Jan Willy Løken

Alder: 55
  RSS

Om Jan Willy

adm. direktør i Jølstad begravelsesbyrå

Følgere

Kan døden gjøres enkel?

Publisert 3 måneder siden

Gravferdsbransjen utfordres av nye byråer. Det er bra. Enhver bransje, organisasjon og bedrift trenger jevnlige påminnelser om hva og hvem man er til for og hva samfunnsoppdraget er.

Nå skal døden gjøres enkel. Er det mulig? Hvis vi med «enkel» i denne sammenhengen mener å skape ro, oversikt og forutsigbarhet i en situasjon som av mange oppleves som svært kaotisk, da har vi i Jølstad - og bransjen forøvrig - gjort døden enklere for veldig mange veldig lenge.

Det har vi gjort gjennom god rådgivning, hjelp og oppfølging slik at etterlatte kan ta valg som er robuste og som man kan se tilbake på med anerkjennelse og gode minner.  

Galt av sted. 

Men, hvis man med «enkel» mener rask, overfladisk og lettvint, kan det derimot bære galt av sted. Etter et dødsfall kommer normalt en sorgprosess. Selv om den kan arte seg ulikt, er det allikevel vår entydige erfaring at god praktisk tilrettelegging og stor grad av delaktighet og involvering av de etterlatte, er en viktig del av deres sorgarbeid. Og, sorgarbeid er ikke noe man kan skynde seg med. Det tar den tiden det tar. God veiledning og gode valg, gjør begravelsen til et viktig holdepunkt i sorgen. Da kan sørgetiden bli litt mindre strevsom.

Seremoniformer og religiøsitet er i endring. Våre økonomiske muligheter varierer. Med all verdens informasjon et tastetrykk unna, kan vi orientere oss som aldri før. Dette gjelder også når vi mister en vi er glad i. Men, da kan alle mulighetene bli overveldende, og vi kan føle at vi mister fotfestet. Da er det bra å ha gode hjelpere - også profesjonelle - som kan gå sammen med oss, og som gir varme og verdighet, fullstendig uavhengig av størrelsen på lommeboken.

En enkel begravelse. 

Etterlatte kommer ofte til oss i Jølstad for å få hjelp til å arrangere «en enkel begravelse». Når vi snakker sammen, blir vi fort enige om de mener «stilrent», om det skal være i tråd med avdødes ønsker, om begravelsen skal ha samme innhold som forrige gang de arrangerte en, eller om det skal koste lite.

Uansett ønsker, behov og ambisjonsnivå, får man en fast pris og økonomisk forutsigbarhet. Om en seremoni er verdig og vakker, handler først og fremst om det som sies om det livet som er slutt, relasjonene som har vært og muligheten for å ta en respektfull avskjed. Det handler ikke om antall fremmøtte, hvor mye den koster, eller om seremonien holdes i et lite kapell eller i en større kirke. De nye byråene tilbyr med andre ord lite nytt.

Vi lar oss gjerne utfordre. For, det å utfordre har vi god tradisjon for, både i Jølstad og i bransjen forøvrig. Det gjør samfunnsoppdraget vårt bare enda tydeligere: Å gi etterlatte innsiktsfull og kompetent hjelp, som har bærekraft og gir «værekraft», når døden inntreffer. Enkelt og greit.

Gå til innlegget

Sist helg opprettet Aviciis familie et eget nettsted der millioner av fans allerede har delt kondolanser og hyllester. Nettstedet gir mange en etterlengtet mulighet til å sette ord på sorgen og savnet etter et musikkikon som gikk bort så alt for tidlig, men som rakk å sette dype spor. Hilsenene betyr mye for familien, melder NRK.

Det samme opplever vi som hjelper til i en tidlig sorgfase. Så langt i år har digitale minnesider etter helt vanlige nordmenn hatt over 3,5 millioner besøk. Over 70.000 av oss har skrevet en hilsen eller tent et lys på de samme sidene. Det vitner om et stort behov for å dele og uttrykke sorg, og at de digitale kanalene brukes av mange også til dette. Digital deling av sorg har eksplodert og er i ferd med å bli en viktig del av våre sorgritualer. Erfaringen så langt viser at det er ca 5 ganger så mange innom en minneside som det er deltakere i en seremoni. Behovet er åpenbart.

Det er grunnleggende menneskelig å bry seg om de vi har rundt oss. Når en vi bryr oss om dør, kjenner vi behovet for å uttrykke hva han eller hun betød for oss, hvordan relasjonen preget oss, og hvilke spor hun eller han satte. Det kan vi gjøre både med og uten digitale hjelpemidler.

For, midt i vår digitale iver må vi ikke glemme at sorg aldri blir digital. Et tent lys på en minneside er en fin måte å vise deltakelse og omtanke på, og det kan til og med være det første skrittet mot å ta den noen ganger vanskelige kontakten med en som har mistet en av sine nærmeste. Den mellommenneskelige kontakten, den gode klemmen, det tilstedeværende blikket og den nære omsorgen kan aldri erstattes av et minneord på en minneside. Men vi merker at nye digitale flater gjør det lettere å sørge åpent på «gamlemåten»

Det er heldigvis ikke et enten eller, men et både og. Men, uten dilemmaer er det ikke; Så lenge sosiale medier og digitale kanaler fremmer menneskelig kontakt og muligheten til å vise medfølelse, er jeg med i heiagjengen, og blant de som bruker muligheten. Men, hvis den digitale hilsenen gir påskudd til å unnlate å se den sørgende i øynene, er det grunn til å være skeptisk.

Aviciis familie kan naturligvis aldri hilse på millioner av fans. Til det trengs en digital plattform. Men, når en vi bryr som om, dør eller opplever død tett på, trenger vi å få og å gi omtanke. Om nødvendig - digitalt.

Gå til innlegget

Om offentlig sorg

Publisert 12 måneder siden

Nær familie slipper som regel ikke til med nekrologer i avisspaltene. Men når samtlige redaksjoner gjengir Marte Michelet sterke og personlige minneord over sin nylig avdøde far, Jon Michelet, illustreres hvordan etterlatte har behov for å dele sorgen, de gode (og såre) minnene og markere avslutningen på en relasjon og et liv.

Døden er muligens den av livsritene vi snakker minst om. Samtidig er det kanskje den som berører oss dypest. Og med størst sikkerhet. Marte Michelets åpenhet omkring sorgen og smerten som er igjen, bygger videre på et grunnlag som også Per Fugelli representerte.

Vi i gravferdsbransjen erfarer alle slags tilnærminger til døden. Fra de helt åpne og avkledde, til tilkneppet og lukket sorg. Vi ser at tradisjoner og rammer kan fungere som en klippe når alt annet oppleves kaotisk. Seremonien er en etablert markering for avslutningen av et liv, og samtidig markerer den overgangen til neste fase, der vi bearbeider sorg gjennom minner. 

Det er ikke noe mål i seg selv å avmystifisere døden. Samtidig erfarer vi at mange ikke ønsker å forholde seg til den, og helst unngår å snakke om den.

Når vi nå opplever offentlige personer som deler, og tar sorgen sin ut, blant oss, hjelper de omgivelsene med å finne språket, sette ord på smerten og erfaringene vi alle skal gjøre oss før eller senere. For i alt det vonde, skal vi som er igjen leve videre. Selv om det kjennes umulig her og nå. Da kan vi dele minner og kjenne på savnet – sammen, og med det i bagasjen, leve livene våre videre.

Takk for historiene du ga oss, Jon.

Takk for minnene du deler, Marte.

Gå til innlegget

Kan vi spøke med døden?

Publisert over 2 år siden

Under årets cupfinale i fotball for kvinner, sponset Jølstad begravelsesbyrå kampens dødballer. Reaksjonene strakk seg fra befriende jubel til en illsint telefon.

Sponsoravtalen fikk mye medieomtale og vi fikk mange reaksjoner til byrået. Hvorfor er det slik?

Det er få ting som forbindes med så mye alvor og tristhet som døden. De av oss som har opplevd at noen nære og kjære har dødd, vet litt om det. I gamle skrifter beskrives døden til og med som "den siste fiende", og mange opplever den nettopp som det. Så, døden er ikke noe vi bør ta lett på.

Da er det heller ikke så rart at de av oss som jobber i begravelsesbyråer oppleves som alvorlige. Det forventes nok til og med at vi skal være det. Vi må utføre yrket vårt med all den verdighet vi kan fremvise. Men verdighet innebærer ikke bare alvor. I mange samtaler med pårørende blir det både gråt og latter. Det er ofte befriende. Gråt og latter om hverandre blir det gjerne også i triste og fine gravferdsseremonier og minnesamvær. Jeg tror det er et sunnhetstegn at vi kan gi plass til både latter og gråt, også når vi har døden tett på oss.

Vi i Jølstad begravelsesbyrå har som ambisjon å gjøre det litt mindre vanskelig å forholde seg til døden. Hvis vi kan bidra til å alminneliggjøre omtale av døden, i hvert fall litt, har vi fått til noe viktig. Mange er redde for å dø, eller at noen nær dem skal gjøre det. Ta tak i det. Snakk om det. Sett ord på det. Sjansen er stor for at du vil oppleve det befriende. Mange terapeuter kan fortelle om mennesker som har fått det lettere med seg selv etter å ha snakket om det man er mest redd for.

Humor har vært brukt til å omtale krevende temaer i uminnelige tider. Mange vanskelige samtaler har blitt lettere etter en befriende replikk, gjerne med god selvironi. Da viser man at man ikke tar seg selv så høytidelig, og vi oppfatter det som regel som avvæpnende og sjarmerende. Så lenge humoren fungerer nettopp som avvæpning, og ikke som en avsporing, kan den ha svært god mening.

Da Røa idrettslags kvinnelag i fotball spurte om vi ville sponse deres dødballer i cupfinalen, oppfattet de fleste det som et artig ordspill og et flott tiltak. Kanskje litt spenstig kobling, men vi tok sjansen. Hvis vi kan være med å gi oppmerksomhet og støtte til damefotballen, så gjør vi gjerne det. Røa idrettslag var i hvert fall godt fornøyd med oppmerksomheten.

Om ordspillet rundt sponsingen av Røas damelag i cupfinalen gjorde det mindre vanskelig å snakke om døden, vet jeg ikke. Vi tenker uansett at dette var en flott anledning til å vise at "døden og livsutfoldelsen" kan gå hånd i hånd, på samme måte som glede og sorg så ofte gjør det. Gravferdskonsulenter blir aldri gjøglere, men et varmt smil og en lun replikk kan gjøre det litt lettere for pårørende som nettopp har mistet sin kjære.

Gå til innlegget

Når sorgen blir digital

Publisert rundt 3 år siden

Vi merker at «digitalisering av sorgen» bidrar til avmystifisering og større åpenhet rundt døden. Men avprivatisering av ­døden kan også være utfordrende.

Å miste et familiemedlem eller en nær venn medfører sorg. Sorgreaksjoner varierer fra kultur til kultur, og her i Norge har vi hatt tradisjon for at sorgen er privat, og at den involverer avdødes ­familie, venner og nærmeste omgangskrets.

Mens det i noen kulturer er satt av kort og effektiv tid til sorg og avskjed, har andre kulturer mer ekstroverte sorgritualer som gråtekoner. Hittil har kulturene og landegrensene definert de ulike sorgreaksjonene. Og vi her på berget har hatt en form for sorg som ligger tett opp mot vårt litt private lynne.

Minnesider. Helt til sosiale medier kom. I gravferdsbransjen ser vi nå en endring i sorgmønsteret. Deling og involvering uten direkte personlig kontakt blir stadig vanligere. I Jølstad har vi opprettet minne­sider som digitale sørgested. Siden vi for alvor tok i bruk disse minnesidene sist sommer, er over 900 blitt opprettet, og over 330.000 besøkende har vært inne. En ting vi særlig ser, er økningen i delinger av minnesider på sosiale ­medier. Å dele i en sorgprosess er en fin og viktig ting. Sorgen kan bli lettere å bære.

Sørgende har behov for menneskelig kontakt, mulighet for samtale og deling av sorgen. Det er blitt naturlig for oss å dele sorgen i sosiale ­medier. Denne åpenheten gir langt flere i omgangs- og bekjentskapskretsen mulighet til å uttrykke medfølelse og dele minner. Å delta kun gjennom å ­observere har også en egenverdi.

Men digital oppmerksomhet erstatter ikke menneskelig kontakt og omsorg i møtene mellom mennesker. Vår erfaring er at digital medfølelse kan være et nyttig supplement og verktøy – og kanskje til og med starthjelp – for å dele og synliggjøre, men det tar ikke bort noe av det mest vesentlige i all sorgbearbeidelse: samtalen. Jeg våger derfor å representere de konservative verdiene knyttet til sorgprosessen. Jeg ønsker digitale minnesider varmt velkommen. Men vi må ikke glemme verdien av en klem, et håndtrykk, blikkontakt og utveksling av de gode – og kanskje også de vonde – minnene – ansikt til ansikt.

Skuffelser. Sorg i sosiale medier kan være fint for den som har mistet noen. Men det kan også medføre skuffelser, fordi folk gir oppmerksomheten der – og blir ferdig med det.

For svært mange sørgende vil den digitale tilnærmingen også bidra til å forsterke den gamle måten å sørge på. Å tenne et lys på en minneside bygger ned terskelen for vise varme og omsorg ovenfor de som har mistet en av sine kjære gjennom å ta en telefon, sende en blomst eller stikke innom – for å ha den kanskje litt vanskelige, men allikevel gode samtalen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.4.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
19 dager siden / 2643 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
18 dager siden / 2303 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
14 dager siden / 2249 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
28 dager siden / 2128 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1967 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 1494 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
14 dager siden / 1451 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
28 dager siden / 1441 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
22 dager siden / 1187 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere