Krigshelten Gunnar Sønsteby forbindes gjerne med kampen for et fritt Norge. Like riktig er det å huske ham som en talsmann for forsoning.

Gunnar Sønsteby ble 94 år gammel. Midt i sorgen og vemodet over at et langt liv er avsluttet, gleder vi oss over at han på det siste fikk høre disse ordene fra statsminister Jens Stoltenberg: – Vi skal likevel aldri glemme. Vi skal alltid huske på våre forfedres innsats. Vi må holde historien levende. Som Gunnar Sønsteby sier det: «Budstikka må nå gå til nye slektsledd av unge. De må finne sin uttrykksform i kampen for sivilisasjon og demokrati. En kamp som aldri tar slutt».

Sønsteby var en garantist for at nasjonens hukommelse fortsatt fungerte og at historien om krigsårene ble holdt levende. Ikke for å mane til fortsatt fiendskap, hat og hevn. Men for å lære av det som hadde skjedd, for å kunne bygge en ny og fredelig fremtid i visshet om at vi tok vare på kunnskap som befordrer innsikt og klarsyn i kampen mot tyranniet og for sivilisasjon og demokrati. I dette arbeidet var Sønsteby levende opptatt av forsoningens nødvendighet. Bare slik bygges varig fred.

Etter krigen fremholdt Gunnar Sønsteby til stadighet betydningen av å bygge vårt demokrati og aldri glemme krigens undertrykkelser. Som han sa i et intervju med Vårt Land i mars 2010: – Jeg tilga tyskerne med en gang krigen var slutt. De hadde en forferdelig leder, men tyskerne som folk kunne jeg ikke være fiende med da freden kom.

Mange nordmenn har dessverre ikke kommet så langt på forsoningens vei som Sønsteby. 

Gunnar Sønsteby ble Norges høyest dekorerte borger. Under krigen var han en kilde til inspirasjon for alle som på ulike vis kjempet for et fritt Norge. Etter krigen arbeidet han utrettelig for å vinne friheten stadig på ny, og for å gi idealene videre til nye slektsledd.

Norge har stor grunn til å hedre og minnes krigshelten og forsoningens talsmann, Gunnar Sønsteby.

Stadig flere opplever en skikkelig blåmandag på jobben som følge av alkohol. Det er på høy tid vi blåser i å bli stemplet som moralister. La oss heller ta diskusjonen.

Alkoholbruken vokser, og med den de negative følgene for folks arbeidsinnsats. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm engasjerer seg i dagens Vårt Land både som politiker og som privatperson. Hun mener vi må våge å si at årsaken til det relativt høye sykefraværet, i stor grad kan tilbakeføres til alkohol. Nå løfter hun fram Helsedirektoratets kampanje Hvite uker. I tillegg vil hun være enda mer bevisst på hva hun selv drikker og sørge for at forbruket synker ytterligere.

Noe av det tristeste ved utviklingen er at unge mennesker i økende grad faller utenfor arbeidsliv og skole som følge av alkoholbruk. I disse russetider trekker mange på smilebåndet av russ som raver rundt med øl i mengder både innabords og i plastposer. Det er bekvemt å glemme at en del av dem skaffer seg problemer som kan følge dem livet ut og gjøre dem mindre i stand til å leve det gode liv de har drømt om, med arbeid og familie. Arbeidsministeren fra Arbeiderpartiet refser med god grunn Høyre og Fremskrittspartiet som ofrer både unge og eldre på liberalitetens alter fordi deres politikk fører til at tilgangen på alkohol blir enklere.

Også et annet forhold gjør at nettopp en arbeidsminister må utfordre samfunnet i denne saken: 40 prosent av alkoholforbruket er knyttet til arbeidslivet. Slik bidrar man til svekket arbeidsinnsats, økt sykefravær og større belastninger på helsevesenet.

«Møtepilsen» er et begrep blant unge kristne. Hevet pekefinger fra kristne ledere hjelper lite, men ingen kan innbille seg at utviklingen er uten problemer.

Undersøkelsen som KIFO – Stiftelsen Kirkeforskning har gjennomført for Blå Kors, viser at måteholdsstandpunktet har overtatt for avholdsstandpunktet blant unge kristne. Bare tre av ti aktive kristne mellom 16 og 19 år mener kristne bør avholde seg fra å innta alkohol. Nesten halvparten mener det er greit å ta seg et glass etter et møte i kristen regi.

Svarene skal ikke misbrukes i retning av at unge kristne har en livsførsel som er identisk med unge som ikke kaller seg kristne. Det er bare 6 prosent av norsk ungdom mellom 18 og 20 år som aldri drikker alkohol, mens det er 30 prosent aktive kristne som sier de aldri drikker.

Utviklingen byr på en rekke utfordringer som kristne ungdomsmiljøer ikke kan lukke øynene for. I artikkelen i dagens Vårt Land fortelles det om at drikkepress har skapt problemer. Det kjenner vi til fra samfunnet for øvrig: Liberale holdninger til alkohol fører gjerne til lite liberale holdninger til det å si nei og dem som sier nei til alkohol. Avholdsfolk må stadig forsvare sitt standpunkt i jobb- og festsammenheng, og de kan bli skjelt ut som moralister og festbremser.

Dessuten vet vi at økt forbruk gjør at en viss andel av befolkningen får problemer med alkohol som de ikke greier å takle på egen hånd. Derfor er det vett og forstand i at Blå Kors arbeider for økt debutalder og lavest mulig alkoholforbruk i samfunnet. Dette er en oppgave for alle kristne organisasjoner, og det er fullt mulig å gjøre det uten at lederne distanserer seg fra de unge eller blir sett på som moralister. Omsorg for mennesker – ikke minst for de unge – vil vise seg i vilje til å bidra til at de får et godt liv. Til dette gode liv hører også et liv uten rusproblemer.

Minnesmerket for 22. juli må ikke nødvendigvis stå på Domkirkeplassen i Oslo, men det er et naturlig og godt valg.

Selvsagt måtte det bli debatt om plasseringen av minnesmerket for 22. juli. Styringsgruppen for minnesmerket som regjeringen oppnevnte, har landet på Nisseberget i Slottsparken, og det går an å argumentere forståelig for dette. Dette er et trist sted i dag, men kanskje kan det utvikles slik at mange opplever det som hensiktsmessig. Det er i alle fall mye plass å ta av, og her kan det bli mulighet for stillhet.

Men det er både overraskende og trist at styringsgruppen graver seg ned i nøytralitetens skyttergrav i sin begrunnelse. «Det nasjonale minnestedet skal favne alle, uavhengig av politisk eller religiøs tilhørighet. Det er derfor ønskelig at minnestedet er fristilt fra kirken», heter det. Lederen, Åse Kleveland, sier til Vårt Land i dag at «stedet skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av tro, livssyn og partipolitikk». 

Kleveland er også styreleder i Human-Etisk Forbund, og i begrunnelsen aner vi noe av den sårhet som HEF uttrykte etter 22. juli, da folket spontant valgte Oslo domkirke og Domkirkeplassen som sitt sted. Som VG skriver på lederplass i dag, i sin sterke argumentasjon for å plassere minnesmerket ved siden av Domkirken: «Det var her vi samlet oss i dagene og ukene etter terroranslagene i fjor sommer. Kristne og muslimer, jøder og humanetikere, nordmenn med og uten innvandrerbakgrunn; folk av alle slag kom dit med sin sorg og sin fortvilelse. Det ble et blomsterhav ved siden av kirken. Folk tok plassen og gjorde den til sin.»

Dette er det naturlige og på en måte selvsagte sted for minnesmerket. Ingen religionsangst må få bidra til å velge bort Domkirkeplassen. Ingen beklemmende argumentasjon om «livssynsnøytralitet» må få oss til å velge et isolert sted ved Slottet.

Jens Stoltenberg snakket ofte om mer demokrati etter 22. juli. I dette tilfellet vil demokrati være å trekke lærdom av de valg de store folkemassene gjorde i dagene og ukene etter ugjerningen. Folket valgte Domkirkeplassen. Det må regjeringen også gjøre.

Biskop Paride Taban fra Sør-Sudan bønnfaller Norge om å megle i striden på grensen mellom Sudan og han eget land. Han må bli hørt.

Blodet flyter på grensen mellom Sudan og Sør-Sudan. Biskop Paride Taban er nå i Norge og bønnfaller om hjelp slik at de stridende parter kan bli enige om fordelingen av de store oljeressursene. Dette er konfliktens kjerne. Biskopen sier Oslo kan være arena for forhandlingene.

Til Vårt Land i dag sier Jonas Gahr Støre at Norge på flere vis støtter forhandlingene i regi av Den afrikanske union, i tillegg til at man holder direkte kontakt med begge parter. Utenriksministeren har forventninger til at fredssignalene vil bli sterke fra dagens møte i Den afrikanske unions freds- og sikkerhetsråd.

Det er naturlig at Den afrikanske union er en pådriver i saker som angår Afrika. Altfor lenge ble kontinentet pådyttet løsninger utenfra, fra et Vesten som ikke sjelden hadde bidratt til at voldelige konflikter oppsto mellom land og stammer i Afrika. Men det er likevel verdt å høre på biskop Paride Tabans rop om hjelp; det har sin bakgrunn i at Den afrikanske union langt fra kan sies å ha en suksesshistorie bak seg som megler på eget kontinent.

Med Norges gode kontakter både i Sudan og Sør-Sudan, vil det være galt om disse ikke blir forsøkt utnyttet. Bildene fra Sudans luftangrep og bombing mandag av mål i Sør-Sudan er grusomme, men utviklingen kan føre til mye verre blodsutgytelser som særlig rammer en krigstrett sivilbefolkning. Direkte forhandlinger er nødvendige og erstattes ikke av velmente appeller fra organer og organisasjoner i og utenfor Afrika.

Hør biskopens bønn om hjelp til å megle i oljekonflikten!

Det er ingen grunn til å ha tillit til Syrias president Bashar al-Assad.

Dagens Paris-møte om Syria får neppe positive følger for det hardt plagede folket. En rekke vestlige og arabiske utenriksministre med Hillary Clinton i spissen samles i dag i Paris i et forsøk på å få det syriske regimet til å rette seg etter fredsplanen til FNs Syria-utsending Kofi Annan. Fra Paris sendes det sikkert kraftige signaler til Assad, men den tidligere øyelegen er både blind og døv for utspill fra verdenssamfunnet. Til nå har hans minimale innrømmelser bare hatt ett mål: Å skaffe regimet ro til å fortsette overgrepene mot sivilbefolkningen.

Selvsagt må både FNs sikkerhetsråd og verdens ledere fortsette bestrebelsene på å få Assad til å stanse de dødbringende angrepene på opprørerne. Men så lenge land som Russland og Kina prioriterer egne behov fremfor liv og sikkerhet i Syria, vil Assad-regimet ha nok manøvreringsrom til at alle forsøk på å få FNs fredsplan til å fungere, blir stanset.

Frankrikes president Nicolas Sarkozsy vil etablere humanitære korridorer slik at opposisjonen i Syria ikke blir knust. Forslaget er godt, men det vil neppe bli fulgt opp i praksis. Så lenge Assad kjenner seg sterk nok, vil han fortsette sin politikk, som går ut på å knuse all opposisjon.

Med tanke på drapene som blir begått i Syria, kan man ikke gi opp håpet om å presse fram en løsning. FN-sjefen gjør derfor rett i å presse på for å få 300 ubevæpnede observatører sendt til Syria på et tremåneders oppdrag. FNs synlige nærvær kan forhåpentlig skape noe nytt i den fastlåste situasjonen. Håpet vokser også om Kina skulle sende observatører til Syria, slik landet nå vurderer å gjøre. Kinas innflytelse i Syria overgår Vestens.

Raskere saksbehandling og retur av asylsøkere trenger ikke bety umenneskelig behandling av de svakeste. Men da må saksbehandlingen bli bedre.

I går fortalte Vårt Land at Utlendingsdirektoratet (UDI) og politiet vil bruke 93 millioner kroner for å sende 800 asylsøkere som har fått endelig avslag på sine søknader, raskere ut av Norge. I dag skriver vi at norske myndigheter for første gang har lagd en egen strategi for å kunne returnere asylsøkere med avslag raskere. Returen skal primært skje frivillig, men tvang skal tas i bruk når asylsøkere motsetter seg retur.

Det kan ikke uten videre settes likhetstegn mellom en raskere saksbehandling og en umenneskelig behandling av mennesker som har kommet til Norge med håp om å finne en ny fremtid. Lang saksbehandling er i seg selv en belastning for asylsøkerne. Ikke minst lider barna, og med rette er det pekt på det urimelige i at barn som er født og oppvokst i Norge, skal tvangssendes tilbake til et land de er ukjent med.

Men mange av de menneskelige problemene er skapt av tregheten i systemet. Ikke alle som kommer til vårt land, har behov for og rett til beskyttelse. De som har det, skal tas godt imot. De som ikke har det, må forvente å bli returnert til hjemlandet. At det skjer raskt, er mer humant enn at de blir sittende år etter år i asylmottak.

Da blir kravet til ikke bare rask og effektiv, men også god saksbehandling fundamentalt. Som Ann-Magritt Austenaa i NOAS, Norsk Organisasjon for Asylsøkere, sier at effektive returordninger utelukkende er positivt. Men hun frykter at manglende kvalitet på saksbehandlingen i Utlendingsnemnda (UNE) kombinert med rask retur skal sende flere asylsøkere til tortur.

Arbeidet med å reformere UNE må derfor fremskyndes og i takt med planene om raskere retur av asylsøkere. UNE må rett og slett bli bedre. Avslag må kvalitetssikres bedre. Norge kan ikke være bekjent av å returnere asylsøkere til forfølgelse, fengsel og tortur.

Anne-Grete Strøm-Erichsen har hastverk med å få på plass sin «Lex Breivik», men somler altfor lenge med å stramme inn skjenketidene.

I dag skriver Vårt Land om helse- og omsorgministerens panikkartede hastverk for å få endret lovverket om psykisk helsevern. Politiet skal gis vide fullmakter slik at Anders Behring Breivik og eventuelle andre kan holdes innesperret på livstid.

Vi skriver også at Kristelig Folkepartis Dagfinn Høybråten er oppgitt over Anne-Grete Strøm-Erichsens skriftlige svar på hans spørsmål om når den bebudede saken om innstramming i skjenketidene blir lagt fram. Høybråten tolket svaret dit hen at det ikke blir noen innstramming. Saken skal «vurderes».

Ut fra omsorg for folks helse og som et kriminalitets- og voldsforebyggende tiltak er innskrenkning av skjenketiden fra klokken 3 til 2 på natten et godt tiltak. Høybråten viser både til nyere forskning og til sentrale rødgrønne politikere i sin argumentasjon. Også politiet har vært meget tydelige på at skjenketidene må kuttes.

Det finnes altså rødgrønne politikere som er lydhøre for argumentasjonen fra politiet og fra Høybråten i denne saken. De har nå et ansvar for å få helseministeren til å få farten opp slik at skjenketidene blir endret.

Eldrebølgen tiltar i folket. I politikken er den bare en svak krusning på sjøen.

Farvel, Erik Solheim (57) og Tora Aasland (70). Tiden i regjering er omme. Inn kommer Bård Vegar Solhjell (41), Heikki Holmås (39) og Inga Marte Thorkildsen (35). Ikke akkurat noen tenåringer, men statsrådskiftet medfører likevel at de eldre blir mindre synlige i regjeringen. I motsetning til i folket.

Erik Solheim har en viktig påminnelse om dette i VG, der han forteller at han argumenterte for at Tora Aasland skulle fortsette i regjeringen: «Pensjonistgenerasjonen er veldig stor i Norge. Tora Aasland er en av de eldste statsrådene Norge har hatt. Det er en veldig god ting å ha statsråder som har nådd pensjonsalder. Det er livsfarlig å mene at folk skal slutte fordi de er gamle. Jeg opplever nå at alder ikke vektlegges tilstrekkelig som en positiv faktor.»

Jeg skal ikke mene noe om SVs desperate kamp for å overleve og fornye seg. Men Solheims argumenter pirker borti en trend i vårt samfunn, en utvikling jeg tror fører lite godt med seg. For vi har sett det før. Ett eksempel: Høyres meget kompetente stortingsrepresentant Inge Lønning (nå 74) nådde ikke opp da Oslo Høyre valgte mannskap til stortingsvalget i 2009. I Vårt Land i vinter fortalte han sin historie.

I en lang rekke land Norge gjerne sammenligner seg med, vektlegges tydeligvis alder som en positiv faktor. Ingen er tjent med et eldrekabinett i storting og regjering, men man er heller ikke tjent med at en forholdsvis stor del av befolkningen opplever seg uten talsmenn i politikken, eller at erfaring ikke tillegges positiv effekt for politisk innsikt og styringsevne.