Jon Kvalbein

Alder:
  RSS

Om Jon

Følgere

Frimodighet i kirken

Publisert 3 måneder siden

Kirkemøtets grunnleggende premiss om at her finnes to motstridende syn som begge er teologisk legitime, er uholdbart.

Det er de som står for en klassisk forståelse av ekteskapet, som må bære omkostningene etter at Kirkemøtet i 2017 gav grønt lys for kirkelig vigsel av to av samme kjønn. Dette påpeker styre­leder for Frimodig Kirke, Svein ­Granerud, i Vårt Land 15. juni. Det sies at kirken gir rom for to likeverdige syn. Men kirken sender ut ett arbeidslag som vandrer medstrøms, og ett som vandrer motstrøms – og som utløser flertallets aggresjon og beskyldninger om diskriminering, intoleranse og dømmesyke. Begge arbeidslag er sendt med kirkens kall og oppdrag, skriver Granerud.

Teologisk samtale

Granerud har rett i at om viljen er god, er ­dette et ­prosjekt som vanskelig lar seg g­jennomføre. Men hva er så Graneruds ­anbefaling i denne situasjonen: «Vi må fortsette den teologiske samtale. Vi skal ­omtale hverandre med vennlighet og respekt. Vi skal forkynne evangeliet om ­frelsen i Jesus alene. Men vi må også være ­ærlige om den situasjonen kirken ­befinner seg i.»

Jeg har stor sympati med Graneruds anliggende. Men har samtidig ­vansker med å forstå at hans anbefalinger ­peker på en vei ut av krisen.

1. Hva forventer Granerud av en fortsatt teologisk samtale? At de liberale oppgir sitt syn og Kirke­møtet omgjør sitt vedtak om å vie like­kjønnede, er lite realistisk. En samtale har etter mitt syn liten verdi dersom man ikke i utgangspunktet er enige om samtalegrunnlaget: Hva er det som kan avgjøre hva som er sant og rett? Reformatorisk kristendom regner med at Skriften alene er norm for tro, lære og liv i kirken.

2. Det finnes intet bibelsk grunnlag for å vie homofile. De som godtar likekjønnet ekteskap, bryter på en avgjørende måte med Bibelens ­autoritet. Her dreier det seg om en grunnleggende skaperordning og Guds bud. Man velsigner noe som Skriften kaller synd. Det sies klart at de som lever slik «ikke skal arve Guds rike» (1 Kor 6,9-11). Dette har med vår evige frelse å gjøre (Se også Rom 1, 25-27 og 1 Tim 1, 9-11).

3. I Bibelen blir det advart mot vranglærere som volder s­plittelse og anstøt (Rom 16,17, 2. Joh 10). Slik vranglære skal ikke ­tolereres i en sann kristen menighet, den har ­ingen legitim plass der. Skal vi være ærlige om den situasjonen kirken ­befinner seg i, må vi si at kirkens vedtak om å vie likekjønnede par er i strid med Skriften og derfor ikke bør ­aksepteres eller respekteres.

Kirkemøtets grunnleggende premiss om at her finnes to motstridende syn som begge er teologisk legitime, er uholdbart.

4. I Den norske kirke blir prester og biskoper fortsatt vigslet og lover å forkynne og lære i samsvar med Skriften og kirkens bekjennelsesskrifter. Vi må gjerne omtale alle med vennlighet. Men jeg har ikke respekt for dem som lover troskap mot Skriften og samtidig går inn for å velsigne forhold som ikke lar seg forene med Guds rike. Kirkens oppgave er å avsløre synden og forkynne til omvendelse og nytt liv, ikke å velsigne det syndige livet.

5. Vi trenger i dag ­frimodige ­kristne som våger å stå for ­Bibelens lære også når den ­bryter med folke­opinionen og tidsåndens t­ilpasningsteologi. De vil ikke bli ­populære – verken i folke­kirken ­eller blant folk flest. Men sannheten tro i kjærlighet kan de bli redskaper til å fremme ekte kristen tro og etter­følgelse også i vår tid.

Jon Kvalbein

Pedagog, redaktør og skribent

Gå til innlegget

Hvor går frikirkene?

