Johannes Morken

Alder: 60
  RSS

Om Johannes

Frå 1.2.2017 Redaktør og medierådgjevar i Stefanusalliansen. Alt eg har skrive før den tid vart gjort som tilsett i Vårt Land - frå 1987, skrivande i avisa sidan 1980. Var reporter på ulike felt innanriks (helse og etikk), utanriks (Midtausten) og kyrkjeliv i mange år til eg blei vaktsjef hausten 2003. Debattleiar frå hausten 2011. Debattredaktør frå hausten 2012 til 31.12.2016.

Følgere

Trosfrihet under press

Publisert rundt 1 år siden

Kinas undertrykking av trosfriheten er sterkere enn noen gang siden den brutale Kultur-revolusjonen. Da kan ikke Stortingets utenrikskomité være tause i Beijing.

Skrevet av Ed Brown, Generalsekretær i Stefanusalliansen og Johannes Morken, Redaktør i Stefanusalliansen.

Fra 3. til 6. september besøker Stortingets utenrikskomité Kina. Det er bra at norske myndigheter har direkte kanaler. Men da forventer vi at avtalen fra desember 2016, signert etter seks års kulde i kjølvannet av Fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010, ikke gjør stortingsrepresentanter ulne eller tause.

Det skjer alvorlige menneskerettighetsbrudd i Kina. Overgrepene mot de muslimske uigurene er grove – en hel befolkning gjøres rettsløse. Ifølge det FNs komité for eliminering av rasediskriminering mener er troverdige kilder, holder Kina en million uigurer i hemmelige omskoleringsleire i Xinjiang-provinsen.

Sprengte kirke. 

Men utviklingen i Kina er bekymringsfull på flere måter. Trosfriheten er skrevet inn i grunnloven – som beskyttelse av «normal religiøs aktivitet». Men begrepet er vid-åpent for politisk innstramming. I president Xi Jinpings Kina skal all religion bygge opp under Kinas verdier. Verdiene er definert av presidenten. Dette er tvang. En diktator ser fiender mot sin makt overalt, også i religiøse grupper som møtes jevnlig.

Religionsloven ble strammet inn 1. februar. Et øredøvende varsel kom i januar. Da jevnet kinesisk politi med jorden den store Golden Lampstand-kirken (Gylne lysestake) i Linfen i Shanxi. Støvskyen spredte frykt. Flere kirker er ødelagt. 17. juli ble Liangwang katolske kirke i Shandong – med kors over inngangen – gjort om til en haug av knust betong.

River kors. 

Associated Press rapporterer om 62 år gamle Guo, i Henan. Han hadde fått oppfylt sin drøm – å bygge en kirke. Men i mars kom politiet. De beordret korstegnet og et maleri av innstiftelsen av nattverden tatt ned. Kravet var at alle gudstjenester måtte avlyses inntil kirken og hver kirkegjenger var registrert. Det fulgte razziaer, overvåkning og avhør. En pastor fortalte at mange var stilt nærgående spørsmål om tro.

China Aid forteller fra Henan om kirker som er truet med stenging dersom de ikke fjerner kors og ikon. Innstrammingen rammer ikke bare de uregistrerte kirkene som prøver å holde seg unna statens grep. Kravet om å fjerne kors rammer også flere steder Tre selv-kirken – den godkjente kirken. Flere steder kommer krav om å synge patriotiske sanger.

Bilde av presidenten. 

Tidlig i juli fikk kirker i Jiangxi-provinsen en advarsel fra lokale myndigheter, melder China Aid. De måtte bytte ut korsene med et bilde av presidenten eller av det kinesiske flagget. Det finnes eksempler på menigheter som har stått imot, andre har ikke sett noe annet valg enn å bøye av.

Telegrambyrået Reuters fortalte for få dager siden om den store uregistrerte kirken Zion i Beijing. Den har fått operere med en viss frihet, med hundrevis i kirken hver søndag. Men i april ble kirken pålagt å installere overvåkningskamera for bruk 24 timer i døgnet – med sikkerhet som oppgitt grunn. Kirken nektet kamera i kirkerommet. Da startet politiet å trakassere kirkegjengere, ringe den og kontakte arbeidsplassen for å få dem til å slutte å gå i kirken. Det er frykt for at kirken blir presset til å stenge.

23. juli gikk så 34 uregistrerte kirker i Beijing til det høyst uvanlige skritt å signere en felles erklæring: De ber regjeringen respektere trosfriheten.

Presser buddhister. 

Innstrammingen rammer også tibetanske buddhister. Larung Gar, verdens største tibetansk-buddhistiske lærested, ble tidligere i år underlagt kontroll. I fjor høst ble tibetanske munker i Xinjiang pålagt å integrere sentrale sosialistiske verdier i sin religiøse praksis og gjøre tilbedelsen «mer kinesisk».

Mennesker som hører til Falung Gong utsettes for grove overgrep, blant annet i tvangsarbeidsleire hvor de må avgi organer til et vestlig marked.

Det er i år 70 års jubileum for Verdenserklæringen for menneskerettigheter og paragraf 18 om tros- og livssynsfrihet. Dette er ikke året for å tie stille om en bekymringsfull innstramming for menneskerettigheter og trosfrihet i verdens mest folkerike land.

Trykket i Vårt Land 4. september 2018.

Gå til innlegget

Nøye planlagte forbrytelser i Myanmar

Publisert rundt 1 år siden

Drapene og den brutale fordrivingen av muslimske rohingyaer fra Myanmar for ett år siden, var meget nøye forberedt. De som gjennomførte de massive forbrytelsene, må holdes ansvarlige.

 25. august er det ett år hæren i Myanmar satte i gang brutale aksjoner mot landets muslimske minoritet, rohingyaene. Mer enn 700 000 flyktet hals over hode til Bangladesh, andre ble fordrevet internt. De flyktet for sine liv etter at hæren angrep dem, brente landsbyer og drepte tusenvis av minoritetsbefolkningen i den nordlige delen av den fattige Rakhine-staten.

 FN kalte tidlig det som skjedde et «skoleeksempel på etnisk rensing». FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Myanmar, Yanghee Lee, sa i mars til FNs menneskerettighetsråd at hun mer og mer er kommet til at det hadde «folkemordets kjennetegn». Hun krevde at de involverte holdes ansvarlige.

 

Planlagt brutalitet

Hæren hevdet at den slo tilbake etter at Arakan Rohingya Salvation Army (ARSA) hadde angrepet noen politistasjoner 25. august i fjor. Men dette var ikke et spontant svar, det var en nøye planlagt brutalitet for å fordrive en minoritet. Hærens forberedelser og voldelige handlinger dokumenteres i en omfattende og systematisk rapport fra Fortify Rights – en menneskerettsorganisasjon som med base i Sørøst-Asia undersøker og dokumenterer overgrep. Rapporten «They gave them long Swords», viser en annen historie enn den hæren i Myanmar forteller.

Hæren har i årtier stått for systematiske brudd på menneskerettighetene for rohingya-folket. Myanmar hevder rohingyaene er ulovlige immigranter fra Bangladesh, selv om de har bodd i Myanmar i generasjoner.

 9. oktober 2016 angrep en gruppe rohingya-menn, utstyrt hovedsakelig med stokker og kniver, noen politiposter. Ni politimenn skal ha blitt drept. Hæren i Myanmar angrep i etterkant 40 landsbyer og fordrev anslagsvis 94 000 sivile.

Brydde seg ikke

Det internasjonale samfunn gjorde ingenting. Det merket hæren og øvrige myndigheter i Myanmar seg, påpeker Fortify Rights. Mellom oktober 2016 og august 2017 satte hæren i Myanmar i gang storstilte forberedelser:

 • Hæren konfiskerte alle kjøkken- og gårdsredskaper som rohingyaer kunne tenkes å bruke i selvforsvar. Soldater tømte hus og hjem for kniver og andre gjenstander.

• Hæren rev systematisk ned gjerder og murer slik at soldatene fikk fri sikt mot landsbyene.

• Hæren trente opp og bevæpnet ikke-rohingyaer i Rakhine-delstaten. Våpenutdelingen har gitt navn til rapporten: «De ga dem lange sverd».

• Hæren stoppet humanitær hjelp. Rohingyaene ble svekket av mangel på mat.

• Det ble iverksatt portforbud bare for muslimer i den nordlige delen av Rakhine-staten.

Folkemord
25. august slo så hæren til med styrker helt ute av proporsjoner i forhold til den trusselen som kunne foreligge. Minst 27 bataljoner fra hæren med opptil 11 000 soldater ble satt inn, det samme ble tre politibataljoner med anslagsvis 900 politifolk, skriver Fortify Rights. Hæren aktiviserte også ikke-rohingyaene som var blitt bevæpnet.

De systematiske forberedelsene faller, ifølge rapporten, inn under FNs definisjon av forberedelser for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Argumentasjonen og dokumentasjonen til Fortify Rights støtter sterkt opp om konklusjonen til FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Myanmar: Dette bærer «folkemordets kjennetegn».

Her er det grundig dokumentert mord, total ødeleggelse, voldtekter, deportasjon eller tvangsfordriving, tortur, fengsling, tvungne forsvinninger og forfølgelse.

Fortify Right gjennomførte – fra oktober 2016 til juni 2018 – i alt 245 intervjuer, med øyenvitner og overlevende, ledende militære i Bangladesh, folk i hæren og politiet i Myanmar, medlemmer og tidligere medlemmer av opprørsgruppen ARSA og hjelpearbeidere.

Pessimisme

I juni underskrev Myanmar en avtale med FN om «frivillig, trygg, verdig og bærekraftig» repatriering av flyktninger. Mange rohingyaer er pessimistiske. Flere landsbyer er blitt byggeplass for hæren, forteller Amnesty. Og hvordan skal de hjemvendte kunne stole på «velkomstkomiteen» som brutalt fordrev dem?

Fortify Rights krever at FNs sikkerhetsråd bringer de ansvarlige inn for Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Det er et velbegrunnet forslag. Det vil være et nederlag for internasjonal rettsorden dersom noen av veto-maktene hindrer dette. De som planla og gjennomførte drapene, torturen, fordrivingen og voldtektene, må ikke få slippe unna med det.

Myanmar har ikke underskrevet traktaten som opprettet Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Dessverre har Aung San Suu Kyis regjering – i et brev i slutten av juli – blankt avvist at Den internasjonale straffedomstolen har noen som helst rett til å gå inn i hendelsene. FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Myanmar er tidligere nektet adgang til landet.

Beklagelig
Både forbrytelsene og regimets avvisende holdning til internasjonal kritikk er meget beklagelig. Vi har håpet at Myanmar skal utvikle seg til et demokrati med respekt for minoriteter. Behandlingen av rohingyaene vitner om det stikk motsatte.

Aung San Suu Kyis regjering sier den har satt ned en egen undersøkelseskomite. Men den har, etter det som har skjedd, meget liten troverdighet.

Gå i seg selv

FNs må opprette en undersøkelsesmekanisme som kan etterforske og dokumentere overgrepene med sikte på internasjonal straffeforfølgelse.

Men det internasjonale samfunn må også gå i seg selv for å finne ut om FN og andre kunne handlet annerledes og forhindret eller begrenset Myanmars forbrytelser. Brutaliteten høsten 2016 var et dystert forvarsel om det som kom for ett år siden.

Nå må det komme en regnskapets dag, både for forbryterne og for dem som snudde ryggen til altfor lenge.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Medan Per Sandberg var i Iran, vart fire kristne i landet taua inn av politiet for å sona lange fengselsstraffer. Iran er ikkje berre er eit ferieparadis.

No er det sjølvsagt lov å dra på ferie til Iran, også for politikarar. Men ein reisande, ikkje minst ein statsråd, skal vera svært varsam med å uttala seg sterkt om eit land ut frå ferieinntrykk.

Uansett kva Frp-politikaren og statsråden tidlegare måtte ha sagt og meint om det strenge shia-muslimske regimet, var den påståtte «privatpersonen» Sandberg i ferd med å bli ein politisk reklamemann som det iranske prestestyret kunne dra stor nytte av. Prestestyret i Teheran er sikkert enig med Sandberg i at Iran kanskje er «ett av de mest misforståtte landene i verden», som Sandberg skreiv på Facebook.

Gledeleg nok rykte Sandberg til slutt ut med mellom anna ein NRK-kronikk om at ingenting er endra i hans og Frps syn på regimet i Iran. I kronikken er han, endeleg, hard mot regimet som brukar dødsstraff og piskeslag og delvis byggjer på sharia.

Men dersom Sandberg skal ha rett i at handel, teknologi og besøk til landet kan vera med på å endra regimet, må han i alle fall dra lærdom av sitt eige verbale paradisskryt. Og han må ha augo og øyro vidopne for det som skjer medan han let seg avfotografere saman med kjærasten, til bruk i sosiale medier.

Henta med makt

22. juli – på dei tider Sandberg var i Iran – knuste politiet i byen Rahst inngangsdøra til pastor Yusuf Nadarkhani. Dei brukte rå makt sjølv om han ikkje gjorde motstand. Pastoren vart deretter frakta til det berykta Evin-fengslet i Teheran.

I dagane etter vart tre andre medlemmer av Church of Iran henta. Dei fire fekk i mai stadfesta fengselsdommar på ti år. Nadarkhani og ein av dei andre fekk i tillegg to års fengsel som dei skal sona på ein fjerntliggjande og ugjestmild stad sør i landet. Alle er dømde for å ha «truga den nasjonale tryggleiken» og for å spreia «sionistisk kristendom». No var tida komen for å sona.

Det Nadarkhani har gjort, er å leia ei kyrkje der muslimar kjem til kristen tru. Å konvertere frå islam er ikkje lov. For knapt ti år sidan vart han dømd til døden for å ha fornekta den islamske trua, ein dom som blei omgjort til tre års fengsel.

Pressa ut

Eg er nettopp komen tilbake frå Tyrkia. Der møtte eg fleire andre iranske kristne. Dei leia eit nettverk av husgrupper, med kristne frå muslimsk bakgrunn. Dei visste det var farleg og gjorde alt dei kunne for å opptre i løyndom for politiet.

Men ein kveld i 2012 banka overvakingspolitiet på døra. På ein eller annan måte hadde politiet fått vita at denne kvelden var eit drygt dusin menneske samla til det leiarmøtet dei hadde kvar månad.

Bortsett frå to kvinner med babyar, vart alle arresterte og sat inne i to eller tre veker. Alle, også dei som ikkje vart fengsla, vart i avhøyr sette under eit brutalt psykisk press. Politiet ransaka hus på jakt etter medlemslister og kontaktinformasjon. For overvakingspolitiet var dette ein kriminell gjeng i Sandbergs ferieparadis. Dei fengsla måtte betala høge kausjonar for å vera heime medan dei venta på dommane.

Dommane lydde på eitt års fengsel og 60 piskeslag. Seinare vart dommane omgjorde til eitt års fengsel og to års forbod mot å forlata landet. Det siste var motsett av det Iran verkeleg meinte: regimet ville pressa heile gjengen til å forlata landet.

Det gjorde nesten alle. Etter at dei slapp ut fengslet, kunne dei nemleg ikkje oppsøkja kyrkjemedlemmane, det ville ført overvakingspolitiet rett til dekka bord. Overvaka og hardt pressa reiste nesten alle dei dømde ut av Iran, før dommane var sona. Slik regimet ønskte.

Minoritetsrettar

No er det slett ikkje slik at alle kristne med muslimsk bakgrunn blir fengsla. Men politiet slår til mot grupper som veks og mot leiarar som er ekstra aktive. Regimet toler ikkje tanken på ein kristen massebevegelse i eit islamsk land.

Det er heller ikkje slik at det er forbode å vera kristen i Iran. Kristne som høyrer til den armenske og assyriske minoriteten, som har halde til i Persia i uminnelege tider, er sikra rettar i grunnlova. Dei kan halda gudstenester på sine eigne minoritetsspråk, men ikkje på farsi, og berre i kyrkjene sine. Dersom dei slår seg til ro med å vera andreklasses borgarar som ikkje opponerer mot det shia-muslimske styret, kan dei leva ut trua.

Sandberg har heilt rett i at det er eit flott folk i eit flott land. Dei iranske kristne eg møtte i eksil i Tyrkia, understreka også sterkt at det er regimet, og slett ikkje folket, som forfølgjer. Frå folk flest hadde dei ingenting å frykta, motsett dei mange ekstremisttrugsmåla mot kristne i Pakistan.

Så er det dei som har det verre i Iran enn kristne med muslimsk fortid. Desse blir som regel ikkje utsette for fysiske overgrep, berre mentale.

Er du kurdisk milits, er du ille ute. Det er farleg å vera bahai i Iran – å vera bahai vert rekna som kjetteri og er forbode. Bahaiane er ikkje eingong andreklasses borgarar.

Dette er uansett eit så ille regime at ein påstand om at handel, teknologi og besøk vil kunna endra regimet, verkar som ein lettvint resept etter ein naiv ferietur.

(Ei utvida utgåve av eit innlegg trykt i Klassekampen 8.8.2018)

Gå til innlegget

Ein video med oppskrifta på ein arabisk matrett er mellom dei aburde «bevisa» i tiltalen mot den amerikanske pastoren Andrew Brunson. I 22 månader har han vore politisk gissel i Tyrkia.

Onsdag innførde USA sanksjonar mot  den tyrkiske innanriksministeren og justisministeren. Det er eit svar på at Andrew Brunson (50) ikkje er sett fri, snart 22 månader etter at han blei arrestert i kjølvatnet av det mislukka kuppforsøket mot Recep Tayyip Erdogan i 2016.

Temperaturen i dramaet stig. 25. juli blei Brunson, ei veke etter det tredje rettsmøtet i saka mot han, overført frå fengsel til husarrest. President Trump truga etter avgjerda med sanksjonar mot Tyrkia dersom ikkje Brunson blir sett fri. Då slo den konservative og Erdogan-tru avisa Yeni Safak til med denne førstesida: «Sett presten i fengsel igjen!» Dette er ei av dei avisene som siste åra har levert mykje hatefull tale mot minoritetar,  ikkje minst kristne, og mot politisk opposisjonelle. Førstesida med «krigstypar» viser kva krefter som er i sving. 

Samlar krefter
Eg er nettopp komen tilbake frå Tyrkia og møte med nære støttespelarar av Andrew Brunson i det protestantiske kyrkjefellesskapet. Brunson har sidan 25. juli vore i husarrest i heimen sin, med stramme reguleringar. Han får ikkje møta media, til dømes. Og det er grunn til å tru at dersom pastoren skulle senda ut kommentarar gjennom dei få som får lov til å møta han, ville det hissa opp dei kreftene som offentleg krev at han blir fengsla igjen. No samlar Brunson krefter til det neste rettsmøtet 12. oktober.

Det var isolert sett eit framsteg å bli overført til husarrest frå nedbrytande soningsforhold i ei fengselscelle han måtte dela med mange andre – og med langt fleire enn cella var meint for. Dottera til Andrew Brunson har vore tydeleg på at soningsforholda har vore helsemessig direkte nedbrytande. Samstundes har dottera sagt kor stolt ho er over at faren står oppreist i forfølginga.

Ikkje bevis

Både støttespelarane til Brunson og vestlege observatørar som har følgt saka gjennom rettsmøta, det første i april, slår fast at det ikkje finst fnugg av prov. Han har, seier dei etter å ha lese tiltalen og høyrt vitnemål frå vitna til aktor, ikkje gjort noko ulovleg. Likevel er Brunson skulda for grove brotsverk mot staten.

Andrew Brunson leia i 23 år ein protestantisk kyrkjelyd i Izmir på vestkysten i Tyrkia. Så kom det mislukka kuppforsøket sommaren 2016. President Erdogan svarte med massive utreinskingar frå hæren og resten av statsapparatet. Mange journalistar og menneskerettsforkjemparar blei arresterte. Nokre lokalt tilsette på USAs ambassade blei fengsla. I oktober 2016 blei Andrew Brunson, opphaveleg frå Nord-Carolina, bura inne, dei første dagane sat kona hans også i arresten.

Då tiltalen blei offentleg kjend i mars, kom det fram at Brunson ikkje berre er skulda for å ha band til Fetullah Gülen, som Erdogan skuldar for å stå bak kuppforsøket. Han er også skulda for å band til kurdiske PKK som blir stempla som terrororganisasjon. At Brunson er skulda for å støtta to diametralt motsette opposisjonar viser kor absurd og politisk tiltalen er. Brunson er også skulda for militær spionasje. Det er ikkje måte på kva pastoren må svara for.

Oppskakande
Hadde ikkje Brunson risikert opptil 35 års fengsel, ville mange punkt i den 62 sider lange tiltalen kalla på smilebandet. Pastorens sterke ord om at han er uskuldig og at klagemåla er «skammelege og avskyelege», har for påtalemakta ingen verdi. Aktor stolar derimot på hemmelege vitne som ifølgje Brunsons støttespelarar spreier reine løgner.

Aykan Erdemir som tidlegare sat i det tyrkiske parlamentet og som i 2016 fekk Stefanusprisen, seier dette om tiltalen: «Den er ei skitten samling av konspirasjonsteoriar som gjer banale og kvardagslege detaljar frå ein pastors liv til terrorhandlingar». I ein artikkel i World Magazine tek Erdemir og ein forskarkollega føre seg 12 punkt frå dokumentet.

Matvideo
Lat meg ta eit utval. Andrew Brunsons dotter sende han ein gong ein video av ein tradisjonell arabisk matrett med ris, kjøtt og grønsaker – maqluba. Påtalemakta hevdar at dette er signaturretten til ein terrororganisasjon, ein rett terroristane set til livs i dei hemmelege husa sine. Videoen er difor, seier aktor, eit prov på band til ei terrorcelle.

Ein dag fekk Brunson ei tekstmelding frå eit medlem i kyrkjelyden. Vedkomande kunne ikkje delta på eit bønemøte fordi han hadde diaré. Kva har det med Brunson som påstått spion å gjera, tru?

Dømt for drap
Eit vitne, som er dømt for drap og flukt, vert også brukt av påtalemakta. Vitnet hevdar at han høyrde frå ein «israelsk misjonær» at Brunson hadde vore på eit møte i eit konferansesenter i Istanbul i mars 2013. Der planla deltakarane det som seinare skulle bli Gezi Park-protestane, landsomfattande demonstrasjonar mot regjeringsplanane om å rasera ein park sentralt i Istanbul, i mai 2013. Regjeringa ville byggja ei militær kaserne der.

Det er meir av same absurde sorten, inkludert påstandar om band til amerikanarar som er medlemmar i mormonarkyrkja – desse er, ifølgje påtalemakta, knytte til amerikansk spionasje. Artikkelen til Erdemir finst på nettsidene til Stefanusalliansen, www.stefanus.no.

Gissel
Det finst ikkje prov for at Andrew Brunson er knytt verken til terror eller spionasje. Derimot er han er eit offer for president Erdogans storpolitiske kamp. I USA sit Fetullah Gülen som vert skulda for å stå bak kuppforsøket. Erdogan har både i september i fjor og seinare vore klar på at Tyrkia kan utlevera Andrew Brunson dersom USA utleverer Fetullah Gülen. Pastor Brunson er altså eit storpolitisk gissel.

Tiltalen viser at saka mot Brunson er «den mest absurde i Tyrkias historie», for å låna Aykan Erdemirs ord igjen.

Ikkje minst etter utreinskingane som også ramma rettsapparatet etter kuppforsøket, er det liten grunn til å tru at domstolane i Tyrkia er frie og uavhengige. Vi må halda oppe presset og minna regjeringa i Ankara på at Andrew Brunson er uskuldig og at han må setjast fri. 

 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.8.2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere