriver Beltzikoff: "Farligere enn en mangel på religion er villedet/skakkjørt eller misbrukt religion, farligere enn en svevende og ubestemt moralkodeks er en moral fiksert ved en skinnverden, eller ved et menneskeideal som ikke lenger holder stand".
Svært mange samfunnsaktører i dag, kristne og ikke-kristne, både på venstre- og høyresiden, synes samstemte i deres morbide besettelse av staten Israel. Det de fremfor alt har felles er at de oppstiller en egen målestokk for staten Israel, som de IKKE benytter overfor noen andre stater (og særlig ikke på "statskirkelandet" Norges krigs- og okkupasjonseventyr i muslimsk-arabiske land i vår tid, som f.eks. Afghanistan og Libya). Våre såkalte "Midtøsten-eksperter" har så lenge (ensidig) gjentatt og gjentatt de kristen-europeiske slagordene "folkeretten", "okkupasjon", "ulovlige bosettinger", "apartheid" og "forbrytelser mot menneskeheten" overfor staten Israel at nær sagt alle europeere nå instinktivt knytter denne særegne kristen-europeiske "propaganda" utelukkende til Israel. At Israel er en "rasistisk apartheid-stat" er blitt en vedtatt sannhet. Ingen forklaringer, presiseringer eller referanser er lenger nødvendig.Disse anti-Israelske aktører (kristne og ikke-kristne) har også felles en helt særegen fortielse av jødenes historie i det kristne Europa OG i Midtøsten gjennom mer enn 2000 år, som de glatt og elegant hopper over i sin selsomme historieskriving. Det er karakteristisk at de fortier det kristne Europas meget spesielle interesser for de palestinske områder i oldtiden og middelalderen (religiøst og politisk) OG den (tyrkisk-muslimske) ottomanske OKKUPASJON av Arabia gjennom hele 400 år (frem til 1. verdenskrig). En stor del av det arabiske folket innvandret til de palestinske områder i de siste faser av det Ottomanske imperiet. Mange av oss vet også at det ikke eksisterte et "palestinsk folk" før 1960-årene, da Yassir Arafat og Den arabiske liga - i politisk og taktisk hensikt - besluttet å konstruere et slikt "folk", på basis av de muslimske deler av befolkningen som i sin tid kom til Palestina som "okkupanter". Skulle dette være en "folkerettslig" forsvarlig opptreden?
Den kristne teologiens og antropologiens alvorlige krise var og er AKUTT. Det handler ikke bare om teologi som såkalt "vitenskapelig" disiplin, men om teologi i mer bokstavlig betydning, som læren om Gud. Den kristne oppfatningen om "Gud", slik man møter den daglig i mange nyanser (ikke bare i første halvdel av forrige århundre, men også I DAG) gjør for den utenforstående et minst like forvillende og frastøtende inntrykk som den såkalt "genuint" kristne oppfatningen om mennesket.
Den svenske teolog og ekseget Hugo Odeberg skriver i boken "Fariseism och kristendom" at man kan "radikalt uttrykke den kristne oppfatningen om mennesket slik at det overhodet ikke har noen ånd. Det GJENFØDTE mennesket derimot inneholder en ånd, Kristi ånd. I ham bor Guds ånd, mens den jo er gitt ham gjennom frelsen. Men frelseren måtte komme til verden for å formidle den guddommelige ånd til menneskene".
Som Beltzikoff sier handler det ikke om en gradsforskjell i det kristne menneskesynet, men om en vesensforskjell (eller rettere: en artsforskjell) mellom det gamle OG det nye mennesket i ny-testamentlig og kirkelig mening. I følge den svenske biskop, Torsten Bohlin, "makter vi ikke å frigjøre oss selv fra denne inkrøkthetens demonisme". Den svenske biskop John Cullberg hevder at den vesterlandske kulturen har fornektet sitt kristne opphav, kastet av seg den av troens inspirerte menneskekjærlighetens idé, og i stedet er preget av det naturlige menneskets demonisme (denne kulturen blir for Cullberg likestilt med nazismen, men det synes som om han foretrekker nazismen fordi den angivelig er mer "ærlig og frimodig"). Det er en gammel historie, skriver Beltzikoff. Allerede de første kristne rettet sin aversjon først og fremst mot de skriftlærde, den tids åndelige priviligerte. Flere lærde har etterlyst "en eneste beretning om hvordan Jesus gjorde vel i mot eller bad for en eneste rabbi eller fariseer". For de kristne var fariseerne og de skriftlærde verdiløse, ute av stand til oppnå gudskontakt.
I 1943 hevdet Bohlin at kristendommen er den eneste makt som er sterk nok til seierrikt å forsvare det ekte menneskelige mot det umenneskelige, at den alene er i stand til "å redde menneskeheten i dets nødsituasjon takket være sin høye, pålitelige moral".
Den kristne dualisme - fiendskapets ideologi - gjenkjenner vi i NAZISMEN. Man får, som Beltzikoff skriver, et bestemt inntrykk av at et kristent livssyn skulle garantere immunitet MOT "makt- og statsideologiene", at den stålsetter den troende mot de krefter som "truer menneskene på livet", og at den avholder menneskene fra å bli dratt inn i "tilintetgjørelsens virvler" (forutsatt at ikke sekulariseringen har gått så langt at folket vegrer seg for å ty til Kristus i sin nød). Som følge av dette særegne kristne bibelsyn og menneskesyn blir Det gamle testamentets religion nedvurdert til det karikerte. En (kristen) gammeltestamentlig bibelforsker som Sigmund Mowinckel betegner de jødiske profeters sjel som "gudsfremmed", eller som "onde trær". Som vi vet fra Jesu forkynnelse hos synoptikerne, kan ikke et "ondt tre" bære god frukt. Det må derfor "hugges ned" og "kastes i ilden". Ingen må være i tvil om at Jesus her sikter til de av hans jødiske landsmenn som avviste hans lære og forkynnelse. Det var kun jødene i hans samtid Jesus henvendte seg til. Han var ikke utsendt til andre enn til "de fortapte får av Israels hus".
Teologiens krise beror på at man ikke vet hvilken gud man dyrker og tilber: Jahve eller Jesus? Gud eller Kristus? Faderen eller Sønnen? Treenighetslæren kan ikke redde kirkens gudsbildet fra å gå i oppløsning, tvert i mot er denne spekulative lære i seg selv en demonstrasjon av gudsbildets krise. R. Fangen sa det slik i Dagens Nyheter (1945): "Jo fjernere Gud jeg var, desto nærmere kom jeg Kristus". Her er det altså ikke tale om at den som ser Jesus dermed også har sett Gud, og vice versa. I stedet for identifikasjon er det kommet inn en tydelig oppspaltning og derfra har utviklingen ledet fram til en direkte motsetning.
Den indre konflikten i det hedensk-kristne gudsbildet er eldgammel. Allerede den kristne gnostisk-inspirerte Marcion, som levde på 100-tallet e. Kr., mente at ingen avsnitt i GT kunne være "Guds ord". Derfor strøk han hele GT og satte sammen en kanon kun bestående av visse deler av NT (hovedsakelig Paulus-brevene), dvs. alt som var ubesmittet av judaistiske forvanskninger. Kristus hadde kommet og forkynt en helt og holdent ny Gud. Jødedommens usynlige gud var gåtefull og ubegripelig, han ble et slags metafysisk monstrum. Kristusbildet var derimot mer konkret og lettfattelig for de europeiske hedninge-kristne, og ved utelukkende å vektlegge "den blide og ydmyke menneskevennen", skapte man denne eiendommelige motsetning mellom Kristus og Gud. Man kunne tvile på Gud, men ikke på Kristus. Man kunne distansere seg fra Gud, men måtte elske Kristus. Det var Kristus man skulle forenes med. Gud kunne anklages, men Kristus hadde intet ansvar for verdens elendighet. En av de sentrale tanker i all ortodoks kristendom lyder slik: "Om Gud skal BLI kjærlighet, må man la gudsbildet vokse frem fra Kristusbildet...".
I Den apostoliske bekjennelse som fremsies i kirkens liturgi hver eneste søndag er Gud og Kristus atskilt. Sønnen sitter fysisk ved Faderens høyre side, slik han fysisk sto opp fra de døde, og slik han (derfra) fysisk skal komme igjen for å dømme. Dette er KJERNEN i kristendommen! Det finnes altså to guder i stedet for en, som forlanger kjærlighet og lydighet fra menneskene. Kirkens teologer vet fortsatt ikke hvordan de skal forene eller atskille den gammeltestamentlige gud OG Paulus' engleaktige Kristus-figur. Etter nær 2000 år er de fortsatt i villrede om hvilken gud de tror på, og hvordan de skal håndtere det faktum at den jødiske legmannspredikanten Jesus fra Nazareth ikke forkynte noen annen gud enn den gammeltestamentlige Jahve.
Det er fortsatt utålelig for de kristne at deres religion på det dypeste er avhengig av jødedommen, som de derfor konstant må sjikanere og nedvurdere. Sagt på en annen måte: den umodne lillebror (kristendommen) hater sin langt mer voksne og uavhengige storebror (jødedommen). Et slikt destruktivt, uutslukkelig hat fra den kristne kirkes side vil med nødvendig konsekvens virke demoraliserende på denne religionens tilhengere og utøvere, hvilket kirkens voldshistorie gjennom 1700 år til fulle har vist. Det er kristendommens ulykkelige skjebne at den ALDRI kan komme løs fra sitt avhengighetsforhold til jødedommen, med mindre den utvikler seg til en helt ny religion. Det er derfor alt står og faller med kirke-kristendommens vurdering av den jødiske oldtidsprofeten: Jesus fra Nazareth. Ja, hva skal biskoper og ordinerte teologer gjøre med en jødisk (historisk) oldtidsprofet som de i nær 2000 år har opphøyet til å være "av samme vesen som Faderen"?
(Jeg vil understreke at jeg ikke kommer til å besvare useriøse og avledende kommentarer. Til de mange som ikke liker lange innlegg, har jeg bare et råd: finn dere et fredet hjørne hvor dere kan lufte deres synspunkter, som ikke har sentral interesse for det tema jeg behandler i dette innlegget. Jeg/vi har hatt nok av avledende kommentarer, som bærer klart preg av å ha som eneste hensikt å avlede, forstyrre eller simpelthen ødelegge den seriøsitet som skal prege en verdidebatt i ordets rette betydning).
Mvh. G. Ullestad