Jørgen El Fakiri

Fotballpenger i Cyberspace

Når tre millioner kroner har en prislapp på en kvart million

2009 var året da Norges Fotballforbund sendte andeler av mediepengene ut i cyberspace. ”Hvor er egentlig cyberspace? Og er det trygt å sende noe som helst ut i cyberspace? Sånt blir jeg urolig av å tenke på.” Jon Bing hadde neppe funnet roen i lokalene på Ullevaal Stadion. Fordelingsnøkkelen i norsk fotballs digitalpott uttrykker bred kompetansesvikt. Enten det eller så er det et vellykket forsøk på å ta fra de fattige, for å gi til de rike.

Norsk Toppfotball, klubbene i Tippeligaen og Adeccoligaen, har sammen med Norges Fotballforbund blitt enige om å øke satsingen på digitale medier. Klubbene har oppdaget en ny arena og innsett at den nye markedsplassen ikke diskriminerer idretten - snarere tvert imot. Å innse er ofte et stort fremskritt.

Digipotten. Fotball-Norges nettfokus kommer til uttrykk i den lite omtalte Digipotten. Den består av penger fra fotballforbundet og utgjør 24,3 millioner kroner, hvorav 19,4 millioner allokeres basert på trafikk (besøk og klikk) på klubbenes nettsteder. 

Fordelt på 16 klubber, dreier det seg isolert sett ikke om mye penger, men når de store får spise av matfatet, forsyner de seg grovt. Klubbene som kommer dårligst ut har neppe forstått rekkevidden.

Utgangspunktet. Alle de norske topplubbene opererer med egne nettsteder, der de serverer nyheter, resultater, terminlister, web-tv med mer. En informasjonsbank for spesielt interesserte, og journalister. Ved å stimulere klubbene til å investere i videreutvikling av denne kanalen, mener de å kunne høste lavthengende frukter og dyrke langsiktige frø. 

Engasjement og salg. Klubbene kan utvilsomt bli flinkere til å utnytte nettets natur, både i rekrutteringsøyemed og av rene kommersielle interesser. Fotball engasjerer. Fotball får normale, voksne mennesker til å hoppe opp og ned i takt. Tenk hvilke handlinger vi kan stimulere til på internett, der trygge og potensielt anonyme forhold ligger til grunn. Fysiske butikker er dyre butikker. "Klikk her, tast inn kortkoden, og hent skjerfet sammen med billetten i skranken. God fornøyelse og hopp gjerne i takt med de andre om du vil."

Fordelingsnøkkelen. Digipotten baserer seg på hvor mange unike brukere som er inne på klubbenes respektive internettsider (60 %), og hvor mange sidevisninger nettstedet har (40 %). En unik bruker betyr at selv om en besøker nettstedet flere ganger, blir man kun regnet som én i løpet av måleperioden. Sidevisninger er antall klikk inne på det respektive nettstedet.

Utifra de siste fem ukenes tall ser Pengetabellen slik ut:

Popularitetskonkurranse. Fordelingen bærer preg av åpenbare skjevheter. Differansen mellom første- og sisteplass tilsvarer prisen på to meget habile fotballspillere, i norsk målestokk. Med denne modellen bygges det oppunder en allerede skjev budsjettfordeling klubbene imellom.

De klubbene som klarer å levere et godt produkt, og får mange tilhengere, bør selvsagt ikke straffes for at de er flinke. Men fordelingen av fotballforbundets midler har vel aldri vært ment som en popularitetskonkurranse?

Aalesund kan kjøpe tre millioner kroner for en kvart million. Det er banalt enkelt å lure systemet.

La oss gjøre et lite eksperiment: Aalesund innehar en syvendeplass på Pengetabellen. Denne plasseringen kan de lett forbedre. På internett er det en smal sak å skape trafikk. Gjennom Google kan de eksempelvis kjøpe søkeord og klikk for 50 øre stykket. Det spiller liten rolle hvilke ord de kjøper. De kan grafse til seg trafikk til nettstedet fra alle kanter.

Hvis Aalesund hadde spandert 250 000 kroner på annonsering i Google, kunne de dermed toppet tabellen og tilegnet seg nesten tre millioner flere digipottkroner. Det tilbudet tror jeg de fleste sunnmøringer hadde slått til på, hadde de eid viten. Det er et lite nyansert regnestykke, men det lar seg praktisk gjennomføre.

Grensesetting. Av ulike årsaker har tre klubber – Vålerenga, Fredrikstad og Viking – fått dispensasjon til å inkludere trafikk fra supporternes eksterne debattforum. Det betyr at trafikk fra andre enn klubbens nettsteder, kommer med i statistikken. Tillatelsen forklares med at disse forumene har vært så godt innarbeidet. Klanens forum har altså mer legitimitet enn Oddranes og Kanarifuglenes. Etter mitt skjønn er dette teknisk, stilfull svindel. Hvem setter grensene, hvor?

Terra light eller uvitenhet? Jon Bing avdekker flere, elementære utfordringer med den digitale hverdagen, i Telenors reklamefilm. Utfordringer som også kommer til overflaten når man går Digipotten nærmere i sømmene. Det hersker en usikkerhet og uvitenhet omkring mediet. Enten det, eller så har broilerne i de store klubbene, kynisk gjennomført en Terra light mot de mindre privilegerte bygdelagene.

Lite solidarisk. I resten av samfunnet er det slik at de som har mest og tjener mest, bidrar mest. Mens det gjennom Digipotten er slik at de største lommene skal fylles først. Det varmer et internetthjerte å se digitalt fokus. Men når Digipotten skal evalueres og pengene telles opp etter sesongen, bør man vurdere andre stimuli. For noen av klubbene kan det likevel vise seg å bli hyggeligere å telle penger enn poeng.

Fotballjournalistikken har begått selvmord. Obduksjonen viser at den ble kvalt av aktørenes hån og ærekrenkelser.

Damen i andre enden av telefonen lurte på om jeg ser på sport.

- Ja, jeg ser på sport. Gjør du? spurte jeg tilbake.

- Ja, selvsagt ser jeg på sport. Sport er bra.

- Ja, sa jeg, sport er bra.

Så hadde jeg brått bestilt sport på tv. Det underlige var at jeg valgte norsk eliteseriefotball fremfor Premier League. Men det har andre naturlige årsaker. Jeg følte uansett ikke at jeg kunne ta meg råd til begge deler, da fotballkamper stadig vekk går meg hus forbi.

Dette underfundige valget har ført til flere ting. Blant annet så har jeg sett mer fotball på tv. Jeg har sett mer på showcaset de har klart å lage ut av norsk elitefotball.

Det er underholdende og det er velgjort - både teknisk og estetisk. Det er tiltrekkende. De bærer slips, med merkverdige slipsknuter. Men de bærer slips. Den siste tiden har de også utnyttet hårfargen til en relativt attraktiv kvinnefigur, som sikkert tiltrekker seg noen prosent flere mannlige seere. Det er fair, for hun er etter min mening både dyktig foran kameraet og faglig presentabel.

Judas i Tromsø

Hva er jobben til en sportsjournalist? Den er vrien. Og jeg akter heller ikke å forsøke og svare på denne gåten. Etter min mening handler sport på tv om to ting; Underholdning og konkurranse. I en dypere sammenheng innebærer sporten så mye mer. Den er inkluderende, den er urasistisk, den er disiplinerende, den er sunn, den er utviklende, og den bidrar til mye positivt i samfunnet. Nok om det.

Sportsjournalistene har utspilt sin rolle. Det skal jeg forsøke å begrunne ved å minianalysere måten fotballjournalistikken har begått selvmord på.

I hundre prosent av de fotballsendingene jeg har sett etter kampene, har de negative fremstillingene vunnet alle statistikker. De bruker brorparten av tiden til å snakke om det de mener er: dårlige, elendige, ræva (hvem er det som bruker dette uttrykket på tv utover fotballjournalister?), håpløse, skandaløse, talentløse prestasjoner. Dommerne er forferdelige og ødelegger minst tre kamper per uke, og Ivar Hoff får lov til å ytre at «ikke er det kvinner, ikke er det fotball».

I en sending fra 2003 sitter Ivar Hoff og Mini Jacobsen i studioet og harselerer i femten minutter over at Tromsøspiller Ole Martin Årst prioriterte barnefødsel fremfor en seriekamp i Tippeligaen. Riktignok en viktig seriekamp, men han er da ikke en, jeg siterer: «Judas» av den grunn. Judas sviktet skjebnebestemt Jesus, Årst ønsket å oppleve sitt eget barn bli født.

Ivar Hoff er fremdeles på tv-skjermen og forteller oss uke etter uke at: Martin. Må. Ta. Alle. Hattene. Sine. Og. Gå. VIF-ledelsen. Må. Ringe. Åge. Hareide. Nå. Jeg registerer at han har hvitt hår - han kan umulig være nitten år.

Bedre forståelse?

Tilbake til journalistens rolle. Jeg er klar over at Ivar Hoff og de mange andre slipsknutene er såkalte «ekspertkommentatorer». Men hvor er ekspertene? En ekspert i kjernefysikk snakker ikke om hvem som må gå og ikke gå blant ministrene i Russland eller Iran. De snakker om hva kjernefysikk er, kan bli og hvorfor de syns at kjernefysikk er viktig.

Man trenger ikke å reise lenger enn til annen idrett for å finne et helt omvendt fenomen. I de fleste andre idretter bidrar ekspertkommentatorene til en bedre forståelse for den idretten publikum ser på. Jeg kan nevne tennis, golf, friidrett, volleyball og mange flere. De forsøker også å fremheve de gode prestasjonene, fremfor de negative. De skryter av utøverne, som gjerne er de beste i sitt fag.

På fotballstadion rapporteres det om at kampen er dørgende kjedelig og et eneste stort gjesp. Det forteller meg faktisk ingenting om kampen og/eller idretten. For veldig mange mennesker jeg kjenner er alle fotballkamper dørgende kjedelige og et eneste stort gjesp, selv kvartfinalen mellom Frankrike og Brasil i 1986 er et eneste stort gjesp for mange. Det er sannsynlig å anslå at de som syns den kampen er kjedelig, er i overtall i verden.

Dårlig folkeskikk

Det første jeg lærte om journalistikk var at en aldri vil kunne opptre helt objektivt. Det vil bestandig være muligheter for en interessekonflikt og/eller en personlig mening og preg i journalistikken. Det kan vi leve med - det er derfor vi er opplært til å ha et kritisk øye til det vi konsumerer. Men den såkalte sportsjournalistikken har tatt vel mye av i forhold til meningsytringer.

Journalistikken er kanskje verdens raskeste yrke. Så ja, det er rom for menneskelige feil. Farten tar ofte overhånd. Men når det blir byttet ut med dårlig folkeskikk og dårlig sportsånd er det kanskje på tide med en liten selvransakelse.

Tre konkrete eksempler:

• Forsiden av Dagbladet 2003: «Hassan vil ikke spille for Norge».

Fakta: Hassan uttalte at han syntes det ville vært ærefullt å spille for det marokkanske landslaget (han levde de første seks årene av sitt liv i Marokko), men at det ikke var mulig da han allerede hadde kamper for Norge på aldersbestemte landslag.

• Bergens Tidende 2009: «Hassan nekter å spille back». 

Fakta: Hassan uttalte at han først og fremst så på seg selv som en sentral midtbanespiller og at det var der han ønsket å spille. Men, ved behov slik som i forrige kamp, vil han selvsagt spille der han får beskjed av treneren om å spille. Hassan og trener Steinar Nilsen lo godt av denne saken på telefonen samme dag.

• Bengt Eriksen etter kampen mot Stabæk der ballen ble sparket i hånden til Hassan: Eriksen går langt i å insinuere at Hassan strekker ut hånden og gjør en viljehands i straffefeltet. 

Fakta: Hassan har ikke gjort noe usportslig med vilje på en fotballbane siden en motspiller titulerte ham som (*** ...egner seg ikke på trykk....) på Ullevaal, hvorpå Hassan dyttet vedkommende overende.

Hån og ærekrenkelser

Jeg melder meg selv gladelig som inhabil og subjektiv i fremstillingen av disse tre eksemplene. Motbevis meg gjerne. Jeg sier ikke at dette kun skjer i sportsjournalistenes verden, men det er en grunn til at fotballspillere ofte oppfattes som hovne. De har gribbene langt opp i halsen. Gribbene lyver, vrir på sitater og leter etter negativiteter i alle sammenhenger. Ikke alle er gribber, men mange.

Et annet litt farligere fenomen er effekten av alt det negative fokuset. Effekten for utøverne. Det er klart at en kjent idrettspersonlighet må tåle fokus på prestasjonene sine. All idrett er prestasjonsidrett. Men, det bør gå en grense for hvordan kommentatorene til tider tar seg til rette. De opererer i mange tilfeller med direkte hån og ærekrenkelser. En ekspertkommentator på TV 2: «Hæstad ser ut som en skurtresker på tomgang». Den samme kommentatoren var med på å heise Hæstad til himmelen den sesongen han slo igjennom. På den tiden var han Gud og Norges redningsmann på landslaget.

Ung eller rutinert; du må tåle støyten. Det som stadig vekk forundrer meg er at mange av kommentatorene selv var utøvere på ulike nivå i sine yngre dager. De vet alt om psykologien og presset man opplever som idrettsutøver. De vet at når det står i avisen at du er dårlig med ballen, så blir du dårlig med ballen.

En klok elitespiller sa til meg en gang: Alle spillerne i Tippeligaen holder et bra nivå, godt nok for Tippeligaen, men ondt avler ondt og det psykiske styrer omtrent hele spillet.

Jeg er ikke nitten år lenger, men jeg er glad jeg ikke er det og fotballspiller i Tippeligaen, med de evalueringene man risikerer å få på TV 2.