Jon Kvalbein

Alder:
  RSS

Om Jon

Følgere

Når toleransen blir totalitær

Publisert 24 dager siden

Ordet «toleranse» blir i dag brukt på en ny måte som egentlig fremmer en intolerant holdning. Denne artikkelen vil vise hvordan dette skjer.




Toleransekan defineres som «evnen og viljen til å tåle, altså leve med, de av andres meninger, holdninger og handlinger som man selv ikke aksepterer».(Wikipedia) Denne  toleranseforståelsen har tolerert og respektert også mennesker som hevder at deres egen religion, ideologi eller livssyn er sann fremfor andres. Nå er dette i ferd med å endres. En postmoderne tenkning har fått innflytelse, særlig i Vesten. Postmodernismen er en form for normkritikk som betrakter alle ideologier og moraloppfatninger som nedarvede kulturelle konstruksjoner. Disse undertrykker oss. Og vi bør frigjøre oss fra dem.  Det finnes ikke lenger store fortellinger om meningen med livet, intet som er absolutt sant. Uttrykket «post-truth» ble av Oxford dictionaries kåret som årets ord 2016.

Nå kan en normkritisk analyse være positiv. Den kan rive grunnen under totalitære ideologier. Svakheten er at når det ikke finnes noen målestokk for hva som er sant, mangler man et redskap for å drive normkritikk. Postmodernismen kan da fremme normløshet. Alle gis frihet til å leve slik de anser fordelaktig for seg selv. I et kulturelt klima der frihet og selvbestemmelse er overordnede verdier,  får relativismen gode vekstvilkår. Fordi religioner, ideologier og livssyn ikke kan graderes, må de betraktes som likeverdige. Vil du være tolerant, må du aldri påstå at din egen tro eller moral er mer høyverdig enn andres. Da anvender du et undertrykkende maktspråk og er per definisjon «intolerant». Slik blir toleransen totalitær.

Denne nye toleransetenkningen er i så stor konflikt med den tidligere toleranseforståelsen at jeg her vil betegne den med et nytt ord: Tolerisme. Tolerismen er ikke bare uttrykk for en holdning, det dreier seg om en ny ideologi. Tolerismen fremstiller seg som nøytral, men er i virkeligheten en totalitær trosholdning som fører til at alle andre former for trosoverbevisning blir uakseptable. Mens sann toleranse gir mennesker frihet til å bekjenne sin tro som sann, vil tolerismen erklære en slik bekjennelse som «intolerant».

 Den gamle toleransen utfordret deg til å ta stilling for eller imot sannheten. Den nye toleransen tvinger deg til ikke å ta stilling til sannheten. Eller rettere: Du kan få tro hva du vil, så lenge du ikke påstår at det du tror, er sant for alle. Filosofen Hans Skjervheim advarte mot denne form for liberalisme i essayet «Det liberale dilemma» (1968): Når liberalismen blir absolutt, blir den absolutt illiberal. Påstanden «Det finnes ingen absolutt sannhet» er forøvrig logisk selvmotsigende, fordi den innebærer at denne påstanden heller ikke kan være sann.

Demokratiets styrke er at det motvirker enmannsvelde og diktatur. I demokratiet er det flertallet  som bestemmer gjennom frie valg. Demokratiets største svakhet er at det mangler en ytre, uavhengig målestokk som kan avgjøre om et flertallssyn er rett eller galt. Her oppstår flere ulike farer. Mangfoldet kan bli et ideal i seg selv. Uten et felles normgrunnlag oppløses de bånd som binder et samfunn sammen. En annen fare er at det demokratisk flertall kan styre slik at mindretallets friheter og rettigheter blir svekket eller satt til side. 

Tolerismen kan føre til at alle etiske problemstillinger blir redusert til spørsmål om likestilling, toleranse og diskriminering. Å hevde at en person normalt er født som gutt eller jente, blir omtalt som diskriminering av de «unormale». Å hevde at ekteskapet bør være mellom mann og kvinne blir stemplet som intolerant og diskriminerende overfor andre samlivsformer. Å være imot eutanasi er intolerant overfor lidende som ønsker hjelp til å dø. Å være imot fri abort er intolerant overfor gravide kvinner som ikke ønsker barnet. Kvinners «rett» til å felle dødsdom over sitt ufødte barn blir heller opphøyd til en menneskerett. Slik skjules et etisk dilemma bak en tolerisme-tenkning som på selvmotsigende vis forkaster etiske sannheter.  Tolerismen undergraver menneskers evne til etisk refleksjon.

Tolerismen snikinnfører en ny virkelighetsforståelse. Begrepene er våre tankers byggemateriale. Ved å endre ordenes innhold, endres vår tankeverden. La meg kort nevne noen nøkkelbegreper som nå har fått endret innhold: Kjærlighet innebærer å akseptere alle slags samliv og seksuelle uttrykksformer som to voksne er blitt enige om. Sannhet er en kulturbestemt tradisjon. Moral er noe individuelt og foranderlig. Dogmer oppfattes som unødvendige selvpålagte begrensninger. Tro er personlige meninger. Kjønn er selvbestemt og uavhengig av våre arveegenskaper. Ekteskapet er blitt en kjønnslikegyldig institusjon. Synd, skyld og skam har ikke noe med Gud å gjøre. De er  bare ord for opplevd svikt i forhold til egne og samfunnets forventninger.

Ved å gi våre begreper et nytt innhold, har tolerismen skaffet seg et kraftig maktspråk som slår andre synspunkter ut av banen.  Tror du at det bare finnes én vei til frelse ved troen på Jesus Kristus, diskriminerer du andres syn. Tror du at de ti bud er gode retningslinjer for et godt liv, nedvurder du andres moralsyn. Du er intolerant – du er ikke verd å lytte til, du er mørkemann,  fastlåst i fortiden, fundamentalist, en dogmatisk fanatiker. Å ha en fast overbevisning som man ønsker å formidle til andre, er i seg selv intolerant.

Tolerismen sier at den ikke diskriminerer, men gjør nettopp det. Kristne skoler trues med tap av offentlig støtte dersom de setter krav til ansattes tro og samlivsform. Statsråd Kjell Ingolf Ropstad fikk sterk kritikk fordi han ikke ville delta i Pride-parade i juni. Politikere og ansatte som var imot å heise regnbueflagget på offentlige bygninger, fikk høre hvor intolerante de var. Det er blitt klanderverdig ikke å hylle det seksuelle mangfold. 

Organisasjonen FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold kjemper for at alle samlivsformer, legninger og seksuelle utfoldelser skal aksepteres som likeverdige. FRI har sine trosdogmer. Homofili er medfødt, hevdes det. Men undersøkelser av eneggede tvillinger viser at årsaken ikke ligger i genene.  Seksuell legning kan ikke endres, får vi høre. Men mange kan fortelle at deres seksuelle orientering er endret.  

Samtidig kjemper FRI sammen med LHBTQ+-bevegelsen for at alle fritt skal få velge sitt kjønn og sin seksualitet og uttrykksform, uavhengig av biologi. De fører en målrettet  «identitets-politikk» til fordel for dem som deler felles identitet, enten de er homofile, lesbiske, bifile, skeive, transpersoner og så videre. Med grunnlag i såkalt «skeiv teori» finnes det i dag en lang rekke identiteter, som fremstiller seg selv som undertrykte, og krever rett til ikke å bli krenket. 

I 2006 samlet noen kjønnsaktivister seg i byen Yogyakarta i Indonesia. Der utarbeidet de noen prinsipper for å innarbeide beskyttelse av ulike identitets-grupper som en del av menneskerettighetene. Disse Yogyakarta-prinsippene blir nå brukt som internasjonale retningslinjer for politikere i mange land, blant annet Norge. Det blir arbeidet for at straffeloven skal  beskytte ulike identitets-grupper mot diskriminering. Siden det bare er den krenkede selv som kan avgjøre om de blir krenket, kan kritikk av disse bli straffbart. Noen synes å tolke enhver kritisk omtale som en hat-reaksjon.

 Nå må Stortinget opptre våkent. Alle mennesker har krav på vern mot vold og mobbing. Men en straffelov som kriminaliserer alle som ytrer seg kritisk til skeiv teori og ulike identitetsoppfatninger, vil være en alvorlig trussel mot ytringsfriheten og religionsfriheten. Skjer dette, er liberalismen blitt illiberal. Og toleransen er blitt totalitær.

Jon Kvalbein


Gå til innlegget

Biskoppelig advarsel uten grunnlag

Publisert rundt 2 måneder siden

Biskop Atle Sommerfeldt har advart mot å bruke Alv Magnus som forkynner, men mangler grunnlag for sine påstander.

I biskop Atle Sommerfeldts siste innlegg (Vårt Land 2/10) utdyper han sin advarsel mot å bruke Alv Magnus som forkynner i Borg bispedømme. Innlegget bør ikke bli stående uten kommentarer. 

Manuskriptet til talen som utløste advarselen og biskopens brev til alle prostene i Borg bispedømme ble gjengitt i Vårt Land 15. august. I brevet skrev biskopen at «Magnus både er utenfor en luthersk antropologi og frelseslære, og dessuten ikke viker tilbake i felleskirkelig sammenheng å hevde sitt særsyn, sterkt preget av ny-kalvinisme». Ingen av disse klagepunktene var begrunnet, heller ikke i ettertid. I sitt siste innlegg går biskopen et skritt videre og anklager Magnus for å «bruke prekestolen til egne politiske, dogmatiske eller konfesjonelle ideologier og kjepphester». Også her mangler begrunnelse. Hvilke politiske synspunkter var det Magnus gav uttrykk for? Hvilke egne kjepphester red han? Hvilke dogmatiske eller konfesjonelle feil gjorde han? At hans teologi er i strid med biskopens liberale tenkning, er åpenbart. Men da bør en biskop kunne beskrive hvor avviket befinner seg. Så kan leserne selv bedømme hvem som avviker fra Skriften og kirkens bekjennelse.

Nå har Sommerfeldt kommet med to ankepunkter mot Magnus av teologisk art. Sommerfeldt påstår at Magnus i sin preken «bryter med det mest grunnleggende i  luthersk teologi – den eksistensielle erfaring og kunnskap om at en kristen fortsetter å være både synder og rettferdig».  Ja, dette er en stor trøst for alle oss som har tatt imot syndenes forlatelse, men oppdager at den syndige lysten fortsatt er der: Vi blir ikke kvitt vår syndige natur. Men i vår kamp mot synden, skal vi få sette vår lit til at Guds nåde er nok. Jesus har utslettet vår syndeskyld ved sin stedfortredende død på korset, og vi er blitt ikledd Jesu rettferdighet, som holder for Guds domstol. 

Uttrykket «samtidig synder og rettferdig» betyr ikke at alle syndere er rettferdige for Gud. Den norske kirkes bekjennelsesskrift Augustana XII lærer at de som har falt fra dåpen, kan få tilgivelse når de omvender seg. Omvendelsen består av to deler: «Den ene er angeren, eller den redsel som jages inn i samvittigheten når synden blir kjent, den andre er troen, som avles av evangeliet eller avløsningen, og som stoler på at syndene forlates for Kristi skyld, og trøster samvittigheten og frir den fra redselen.» Det er luthersk kristendom å regne med at det i kirken er frafalne som trenger en slik forkynnelse. Ja, alle kristne trenger daglig omvendelse. Talen til Magnus hadde grunnlag i Bibel og bekjennelse.

En undersøkelse i Borg bispedømme i slutten av 2018 viste at to av tre kirkemedlemmer tror at Jesus bare var en vanlig mann eller en oppdiktet person. Bare 15 % tror at Jesus sto opp fra de døde, et helt sentralt ledd i kirkens trosbekjennelse. I sin kommentar til Vårt Land 15. mai avviste Sommerfeldt at undersøkelsen handlet om medlemmenes tro og sa: « Alle medlemmer av Den norske kirke er fullverdige medlemmer.» Intet av det Sommerfeldt har skrevet siden har gitt meg inntrykk av at det finnes kirkemedlemmer i Borg som trenger å høre forkynnelse til omvendelse.

Sommerfeldts andre ankepunkt gjelder Jesu liknelse om ugresset og hveten (Matt13), som jeg mener biskopen feiltolker. Jeg viser til boka «Jesus. Hvem var han? Hva ville han» (2008) der Hans Kvalbein omtaler liknelsen på s.154-55. Ugresset er giftig raigress som likner på hvete helt til dens mørkere korn blir synlige til høsten. Sorteringen må derfor vente til høsten. Liknelsens skille mellom veksttid og høst  svarer til skillet mellom den nåværende og kommende tidsalder.

Teksten er ofte brukt av liberale teologer som argument mot forsøk på å skille frafalne fra troende i kirken. Men teksten sier uttrykkelig at åkeren er verden(v.38), den omfatter alle mennesker. Innen det kristne fellesskapet er det Jesu klare formaning at åpenbare syndere skal kalles til omvendelse, og dersom det ikke nytter, skal de utelukkes fra menighetsfellesskapet (Matt 18, 15-18). Liknelsen er rettet mot tendenser i Jesu samtid, idet noen ville rydde det onde ut av verden for å virkeliggjøre Guds rike.  Men Gud selv vil foreta den dommen. Den kommer når Gud vil, og da blir de onde ryddet bort. Liknelsen er også en advarsel mot å bruke voldelige midler for å rense kirken. Men syndere som ikke vil omvende seg og vranglærere som forfører de troende, skal ikke tolereres i Jesu Kristi kirke.

Jon Kvalbein

Gå til innlegget

Sommerfeldts læretukt og dens konsekvenser

Publisert 3 måneder siden

Biskop Sommerfeldts forbud mot å bruke Alv Magnus som forkynner er ubegrunnet og har vidtrekkende konsekvenser

Biskop Atle Sommerfeldt har i et offentlig skriv til prostene i Borg bispedømme advart menighetene mot å bruke Alv Magnus som taler. To spørsmål bør besvares i etterkant: Hadde biskopen saklig grunnlag for sin advarsel? Betyr biskopens skriv en innskrenkning av den forkynnerfriheten som Kirkemøtet vedtok 11. april 2016 i forbindelse med innføringen av ekteskap mellom likekjønnede? 

Ifølge bekjennelsesskriftet Augustana artikkel  28, som er forpliktende læregrunnlag for Den norske kirke, har biskopene en guddommelig rett til å «forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og å stenge de ugudelige, som er kjent for sin gudløshet, ute fra det kirkelige samfunn, ikke med menneskelig makt, men med Ordet». Ingen bør frakjenne en biskop retten til å nekte en person å forkynne på kirkens vegne. Spørsmålet er om Magnus i sin forkynnelse avvek fra evangeliet – slik vi finner det i Det nye testamentet.

Biskopens skriv til prostene er gjengitt i sin helhet i Dagen 15. august. Biskopen viser til e-mail som sokneprest Arne-Leon Risholm har sendt til ham 18. mars. Risholm vil ikke «anbefale noen i Den norske kirke å benytte Alv Magnus som predikant». Magnus sendte biskopen det fullstendige manus til sin tale. Og talen ble lagt ved skrivet til prostene, der «de kontroversielle  formuleringene er uthevet fra biskopens side». Talen er også gjengitt i Dagen 15. august, der de «kontroversielle formuleringene» er kursivert. Det er her vi må lete for å finne grunnlaget for biskopens kritikk.

Må begrunnes

Biskopen hevder at «Magnus både er utenfor en luthersk antropologi og frelseslære, og dessuten ikke viker tilbake i felleskirkelige sammenhenger å hevde sitt særsyn, sterkt preget av ny-calvinisme».  Det er påfallende at biskopen setter fram så sterke og generelle beskyldninger uten å grunngi noen av dem. På hvilken måte har han satt seg «utenfor en luthersk antropologi»? Hvor avviker han fra luthersk frelseslære? Hva er det biskopen mener er et kritikkverdig «særsyn»? Hva er det i talen som er uttrykk for «ny-calvinisme»? En biskop kan ikke drive læretukt ved å utstede merkelapper. Kritikken må spesifiseres og begrunnes.

I Dagen 19. august utdyper Sommerfeldt sin kritikk. Her påstår han at advarselen mot Magnus sin forkynnelse handler om «at predikanten påtar seg rollen som Gud og dømmer de som har konkrete oppfatninger i enkeltspørsmål til helvete». Sommerfeldt skriver: «I den aktuelle prekenen dømmer Magnus også mennesker som har transseksuell eller homofil legning til helvete.» Enhver som leser prekenen, vil se at Sommerfeldts påstander er usanne. Espen Ottosen har rett når han skriver i Vårt Land 21. august: «Ingen av oss som står for en klassisk kristen samlivsetikk – slik Alv Magnus også gjør – mener at noen fordømmes av Gud på grunn av sin legning. Derimot fastholder vi at homofilt samliv er synd.»

Brakt til taushet

Sommerfeldts avvisning av Magnus som forkynner, synes å innebære en nytolkning av Kirkemøtets vedtak i april 2016. Der sto det: «Begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.» Noen har tolket dette vedtaket slik at det dreier seg om to likeverdige syn. Det er ikke tilfelle. «Alle medlemmene kan inngå ekteskap i sine lokale kirker», sto det i vedtaket. Selv et enstemmig menighetsråd kan ikke si nei til dette. Det Kirkemøtet tillot, var i realiteten en reservasjonsrett. De som er imot likekjønnet ekteskap, skulle få tale og undervise i samsvar med sitt syn. Erfaringen har vist oss hva denne reservasjonsretten er verd. Vi har sett at prester og kateketer som viser til at Bibelen fremstiller likekjønnet samliv som synd, kan få sterke reaksjoner fra aviser, konfirmanter og foreldre.  De som har et restriktivt syn, er i stor grad brakt til taushet.

Det er grunn til å merke seg at Kirkemøtets vedtak fra 2016 nå fremstilles på en innsnevrende måte. Professor Harald Hegstad uttaler til Vårt Land (24.august 2019) : «Selv om de er uenige i spørsmålet om likekjønnet vigsel har man funnet en måte å stå sammen gjennom Kirkemøtevedtaket fra 2016 der man anerkjenner hverandre og gir rom for to syn.»  Sokneprest  Arne-Leon Risholm uttrykker det samme: «Å leve med begge syn må innebære aksept for de med et annet syn enn oss selv» (Dagen 22. august). Er dette i samsvar med Kirkemøtets vedtak?  Der forutsatte man ikke gjensidig aksept eller anerkjennelse. Mange av dem som var imot likekjønnet ekteskap, betraktet likekjønnet ekteskap for å være i strid med Bibelen. Det dreiet seg om en vranglære som fører folk vill. Skal det ikke lenger være rom for en slik lære?

Minst fem syn

Det sies at det skal være rom for «to syn» på, eller riktigere: to motsatte teologier om, ekteskap mellom par av samme kjønn i Den norske kirke. Men i virkeligheten finnes det minst fem syn.

1. En rendyrket liberal teologi sier at ekteskap mellom to av samme kjønn er en menneskerett. Å nekte homofile dette, er å frakjenne dem deres menneskeverd. Kirken kan ikke akseptere en slik teologi i dag. Bibelens lære om ekteskapet reflekterer en annen tid og er ikke forpliktende for kirken.

2. En vanlig liberal teologi er at ekteskap mellom to av samme kjønn er bibelsk forsvarlig.  Gud er kjærlighet. Å hindre to mennesker som er glad i hverandre, å leve sammen i ekteskap, strider mot kjærlighetens evangelium.

3. En «nøytral» teologi, som kan finnes både blant tilhengere og motstandere av homofilt samliv, er at begge teologier om ekteskapet må tolereres. Men i praksis må kirken ta standpunkt. Deretter må alle respektere det som er vedtatt og ikke fortsette en kamp som truer kirkens enhet.

 4. En teologi som inntil nylig har vært nærmest enerådende i kirkens lære og tradisjon, er at ekteskapet er en institusjon mellom én mann og én kvinne. Alle bibelsteder som handler om ekteskapet og samliv mellom mennesker av samme kjønn, forkaster slikt samliv som synd og i strid med Guds vilje. 

5. Mange vil i tillegg til punkt 4 fremholde at Skriften feller en radikal dom over dem som ikke vil bøye seg for Guds vilje. Homofilt samliv hører med blant de synder som i Guds ord er omtalt som «uforenlig med Guds rike». Å velsigne et ekteskap mellom to av samme kjønn er uttrykk for en vranglære som en sann kirke aldri kan akseptere.

Tydelig signal

 For å unngå misforståelser må det understrekes at alle mennesker trenger syndenes forlatelse. Kirken skal forkynne Guds lov til anger og omvendelse. Men kirkens fremste kall er å peke på Jesu stedfortredende død for våre synder. Evangeliet er at ved troen på Ham kan et menneske bli frelst og frigjort til et nytt liv som Jesu disippel.

Så langt jeg kan se, er Sommerfeldts avvisning av Magnus et tydelig signal om at forkynnere som hevder det synet som er omtalt i punkt 5 ovenfor, ikke er velkommen på talerstolene i Borg. Dette til tross for at dette synet er i samsvar med det reformatoriske ideal at Skriften alene skal være rettesnor for tro, lære og liv. Hva sier Bispemøtet og Kirkerådet?  Slutter de seg til Sommerfeldts dom? Er det skjedd en innstramming av Kirkemøtets vedtak fra 2016? Dersom Kirkemøtet krever gjensidig anerkjennelse, er da også teologien i punkt 1 (det rendyrket liberale) uønsket i kirken?

Gå til innlegget

Frimodighet i kirken

Publisert 6 måneder siden

Kirkemøtets grunnleggende premiss om at her finnes to motstridende syn som begge er teologisk legitime, er uholdbart.

Det er de som står for en klassisk forståelse av ekteskapet, som må bære omkostningene etter at Kirkemøtet i 2017 gav grønt lys for kirkelig vigsel av to av samme kjønn. Dette påpeker styre­leder for Frimodig Kirke, Svein ­Granerud, i Vårt Land 15. juni. Det sies at kirken gir rom for to likeverdige syn. Men kirken sender ut ett arbeidslag som vandrer medstrøms, og ett som vandrer motstrøms – og som utløser flertallets aggresjon og beskyldninger om diskriminering, intoleranse og dømmesyke. Begge arbeidslag er sendt med kirkens kall og oppdrag, skriver Granerud.

Teologisk samtale

Granerud har rett i at om viljen er god, er ­dette et ­prosjekt som vanskelig lar seg g­jennomføre. Men hva er så Graneruds ­anbefaling i denne situasjonen: «Vi må fortsette den teologiske samtale. Vi skal ­omtale hverandre med vennlighet og respekt. Vi skal forkynne evangeliet om ­frelsen i Jesus alene. Men vi må også være ­ærlige om den situasjonen kirken ­befinner seg i.»

Jeg har stor sympati med Graneruds anliggende. Men har samtidig ­vansker med å forstå at hans anbefalinger ­peker på en vei ut av krisen.

1. Hva forventer Granerud av en fortsatt teologisk samtale? At de liberale oppgir sitt syn og Kirke­møtet omgjør sitt vedtak om å vie like­kjønnede, er lite realistisk. En samtale har etter mitt syn liten verdi dersom man ikke i utgangspunktet er enige om samtalegrunnlaget: Hva er det som kan avgjøre hva som er sant og rett? Reformatorisk kristendom regner med at Skriften alene er norm for tro, lære og liv i kirken.

2. Det finnes intet bibelsk grunnlag for å vie homofile. De som godtar likekjønnet ekteskap, bryter på en avgjørende måte med Bibelens ­autoritet. Her dreier det seg om en grunnleggende skaperordning og Guds bud. Man velsigner noe som Skriften kaller synd. Det sies klart at de som lever slik «ikke skal arve Guds rike» (1 Kor 6,9-11). Dette har med vår evige frelse å gjøre (Se også Rom 1, 25-27 og 1 Tim 1, 9-11).

3. I Bibelen blir det advart mot vranglærere som volder s­plittelse og anstøt (Rom 16,17, 2. Joh 10). Slik vranglære skal ikke ­tolereres i en sann kristen menighet, den har ­ingen legitim plass der. Skal vi være ærlige om den situasjonen kirken ­befinner seg i, må vi si at kirkens vedtak om å vie likekjønnede par er i strid med Skriften og derfor ikke bør ­aksepteres eller respekteres.

Kirkemøtets grunnleggende premiss om at her finnes to motstridende syn som begge er teologisk legitime, er uholdbart.

4. I Den norske kirke blir prester og biskoper fortsatt vigslet og lover å forkynne og lære i samsvar med Skriften og kirkens bekjennelsesskrifter. Vi må gjerne omtale alle med vennlighet. Men jeg har ikke respekt for dem som lover troskap mot Skriften og samtidig går inn for å velsigne forhold som ikke lar seg forene med Guds rike. Kirkens oppgave er å avsløre synden og forkynne til omvendelse og nytt liv, ikke å velsigne det syndige livet.

5. Vi trenger i dag ­frimodige ­kristne som våger å stå for ­Bibelens lære også når den ­bryter med folke­opinionen og tidsåndens t­ilpasningsteologi. De vil ikke bli ­populære – verken i folke­kirken ­eller blant folk flest. Men sannheten tro i kjærlighet kan de bli redskaper til å fremme ekte kristen tro og etter­følgelse også i vår tid.

Jon Kvalbein

Pedagog, redaktør og skribent

Gå til innlegget

Hvor går frikirkene?

Publisert 6 måneder siden

Frikirkene må ta stilling til ekteskap mellom to av samme kjønn.



Skal to personer med samme kjønn få gifte seg med kirkens velsignelse?Spørsmålet har splittet kirkesamfunn over hele verden. Den norske kirke har svart ja til tross for at Bibelen taler tydelig imot. Hvordan reagerer norske frikirker? Metodistene, baptistene og pinsevennene står overfor viktige valg. Resultatet angår ikke bare medlemmene. Fellesskapet mellom evangeliske kristne trues dersom Gudsord ikke får være autoritet i spørsmål som angår frelsen.


Metodistkirken i Norge er en de lav den globale The United Methodist Church (UMC) , som ble etablert i 1968 og omfatter ca 12.8 millioner medlemmer.  Denne kirken har sagt nei til vigsel og ordinasjon av homofile som lever i likekjønnet ekteskap. Homofilt samliv er beskrevet som «uforenlig med kristen lære».  Men helt siden 1972 er det fremmet forslag om å fjerne disse restriksjonene. Dette har utløst dype motsetninger i kirken. 23. - 26. februar i år var 800 delegater fra hele verden samlet til generalforsamlingen i St. Louis USA med homofolispørsmålet som eneste sak.

I Norge har metodistene 47 menigheter og ca 11 000 medlemmer. Disse sendte to delegater til generalforsamlingen. Det var Hilde Marie Movafagh, som er rektor ved Metodistkirkens teologiske seminar ved MF vitenskapelige høgskole. Den andre var Audun Westad, som er leder  for hovedstyret i Metodistkirken Norge. Som norsk delegat for prestene deltok Frøydis Grinna. Alle tre ønsket å åpne for å vie personer med samme kjønn.

Generalforsamlingen i UMC  vedtok på sitt møte i februar med 449 mot 374 stemmer å holde fast på at «homofilt samliv er i strid med kristen lære». De norske utsendingene var skuffet over resultatet. De mener at vedtaket var ulovlig og ønsker at saken blir tatt opp igjen på ordinær generalforsamling i 2020. Faren for global splittelse er nå overhengende. Metodistkirken i Norge skal drøfte situasjonen på sin årskonferanse 20.-23. juni. Der fremlegges to motstridende vedtak, og avgjørelsen kan splitte kirken.


Det norske baptistsamfunn vedtok i 2000 at homofil praksis ikke er forenlig med lederstillinger. Da Oslo 3. baptistmenighet ikke delte dette synet, ble den utelukket frikirkesamfunnet. Nå har Bærum baptistmenighet valgt en lesbisk kvinne inn i menighetsrådet. Det norske baptistsamfunn har sendt en uttalelse fra hovedstyret til menighetene der det står: 

«Vi har forståelse for at dette emnet er vanskelig for noen. Men når det er sagt, vil vi også understreke at Bibelen til alle tider har vært øverste autoritet hos baptistene. Vi ser ikke at Bibelen fordømmer mennesker som har en homofil legning. Derimot tar Bibelen opp homoseksuell praksis. De bibelsteder som tar opp en slik praksis, gjør det på en avvisende måte. Ut fra Bibelens ord om homoseksuelle forhold, finner vi det ikke riktig at personer som lever ut sin homoseksualitet, kan ha lederoppgaver i våre menigheter eller i Det Norske Baptistsamfunn.» 

Men det er ulike syn blant baptistene. Hovedstyret er delt i saken, som nå blir tatt opp på landsmøtet i Tromsø 5.-7. juli.


Pinsebevegelsen i Norge var med blant de 36 kirkesamfunn og kristelige organisasjoner som stod bak en erklæring om ekteskapet der det ble sagt «Ja til ekteskapet som en Guds ordning for én mann og én kvinne». Dette er i samsvar med Trosgrunnlaget som forplikter Pinsebevegelsen. Men det er uenighet om hvordan man skal forholde seg til dem som anerkjenner likekjønnet ekteskap.

I2013 nedsatte lederrådet  i Pinsebevegelsen en «Teologiskrefleksjonsgruppe» (her kalt TR) som skulle arbeide med teologiske og etiske spørsmål - med  Øyvind Gaarder Andersen (ØGA) som leder. Han er høyskolelektor ved Høyskolen for Ledelse og Teologi.

I Dagensdebatt.no 6.02.16 skrev han: «Det diskuteres om spørsmålet om likekjønnet ekteskap er kirkesplittende. Svaret er et klart ja. Dette har jeg hevdet i ulike artikler tidligere og gjentar det nå. Det er kirkesplittende innad i kirkesamfunn, og det splitter mellom kirkesamfunn.»

I Korsets Seier 11.04.16 utdypet han kritikken mot de som hevder at spørsmålet om likekjønnede ekteskap ikke er kirkesplittende: «Men dermed bagatelliserer man det hele – på nivå med for eksempel om kristne kan drikke vin eller ikke. Ulike dåpssyn derimot er jo faktisk kirkesplittende. Men dette med likekjønnede ekteskap er av langt mer alvorlig og grunnleggende art enn ulike dåpssyn. Det er ifølge 1 Kor 6,9-11 et frelsesspørsmål.»

TR kom 16.01.17 med en klar advarsel mot å samarbeide med prester som vier likekjønnede par: «Når man godtar likekjønnet ekteskap, bryter man på en avgjørende måte med Bibelens autoritet. Man velsigner noe som Skriften med all tydelighet kaller synd. Det sies klart at de som lever slik «ikke skal arve Guds rike» (1 Kor6,9-11). Dette har med andre ord med vår evige frelse å gjøre, og handler også om en grunnleggende skaperordning (1 Mos. 1,27. Se også Rom 1, 25-27 og 1 Tim 1, 9-11). Vi vil derfor anbefale ikke å ha preken- og gudstjenestefellesskap med dem som hevder et synspunkt som på en slik måte fratar Bibelen dens autoritet. Preken- og gudstjenestefellesskap vil i en slik sammenheng bidra til å bagatellisere viktigheten av det lærepunktet det her er tale om. Det dreier seg om et spørsmål av en helt annen fundamental betydning enn de læremessige forskjeller som tidligere har vært aktuelle i forbindelse med fellesmøter og annet gudstjenestelig samarbeid som Pinsebevegelsen i Norge har deltatt i.»

I en utdypende veiledning 22.02.17 blir det pekt på at TRs anliggende er å unngå at deltakelse i økumeniske sammenhenger gir støtte til eller legitimerer et annet bibel- og ekteskapssyn. Men det hindrer ikke samarbeid på andre områder lokalt og nasjonalt. Det blir også vist til at norske pinsemenigheter er selvstendige menigheter, derfor er ansvaret for håndteringen opp til det lokale lederskap.

Det er tydelig at TRs veiledning har utløst sterk debatt innad.  I Dagen(2.06.17) omtalte redaktør i Korsets Seier (KS) Anne Gustavsen homofilspørsmålet som en «verkebyll» i Pinsebevegelsen.

Den mediekjente lederen Egil Svartdahl uttalte seg kritisk til TRs tilråding under Pinsebevegelsens store sommerstevne på Hedmarktoppen 11.07.17. Han ville ikke bruke betegnelsen vranglærer om de som anerkjenner ekteskap mellom likekjønnede. Han reduserte betydningen av ulike syn på etiske spørsmål (Se Dagen 2.9.17). Også Terje Hegertun, som er ansatt som professor på MF for å fremstille pinsevennenes teologi der, var åpen for debatt om to syn på ekteskapet «uten at fasiten var gitt på forhånd» (Dagen 10.06.17). Han tok avstand fra at ledere som har et liberalt syn på dette, skulle avskjediges. Det er bedre med en avklart uenighet enn en påtvunget eller tilsynelatende enighet, sa han. 28.06.17 spurte Dagen ledere i 13 pinsemenigheter om det er greit å slippe til folk på talerstolen med andre syn enn det tradisjonelle, og om Pinsebevegelsen kan leve med to syn i denne saken. Noen ønsket ikke å svare, og de som svarte hadde ulike syn. I ettertid har motsetningene vært håndtert internt.

Men Pinsebevegelsen kommer ikke utenom å gi et tydelig svar: Skal de som er positive til homofilt samliv være velkommen som ledere og talere i pinsebevegelsen? Hvem skal pinsemenighetene samarbeide med? De ulike menighetene er selvstendige og kan komme til å velge ulik kurs. Vil dette føre til en organisatorisk splittelse? Situasjonen i Den norske kirke viser at det i praksis er umulig å likestille to syn som står diametralt i strid med hverandre. Alle som vil fastholde at Guds ord må være overordnet norm for tro, lære og liv, bør lytte til de råd som ØGA og TR har gitt i dette spørsmålet.


Jon Kvalbein




Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere