Hva vil det si å leve som kristen? Kan man "overleve" som kristen alene, eller er man avhengig av et fellesskap?

Jeg er ny på Verdidebatt. Vi abonnerer på Vårt Land, og det er gjennom avisen jeg er blitt klar over dette debattforumet. Det var godt å oppdage et sted på nettet, som har plass til substans. Jeg er så trøtt av det overfladige på facebook, av at alt skal være så kort og kjapt (twitter). Her virker det som om dere skriver tankene deres "helt ut", det er god lengde på mange av innleggene..

Appropro subtans; jeg liker å tenke om meg selv at jeg har et reflektert forhold til hvem jeg er. Jeg har et kristent menneskesyn (skapt i Guds bilde, du skal elske din neste som deg selv). Jeg er samfunnsbevisst, og følger godt med i samfunnsdebatten.

På tross av dette ble jeg overrasket over meg selv, da jeg satte meg ned for å studère temaene/innleggene på Verdidebatt. For jeg ble usikker; hva mener jeg egentlig ? Hva kan jeg stå inne for? I og med at jeg fremstår med fullt navn, som meg selv altså, så må jeg kunne forsvare det jeg måtte mene. Men hva mener jeg?

Jeg er 45 år. Jeg vokste opp i et kristent hjem. Gikk på søndagsskole, og ble lest for (barnebibel), og bedt kveldsbønn for ("Gud velsigne Jon Arild i natt"). Det var trygt. Som konfirmant ble jeg del av et kristent ungdomsmiljø i en arbeidskirke i Groruddalen. Det var en oppvåkning. Da var jeg en del av et kristent fellesskap, både i forhold til de andre ungdommene (ungdomsklubb og tensingkor), men også som en del av en Gudstjenestemenighet. Jeg ble med Norges Kristelige Student og Skoleungdomslag ("Laget"), og var på mange helgeturerer og leirer (Nordmarkskapellet, Mesnalia, Nyttårslederkurs (NÅLK) og Lederskole på Grenland folkehøyskole, Rådsmøtet +++), og det kulminerte med et år som ettåring for Laget. Noen av mine fineste opplevelser i livet har jeg fra denne tiden og disse leirene.

Jeg var så engasjert, at det går som det ofte går, at en leder en dag sa at: "Du burde bli prest".

Jeg hadde (og har) stor respekt for prester og deres arbeid, så det var smigrende og forlokkende at noen mente at jeg kunne passe inn i det yrket.

Jeg begynte å studère teologi. Jeg tok kristendom grunnfag, hebraisk(og litt annet småplukk), før jeg strandet i noen greske verbformer.

Det satt langt inne (jeg hadde satset så mye av identiteten min på å være "stud.teol"), men det viste seg at jeg ikke var genuint interessert i teologi. Men i steden for å ta umiddelbar konsekvens av det, og slutte, begynte jeg heller å jobbe mer og mer i ekstrajobben min i et begravelsesbyrå og på en psykiatrisk institusjon. Jeg jobbet til slutt over hundre prosent i disse to jobbene, at "teologistudiet" kun var i navnet.

Gjennom arbeidet på institusjonen, kom jeg i kontakt med andre yrkesgrupper og fagfelt som appelerte til meg. Det endte opp med at jeg ble barnevernspedagog. Det var godt å finne sin plass, og det er ikke noe stort tap for meg (eller kirken) at jeg ikke ble prest...

Jeg er gift med en prest (jada, jeg traffe henne mens jeg studerte på Menighetsfakultetet), og vi og våre to barn er således en kristen familie. Vi har hatt barna på Søndagsskole, lest for dem og bedt kveldsbønn og sunget kristne sanger med/for dem.

Jeg har selv ikke vært en del av en menighet/kristent fellesskap på mange år nå. Jeg leser min bibel fremdeles, og jeg ber (både strukturert med en "bønneliste" med bønnetemaer og gjennom en "samtale" med Gud gjennom dagen). Troen har aldri forlatt meg, det er som å puste. Gud er.

Men er det nok? Burde det være mer? "Der to eller flere er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blandt dem", står det vel i Bibelen. Betyr det at han ikke er hos dem som ikke er en del av et fellesskap?

Jeg har ikke egentlig noe stort savn av et kristent felleskap. For meg er Gud ofte i stillheten, i mitt lønnkammer. Hvis jeg skulle være en del av et fellesskap, kunne det vært i form av et retreat- (er det slik det skrives?)opphold, der det ikke skulle snakkes så mye. I det siste har jeg også hatt glede av det kristne magasinet Strek, som i stor grad samsvarer med min livsanskuelse.

I fellesskapet med mine kollegaer og venner, har jeg en forståelse av at vi lever i en post-kristent, sekulært samfunn, der kristendom er irrelevant, en anakronisme. Dette preger meg også, og har ført til at jeg har tonet ned min tro. Jeg har ligget lavt, og jeg har fremstått som en som sier "ja, jeg er kristen, men det skal jeg ikke plage deg med" (jeg har kanskje ikke sagt det direkte engang, men det må være slik det har blitt oppfattet av dem rundt meg).

I den grad jeg allikevel kan savne et kristent fellesskap, måtte det være nettopp som en motvekt til dette. 

Vel, vel, jeg begynner å runde av her. Det var fint for meg å få ned disse tankene (jeg tenker bedre når jeg skriver, eller sier ting, og tankene ikke bare sirkulèrer i mitt eget hode).