Publisert 3 måneder siden

Frikirkene må ta stilling til ekteskap mellom to av samme kjønn.



Skal to personer med samme kjønn få gifte seg med kirkens velsignelse?Spørsmålet har splittet kirkesamfunn over hele verden. Den norske kirke har svart ja til tross for at Bibelen taler tydelig imot. Hvordan reagerer norske frikirker? Metodistene, baptistene og pinsevennene står overfor viktige valg. Resultatet angår ikke bare medlemmene. Fellesskapet mellom evangeliske kristne trues dersom Gudsord ikke får være autoritet i spørsmål som angår frelsen.


Metodistkirken i Norge er en de lav den globale The United Methodist Church (UMC) , som ble etablert i 1968 og omfatter ca 12.8 millioner medlemmer.  Denne kirken har sagt nei til vigsel og ordinasjon av homofile som lever i likekjønnet ekteskap. Homofilt samliv er beskrevet som «uforenlig med kristen lære».  Men helt siden 1972 er det fremmet forslag om å fjerne disse restriksjonene. Dette har utløst dype motsetninger i kirken. 23. - 26. februar i år var 800 delegater fra hele verden samlet til generalforsamlingen i St. Louis USA med homofolispørsmålet som eneste sak.

I Norge har metodistene 47 menigheter og ca 11 000 medlemmer. Disse sendte to delegater til generalforsamlingen. Det var Hilde Marie Movafagh, som er rektor ved Metodistkirkens teologiske seminar ved MF vitenskapelige høgskole. Den andre var Audun Westad, som er leder  for hovedstyret i Metodistkirken Norge. Som norsk delegat for prestene deltok Frøydis Grinna. Alle tre ønsket å åpne for å vie personer med samme kjønn.

Generalforsamlingen i UMC  vedtok på sitt møte i februar med 449 mot 374 stemmer å holde fast på at «homofilt samliv er i strid med kristen lære». De norske utsendingene var skuffet over resultatet. De mener at vedtaket var ulovlig og ønsker at saken blir tatt opp igjen på ordinær generalforsamling i 2020. Faren for global splittelse er nå overhengende. Metodistkirken i Norge skal drøfte situasjonen på sin årskonferanse 20.-23. juni. Der fremlegges to motstridende vedtak, og avgjørelsen kan splitte kirken.


Det norske baptistsamfunn vedtok i 2000 at homofil praksis ikke er forenlig med lederstillinger. Da Oslo 3. baptistmenighet ikke delte dette synet, ble den utelukket frikirkesamfunnet. Nå har Bærum baptistmenighet valgt en lesbisk kvinne inn i menighetsrådet. Det norske baptistsamfunn har sendt en uttalelse fra hovedstyret til menighetene der det står: 

«Vi har forståelse for at dette emnet er vanskelig for noen. Men når det er sagt, vil vi også understreke at Bibelen til alle tider har vært øverste autoritet hos baptistene. Vi ser ikke at Bibelen fordømmer mennesker som har en homofil legning. Derimot tar Bibelen opp homoseksuell praksis. De bibelsteder som tar opp en slik praksis, gjør det på en avvisende måte. Ut fra Bibelens ord om homoseksuelle forhold, finner vi det ikke riktig at personer som lever ut sin homoseksualitet, kan ha lederoppgaver i våre menigheter eller i Det Norske Baptistsamfunn.» 

Men det er ulike syn blant baptistene. Hovedstyret er delt i saken, som nå blir tatt opp på landsmøtet i Tromsø 5.-7. juli.


Pinsebevegelsen i Norge var med blant de 36 kirkesamfunn og kristelige organisasjoner som stod bak en erklæring om ekteskapet der det ble sagt «Ja til ekteskapet som en Guds ordning for én mann og én kvinne». Dette er i samsvar med Trosgrunnlaget som forplikter Pinsebevegelsen. Men det er uenighet om hvordan man skal forholde seg til dem som anerkjenner likekjønnet ekteskap.

I2013 nedsatte lederrådet  i Pinsebevegelsen en «Teologiskrefleksjonsgruppe» (her kalt TR) som skulle arbeide med teologiske og etiske spørsmål - med  Øyvind Gaarder Andersen (ØGA) som leder. Han er høyskolelektor ved Høyskolen for Ledelse og Teologi.

I Dagensdebatt.no 6.02.16 skrev han: «Det diskuteres om spørsmålet om likekjønnet ekteskap er kirkesplittende. Svaret er et klart ja. Dette har jeg hevdet i ulike artikler tidligere og gjentar det nå. Det er kirkesplittende innad i kirkesamfunn, og det splitter mellom kirkesamfunn.»

I Korsets Seier 11.04.16 utdypet han kritikken mot de som hevder at spørsmålet om likekjønnede ekteskap ikke er kirkesplittende: «Men dermed bagatelliserer man det hele – på nivå med for eksempel om kristne kan drikke vin eller ikke. Ulike dåpssyn derimot er jo faktisk kirkesplittende. Men dette med likekjønnede ekteskap er av langt mer alvorlig og grunnleggende art enn ulike dåpssyn. Det er ifølge 1 Kor 6,9-11 et frelsesspørsmål.»

TR kom 16.01.17 med en klar advarsel mot å samarbeide med prester som vier likekjønnede par: «Når man godtar likekjønnet ekteskap, bryter man på en avgjørende måte med Bibelens autoritet. Man velsigner noe som Skriften med all tydelighet kaller synd. Det sies klart at de som lever slik «ikke skal arve Guds rike» (1 Kor6,9-11). Dette har med andre ord med vår evige frelse å gjøre, og handler også om en grunnleggende skaperordning (1 Mos. 1,27. Se også Rom 1, 25-27 og 1 Tim 1, 9-11). Vi vil derfor anbefale ikke å ha preken- og gudstjenestefellesskap med dem som hevder et synspunkt som på en slik måte fratar Bibelen dens autoritet. Preken- og gudstjenestefellesskap vil i en slik sammenheng bidra til å bagatellisere viktigheten av det lærepunktet det her er tale om. Det dreier seg om et spørsmål av en helt annen fundamental betydning enn de læremessige forskjeller som tidligere har vært aktuelle i forbindelse med fellesmøter og annet gudstjenestelig samarbeid som Pinsebevegelsen i Norge har deltatt i.»

I en utdypende veiledning 22.02.17 blir det pekt på at TRs anliggende er å unngå at deltakelse i økumeniske sammenhenger gir støtte til eller legitimerer et annet bibel- og ekteskapssyn. Men det hindrer ikke samarbeid på andre områder lokalt og nasjonalt. Det blir også vist til at norske pinsemenigheter er selvstendige menigheter, derfor er ansvaret for håndteringen opp til det lokale lederskap.

Det er tydelig at TRs veiledning har utløst sterk debatt innad.  I Dagen(2.06.17) omtalte redaktør i Korsets Seier (KS) Anne Gustavsen homofilspørsmålet som en «verkebyll» i Pinsebevegelsen.

Den mediekjente lederen Egil Svartdahl uttalte seg kritisk til TRs tilråding under Pinsebevegelsens store sommerstevne på Hedmarktoppen 11.07.17. Han ville ikke bruke betegnelsen vranglærer om de som anerkjenner ekteskap mellom likekjønnede. Han reduserte betydningen av ulike syn på etiske spørsmål (Se Dagen 2.9.17). Også Terje Hegertun, som er ansatt som professor på MF for å fremstille pinsevennenes teologi der, var åpen for debatt om to syn på ekteskapet «uten at fasiten var gitt på forhånd» (Dagen 10.06.17). Han tok avstand fra at ledere som har et liberalt syn på dette, skulle avskjediges. Det er bedre med en avklart uenighet enn en påtvunget eller tilsynelatende enighet, sa han. 28.06.17 spurte Dagen ledere i 13 pinsemenigheter om det er greit å slippe til folk på talerstolen med andre syn enn det tradisjonelle, og om Pinsebevegelsen kan leve med to syn i denne saken. Noen ønsket ikke å svare, og de som svarte hadde ulike syn. I ettertid har motsetningene vært håndtert internt.

Men Pinsebevegelsen kommer ikke utenom å gi et tydelig svar: Skal de som er positive til homofilt samliv være velkommen som ledere og talere i pinsebevegelsen? Hvem skal pinsemenighetene samarbeide med? De ulike menighetene er selvstendige og kan komme til å velge ulik kurs. Vil dette føre til en organisatorisk splittelse? Situasjonen i Den norske kirke viser at det i praksis er umulig å likestille to syn som står diametralt i strid med hverandre. Alle som vil fastholde at Guds ord må være overordnet norm for tro, lære og liv, bør lytte til de råd som ØGA og TR har gitt i dette spørsmålet.


Jon Kvalbein




Gå til innlegget

Utfordring til Åpen Folkekirke

Publisert 4 måneder siden

Foran høstens kirkevalg bør Åpen Folkekirke gjøre rede for hva partiet vil prioritere.




Til høsten blir det nytt kirkevalg i Den norske kirke (Dnk).  Det bør engasjere alle som er opptatt av utviklingen i norsk kristenliv, enten man er medlem av Dnk eller ikke. Kirkepartiet «Åpen folkekirke» har i dag avgjørende makt til å bestemme hva kirken skal prioritere.  I forkant av politiske valg pleier mediene å stille partiledere nærgående spørsmål for å avklare hva de ønsker å oppnå. Slike spørsmål bør også kirkeledelsen og  kirkevalget få og besvare før kirkevalget.

Kirkeloven pålegger både kirkeråd, bispedømmeråd og menighetsråd å ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det åndelige liv i menighetene. Og i strategiplanen for Dnk blir det fastslått at kirken skal være «bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen».

            Kirkeloven forutsetter at Dnk skal være evangelisk-luthersk .Det må bety at Bibelen og kirkens bekjennelsesskrifter er kirkens forpliktende læregrunnlag. En undersøkelse blant kirkens medlemmer i 2016 viste imidlertid at under halvparten av dem  (48%) oppfattet seg som en kristen, mens en av tre (33%) bekjente seg som ateister (kfr Aftenposten 23. mars 2016).  Dette må være Dnks største misjonsutfordring - å vekke sine ikke-bekjennende og  ateister til kristen tro og åndelig liv.

Det som binder kirken sammen, er troen på Jesus Kristus, får vi høre fra kirkens ledelse. Jesu Kristi kirke har Kristus som Herre og bør prioritere Hans vilje. Misjonsbefalingen viser hva som er hans fremste ønske - at alle mennesker skal bli hans disipler som «holder alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,18-20). Frelsesgrunnlaget er gjort ferdig ved Jesu død og oppstandelse. I dag tales det mye om Guds kjærlighet, mindre om hvordan denne kjærligheten kommer til uttrykk: «For så (slik) har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Jesus har selv sagt: «Jeg eroppstandelsen og livet, ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh14,6). Troen på Jesus er det eneste som kan redde et menneske fra evig fortapelse. 

At en stor del av kirkens egne medlemmer fornekter Guds eksistens, må være en misjonerende kirkes største nød. Hvordan kan Den norske kirke vekke disse til en frelsende tro på Bibelens Kristus?  Dette bør være et viktig tema på neste kirkemøte.

Utfordringen er hermed gitt til kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum og til lederen av Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen.  Også årets kandidater ved kirkevalget bør både i media og lokalt bli utfordret til å svare på dette før valget. Det er rimelig at velgerne får vite hva kandidatene vil prioritere. 


Jon Kvalbein

Gå til innlegget

En nødvendig selvransakelse

Publisert 8 måneder siden

Har vi blitt likegyldige til en abortlov som gjør sortering til en menneskerett?


Tre firedeler avalle jøder som bodde i Europa i 1939 ble drept av nazistene underkrigen – i alt 6 millioner. 26. november 1942 dro transportskipet«Donau» fra Oslo til Tyskland med 532 jødiske fanger, bare ni avdem overlevde. Siden ble 244 jøder sendt i døden. Nå deltar mange i debatten: Hva gjorde norsk politi? Hjemmefronten? Mediefolk? Norskekirkeledere? Bøker og artikler har avdekket svikt. Og vi beklager nå med rette mangelen på vilje og innsats for å berge jødenes liv under krigen. Men hva tenker vi om den største utryddelse av uønskede mennesker i vår egen tid? I 2017 førte loven om fri abort til avliving av 12 733 mennesker i Norge. Det er 17 ganger så mange som antall jøder som ble transportert fra Norge og avlivet under den siste verdenskrigen.         .

Herbert C. Kelman har sagt at moralske hemninger mot voldsbruk og grusomhet har en tendens til å bli svekket når tre betingelser er oppfylt: Volden er autorisert fra høyere hold, utøvelsen er rutinemessig, og ofrene blir avhumanisert ved språkbruk og indoktrinering. Det var dette som skjedde i Hitler-Tyskland. Jødene ble omtalt som en uønsket «forurensning». Målet var å gjøre rikets territorium «jøderent».Avlivningen foregikk stille, velorganisert og systematisk i avsperrede leirer. Bak Holocaust lå en positiv visjon: En menneskehet uten forurensning. De uønskede ble fratatt menneskeverd. Slik kunne de sorteres vekk uten nevneverdige protester.

Bak loven om friabort ligger også en positiv visjon: Alle barn skal være ønsket. Abortloven gir adgang til å fjerne de uønskede. Loven er i seg selv en sorteringslov. Loven er vedtatt i Stortinget. Men staten foretar ikke selve sorteringen. Det valget er overlatt til den vordende mor. Hun må avgjøre om hennes ufødte barn skal få leve eller ikke. Sykehusene følger opp. 

Språkbruk skjuler virkeligheten. Fosteret omtales som en «celleklump», en del av kvinnens kropp. Man unngår å snakke om at det dreier seg om et nytt menneskeliv.  Det tales om «selvbestemt» abort, selv om alle vet at intet ufødt barn selv har bestemt seg for å ta livet av seg selv. Å få avlivet sitt eget ufødte barn blir omtalt som en menneskerett, en av kvinnens «reproduktive rettigheter». Egentlig dreier det seg om å frata et annet menneske dets mest grunnleggende menneskerett, nemlig retten til å leve. Selvbestemmelse er bra – før samleiet. Det er tidspunktet for ta stilling til om et barn er ønsket, og ta konsekvensen av dette, fremfor å avlive det etter at det er skapt.

            I dag er mange opptatt at naturvern. Ørna er vernet. Det er også egget i reiret. Alle vet at et fjernet egg er en avlivet ørn. Alle vet at et fjernet foster er et avlivet menneske. Hvorfor skal ikke barnet i mors liv ha minst like stort vern som egget i ørnereiret? Kvinnens rett har ført til at vi på 43 år har tatt livet av nær 700 000norske barn. I 2017 fødte norske kvinner i gjennomsnitt 1,62 barn, mens det bør være minst 2,1 for å opprettholde folketallet. Slik går det når barn oppleves som en byrde.

Kvinner som er blitt uønsket gravide, trenger forståelse og støtte. Men abortloven må først og fremst betraktes i et menneskerettsperspektiv der retten til liv er overordnet. Det menneskesynet som ligger til grunn for denne loven, er etisk forkastelig. Politisk er det bred enighet om loven. Alle forslag om innstramming møtes med demonstrasjoner. Mange betrakter saken som «tapt». Likegyldigheten rår, slik den gjorde i møte med jødeutryddelsen under krigen.

Alle bør spørre seg selv: Du som nå anklager dem som stilte seg likegyldig til utryddelsen av uønskede jøder under krigen, hva gjør du i møte med den utryddelsen av uønskede barn som skjer i vår egen samtid? Kampen for menneskeverd og rettferdighet fører alltid til  motstand. Men vi har ytringsfrihet. Og vi risikerer ikke på langt nær så mye som de nordmenn som protesterte imot nazistene under krigen. Likegyldigheten dreper fortsatt. Det er tid for selvransakelse og handling!

Jon Kvalbein

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere