Johan Lothe Okkenhaug

Alder: 72
  RSS

Om Johan Lothe

Pensjonert psykiater

Følgere

Egoisme som politisk verdi?

Publisert rundt 1 måned siden

Jeg leser i Vårt Land (04.05) et ­referat fra Frps landsmøte og Siv Jensens ­åpningstale med overskrift «Hyllet vestlige verdier». Hun skal ha sagt: «Vi tør å si det rett ut: Noen verdier er bedre enn andre. Våre verdier er bedre...». Verdier som ytringsfrihet og likeverd (som Siv Jensen vektla) er gode vestlige verdier – i hvert fall i teorien (praksis er dessverre ofte så som så). Men verdier kan være så mangt. Hvilke er de verdiene som kjennetegner Frp spesielt?

Kaldere samfunn

I hylla har jeg et par bøker av ­Ottar Hellevik, professor (nå emeritus) i statsvitenskap, om blant annet Norsk Monitor og verdimålinger i Norge ­gjennom mange år. Det dreier seg om ­registrering av 50 ulike verdipar, blant annet jamført med parti­tilknytning. 
I en av bøkene (2008) finner jeg ­verdiprofilen til de ulike partienes ­velgergrupper, og det gjengis (side 193) hvilke verdier som har størst opp­slutning i hvert parti. For Frp er det verdiene private løsninger (gjenkjennelig) og egoisme (også gjenkjennelig?). Egoisme står her i motsetning til altruisme (uselviskhet; å handle til andres og fellesskapets beste).

I Aftenposten var det i vinter en ­debatt om fattigdom og lykke, og ­samme Hellevik skrev 11. mars et innlegg om dette hvor også ­partienes ­verdisyn er nevnt. Her kan vi lese at Frp skårer desidert høyest på materialisme og desidert lavest på idealisme, av alle partiene (helt motsatt av KrF). Verdier som ­egoisme og materialisme er neppe verdier som vi i den vestlige verden bør være stolte av – de bidrar til et kaldere og mer ekskluderende samfunn. Frps verdier ser dessuten ikke ut til å ­bidra positivt til opplevd lykke. Tvert i mot skriver Hellevik at lykke­nivået er høyere i den idealistiske ­delen av skalaen for alle inntektsnivåer.

Poetisk visdom

Skal vi virkelig bygge samfunnet på egoisme som en viktig verdi? Jeg minnes første vers i et dikt av Arnulf Øverland:

Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede.

Det at du gleder en annen – det er den eneste glede.

Øverland fant altså – langt tidlig­ere – det samme som lykkeforsk­ningen!

Gå til innlegget

Empati er ikke ubrukelig

Publisert 3 måneder siden

Nei, empati er slett ikke «ubrukelig som moralsk kompass i samfunnet».

Arne Danielsen har lest psykolog Paul Blooms bok Against Empathy som ­«argumenterer med at vi trenger ­mindre empati i samfunnet» (Vårt Land 14. mars). Og: «Empati fungerer og er viktig i nære relasjoner, men er ubrukelig som moralsk kompass i samfunnet».

Aktivistenes logikk

Med dette som ­utgangspunkt argumenterer Danielsen mot ­«aktivistenes logikk» som forsøker å utnytte et «empati-vindu med synlig lidelse og elendighet» til å hente hjem de IS-kvinner og barn som er norske borgere og som ønsker seg til Norge.

Empati er et opprinnelig psykiatrisk fag­uttrykk som de siste tiårene har blitt anvendt mer og mer i dagligtale. Det kan enklest oversettes med «innfølingsevne» eller «innlevelse». Det er vanlig å skjelne mellom «kognitiv ­empati» (innlevelse med forståelse) og «affektiv empati» (følelsesmessig innlevelse). Det finnes rikelig faglitteratur om emnet.

Det mest interessante i denne forbindelse er forholdet mellom empati og moral. ­Spørsmålet er grundig drøftet i boken Følelser og moral (Ad Notam Gyldendal 1994) av ­professorene Arne ­Johan Vetlesen (filosof) og Per Nortvedt ­(sykepleier) og jeg siterer: «Følelser hjelper oss til å få øye på det moralsk betydningsfulle i en situasjon» (ifølge Aristoteles, s. 23). ­Videre (s. 62): «Empatievnen er ikke bare en viktig ­menneskelig evne i seg selv, men den er også en moralsk evne av avgjørende ­betydning». Empati innebærer både berørthet og ­refleksjon:­ ­«Empati-evnen har ikke bare å gjøre med en rent affektiv reaksjon på den andres ve og vel; den formidler også kognitivt en ­tolkning av ­situasjonen» (s. 90). Det konkluderes slik: ­«Evnen til empati, til innfølelse i andres ­situasjon uttrykt gjennom f.eks. medfølelse og omtanke, er en fundamental forutsetning for moral i det hele tatt» (s. 213).

Blir berørt

«Mange flyktningleirer er godt ­organisert», skriver Danielsen. Og om IS-­kvinnene og barna: «Nå kan de roe ned. De blir tatt hånd om». Tja. Det er ikke akkurat mitt inntrykk fra Dagsrevyens reportasjer. Og ja – jeg blir berørt. Som Danielsen ganske riktig ­
skriver: «Empatien utløses når lidelsen er ­synlig». Men jeg legger ikke bort refleksjonen – i likhet med mange andre. Så jeg konkluderer motsatt av ­Danielsen. IS-kvinnene bør bringes hjem og stilles for norsk rett. Og IS-barna må få den hjelp de trenger. De lever miserabelt! 
Og med en lettere omskrivning fra en av 
tekstene i Les Miserables oppfordrer jeg: «Bring them home»! Det har faktisk Russland gjort­ ­ifølge NTB (VL 13. mars). Skal Norge være ­dårligere?

Johan L. Okkenhaug

Pensjonert psykiater

Gå til innlegget

"...og mangt skal vi mestre!"

Publisert over 3 år siden

Rapport fra Radiumhospitalet om fellesskap og håp.

Vi sitter 12-15 personer med et allsanghefte - de fleste synger. Tekstene gjør inntrykk; en kvinne tørker tårer. En av sangene er Erik Byes vise "Vår beste dag": "Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre! Dagen i dag - den kan bli vår beste dag". Det er ettermiddag på Vardesenteret; Kreftforeningens samlingssted innenfor kantina i 5. etasje på Radiumhospitalets pasienthotell. En annerledes halvtime etter middag med en gitarspillende forsanger. Her på Vardesenteret møtes vi pasienter av ansatte og frivillige med "Hei - har du vært her før?" og med kaffe, frukt, vafler og smågodt. Noen av oss prater gjerne med dem og hverandre, andre vil sitte i fred med aviser, noen legger puslespill, fargelegger eller strikker. Her ligger informasjon på bordene om ukas program med diverse utflukter og tordagskonserten ved hovedinngangen der det store flygelet står. Hit kom Wolfgang Plagge, Rita Eriksen, Jørn Hoel og mange andre kjente og ukjente artister som introduseres av en blid fritidsleder. Dersom hun ser små barn komme - de er vel på besøk til noen - skynder hun seg inn på kontoret sitt og henter et kosedyr. Hun får et overrasket barnesmil tilbake...

På dagen kan vi trene med apparater på "Pusterommet" under kyndig veiledning; alene eller i gruppe. Vi pasienter bor i hotelles 6. og 7. etasje. Smil og "hei" både i resepsjonen og fra rengjørerne. Det er 4 måltider daglig i kantina; alltid mulig med varm lunsj, kokken hilser blidt. Buffet og selvbetjening. Som ny kikker jeg usikkert rundt; skal jeg sette meg alene eller spørre om jeg kan sette meg sammen med noen? Etter hvert lærer jeg at de større, runde bordene er de "sosiale bordene" der man alltid kan regne med å få selskap. Måltidene har vid tidsramme fordi vi har forskjellige tidspunkter for strålebehandling. De 16 stråleenhetene anslutter til 1. etg.; det er bare å ta heisen ned. Eller gå trappene hvis man er i form til det.

Det sosiale ved måltidene er viktig - noen blir sittende lenge. De fleste er akkurat passe åpne om sin tilstand og sykdom. Noen er mer skrøpelig enn andre. Noen mangler hår pga. operasjon eller cellegift. Det er mye humor og støttende fellesskap. Vi er jo alle i samme båt; her er det "normalt" og "naturlig" å ha kreft! Vi som har samme diagnose utveksler erfaringer om strålingen og bivirkninger. Og ellers f.eks. "Gikk det bra hos legen i dag?" "Hvordan går det med deg?" Standardsvaret er "strålende!". Vi gjør hverandre små tjenester; "Jeg skal ut en tur og kan kjøpe snus for deg - hva het den, sa du?"

For 3 uker siden var jeg ferdig med 33 daglige strålinger gjennom ukas 5 hverdager; hjemme hver helg. Jeg var heldig og fikk få bivirkninger. Jeg lærte mye om fellesskap, samhold, gjensidig støtte, naturlig samtale om kreft og bevaring av håp. Og prognosen? Usikker for mange av oss, men i siste vers av Erik Byes vise heter det: "Dagen i morgen skal bli vår beste dag!" Man kan leve godt og lenge med kreft...

Gå til innlegget

Mobbing på VD?

Publisert over 3 år siden

"Konstruktiv og respektfull dialog" versus "latterliggjøring og ondsinnet ironi".

På VD's forside heter det "Vi oppfordrer til konstruktiv og respektfull dialog". Og i retningslinjene leser vi bl.a. "Vis respekt, særlig for den du er uenig med. Ikke så tvil om andres motiver. Ikke fordrei andres meninger. Diskuter sak og ikke person".

I en pågående tråd siteres H.N.Herland slik:"Vi lever med et debattklima som preges av en brutal mobbekultur - der usakelige argumenter basert på karakterdrap, latterliggjøring, ondsinnet ironi - er så utbredt at det hindrer kunnskapsorientert, konstruktiv debatt. Mobbekulturen ødelegger ytringsfrihetens verdi".

I ordboka brukes ordet mobbing "særlig om en gjeng / flokk som bruker fysisk eller psykisk vold mot en enkelt". Men med hyppig bruk av nettet og sosiale medier er det vel ikke så urimelig å bruke ordet også om mobbing i skrift. På Wiki heter det for øvrig: "De som oftest blir mobbere er mennesker med redusert evne til bearbeidelse av følelser og/eller tanker, som har behov for å opprettholde sitt ego ved å tråkke ned på andre".

Når jeg bruker VD's søketjeneste på ordet "mobbing" finnes det med jevne mellomrom beskyldninger om dette overfor meningsmotstandere. Og jeg har selv noen ganger vært rystet over enkelte debattanters språkbruk - som er svært langt fra "respektfull dialog". Jeg mener at noen debattanter har gitt opp å kommentere videre pga. sjikane. Jeg ser at moderator (som ikke kan overvåke alt) noen ganger fjerner kommentarer og noen debattanter er vel også blitt utelukket fra VD (for perioder?). Men pdas. synes jeg også noen debattanter blir i overkant hårsåre og vrangtolker utsagn i verste mening. Det å innta en offerrolle, kan også bli en posisjon å forsvare. Mens angriperen kan mene at han/hun slett ikke mobber / sjikanerer / trakasserer, eller hvilket ord man nå vil foretrekke. Så dette feltet er i høy grad subjektivt.

Jeg synes noen debattanter har en lett ironisk, kverulerende stil som ikke innbyr til kommentar (i hvert fall ikke fra meg), men som nok blir for mild til å kunne kalles mobbing. En arrogant, bedrevitende stil sees også hos noen. Da synes jeg formen står i veien for innholdet. Pdas. er noen av de (etter mitt skjønn) mest kunnskapsrike debattanter også milde, vennlige og respektfulle mot sine meningsmotstandere. Men igjen - jeg er subjektiv og bildet er sammensatt!

Gå til innlegget

De tapre ensomme

Publisert over 3 år siden

Jeg leser en del krim. Noen krimforfattere skriver så godt at det blir "litteratur", f.eks. Karin Fossum og Henning Mankell. Da blir plottet en ekstra bonus - hvis det er godt konstruert. For tiden leser jeg for første gang Håkan Nesser - nå "Skyggene og regnet" (til norsk i 2006). Og følgende - formidlet av karakteren middelaldrende hjemmehjelp - gjorde inntrykk:

"Jeg har sett Ensomheten. Jeg vil helst skrive den akkurat sånn, med stor E. Jeg har støtt på den i alle dens skikkelser og forkledninger. Når jeg har ringt på døren hos fru Andersson og er blitt sluppet inn, vet jeg at hun ikke har snakket med noe annet menneske siden jeg var der for tre dager siden. Ettersom sønnen ikke har ringt nede fra Stockholm som han lovet. Og hun har ikke villet forstyrre. De har så mye akkurat nå med det nye huset og alt mulig. 

Og jeg vet at herr Bergmann har sittet og fortalt katten sin om prisen på juleskinke, for jeg har stått og lyttet en stund utenfor døren - mens gamle frøken Lundgren i samme oppgang derimot ikke har brydd seg med å stå opp av sengen. Hun har ligget og grått hele formiddagen fordi det verket sånn i bena, og hun blir overrasket når jeg kommer. Hun har blandet sammen dagene igjen. Det er jo ingenting som skiller dem fra hverandre lenger, sier hun. Og disse tablettene hjelper ikke det grann mot det vonde. Men for all del, sett på støvsugeren, det blir i hvert fall litt liv og selskap.

Ja, jeg har sett de tapre. De som ikke venter på noe som helst, og som fyller dagene med kaffe, kryssord og små løgnaktige rutiner. Et TV-program er en samtale. En regnskur er en hendelse. Fiskepanetter med pulverpotetmos er en beslutning. ... De aller fleste jeg møter bærer sin lidelse med en tålmodighet og et mot som jeg ikke kan begripe. Beundre, men ikke begripe. Når vi blir hengende igjen et sekund for lenge i hverandres øyne, blir det så tydelig. Så tynn og gjennomsiktig er illusjonen at det er nok med en hånd på en arm i et ubevoktet øyeblikk. En uventet berøring, et par ord som får innhold til tross for at det ikke var meningen."

Lars Fr. Svendsens bok "Ensomhetens filosofi" ble utgitt i høst. Jeg har foreløpig kun lest noen anmeldelser. Antakelig er det mye klok analyse å finne. Men Håkan Nessers tekst gir meg en annen type innforlivet opplevelse. Og ja, det er tappert - det å holde ut ensomhet. En påminnelse til meg selv (som har en stor familie) nå rett foran jul når mange aleneboende opplever ensomheten ekstra tung... Og kanskje til flere enn meg? Hvem venter på mitt - ditt - besøk? Telefon? For tapperheten har vel en grense...



Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 1983 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1931 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1785 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1561 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1515 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1474 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1104 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1102 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere