Jørgen Sandemose

Alder:
  RSS

Om Jørgen

Følgere

Uhederlige kommunister – kan de finnes?

Publisert 6 måneder siden

Etter sin siste kongress fremstår ledelsen i Rødt som mer uhederlig enn noensinne. Her følger et forsøk på forklaring.


I kjølvannet av kongressen i partiet Rødt er det kommet til fornyede gjentakelser av påstander om at ”kommunismen er skyldig i enorme overgrep” (for å bruke en tilfeldig valgt ytring: Bernt Hagtvet i Aftenposten 23. mai). Hvis ideologier som sådanne skal tillegges handlingskraft, er påstanden selvsagt nonsens. Da har liberalisme eller utilitarisme like stort historisk ansvar for overgrep. For ikke å snakke om kristendom og islam. Hagtvet kan være glad for at Aftenposten stort sett makulerer seriøs polemikk.

Tankeløse ytringer à la Hagtvets tåkelegger at overgrep utføres av kjødelige vesener ut fra kjødelige interesser. Mennesker som står bak denslags handlinger, har man lett for på fordømme. Man tilskriver dem gjerne både løgn og bedrag. Og det er da også vel og bra. Og det skjer til de grader at det virker påfallende at borgerlige propagandister – som Hagtvet – er så oppsatt på å ta disse menneskene på ordet, når de hevder at de er kommunister. Det rimelige ville vel være at de, som ventelig er, lyver om sine titler og standpunkter?

Sannheten er at kommunismen er tiltrekkende for de mange som aner noe om alt det positive den utgjør. Ergo har politiske opportunister lett for å hevde at de representerer den. Det lønner seg jo å føre folk bak lyset.

Partene på Rødt-kongressen i mai innså dette. Én fløy ønsket å la være med å kalle seg ”kommunister”, ikke fordi de ikke var kommunister (mente de selv), men fordi folk ble skremt, ikke av kommunisme, men (mente de) av at noen kalte seg kommunister. En annen fløy ville kalle seg kommunister, men hadde (i likhet med den første) få innvendinger mot å programfeste at den borgerlige statsmakt skulle bekjempe sosial dumping ved å regulere abeidsinnvandring. Å forestille seg at ”kommunisme” skulle innebære å la staten stå for organiseringen av en selvstendig arbeiderklasse (nasjonalt som internasjonalt), er en heksekunst som kunne fått spalteplass i enhver borgerlig politisk manesje.

At slikt faktisk har grobunn hos en gruppe idealister (likesom hos den såkalte ml-bevegelsen fra 1971) må skyldes en forutgående indoktrinering.

Vi er i den heldige situasjon at et konsentrat av denne indoktrineringen foreligger på Internett, i form av opptak fra Rødts foredragsserie til feiring av Karl Marx-jubileet i fjor. At serien som helhet faglig sett var et sorgens kapittel, er det ikke mye tvil om. La oss her bare påpeke noe av det verste, fordi det også illustrerer den tendens til bevisste forvrengninger av Karl Marx’ teorier som preger en ”Sovjet-kommunisme” som fortsatt angir en tone i Norge.

Jeg må be leserne om en unnskyldning: Det som her følger kan virke litt overdrevent intrikat. Men dette er bare en følge av at det dreier seg om teorier som er presise og nyttige, samtidig som de er blitt øredøvende tilfusket i halvannet hundreår. Det kreves derfor litt analyserende anstrengelse for å skalle av seg vanetenkning. La oss se på ett tilfelle.

Marx-utgivelser i engelsk ”oversettelse”, overstyrt av det forgangne partiet i Moskva, har ført til uendelige misforståelser av opphavsmannen, og til dels til regelrette tekst-forfalskninger. Til disse forekomster hører et mye omtalt brev fra Marx til kampfellen Ludwig Kugelmann i juli 1868, altså fra ett år etter utgivelsen av første bind av Kapitalen. Dette brevet er stadig blitt presentert i amputert tilstand, og er manisk blitt brukt av alskens ”marxisanter” (et godt fransk uttrykk). De har vært innstilt på å fremstille Marx som en teori-fiendtlig teoretiker (!). Besynderlig nok har de sågar hevdet at det ikke finnes noen arbeidsverditeori i Kapitalen. I brevet skriver Marx, om en anmelder som kritiserer hans bok:

“Den ulykkelige ser ikke at selv om det i min bok slett ikke fantes noe kapittel om “verdien”, så ville beviset og påvisningen av det virkelige verdiforholdet være inneholdt i den analysen av de reelle forholdene som jeg gir. Skvalderet om nødvendigheten av å bevise verdibegrepet beror på den mest fullstendige uvitenhet om såvel saken selv, som om vitenskapens metode”.

Marxisanter i hopetall har fjernet første delsetning (kanskje også fordi de ikke forstår tyske konjunktiver), og så omtolket Marx’ mening til å innebære at han ikke har et “verdikapittel” i sin bok. Dette siste blir sagt rett ut av idéhistorikeren Oscar Dybedahl, innleder på Rødts serie. I Rødts teori-tidsskrift Gnist (1A, 2019) følger han så opp på denne måten:

“Marx’ argument for verditeorien er derfor ikke noe endelig deduktivt bevis, men bare en innledende bestemmelse, og man finner ikke det deduktive beviset noen sted i Kapitalen.”

Men denne påstanden er  både latterlig og katastrofal. Et slikt bevis foreligger fra det første kapitlets begynnelse, noe enhver seriøs leser har sett. Poenget i så måte er en påvisning av at bare det levende arbeid kan representere en felleshet mellom varer, og det er denne fellesheten som kalles “verdi”.

Hva er det Dybedahl driver med? Svaret er at han utrolig nok forveksler verditeori og verdilov med et begrep om verdi. Dette blir skinnbarlig for enhver, når man leser følgende oppsummering fra Marx’ side, i varekapitlet fra 1867: “Det avgjørende viktige”, skriver han der om sin egen analyse,

“var å oppdage den indre nødvendige sammenhengen mellom verdiform, verdisubstans og verdistørrelse, dvs. ideelt uttrykt, å bevise at verdiformen utspringer av verdibegrepet.”

Som vi ser: Det faktisk foreliggende, empiriske verdibegrep trenger sannelig ikke noe bevis. Det er tvert om utgangspunktet for en rekke av argumenter som vedrører verdien og dens nødvendige former – “nødvendige”, hvis det faktisk kan foreligge et begrep om verdien. Resultatet er Marx’ verditeori, som utvinnes av en analyse av varen.

Det Marx forutsetter i 1867-sitatet, er omtrent det følgende:

  • Man må analysere forskjellige vareeieres forhold til hverandre i varebytter.
  • Man oppdager da at vareeierne uvilkårlig forutsetter at de opererer med et begrep om “verdi”, som noe som er felles for varene.
  • Marx’ elementære eksempel er setningen “20 alen lerret er verdt én frakk”, som innebærer at en vares verdi først kommer til syne i materialet til en annen vare. Dette er den elementære “verdiformen”.
  • Man leter så etter det som kan være substansen for det begrep man har dannet seg.
  • Fordi en substans alltid har størrelse, vil verdien måtte ha et kvantum, som må finnes i et materiale.
  •  Av nærliggende grunner må verdien derfor reflektere en mengde materielt arbeid.

Ergo: Dette skulle vise at begrepet om verdien leder til en oppstilling av ‘verdiformen’, og dermed til krav om at en substans og en størrelse er nødvendige komponenter i verdibegrepet.

Ut fra sine oppdiktede referater leverer Dybedahl derimot argumenter som skulle peke i retning av at det grunnleggende i en revolusjonær teori først utvikles gjennom en praksis som ikke er bundet av et vitenskapelig utgangspunkt. Det var denne holdningen som ledet AKP(m-l) ut i vill voluntarisme og  fascistoid praksis, og som nå kommer til å la Rødt gå samme vei. ‘Når utgangspunktet er som galest…”, osv. osv.

Like lite som i sin tid AKP, kan Rødt nå hevde at de ikke er blitt advart. For det verste i hele denne historien er at redaksjonen i Gnist, med redaktørene Ingrid Baltzersen og Tore Linné Eriksen i front, har nektet å trykke innlegg som avslører svindelen. Altså:

 

  • En ansvarlig redaksjon kaller seg selv ‘marxistisk’, og også ‘kommunistisk’;
  • den trykker så uten motforestillinger en artikkel som forfalsker selve grunnlaget i Marx’ økonomiske teori, sågar verre enn et tidsskrift som Minerva;
  • til tross for at den får seg dokumentert svindelen, nekter den å trykke noen beriktigelse;
  • redaksjonen gir ingen begrunnelse for sin trykkenekt.

De sitter med både skam, uhederlighet og ansvar. Kan det bli verre?

Tar vi utgangspunkt i at Rødt allerede har markert seg som en opportunistisk parlamentarisk stemmesanker, så er det klart det kan bli verre! Det frykteligste som dette partiet (og denne redaksjonen) kan tenke seg, er vel å bli gjort til latter. Og her har partiet levd mer enn opp til myten om at ‘kommunister’ er noen talentløse lurendreiere som ikke kan stoles på i noen anledning. I motsetning til litt mer forstandige meningsfeller, som har sørget for å holde staffasjen i orden, og dermed faktisk klarer å lure naïve liberalere (jf. Hagtvet, Braanen m. fl.) og velmenende marxisanter (jf. Minken, Allern), har de femten (!) redaksjonsmedlemmene levert den kanskje mest minneverdige av alle marxianske skibbrudd. Ingen kan la seg lure av dem.

Da den ektefødte foreldregenerasjonen til Gnist og Rødt tok til med sine Marx-studier rundt 1970, gikk det bare kort tid før en tilsvarende forsøpling var et faktum. Ved hjelp av Mao-slagord som “bekjemp bokdyrkelsen” (osv.) ble ethvert innspill i marxistisk retning innenfor de “marxistiske arbeids- og studiegrupper” terrorisert bort av kadre som Torstein Haldorsen, Ulf Arnesen og Kitty Strand (osv., osv.). Allerede i 1971 kunne sektorganet Klassekampen lansere parolen “Steng grensene”, og få gjort den til et anerkjent “kommunistisk” slagord. Norske arbeidere ble forgyllet til “den etnisk enhetlige delen av arbeiderklassen”, mens fremtredende in-spe-AKP’ere hetset mot “jævla tyrkere” og mot sovjetiske arbeidsfolk på Spitsbergen. Den “internasjonale solidaritet” som disse elementene så lanserte, besto bl.a i å agitere for støtte til de “rettferdige priser” som arabiske bandittregimer krevde for ørkenoljen sin.

Hvorfor? Jo, fordi småborgerskapet alltid velger de løsninger som virker som de enkleste. Så groteske resultater fikk man ut av det. Legg merke til at den offisielle linje Gnist & Rødt nå legger seg på, er den samme. I en artikkel i Klassekampen 17. juni 2019 klager Rødt-personen Boye Ullmann over at øst-europeiske arbeidere “forstyrrer arbeidsmarkedet” (ja, dette blir sagt av en ‘sosialist’!), og at staten derfor må gripe inn.

Dagens “Rødt” og dets rykende “Gnist” har ikke lært noe som helst. Hvis ikke marxister nå griper inn i den offentlige debatten, kan enhver tenke seg følgene. Akademiske Rødt-sympatisører har forlengst erklært seg som tilhengere av politisk-økonomiske løsninger på linje med de korporative strømingene i statlig reguleringspolitikk fra 1930-årene. Slik må det jo gå, når Marx’ verditeori skal være bare en “innledende bestemmelse”.

Denne parallellen er faktisk ikke særlig fjern. Hvis en tenkning à la Dybedahls kan vinne innpass, skyldes det ikke bare fantasier hos sekretærer i Fellesforbundets korridorer. For disse er i sin tur akademisk inspirert av halvstuderte marxisanter fra filosofiske institutter, som får sine eksamenspapirer overdratt av lærere som er like uvitende om Marx’ teorier som de selv er. Det får vi ta opp i neste omgang.



Gå til innlegget

Vi er stadig plaget med framstøt mot ytringsfriheten – i alle fall i den grad den eksisterer. I offentlighet, i foreninger, på debattsteder, med videre.

 

Jeg har tidligere på VD fått anledning til å fortelle litt fra hva som skjer på årsmøter i Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening (kalt NFF, visstnok for å unngå forvekslinger).

Forrige gang var jeg frampå med bemerkninger på bakgrunn av et fantastisk arrangement som NFF satte i gang på årsmøtet for fem sesonger siden. Opplegget gikk ut på å reklamere for den svenske religionsforskeren Mattias Gardell, samt for hans krav om sensur av sure bemerkninger om islam. Disse var å betrakte som potensielle massemord, kunne man forstå.

Hvordan kunne denne sensur-agitasjonen oppstå?

Her er det viktig å minnes hendelsene fra mars 2011, da utenriksminister Jonas Gahr Støre sendte norske F-16-jagerbombere til aksjon i Libya.

Om vi nå slo fast at enkelte vil regne dette som en aksjon som kunne virke som et forbilledlig tiltak på massemorderen Anders Behring Breivik, som satte i gang sitt prosjekt kort tid etterpå? Noe slikt kunne vekke reaksjoner, først og fremst kanskje båret av den påstand at Breivik var blitt forledet til å myrde fordi mediene hadde drevet religionskritikk. Denne siste tankegangen, hvor usannsynlig den enn er, ansporet av generell politisk naivitet og av Austins innflytelsesrike språkfilosofi, ble jo faktisk dominerende.

Vi vet nå hvilke gratistjenester som de politisk korrekte sentrumsekstremister fikk ut av dette. Det ble raskt satt i gang islamofile sensur- og hetskampanjer, og den flittigste og mest usaklige journalisten av alle var vel Hege Ulstein i Dagsavisen, tett fulgt av sin kollega samme sted, Stian Bromark. Her er det ennå i dag ingen mangel på rasismebeskyldninger mot religionskritikere! Ulstein har bl.a. betegnet en karikatur av Ali Esbati som ”rasistisk”, åpenbart bare fordi Esbati er iraner. Men Esbati er selv (av Pressens faglige utvalg) blitt kritisert for å sensurere opplysninger og fare med usannheter om det norske AKP’s rasistiske praksis i 1970-åra. Ingen reaksjon i så måte fra Ulstein, nei.

Ulstein og Bromark har nå oppnådd den diskutable ære å bli utpekt til medlemmer av en etter måten viktig komité i NFF, nemlig det firehodede kreatur som behandler søknader til NFFs ”aktualitets- og debattstipend”. Dette er opplegg til debattbøker, med en høy bevilgningsramme, og derfor en viktig instans i utgivelse av ”faglitteratur” i Norge.

Det er ikke udelt behagelig å ha dem der. Ulstein sensurerte raskt og ivrig bort seriøse ytringer om Breivik-relasjoner fra sin posisjon i Dagsavisen, og Bromark praktiserer (praktiserte) klart uetisk debattredigering i samme avis. Samtidig er sistnevnte engasjert i det sosialdemokratiske Agenda-nettet, med en yrkesoppgave som bryter fundamentalt med samfunnsdiskusjonens grunnvoller.

På tross av motforslag (på Halvor Tjønn, fra undertegnede) ble Ulstein valgt på NFFs årsmøte 2. april. Valgkomitéens forslag var usedvanlig ubetenksomt. I praksis innebærer det at ukvalifiserte personer utgjør femti pst. av stemmene på møter i nevnte gruppe. Når vi så legger til at besetningen for øvrig (som trolig er kvalifisert!) har tilsvarende politisk korrekte synspunkter, er totalen at NFF har kompromittert seg, og at vi kan være tilbake i skandaletilstandene fra årsmøtet i 2012. Rasjonelle medlemmer av NFF bør samles til en inngripen mot alt dette.

I realiteten snakker vi ikke bare om dekkoperasjoner til beste for den norske statens voldsapparat. Vi står også overfor en sensureringstendens, og en tendens til usakliggjøring av debatten, som Støre selv har kjørt fram gjennom sine ørkesløse og klosset nedskrevne tanker om ”Det store vi”. (I Dagsavisen, selvfølgelig.)

Dermed er vi kanskje nådd fram til rosinen i pølsa? Forholdet er nemlig at da undertegnede i 2013 hadde en telefonsamtale om disse sakene med NFFs daværende generalsekretær (tittelen skjemmer visst ingen), gjorde han med from og kry stemme oppmerksom på at NFF i utgangspunktet hadde tenkt seg en enda bedre innleder enn Mattias Gardell.

Hvem, tro?

Leseren gjetter riktig. NFF hadde henvendt seg til Jonas Gahr Støre for å få en innføring i Breiviks massemord. Men, fortalte generalsekretæren (som het Trond Andreassen), dessverre hadde Støre hatt for mange oppgaver ved skrivebordet. (Gud vet hvem det gikk ut over denne gangen.) Sekretærens stemmebånd formelig krodde seg i framføringen av denne nyhet i  diplomatiets historie. Og, fortsatte han, saken var selvfølgelig hemmelig.

Lønnlig iblant oss de går.

 

Gå til innlegget

Moderator møter seg selv i heisen.

Publisert over 2 år siden

Moderator Gjøsund har startet en betenkelig praksis: Han har uten varsel og forklaring utad stengt debatten på en tråd startet av ham selv, omkring Hege Storhaugs posisjon. Avstengningen kommer også påfallende tidlig, og før interessen kunne samle seg omkring en moderators stilling i en slik sammenheng.

 

Det som følger nedenfor, er den tekst jeg ikke fikk inn:

 

Jeg tror nok det er viktig å holde seg til det som er start- og sluttpunkt i denne saken. Den dreier seg mindre om uopplyst krangel om islam, enn om tilliten til Verdidebatt som et forum.

 

Gjøsund bør snarest levere inn en selvkritikk. Ikke bare dét, men den bør være reflektert og ta for seg innvendingene som er reist i hovedsaken, slik at vi blir forsikret om at han ikke vil gjenta en bommert i retning av det han presterte mht. “rasisme” overfor Storhaug. (Har han levert en unnskyldning til henne?)

 

Inntil så skjer, kan vi ikke forvente at Gjøsund skal kunne slå ned på tilsvarende usakligheter når de leveres fra andre. Til og med de verste injurianter og utskjellere kan vi da vente tilbake gradvist til dette forumet, mens Gjøsund i det minste har klart å holde dem på armlengdes avstand tidligere.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere