Jon Kvalbein

Alder:
  RSS

Om Jon

Følgere

To redaktører om kirkens tro

Publisert 9 dager siden

Dialogen mellom redaktørene i Dagbladet og Vårt land viser at Egeland har bedre forståelse av hva som er kirkens krise enn Bore.



 Det vekker oppsikt når Dagbladets redaktør John Olav Egeland retter søkelyset mot den lave oppslutningen i kirkevalget og den høye andelen av medlemmer i Den norske kirke som definerer seg som «ikke-troende». Vårt Lands sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore skrev i VL 20/6 at Egeland hadde meldt seg som «en litt spesiell messias for å dømme Den norske kirkes levende og døde». Bore tok oppgjør med det han kalte «pietismen i Dagbladet», der man fortsatt tror at omvendelse må til for å kalle seg «personlig kristen».

På lederplass i VL 26/6 slo Bore fast at avisen «står trygt på evangelisk-luthersk grunn, og på de lutherske kirkenes bekjennelsesskrifter». Men da er det oppsiktsvekkende at Bore forholder seg så overflatisk til den tro som «kirken står og faller med», nemlig læren om rettferdiggjørelsen – hvordan et menneske kan bli frelst ved tro.

I Augustana IV heter det at «et menneske kan bli rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Jesu skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder». Denne frelsende tro har ikke et egenprodusert innhold. Det dreier seg om en personlig tillit til at Jesus ved sitt frelsesverk har lagt grunnlaget for syndenes forlatelse og evig liv i Guds rike. I 1. Johannes brev 5, 11-13 står det: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» En troende kristen vet at han/hun er en synder som stadig trenger Guds nåde og vender seg til Jesus og tar til seg Bibelens frelsesløfter.

Augustana X lærer at en som er døpt, kan falle fra troen. Da er det kirkens kall å forkynne til omvendelse, som består av anger og tro. Legg merke til at dette er evangelisk-luthersk lære. Denne er forpliktende for alle biskoper og prester i Den norske kirke, og for Vårt Land. Bore formaner Dagbladets redaktør til å «respektere folks evne til å velge selv, og applaudere en bred folkelig kirke som viser stor romslighet både utad og innad» (VL 20/6).  Nå har undersøkelser vist at av de som har stemmerett i Den norske kirke, oppgir 42 prosent at de ikke er troende. En tidligere undersøkelse viser at en tredel av kirkens medlemmer regner seg som ateister. 

 Burde ikke Bore respektere disse medlemmenes evne til å velge hvordan de vil beskrive sitt forhold til den kristne tro? En ateist benekter at Gud finnes og kan ikke samtidig være en kristen. En ateist forkaster samtlige ledd i den trosbekjennelsen til den treenige Gud som fremsies i kirken hver søndag. En kirke som vil være bekjennende og misjonerende, må forkynne slik at mennesker kommer til kristen tro. Ellers svikter kirken Jesu misjonsbefaling. 

Egeland betrakter kirken utenfra og spør om hva som bør veie tyngst for kirken: Sjelenes frelse eller statens millioner? (VL 16/6). Når kirkens avstår fra å forkynne til omvendelse, kan grunnen være frykt for at ikke-troende melder seg ut av kirken. Dette kan ramme kirkens økonomi, slik Egeland påpeker. Men det er en enda større tragedie dersom kirken slutter å lede mennesker til tro. Alle skal etter døden stilles til regnskap for Guds domstol. Kirkens kan borttolke dette,velsigne synden, tilpasse seg folkeopinionen, fjerne alt anstøtelig og på den måten prostituere seg selv for penger. Da er den ikke lenger Jesu Kristi kirke.

Dialogen mellom Bore og Egeland røper at Egeland har bedre forståelse av hva som er kirkens krise enn det Bore gir uttrykk for.

Gå til innlegget

Hva KrF bør prioritere

Publisert rundt 1 måned siden

KrF bør prioritere ufødte barns rett til å leve og barnets rett til å "kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem".

«KrF gikk på et dundrende nederlag i striden om bioteknologiloven», skrev Vårt Lands politiske redaktør Berit Aalborg i avisen 28. mai. «Et historisk nederlag» var Hilde Frafjord Johnsons dom to dager senere. Resultatet av avstemningen ble ikke slik Kjell Ingolf Ropstad og KrF hadde ønsket. Men de lyktes med å engasjere Stortinget, pressen og folket i meget viktige verdispørsmål som vi ikke bør bli ferdig med. 

 Individuell selvrealisering og likestilling er nå på en kritikkverdig måte blitt opphøyd til overordnede etiske idealer. Bakgrunnen for stortingsdebatten 26. mai kan kort beskrives slik: Ekteskapsloven og bioteknologiloven ble i 2008 endret slik at to av samme kjønn kunne gifte seg og få barn. Far kunne erstattes av «medmor». Det biologiske båndet mellom mor, far og barn ble bevisst brutt, på bekostning av barnets rett til å «kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem» (FNs barnekonvensjon 7.1).

Abortloven hadde allerede fra 1978 gitt en kvinne rett til å få fjernet sitt ufødte barn innen 12. svangerskapsuke. Den kalles lov om selvbestemt abort. Dette er misvisende. Intet ufødt barn har noen gang bestemt seg selv til å bli abortert.  Kvinnen er tildelt suveren «selvbestemmelse» over et annet individs liv.  Loven er i seg selv en sorterings-tillatelse. Avgjørende er om hun betrakter barnet som «ønsket» eller «uønsket». Noen begrunnelse er ikke nødvendig. Barnets livsrett og menneskeverd er ikke ivaretatt. Mange følelser er knyttet til provosert abort. Det må ikke få oss til å se bort fra hva det egentlig dreier seg om.

 Stortingets flertall  videreførte nå den ideologien som lå til grunn for de lovendringene som er nevnt ovenfor. Hilde Frafjord Johnson forsøker å skille kvinnens selvbestemmelse i abortspørsmålet fra anvendelsen av ny teknologi til sorteringsformål. Dette skillet kan neppe fungere i praksis. Foreldre ønsker at barnet deres kan komme til verden med de beste forutsetninger for å leve et godt liv. Når kvinnens «selvbestemmelse» er gjort til udiskutabelt grunnlag for avgjørelsen, er det ikke uventet at mange kvinner ønsker mest mulig informasjon om barnet før bestemmelsen skal tas. Ultralydtilbudet for alle gravide og NIPT-testen har nettopp dette som et formål. Undersøkelsene kan avdekke en rekke helsemessige avvik og arvemessige disposisjoner, inkludert kjønn. Alle vet at dette fører til sortering etter egenskaper. Færre barn blir født med Downs syndrom. Stadig flere avvik kan registreres, og testene blir mer tilgjengelige. Det blir vanskeligere å unngå sortering etter kjønn. I noen land er det blitt et stort underskudd på kvinner.

Noen bruker likestilling som argument der forholdene ikke kan sammenliknes. Å donere egg er langt mer krevende enn å  donere sæd. Enslige kvinner kan føle seg diskriminert dersom de ikke kan få barn på lik linje med par. Nå har de vunnet frem. Få synes å være opptatt av barnets behov og rettigheter. Det er barnet som nå blir diskriminert.

Noen mener at denne utviklingen ikke kan snus. Jeg er ikke enig. Men det krever tålmodig innsats over lengre tid.  Politikere må tenke lengre enn en valgperiode. Unge i dag tror ikke på myten om «celleklumpen». Å fjerne ørne-egg er forbudt, for å verne om ørnens rett til å leve. Hvorfor skal ørne-egget i reiret ha et sterkere vern i norsk lov enn barnet i mors liv? Stadig flere lengter etter en far som de aldri fikk møte eller ha nærkontakt med.  Noen spør etter søsken som aldri ble født. Et økende antall unge kan stille sin mor, og lovgiverne, til ansvar for valg som fikk store konsekvenser for deres liv. 

 KrF bør ikke nedprioritere sitt engasjement innenfor abort- , og gen- og bio-politikken, slik Berit Aalborg og  Hilde Frafjord Johnson ønsker.  Stortingsflertallet har beveget seg i verdi-liberal retning. Det er ikke KrFs skyld. I Stortinget var det menneskeverdet og barns rettigheter som led nederlag, ikke KrF. KrF bør utarbeide en langsiktig strategi for å forsvare ufødte barns rett til å få leve, og for å gjenreise respekten for barnets rett til å «kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem». Et parti som prioriterer dette, fortjener varm og bred oppslutning.


Gå til innlegget

Kirken , FRI og Pride

Publisert 4 måneder siden

Når kirken støtter en ideologi som er i strid med kristen etikk



Da Jesus i sin bergpreken underviste sine disipler til å være hans etterfølgere, startet han med å erklære dem for salige (Matt 5-7).Han ville at de skulle leve i verden, men uten å tilpasse seg verden. Et slikt liv ville kreve forsakelse og føre til forfølgelse. Dere er jordens salt, sa han, dere er verdens lys.

Nettopp Jesu ord om salt og lys (Matt 5,13-16) var biskop Kari Veitebergs prekentekst da hun i Oslo Domkirke 25.juni2019 talte til deltakere ved Pride-feiringen. Nå adresserte hun seg direkte til dem: «Dere er jordens salt.» «Dere er lys!» Hun gratulerte dem: «Happy Pride! Dere er salige. Vær stolte! La oss oppmuntre hverandre til stolthet.» 

Hadde biskopen bibelsk grunnlag for sin saligprisning og appell til stolthet?

 Bak Pride-arrangementene står organisasjonen «Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold». På organisasjonens plattform, som er presentert på Fris hjemmeside, kan man lese hva som er Fris grunnsyn og målsetting. Fri vil frigjøre seg fra tradisjonelle normer for kjønn og seksualitet. Alle former for samliv, atferd og seksuelle handlinger som er basert på respekt, likeverd og samtykke, er betraktet som positive. Fri er imot at samlivet mellom mann og kvinne blir omtalt som det naturlige og ønskelige. Fri vil utvide familiebegrepet til å omfatte polygami og en selvvalgt gruppe av partnere eller venner. Det sjette bud er i praksis utradert.

Fri vil gjøre det lovlig både å kjøpe og selge seksuelle tjenester.  Fri mener at offentlige tilskudd bare skal gis til trossamfunn som ikke diskriminerer «mennesker som bryter med normer for kjønn og seksualitet». Fri går inn for at alle skal kunne bestemme sitt kjønn selv, og forventer at helsevesenet strekker seg langt for å yte kjønns-endrende behandling. Fri ønsker at helsevesenet, barnehager og skoler skal veilede i samsvar med deres egen ideologi, som bryter radikalt med kristen etikk. 

Da skulle man tro at kirken tok tydelig avstand fra Fris ideologi og målsetting. Men ledere i kirken støtter i stor grad opp om Pride-arrangementene. Nå er det et faktum at mange lesbiske og homofile er blitt dårlig behandlet igjennom mange år. Vi må aldri godta mobbing og trakassering av mennesker med annen seksuell orientering. Men Fris målsetting er langt mer omfattende enn dette. Derfor er det grunn til å reagere kraftig når ledere i kirken reservasjonsløst støtter Pride-togene og oppfordrer til å delta i disse. 

Biskop Kari Veiteberg oppmuntrer til å være stolt over en livsstil som Jesus forkaster. Disiplene var lys og salt nettopp ved ikke å følge hedningenes syndige livsførsel. Jesus skjerpet budene, også det sjette: «Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke drive hor! Men jeg sier dere: Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte» (Matt 5,28). Jesus kalte sine etterfølgere til å leve i syndenes forlatelse og følge Guds vilje.

«Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult», leser vi i Rom 4,7. I domkirken erklærte biskopen Pride-deltakerne å være salige og stolte over sitt Pride-engasjement. Hun har intet bibelsk grunnlag for dette. I hennes tale fantes intet kall til omvendelse.

Fri-ideologien sprer seg nå i kirken med Åpen Folkekirke som pådriver. I Kristiansand domkirke blir det arrangert regnbuemesser. Nå står Ørsta kyrkje for tur i mai. Sist sommer deltok Kai Steffen Østensen i det første Pride-tog i Farsund. Deretter stilte han på Åpen Folkekirkes liste ved kirkevalget i høst. Nå er 25-åringen valgt til leder av Agder og Telemark bispedømmeråd!

Kirkens bispemøte og øverste rådsorganer forholder seg tause til utviklingen. Sannhetens største fiende er ikke løgnen, men likegyldigheten. Da Peter og Johannes ble fengslet av Det høye råd og fikk forbud mot å tale i Jesu navn, fortsatte de å forkynne Guds ord med frimodighet (Apg 4, 31). De oppfordret til omvendelse og etterfølgelse. Slik var de salt og lys i sin samtid. Slik er de forbilder også for Guds folk i dag. 

Jon Kvalbein 

Gå til innlegget

Åpen folkekirkes troverdighet

Publisert 4 måneder siden

Åpen folkekirke mangler kristen troverdighet



Er Åpen Folkekirke (ÅF) troverdig? Mitt svar er nei. Det trenger en begrunnelse.

 «Åpen Folkekirke er en organisasjon innen Den norske kirke som bygger på denne kirkens bekjennelse og dens selvforståelse som en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke.» Slik lyder ÅFs plattform. ÅF vil utvilsomt ha en åpen kirke. Det innebærer at alle døpte er fullverdige medlemmer, uansett hva de tror og hvordan de lever. Men hvordan vil da ÅF med grunnlag i kirkens bekjennelse bidra til at den er en bekjennende og misjonerende folkekirke?

 En undersøkelse blant kirkens medlemmer i 2016 viste at under halvparten av dem (48 %) oppfattet seg som kristen, mens en av tre (33 %) bekjente seg som ateist (kfr. Aftenposten 23. mars 2016). I slutten av 2018 foretok Norstat en undersøkelse blant kirkemedlemmer i Borg bispedømme som viste at 20 % går ofte i kirken og tror på Gud, mens 24 %  avviser kristen tro og går sjelden i kirken (kfr. Vårt Land 28.5.). Undersøkelsen viste at to av tre medlemmer (66 %) tror at Jesus kun var en vanlig mann eller er oppdiktet. Bare 15 % tror at Jesus stod opp fra de døde. KIFOs befolkningsundersøkelse Religion 2019 viser at 40 % av medlemmene i Den norske kirke ikke tror på et liv etter døden (VL 9.1.20). Bare 11 % av medlemmene tror at vi enten blir frelst eller går fortapt.

Trosbekjennelsen er et fast ledd i kirkens gudstjeneste. Her fremsies den felles tro på den treenige Gud – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Denne er uforenlig med en ateistisk tro. Her bekjennes også troen på Jesu oppstandelse, som bare deles av 15 % av kirkens medlemmer. 1 Kor 15, 17 lyder: «Men er ikke Kristus reist opp, da har dere en unyttig tro og da er dere ennå i deres synder.» Hvordan vil ÅF ivareta sin misjonerende målsetting og kalle kirkens ikke-troende medlemmer til en bekjennende kristen tro?

Joh 3,16  - som er kalt den lille bibel - lyder slik: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Målet for Guds kjærlighet er altså at mennesker skal bli frelst ved troen på Jesus. Gud vil at ingen skal gå  fortapt, men få del i det evige liv. Dette går tydelig frem av kirkens bekjennelsesskrift Augustana, om rettferdiggjørelsen (artikkel 4) og om dommen (artikkel 17).

Dåpsbefalingen er samtidig en misjonsbefaling: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt 28,18f.) Dåpen forutsetter opplæring til å bli Jesu etterfølger i tro og liv. Bibelen og kirkens bekjennelse viser hvordan dette kan skje.

I Augustana 12 tales det om de frafalne etter dåpen. De må omvende seg, kan vi lese. Det skjer ved anger over synden og tro på at syndene forlates for Kristi skyld. Kirkens oppgave er her å forkynne Guds vilje, slik at de frafalne får dårlig samvittighet og søker Gud. Men fremfor alt må evangeliet forkynnes til frigjørende tro på Kristus og hans frelseverk på korset.

ÅFs dilemma er tydelig: På den ene siden vil ÅF være åpen og inkludere alle døpte som fullverdige kristne, uansett hva de tror og hvordan de lever. På den andre siden vil ÅF legitimere seg som kristen organisasjon ved å erklære at de bygger på kirkens bekjennelse og ønsker en bekjennende og misjonerende folkekirke. Men for å være troverdig på dette punkt må ÅF drive misjon blant kirkens medlemmer og utfordre til kristen omvendelse, etterfølgelse og tilslutning til kirkens bekjennelse. Men dette er i strid med ÅFs åpenhetsideal! Omvendelsesforkynnelse er uønsket! I praksis er åpenheten viktigere enn troen.

 ÅFs vedtekter viser dette. De inneholder ingen basisparagraf som beskriver det kirkelige partiets trosgrunnlag. I formålsparagrafen finnes intet kristent formål. Man kan forøvrig være medlem i ÅF uten å være døpt eller medlem i Den norske kirke.

7. mars samles ÅF til sitt årsmøte på Menighetsfakultetet. ÅF trenger nå å bli utfordret: Hva har ÅF gjort, og hvordan vil ÅF arbeide med grunnlag i kirkens bekjennelse for at Den norske kirke kan være en bekjennende og misjonerende folkekirke? Hvorfor inneholder vedtektene intet forpliktende trosgrunnlag, heller ingen kristen målsetting?

Åpen Folkekirke mangler kristen troverdighet.

                    

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
19 dager siden / 1476 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
29 dager siden / 1287 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
9 dager siden / 1051 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
5 dager siden / 940 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
28 dager siden / 601 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 539 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere