Johannes Morken

Alder: 59
  RSS

Om Johannes

Frå 1.2.2017 Redaktør i Stefanusalliansen. Alt eg har skrive før den tid vart gjort som tilsett i Vårt Land - frå 1987, skrivande i avisa sidan 1980. Var reporter på ulike felt innanriks (helse og etikk), utanriks (Midtausten) og kyrkjeliv i mange år til eg blei vaktsjef hausten 2003. Debattleiar frå hausten 2011. Debattredaktør frå hausten 2012 til 31.12.2016.

Følgere

Fremmedkrigerne - mye mer enn religion

Publisert rundt 2 år siden - 1112 visninger

«Selvsagt har det også med religion å gjøre når folk drar til Syria for å krige. Islam og tolkningen av den er opplagt en del av forklaringen. Men religion alene kan ikke forklare det som skjer», skriver Vårt Land på lederplass.

Her er Vårt Lands lederartikkel 30.09.2016

«Hvordan kan unge mennesker oppvokst i Norge finne på å dra til Syria for å slutte seg til terroristene i Den islamske staten? Vi har kalt det radikalisering, som for en stor del forklares som religiøs fanatisme.

Journalisten Erlend Ofte Arntsen har gått nært innpå en kameratgjeng fra Fredrikstad som endte opp i Syria. I gårsdagens avis brakte vi et ­utdrag fra boken han har skrevet. Arntsen har lagt vekt på å møte dem som mennesker, ikke bare som terrorister. Det viser seg å bidra til forståelse.

Les utdrag fra Erlend Ofte Arntsens bok: Syria er et helvete, kom fort bor, kom!

Alle tre var muslimer. Men i utgangspunktet var det ikke religionen som var den viktigste motivasjonen for å dra til Syria. Det var engasjement for den syriske befolkningen og sinne over de lidelsene Assadregimet påførte dem. Den første dro til Syria for å hjelpe.

Men når han først var kommet dit, ble han oppslukt av den religiøse retorikken, og det var mye den han brukte for å overtale kameratene til å komme etter. Det var likevel ikke kalifatet og verdensherredømmet som sto i forgrunnen, men solidariteten med de brødrene som kjempet den hellige krigen.

Kameratskap og solidaritet innen en venne­gjeng ser derfor ut til å ha spilt en stor rolle for at ­
disse guttene endte opp i en terrorist­organisasjon. De hadde­ også det til felles at de falt utenfor i det norske samfunnet. I ­Syria var det der­imot bruk for dem og ­deres innsats. Radikalisering er ikke nødvendigvis det beste begrepet for å få tak på hva det handlet om. Snarere ønsket om en meningsfull tilværelse, der religionen kom inn og ga et svar.

Trolig finnes det andre fortellinger og forklaringer. Slett ikke alle som slutter seg til voldelige islamske grupperinger, er slike som faller utenfor. Også ressurssterke og veltilpassede folk har gått denne veien, menn med jobb og familie. Vi trenger flere slike fortellinger for å forstå.

Selvsagt har det også med religion å gjøre. Islam og tolkningen av den er opplagt en del av forklaringen. Men religion alene kan ikke forklare det som skjer.»

Gå til innlegget

Shimon Peres kjempet for Israels fred

Publisert rundt 2 år siden - 371 visninger

«Den freden Shimon Peres kjempet for, lar vente på seg», skriver Vårt land på lederplass.

Her er Vårt Lands lederartikkel 209.09.2016

«All verdens ledere kommer til å samles i Shimon­ Peres begravelse. Det sier noe både om ham og om det han representerer. Han var en statsmann med format ut over sitt eget land, og han sto for en tro på at det er mulig å gå fra krig til sameksistens for det felles beste.

Peres framstilles av noen som en mann med to ansikter: Både fredsduen og krigshauken. Som så mange israelske ledere gikk han fra en karriere i forsvaret til politikken. Han var med på å skape bosettingene­ som er blitt spyd-
spisser for en anneksjonspolitikk, men fikk også fredsprisen for å forhandle fram en avtale som ga palestinerne­ en form for selvstyre.

Men for Peres var dette to sider av samme sak. Han kjempet for at Israel skulle kunne eksistere i fred. Det sloss han for som soldat og forsvarsstrateg. Han kom etter hvert til erkjennelsen at rettferdighet for palestinerne var nødvendig for at Israel skulle kunne leve i fred basert på demokratiske verdier. Derfor tok han avstand fra bosettingspolitikken og så den som sitt største feilgrep.

Den freden som mange så for seg da Peres fikk Nobels fredspris sammen med Yitzak Rabin og Yasser Arafat, lar vente på seg. Osloprosessen har for lengst gått i stå, og mye har gått i motsatt retning i dette århundret. Det kan se ut som denne viktige delen av Peres livsverk ligger i grus.

Den grunnleggende tanken bak vil likevel for alltid ligge der som en inspirasjon. Peres mente palestinere­ og israelere sammen burde utvikle landet, med alle de muligheter som ligger i dets ressurser og mennesker. Forutsetningen var fulle rettigheter til alle som bor der, slik at de kan slutte å ødelegge hverandre i kamp for å drive hverandre vekk.

Denne visjonen er fortsatt den eneste som kan danne grunnlaget for et håp om fred og bedre framtid for alle i Det hellige land. Den dør ikke med Peres­. Det er ikke en visjon for utslettelse av jødenes hjemland, men for å sikre Israels fred.»

Først publisert som lederartikkel i Vårt Land 29.09.2016

Gå til innlegget

Det avslørende hierarkiet

Publisert rundt 2 år siden - 339 visninger

Det viktigste er å styrke samtalen om likeverdet. Det skriver Vårt Land på lederplass.

På lederplass 28.09.2016 skriver Vårt Land

«En undersøkelse blant kanadiske leger og ­medisinske studenter fra 2008 viser klare forskjeller i synet på for tidlig fødte barn og eldre mennesker. Mens bare 35 prosent av dem ville prioritert å behandle en baby som ble født etter 24 ukers svangerskap, ville 75 prosent prioritert et eldre barn.

Undersøkelsen er trukket fram av barne­overlege og professor ved Universitetet i Oslo, Ola Didrik Saugstad, i en artikkel han har skrevet sammen med Ivar Stokkereit, juridisk rådgiver i Unicef. De to reagerer på at det ikke er noen enhetlig praksis ved norske sykehus for når man gir livreddende behandling til et barn som er født 22 til 25 uker ut i svangerskapet. I gårsdagens avis sier Saugstad rett ut at noen leger nærmest kan «trekke på skuldrene om et prematurt og nyfødt barn dør». Han mener dette er holdninger som stikker dypt i oss, og viser til at vi i førkristen tid «satte ut nyfødte med skader og sykdommer».

Det kan ved første øyekast virke som en søkt linje­dragning, men gir mening ved nærmere ettertanke. For det har alltid vært slik i samfunnet at det svakeste og mest sårbare livet også blir vurdert som minst verdt. Det er en forbindelse mellom hvordan vi tenker på livet i dets begynnelse og dets slutt – og hvordan vi tenker om funksjonshemmede, fattige, flyktninger, og andre sårbare grupper i samfunnet. Noen av nøkkelordene i denne forbindelse er identifikasjon og makt. Vi nedvurderer fort det livet vi ikke identifiserer oss med. Resultatet blir et grelt hierarki som avslører samfunnets preferanser. Øverst på toppen troner de rike og velstående, men også faktorer som kjønn, etnisitet og livssituasjon påvirker plasseringen.

I boken Hvor kristent skal et land være viser biskop Halvor Nordhaug og filosof Henrik Syse hvordan det kristne og humanistiske menneskesynet – der alle mennesker i prinsippet er like mye verdt – har vært med på å løfte samfunnet. Mange opplever at det såkalte post-kristne samfunnet er i ferd med å vrake dette prinsippet. Det er uheldig at menneskeverdet på noen punkter synes å svekkes uten at vi i tilstrekkelig grad har tatt den grunnleggende prinsipielle debatten om hva som konstituerer menneskeverdet.

Vi trenger tydelige nasjonale retningslinjer for livreddende behandling av premature barn, men jobben er ikke gjort med det. Kanskje er det vel så viktig å styrke samtalen om menneskeverdet.»

FØRST PUBLISERT SOM LEDER I VÅRT LAND 28.09.2016

Gå til innlegget

Syria - tragedie uten ende

Publisert rundt 2 år siden - 390 visninger

«Det som kunne hjelpe, var at tilførselen av våpen og ammunisjon ble avskåret til alle de stridende partene i Syria. Men det motsatte skjer», skriver Vårt Land på lederplass 24.09.2016


Vårt Lands lederartikkel 24.09.2016

«Da Russland og USA ble enige om at de ikke kunne være bekjent av å la utsultingen og nedslaktingen i Aleppo fortsette, ble det tent et håp om at den hardt prøvede syriske befolkningen kunne få det litt lettere. Dessverre fikk pessimistene rett. Våpenhvilen er allerede historie.

USA gir Russland og det syriske regimet ansvaret for bruddet, mens Assad skylder på USA, og Russland peker på opprørsgrupper ute av kontroll. Den mest sannsynlige forklaringen er dessverre den minst oppløftende av alle: At det ikke lenger er noen som har kontrollen som trenges for å få en stans i kamphandlingene.

Syria har i realiteten falt fra hverandre i et uoversiktlig konglomerat av grupper som kjemper mot hverandre om makt og innflytelse i forskjellige deler av landet, men også om penger og andre ressurser. Noen militser er primært opptatt av å beskytte sine egne, mens andre har store mål om islamsk kalifat. Iran og Saudi-Arabia driver sin regionale maktkamp på syrisk jord.

Trolig har heller ikke Assad kontrollen over sine underordnede styrker. Det finnes ikke lenger noen syrisk hær under ­regjeringens kontroll, men en rekke mer 
eller mindre uavhengige militære grupper som enn så lenge ­erklærer sin formelle lojalitet til Assad.
Selv om Russland, USA og deres allierte Iran og Saudi-Arabia skulle bli enige, gjenstår det altså å få kontrollen med alle disse gruppene­, som først og fremst er opptatt av å slåss for sine interesser. Så lenge de tror de har noe å vinne på å fortsette kampen, er det vanskelig å se hvem som kan stanse dem.

Det som kunne hjelpe, var at tilførselen av våpen og ammunisjon ble avskåret til alle de stridende partene. Men det motsatte skjer: Russland er tungt inne både med egne styrker og våpenhjelp til Assads side, og det samme gjelder Iran. USA forsyner opprørsgrupper med våpen, og Saudi-Arabia og Qatar gjør det samme.

I lengden taper alle på dette. Forståelsen av det kan forhåpentligvis tvinge fram en endring.»

Gå til innlegget

Eidsvåg og Jesus

Publisert rundt 2 år siden - 25616 visninger

Knapt noko er lettare for Bjørn Eidsvåg enn å få eit teaterpublikum i hovud-staden til å skratte av livet på bedehuset.

Bjørn Eidsvåg fengslar publikummet­ sitt. På Det Norske Teatret har han saman med Svein Tindberg laga ei på mange måtar storarta framsyning i Etterlyst: Jesus­. Vi som har røter på bedehus og i kyrkjebenkar har godt av å bli herja med.

Eg har ikkje tenkt å ta frå Bjørn Eidsvåg opplevingane hans på bedehuset i Sauda. Det som likevel slo meg under framsyninga var at knapt noko er lettare for Bjørn Eidsvåg enn å få eit teaterpublikum i hovudstaden til tidvis skratte av framstellinga av livet på bedehuset. Med kompaniskap av Svein Tindberg som ein glitrande revyartist, var det ikkje til å undre seg over at lattersalvene runga.

• Se debatten om Jesus – på Litteraturhuset

Og det er nok å ta av frå helvetesforkynning­, synet på onani og farlege musikalske rytmer – og uforståelege ord i Bibelen. Eg veit det – på ei jubileums-
samkome i eit bedehuskor eg var med i ungdommen, lo vi oss skakke over ting vi hadde gjort og høyrt.

Men etterpå kunne vi synge­ «Han er min sang og min glede­» utan snev av parodi. Fordi vi hadde­ eit breiare syn på arven­ vår enn dei bitane vi kunne­ skratte av. Det høyrer også diverre­ med at nokre av bitane i denne arven er det folk som har fått vondt av.

Sleit. Men likevel sleit eg med å delta i latteren på Det Norske Teatret­. For det eg såg på scena var ikkje berre Eidsvågs opp-
levingar, skrudde til for teateret. Eg såg heller ikkje berre den utolelege­ danske bibeltimehaldaren som åtvara oss på leir mot den vonde dersom vi kjende det minste rykk i stortåa av moderne musikk.

Eg såg også føre meg mor mi og dei andre bedehuskvinnene gjere mangeårig oppofrande og trufast teneste som arrangørar og kaffikokarar. Eg såg far min skjere tømmeret som blei til barndommens bedehus. Eg såg dei unge lærarane som kom til bygda og fylte bedehuset med livsglede for oss barna og eit ungt par som gav rom for humørfylte skjetsjar då vi kom i tenåra. Det var bedehuset som gav oss den første filmframsyninga. Og ein av dei vaksne som var tidleg ute med å leike med oss, var ein predikant det året eg fylte fire – og eg braut kragebeinet under leiken.

Eg såg føre meg ein heil kultur med så mange fasettar at langt frå alt er sagt når latteren stilnar. Eidsvåg hadde for så vidt ikkje sagt alt heller – han måtte ha med seg oppgjeret med vaktmeisteren på Menighetsfakultetet før han var ferdig.

Eidsvåg har heilt rett: Vi møter­ Jesus gjennom ikkje minst leiarar og predikantar – gjennom deira ord og liv. Det er mykje å setje ein tjukk strek over i arven­ vår – men det er også mykje å setje strek under. Eidsvåg drog oss gledeleg og sterkt med i «Navnet Jesus». Men det er også menneske eg verdset i denne svinnande kulturen.

Sjølvironi. Det som også gjorde­ at eg ikkje slapp latteren heilt laus var at eg var usikker på kva plass sjølvkritikken og latteren ville ha når Eidsvåg gjekk vidare i livet sitt. Både musikalske­ rytmar og utfordrande sosialetikk­ måtte til for å korrigere gudsbiletet frå mang ein talarstol på bedehuset.

Men er det verkeleg ingenting å le av eller sjå sjølvkritisk på i den vidopne folkekyrkjelege bevegelsen til den politiske Jesus?

Eidsvåg (og Tindberg) stod fram som smilande triumfatorar då dei oppdaga at «ver edru» i Bibelen­ skulle omsetjast med «ver nøkterne» – så kunne­ dei drikka, trass i skremsla frå bedehuset­. Men kvifor vart vi ikkje invitert til å le av dei «nøkterne»?

Den politiske Jesus har vel saktens også dukka opp i så mange ulike utgåver at vi kunne ledd av eit par av dei. Men det var slutt på latteren. Predikanten som hadde teke over, hadde ikkje plass til sjølvironi og -kritikk (om vi ser bort frå velbrukte kritikken av pengemakta over oss).

Eg møtte skråsikre predikantar på leir og på bedehuset. Eg kan likevel ikkje minnast at nokon­ brukte orda «eg insisterer» om korleis Bibelen skal tolkast. Eidsvåg forkynte ein Jesus som «døydde for ei god sak», for «rettferd her og no».

For å vise at han kan ta feil, sa Eidsvåg at han ikkje høgg i stein, men «skriv i sanden». Jesus skreiv også «på jorda», medan dei som kom med klagemål mot ei kvinne, gjekk bort – dei eldste først. «Heller ikkje eg fordømmer deg», sa Jesus.

Så la Jesus til: «Gå bort og synd ikkje meir». Men det var vel kanskje ikkje den etterlyste Jesus.

• Les også Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.09.2016

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77374 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43438 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34828 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27793 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22438 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22144 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20047 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19051 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 22 timer siden / 143 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 336 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 132 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 121 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
2 dager siden / 169 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
2 dager siden / 220 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
3 dager siden / 266 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
3 dager siden / 157 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
3 dager siden / 112 visninger
Les flere

Siste innlegg

Ekstremreligiøs kamp mot norsk barnevern
av
Oddbjørn Johannessen
rundt 19 timer siden / 800 visninger
Et julebudskap for hele året
av
Susanne Ingebrigtsen
rundt 19 timer siden / 258 visninger
Det som ikke sies II
av
Åge Kvangarsnes
rundt 19 timer siden / 111 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 22 timer siden / 143 visninger
Hva heter gud egentlig?
av
Johan Velten
1 dag siden / 250 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
1 dag siden / 140 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
2 dager siden / 156 visninger
Les flere