Jon André Danielsen

bistandsdebatten har rast i media i forbindelse med Dambisa Moyo's book Dead Aid. gjør vestlig bistand vondt verre for de landene de er ment å hjelpe? er det ikke bedre å la de afrikanske landene klare seg sjøl og med tiden kjempe seg opp fra søla? er fri handel løsningen for gi de landene økonomisk vekst og dermed kunne skape gode levekår for sine innbyggere? (her er en link to youtube-klipp fra debatt mellom henne og Raymond Johannsen på Gosvold: http://www.youtube.com/watch?v=L5Pkk2sq9Cg)

Jeg mener at det ikke trenger å være noen motsetning mellom nødhjelp og økonomisk vekst. det som er farlig er når mennesker blir gjort avhengige av nødhjelp for å klare seg, og spesielt når nødhjelp blir en sovepute og vei til lettjente penger for regjeringer. korrupsjon er et enormt stort problem i mange afrikanske land, og alt for mange bistandsmillarder havner i lommene til korrupte politikere og statsledere.

det er jo mange bistandsmillarder som blir brukt til å bygge veier, sjukehus, skoler osv. hvorfor har ikke disse midlene ført til høyere BNP? hvorfor forblir de fleste av disse landene like fattige og ute av stand til å klare seg sjøl? man kan jo stille et lignende spørsmål her i Norge. hvorfor blir det flere og flere som går på trygd og blir avhengie av å gå på sosialen. det er jo ingen stor hemmelighet at finansiell støtte har en tendens til å gjøre folk passive og forvente at andre skal dekke deres behov. i de tilfellene blir nødhjelp en bjørnetjeneste!

så hva er den rette formen for nødhjelp? det går ikke an å løse alle Afrikas problemer med bistandspenger, men i veldig mange tilfeller er det helt nødvendig å gi nødhjelp. spesielt gjelder dette når det oppstår store humaniære kriser, f.eks. etter jordskjelv eller tørke er det en plikt for resten av verden å hjelpe. dette er jo noe som rike vestlige land ofte også har behov for.

jeg mener at nødhjelp og utviklingshjelp er ta helt forskjellige ting og bør utføres på forkjellig måte! jeg er overbevist om at nødhjelp er en medmennesklig plikt å yte. når du ser at mennesker lider, blir det helt feil å tenke at de får klare seg sjøl og bare lukke øynene. og for at mennesker skal være i stand til å klare seg sjøl er det helt avgjørende at de har fått dekket sine grunnleggende behov først. et eksempel på dette er aids-pandemien som herjer i store deler av Afrika. denne rammer ofte store deler av en arbeidsdyktige befolkningen. uten behandling vil de bli arbeidsuføre og dø i ung alder. hvordan skal disse landene være i stand til å få bukt med aids-pandemien på egenhånd når de mangler både menneklige og finansielle ressurser? alt snakk om økonomisk vekst er helt fjernt for disse menneskene.

jeg mener at hvis vi gir bistand i form av akutt hjelp er det heller ingen fare for at de skal bli avhengige av ekstern hjelp. målet får en hjelpeorganisasjon må være å dekke de akutte behovene. når det så er gjort er det viktig at de har en strategi om hvordan de skal trekke seg ut og overføre ansvaret til de lokale myndigheter. hvis de mangler en slik strategi eller tilbaketrekkningen går får seint er det stor fare for at innbyggerne/politikerne kan bli avhengige av nødhjelpen.

jeg tror ikke at all form for utviklingshjelp er feil, men her er det ekstremt viktig at det blir stilt krav og kontrollert at det blir brukt på rett måte. på lang sikt er det å legge tilrette for fri handel, ved bl.a. å fjerne vestlige tollbarrierer og slette illegitim gjeld de viktigste virkemidlene for å få fart i u-landenes økonomi. inntill da og sannsynligvis i mange krisetilfeller senere, er nødhjelp nødvendig og en plikt for vestlige land. men det er viktig at det gitt i rett form og på riktig måte!