Jostein H. Sandsmark

Alder:
  RSS

Om Jostein H.

Forfatter. Ga sist ut boken Pass på liten og på stor (2014)

Forlagsredaktør

Bor på Bjørkelangen.

Følgere

Einøygd syn om «Palestina»

Publisert 7 dager siden

Det var eit svært einøygd syn Anndi L. Jakobsen gjer seg til talskvinne for i innlegget «Okkupasjonen som endrar landet» i Vårt Land den 5. november. Påstandane om israelsk valdsferd mot palestinarane er ikkje truverdig dokumenterte,  - og oftast når slik valdsferd vert granska, syner det seg at israelarane var i sin gode rett og hadde lovleg grunn når stygge motaksjonar vert iverksette.

Jakobsen nemner at for to år sidan vart ei brannbombe kasta inn i eit hus og fire personar vart drepne. Ille. Men kva med alle dei hundretals ballongar lasta med faklar og brannbomber som daglegdags vert sleppte inn over Sør-Israel i vestavinden og har sett fyr på tusenvis av mål med beiteland og uhausta åkrar? Og alle dei hundretals av livsfarlege rakettar som er skotne ut frå Gaza inn over Israel – med både dødsoffer og store materielle skadar?

Jakobsen nemner to gonger «Palestina» som om det var ein stat med det namnet. Men det er ei tendensiøs forfalsking – for det finst ingen stat som heiter Palestina. Derimot skjer desse hendingane i Judea, innanfor grensene til den internasjonalt aksepterte staten Israel, – og Judea har vore namnet i tusenvis av år, - og som betyr «landet åt jødane».

«- i eit Jerusalem som det nesten ikkje er kristne att», skriv Jakobsen. Heilt usant. Tvert om. Jerusalem og Israel er einaste områda der kristne i er i aukande tal – og den einaste plassen i Midtausten der kristne er trygge.

Gå til innlegget

Å ville flykte fra jula

Publisert nesten 5 år siden

Anerkjenn sorgen. Nevn barna som er borte. Så skal vi prøve ikke å ødelegge julestemningen for dere andre, selv om vi aller helst vil flykte fra hele jula.

Skrevet av Liv Liahjell Drøpping, Ålvundfjord og Jostein H. Sandsmark, Bjørkelangen.

Den nærmer seg, håpets høytid, med budskapet om fred og nytt liv. For oss to er det imidlertid en ny påminnelse om tapet av to «julebarn». 

I januar var Josteins datter Sara (13) en av de to jentene som ble påkjørt og drept ved Bjørkelangen, og i påska var Livs sønn Ola Inge (27) en av de fire guttene som omkom i skredulykken i Sunndalsfjella. Begge har vi opplevd det innmari smertefullt å miste et barn. Vi har rast, fortvilt og følt tapet forferdelig urettferdig. Men midt i dette har ektefeller, gjenlevende barn og gode venner holdt oss oppe og gitt nytt livsmot.

Utfordring. En av utfordringene er imidlertid de glade høytider – første gang uten Sara, første gang uten Ola Inge. Det vi skulle ha gledet oss til, blir noe å grue seg til. For folk flest går livet videre, med hverdager og høytider, men for oss er dagene blitt langt ifra vanlige. Vi savner jo ungene våre! Og det gjør spesielt vondt når vi nå går mot advent og julehøytida. Ja, rundt om i landet sitter det mange som har mistet en nær og kjær, og som nå gruer seg til denne tida. «En av de verste dagene for oss som har mistet: julaften! Det er nok flere enn jeg som allerede har begynt å grue seg,» skriver en etterlatt i Josteins Facebook-gruppe Skynd deg å elske. «Mens mange rundt meg gleder seg til jul, kunne jeg ønske den ble avlyst,» forteller en annen.

Ola Inge var en skikkelig julegutt, den som skapte stemninga i heimen. Og «Sara pakket julegaver hele året, og hun tok små beundrere på armen og inviterte til juleverksted», fortalte en av tantene hennes i begravelsen. Hjemme hos Jostein er nok den største smerten nå at juleforberedelser og -pynting i så stor grad var en Sara-og-mamma-greie.

Råd og ikke-råd. Så hva gjør vi da? Vi etterlatte? Dere andre?

Av dere andre forventer vi slett ikke noen «avlysning» av jul eller advent. Dere skal også slippe å anlegge et trist oppsyn. Men spar oss gjerne for råd om hvordan jula bør markeres for at vi skal «komme oss videre», for eksempel. I stedet ber vi bare om dette: Anerkjenn sorgen, og vær raus i møte med våre ulike måter å takle julesmerten på.

Og nevn gjerne barna som er borte. Taushet om dem er i hvert all ingen god strategi. Ikke vær redd for at det å nevne dem kan gjøre vondt verre. «Folk er redd for at de skal si noe galt slik at jeg blir minnet på det [konas død],» sier politietterforsker Tommy Lynley i Elizabeth Georges roman Denne dødens kropp. «Det jeg ikke forstår, er hvordan noen kan tro at jeg trenger noen slik påminnelse for å tenke på det, eller at jeg skulle være redd for å bli minnet på det. Hun kommer alltid til å være der, uansett. Hun er et konstant nærvær.» Det som heller smerter, er taushet om dem som er borte. Ikke at det trengs så mange ord; det holder med et vennlig nikk til tapet vi har opplevd.

Forstå reaksjonene. I tillegg ber vi altså om forståelse for våre ulike reaksjoner. Det fins ikke én rett måte å takle dette på. Der den ene av oss har bestemt seg for å feige ut, ta med familien og flykte fra hele greia, vil den andre feire jul på et vis, av hensyn til de gjenlevende. Og det ene er ikke mer rett enn det andre. Det handler om hva den enkelte makter. Alt mens de gode minnene fra jula 2013 velter innover oss, slik Jostein forteller i boka Pass på liten og på stor om hva han tenkte idet Sara døde:

«’Nå er den hellige time. Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime,’ hører jeg brått i bakhodet, et ekko av din solosang i kirken sist julaften, Sara. ‘En nyfødt kjærlighet sover,’ lyder sangen, den gangen klokkeklar, nå skjærende sur. ‘Vår lange vandring er over; stjernen er stanset her.’ Jeg rister på hodet, vil ha julesangen din til å tie, men klarer det ikke: ‘Vi står om krybben og smiler, for vi er fremme nå! Her kan vi drømme om den fred som vi skal eie en gang. For dette barn har himlen med.’»

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.11.2014

Gå til innlegget

Sinne når barn blir drept

Publisert rundt 5 år siden

«Jeg raser innvendig, jeg fortviler utad – jeg gråter meg tørst, jeg kjefter høylytt.» Ikke engang Desmond Tutu kan bestemme reaksjonen på brå død.

Av Jostein H. Sandsmark, forfatter og etterlatt far, Bjørkelangen

og Espen Gamlund, førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Bergen

Rosetog opplevdes rett. «Har du ikke vært sint?» Det er spørsmålet den ene av oss, Jostein H. Sandsmark, får oftest når han nå er rundt og forteller om sin nye bok Pass på liten og på stor – Saras pappa om tragedien på Bjørkelangen.

«Jo,» svarer Sandsmark, mens tankene hans går tilbake til juli 2011:

Jo da, også vi ble fylt av varme over rosetogene etter 22. juli-terroren. I tillegg til en del andre tanker vi gjorde oss, føltes det rett å møte hat med varme.

Egenerfaring ga endring. Men i januar 2014 opplevde Sandsmark selv å få et barn drept. Selv om dét slett ikke skjedde med overlegg, ble det begynnelsen på en endring i ham. De allmenne reaksjonene som i 2011 opplevdes gode og riktige, fremsto for ham etter hvert som et slags overgrep. For hvilken rett har den tredje part, de ikke-pårørende, til å bestemme hvordan det skal reageres på døden til andres barn? Hvem andre enn de berørte har myndighet til å si at hat skal møtes med kjærlighet? Dette ble igjen aktuelt da Desmond Tutu nylig ba Norge tilgi 22. juli-terroristen. Men med hvilken rett kan Tutu si det? Bør ikke bare de nærmeste pårørende få bestemme reaksjonen på slik urett?

La oss ta noen forbehold: I den grad det var berørte som fikk sette dagsordenen med rosetog og lignende, var dette svaret fint og rett. Det samme hvis pårørende opplevde den myke responsen som et uttrykk for medlidenhet. Rosetogene og ordene om verdighet var åpenbart også svært godt ment.

Hva med raseriet? Det nyvakte ubehaget i Sandsmark vil likevel ikke gi seg. For hva med raseriet oppi dette? «Vi hadde et jævlig sinne,» røpte Ap-sekretær Raymond Johansen sist juni om tiden etter 2011-terroren. Og hva med etterlatte foreldre og søsken som må ha opplevd et eitrende sinne mot terroristen og hans handlinger? Kan disse menneskene ha følt det som om ikke-berørte tilranet seg retten til å reagere på deres vegne? Har noen etterspurt deres opplevelse av det? Hva om kravet om «en verdig reaksjon» la en ekstra stein til deres byrde? Fordi de ikke fikk anerkjent raseriet og fortvilelsen sin? «Vreden är vi många som har lagt band på. Den passade inte in i blomhavet,» har den svenske Utøya-overlevende Ali Esbati fortalt.

Vrede, ja – for når noen drepes, kan det skape et voldsomt sinne hos etterlatte. Og enda sterkere må reaksjonen bli når den som drepte, gjorde det med overlegg. Fortvilt raseri – en forbudt lyst til å ta igjen – alt annet enn roser og vakre ord – dét er en høyst naturlig reaksjon på barns brutale død. Men etter 22. juli 2011 ble det gitt svært liten plass til den slags. I stedet ble det sagt hvordan siviliserte mennesker må svare på ondskap – mens etterlatte foreldre og søsken sannsynligvis gråt og bannet, slo og sparket i veggen hjemme. Og kanskje følte at de måttebeherske seg utad?

Ukontrollerte utbrudd. Kravet om å opptre sivilisert kan være nøkkelen til å forstå hvorfor det ble slik. Vi nordeuropeere blir forventet å være siviliserte, og den moderne oppfatningen av sivilisasjon har liten plass for ustyrlig raseri og hevnlyst. Det som er ustyrlig, er ofte vanskelig å forholde seg til; det kan rett og slett være ubehagelig for andre. I stedet legges det lokk på disse naturlige reaksjonene, og etterlatte forventes å fremstå som «frommere» enn de er. Det er heller ikke noe nytt fenomen. Historiene er mange fra både for- og nåtid om sørgende som er «sterke» og «flinke» i sin sorg. Forventningene om det kan være svært tydelige; det har Sandsmark selv opplevd etter deres Saras død. Men her har han nok skuffet mange. I stedet for å sørge verdig har han vært rasende på Gud og hvermann. «Jeg beholder slett ikke roen, slik vårt moderne samfunn gjerne krever,» noterte han da det stormet som verst i ham. «Jeg raser innvendig, jeg fortviler utad – jeg gråter meg tørst, jeg går ut på den snødekte plenen og kjefter høylytt på meg selv, jeg setter meg i bilen og dunker hodet mot rattet, jeg tynger mine nærmeste med ukontrollerte utbrudd – jeg er alt annet enn et godt forbilde for hvordan siviliserte mennesker bør oppføre seg.» (Fra side 222 i Pass på liten og på stor.)

Verdig skokasting. Men Sandsmark er jo slett ikke den eneste som har reagert slik. Hva som virkelig ulmet blant mange etter 22. juli-terroren, fikk vi et glimt av under rettssaken året etter. Brått kastet en etterlatt storebror en sko etter massemorderen. «You killer! Go to hell!» skrek storebroren med verdens mest naturlige raseri. Reaksjonen utløste spontan applaus og bravo-rop fra enkelte tilhørere, også etterlatte foreldre. Ja,«å kaste en sko i sinne er like verdig som å gå i rosetog fylt av kjærlighet,» kommenterte Espen Gamlund, og la til: «Denne hendelsen står som et viktig korrektiv til den noe endimensjonale reaksjonen preget av rosetog og varme.» (Dagsavisen 16.5.2012) På gaten ble skokasteren, interessant nok, møtt med håndtrykk, klemmer og«bra gjort».

Så er ikke tiden nå moden for å endre vårt ideal for «siviliserte reaksjoner»? Harme er vår moralske protest på urett, og da må det være tillatt å gi uttrykk for hvor vondt urett gjør. I filosofien vektlegges harmens funksjon som beskyttelse av selvrespekt og verdighet, så – ja, å være rasende er både forståelig, rett og verdig.

Moralsk harme. Men vi synes ikke å ha lært. Ved planene om å lage et minnesmerke ved Utøya er det igjen blitt krevd at de pårørende bør reagere på en spesiell måte: Mennesker som ikke ble rammet direkte, sier de ikke vil bli minnet om tragedien, de vil heller «gå videre» – som om noen andre enn de etterlatte og overlevende kan eie sorgen og raseriet over udåden.

Jo da, rosetog og kjærlige ord kan være på sin plass. Men det kan også bli helt galt hvis ikke-pårørende kupper reaksjonen på drap. Det kan til og med gjøre vondt verre. For VG har helt rett da avisen 22.07.2014 skrev: «Overlevende og pårørende etter terroren lever videre med sorg, savn, sinne og redsel.» Også sinne, ja. Desmond Tutu har sagt: «Ingen fremtid uten tilgivelse» – men selv om tilgivelse er et viktig kristent og sekulært ideal, bør det gis større rom for andre moralske følelser som sinne, harme og endog hat.

Gå til innlegget

Folkeaksjonen ‘Skynd deg å elske!’

Publisert rundt 5 år siden

La debattene ligge noen øyeblikk nå. Bli heller med på å Facebook-teste effekten av Verdidebatt – for et godt formål: å vise kjærlighet og omsorg før det er for seint.

I min nye bok Pass på liten og på stor forteller jeg om mørke og lys, tårer og smil etter at vi mistet vår Sara (13) i Bjørkelangen-ulykken 11. januar i år. Bakerst i boken står mailadressen min, noe som har åpnet en helt ny og lys verden for meg. Det renner nemlig inn med e-poster fra menn og kvinner, unge og gamle som forteller at de nå, mens de ennå har tid, vil omfavne sine nærmeste og fortelle hvor glad de er i dem. Slike tilbakemeldinger gjør meg varm om hjertet. Det var jo dette jeg så gjerne ville med boken.

Å være nær. «En brennende påminnelse om å vise hverandre kjærlighet,» skriver ei 19 år gammel jente i en e-post. (Jeg har fått lov til å gjengi dette og følgende sitater offentlig.)«Takk for at du minner meg på å elske jentene mine enda litt tydeligere – så de aldri er i tvil,» har jeg mottatt fra en 34 år gammel småbarnsfar, mens en annen pappa (49) sier:«Takk for at du peker på viktigheten av å være nær de nærmeste når en kan.»

Men nå skal ikke dette handle om boken min. Denne responsen nevner jeg bare for å vise hva som ga meg ideen som det er helt gratis å være med på – ja, jeg tror faktisk det vil betale seg flerfoldig igjen for dere som blir med:

Dagen i dag. La oss sammen, med et smil om munnen, drive fremfolkeaksjonen ‘Skynd deg å elske! – Vis kjærlighet og omsorg før det er for seint’. I første omgang opprettet jeg en Facebook-gruppe for dette, kalt ‘Skynd deg å elske!’, som på kort tid har fått over 4.000 medlemmer. Tanken er ganske enkelt at vi skal oppmuntre hverandre til å vise tydelig omtanke, omsorg og kjærlighet i hverdagen. Vi vet ikke hva morgendagen bringer – det har jeg selv så smertefullt fått erfare – men vi har dagen i dag til å elske og ære våre kjære.

Smile hele veien. Selv tenker jeg tilbake på de 13 årene med Sara med både vemod og smil. Jeg var ingen superpappa, langt derifra, men jeg sa til henne hver eneste dag hvor glad jeg var i henne, og jeg ga henne flest mulig klemmer. Dét skal jeg i hvert fall slippe å angre på. Så hvis vårt tap kan være en påminnelse om ikke å la sånne sjanser gå fra seg, har det i hvert fall kommet én god ting ut av Bjørkelangen-tragedien. Og nå kan du lett gi meg et klapp på ryggen: Meld deg inn i Facebook-gruppen ‘Skynd deg å elske!’, få gjerne også med deg vennene dine, så ser vi hvor stor effekt et Verdidebatt-innlegg som dette kan ha. Hvor mange nye medlemmer kan innlegget gi? Til gjengjeld lover jeg å smile hele veien til senga i kveld.

Gå til innlegget

Finn et annet eksempel enn meg, Simonnes

Publisert rundt 5 år siden

Beklager, Helge Simonnes, jeg og mine anfektelser passer ikke inn i din formel. Derfor oppleves din sterkt forenklede «løsning» rett og slett som et bomskudd.

Det er ikke alle forunt å få sin troskrise kommentert offentlig av Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes. Det fikk imidlertid jeg i Vårt Land 13. september, under tittelen «Tilslørende bønner til allmaktens Gud».

Simonnes’ utgangspunkt er intervjuer jeg har gitt i forbindelse med min nye bok Pass på liten og på stor, der jeg forteller om mørke og lys, tårer og smil etter at vi mistet vår Sara (13) i januar i år. Boken er først og fremst en oppfordring til å elske sine nærmeste, og vise dem det tydelig. Simonnes, åpenbart uten å ha lest boken, konsentrerer seg om min gudskamp, og bruker denne som springbrett for en analyse av bønnens mål og innhold.

Jeg ser jo at kommentaren er skrevet i den aller beste mening. Men spesielt kristne bør, når det tas utgangspunkt i en helt bestemt situasjon, betenke følgene av det de ytrer. Det som sies og skrives inn i en gitt sammenheng, blir også lest og oppfattet i den sammenhengen. Nedenfor siterer jeg derfor fra Simonnes’ kommentar og forteller etterpå hvordan jeg leser dette.

Slik leser jeg. • «Tilslørende bønner til allmaktens Gud.» Jeg leser dette slik: «Når Jostein har bedt ‘Kjære Gud, jeg har det godt – pass på liten og på stor’ med sin Sara, har det vært en tilslørende bønn.»

• «I stedet for å kritisere en mann i dyp sorg må vi stille spørsmål om hva vi har bygget opp av urealistiske forventninger til Vårherre.»  Jeg leser dette slik: «Jostein har (om enn uforskyldt?) hatt urealistiske forventninger til Vår Herre.»

• «At Gud skal verne meg mot sykdom, ulykker eller brå død, er ikke en kristendom jeg ønsker å bli assosiert med.» Jeg leser dette slik: «Josteins tro har vært at Gud skal verne ham og hans mot ulykker og brå død, men Simonnes vet bedre enn det.»

• «Gud som min personlige assistent og hjelper er ikke et gudsbilde jeg ønsker å bygge opp om, fordi jeg opplever at det ikke er sant.»  Jeg leser dette slik: «Jostein har hatt et usant bilde av Gud som hans personlige assistent og hjelper.»

• «Og det skaper en så enorm fallhøyde. Før eller siden vil det rakne.»  Jeg leser dette slik: «Jostein hadde et gudsbilde som skapte en enorm fallhøyde, og se, nå har det raknet.»

Overtolker. Jo da, nå overtolker jeg Simonnes, klart jeg gjør det – han mener jo å komme med en mer allmenn analyse. Men det er slik jeg leser kommentarartikkelen når den knyttes så tydelig opp til min situasjon. Likevel, jeg har overhodet ikke grått eller hisset meg opp over artikkelen; det er ikke på dét planet min reaksjon ligger. Dette er bare ment som en vennlig påminnelse:

Kjære kristenredaktører og andre skribenter, vær klar over hvilken effekt deres ord kan ha. At Simonnes’ skriverier også oppleves en smule paternalistisk – han har liksom skjønt noe som jeg visstnok ikke har forstått – får det til å skurre enda mer i mine ører.

Bommer. Et større problem er imidlertid at Simonnes bommer på beskrivelsen av min troskrise. Den handler slett ikke om en naiv tro på «Gud som min personlige assistent» eller en fiks idé om at troende skulle være beskyttet mot verdens elendighet.

Som journalist har jeg sett nok av både krig og sult i land som Somalia, Sør-Sudan og Etiopia til å kunne innbille meg noe sånt, så her tenker vi nok ikke så ulikt, Simonnes og jeg – når han i kommentaren også skriver om bønn og Guds rolle i krigene i Syria og Irak.

Nei, som både ung og voksen har jeg tvert imot alltid villet være en «realistisk troende», uten å tenke at bønn kan være magisk. Opp gjennom årene har jeg også sikret meg temmelig mye bibel- og teologikunnskap, og den troslæren jeg i alle år har holdt som sann og rett, har etter mitt skjønn vært av det sunne slaget, med nærkontakt til virkelighet og smerte – dette i motsetning til for eksempel herlighetsteologi, som er en lykketenkning jeg aldri har kunnet utstå (se hva jeg skriver om dette i Pass på liten og på stor).

I tillegg har jeg lest, og forstått, utallige bøker om det ondes problem sett i et kristent lys. Det er heller ikke sånn at jeg nå har mistet evighetsperspektivet.

Sjelesorgen. Så når Simonnes og andre prøver å forklare meg hvordan disse tingene egentlig henger sammen, kan jeg bare si: Beklager, det er ikke på den banen kampen pågår. Å få listet opp argumenter lindrer ikke smerten i mitt hjerte. Les heller Pass på liten og på stor, så kan kanskje også kristne skribenter begynne å ane hvor sjelesorgen må begynne.

Utfordringen min har i alle år faktisk vært det motsatte av en tro på at «Gud skal verne meg mot brå død». Når jeg i år etter år satt på Saras sengekant og sang «Kjære Gud, jeg har det godt – pass på liten og på stor», kjempet jeg ikke med overdrevne forventninger til bønnen, men heller med min tvil på den – paret med et inderlig ønske om likevel å få hvile i en barnlig forvissning om at ordene faktisk betydde det de sa.

Jeg ville så gjerne at Sara skulle kjenne seg trygg i at Gud «passer på liten og på stor»! Jeg ønsket så sterkt at dette ikke bare skulle være et pedagogisk-psykologisk virkemiddel for å få henne til å tro på tryggheten, men at ordene også skulle være sanne! For vi vil vel ikke lyve for barna våre? Vi ønsker vel ikke bare å innbille dem ting som ikke bunner i realiteter?

Passer ikke. Ved lesningen av Simonnes’ videre analyse er det tre ting som slår meg:

• Mitt utgangspunkt var mer likt hans konklusjon enn det han synes å tro; derfor kjennes det pussig å bli brukt som et eksempel på noe han er uenig i.

• Dermed er det ikke mitt mørke han kikker ned i.

• Av den grunn holder hans forslag heller ikke i møte med den slags kamp jeg står i.
Så, beklager, Simonnes, mine anfektelser passer ikke inn i din formel. Derfor oppleves ditt løsningsforslag å ha feil adresse. Selv strever jeg mer med å ta innover meg paradoksene ved bønnen og i troen på Den Allmektige/Avmektige.

Derfor ber jeg Simonnes prøve igjen, da med et annet eksempel enn meg. Eller han kan forsøke seg på en ny analyse. Forhåpentligvis etter at han har lest Pass på liten og på stor.

------------------

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. SEPTEMBER 2014

Ble der publisert med følgende tillegg signert Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes

«Jostein H. Sandsmark og jeg har møtt hverandre til en god samtale etter at han sendte ovenstående innlegg til Vårt Land. Jeg erkjenner at jeg ved å bruke ham som eksempel i kommentaren min «Tilslørende bønn til allmaktens Gud» sist lørdag, kom i skade for å tillegge ham et annet gudsbilde enn han har. Som jeg skrev i kommentaren var ikke hensikten min å angripe ham. Sandsmark og undertegnede er enige om at denne tillleggsopplysningen skal publiseres i tilknytning til hans innlegg.»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
12 dager siden / 1324 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1279 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1161 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 814 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere