Jørgen Stueland

Alder: 47
  RSS

Om Jørgen

Utdannet offiser i Frelsesarmeen, jurist og advokat. Har også studert en del historie ved universitetet i Stavanger. Har forsøkt å finne mening i kristendommens gudsbilde, men måtte gi opp... det finnes ingenting der. Som advokat trives jeg best blant de lave, å løfte dem litt opp. "Nothing shocks me, but myself"

Følgere

Alkohol og ferietid

Publisert over 1 år siden - 267 visninger

”Skolen er snart slutt. Jens og alle hans medelever i femte klasse, det kribler av forventing i alle deler av kroppen deres. Det er noe fantastisk som skjer i de små barnas hoder. Det eksploderer av jubel og forventning. Tenk, ingen skole på to måneder! For barna oppleves sommerferien som en evighet, en evighet av sove lenge om morgenen, leke i skogen, bade, dra i dyreparken, dra til Tusenfryd, dra til Spania. Jens forsøker å være like glad som de andre. Men i magen kribler det ikke av forventning hos ham. Det er en annen følelse Jens sitter med. En uro. En angst. En frykt”

Europeiske reiseforsikring gjennomførte en undersøkelse blant et representativt utvalg av befolkningen. Der kommer det frem at 2 av hundre oppgir at de ikke drikker alkohol i ferien. Hver tredje respondent sier at de drikker en flaske vin i løpet av en feriedag. En spørreundersøkelse Ipsos MMI gjorde for organisasjonen Av og til viser at en av fire nordmenn har observert fulle foreldre sammen med barn.

”De skal reise. Til Spania skal de reise. Om to dager. De har vært der mange ganger før, nesten hele sommerferien. Der er det badebasseng, vannsklier og badestrender. Et perfekt sted for en liten gutt på åtte år. Jens gleder seg, også. Han gleder seg til varmen og vannet og is og deilig mat. Klart han gjør det. Men samtidig er det noe som sitter fast i magen hele tiden. En angst han kjenner på hele tiden. Hvordan vil pappa oppføre seg? Vil han være rar og høyrøstet? Vil han snakke alt for mye og komme i krangel med andre? Vil han spy ut over hele kjøkkengulvet? Vil han ramle over ende og ikke komme seg opp igjen?”

Nordmenns alkoholkonsum øker med en forholdsvis galopperende fart. I følge Sirius drakk vi mer enn en liter ren alkohol i 2011 enn i 2000. Vi drikker mest i ferien. Tall fra Vinmonopolet viser at vi handler mest alkohol i månedene juni, juli og august.

”Jens holder hånden til pappa inn på flyet. De finner sine plasser, men Jens har lyst til å holde pappa fast. Holde ham bort fra det som Jens nå vet skal skje. Pappa løfter hånden og ber flyvertinnen om et glass vin. Han svelger glasset i en slurk. Så løfter han hånden og ber flyvertinnen om en boks øl. Han bruker ikke lange tiden på å sluke også den boksen. Jens forsøker å konsentrere seg om tegneboken han har med. Men han skuler hele tiden bort på pappa, som løfter hånden mot flyvertinnen og ber om et nytt glass vin. Og pappa flyter mer og mer ut, han blir mer og mer en annen. Han løfter hånden igjen. Og igjen. Pappa ser på Jens og smiler. Men øynene til pappa er ikke pappas øyne mer. De tilhører en fremmed. Et skremmende monster som gjør klumpen i Jens sin mage uhåndterlig. Han føler han må spy. Han kjenner ikke sin pappa. Det er bare en utflytende masse av redsel igjen. Og pappa bråker med flyvertinnen. Hun forteller ham at han har fått nok. At han ikke får mer. Og da skriker pappa mot flyvertinnen. Kaller henne opp.”

Kari Randen, daglig leder i organisasjonen AV-OG-TIL sier i et intervju med Dagbladet at det oppstår en usikkerhet hos et barn når personene man er mest glad i og som kanskje er de eneste man kjenner i et land, drikker så mye at barna blir redde.

”Jens går ved siden av pappa som sjangler fremover. Han støttes av mamma. Mamma skulle være nær Jens, nå, men hun er for travelt opptatt med å få pappa ut av flyet og ut av avgangshallen. Jens forsøker å ikke se på pappa. Han forsøker å tenke på Pokemon-filmen han så for noen dager siden. Han forsøker å leve seg inn i filmen, bli en annen. Han forsøker å ikke se på pappa. Være inne i noe annet som gir trøst, som kan gjøre ham tryggere. Uten frykt og uten denne konstante klumpen i magen han kjenner hele, hele tiden.”

I følge Wikipedia er alkoholisme en invalidiserende avhengighetslidelse. Lidelsen er preget av tvangsmessig og ukontrollert forbruk av alkohol, til tross for negative effekter på helsen til den som drikker og på vedkommendes sosiale relasjoner og status.

”Pappa ligger inne i sengen hele formiddagen. Da kan Jens være sammen med mamma og kose seg i vannsklien og bassenget og ved stranden. Han elsker de høye bølgene han kan dukke ned i og kjenne vannet føre ham innover stranden. Han er et barn som får være et barn. Et barn skal ikke være nødt til å være redd. Et barn skal ikke være nødt til å kjenne på frykt og engstelse for hva som kommer til å skje. Jens er et barn. Men hele tiden når han leker vet han at monsteret i sengen i leiligheten vil våkne. Og hele tiden vet han at dette monsteret, hans egen pappa, vil drikke denne merkelige drikken som gjør ham annerledes og fremmed. Og skremmende. 

Og Jens får aldri fred. Han er konstant i en tilstand av frykt. Og fremmedhet.”  

Gå til innlegget

17. mai angår meg ikke

Publisert over 1 år siden - 610 visninger

17. mai. Jeg sitter alene. Hører ikke på radio. Ser ikke på tv. Min pc er skrudd av. Jeg vil ikke vite noe av denne dagen. Den vedrører meg ikke. Den er en fremmed som står og hamrer på døren min. Men jeg slipper den ikke inn. Aldri vil jeg slippe den inn. Aldri mer. Dagen er en ond likegyldighet på bunnen av alt som en gang var meg.

 

Jeg hadde planlagt å sove lengst mulig i dag, men jeg blir vekket klokken syv av hornmusikk og skrål. Og alle minner skyter sine piler inn i meg, og blir svart røyk i hjertet. Alt jeg husker og som er for smertefullt å huske. Flaggene som ble tatt frem fra boden, skjortene ble strøket, bunadene som ble hengt opp og gjort klare, huset som ble støvsuget og vasket, maten ble gjort klar, kakene ble baket.

Forventningene som herjet i Petter, nesten som en nervøsitet, en form for gledesangst. For jeg husker i hele meg, fra hårene på mitt hode til under fotsålene husker jeg Petters verden, hans 17. Mai. Jeg husker hvordan Petter ble dårlig av å glede seg, ett år kastet han opp av forventning. Hans bleke panne, øynene som likesom var av glass. Svetten i hendene hans. Hvordan han lå og vred seg 16. Mai. I morgen var det 17. Mai, men han måtte sove først. En nesten umulig oppgave. Å komme seg gjennom sovetunnelen og ende opp i den aller beste dagen i verden.

Det var en liten familie som det ikke var noe spesielt med. Det var mamma. Det var pappa. Og det var Petter. Og det var 17. Mai. Jovisst finnes gleden. Den er jo der, den. I en liten familie som feirer nasjonaldagen. Gleden og jubelen finnes der. Ingen sorg. Ingen savn. Ingen klage. Bare glede og forventning.

Det var grytidlig 17. mai. Petter sprang bort til vinduet og så korpset marsjere rett utenfor vinduet. Så høye og fremmede lyder det var. Tusen strålende toner. Så var det frokost. Nybakte rundstykker, egg, sild, mormors syltetøy. Og så nugatti. Alltid nugatti når dagen var en jubeldag. Ingen begrensninger når dagen var barnets.

Skynde seg og kle seg. Alle med bunad, mormormors magi, hun tryllet frem bunad etter bunad, som om det var den enkleste ting i verden.

Kjøre til idrettsplassen. På veien dit satt Petter med pannen klistret til ruten. Han kunne ikke få nok av det han så. Det var så mange farget, det var knallgrønne klær, sprakende klær og bunader i gult, grønt, blått, rødt, svart, hvitt, lilla, rosa, fiolett, oransje. Og så var det en knallblå himmel og en gul, varm sol. Alle farger som finnes i verden hadde gud drysset generøst over Petters verden hver eneste 17. Mai.

Gå i tog. Ett år fikk Petter bære klassens fane, den fanen de hadde brukt noen klassetimer på å lage uken før den store dagen.

Og så var det samling på skolen. Det var taler og sang. Og så var det leker, kappløping og aktiviteter. Og ingen begrensning hva angikk pølser og is. Petter kunne ikke forstå det, men hver gang han spurte etter å få is sa mamma ja. Det var noe eventyraktig dette. I møtet mellom voksne og barn er det jevnlig et nei. Nei, det går ikke. Nei, det kan du ikke få nå. Nei, nå har du allerede fått en is. På 17. mai var det ingen slike nei. Det var bare ja og ja. En vidunderlighet som tilhørte bøkene mamma leste for Petter om kveldene.

Men nå er alle disse dagene, nasjonaldagene, alle minnene om dem, det tilhører ikke lenger meg. Det er bare smerte og angst. Tanken på disse minnene, de gjør meg ute av stand til å leve denne dagen. Jeg er ikke et menneske denne dagen. Tilhører ikke det menneskelige. Jeg savner så sterkt at jeg i blant frykter jeg skal miste evnen til å tenke. Det er et virvar av tanker som ikke klarer å plassere seg selv i mitt sinn. Jeg husker jo alt. Jeg husker jo gleden og alle de tingene som hører hjemme i denne dagen. Min hukommelse er en fangevokter som hele, hele tiden skriker meg i øret. Vil ikke la meg være i fred. Slår på innsiden av pannen rytmisk og grusomt.

For den tok barnet mitt. Døden tok barnet mitt og gjemte det sammen med gleden og jubelen og alt som gir mening i verden. Og jeg får aldri ro. Aldri fred. Meningsløsheten ble min følgesvenn fra den dagen døden tok barnet mitt.

Derfor trekker jeg for alle gardinene i dag. Jeg låser døren. Jeg forsøker febrilsk å stenge ute alt som kan minne meg om glede. Barns latter og vaiende flagg. Det angår meg ikke.

(Dette var historien til en fiktiv mor med høyst reelle erfaringer mange kan kjenne seg igjen i på 17. mai. Barn dør hele tiden. Barn blir tatt av barnevernet, blir tatt av en mor eller en far etter en skilsmisse. Og savnet og smerten er ikke til å bære. La oss tenke på disse på nasjonaldagen.)

Gå til innlegget

Før mørket kom

Publisert rundt 2 år siden - 577 visninger

Jeg håpet på det gode, men det onde kom,jeg ventet på lys, og det ble mørke. Job 30:26

Min mamma. Mamma min. Før mørket kom og tok oss alle. Når jeg lukker øynene og langsomt puster inn luft med nesen, kan jeg ennå kjenne duften av mammas hår, jeg kan kjenne duften av hennes hud, hennes kinn. Jeg kan kjenne den søte duften av tobakk blande seg med tung parfyme. Og når jeg lukker øynene og langsomt legger mitt hode på puten, kan jeg kjenne hennes munn mot øret mitt, jeg kan høre henne hviskende synge: "So ro lillemann, nå er dagen over. Alle barn i alle land ligger nå og sover. So og ro tipp på tå, sov min vesle pode. Reven sover også nå med halen under hodet."

Hun lå ved siden av meg og da var mørket så deilig. Uten henne i rommet ble mørket et jernbelte rundt brystet. Jeg måtte alltid ha døren på vidt gap mot tryggheten og mamma og pappa inne i stuen. Men når mamma lå ved siden av meg elsket jeg mørket. Jeg ertet mørket, pekte på det og rakte tunge mot det. Tryggheten midt i det jeg var så redd for ble som jubel i hjertet. Som å stå midt inne i en søyle av ild men ikke bli brent.

Min mamma. Mamma min. Før mørket kom og tok oss alle. Når jeg lukker øynene og tenker tilbake husker jeg høstkveldene når regnet trommet fjerne sanger mot ruten. Huset vårt. Ute herjet mørket som en ulv av vind. Inne hos oss var det bare lys. Lys. Jeg husker mamma badet oss søsken etter tur. Hun skrubbet og skrubbet meg. Om sommeren var jeg så brun at mamma trodde det var skitt. Hun skrubbet og skrubbet, men jeg var like brun. Etter badet pakket mamma meg inn i et håndkle og løftet meg inn fra badet til stuen, hvor hun plasserte meg på toppet av olje-kaminen. Der satt jeg og døste mens Colargol rullet over skjermen.

Så laget mamma brødskiver til oss. Alt var så trygt. Brødskiver med ost, leverpostei, var vi heldige Nugatti. Og melk til. Helmelk. Det beste jeg visste var å ta en bit av Nugatti-skiven og så rett etterpå ta en slurk av melken, slik at Nugatti og melk blandet seg inne i munnen.

Min mamma. Mamma min. Før mørket kom og tok oss alle. På hytten om sommeren. Vi bodde på hytten hele skoleferien. Pappa bar tv-en fra stua hjemme og ut i bilen. Og jeg husker jeg sa til ham: ?Hvordan klarer du å bære det fjernsynet med så mange mennesker inne i?? Og alle lo hjertelig av det. Jeg forstod ikke helt hvorfor, da. Og mamma på hytten. Hun var livbøyen min i alt som skjedde. Når jeg utforsket verden var hun alltid til stede helt bakerst i hjernen. Jeg visste at jeg kunne springe hjem til henne når noe ble for skummelt, når himmelen ble for mørk.

Jeg var ute i skogen, lekte indianer, jeg satt i morelletreet og gumlet moreller. Jeg plukket villjordbær og tredde de på strå. Og jeg plukket blåbær, tok dem med  hjem til mamma, så fikk jeg fløte og sukker og blåbær i skål. Jeg var mest nede ved sjøen, løftet steiner i strandkanten og fant de underligste skapninger. Og jeg stod time etter time med en fiskestang ute på svaberget, med krok og snegle-agn. Så ropte mamma meg inn. Hun hadde laget pannekaker. Pannekaker og rørte jordbær. Hun formet pannekakene som figurer, mennesker, hester, sauer, hun var en mester i å forme pannekaker.

Det er så mye kjærlighet i pannekaker formet som figurer. Midt på dagen når solen står som høyest, da er det så uendelig mye kjærlighet i en stemme som roper et barn inn og som lager pannekakefigurer og klapper barnet på kinnet og smiler. I det som skjer i dette finnes tyngden av all trygghet som finnes i verden.

Min mamma. Mamma min. Før mørket kom og tok oss alle. Advent. Det lyser av minnene om mamma sin eventyrfortelling om advent. Mamma skapte eventyr, og løftet det inn foran oss barna og lot oss smake, se, lukte, høre. Første søndag i advent. Andre søndag i advent. Tredje søndag i advent. Fjerde søndag i advent. Det var figur-adventskalender. Det var sjokolade-adventskalender. Og det var baking av sju slag. Serina-kaker. Smultringer. Pepperkaker. Berlinerkranser. Krumkaker. Sirupsnipper. Ristopper.

Og lille julaften. Vi hentet juletreet i skogen bak hytta. Pappa slo og slo før treet vaklet og gikk i bakken. Lukten av kvae og granbar, blandet med den skarpe desember-luften. Vi pyntet treet. Og lysene som blinket mot oss ble reflektert i glitteret som hang ned over treet. Og mamma laget alt i stand. Alt som er trygt og godt laget mamma i stand. Hun laget kakao og krem. Vi fikk smake på alt som hadde blitt laget før jul, sylte, tomatsild, skinke, alle kakene. Og vi så på Jul i skomakergata. Og jeg var lykkelig. Jeg kjente en intens jubel inne i meg, en takknemlighet for å bo i en sånn familie, en så lykkelig familie, hvor alt bar bra og godt.

Min mamma. Mamma min. Så kom mørket. Jeg vet ikke hvorfor. Men mørket kom og tok oss alle. Mamma forsvant. Vi var og besøkte henne i et kaldt, voldsomt hus med skremmende og rare mennesker inne i. Og jeg ble tatt bort fra alt som ga meg trygghet. Jeg gjemte mamma i meg som en ovn jeg kunne varme meg på i kulden fra alt som ble tatt fra meg.

Min mamma. Mamma min. Før mørket kom og tok oss alle:  

Det er dette bildet jeg bærer med meg hele tiden, klistret til det jeg vil og ikke vil huske: Det var 17.mai. Jeg var fem-seks år. Vi stod på skoleplassen. Og jeg så meg mett på alt som hendte. Mamma hadde den nydeligste bunaden, det skinte i farger og i metall. Og jeg husker, jeg husker jeg holdt henne med den ene hånden min og holdt et flagg i den andre. Så ble tiden frosset fast, jeg så opp på henne og hun så ned på meg og smilte. Og hun var så vakker og trygg. Min lille hånd i hennes store. Hun var mamma og jeg var så stolt av henne, hun var min mamma og var så trygg. Før mørket kom og tok oss alle.

(Psykisk lidelser/sykdommer er så utbredt at de til sammen sorterer i gruppen store folkesykdommer. 20 prosent av barn og unge får en lettere eller tyngre psykisk sykdom/lidelse i løpet av oppveksten. 5-8 prosent av dem er såpass alvorlig plaget at de trenger behandling. Halvparten av oss rammes i løpet av livet. 4 av 10 pasienter oppsøker fastlege på grunn av psykiske plager, 300.000 sliter med angst og depresjon, 15 % har vansker med å sove, psykiske helseproblemer står for 20 % av alt sykefravær (Sinnets helse.no)

(Publisert i Oppland arbeiderblad 26.08.16)

Gå til innlegget

Se meg, se meg ikke

Publisert over 2 år siden - 934 visninger

Hun våkner. Husker vagt nattens mareritt. Det var som korte, elektriske støt av flimrende bilder, som gjentok seg og gjentok seg. Nå, i morgenen, fortaper det seg og blir nesten borte, men ikke helt.

For eksempel har det etterlatt seg gul svette, hele puten med kald, fremmed og ekkel væske. Alt som er væske minner om den væsken. Den klebrende, gråhvite væsken.  Og det har etterlatt seg denne dunkende hammeren i pannen, som rytmisk slår på innsiden av kraniet.

Før var hun alt for synlig.  Selv når hun var usynlig var hun synlig. Hun forsøkte å bli ett med skyggene på barnerommet. Men han så henne alltid. Fant henne alltid. Og han var så trygg. Stemmen hans hadde samme lyd som da han leste eventyr. Han var så trygg. Sengen hennes var så liten for hans enorme kropp. Han la seg i sengen hennes. Hun fryktet sengen ville brekke. Kroppen hans var så enorm. Men også myk.

Han sa så mye fint til henne. Kalte henne prinsesse, og sommerfugl og popstjerne. Han var så snill mot henne. Og han var pappa. Store, gode pappa.

Han la seg i sengen hennes.  Var god mot henne. Strøk henne over ryggen, slik at ryggen ble varm og god. Hvisket sanger i øret hennes. Gode sanger om Pippi langstrømpe og Blåmann og Fola Fola blakken.

Han lå i sengen hennes. Og kroppen hans lå i sengen hennes. Og han sang gode sanger. Og han strøk og strøk henne over ryggen. Han pustet henne i øret.

Men så forandret alt seg. Rommet, som før var mykt av rosa vilje og rosa kosedyr, forandret seg. Ble mørkt og fylt av gråe, rette striper. Det var som om det regnet kaldt, piskende vannrett regn gjennom rommet. Hendene hans forandret seg. Fra å være mykt kjærtegnende ble de bydende og harde. Og pappas munn stoppet å synge og begynte å puste kortere og hardere. Hun forsøkte å ligge helt stille. Bli usynlig. – Ikke se meg. Se meg tilbake igjen.

Og hun kjente noe hardt mot ryggen. Det var ikke beina hans. Og han sa det som ikke lenger var sant. Han kalte henne prinsesse, men munnen hans kom nå nede fra et svart, dypt og kaldt tjern, som kvalmende bobler av luft. Og han pustet kortere og kortere, mer og mer bydende. Og denne harde tingen dunket og dunket mot ryggen hennes.

Hun forstod det ikke. Forstod ikke når han plutselig stoppet med et grått pust. Det kom en rykning i kroppen hans.  Nattkjolen hennes ble brått fylt av en noe varmt. En varmhet mot ryggen hennes. Noe klebrig. Nesten som melisen de pyntet pepperkakene med før jul. Men ikke.   

Hun er borte nå. Borte i det de kaller å bli voksen.  Er fysisk tatt bort fra det. Men aldri helt. For det blir aldri borte. Hun blir sett, nå, men aldri helt. Vil bli sett. Men ikke helt.

Hun våkner. Stavrer ut på badet.

- Se meg, stirrer blikket i speilet tilbake til henne. Hun ser seg selv, men aldri den riktige. Hun griper tak i foundation-kremen. Fordeler en passelig mengde i hånden. Legger den utover ansiktet.  Hun ser en annen utgave av seg selv, men aldri den riktige.

Hun griper tak i pudderkosten. Dynger den full av glitrende, hudfarget pudder.  Børster det lett og fjæraktig ut over ansiktet. Hun ser en annen utgave av seg selv, men aldri den riktige.

Hun legger øyenskygge. Hvitt først, og så bronse. Blir mer en annen. Men aldri nok.

Øyenvippene løftes og løftes av  mascarakosten, stadig tykkere vipper, men aldri nok. I tre minutter løftes og løftes de. Hun ser og ser. Men blikket stirrer tilbake på henne, uten å bli en annen. Uten å være henne. 

Hun går bort til toalettet,  setter seg på knærne og bøyer hodet over doskålen. Fører to fingre inn i svelget og brekker seg, spyr opp galle.  Men aldri nok.  

Hun reiser seg igjen, går bort til speilet.  – Se meg, stirrer blikket i speilet tilbake til henne. – Se meg, se meg ikke. Gjem meg, men se meg. 

Seksuelle overgrep mot barn er vanskelig både å forske på og å tallfeste. Dette fordi barna tier. Også som voksne. Men forskning viser at en betydelig andel av barn og unge blir utsatt for seksuelle overgrep. En gjennomgang av studier fra 20 land viser at forekomsten av seksuelle overgrep i den generelle befolkningen varierer mellom 7 % og 36 % for kvinner, og mellom 3 % og 29 % for menn (Finkelhor, 1994) Det er ikke mange studier av seksuelle overgrep i den generelle befolkningen i Norge, men det antas at mellom 10 % og 20 % av den kvinnelige befolkningen, og mellom 5 % og 10 % av den mannlige, har vært utsatt for seksuelle overgrep før fylte 18 år (Sætre, Holter, & Jebsen, 1986). (Psykologtidskriftet)

Kjærligheten druknet i et svart tjern. Som henne. – Se meg, sier hun. Men ikke meg.

(Opprinnelig trykket i Oppland arbeiderblad)

Gå til innlegget

Barmhjertighetens jubelår

Publisert nesten 3 år siden - 1363 visninger

Pave Frans har proklamert et barmhjertighetens jubelår for 2016, eller det vil si fra 8. desember 2015 til 20. november 2016. Skikken med jubelår stammer fra bibelens gamle testamente, hvor det blir fortalt at hvert 50 år skulle være viet gud.

I kristen sammenheng ble skikken innført i år 1300 av pave Bonifatious VIII. Det har vært ulike frekvenser på jubelårene, 50 år, 25 år og 33 år. De som besøkte Peterskirken og også andre kirker i jubelåret skulle få fullt avlat, det vil si full tilgivelse for sine synder. I tillegg til de faste jubelårene har det jevnlig blitt proklamert ekstraordinære jubelår. Det siste var et Mariaår i 1987.

 Nå er vi altså allerede inne i det ekstraordinære jubelåret barmhjertighetens jubelår. Ordet barmhjertighet kan defineres som nåde, vennlighet, godhet. Ordet kan deles opp  bi - arm - hjerte. ”Bi” betyr ved siden av, eller sammen. ”Arm” betyr fattig eller elendig. ”Hjerte” er en metafor for omtenksomhet, eller omsorg. Vi kan da definere barmhjertighet som ”omsorg for de elendige”.

Ordet barmhjertighet er særlig kjent på grunn av en lignelse Jesus fortalte som står i Lukasevangeliet. Den handler om en mann som ble overfalt av røvere og etterlatt i en halvdød tilstand i grøftekanten. En prest kom forbi der han lå, men gikk bare videre. Det samme gjorde en Levitt. Han så mannen, men gikk rett forbi. Til slutt kom det en Samaritan forbi. Det står at samaritanen fikk inderlig omsorg for mannen, pleide hans sår og tok ham med til et vertshus, hvor samaritanen betalte for mannens opphold.

Fortellingen skulle symbolisere Jesu setning: ”Elsk din neste som deg selv.” Fortellingen har også et tilleggsbudskap fordi de to som ikke hjalp mannen, presten og Levitten, var mennesker som hadde stor status og var høyt aktet på denne tiden, mens samaritanerne var et folkeslag som ble sett ned på og som ikke hadde noe status.

Må året vi står foran bli et barmhjertighetens år. Et jubelår for de utstøtte, de uskyldig rammede og de som ikke lenger har håp. Må vi se hverandres lidelser, hjelpe hverandre i våre skrøpeligheter, støtte og varme hverandre. Det finnes så mye gråt i verden. Det finnes så mange skrik, så mye meningsløs smerte. Men det finnes også så uendelig mye uforløst godhet og kjærlighet i denne vår eneste verden.

Må noe endres dette året. Noe bli bedre. Må overgriperen finne fred, klare å løse opp i sine egne traumer, må han komme til fred med seg selv, slik at han ser sin datters hjerte, ser at han må slutte. Må han kunne være sin datter nær uten å skade. Må han kunne snu og gå en annen vei. Sammen med sin datter. At fortidens sår bare blir vage minner. Må han finne frem latteren igjen, sammen med sin datter. Finne tilbake til jubelen, hvor ingen redsel finnes.

Må den alkoholiserte moren se bortenfor sitt eget liv, må hun klare å ta inn over seg ikke bare sin egen historie, men også sin sønns. Må hun forstå hvordan alkoholen drukner hennes sønn i et hav av stinkende skam. Må hun våkne fra sin selvmedlidenhet og gjenfinne evnen til å ha barmhjertighet med sitt barn, løfte seg selv og sin sønn inn i kjærlighet og omsorg.

Må den fremmedfryktende se ut fra seg selv, ikke inn i seg selv, sin egen frykt, sine egne murer av forsvar og uforstand. Han som skriver så mange kommentarer i alle internetts krinker og kroker. Må han bli truffet av jublende barmhjertighet. Må han bli truffet med streif av bilder av hvilket liv innvandrerne har levd. Hvor uendelige mengder av slag, spytt, skrik og tortur de har gjennomgått. Må han se deres tretthet, hvor trette de er. Må han se at de bare vil ha ro, at det eneste de ønsker er å være borte fra skuddene og bombene som fortsatt gjaller i ørene deres.

Må våre politikere ikke se seg blinde på tall dette året. Ikke tenke popularitet, men tenke gjennom et filter av rå og ubesudlet omsorg. Må de finne styrke til barmhjertighet, for asylsøkerne, for de eldre, de syke, de gråtende og de mishandlede. Må våre politikere dette året tenke enkeltmennesker og ikke masser.    

For verden trenger ikke mer mistenksomhet. Vi er mettet av det. Vi er mettet av egoisme, kulde og rå makt. Vi er mettet av gråtende barn, traumatiserte og mishandlede barn, barn som ikke lenger har håp. Vi er mettet av ståltankser, kalashnikover, jagerflyt, droner og blågrønne soldater som løper fra hus til hus og skyter eldre, kvinner og barn.

Vi trenger å gråte frem barmhjertigheten i oss selv. Må dette året bli et år hvor vi tar vare på hverandre. Vi må se hverandre. Vi må hegne om det som er godt i oss, kultivere det og øse det ut over våre ektefeller, våre foreldre, våre barn. Men også over Den fremmede, han som vi ikke forstår og som vi frykter.

Må mennesker i 2017 med stolthet kunne si at 2016 var et barmhjertighetens jubelår. 

 (Publisert i Vårt Land 30.01.15)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Syversens formaning
av
Berit Aalborg
rundt 11 timer siden / 735 visninger
5 kommentarer
Redelig maktkamp
av
Øystein Blymke
rundt 13 timer siden / 79 visninger
0 kommentarer
Verdt å prøve
av
Vårt Land
rundt 21 timer siden / 288 visninger
4 kommentarer
Vil vi ta på oss ledertrøya?
av
Lisa Sivertsen
rundt 21 timer siden / 156 visninger
0 kommentarer
Armenerne i en brytningstid
av
Egil Sjaastad
rundt 21 timer siden / 87 visninger
0 kommentarer
Hva visste kirken?
av
Torleiv Austad
rundt 21 timer siden / 469 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Når man kaster "et bein" til flokken.....
rundt 3 timer siden / 296 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 3 timer siden / 377 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
På feil frekvens
rundt 3 timer siden / 321 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Ich habe genug!
rundt 3 timer siden / 796 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Hvor salig er den lille flokk?
rundt 4 timer siden / 462 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 5 timer siden / 288 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 5 timer siden / 1807 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 5 timer siden / 478 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 6 timer siden / 478 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kjønnsforskning og ideologi
rundt 6 timer siden / 198 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 6 timer siden / 1807 visninger
Les flere