Jardar Seim

Alder: 76
  RSS

Om Jardar

Bor i Oslo. Historiker, tidligere lektor på Ski videregående skole. Har også undervist i østeuropeisk historie på Universitetet i Oslo.

Følgere

Hvem eier kirkene?

Publisert 14 dager siden

Når det reelle eierforholdet på forhånd er usynliggjort både i grunnboken og ved uttalelser fra kirkevergen om at fellesrådet eier kirkene, bidrar det til å utviske bevisstheten om soknet som kirkeeier.

Bjørn Engstrøm har i Vårt Land 8/8 og 22/8 skrevet om «fristilling» av kirker etter at Kirkelig fellesråd i Oslo har fristilt Ellingsrud kirke til utleie. Kirkeverge Robert Wright har svart 14/8. Dessuten har Ole Inge Bekkelund fra Kirkerådets rettsseksjon problematisert begrepet fristilling.


Soknets eiendom

Wright skriver at «alle kirkene i Oslo eies av alle menighetene i fellesskap», og viser til at Kirkelig fellesråd i grunnboken står som eier av kirkene. Men den grunnleggende kilden for hvem som eier kirkene, er kirkeloven, der det i paragraf 17 står: «Kirkene er soknets eiendom.» Kirkelig fellesråd nevnes ikke der, bare i paragraf 18, som handler om forvaltning av kirkene. Det står riktignok i paragraf 17 at soknene i en kommune også kan eie kirker i fellesskap. Det er en bestemmelse som kom inn med kirkeloven av 1897, der det ble bestemt at soknene skulle eie kirkene, men med et tillegg om at sokn som på det tidspunkt eide kirker i fellesskap, ikke nødvendigvis måtte endre eierforholdet. På 1800-tallet hadde mange kirker vært i privat eie. Et av målene med kirkeloven av 1897 var å fremskynde overgangen til at menighetene skulle eie kirkene, selv om det da ikke fantes menighetsråd eller fellesråd. I praksis representerte derfor kommunen menighetene i slike saker.

Med kirkeloven av 1996 ble soknene egne rettssubjekter, og eierskap og forvaltning ble delt mellom sokn og fellesråd. Når eiendomsinformasjonen om kirkene skulle oppdateres i grunnbøkene etter at den nye kirkeloven kom, stod kommunen fra før ofte feilaktig oppført som eier. I Oslo ble i stedet Kirkelig fellesråd oppført som rettighetshaver til eiendomsrett for den enkelte kirke uten hensyn til kirkelovens bestemmelse om eiendomsrett. Og det bringer dessverre Oslos kirkeverge til å fortelle Vårt Lands lesere at «alle kirkene i Oslo eies av alle menighetene i fellesskap». Det gjør de ikke. Jeg har iallfall aldri sett noen avtale om det, og det følger ikke av kirkeloven. I KAs håndbok «I soknets eie?» heter det (side 42): «Ved tinglysing av kirkelig eiendom må man sørge for at det tydelig framgår hvilket sokn eiendommen tilhører, samtidig som det må framgå hvilket organ som opptrer som eier på vegne av soknet.» Dette er ikke bare teoretisk juss. Det har direkte betydning for den debatten som Bjørn Engstrøm så fortjenstfullt har tatt opp.


Usynliggjort

I Oslo har flere ganger sokn blitt slått sammen til storsokn der det ikke er krav om mer enn én kirke. Så følger «fristilling» av overflødige kirker. Når det reelle eierforholdet på forhånd er usynliggjort både i grunnboken og ved uttalelser fra kirkevergen om at fellesrådet eier kirkene, bidrar det til å utviske bevisstheten om soknet som kirkeeier. Ut fra dette er det kanskje ikke noen overraskelse når den enkelte menighet i Oslo i Enhetsregisteret i Brønnøysund er oppført som en «underenhet» av Kirkelig fellesråd. Det følger ikke av kirkeloven.

Og så er det bare å vente på kirkevalget og alle kandidatene som ønsker styrket innflytelse for lokalmenighetene.

Gå til innlegget

Anbud til besvær?

Publisert rundt 1 år siden

I reportasjer og innlegg i Vårt Land om arbeid med verneverdige kirker har anbudsreglene for offentlige anskaffelser kommet i søkelyset. Fører de noen ganger til at det må velges tilbydere som ikke holder høy nok kulturminnefaglig standard, men som ligger lavere i pris? Spørsmålet er aktuelt ikke bare for middelalderkirker i stein, som var utgangspunktet i Vårt Land, men også for andre anskaffelser der det som skal kjøpes, ikke er «hyllevare», men noe som krever en kulturminnefaglig eller kunstfaglig tilnærming. Det kan for eksempel være anskaffelse av eller restaurering av orgler, en sakstype jeg har hatt befatning med som leder av en orgelkomité.

Jon Bojer Godal har i Vårt Land 10. august pekt på kulturminneloven og reist tvil om hvorvidt arbeider på verneverdige kirker i det hele tatt må legges ut på anbud. Det spørsmålet fortjener en grundig vurdering. Men uansett hva som kommer ut av den, vil det både nå og i mange tilfeller senere være nødvendig å forholde seg til det omfattende regelverket for offentlige anskaffelser og veiledningene til det. Da er det viktig å unngå misforståelsen om at hensikten med lov og forskrift på dette området er at lavest mulig pris skal gjelde. Hensikten med regelverket er todelt. Anskaffelsen skal være best mulig tilpasset oppdragsgivers behov. Samtidig skal reglene sikre effektiv ressursbruk, åpenhet og like muligheter for konkurrerende tilbydere.

Regelverket åpner for ulike konkurranseformer som åpen eller begrenset konkurranse (prekvalifisering), og om det skal være dialog/forhandling etter anbudsfristens utløp. Jo mer kompleks en oppgave er, jo viktigere er det å velge en konkurranseform som er egnet. I mange tilfeller vil en oppdragsgiver stille opp flere kriterier for vurdering av anbudene, som pris, kvalitet, leveringstid, og vekte dem mot hverandre. Det mange ikke er klar over, er at vektingen kan være fleksibel. I stedet for å vekte kvalitet med for eksempel 50 prosent, pris 30 prosent, leveringstid 20 prosent, kan det like gjerne være: kvalitet 40-60 prosent, pris 25-35 prosent, leveringstid 15-25 prosent.

Det gir ulike kombinasjoner som oppdragsgiver kan velge mellom etter at anbudene er kommet inn (summen må selvsagt være 100 prosent). Denne fleksibiliteten kan øke muligheten for et resultat som oppdragsgiver ser seg tjent med. Både de tidligere reglene og de nye fra 2017 inneholder denne adgangen til vekting med marginer (tidligere: rammer).

Alle problemer med anbud skyldes ikke regelverket. Dersom et prosjekt helt eller delvis finansieres av et kirkelig fellesråd eller menighetsråd, vil det ofte være motstridende oppfatninger i det kirkelige miljøet om hvor mye man bør satse sammenlignet med andre viktige oppgaver. Da kan det hende at tung vekting av pris som kriterium på bekostning av kvalitet ikke kommer fra noe anbudstyranni, men fra kirken selv.

Trykket i Vårt Land 1. september 2018. 

Gå til innlegget

Oslo kommunes ansvar for kirkebygg

Publisert nesten 4 år siden

Etterslepet på vedlikehold av Oslo-kirkene er stort. Som vi kunne lese i Vårt Land 24. november, foreslår det nye byrådet å redusere de årlige vedlikeholdsbeløpene i fireårsperioden med en tredjedel sammenliknet med det forrige byrådets forslag, det vil si 20 millioner i stedet for 30 millioner hvert år.

Dette er en tydelig nedprioritering, ikke en «ostehøvel»-reduksjon som rammer alle sektorer. Byråd Rina Mariann Hansen (Ap.) uttaler til trøst at kirken ikke er den eneste institusjonen som må stramme inn, 
og nevner som eksempel at en ­skytehall er skrinlagt av det nye byrådet.

En kommentar som ikke akkurat er et blinkskudd. For hvordan begrunner byrådet i budsjettdokumentet at Åsland skytebane ikke skal realiseres? Det forrige byrådet mente den ville koste 77 millioner og satte derfor av 26 millioner for hvert av årene 2016 og 2017, i tillegg til 25 millioner som var bevilget til og med 2015.

Det nye byrådet sier at skytehallen vil koste over 50 prosent mer, altså minst 116 millioner. Derfor skrinlegges prosjektet, skriver ­byrådet. Men idretten mister ikke disse pengene­. Byrådet foreslår at de i stedet ­omdisponeres til en forsert utbygging av kunstgressbaner og rehabilitering av garderobeanlegg.

Det er derfor en tvilsom sammenlikning byråden her gjør. De midlene som kirkene nå ikke får til rehabilitering, forsvinner til helt andre formål. De midlene som skytebanen ikke får, omdisponeres til andre idrettsformål.

Vedlikehold av kirkebygg er kommunens ansvar enten den vil eller ikke, siden det er nedfelt i kirkeloven. Noe kronebeløp for hva som er forsvarlig vedlikehold, kan selvsagt likevel ikke leses ut av loven. Der vil det alltid være et skjønn og en politisk prioritering.

Men det er skuffende at det nye byrådet debuterer med å nedprioritere kirkebygg, som ofte er i dårlig teknisk forfatning. Slike bygg rommer ikke bare religiøst liv, som det norske lovverket ønsker skal ha gode betingelser, men inngår også i byens historiske kulturarv og daglige kulturtilbud.

Dessuten rammer kuttene andre tros- og livssynssamfunn, for de får sine bevilgninger per medlem beregnet etter hvor mye Den norske kirke får per medlem.

Først publisert i Vårt Land 27.11.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere