Jostein Andreassen

Alder: 69
  RSS

Om Jostein

Jeg har teologisk og naturvitenskapelig bakgrunn. Har arbeidet som adjunkt i 30 år. Har skrevet ca. 30 bøker, nå sist "Darwinboken" (2009) som er kommet på norsk og dansk.

Følgere

Likkledet som utfordrer

Publisert 9 dager siden - 236 visninger

I morgen er det nøyaktig 30 år siden vi fikk høre at likkledet i Torino var blitt radiokarbondatert. At kledet bare stammet fra årene 1260-1390, vakte stor oppsikt verden over. Men er det sant?

Kardinal Ballestrero i Torino, den pontifikale vokter av likkledet, tok opplysningen til orientering. Han uttalte at kledet ikke er gjenstand for kirkens tro, men anses som et ikon. Slike ord brukte også pave Johannes Paul II. Han hadde i 1983 fått likkledet overdratt fra fyrstehuset Savoia. Det hadde da vært i deres private eie i 500 år.

Ikke siste ord. 

Imidlertid var kardinalen svært kritisk til laboratorienes gjennomføring, og på sin egen pressekonferanse sa han: «Vitenskapen må selvsagt si hva den finner ut, men det er likevel helt opplagt at hva den har sagt, er langt fra det siste ord om dette gåtefulle kledet.» (La Voce del Popolo 14.10.1988).

En av dem som stod for dateringen, professor E. Hall ved 
Oxford-laboratoriet, hadde samme dag uttalt at de som måtte mene noe annet enn at kledet var middelaldersk, bare kunne fortsette med det, på samme måte som der finnes en forening som tror at jorden er flat: «Det var big business å lage forfalskninger i det 14. århundre. En eller annen fikk bare tak i et stykke lintøy, forfalsket det og solgte det.» (The Independent 14.10.1988).

Sterkt kritisert. 

Men ettertiden har vist at kardinalen var den som fikk rett. Det er et faktum at ingen prøve tilnærmelsesvis har blitt så sterkt kritisert i alle ledd, både med hensyn til forarbeid, prøvetaking, dateringsarbeid, presentasjon av resultat, etterspill og hemmeligholdelse av data.

Likkledets fremste historiker, briten I. Wilson, hevder at det hele i virkeligheten var «a very bloody war to the death» mellom de to dateringsteknikkene, den gamle LIBBY- og den nye AMS-metoden (The Shroud 2010:86). Liknende uttrykk bruker de to italienske forskerne Petrosillo/Marinelli i sin bok The Enigma of the Shroud (1996:127) der de nitidig har gått gjennom alle stadier av prosessen. Men belønningen på én million pund fra rike forretningsmenn var det professor Hall og Oxford-laboratoriet som fikk, og det er anslått at han innkasserte mer enn hundre tusen pund for å lekke resultatet til nyhetshungrige engelske medier.

120 års forskning. 

Mange har undret seg over at ett enkelt resultat fra en ny dateringsmetode i 1988 skulle kunne overprøve 120 års forskning med den til enhver tids mest avanserte apparatur, anslått til sammen å være cirka 300.000 timer, på vitenskapshistoriens suverent mest undersøkte objekt. Allerede i 1902 hevdet Y. Delage, professor i anatomi ved Sorbonne, at muligheten for at avtrykket på kledet ikke skyldes Kristi legeme var «som én til ti milliarder».

Nevnte Wilson skriver at helt siden denne agnostikeren sitt foredrag for over hundre år siden, har ikke en eneste medisinsk spesialist kommet opp med bevis som alvorlig benekter de funn som er slått fast: Blodflekkene og dødsstivheten er for dem fullstendig overbevisende (2010:41). På nettsiden torinokledet.no har jeg listet opp hele 60 rettsmedisinere som i tidens løp har godkjent likkledet som ekte.

Nylig kom det fram at italienerne Borrini/Garlaschelli har imøtegått dette, sørgelig alene, men er det fri forskning når han er betalt av skeptikerorganisasjonen CICAP? Vi som har arbeidet med og forsket på Lik-
kledet i mange år, ser imidlertid at det er de ytterst få publikasjoner fra skeptikerne som slås opp i media, selv om alle de bøker og vitenskapelige artikler som stadig og mangfoldig kommer ut til fordel for detsekthet, ved opptelling for de siste 20 år teller over 97 prosent.

Mysterium og utfordring. 

Akkurat hvordan kledet har blitt til har likevel forblitt et mysterium. Fremdeles skjønner ingen hvilken teknikk som er brukt, blant annet fordi avtrykket bare går 1/5.000 millimeter inn i lintøyet. Av samme grunn lar det seg ikke kopiere, utallige forsøk til tross.

Italienske P. Di Lazzaro har med sitt team drevet eksperimenter med ultrafiolett lys på lintøy nå i fem år. Han sier at dersom den mest avanserte teknologien som er tilgjengelig i vår tid ikke kan produsere et avtrykk med de samme fysiske og kjemiske egenskaper som likkledet – hvordan kunne dette da bli utført av en svindler i middelalderen?

For en eventuell forfalsker må ha vært en gluping: Det var først oppfinnelser som ble gjort 600-700 år senere, som kunne vise hvor dyktig han var. Imens fortsetter likkledet å være en utfordring for alle ateister – og for vårt intellekt!

Gå til innlegget

Likkledet i Torino er ekte

Publisert 3 måneder siden - 1193 visninger

Forskningen på Likkledet går stadig framover, og bare den som ikke er oppdatert, vil nå hevde at dets ektehet er ­kontroversiell.

Vårt Land har kanskje lite å skrive om nå i agurktiden. I alle fall refererer journalisten Folkman (Vårt Land 18. juli) at noen såkalte blodspruteksperter mener at Likkledet i Torino er falskt. Hva er egentlig en blodsprutekspert? Samtidig gir han inntrykk av at kledet er svært kontroversielt, ektheten er til og med «høyst uklar». Folkman gjengir blant annet rettsmedisineren Borrini fra Liverpool til å mene dette. Det må han gjerne, men her er Borrini sørgelig alene.

Likkledets fremste historiker, Ian Wilson, skriver nemlig i boken The Shroud fra 2011 at helt siden agnostikeren Yves Delage holdt sitt historiske foredrag om Likkledets ekthet ved Sorbonne-universitetet for over hundre år ­siden, har ikke en eneste medisinsk spesialist kommet opp med bevis som alvorlig benekter de funn som er slått fast: «Blodflekkene og dødsstivheten er fullstendig overbevisende», skriver Wilson. På nettsiden Torinokledet.no har jeg listet opp hele 60 rettsmedisinere som i tidens løp har godkjent Likkledet som ekte, her er også lagt ved en større litteraturliste.

Ikke oppdatert? Forskningen på Lik­kledet går stadig framover, og bare den som ikke er oppdatert, vil nå hevde at dets ektehet er kontroversiell. Den innfallsvinkelen hører 1990-tallet til. Svært mye forskning er gjort siden den tid. Om min hjembygd Søgne for eksempel ble påstått å være en bydel i ­Chicago av bare 3 prosent av ­søgningene, ville noen da hevde at bygdas status var omdiskutert?

Jeg har i årenes løp samlet rundt 200 bøker på i alt 12 språk om dette Kledet, og om lag 100 vitenskapelige undersøkelser, på nær det som er mulig å få tak i. Blant disse viser det seg at kun tre prosent av de 200 forfatterne, og hele forskermengden mener at den radiologiske prøven som ble tatt i 1988, var riktig.

Mysterium. Forskergruppen STURP med blant annet forskere fra NASA, der over 400 vitenskapsfolk var involvert fra 1978-81, konkluderte med at kledet var ekte. Til tross for dette kunne de ikke forklare hvordan det er blitt til, det forble et mysterium, skriver John Heller i Report on the Shroud of Turin fra 1983. Etter forskning kontinuerlig gjennom 120 år har ingen ennå greid det, noen «blodspruteksperter» til tross.

Franskmannen Pierre Barbet var felt­kirurg under 1. verdenskrig og forsket på Likkledet i lang tid. I sin bok A Doctor at Calvary, som jeg sterkt ­anbefaler Folkman, forteller han at da han hadde publisert den ­første ­utgaven av boken sin, dro han til Ecole pratique for å lese den høyt for sin ­gamle venn, professor Hovelacque. Han ­hadde helt hengitt seg til anatomifaget, som han foreleste over på fakultetet i Paris, men han var på ingen måte noen troende. Han sluttet seg til Barbets eksperimenter og ­konklusjoner om Likkledet med stigende entusiasme.

Stod virkelig opp igjen. Da han hadde lest ferdig, la han ned boken, og han ble stille en liten stund i en slags meditasjon, forteller Barbet. Da brøt han plutselig ut i den fine ­likeframheten som vennskapet deres hadde bygget seg opp på, og sa: «Men da, min venn … Jesus Kristus stod virkelig opp igjen!»      

Barbet skriver i 1950 at han sjelden i sitt liv har kjent en slik dyp og herlig glede som ved denne reaksjonen av en ikke-troende som da han ble konfrontert med et ekte 
vitenskapelig 
arbeid, «fra hvilket han trakk uover­skuelige konsekvenser».

Trykket i Vårt Land 23. juli 2018

Gå til innlegget

Likkledet i Torino er ekte

Publisert nesten 7 år siden - 6920 visninger

Italienske forskere bekrefter likkledets ekthet.

Journalist Aale i ”Aftenposten” brakte den 6. januar en artikkel om Likkledet i Torino: «Likkledet ble til ved et mirakel», skrev avisen. Også Vårt Land rapporterte om den nye forskerrapporten der italienske forskere bekrefter likkledets ekthet. Altså et nytt bidrag i en endeløs rekke etter at de spesielle fysiske og kjemiske egenskapene ved kledet ble oppdaget i 1898. Siden har det stått i motsigelsens tegn. Men det er også beundret og nesten tilbedt.

I fjor vår ble det utstilt i domkirken i Torino, og på den drøye måneden kom det to millioner for å se, deriblant undertegnede, dypt betatt. I 1978 kom det 100.000 hver dag i 35 dager!

Jeg selv har nitidig studert den vitenskapelige litteraturen de siste 30 årene. I bokhyllene står flere meter med bøker om emnet. Jeg brevveksler flittig med noen av de dyktigste forskerne.

Da jeg kom hjem fra Torino i fjor, skrev jeg ei bok om kledet, den første forfattet av en nordmann: ”Likkledet i Torino. Et tegn for vår tid”. (Luther). La meg i den sammenheng komme med en liten oppsummering av hva vi vet om kledet. (Les gjerne boken, der står det meget mer, med solid dokumentasjon.) 

Kontortape. Professor i kriminologi ved Universitetet i Zürich, Max Frei-Sulzer (d. 1983) var en dyktig mann. Han var internasjonalt anerkjent for sin evne til å finne mikrospor på gjenstander som kunne føre til oppklaring av forbrytelser. Han grunnla dessuten det første sveitsiske kriminallaboratoriet i 1950. Her utviklet Frei-Sulzer en likefram, men høyst original metode for å samle inn spor som kunne viderearbeides under mikroskop – han brukte vanlig kontortape.

Frei-Sulzer hadde nemlig også doktorgrad på blomsterstøv, og han visste derfor at hver enkelt blomsterart har et svært egenartet utseende på sitt pollen. Dette fyker rundt overalt i vinden i blomstringstiden, og er du allergisk mot slikt, så behøver i alle fall ingen å fortelle deg det! Det hoper seg fort opp ganske anselige mengder – har du noen gang tenkt på at en stor norsk furu kan produsere anslagsvis hundre millioner milliarder blomsterstøvkorn? I 1950-årene en gang ble det en politisak av det også – rett under en veiskrent ligger det vakre Tronstadvannet i min hjembygd Søgne, og en junidag var det plutselig farget helt gult. Lensmannen kom på stedet og fikk tak i en dykker, en mente det kanskje var en lastebil med gulmaling som hadde kjørt utfor kvelden før. Men vår lensmann var dyktig, som så mange andre politifolk da og nå! Han løste saken! Det var bare furupollen …

Midt-Østen. I 1973 prøvde Frei-Sulzer å bidra til å løse en stor gåte i menneskeheten, nemlig Likkledet i Torino. Dette er et vevd klede av lin på drøye fire ganger en meter som bærer et avtrykk av en korsfestet og tornekronet mann. Mange mener dette er likkledet etter Jesus fra Nasaret og regner det som den kristne kirkes mest dyrebare relikvium.

Frei-Sulzer brukte altså sin kontortape på kledet og fikk derved med seg en mengde pollen som han brukte de neste to årene på å analysere. Så brukte han flere andre år til å reise rundt i Middelhavsområdet for å finne fram til hvilke arter som hadde satt av sitt blomsterstøv på kledet. Året før han døde, gav han ut artikkelen ”Nine years of Palinological Studies [pollenundersøkelser] on the Shroud [Likkledet]”.

I lys- og elektronmikroskop hadde han funnet ca. 50 forskjellige slags pollen, og disse blomsterartene kunne han etter hvert fastslå stammet fra Torino-området, Sør-Frankrike, Istanbul-området i Tyrkia, Urfa-området i Sør-Tyrkia og Jerusalem. Dette var helt i tråd med Likkledets tradisjonelle og skrevne historie. Siden har mange andre pollenanalytikere og botanikere arbeidet med det samme, foruten en hærskare med vitenskapsmenn og -kvinner fra minst 50 andre forskningsgreiner.

C-14-prøve. Likkledet i Torino er derfor det best vitenskapelig undersøkte objekt gjennom historien, men også omstridt. I 1988 ble det tatt C-14-datering av det, og resultatet ble at Likkledet stammet fra årene 1260-1390 en gang. Men denne prøven har også satt sinnene i kok, bl.a. fordi den ble tatt fra et sted i hjørnet på kledet som viste seg å være reparert etter en brann i 1532!

Fakta om kledet er sterkt underkommunisert i Norge. Siste bok her før min egen kom i 1983. På engelsk fins en hel skog av dem – og forskningsrapporter.

Svindel? Men la oss nå tenke oss at en svindler fikk laget dette kledet ca. år 1300, slik som enkelte påstår. Er du en av dem, har du sannelig et forklaringsproblem! For da må jammen denne svindleren ha vært helt eksepsjonell dyktig, virkelig et supergeni – og har bl.a., ja, se her: 

·     Oppfunnet fotograferingskunsten 530 år på forhånd – personen på kledet er gjengitt som et fotografisk negativ.

·     Oppfunnet røntgenfotograferingen 600 år før tiden – en kan godt se mellomhånds- og fingerknoklene i hendene.

·     Oppdaget blodomløpet 330 år før William Harvey – vene- og arterieblod er plassert på riktige steder.

·     Det er en mengde medisinsk informasjon som kan leses ut av kledet som ikke var kjent for legevitenskapen før på 18/1900-tallet. Jeg kjenner navnet på 50-60 rettsmedisinere som har hatt befatning med kledet. Det sier mer enn tusen ord at ingen rettsmedisiner har hatt noe vesentlig å innvende de siste 115 år mot at likkledet er avtrykk av en virkelig korsfestet person!   

·     Kunsthistorisk sett har han vært 300 år før sin tid – nagler i håndleddene er helt unikt. Kom først med flamske malere på 1600-tallet (van Dyck, Rubens) som en mener har sett kledet. 

·     Plassert ca. 120 slagmerker av en romersk pisk på kledet, så nøyaktig at en kan se av mønsteret at den ene som slo, har vært litt høyere av vekst enn den andre.

·     Skapt et bilde på en pr. 2012 ukjent teknisk måte – det er retningsløst og kan oppfattes best på fem meters avstand. Det har tredimensjonale proporsjoner, og hvilket bilde hadde det for 700 år siden?

·     Framskaffet romerske leptoner fra år 29 og 30 og lagt dem i øynene på figuren – deler av innskrift TIBERIOU KAISAROS (”tilhører keiser Tiberius”, keiser på Jesu tid) og figur (hyrdestav) på myntene kan leses/ses.

·     Utstyrt kledet med pollen, som nevnt, fra blomster som fins i Jerusalem, Urfa i Tyrkia, Istanbul, Sør-Frankrike og Nord-Italia, helt i samsvar med kledets historie.

Dette var 300 år før mikroskopet ble oppfunnet. Hvordan kunne en person på 1300-tallet vite at hver enkelt plantearts pollen har sitt meget spesielle utseende når en må mikroskopere dette 100 - 1000 ganger for å kunne se det? Og hvordan kunne og hvorfor skulle han da farte rundt i hele Middelhavsområdet for å finne alle disse pollentypene og plassere dem i passe mengder og på de helt riktige stedene på Likkledet?

·     USA-kjemiprofessor Raymond Rogers har for sju år siden ettertrykkelig bevist at de tre prøvene til C-14-datering i 1988 ble alle tatt fra samme stedet som ble reparert i 1532. Materialet herfra har ikke de samme kjemiske og optiske egenskaper som det øvrige klede og avviker både i struktur og  tykkelse. Både laser- og fotografiske forsøk viser det samme. Derfor er dateringen målt til årene ”1260-1390” – feilaktig.

·     Vi kjenner bare en eneste person gjennom historien som både er korsfestet på romersk vis – og tornekronet, enn Jesus fra Nasaret. Mannen i Likkledet er korsfestet og tornekronet.

·     Det vrimler av store og små blodflekker på kledet. Disse har størknet og klistret seg til hår og hud på mannen. Men alle viser seg ved omhyggelig mikroskopering å være ”fullkomne” - slik at det er umulig å påvise at kledet er blitt ”revet av” for å befri ham fra det. Den korsfestede mannen har simpelthen ”forsvunnet” ut av kledet mens han lå i det!

Slik kunne jeg fortsette! Les heller boka mi om Likkledet fra Torino og se en mengde dukumentasjon. For jeg håper virkelig at dette har pirret din nysgjerrighet. 

For, dersom ikke dette er Jesu likklede, så er månen laget av en grønn ost ... 

Gå til innlegget

Den oppstandnes hyllest!

Publisert over 8 år siden - 24 visninger

 

Den oppstandnes hyllest!

 

Av Jostein Andreassen

 

Mitt livs største hakeslipp fikk jeg for noen år siden, da jeg var i Peterskirken i Roma. Midt i det gigantiske kirkerommet stod en lang kø, med folk fra alle verdenshjørner. Jeg banet meg vei i trengselen for å se hva de egentlig holdt på med.

Himmel og hav! De kysset storetåa på St. Peter! Og deretter gikk de gråtende bort, den ene etter den andre. Jeg ble virkelig forskrekket – tenk å kysse tåa, på en statue! Og tydeligvis fikk de et sterkt etterlengtet ønske oppfylt. Foten, det harde metall til tross, var totalt nedslitt.

Det er da en aner noe av den enorme innflytelse kristendommen har hatt og har i denne verden. Stifteren, som en mengde nordmenn har dratt til fjells for å feire, og som vi har tidsregningen vår etter, skrev ikke ett eneste ord, bortsett fra en gang noe ukjent i sanden. Hans disipler var helt vanlige, trauste menn fra en noe foraktet utkant, stort sett fiskere. Litt trege, kranglevorne, noe utgått på dato. Totalt utslått etter hans død. Men bare for kort tid! Etter pinsedag ble de plutselig mannfolk, modige forkynnere, som gikk i døden for sin tro.

Mesterens mor og fire brødre sluttet seg interessant nok til dem som tilbad ham som Gud – selv i det monoteistiske Israel. Jakob, nr. to i gutteflokken i Nasaret, ble endog forstander der. Til tross for langvarige forfølgelser økte menigheten bare i størrelse. Paulus, den mest fanatiske motstanderen, ble omvendt og siden kirkens største misjonær. Kort sagt: På mindre enn 300 år var den foraktede ”Nasareer-sekten” blitt statsreligion i Romerriket!

Hvem var denne mannen, verdens mest avbildede og innflytelsesrike person, en

gang et søtt lite barn i Betlehem, en gang fryktelig drept til et kors, en gang att på til stått opp fra de døde? – Utvilsomt var han et religiøst geni. Aldri har noen formidlet et budskap så enkelt. Tusener fulgte den omreisende Rabbi og var slått av hans lære. Bergprekenen er fremdeles verdens største tale, skjellsettende for vår lovgivning og menneskerettigheter. Og fortellingen om Den barmhjertige samaritan vil alltid forbli verdens vakreste og en enorm etisk oppfordring.

Og denne religionens Mozart, Newton og Einstein kunne endog gjøre undere, som understreket hans budskap. Motstanderne ble etter hvert mange, men de måtte bare gi opp å fange denne lynskarpe hjerne i ord. Hans komme var nøye forutsagt. Og kraften fra hans martyrium og oppstandelse har aldri latt seg stanse. De største komponister har hyllet ham i sine største verk. Har du hørt Matteuspasjonen? De aller største kunstnere har også udødeliggjort ham: Leonardo da Vinci, Rafael, Rembrandt og jeg vet ikke hvem. Har du sett Michelangelos ”Pieta” i Roma, verdens flotteste kunstverk, forstår du hva jeg mener.

Han er avbildet i fantastiske og enorme mosaikker i Sør-Europa som Pantokrator, allherskeren. Og høyt rager han i gigantfigur på Corcovado, 700m over Rio de Janeiro. Men mest av alt troner han, sier Ibsen i sitt store verk, ”som kjærlighetens konge i varme troende menneskehjerter”.

Han, Jesus fra Nasaret, den største person som har levd, verdens herre og frelser, som ble født som et lite sårbart guttebarn i Betlehem og stod opp i triumf fra de døde 1. påskedag, han skal vi feire. Døden kunne ikke holde på ham!

Så derfor:

God påske!

 

KRISTUS ER OPPSTANDEN!

JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

 

Gå til innlegget

Darwin - misjonærenes venn

Publisert over 8 år siden - 17 visninger

I forbindelse med Darwin-artikkelen jeg nettopp la inn og som et apropos til de motsigelser jeg kommer til å få, legger jeg for kuriositetens skyld inn ett av kapitlene i min bok ”Darwinboken” (2009) om dette emnet. Så blir det spennende å se hvilke bortforklaringer som skulle dukke opp denne gang. For dette passer jo ikke med det falske bildet av Darwin vi nå har fått presentert de siste 150 årene.

 

 

 

Darwin – misjonærenes venn

 

På sin vei over Stillehavet kom H.M.S. ”Beagle” bl.a. innom den legendariske øya Tahiti og senere New-Zealand. Særlig den første må ha vært svært spennende for Darwin og resten av mannskapet. Minner fra skoledagene om kaptein Cook og kaptein Blighs eventyr i området ble nok i høy grad vakt til live! [1] Du har vel lest boka (eller sett filmen) om ”Mytteriet på Bounty”?

Men på øyrikene var også andre eventyr. Møtet med engelske misjonærene og deres arbeid gjorde et sterkt inntrykk på sjøfolkene om bord. Darwin var med kaptein FitzRoy på offisielle og uoffisielle besøk rundt om, dessuten slo han ofte følge med ”de innfødte” på forskjellige utflukter, opp på fjelltopper og ut i terrenget.

Han ble imponert, både over den menneskelige standard de kunne utvise og deres oppriktige fromhet. Dagboka ble flittig brukt til opptegnelser hver kveld. Om en eldre mann heter det for eksempel at ”han bad som en kristen skulle be”, selv om misjonærene ikke kunne iaktta ham –

han var så visst ingen øyentjener. Gladere folk enn dem på Tahiti hadde Darwin aldri sett. Han var rett og slett fascinert.

 

Beretninger om besøket

I vår tid kan vi grundig sette oss inn i hva som hendte under ”Beagle”s besøk på Tahiti og New-Zealand. Darwins dagbok er senere utgitt i flere utgaver, noen av dem er kommenterte. En god del av dette står også i hans reiseskildring, og en del av det igjen står gjenfortalt og kommentert i større biografier. 

Men det må være en stor overraskelse for mange å høre at Darwin og kaptein FitzRoy senere brukte erfaringene fra besøket på Tahiti og New-Zealand til et direkte forsvarsskrift for misjonærenes arbeid – og at dette kom ut i et kristent magasin i Sør-Afrika, ”South African Christian Recorder”, et drøyt halvt år etter deres ferd over Stillehavet. [2]

Jeg anskaffet for noen år siden en kopi av artikkelen fra Universitetsbiblioteket i Pretoria, og da jeg sendte denne formelt første Darwin-publikasjon [3] til Misjonshøyskolen i Stavanger, ble de svært overrasket, for å si det mildt – tradisjonelt var det ikke fra den kanten de hadde forventet støtte, og hvilken massiv støtte!

Spørsmålet lød:

”Hvordan i all verden har du fått tak i dette?”

 

Artikkelen

Nedenfor er et et kort referat av artikkelen. Originalen tilsvarer 18 nokså tettskrevene boksider med forholdsvis liten skrift. I innledningen viser de to forfatterne til at de er lei seg for den negative holdningen til misjonsarbeid og misjonærer i Sør-Afrika:

”Et brev med merknader om den moralske tilstanden på Tahiti, New-Zealand osv.

Det hersker en sterk motvilje mot misjonærene i Sør-Afrika. En fremmed som passerer og har et veldig kort opphold ved Kapp det gode håp merker dette godt. Hvordan en så beklagelig holdning kan ha oppstått er sikkert vel kjent for de som bor der. Vi kan bare konstatere fakta og si at vi synes dette er leitt. [”and feel sorrow”].

Vi besøkte nylig noen av de viktigste øyene i Stillehavet. Vi har også vært lenge nok i Australia til å bli kjent med meningene til de fremste mennene i landet. Og disse respekterer misjonærene og misjonssystemet. Derfor var vi helt uforberedt på de oppfatningene som var dominerende i Kapp Town.

Før jeg spør om noen få minutters oppmerksomhet mot noen fakta som har sammenheng med emnet, la meg spørre om de tankene som er uttrykt i disse to sitatene fra verkene til Sir James Mackintosh [4] ikke er av høyere verdi enn de forhastede oppfatningene, jeg ville knapt si fordommer, til folk som er litt tankeløse?”

De siterer noen forfattere som uttrykker sin begeistring for hvordan folk har hatt fremgang ved å ta i mot kristendommen. Så forteller de om sin egen erfaring om de fire ”innfødte” fra Ildlandet som FitzRoy brakte med seg hjem til England og siden satte i land på hjemstedet, før de fortsetter å sitere forskjellige forfattere.

Etter noen sider med dette stoffet begynner de å fortelle om sitt opphold på Tahiti og møtet med noen av misjonærene der. ”Et mer ordentlig, rolig og fredelig samfunn har jeg aldri sett i noen annen del av verden,” skriver FitzRoy (som tydeligvis har ført artikkelen i pennen). Etter å ha sagt litt mer i samme stil om forholdene mellom misjonærene (fra London Missionary Society), dronningen og de fremste mennene på øya og den jevne mann og kvinne, begynner de å sitere sine egne dagbøker hvor de daglige gode opplevelser har vært jevnlig notert ned hver kveld.

Disse er ikke ordrett sitert, men her er en rekke rørende episoder gjengitt, ikke minst fra Darwins dagbok.

 

Utdrag fra artikkelen

Mandag 16. november (1835)

”Vi landet blant en flokk artige, lystige sjeler, de fleste kvinner og barn. Herr Wilson, en misjonær som kom ut med skipet ”Duff” for over tretti år siden, var på stranden og ønsket oss velkommen til sitt hus. Den frie, muntre tonen til de innfødte, som samlet seg ved døra og uten videre satte seg på ledige stoler og på golvet, viste at de følte seg hjemme der hos sin veileder. Avstand eksisterte ikke. To høvdinger kom inn i rommet. De håndhilste, satte seg ned og snakket vennlig med herr og fru Wilson, nesten på europeisk vis. De var renslige, og etter klimaet vel kledd. (...)” Barrett 1977: 24ff.

19. november

Før vi la oss ned for å sove, falt den gamle ”innfødte” ned på knærne og ba en lang bønn. Han syntes å be slik en kristen burde be (...). Ved daggry hadde mitt innfødte følge først morgenbønn. Deretter laget de en herlig frokost for oss med bananer og fisk. Ingen ville spise før bordbønnen. Det burde de merke seg, de som sier at de innfødte bare ber når misjonæren ser dem. For omtrent to år siden var det mye drukkenskap her. (...)

 

22. november (søndag)

Noen av oss gikk til herr Pritchards kirke i Papiete. Vi fant en oppmerksom og ”anstendig” kledd menighet. Jeg så ingenting grotesk eller latterlig, som tidligere sjøfarere har sett, heller ikke noe som holdt den gode stemningen nede eller skuffet mine forventninger. Kirken var helt full; mange satt utenfor. Det må ha vært minst seks hundre voksne og mange barn. Hr. Pritchard talte flytende på deres eget språk, og dette imponerte og gledet oss. To tilhørere gjorde notater på et ark, noen få var uoppmerksomme, men veldig få når en tar så mange tilhørere i betraktning. Det var tydelig at barna ble godt behandlet. De samlet seg så tett om presten at han måtte skyve noen vekk for å komme fram.

25. november

Ved daggry gikk jeg til herr Pritchards skole, som også brukes som kapell, den gamle kirken i Matavi hadde blitt blåst vekk av en fæl storm. Hver onsdag er det en kort morgengudstjeneste i alle kirkene på Tahiti.

En salme ble sunget, fulgt av en fri bønn og så en salme til. Menigheten var tallrik og svært oppmerksom. Alle stormenn i distriktet var der. Herr Wilson gjorde sterkt inntrykk på meg. Han var oppriktig og naturlig, en vennlig, ærlig mann som utførte en hellig plikt.

Dronningen og hennes følge var noen timer på ”Beagle”. Deres oppførsel var ytterst korrekt og avslappet. Jeg antar de forbedrer seg for hvert år som går. (...)

Når det gjelder de innfødtes moral, særlig kvinnenes, som noen har fordømt og men andre som ikke mindre enn kaptein Cook og John Turnbull har forsvart, kan jeg neppe ha en sikker oppfatning etter så kort tid. Men jeg har ikke sett noe umoral, heller ikke noe annet som hindrer meg i å anta at de er like gode som i mange siviliserte land.”

 

Senere skriver Darwin til sin søster Caroline og sier: [Om Tahiti]: ”Kapteinen og alle om bord (hvis meninger er verd ganske mye) har kommet til den bestemte konklusjon at misjonærene fortjener stor ros for sitt arbeid. (...) [Om New Zealand]: Det er noe å skryte av [for misjonærene] at de europeerne som måtte være her og som faktisk befinner seg blant et folk som for kort tid siden var de aller frykteligste villmenn på jordens overflate, spaserer rundt om – like trygge som dere gjør det i England.” [5]

 

Og fra det senere oppholdet på New Zealand, der forholdene på den tiden (”foreløpig”) var mye vanskeligere:

22. desember (1835)

Den lille landsbyen Kororadika er et sentrum for umoral. Mange stammer har tatt imot kristendommen, men her er nesten alle hedninger [”heathens”]. De bryr seg ikke om misjonærene, men viser ingen forakt, slik noen av mine egne landsmenn gjør. Merkelig at slikt inntreffer, har jeg hørt at misjonærene sier, at den eneste beskyttelsen de trenger nå, og som de stoler fullt og fast på, får de fra de innfødte høvdingene, og det mot sine egne landsmenn - de engelske nybyggerne [”English settlers”].

23. desember

Sammen med hr. Baker dro jeg til Tapuna, hvor de første misjonærene kom i 1813, herr King og herr Kendal. (...) Fru King beskrev forholdene slik de var da, i sterke ordelag. Hun kunne ikke tenke på det uten å gyse. Mange ganger ble de fortalt at "huset deres blir brent ned i natt", og at "steinene blir nå varmet opp til gryten de skal kokes i". Men herr King fant en trofast venn i en kjent høvding, kalt Waripoaki, og til ham kunne han alltid sende bud etter hjelp.

Så gikk vi i land på en øy kjøpt av to engelskmenn, for ikke lenge siden var de eiere av hvalskip. Deres verbale angrep på misjonærene og deres opptreden og avskyelige uttalelser, hindret oss i å bli mange minuttene der. Slike menn som dem, sterkt fordomsfulle, som ikke vil høre på fornuft og ofte ondsinnede av natur, rømte fanger, hvis karakter en bare kan forestille seg, - og umedgjørlige innfødte, slike folk volder de største vanskene for de ærlige og redelige settlerne og hele misjonærkorpset. 

24. desember

Jeg gikk med herr Baker til en innfødt landsby litt lenger borte, kalt Cawa-cawa. Det gjorde godt å se de hjertelige hilsener som ble utvekslet mellom hr Baker og de innfødte vi tilfeldigvis støtte på. Han var bedt om å komme dit på grunn av en konflikt med nabolandsbyen. Han ønsket også å få medarbeidere for å få forbud mot alkohol. (...) Herr Baker fikk ordnet opp i konflikten. Blir en ikke takknemlig når en ser at selv i dette ville landet blir misjonærene etterspurt og opptrer som leger og fredsskapere? (...)

På tilbaketuren (...) passerte vi ei hytte der en syk kvinne satt i døråpningen og leste. Det var Matteusevangeliet, på paihia, deres eget språk. Hun er en av de mange invalide som er avhengig av misjonen for å få gode råd og medisiner. Baker sa at en av de vanskeligste, men også mest takknemlige oppgaver en misjonær har, er å være "medisinmann". Det fins ingen lege, alt blir overlatt til misjonærene, som har god vilje, men manglende kunnskap.” [6]

 

Konklusjonen

Den videre beretningen er spekket med gode historier om misjonærenes arbeid og de innfødtes – tidligere kannibalers - framgang. Mot slutten peker Darwin og Fitzroy på at amerikanske og engelske skip er veldig forsiktige når de nærmer seg en fjern og øde øy. Det første de prøver å finne ut, er om øya har vært besøkt av en misjonær eller ikke.

 ”Dersom den har, vet de at de kan nærme seg med tillit, dersom den ikke har, holder de seg innunder land med seilene oppe, og dersom de kommunisere med land, gjør de det med den største oppmerksomhet, og med stor ulyst.” s. 34.

Den 24. november skrev Darwin følgende i dagboka (vel da ikke tenkt til annet enn sitt eget bruk) og gjengis i artikkelen:

”I det hele tatt er det min mening at standarden mht moral og religion på Tahiti er svært rosverdig. Kanskje glemmer de som angriper misjonærene og resultatene av deres arbeid

å sammenlikne dagens situasjon med slik det var for tyve år siden og heller ikke med forholdene i Europa i dag. (...) Misjonærene får visst ikke lov til å få ros for hva som har blitt oppnådd. Det ser ut til å bli glemt av de som kritiserer dem, at menneskeofringer, blodige kriger, dreping av foreldre og barn – forvoldt av overtroiske medisinmenn – og et system av umoral [”profligacy”] uten parallell i verdenshistorien har blitt avskaffet – og at uærlighet, tøylesløshet og drukkenskap har blitt veldig redusert ved at kristendommen har kommet dit.

Hos en sjømann er det ren utakknemlighet å glemme disse ting. Når han lider skipbrudd, hvor inderlig vil han da ikke håpe at misjonærenes budskap har ankommet til den stranden der han driver i land!” [7]

 

Avslutningen

”I det hele tatt, når vi tar i betraktning alt vi har hørt og alt vi selv har sett angående misjonærene på øyene i Stillehavet, så er vi så tilfredse at vi synes de virkelig fortjener den varmeste støtte – ikke bare av enkeltpersoner, men også av den britiske regjeringen.” [8]

 

Robt. FitzRoy

Charles Darwin

At Sea, 28th June, 1836.”

 

Litteratur

Biografier:

Browne, Janet: “Voyaging. Volume I of a Biography” 1995

Desmond, Adrian & Moore, James: “Darwin. The Life of a Tormented Evolutionist” 1991.

Diverse biografier om Robert FitzRoy, for eksempel: Mellersh, H.E.L.: “FitzRoy of the Beagle” 1968.

 

Brev:

Burkhardt, F./Smith. S. (ed.): “The Correspondence of Charles Darwin”, Volume I, 1821-1836”, 1985.

Dagbøker:

Barlow, Nora (ed.): ”Charles Darwin`s Diary of the Voyage of H.M.S. “Beagle”. Edited from  the MS” 1933. (Boka ble dessuten også trykket på nytt (Kraus Reprint 1969).

Keynes, R. D. (ed.): “Charles Darwin`s Beagle Diary”, 1988

Ibid. (Her benevnet som Richard Keynes): “Fossils, Finches and Fuegians. Charles Darwin`s Adventures and Discoveries on the Beagle, 1832-36” 2002.

Reiseskildringer:

Browne, Janet and Neve, Michael (eds.): Charles Darwin. Voyage of the Beagle”, London 1989

Darwin, Charles: “A Narrative of the Voyage of HMS Beagle”, London 1977 (denne reiseskildringen finnes i mange utgaver og fasonger,

som “Journal of Researches” eller senere kalt: “Voyage of the Beagle”.

Svensk utgave:

 ”Charles Darwin. Resa kring Jorden” Bokfrämjandet 1969.

Dansk utgave:

”Charles Darwin. Rejse om Jorden. Efter den engelske Original nyeste, af Forfatteren gjennemsete Udgave”, Salmonsen 1876. (Trolig etter den difinitive tekst fra Darwins hånd i John Murrays utgave, London 1860, men som ble trykket opp igjen i 1870, -72, -73 og -76).

FitzRoy, Robert: 1839. “Narrative of the Surveying Voyages of His Majesty’s Ships Adventure and Beagle, between the Years 1826 and 1836, Describing Their Examination of the Southern Shores of South America, and the Beagle’s Circumnavigation of the Globe”, London.

Stanbury, David (ed.): 1977. ”A Narrative Of The Voyage Of H.M.S. Beagle, being passages from the Narrative written by captain Robert FitzRoy, R. N., together with extracts from his logs, reports and letters; additional material from the diary and letters of Charles Darwin, notes from Midshipman Philip King and letters from Second Lieutenant Bartholomew Sulivan.” The Folio Society, London.

Ibid.: 1946. “Charles Darwin and the voyage of the Beagle. Unpublished Letters and Notebooks”, New York.

Browne, Janet and Neve, Michael (ed.): 1989. ”Charles Darwin`s

Voyage of the Beagle. Charles Darwin`s Journal of Researches”, Penguin. [Darwins 1839-utgave: ”Journal Of Researches Into The Geology And Natural History Of The Various Countries Visited By H. M. S Beagle, ..”  London.]

Burkhardt et al (ed.): 1985. “The Correspondence of Charles Darwin”, Volume 1. 1821-1836”, Cambridge.

Darwin, Charles: 1839. “Narrative of the Surveying Voyages of His Majesty’s Ships Adventure and Beagle, between the Years 1826 and 1836, Describing Their Examination of the Southern Shores of South America, and the Beagle’s Circumnavigation of the Globe. Vol. III. Journal and Remarks, 1832-1836.” London. I: Porter/Graham (ed.): “The Portable Darwin”, s. 8-65, Penguin 1993.

 



[1] James Cook med H.M. Bark ”Endeavour” tre måneders opphold 1769 og William Bligh med H.M.A.V. [His Majestys`s Armed Vessel] ”Bounty” flere besøk tyve år senere. Hvem har forresten ikke hørt om ”Mytteriet på Bounty”?

[2] Artikkelen heter: “A Letter, Containing Remarks on the Moral State of Tahiti, New Zealand, &c.”

Videre står: ”[At sea, 28 June 1836] R. FitzRoy and C. Darwin. ”South African Christian Recorder” 2 ([September] 1836): 221-238.” Den ble altså skrevet på reisen fra Cape Town mot småøyene St. Helena (eller Ascension) i Atlanterhavet.

Den står gjengitt i Barrett, Paul H. (ed.): ”The Collected Papers of Charles Darwin” 1980: 19-38. Dessuten har jeg oppdaget i ettertid at den er å finne på nettet, den beste måten var å søke på sammenstillingen ”Darwin” ”FitzRoy” ”Tahiti”.

 

[3] Det kan diskuteres om Darwins første publikasjoner heller er artiklene fra The Plinian Society (Browne, Vol. I, 1995: 82) eller illustrasjoner av noen biller han fant (ibid.: 99); disse står i ”Stephens' Illustrations of British entomology” (1829-32). Noen regner også en artikkel om geologi som hans første, men dette var egentlig et brev som venn John Stevens Henslow leverte videre til trykking, noe som vel ikke var påtenkt fra Darwins side: [A letter From R. W. Darwin to J. S. Henslow 28 December 1835 – Jfr “The Correspondence of Charles Darwin”, vol. 1, 1985: 473; trykket 1. desember i 1835.] Det ble delt ut privat til medlemmer av ”Cambridge Philosophical Society”. Se også www.darwin-online.org.uk/manuscripts.html

[4] Mackintosh, James: ”The History of England from  the Earliest Times to the Year 1588 ... “, Vol. 1, 1834: 23;34.

[5] Barrett et al (eds.) 1985: 471, brev av 27. desember 1835, skrevet fra New Zealand.

[6] Min egen, litt frie oversettelse.

[7] ”In a voyager it is base ingratitude to forget these things. At the point of shipwreck, how earnestly he will hope that the lesson of the missionary has extended to the place on which he expects to be cast away!” (s. 27.)

[8] ”(...) we are very much satisfied that they thoroughly deserve the warmest support not only of individuals, but of the British Government.” (s. 37.)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Ordet fanger, ikke
2 minutter siden / 265 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
10 minutter siden / 3739 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
24 minutter siden / 3993 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Ingen grunn til optimisme
27 minutter siden / 1284 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Et lederskap for vår tid
40 minutter siden / 480 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Sammen for et varmere klima?
rundt 1 time siden / 632 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3993 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3993 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 293 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 293 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Sammen for et varmere klima?
rundt 1 time siden / 632 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3993 visninger
Les flere