Johannes Morken

Alder: 60
  RSS

Om Johannes

Frå 1.2.2017 Redaktør og medierådgjevar i Stefanusalliansen. Alt eg har skrive før den tid vart gjort som tilsett i Vårt Land - frå 1987, skrivande i avisa sidan 1980. Var reporter på ulike felt innanriks (helse og etikk), utanriks (Midtausten) og kyrkjeliv i mange år til eg blei vaktsjef hausten 2003. Debattleiar frå hausten 2011. Debattredaktør frå hausten 2012 til 31.12.2016.

Følgere

Absurde «bevis» mot pastor i tyrkisk arrest

Publisert rundt 2 år siden

Ein video med oppskrifta på ein arabisk matrett er mellom dei aburde «bevisa» i tiltalen mot den amerikanske pastoren Andrew Brunson. I 22 månader har han vore politisk gissel i Tyrkia.

Onsdag innførde USA sanksjonar mot  den tyrkiske innanriksministeren og justisministeren. Det er eit svar på at Andrew Brunson (50) ikkje er sett fri, snart 22 månader etter at han blei arrestert i kjølvatnet av det mislukka kuppforsøket mot Recep Tayyip Erdogan i 2016.

Temperaturen i dramaet stig. 25. juli blei Brunson, ei veke etter det tredje rettsmøtet i saka mot han, overført frå fengsel til husarrest. President Trump truga etter avgjerda med sanksjonar mot Tyrkia dersom ikkje Brunson blir sett fri. Då slo den konservative og Erdogan-tru avisa Yeni Safak til med denne førstesida: «Sett presten i fengsel igjen!» Dette er ei av dei avisene som siste åra har levert mykje hatefull tale mot minoritetar,  ikkje minst kristne, og mot politisk opposisjonelle. Førstesida med «krigstypar» viser kva krefter som er i sving. 

Samlar krefter
Eg er nettopp komen tilbake frå Tyrkia og møte med nære støttespelarar av Andrew Brunson i det protestantiske kyrkjefellesskapet. Brunson har sidan 25. juli vore i husarrest i heimen sin, med stramme reguleringar. Han får ikkje møta media, til dømes. Og det er grunn til å tru at dersom pastoren skulle senda ut kommentarar gjennom dei få som får lov til å møta han, ville det hissa opp dei kreftene som offentleg krev at han blir fengsla igjen. No samlar Brunson krefter til det neste rettsmøtet 12. oktober.

Det var isolert sett eit framsteg å bli overført til husarrest frå nedbrytande soningsforhold i ei fengselscelle han måtte dela med mange andre – og med langt fleire enn cella var meint for. Dottera til Andrew Brunson har vore tydeleg på at soningsforholda har vore helsemessig direkte nedbrytande. Samstundes har dottera sagt kor stolt ho er over at faren står oppreist i forfølginga.

Ikkje bevis

Både støttespelarane til Brunson og vestlege observatørar som har følgt saka gjennom rettsmøta, det første i april, slår fast at det ikkje finst fnugg av prov. Han har, seier dei etter å ha lese tiltalen og høyrt vitnemål frå vitna til aktor, ikkje gjort noko ulovleg. Likevel er Brunson skulda for grove brotsverk mot staten.

Andrew Brunson leia i 23 år ein protestantisk kyrkjelyd i Izmir på vestkysten i Tyrkia. Så kom det mislukka kuppforsøket sommaren 2016. President Erdogan svarte med massive utreinskingar frå hæren og resten av statsapparatet. Mange journalistar og menneskerettsforkjemparar blei arresterte. Nokre lokalt tilsette på USAs ambassade blei fengsla. I oktober 2016 blei Andrew Brunson, opphaveleg frå Nord-Carolina, bura inne, dei første dagane sat kona hans også i arresten.

Då tiltalen blei offentleg kjend i mars, kom det fram at Brunson ikkje berre er skulda for å ha band til Fetullah Gülen, som Erdogan skuldar for å stå bak kuppforsøket. Han er også skulda for å band til kurdiske PKK som blir stempla som terrororganisasjon. At Brunson er skulda for å støtta to diametralt motsette opposisjonar viser kor absurd og politisk tiltalen er. Brunson er også skulda for militær spionasje. Det er ikkje måte på kva pastoren må svara for.

Oppskakande
Hadde ikkje Brunson risikert opptil 35 års fengsel, ville mange punkt i den 62 sider lange tiltalen kalla på smilebandet. Pastorens sterke ord om at han er uskuldig og at klagemåla er «skammelege og avskyelege», har for påtalemakta ingen verdi. Aktor stolar derimot på hemmelege vitne som ifølgje Brunsons støttespelarar spreier reine løgner.

Aykan Erdemir som tidlegare sat i det tyrkiske parlamentet og som i 2016 fekk Stefanusprisen, seier dette om tiltalen: «Den er ei skitten samling av konspirasjonsteoriar som gjer banale og kvardagslege detaljar frå ein pastors liv til terrorhandlingar». I ein artikkel i World Magazine tek Erdemir og ein forskarkollega føre seg 12 punkt frå dokumentet.

Matvideo
Lat meg ta eit utval. Andrew Brunsons dotter sende han ein gong ein video av ein tradisjonell arabisk matrett med ris, kjøtt og grønsaker – maqluba. Påtalemakta hevdar at dette er signaturretten til ein terrororganisasjon, ein rett terroristane set til livs i dei hemmelege husa sine. Videoen er difor, seier aktor, eit prov på band til ei terrorcelle.

Ein dag fekk Brunson ei tekstmelding frå eit medlem i kyrkjelyden. Vedkomande kunne ikkje delta på eit bønemøte fordi han hadde diaré. Kva har det med Brunson som påstått spion å gjera, tru?

Dømt for drap
Eit vitne, som er dømt for drap og flukt, vert også brukt av påtalemakta. Vitnet hevdar at han høyrde frå ein «israelsk misjonær» at Brunson hadde vore på eit møte i eit konferansesenter i Istanbul i mars 2013. Der planla deltakarane det som seinare skulle bli Gezi Park-protestane, landsomfattande demonstrasjonar mot regjeringsplanane om å rasera ein park sentralt i Istanbul, i mai 2013. Regjeringa ville byggja ei militær kaserne der.

Det er meir av same absurde sorten, inkludert påstandar om band til amerikanarar som er medlemmar i mormonarkyrkja – desse er, ifølgje påtalemakta, knytte til amerikansk spionasje. Artikkelen til Erdemir finst på nettsidene til Stefanusalliansen, www.stefanus.no.

Gissel
Det finst ikkje prov for at Andrew Brunson er knytt verken til terror eller spionasje. Derimot er han er eit offer for president Erdogans storpolitiske kamp. I USA sit Fetullah Gülen som vert skulda for å stå bak kuppforsøket. Erdogan har både i september i fjor og seinare vore klar på at Tyrkia kan utlevera Andrew Brunson dersom USA utleverer Fetullah Gülen. Pastor Brunson er altså eit storpolitisk gissel.

Tiltalen viser at saka mot Brunson er «den mest absurde i Tyrkias historie», for å låna Aykan Erdemirs ord igjen.

Ikkje minst etter utreinskingane som også ramma rettsapparatet etter kuppforsøket, er det liten grunn til å tru at domstolane i Tyrkia er frie og uavhengige. Vi må halda oppe presset og minna regjeringa i Ankara på at Andrew Brunson er uskuldig og at han må setjast fri. 

 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.8.2018

Gå til innlegget

Der kristne drepes for sin tros skyld

Publisert over 2 år siden

Donald Trump hyller ham som en mann å stole på. I virkeligheten leder Nord-Koreas diktator et regime som torturerer og dreper kristne for deres tro.

Skrevet av Hilde Skaar Vollebæk, konstituert generalsekretær i Stefanusalliansen og johannes Morken, redaktør i Stefanusalliansen.

Diskusjonen går høyt om toppmøtet mellom president Donald Trump og Nord-Koreas diktator Kim Jong-un var en flopp eller et historisk vendepunkt. Vi må være åpne for at den gordiske knuten kan bli løst. Men det er langt frem, og vi må være forberedt også på det verste. 

Atomvåpnene som er diktaturets garanti for overlevelse, har Kim-dynastiet skaffet seg mens de lot sitt folk sulte, i perioder til døde. Og selv om hungersnøden på 1990-tallet tok slutt, er regimet like brutalt. 

Derfor er det ingen grunn til å være naive. I bytte mot å signere en uforpliktende avtale er Kim Jong-un blitt hyllet som en USAs president kan stole på. Det er ikke dårlig for en diktator med så mye blod på hendene. Vi håper virkelig ikke at Kim Jung-un bare har kjøpt seg tid i solen. 

Helt uten trosfrihet. 

Nord-Korea er et land i praksis helt uten religionsfrihet. Det finnes noen små totalt regimekontrollerte kirker – de brukes som reklameplakater for utenlandske besøkende. For øvrig er all religiøs aktivitet forbudt. 

Dette er et land med kanskje så mange som 120.000 mennesker sperret inne i egne leire for politiske fanger. Flere titalls tusen av fangene som utsettes for straffarbeid, er kristne fra undergrunnskirker. Det fastslår United States Commission on International Religious Freedom (USCIRF) i sin ferske rapport for 2018. 

I rapporten heter det også at det nordkoreanske regimet ser på kristendommen «som den største trusselen blant religionene; regimet assosierer kristendommen med Vesten, særlig med USA. Gjennom omfattende overvåkning prøver regimet aktivt å identifisere og finne kristne som praktiserer sin tro i hemmelighet og fengsle disse, ofte sammen med deres familiemedlemmer, selv om disse ikke er tilsvarende religiøse.» 

En avhopper sier: «Det finnes bare én religion i Nord-Korea: tilbedelsen av Kim Jong-un.» 

Forbrytelser. 

I desember i fjor kom en rapport fram en internasjonal juristkomite som avdekker krigsforbrytelser. Komiteen ligger under International Bar Association, den største internasjonale organisasjonen for jurister – der Advokatforeningen er medlem. Rapporten avdekker forbrytelser mot menneskeheten i Nord-Koreas politiske fengsler. Det heter at «kristne blir aktivt forfulgt og får spesielt brutal behandling i fangeleirene». En tidligere fangevokter fortalte at «kristne er reaksjonære» og at det var en rekke instrukser om å «eliminere alle kimer til reaksjonære». 

Flere vitner fortalte at de hadde sett fanger «bli torturert og drept» på grunn av sin religiøse tilhørighet. Et navngitt vitne forklarte at han hadde sett syv mennesker i Leir 15 bli torturert for å ha deltatt i kristne møter. En mann forklarte at hans søster var fange i Leir 15 delvis fordi hun hadde utøvd kristen tro før hun ble arrestert i Kina og sendt tilbake til Nord-Korea. «Siden har ingen hørt fra henne», heter det. 

Andre vitner forklarte at «kristne eller de som mistenkes for å være kristne» plasseres i spesielle soner i fangeleirene der fangene utsettes for ekstra grov nedverdigelse. Et vitne forklarte at han hadde sett fem mennesker som var anklaget for å ha lest Bibelen, bli sendt til en slik totalt kontrollert sone – eller bli henrettet – i Leir 15. 

Tvangsaborter. 

Nordkoreanske flyktninger som klarer å komme seg til Kina, utsettes for grove overgrep der – særlig gjelder det kvinner som blir utsatt for menneskehandel og sexslaveri. Flyktninger som oppdages, sendes tilbake til fangeleirene for politiske fanger i Nord-Korea. 

Vi i Stefanusalliansen får formidlet tragiske historier gjennom vår partner Helping Hands Korea som hjelper flyktninger i sikkerhet. Grusomhetene de tilbakesendte møter i leirene i Nord-Korea, dokumenteres i den nevnte juristrapporten. Der heter det at flyktninger som er sendt tilbake, blant annet registreres for kristen tilhørighet. Gravide som er sendt tilbake, utsettes for tvangsabort – på groteske måter. 

En abort ble, heter det, fremkalt ved at tre menn stod på en trestokk, plassert på en gravid kvinnes mage. En tidligere fangevokter fortalte at han hadde sett at en nyfødt baby, som trolig hadde en høyere offiser som far, bli kastet til vakthundene. 

En rapport tidligere i år fra Christian Solidarity Worldwide (CSW) fortalte at de verste bruddene på menneskerettigheter er like brutale nå som for ti år siden, da CSW laget sin første og banebrytende rapport om NordKorea. 

Avtalen fra toppmøtet inneholdt ikke noe om menneskerettigheter. Det er trist. Donald Trump fortalte at han hadde diskutert menneskerettigheter med Kim Jong-un. Men det er ikke nok med uforpliktende diskusjon. I 70 år har Nord-Korea vært det ypperste eksempelet på hvor ødeleggende systematiske menneskerettighetsbrudd er, både for landets egen befolkning og for verdensfreden. Når vi i år også skal markere at Verdenserklæringen for menneskerettigheter er 70 år, må Nord-Koreas diktator stilles til ansvar for sitt regimes forbrytelser mot menneskeheten – mot sitt eget folk. Landet har ratifisert en rekke avtaler om menneskerettigheter, men begår grove brudd på avtalene hver eneste time.

Tar høy risiko. 

De fleste analyser slutter ved hva Kim Jong-un må ha for å gi opp sine atomvåpen, slik at han føler seg trygg på å unngå samme skjebne som Libyas Muhammar Gadaffi som oppga sitt atomvåpenprogram i 2003. i 2011 ble han drept av opprørere med støtte fra NATOs bombefly. Men noen forhold overses ofte. 

Ett tegn til håp for langsiktige endringer er det ansvaret kristne i Kina tar. Kristne kinesere er aktive i skjult evangelisering i Nord-Korea. De driver også undergrunnsnettverk for å hjelpe nordkoreanske flyktninger. Å skjule flyktninger er ulovlig, og kinesiske myndigheter slår hardt ned på menigheter som mistenkes for å skjule flyktningene. 

Samtidig strammes akkurat nå grepet generelt i Kina overfor uregistrerte kirker. Den meget høye risikoen kristne kinesere tar for å hjelpe nordkoreanske flyktninger, må verdsettes. Samtidig må det legges hardt press på de politiske aktørene. En avtale med Nord-Korea må også inneholde et oppgjør med fangeleirene og den systematiske forfølgelsen av troende. Dette må inn i de tøffe og langvarige forhandlingene som må følge det storpolitiske solskinn i Singapore.

Trykket i Vårt land 18. juni 2018

Gå til innlegget

Nei, eg gjer ikkje Gud til syndebukk

Publisert over 2 år siden

Det er naudsynt å åtvara mot at religion blir eit farlegare og farlegare element i ein Nigeria-konflikt som primært handlar om noko heilt anna.

I Vårt Land 8. juni kritiserer Lise Tørnby i NMS Global ein kronikk eg skreiv i Vårt Land 2. juni om konflikten mellom gjetarfolk og fastbuande bønder i Nigeria. Ho gjer det under overskrifta «Når Gud blir syndebukk».

Nei, eg gjer ikke Gud til syndebukk.

Eg er heilt samd med Tørnby i at det er viktig å ikkje blanda korta når vi diskuterer politikk og religion. Det er sant at «vi som bistandsaktører og misjonsorganisasjoner har (...) et særlig ansvar for ikke å bli endimensjonale i vårt ønske om å forstå og hjelpe». At dette er ekstra naudsynt på det afrikanske kontinentet kan eg også skriva under på. 

Stemmer ikkje
Tørnby utfyller på eit par punkt biletet eg gav. Men det stemmer likevel ikkje at eg «forstår og fortolker konflikten primært som en religionskonflikt». Dette har eg verken skrive eller meint. Eg veit derimot at det der ute finst analysar som NMS-kritikken kan rettast mot. Men eg la i kronikken vekt på nettopp å få fram at dette primært er ein konflikt om beiterettar og kontroll over landområde.

Konflikten finn vi, skreiv eg, slett ikkje berre i Nigeria, men i ei rad andre land. Og for å understreka kva konflikten primært handlar om, skreiv eg: «Beiteområda til gjetarane er dessutan under press av klima og endra jordbruk.»

Eg la vekt på at to av dei aktuelle delstatane i fjor vedtok nye lover mot beiting, lover som – skreiv eg – blir kritiserte for å angripa rettane til dei som leitar etter beite og vatn for kveget sitt. Og eg la vekt på at vi slett ikkje må skulda alle fulani-gjetarane for å stå bak valdsangrepa.

Polarisert
Dessutan refererte eg til United States Commission on International Religious Freedom (USCIRF) som etter eit besøk i Nigeria mellom anna påpeikar at gjetarane seier at dei må forsvara seg og kveget sitt. Kommisjonen åtvarar også mot polariserte framstellingar.

Dette løfta eg fram og trudde ikkje det var behov for å vera endå tydelegare. Men kanskje skulle eg vore endå tydelegare likevel.

Konflikten i Nigeria har det siste året eskalert i form av vald og død og farlegare våpen. Det har skjedd angrep på kyrkjer og gudstenester både i nyttårshelga og seinare i år. Når ein konflikt om land, beiterettar og vassressursar får eskalera, og staten blir skulda for å ikkje å ta tak, eller for berra å bruka massiv militærmakt når den vil gjera noko, vil diverre religion bli utnytta og religiøse skiljelinjer bli farlegare. Truverdige kyrkjelege kjelder i Nigeria åtvarar om dette, vår oppgåve er å løfta dette opp.

Politisert

Difor refererte eg Kolade Fadahunsi i Institutt for kyrkje og samfunn under Nigerias kristne råd. Han meiner dei væpna gruppene som med AK 47-gevær angrip kristne landsbyar og gudstenester, vil provosera religionskrig. Fadahunsi er på den andre sida svært kritisk til at karismatiske kyrkjefolk frå sør no i aukande grad brukar sosiale media for å retta hatefulle angrep på muslimar generelt.

I eit intervju med Magasinet Stefanus tidegare i år sa Kolade Fadahunsi: «Hvis vi ikke ønsker at neste generasjon skal arve den rådende intoleransen og politiseringen av religion i Nigeria, må vi ta grep nå.» Han sa at han med hjelp av eit hefte Stefanusalliansen laga – «Trosfrihet for alle» – ønskjer å starta undervisning både blant pastorstudentar og inn mot eit tverreligiøst råd der både kristne og muslimar er med.

Nei, eg gjer ikkje Gud til syndebukk. Men det er naudsynt å åtvara mot at religion blir eit farlegare og farlegare element i ein konflikt som primært handlar om noko heilt anna.

Trykket i Vårt land 11. juni 2018

Gå til innlegget

Frykt for religionskrig

Publisert over 2 år siden

Det går ei farleg valdsbølgje over Nigeria med kvinner, barn og menn i kristne landsbyar som offer.

Væpna menn storma inn i ei katolsk kyrkje. Det var ein grytidleg tysdag morgon og morgonmesse i ein landsby i Benue-delstaten i Nigeria. Etter massakren låg 19 drepne tilbake, inkludert to prestar.

22. mai, ein månad etter tragedien, blei dei 19 gravlagde i nok ei massegravferd i Nigera.

Drapa vart utførte av ei væpna gruppe som høyrer til fulani-gjetarane. Same dag som gravferda gjennomførte katolske leiarar ein nasjonal protestdag med krav om at presidenten grip inn mot valdsbruken. Men protestmarsjane var ikkje før over før eit katolsk seminar – i delstaten Taraba – blei angripe med fire døde og sju skadde, ein av dei prest. Det går ei farleg valdsbølgje over Nigeria med kvinner, barn og menn i kristne landsbyar som offer.

Folkerikt

Nigeria er det mest folkerike landet i Afrika med 190 millionar menneske. Kristendom og islam er dei dominerande religionane. Islam – dei fleste er sunnimuslimar – er konsentrert i nord. Dei kristne dominerer i sør. Politisk har sør lenge dominert over nord – som også har fått lite av oljeinntektene.

Mellom det islamske nord og det kristne sør ligg Midtbeltet. Der opplever mange landsbyar med kristne bønder ufatteleg liding fordi ein konflikt mellom fulani-gjetarar og fastbuande bønder har fått eskalera.

Konflikt mellom fastbuande og nomadar finn vi i heile Afrika. Knapt nokon stad er den så tragisk som i Nigeria. Beiteområda til gjetarane er dessutan under press av klima og endra jordbruk. 

Religion

Fulani-gjetarane som fører kveget sitt over store landområde på jakt etter beite og vatn, er hovudsakleg muslimar. Dei fastbuande er hovudsakleg kristne. Konflikten følgjer altså religiøse skiljelinjer.

Staten har gjort minimalt for å straffa drapsmennene. «Valdsbruken til væpna fulani-gjetarar er provokasjonar for å utløysa religionskrig», seier Kolade Fadahunsi. Han leier eit institutt for kyrkje og samfunn under Nigerias kristne råd.

Berre i delstaten Benue er nær 500 kristne drepne så langt i år. Sidan 2013 er meir enn 1800 liv gått tapt i denne delstaten. Titusenvis er internt fordrivne. Hus og landsbyar er brende og kyrkjer er øydelagde i fleire delstatar. Dei katolske biskopane åtvara i vinter om at det kan bli borgarkrig i delar av landet.

Forverra

Angrepa frå fulani-militsane blei verre og verre på slutten av 2017 og har kome i nye bølgjer frå nyttår. Delstatane Taraba og Benue innførte i fjor haust lover som kriminaliserer fri beiting. Kritikarane hevdar at lovene undergrev rettane til gjetarfolket. I desember gav guvernøren i Benue-staten ordre om arrestasjonar og konfiskering av kveg. Det gav dei væpna bandane endå eit påskot.

Guvernør Samuel Orton avviste under massegravferda 22. mai at han ber ansvar for vald og død: «Prestane er ikkje bønder. Kyrkja eig ikkje gras. Det er difor underleg at landsbyfolk som ber til Gud, blir drepne av gjetarar, inne i ei kyrkje. På denne måten har væpna gjetarar flytta forteljinga om den pågåande krisa frå jakta på beite til andre openberre motiv.»

Han har sjølvsagt rett. Valdsbølgjene rammar heilt målretta kristne landsbyar og kyrkjer.

På den andre sida må styresmaktene snarast gje heilt andre svar.

Splittelse

Dei kristne i Midtbeltet har lenge fått minimalt med støtte frå dei meir karismatiske megakyrkjene sør i landet. Lidinga i terroriserte landsbyar passar kanskje dårleg med framgangsteologien deira.

Nokre av kyrkjene er no byrja å røra på seg. Paraplyorganisasjonen Christian Council of Nigeria oppmoda i april til to søndagar med protest mot blodbadet.

Første søndagen i mai deltok nokre kyrkjer i sørvest i ein fredeleg protest. «Men samanlikna med det vi må forventa av reaksjonar frå kyrkjer, er dette langt frå nok», seier Kolada Fadahunsi. Han kritiserer apatien til kyrkjeleiarar som held munn fordi dei vil halda seg unna politikk.

Nokre pinseleiarar har teke i bruk sosiale media for å åtvara mot det dei hevdar er eit komplott for islamisering av Nigeria. Fadahunsi er kritisk til at kristne leiarar fyrer opp i verbale angrep retta mot muslimar. Dette polariserer konflikten endå meir.

Vi skal dessutan vakta oss vel for å skulda alle muslimske fulani-gjetarar for drapsbølgjene.

Samansett

United States Commission on International Religious Freedom (USCIRF) besøkte Nigeria i 2017. I den ferske 2018-rapporten blir det understreka at det er fleire og samansette årsaker til opptrappinga av konflikten: Fulani-gjetarane seier dei må verna kveget mot tjuvar. Kristne seier at væpna fulani-gjetarar driv etnisk reinsing for å overta landområda deira. Både muslimar og kristne klaga over at dei nigerianske tryggingsstyrkane ikkje vernar dei.

Det einaste sentral-regjeringa har gjort, er i nokre tilfelle å setja inn hæren, som så er blitt skulda for massiv valdsbruk, påpeikar USCIRF. Det hjelper ikkje at hæren drep sivile. Polariserte framstillingar hjelper heller ikkje.

Konflikten starta med machetar. Men fulani-bandane har i aukande grad fått tilgang til automatgeværet AK-47. Mange har lurt på kvar våpna kjem frå. Konflikten i Libya som etter Gadaffis fall spreidde seg til Mali, har auka tilgangen på våpen i Nigeria. Grensa er porøs og uråd å kontrollera, melder BBC med ein tidlegare nigeriansk polititopp som kjelde.

Boko Haram

I tillegg til dei grufulle angrepa frå væpna fulani-grupper har vi i nord den sunnimuslimske ekstremistrørsla Boko Haram. Denne veka kom det siste angrepet mot kristne. Boko Haram held framleis 112 kristne skulejenter fanga etter kidnappinga i Chibok i 2014. «Aldri har vi kjent oss så utrygge som no,» ropa den katolske presten Williams Kaura Abba under ein protestmarsj i mai. Han adresserte både Boko Haram, fulani-bandane og staten som let drapsmenn sleppa unna og som sjølv brukar harde maktmiddel for å undertrykkja det dei kallar «religiøse sekter». Han adresserte kidnapping av jenter og tvangskonvertering av desse til islam.

Tragediane i Nigeria går diverre langt under radaren for mange i vår del av verda. Det er altfor lett å læra seg til å leva med blodig urett i afrikanske landsbyar.

Trykket i Vårt land 2. juni 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere