Johannes Morken

Alder: 59
  RSS

Om Johannes

Frå 1.2.2017 Redaktør i Stefanusalliansen. Alt eg har skrive før den tid vart gjort som tilsett i Vårt Land - frå 1987, skrivande i avisa sidan 1980. Var reporter på ulike felt innanriks (helse og etikk), utanriks (Midtausten) og kyrkjeliv i mange år til eg blei vaktsjef hausten 2003. Debattleiar frå hausten 2011. Debattredaktør frå hausten 2012 til 31.12.2016.

Følgere

Tør KrF satse på Erna 2?

Publisert over 2 år siden

«Når regjeringens fortsatte liv blir lagt på forhandlingsbordet, endres spillet. Da må man også vurdere om et regjeringsskifte er tjenlig. Det innebærer at man må vurdere hva alternativet er,» skriver Vårt Land på lederplass.

Her er Vårt Lands lederartikkel 3.10.2016

«Erna Solberg skapte dramatikk fredag da hun sa at den økningen av bensinprisen regjeringen nå foreslår, er det maksimale som tåles.

Det er klart at det ikke oppfyller sentrums­-
partienes krav til grønt skifte. Venstre og KrF satser likevel på forhandlinger. Her er det likevel en saklig politisk konflikt som er alvorlig nok til å begrunne en ­regjeringskrise.

Men når regjeringens fortsatte liv blir lagt på forhandlingsbordet, endres spillet. Da må man også vurdere om et regjeringsskifte er tjenlig. Det innebærer at man må vurdere hva alternativet er.

Da Høyre for 16 år siden felte Bondeviks sentrumsregjering, var det ikke bare fordi de mente det måtte åpnes for å bygge gasskraftverk. Det var også fordi Høyre så seg tjent med å bli kvitt sentrums­-
regjeringen og sentrums-
alternativet. Resultatet ble som ønsket: Året etter var Høyre i en regjering der de hadde flertallet.

Tilsvarende må Venstre og KrF nå vurdere om det vil tjene ­eller hindre deres lang-
siktige mål å felle Solberg-regjeringen nå. Begge partiene har en Høyre-sentrumsregjering uten Frp som sitt primære­ alternativ. Et regjeringsskifte kan bane veien for en slik Erna 2-regjering. Erna Solberg kan selvsagt nekte å danne ny regjering etter å ha blitt felt, men er Høyre tjent med det?

Frp har fått betydelig innflytelse på politikken og ikke mistet oppslutning av å sitte i regjering. Det er ikke sikkert Siv Jensen er enig med Carl I. Hagen at det er bedre å gi Støre makten enn å øke bensinprisen. Det vil uansett være vanskelig for Frp å motsette seg at Erna Solberg får fortsette som statsminister etter at Høyre/Frp-regjeringen er felt.

Om Frp likevel ikke vil støtte en ny Solberg-regjering, er utfallet trolig at Arbeiderpartiet danner en ­mindretallsregjering med en eller annen form for støtte fra KrF. For KrF vil det være enklere om sideskiftet kommer som følge av at Frp og/eller Høyre sier nei til en ny Solberg-regjering.

Hvordan velgerne vil reagere, er den ukjente faktoren for Venstre og KrF. Når man balanserer på sperregrensen, må man være forsiktig med å ta store sjanser. Det taler for en forhandlingsløsning.»

Gå til innlegget

Nei til Israel-boikott

Publisert over 2 år siden

«Det er ikke naivt å mene at kunstnerisk dialog fremdeles er et bedre virkemiddel enn kulturell boikott», skriver Vårt Land på lederplass 1.10.2016

Her er Vårt Lands lederartikkel 1.10.2016

«Kunstnerduoen Pia Maria Roll og Marius von der Fehr har den siste uken fått mye oppmerksomhet rundt et kunstverk der de på Nationaltheatrets vegne beklaget teatrets «skammelige samarbeid med det israelske nasjonalteateret Habima». I perioden 2013 til 2015 samarbeidet Nationaltheatret med Habima og en rekke andre aktører om prosjektet «Terrorisms». Mange kritiserte den gangen Nationaltheatret for å delta i prosjektet, ettersom Habima også har opptrådt i jødiske bosetninger på Vestbredden.

I et intervju med Vårt Land forrige helg mente Roll at Nationaltheatret ikke tar inn over seg at den israelske staten bruker kunst og kultur som en normaliseringsprosess for okkupasjonen. Roll mener at prat om dialog er tomme ord, og ønsker en kulturell boikott av Israel.

I gårsdagens Morgenbladet forklarte Marius von der Fehr at kulturell boikott innebærer boikott av «institusjoner og representanter for staten som tar på seg rollen som kulturelle ambassadører for den israelske regjeringen». I samme oppslag uttrykte kunstneren Lars Laumann at fullstendig boikott er det eneste virkemiddelet som står igjen når «vold, fredsforhandlinger og kulturell dialog» har spilt fallitt. Han er kritisk til at en annen kunstnerduo, Elmgreen & Dragseth, hadde utstilling på Tel Aviv Museum of Art tidligere i år.

Fra tid til annen blusser kravet om kulturell boikott av Israel opp. Også en sentral norsk kulturaktør som Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted har tatt til orde for dette. Spørsmålet er likevel om en kulturell boikott er den klokeste og mest effektive måten å markere politisk uenighet på.

Sjefen for Nationaltheatret, Hanne Tømta, ­mener ikke det. Hun har siden bråket om Habima-samarbeidet begynte, stått for et prinsipielt valg om at dialog har større verdi enn boikott. En slik dialog kan derimot også inkludere protest og konfrontasjon med kunstneriske virkemidler.

Det står respekt av Tømtas argumentasjon. Hun vil heller legge til rette for kulturell utveksling enn å hindre diskusjon på tvers av landegrenser, fordi hun tror på kunstens politiske og humanistiske potensial. Det tror vi er et klokt prinsipp. Det er ikke naivt å mene at kunstnerisk dialog fremdeles er et bedre virkemiddel enn kulturell boikott.»

Gå til innlegget

Fremmedkrigerne - mye mer enn religion

Publisert over 2 år siden

«Selvsagt har det også med religion å gjøre når folk drar til Syria for å krige. Islam og tolkningen av den er opplagt en del av forklaringen. Men religion alene kan ikke forklare det som skjer», skriver Vårt Land på lederplass.

Her er Vårt Lands lederartikkel 30.09.2016

«Hvordan kan unge mennesker oppvokst i Norge finne på å dra til Syria for å slutte seg til terroristene i Den islamske staten? Vi har kalt det radikalisering, som for en stor del forklares som religiøs fanatisme.

Journalisten Erlend Ofte Arntsen har gått nært innpå en kameratgjeng fra Fredrikstad som endte opp i Syria. I gårsdagens avis brakte vi et ­utdrag fra boken han har skrevet. Arntsen har lagt vekt på å møte dem som mennesker, ikke bare som terrorister. Det viser seg å bidra til forståelse.

Les utdrag fra Erlend Ofte Arntsens bok: Syria er et helvete, kom fort bor, kom!

Alle tre var muslimer. Men i utgangspunktet var det ikke religionen som var den viktigste motivasjonen for å dra til Syria. Det var engasjement for den syriske befolkningen og sinne over de lidelsene Assadregimet påførte dem. Den første dro til Syria for å hjelpe.

Men når han først var kommet dit, ble han oppslukt av den religiøse retorikken, og det var mye den han brukte for å overtale kameratene til å komme etter. Det var likevel ikke kalifatet og verdensherredømmet som sto i forgrunnen, men solidariteten med de brødrene som kjempet den hellige krigen.

Kameratskap og solidaritet innen en venne­gjeng ser derfor ut til å ha spilt en stor rolle for at ­
disse guttene endte opp i en terrorist­organisasjon. De hadde­ også det til felles at de falt utenfor i det norske samfunnet. I ­Syria var det der­imot bruk for dem og ­deres innsats. Radikalisering er ikke nødvendigvis det beste begrepet for å få tak på hva det handlet om. Snarere ønsket om en meningsfull tilværelse, der religionen kom inn og ga et svar.

Trolig finnes det andre fortellinger og forklaringer. Slett ikke alle som slutter seg til voldelige islamske grupperinger, er slike som faller utenfor. Også ressurssterke og veltilpassede folk har gått denne veien, menn med jobb og familie. Vi trenger flere slike fortellinger for å forstå.

Selvsagt har det også med religion å gjøre. Islam og tolkningen av den er opplagt en del av forklaringen. Men religion alene kan ikke forklare det som skjer.»

Gå til innlegget

Shimon Peres kjempet for Israels fred

Publisert over 2 år siden

«Den freden Shimon Peres kjempet for, lar vente på seg», skriver Vårt land på lederplass.

Her er Vårt Lands lederartikkel 209.09.2016

«All verdens ledere kommer til å samles i Shimon­ Peres begravelse. Det sier noe både om ham og om det han representerer. Han var en statsmann med format ut over sitt eget land, og han sto for en tro på at det er mulig å gå fra krig til sameksistens for det felles beste.

Peres framstilles av noen som en mann med to ansikter: Både fredsduen og krigshauken. Som så mange israelske ledere gikk han fra en karriere i forsvaret til politikken. Han var med på å skape bosettingene­ som er blitt spyd-
spisser for en anneksjonspolitikk, men fikk også fredsprisen for å forhandle fram en avtale som ga palestinerne­ en form for selvstyre.

Men for Peres var dette to sider av samme sak. Han kjempet for at Israel skulle kunne eksistere i fred. Det sloss han for som soldat og forsvarsstrateg. Han kom etter hvert til erkjennelsen at rettferdighet for palestinerne var nødvendig for at Israel skulle kunne leve i fred basert på demokratiske verdier. Derfor tok han avstand fra bosettingspolitikken og så den som sitt største feilgrep.

Den freden som mange så for seg da Peres fikk Nobels fredspris sammen med Yitzak Rabin og Yasser Arafat, lar vente på seg. Osloprosessen har for lengst gått i stå, og mye har gått i motsatt retning i dette århundret. Det kan se ut som denne viktige delen av Peres livsverk ligger i grus.

Den grunnleggende tanken bak vil likevel for alltid ligge der som en inspirasjon. Peres mente palestinere­ og israelere sammen burde utvikle landet, med alle de muligheter som ligger i dets ressurser og mennesker. Forutsetningen var fulle rettigheter til alle som bor der, slik at de kan slutte å ødelegge hverandre i kamp for å drive hverandre vekk.

Denne visjonen er fortsatt den eneste som kan danne grunnlaget for et håp om fred og bedre framtid for alle i Det hellige land. Den dør ikke med Peres­. Det er ikke en visjon for utslettelse av jødenes hjemland, men for å sikre Israels fred.»

Først publisert som lederartikkel i Vårt Land 29.09.2016

Gå til innlegget

Det avslørende hierarkiet

Publisert over 2 år siden

Det viktigste er å styrke samtalen om likeverdet. Det skriver Vårt Land på lederplass.

På lederplass 28.09.2016 skriver Vårt Land

«En undersøkelse blant kanadiske leger og ­medisinske studenter fra 2008 viser klare forskjeller i synet på for tidlig fødte barn og eldre mennesker. Mens bare 35 prosent av dem ville prioritert å behandle en baby som ble født etter 24 ukers svangerskap, ville 75 prosent prioritert et eldre barn.

Undersøkelsen er trukket fram av barne­overlege og professor ved Universitetet i Oslo, Ola Didrik Saugstad, i en artikkel han har skrevet sammen med Ivar Stokkereit, juridisk rådgiver i Unicef. De to reagerer på at det ikke er noen enhetlig praksis ved norske sykehus for når man gir livreddende behandling til et barn som er født 22 til 25 uker ut i svangerskapet. I gårsdagens avis sier Saugstad rett ut at noen leger nærmest kan «trekke på skuldrene om et prematurt og nyfødt barn dør». Han mener dette er holdninger som stikker dypt i oss, og viser til at vi i førkristen tid «satte ut nyfødte med skader og sykdommer».

Det kan ved første øyekast virke som en søkt linje­dragning, men gir mening ved nærmere ettertanke. For det har alltid vært slik i samfunnet at det svakeste og mest sårbare livet også blir vurdert som minst verdt. Det er en forbindelse mellom hvordan vi tenker på livet i dets begynnelse og dets slutt – og hvordan vi tenker om funksjonshemmede, fattige, flyktninger, og andre sårbare grupper i samfunnet. Noen av nøkkelordene i denne forbindelse er identifikasjon og makt. Vi nedvurderer fort det livet vi ikke identifiserer oss med. Resultatet blir et grelt hierarki som avslører samfunnets preferanser. Øverst på toppen troner de rike og velstående, men også faktorer som kjønn, etnisitet og livssituasjon påvirker plasseringen.

I boken Hvor kristent skal et land være viser biskop Halvor Nordhaug og filosof Henrik Syse hvordan det kristne og humanistiske menneskesynet – der alle mennesker i prinsippet er like mye verdt – har vært med på å løfte samfunnet. Mange opplever at det såkalte post-kristne samfunnet er i ferd med å vrake dette prinsippet. Det er uheldig at menneskeverdet på noen punkter synes å svekkes uten at vi i tilstrekkelig grad har tatt den grunnleggende prinsipielle debatten om hva som konstituerer menneskeverdet.

Vi trenger tydelige nasjonale retningslinjer for livreddende behandling av premature barn, men jobben er ikke gjort med det. Kanskje er det vel så viktig å styrke samtalen om menneskeverdet.»

FØRST PUBLISERT SOM LEDER I VÅRT LAND 28.09.2016

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere