Jon Torger Hetland Salte

Alder: 27
  RSS

Om Jon Torger

Tilhengar av Miljøpartiet dei grøne, som er ein del av ei rørsle som er det einaste friske pustet i europeisk suksess: vonar nordmenn er klare til å stemme på eit parti som legger vår nye postindustrielle verd til grunn i utforminga av ideologi. Snarare sagt: økofilosofi.Er ein kristen mann som vil utnytte ungdomstidas spørjande og prøvande skepsis til å grave djupare i det som faktisk står i bibelen om ulike teologiske spørsmål, i staden for å godta alt eg har lært og høyrt. Ikkje for å føra tvil over mi eiga tru, den vil eg la Gud gje meg dag etter dag, men for å la ånden, i staden for menneskelege lærarar, leida meg gjennom Guds ord, for å bli sterkare i trua og sjå klart føre meg Bibelens sanningar.

Er med i ein pinsemenighet, men har også god kontakt med sjuandedagsadventistar, og eg deltar gjerne på gudstenester med dei. Vernepliktig organist i Haakonsvern kyrkje.

Følgere

Protestantisk helveteslære

Publisert over 8 år siden

Et av de største bedrag i protestantismens historie, er den grunnløse nedarvinga av et katolsk, middelaldersk syn på helvete, Gehenna, dødsriket; eller det som rent bibelsk blir betegnet som ildsjøen, den annen død.

Reformatorene har tatt for seg ulike fragmenter av pavekirkas dogma, i det øyemed å reformere almenhetens syn på forskjellige teologiske spissfindigheter. Helveteslæren, det vil si den som forteller om et evig, brennende helvete, ja nærmest som en tredje dimensjon eller rike, lagt til Guds nye himmel og jord, i det som i følge Johannes åpenbaring og mange av brevene skal bli Guds nye verdensordning; Herrens nye permanente ordning.

 

En viktig grunn til at nettopp denne helveteslæren har blitt videreført som en ubestridt læresetning i samtlige av de tradisjonelle protestantiske trosretningene, har mye å gjøre med det greske synet på menneskets tredeling, ånd, sjel og legeme, et syn som fikk innpass i den sene oldkirken. I bibelens første bok beskrives selve menneskehetens tilblivelse, hendelsen som gjør at man teologisk og sosialt kan si at et menneske skilles fra dyrene, nettopp i deres sjelelighet. «Og Herren blåste sin livsånde i ham, og han ble til en levende sjel». Bibelverset stadfester Guds «slektskap» med oss mennesker, han gir liv og legger i oss en lengten etter det åndelige, guddommelige og evige i våre hjerter. Israels folk var ikke alltid enige om sjelens udødelighet, oppstandelse, paradis.

 

Det nye testamentet beskriver den nye pakts – rensingen Jesu blod gir – møte med det moderne greske mennesket. Det at hedningene, et uttrykk som ofte brukes om grekere; og greker som dernest blir den ekvivalente av betegnelsen på det moderne menneske innenfor Romerrikets grenser. Dette kan synes å farge læren man finner i apostlenes brev, men det er likevel romerkirken som begynner å holde læren om at sjelen er en selvstendig del som ikke har rotfeste i vårt kjøtt. De kristne begynte å danne et bilde av sjelen som en slags ånd forlot kroppen når et menneske døde. Dette leda igjen til at hedenskapets fortellinger om spøkelser, menneskeånder og halvmenneskelige skapninger, fikk leve videre. Romerkirka kunne selvsikkert begynne å forkynne sjelens evige pine i helvete, et univers som etter hvert fikk flere forskjellige torturkammer, alt etter hvilke synder som var begått. Kongen i dette universet skulle være Satan, og dermed blei erkekjetternes og hedningenes dualistiske lære om to likeverdige Guder, med tilholdssted i hvert sitt rike, inkorporert i den stadig mer bibelfjerne læren til romerkirka. I Paulus' første brev til Timoteus, finner man verset, «Gud alene er udødelig» Verset forteller at udødelighet utgår fra Gud og dermed at vår nye sjel (altså, vårt nye legeme i den nye himmelen og på den nye jorden) får sin udødelighet på Guds kommando, ikke i seg selv, som om vi var små guder alle sammen, guder som den allmektige Gud ikke kunne utslette.

 

I Dantes, «den guddommelige komedie» skildres helvete på en fengende måte, en måte som strengt tatt ikke var forbeholdt litteraturen, men like gjerne blei forkynt fra katolske talerstoler, og som den dag i dag forkynnes fra de fleste kirkesamfunn. Det evigvarende helvete forkynneres store trumfkort. Store vekkelser har hatt sitt hovedfokus på frykten for Guds vrede, med det falske utgangspunkt at Gud opprettholde udødelige sjeler i evig pine. Like store vekkelser, om enn større, har funnet sted i frykt for selve fortapelsen, selve døden, en død som i Johannes åpenbaring blir beskrevet som den annen død. Etter Guds evige dom over alle syndere, skal de som står skrevet i livets bok få anke sin dom til Jesus Kristus, og få hans blods frelsende nåde som gir synderen evig liv, i kraft av Den treenige Guds egen død og oppstandelse da Han bar verdens synd på seg. De som derimot ikke tok i mot hans blods frelsende nåde blir idømt evig fortapelse; det syndige mennesket kastes i ildsjøen og blir tilintetgjort, de blir borte fra Gud og får oppleve «tenners gnissel»: alt håp er ute. Når Jesus selv omtaler helvete, er ordet han bruker, Gehenna. Nok en gang bruker han allegori som et virkemiddel til å forstå troens sannhet. Gehenna viser til dalen utenfor Jerusalem, der det hadde blitt ofret dyr og mennesker til avguder i uminnelige tider; stedet var alltid i brann, en brennende søppelhaug, og kan sies å være en før-Johannittisk forklaring av ildsjøen. Når han refererer til Gehenna, snakker han altså om en geografisk lokasjon der søppel brenner opp. En smertelig utsletting; død ved å bli brent. Hverken Jesus eller apostlene nevner noen gang Helvete i sammenheng med Satans rike. Satan og hans demoners tilholdsted før tusenårsriket, er verden, snikende rundt menneskenes brutte hjerter. Han vet at hans tid er kort og driver dermed med villeding av menneskeheten. Satan er og blir en fallen engel, et lysvesen forvist av Herren, allhærs Gud i det han forsøkte å bli større, han ønsket å bli en motpol til Gud. Det passer ham med andre ord ypperlig at noen troende mennesker ser på ham nærmest som en ond Gud. Han fryder seg når villfarne kristne kroner ham til Helvetes konge.

 

Dødsriket, sheol, finner vi beskrevet i den apostoliske trosbekjennelsen. «... korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds , den allmektige faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde»

Her er det vanskelig å formulere bastante læremessige spissfindigheter, ettersom trosbekjennelsen må grunnfestes i bibelen. Et syn det har vært vanlig å feste seg ved, er synet på Jesu sjel som kjemper i dødsriket mot djevelens planer om å holde ham lenket i dødsriket. Dødens lenker klarer imidlertid ikke å holde ham fast, og en oppstandelse blir realitet. Det er mye sant i dette synet, Jesus døde med alle verdens synder på sine skuldre, han bar dem i smerte, blei korsfesta, døde og blei begrava, men døden kunne ikke holde på ham. Han stjal dødsrikets nøkler: «Og Jeg har nøklene til Dødsriket og til Døden». Verset kan virke forvirrende, ettersom det nevner både Døden og Dødsriket. Med dødsriket kan det være snakk om vår kropps (sjels) død og fordervelse, og dens bliven i jorden til dommens dag, mens døden er snakk om den annen død, ildsjøen, som vi alle har gjort oss skyldige til men som Jesus med sitt blod redder de troende fra. Dette synet vakler likevel i møte med Åp. 20:14 «Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død.» Mye kan tyde på at døden og dødsriket faktisk er en og samme sak. Dødsriket: ikke et bokstavelig rike, men mer som et venterom, der man bokstavelig talt er død og venter på å bli stilt for Herrens domstol på dommens dag. Døden: syndens lønn, opphevelsen av livsånden, med andre ord sjelen og åndens undergang. Det kan derfor synes merkelig å snakke om at selve Døden og dødsriket skal kastes i ildsjøen, for hvorfor står det ikke som med Satan, den falske profet og dyret: «Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet» Her ser det nesten ut som de fysisk og åndelig sett ligger og koker i Herrens ildsjø. Her snakkes det faktisk om en evig pine. Noen vil si at akkurat dette knuser hele oppfattingen av en pine som ikke opprettholdes til evig tid. Hva er resultatet av Guds evige ild, som farer fram i ildsjøen og rammer de dømte med evig pine? Finnes det et punktum i setningen om ildsjøens evige pine? I Judas brev står det skrevet: «På samme måte var det med Sodoma og Gomorra og nabobyene deres, hvor de levde i hor slik som disse englene, og i unaturlige lyster. De ble straffet med evig ild og er blitt et advarende eksempel.» Et advarende eksempel? Det ligger ingenting annet enn aske igjen etter Sodoma og Gomorra, ingenting gjennoppstår fra dets jord, byene har blitt rammet av en evig ild, men det finnes da ikke ild der nå? Her er det umulig å være helt sikker, Satan, dyret og den falske profet, skal sendes til ildsjøen. Kan det være Guds eksplisitte ønske at akkurat disse skikkelsene skal pines i all evighet? Dersom Gud ønsker å tildele sin eksklusive udødelighet til Satan, dyret og profeten, kan han det, og man kan si at Guds plan for disse, likeså begrepet evig, er så kompleks at Bibelen ikke kan romme ordene som forkynner Guds vrede ovenfor disse ondskapens vesen, og mye mindre da mennesket forstå det, like lite som et mennesket skjønner evighet, uendelighet, det at noe aldri tar slutt. Tilbake til dette med at døden og dødsriket blir kastet i ildsjøen. Innholdet i verset bekreftes i åpenbaringsbokens neste kapittel, «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer». Gud har kvitta seg med døden. Døden, forgjengeligheten, kom med syndefallet og nå har den blitt utsletta i ildsjøen. Nå vil Gud leve sammen med det som på nytt i hans øyne er godt, uten at djevelen skal kunne forstyrre Ham, for han er blitt sendt til ildsjøen. Ingen kan nå friste mennesket. Satan sa til Eva at hun aldri kom til å dø om hun bare åt av eplet. Hans løgn om sjelens udødelighet fantes allerede da. Døden var resultatet av hennes ønske om guddommelig kunnskap, hennes ønske om guddommelig, evigvarende kropp som hadde all kunnskap, men hun endte opp, sammen med sin mann, å danne kimen til menneskehetens forgjengelighet. Deres Gudegitte gave, et uforgjengelig, skyldfritt legeme, blei omgjort til et syndig, dødsdømt legeme. Satan kan ikke gi vår sjel udødelighet, noe han fryktelig gjerne vil. Da all udødelighet utgår fra Gud er det bare denne verdensordningen som gjør at Satan fortsatt eksisterer, vi valgte selv Satan, men de som tror på forløsningen i Jesus, skal se på at han blir fratatt sin falske makt. Satan elsker nok tanken på at noen ser på ham som Guds motpol, men dette stakkars åndevesenet venter bare på Guds dødsdom over seg, han vet at hans tid er kort.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
28 dager siden / 8510 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
29 dager siden / 6425 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
23 dager siden / 3396 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 2852 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
18 dager siden / 2691 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 2191 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 2016 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
12 dager siden / 1775 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
1 dag siden / 1741 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
16 dager siden / 1736 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere