Jørgen Aass

Alder: 0
  RSS

Om Jørgen

Sivilingeniør, 
styreleder AsiaLink, 
styreleder stiftelsen P22

Følgere

Jordskjelvet i norsk kirkeliv

Publisert 22 dager siden

Debatten vi har fått i kjølvannet av Magnus sin tale, er som et etterskjelv å regne.

Biskop emeritus Andreas Aarflot har uttalt at Ungdom i Oppdrag er vår tids haugianere. Det er en treffende sammenligning. Når da UIOs leder gjennom mange år, Alv Magnus, ble bedt om å tale på et fellesmøte i Råde, skulle det godt gjøres at såmannsøndagens krevende tekst ikke skulle skape reaksjoner.

Ikke kollisjonskurs

Hva kan man forvente når en forkynner kommer på besøk, med like stor respekt for Skriften som det Hans Nielsen Hauge og vennene hans hadde? Det må nødvendigvis bli utfordrende. Men mange ­takket Magnus etter guds­tjenesten. Noen likte prekenen dårlig. Var han på kollisjonskurs med ­tradisjonell vekkelses­forkynnelse som Vårt Land-redaktør Alf Gjøsund ­hevder? (VL 23.8.2019) Neppe.

Når lederen i Indremisjonsforbundet, generalsekretær Erik Furnes, sier i avisen ­Dagen at han kunne ha holdt den samme ­prekenen selv, tyder lite på det. Lød ikke evangeliet? Jo visst: ­«Ingen er så barmhjertig som Gud. Så fort vi er villige til å ­vende om og bekjenne vår synd, er han trofast og rettferdig så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet,» ble det blant ­annet sagt fra prekestolen. Det er sant som Gjøsund skriver at vi alle må vende oss til Jesus og be om tilgivelse. Daglig vil jeg si. Slik står vi alle likt.

Barsk tale

Men Magnus gikk tettere på. Han utfordret særlig på samlivsetikkens område. Vi kan ikke leve godt med Gud og hverandre med ulikt syn der Skriften er tindrende klar. Tvert i mot. Her handler det ikke ­lenger om ­meninger, men å bøye seg for Guds ord, var budskapet. Han ­advarte på det kraftigste de som ikke gjør det. «De eller det som vil lede mennesker bort fra Gud og hans vilje, skal englene rydde bort», sa han, med referanse til Matt 13, 41. Dette er barsk tale som vi sjelden hører lenger.

Dynamikken i debatten kan ikke forstås uten å se det ­større bildet. For drøye 20 år siden ­stilte et samlet bispekollegium seg bak uttalelsen: «Å sidestille 
heterofilt ekteskap med homo­filt samliv er i strid med grunn­leggende etiske prinsipper i ­Bibelen og må ­anses som kirke­splittende vranglære.» For drøye to år ­siden sa Kirke­møtet i Den norske kirke, og samtlige ­biskoper, det motsatte. Et ja til nettopp denne ­kirkesplittende vranglæren. Det var et jordskjelv av voldsomme dimensjoner.

Skrifttro fylking

Debatten vi har fått i kjølvannet av ­Magnus sin modige tale, blir som et ­etterskjelv å regne. Å bruke ­uttrykk som at forskjellige sider i Kirke-Norge 
har gått i skytter­gravene ­
(professor Harald ­Hegstad i VL 25.8.), ­eller at diskusjonen er ­havnet i ­grøften (Alf Gjøsund), 
mener jeg er ­misvisende. Her 
har det vært en ­skrifttro fylking fra­ ­mange forskjellige kanter av 
kirke­­­l­andskapet som har 
­reagert ­kraftig på en liberal ­biskops bannbulle på sviktende grunnlag. Les Alv Magnus sin 
tale og vurder selv! Nei, jord­skjelvet i 2017 har skapt en dyp splittelse i kristenfolket. Her ble splittelsen synlig igjen.

Det har lagret seg opp en ­betydelig frustrasjon etter som Den norske kirke har beveget seg stadig lenger bort fra prinsippet om «Skriften alene». S­plittelsen er stor og flere etterskjelv vil komme. Med god grunn. Men at Gud vår Far skal bruke alt dette til å fremme sine interesser her i landet, det tror jeg!

Jørgen Aass

Medlem i Dnk

Gå til innlegget

Et forfeilet oppgjør

Publisert rundt 1 måned siden

Har man en dårlig sak er det lurt å heve stemmen, har Bjørnson lært oss. Jeg tolker ­biskop Sommerfeldts angrep på Alv Magnus langs en slik linje.

Selv vi som ikke har søndagsskole, skjønner hvor håpløst det er å være predikant og plassere seg selv i en ren og fin hveteåker, og se ugresset alle andre steder. Men det er ikke det Magnus sier eller gjør. Vi har, som biskopen, lest hele talen. Den sier noe ganske annet og handler om Guds vrede over synden og hans uendelige nåde over alle syndere som omvender seg.

Såmannssøndagen

Teksten Magnus skulle preke over på denne såmannssøndagen i Tomb kirke var utfordrende. Hva kan sies om ugresset i Guds åker, i dagens Norge? Ganske mye hvis man er modig og bibeltro – og det er ­Magnus. Han sier:

«Hva med de røster i dag som sier at vi må slutte å kalle samboforhold for synd? Som oppmuntrer unge til å eksperimentere med sex … Hva skal vi mene om dem som legger til rette for å bekrefte og velsigne en livsstil på tvers av Guds uttalte vilje? Er det noe ­mindre enn skandaløst at man fra kirkens ­ledelse er villige til å omdefinere ekteskapet? Løsrive det fra dets biologiske ramme? Guds første institusjon! Er det ikke en hån mot Gud? Og er det ikke en ugjerning mot mennesker? Man lokker mennesker på avveie så de står i fare for å miste hjemstavnsretten til Guds rike. Det er ikke kjærlighet, men sentimentalitet. Sann kjærlighet er å ville den annens høyeste gode!»

Sommerfeldt advarer på det ­sterkeste mot Alv Magnus og sier at predikanten «påtar seg rollen som Gud og dømmer de som har konkrete oppfatninger i enkeltspørsmål til helvete.»

Skandalon

«Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal ­sanke ut av hans rike alt som ­volder anstøt og de som lever i lovløshet.» (Matt 13, 41). ­(Anstøt – gr: s­kandalon, det vil si skandale). Hva og hvem er ­dette, spør Magnus. Her er vi ved ­sakens kjerne. Nei, predikanten ­påtar seg ikke ­rollen som Gud, men ­advarer alle som ­volder anstøt, bedriver ­skandale, ­ifølge Guds Ord. Magnus sin tale er ­balansert og innholdsrik, og noen hver av oss kan kjenne seg truffet. Men at hans ­for­kynnelse i særlig grad treffer alle ­hyrder og ledere som velsigner en livsstil som går på tvers av Guds ­uttalte ­vilje, det er det liten tvil om. Da nytter det ikke for en biskop å heve ­stemmen eller å ta mannen. Det er ikke bud­bringeren, men budskapet det ­gjelder. På samme måte som med Hans ­Nielsen Hauge. Den gang tok øvrigheten ­mannen fordi han refset synden og alt grumset som fantes i kirken. Plasserte han seg selv i en ren og fin hveteåker av den grunn? Vi vet at svaret er nei. Jeg kjenner Alv Magnus godt nok til å vite at det samme gjelder ham.

Kneblet

Den norske kirke har et kjempeproblem, større enn på ­Hauges tid. Skriften alene gjelder ikke ­lenger. Deler av den og bekjennelses­skriftene, er satt til side. Den kristne tro skal «ikke bare være bundet av skrift­steder i GT og NT, men også ta hensyn til den allmennmenneskelige livserfaring», lyder det nå. (Biskop Helga ­Byfuglien). Den konservative del av preste­skapet er i det store og hele kneblet. Men noen ­legfolk går fortsatt løs. Som på ­Hauges tid vil de møte motstand. Som på ­Hauges tid er de en Guds gave til folket.

Nei, biskop Sommerfeldt. Et opp-
gjør med Alv Magnus er ikke nød­-
vendig, det er forfeilet! Et oppgjør på toppen av Den norske kirke – ved skandalens episenter – er ­nødvendig. Der kan du bruke utestemme og ­spørre: Hvordan kunne vi ende opp i en ­situasjon der vi kaller det onde godt og det gode ondt?

Jørgen Aass

Medlem av Den norske kirke

Gå til innlegget

Ikke mye entusiasme å spore i Vårt Lands dekning.

Vårt Land dekket Håpets Festival i Oslo Spektrum med to større oppslag i etterkant av festivalen. Det var ikke mye entusiasme å spore i det som ble skrevet. Jeg var selv til stede og det grep meg å se alle de unge som gikk frem både på lørdagens og søndagens ”alterkall”. Jeg synes det er fantastisk at nærmere 300 mennesker ville overgi seg til Jesus. (Mange flere gikk frem av andre grunner). Jeg vet at det også er stor glede i himmelen. (Luk 15, 7) 

Hvorfor klarer ikke Vårt Land å glede seg over dette? Alf Gjøsund satt på rad 17 og så det samme som meg. Hva får en kristen journalist til å la dette være unevnt? Jeg har ellers vondt for å tro at de fleste som stilte opp gjorde det pga arrangementets størrelse, eller fordi det var ”litt stas” å høre den verdenskjente evangelisten Billy Grahams sønn. Jeg tror hovedårsaken til at så mange av oss sluttet opp om festivalen, var den unike muligheten til å introdusere venner og kjente for Jesus, og for å be for det som skjedde.

Noen viktige momenter har vært fraværende eller underkommunisert i VLs spalter:           

– At over 800 mennesker deltok på Billy Graham organisasjonens ”I am Andrew” kurser i forkant. Kurset istandsetter kristne til å bli sjelevinnere og å følge opp dem som blir frelst. Dette sier noe om organisasjonens seriøsitet og hvilke store ressurser de etterlater seg.

– At Franklin Graham har bygget opp verdens største private hjelpeorganisasjon; ”Samaritan’s Purse”. Han er en betydelig kristen leder, uavhengig av farens unike rolle.

– At Franklin Graham er en flott forkynner, med et klart og modig evangelisk budskap som lyder alt for sjeldent i dagens Kristen-Norge. VL skriver at ”han fremstår som en helt ordinær evangelikal forkynner”. Jeg er helt uenig, jeg mener han er ekstraordinær. Den som vil finne ut av det, kan gå inn på www.dagen.no (Nett-TV)

– At Franklin Graham dro omkring i alle 50 stater i USA for å mobilisere til bønn for presidentvalget, ikke til bønn om at Trump skulle vinne. Da Trump ble valgt, har han støttet ham, bl.a. ved å be for ham ved innsettelsen. (Slik også hans far har gjort for en rekke presidenter).

Gjennom våren hadde VL mye ensidig og vridd omtale av Franklin Graham. Så ja, det burde vært fullt i Spektrum, men etter min mening bidro denne omtalen ikke lite til forvirring og frykt blant mange kristne ledere, og en tilsvarende mangel på oppbacking fra deres side. Med alle som stilte seg på sidelinjen, var det en enorm prestasjon av Graham-organisasjonen og de norske nøkkelpersonene at festivalen ble så velorganisert og vellykket som den faktisk ble. 274 nye frelste, over 800 Andreas-vitner og en modig proklamasjon av evangeliet: Det ble lyst kraftig opp i hovedstaden denne helgen. Det lyset har ikke gått og gjemt seg, det kommer vi til å se mer til!

Gå til innlegget

Hva skal vi tro?

Publisert rundt 3 år siden

Norge trenger modigere, klokere og tydeligere kristne ledere enn noen gang.

Stephan Christiansen og Jesus Revolution har fått hard medfart i år. Bildet som diverse medier – Vårt Land inkludert – har tegnet, er svært negativt. Inntrykket av dårlig lederskap har festnet seg. VGTV-serien Frelst står sentralt i det hele.

I juli fikk Vårt Lands lesere del i et åpent brev der 45 personer går sterkt i rette med Stephan og Anne Christiansens ­lederstil. Kritikken mot ekteparet som ­leder menigheten Jesus Church, bibelskolen Troens ­Bevis Bibel- og Misjonsinstitutt og Jesus ­Revolution (frem til 2010) er besk: «Hovedtrekkene i disse historiene er det vi vil kalle en invaderende atferd med makt-overgrep og åndelig manipulasjon, domfelling av mennesker, sammenblanding av tro og tjeneste, misbruk av frivillige ressurser, neglisjering av fysiske og psykiske behov, hensynsløshet i forhold til menneskers helse og manglende vilje til å gjøre noe med tilbakemeldinger», skriver Vårt Land. For en utenforstående oppleves disse anklagene sterke,­ og det er ingen tvil om at de fremføres av enkeltmennesker som har, eller har hatt, det vondt.

Likevel, jeg ­kjøper ikke bildet som frem-kommer. Det er flere grunner til dette:

1. Over 5.000 unge mennesker er blitt trent gjennom Jesus Revo­lutions sommerteam og misjonsskole. Mange flere har stått under Christiansens lederskap på annen måte. Når det først mobiliseres med et klageskrift, er ikke 45 personer (33 anonyme) et stort antall i denne sammenheng. Ikke få røster har meldt seg som forteller om gode og positive opplevelser. Mange roser det samme lederskapet. Det høres selvfølgelig kynisk ut, men at rundt én prosent går ut med hard kritikk av ledelsen i en organisasjon, bør ikke sjokkere. Også i kristelige sammenhenger gjelder normalfordelingskurven. De som har drevet med arbeidsmiljø­kartlegging vet noe om dette.

2. Det dreier seg for det meste­ om vedlikehold i våre kristne sammenhenger. Pastorer og prester går i innarbeidete spor og så videre. Vi er ikke vant til gründere. Anne og Stephan Christiansen er typiske­ gründere. Det er en kjent sak i næringslivet at gründere ofte er krevende å forholde seg til. Ekteparet Christiansen er neppe noe unntak. Det betyr ikke at de ikke er varmhjertete,­ men sikkert mer bestemte og målbevisste en de fleste er vant til. Det kan oppleves negativt, særlig hvis man er vant med flate strukturer og sjelesørgerisk-pregete kulturer. Frem til 2004 ble man jo sågar innrullert i en armé. Det må ligge konfliktstoff gjemt i dette som ikke bare peker mot lederskapet, men vel så mye mot de som med åpne øyne valgte å være med (og deres pastorer som anbefalte og stilte seg bak dem i dette).

3. I avisen Dagen, 3.3.2016, sier lederen i Ungdom i Oppdrag, ­Andreas Nordli, at han tror det kanskje kunne vært laget en lignende dokumentar som Frelst om deres organisasjon. «Jeg skal ikke avvise at det kunne skjedd. Samtidig driver ikke vi på samme måte som Jesus Revolution drev i sin oppstartsfase, selv om det også finnes noen likheter. Men hvis du snakker med folk som var med i UIO i den første tiden, så kjenner jeg mennesker som kan fortelle om lignende erfaringer. Når han møter folk som var aktive i UIO i oppstarten og spør om de hadde en ­positiv opplevelse, er det ikke alltid svaret­ er ja. Som har også vi blitt en betydelig mer moden organisasjon, og har lagt mer vekt på personalomsorg og oppfølging av feltarbeidere», sier han. Det er liten tvil om at pionertider er krevende tider. Slik tror jeg vi kunne avlegge den ene etter den andre organisasjonen en visitt og finne liknende erkjennelser. Stephan og Anne Christiansen etablerte Jesus Revolution Army i 1997. Stephan i en alder av 27 år. Gründerne Christiansen har nettopp lagt en pionertid bak seg. La oss ha forståelse for hva det innebærer.

4. I Det nye testamentet leser vi om de mange vitner som gikk gjennom ild og vann for å nå en fortapt verden med evangeliet. Jesus sier «om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg». Å være en Jesu disippel har alltid vært krevende. Frelsesarmeens pionerer har modellert dette i moderne tid. Nettopp William og Catherine Booth og Frelsesarmeen var noe av inspirasjonen da Stephan Christiansen gikk i gang og etablerte sin armé. Den radikalitet som ligger i dette konseptet, og den bakenforliggende nøden for mennesker som går fortapt, er på kollisjonskurs med vår utvannete, sekulært pregete kristendomsforståelse. Sider ved dokumentaren Frelst kan nærmest forstås som en vendetta mot klassisk kristendom, forkledd som et oppgjør mot Jesus Revolution­ Army. Om også klageskriftet ­
bærer noe preg av det samme, får den enkelte avgjøre.

5. Det har vokst og grodd rundt Anne og Stephan Christiansen i alle år. Ny Generasjon, etablert av Stephan, er en dynamisk virksomhet, som, i likhet med Lagsbevegelsen, når inn i skole- og studentverdenen. Midt i hovedstaden har ekteparet Christiansen etablert en livskraftig menighet, Jesus Church – tilhørende­ Pinsebevegelsen, der rundt 40 forskjellige nasjonaliteter er ­representert. På Kolbotn har de etablert en vital avlegger. Bibelskolen deres fylles opp av motiverte studenter hver høst. Jesus Revolution ruller og går med god oppslutning. Anne startet og står i spissen for «Jesuskvinner», et betydelig tverrkirkelig nettverk som har inspirert tusener av kvinner i Norge og Norden. Hva sier alt dette om deres liv og lederskap? Hva skal vi tro? På fruktene skal treet kjennes, har jeg lært.

På min 50-årige vandring i det norske kirkelandskapet har jeg kommet nær mange ulike leder­typer. Ikke alt har vært OK. Gjennom det tverrkirkelige bønnearbeidet i hovedstaden, har jeg kommet nokså nær Anne og Stephan Christiansen. Det har vært en udelt gledelig og positiv ­erfaring. De har sikkert noe å gå på, de også, og justeringer som må gjøres. Men som leder­personligheter og helstøpte­ kristne rager de høyt i land-
skapet. La oss slippe mer ­offentlig skittentøyvask i denne 
saken.

La den videre prosess i forhold til de 45 brevskriverne bli tatt i Pinsevennenes egne organer. Anne og Stephan Christiansen fortjener – og bør få – heder og anerkjennelse. Det er faktisk viktig, ikke minst med tanke på neste generasjon ledere som sitter ringside og bivåner alt dette. De bør ikke sitte igjen med inntrykket av at det er best å ligge lavt, være forsiktig og aldri støte noen.

Norge trenger modigere, 
klokere og tydeligere kristne ­ledere enn noen gang. La oss ­løfte frem Anne og Stephan Christiansen og alle de gode modellene vi har!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere