Jeg har lenge ment at jeg har prioritert familien høyt. Det har vært viktig for meg at tjenesten / arbeidet i en kristen organisasjon, ikke skal gå på bekostning av ektefelle og barn. I dag må jeg likevel erkjenne at de store ordene og de gode forsettene ikke har blitt fulgt opp i praksis.

Jo da, jeg har passet på at det ikke er blitt alt for mange reisedøgn i året. Jeg har lagt vekt på at Heidi og jeg har hatt regelmessig kjærestetid alene, fulgt jentene på ulike aktiviteter, engasjert meg i deres liv og interesser. Men forrige uke ble jeg på nytt utfordret på hva det vil si å prioritere.

Mange av oss har vokst opp med en tanke om at den såkalte "tjenesten i Guds rike" er så viktig at den må komme foran alt annet. Og tanken har ligget i bakhodet mitt også. Familien er viktig, men dette møtet må jeg bare på, denne samtalen kan jeg ikke utsette, den konferansen vil bety så mye for meg, de blir så skuffet om jeg ikke kommer, jeg ble sittende i en viktig samtale....

Med tre barn blir det en del kjøring til og fra aktiviteter, og jeg må innrømme at jeg har sett muligheten for å gjennomføre noen telefonsamtaler på disse turene. I dag angrer jeg på det. Jeg vil ikke lenger bruke bilturer som "kontortid" når ektefelle og/eller barna er med. Da fortjener de at jeg er til stede med dem.

Jeg sier ikke at vi som gjør en lønnet eller ulønnet jobb i menighet eller annet kristent arbeid ikke skal gjøre jobben vår, men for min del har det heller aldri vært utfordringen. Jeg er redd jeg bare husker noen få ganger hvor jeg har endret på ting i jobben fordi noe i familien kom i veien (da regner jeg ikke med sykdom eller begravelser). Men jeg kan huske flere episoder der jeg har beklaget for Heidi og ungene at jeg dessverre ikke kunne følge opp en avtale med dem fordi det har kommet noe i veien i den såkalte "tjenesten i Guds rike".

I teorien har jeg prioritert i følgende rekkefølge:

1. Gud
2. Ektefelle
3. Barn
4. Venner og familie
5. Tjeneste i menighet / kristent arbeid (for min del også jobb)

Nå vil jeg begynne å leve etter dette. Jeg mener det! Og jeg tror at jeg ikke er alene om å ha behov for å samordne teori og praksis. Jeg mener at alt for mange av oss ikke har forstått alvoret i hva det vil si å prioritere sine nærmeste. Vi har latt oss lure til å tro at det finnes en såkalt "tjeneste i Guds rike" som ikke har noe med familien å gjøre, men jeg tror at dersom vi hadde prioritert anderledes de siste 50 årene, ville langt flere levd med Jesus og hatt et godt forhold til den kristne kirke i dag.

La meg også si at jeg kjenner flere som er gode forbilder på dette området. Takk til dere!

Men jeg kan ikke annet enn å be om tilgivelse, først og fremst til min familie, men også til de som har fulgt mitt eksempel. Heldigvis har jeg en familie som er veldig glad i meg, og som jeg er veldig glad i. Vi har tålt mye av hverandre, og må nok gjøre det fremover også. Men nå, når dette er sagt, kan de hjelpe meg til å leve ut mine prioriteringer i praksis.

Heldigvis har "troen i hjemmet" fått mer fokus i det siste. Nå håper jeg at vi vil se flere ledere som våger å tenke gjennom alt de gjør i kirke og organisasjonsliv, og som våger å endre program og verdier slik at familiene styrkes og Jesus blir synlig i hjemmene. Ledere som våger å være forbilder, både når de lykkes og når de mislykkes - ved å leve i åpenhet og vilje til endring.