Johannes Morken

Alder: 61
  RSS

Om Johannes

Frå 1.2.2017 Redaktør og medierådgjevar i Stefanusalliansen. Alt eg har skrive før den tid vart gjort som tilsett i Vårt Land - frå 1987, skrivande i avisa sidan 1980. Var reporter på ulike felt innanriks (helse og etikk), utanriks (Midtausten) og kyrkjeliv i mange år til eg blei vaktsjef hausten 2003. Debattleiar frå hausten 2011. Debattredaktør frå hausten 2012 til 31.12.2016.

Følgere

Michelles tale

Publisert rundt 4 år siden

«Michelle Obama satte omsider Donald Trumps uttalelser om kvinner inn i sitt rette perspektiv», skriver Vårt Land på lederplass..

Vårt Land skriver på lederplass 15.10.2016:

««Jeg vet det er valgkamp, men dette handler ikke om politikk. Det handler om grunnleggende folkeskikk. Det handler om rett og galt». Michelle Obama satte omsider Donald Trumps uttalelser om kvinner inn i sitt rette perspektiv da hun talte på et valgmøte for Hillary Clinton i New Hampshire.

«Garderobepreik» er hvordan Donald Trump og flere av hans tilhengere har avfeid opptaket der Trump skrøt av å ha forsøkt å presse seg på kvinner. Underforstått: Det er slik mannfolk snakker når de er for seg selv. Det er ikke noe å bry seg om i den virkelige verden.

Men dette betyr noe for hele samfunnet. Hvis en som er kandidat til å bli president kan snakke som om kvinner er noe man kan forsyne seg av, så er det å nedverdige kvinner i sin alminnelighet. Det sender et budskap om hva samfunnets mektige tenker om dem. Hva gjør det ikke med unge jenter om de oppfatter at dette er en godtatt oppfatning?

Men det er ikke bare kvinner som nedverdiges. Dette er også å nedverdige mannen og mannsrollen. «Mennene i mitt liv snakker ikke om kvinner på denne måten. Og jeg vet at min familie ikke er uvanlig. Å avfeie dette som hverdagslig garderobesnakk er en fornærmelse mot skikkelige mannfolk», sa Michelle Obama. Det er ikke bare unge jenter som rammes når slikt kan sies av en som søker landets høyeste embete. Det gjør også noe med hvordan gutter forstår seg selv.

Morgenbladredaktør Friele sa en gang at kjønnsdriften er likelig fordelt mellom politiske partier. Det finnes utvilsomt eksempler på nedverdigende oppførsel overfor kvinner i det demokratiske partiet - Bill Clinton er et eksempel. Men det viktige poenget USAs førstedame griper fatt i, er at slikt ikke må unnskyldes, avfeies og normaliseres.

Det er dem som likevel vil stemme på Trump, fordi de mener Hillary Clinton og demokratene vil føre landet ut i verre ulykker. Vi er ikke enige i det, men det går an å hevde et slikt standpunkt. Det som ikke går an, er å akseptere eller bagatellisere at en leder i samfunnet viser slike holdninger. Det fikk Michelle Obama ettertrykkelig slått fast.»

FØRST PUBLISERT SOM LEDERARTIKKEL I VÅRT LAND 15.10.2016

Gå til innlegget

Finst det grenser for kor langt samfunnet kan gå i å tilby fostertestar som meir effektivt sporar opp foster med Downs syndrom? Det bør Bioteknologirådet svare på.

Eit stort fleirtal i Biotekno­logirådet har tilrådd at Universitets­sykehuset i Nord-Norge får ta i bruk ein ny og meir presis blodprøve som kan spore opp foster med mellom anna Downs syndrom. Blodprøven fangar opp DNA frå fosteret i mors blod.

Metoden vert kalla NIPT – ei forkorting for det engelske namnet Non-Invasive Prenatal Testing. Det inneber at du kan finne arvestoff frå fosteret utan å stikke­ for å hente ut fostervatn eller ein prøve av morkaka. Sjuke­huset i Tromsø har søkt om å få ta i bruk denne blodprøven i staden for eit anna sett av blodprøvar som i dag kartlegg om det er auka ­risiko for Downs syndrom eller to andre trisomiar­ – tilstandar med tre og ikkje ut utgåver av kromosom i arvestoffet.

Fleire med Downs. Fleir­talet argumenterer, som Kristin ­Hal­vorsen og Ole Johan Borge i Bioteknologirådet gjorde greie for i ein kronikk her i avisa sist veke, ikkje minst med at vi med NIPT vil oppdage fleire foster med mellom anna Downs syndrom. Og det vil bli behov for færre fostervassprøvar og morkakeprøvar som har ein mindre risiko (kring ein halv prosent) for spontanabort som følgje av sjølve stikket for å ta prøven.

Konklusjonen er at når vi først tillet fosterdiagnostikk for å ­avdekkje Downs syndrom og andre trisomiar, må vi godta også denne testen: «Gravide som trenger fosterdiagnostikk, må få tilgang til den mest hensiktsmessige testmetoden – selv om NIPT reiser viktige etiske spørsmål», meiner fleirtalet.

Dei etiske spørsmåla får altså ikkje fleirtalet til å seie at her må vi stoppe opp: Prøven kan gjerast i god tid før grensa for sjølvvald abort. Og prøven kan på sikt gje mykje informasjon om sjukdommar og tilstandar hos fosteret – og den vil også kunne avdekkje andre eigenskapar som kjønn.

Å ta i bruk NIPT i dag er klart dyrare enn dei blodprøvane som testen skal erstatte. Det meiner fleirtalet er greit. Poenget er ikkje kronene i seg sjølv, men det signalet dette sender til dei gravide: Samfunnet meiner det er viktig å tilby meir presise testar for å finne Downs syndrom (og Trisomi 13 og 18) – så viktig at verken viktige etiske innvendingar eller større utgifter skal bremse jakta. Det er, seier mindretalet i rådet, «et tydelig signal til personer med trisomier og bryter med idealet om et samfunn der det er plass for alle».

Vi skal vere medvetne om at å ta i bruk denne nye testen kan – eller vil – auke presset både for å ta fostertesten og ta abort ved funn av Downs syndrom eller dei to andre tilstandane.

Påfallande. Det påfallande er at det store fleirtalet i Bioteknologirådet ikkje eingong meiner at vi skal vente på ein breiare debatt om fosterdiagnostikken i ei tid med stadig nye tekno­logiske landevinningar. Den debatten kan og bør takast i ei varsla stortingsmelding som skal evaluere Bioteknologilova. Fleirtalet meiner testen må kunna takast i bruk så raskt som styresmaktene får handsama den. Det har KrFs Olaug Bollestad i intervju i Dagen rett nok minna om vil bryte med Samarbeidsavtalen mellom KrF, Venstre og regjeringspartia og at det difor er politisk uråd før 2017.

Men det er påfallande at fleirtalet i Bioteknologirådet ikkje brukar denne saka for sjølv å formulere nokre viktige grenser for kor langt vi skal kunna gå.

Ein dag må vi rekne med at NPIT kan gjennomførast utan bruk av fostervassprøvar og ­
mor­kakeprøvar i det heile. Å bruke denne testen åleine for å få sikkert svar gjennom fosterceller i mors blod, har vore forskardraumen i mange år. Kva slags grensesteinar skal vi ha då? Den einaste grensa fleirtalet held fast på, er at testen i dag berre skal vere tilbod til dei gruppene som får tilbod om fosterdiagnostikk. Men desse grensene – mellom anna aldersgrensa på 38 år – er under stadig press.

Ingen grenser? Ifølgje rådsfleirtalet er premissane at når vi først tilbyr fosterdiagnostikk, må «den mest hensiktsmessige metoden» brukast. Det er ein ­argumentasjon som sklir akku­rat så langt det passar til ei kvar tid. Den same argumentasjonen kan brukast for å ta stadig nye steg med denne blodprøven, og snart er det ikkje sikkert det finst vesentlege grenser tilbake – ikkje for kven som kan få tilbodet, ikkje for kva tilstandar som kan avslørast med statens hjelp og ikkje for kor tidleg kunnskapen om fosteret kan framskaffast.

Dei som argumenterer for s­tadig betre metodar i fosterdiagnostikken avviser at sorteringssamfunnet er på full fart inn. Men kor mange steg kan ein gå? ­Argumentasjonen for NIPT viser ei god evne til å tenkje etikk slik ein sel strikk i metervis.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.10.2016 

Gå til innlegget

Krevende for en kirke på egne ben

Publisert rundt 4 år siden

«Også Den norske kirke står foran trangere tider, der det blir krevende å oppfylle oppgaven», skriver Vårt Land på lederplass.

Her er Vårt Lands lederartikkel 7.10.2016

«Om knappe tre måneder skal Den norske kirke selvstendiggjøres fra staten. Men pengene skal fortsatt i all hovedsak staten sørge for. Statsbudsjettet for 2017 legger rammene for den nye selvstendige kirkens økonomi. Derfor peker det ut over dette ene året: Det indikerer hvilken virkelighet kirken vil måtte forholde seg til i framtida.

Økonomisk sett kommer kirken i noe av den samme stillingen som norske kommuner. Staten har forutsatt at den skal utføre en rekke oppgaver. Til det får man tildelt en rammebevilgning som man selv skal sørge for å finansiere de ulike oppgavene innenfor. Dersom det ikke er nok penger, må kirken selv finne ut av hvordan det skal løses.

Det statsbudsjettet som ble lagt fram i går, indikerer at det ikke bare er norsk økonomi som står foran tøffe omstillinger. Også Den norske kirke står foran trangere tider, der det blir krevende å oppfylle oppgaven å være en landsdekkende folkekirke. Også Kulturdepartementet innrømmer at kirken kommer til å få mindre penger enn den hadde før selvstendiggjøringen.

Rammetilskuddet er på papiret omtrent på samme størrelse som det som ble bevilget på kirkebudsjettet for inneværende år. Men inn i tilskuddet går flere formål som i år får penger på andre budsjettposter. Det er heller ikke tatt høyde for ekstrakostnadene som følger med omleggingen. Og den selvstendige kirken får en egenkapital på størrelse med en mellomstor bedrift.

Nå er det Stortinget og ikke regjeringen som til sjuende og sist bestemmer rammene for kirkens økonomi. Den norske kirke kan håpe på sine venner i Stortinget. Først og fremst blir det Kristelig Folkeparti og Venstre, siden det i utgangspunktet er de som skaper flertall for budsjettet.

Vi vil tro de legger såpass stor vekt på at kirken skal bli slik Stortinget hadde forutsatt at det resulterer i påplussinger til kirkelige formål.

Men samtidig er dette påminnelse til Den norske kirke at det er på høy tid at man satser mer på å mobilisere støtte fra kirkens medlemmer også økonomisk. Å lene seg bare på det staten bidrar med, vil i lengden gjøre det vanskelig å oppfylle oppdraget.»

Gå til innlegget

Det palestinske demokratiet som uteble

Publisert rundt 4 år siden

«Israel vil aldri få fred så lenge ­palestinerne holdes nede i elendighet. Det burde være i alles interesse at palestinerne fikk et bedre styre», skriver Vårt Land på lederplass.

Her er Vårt Lands lederartikkel 5.10.2016

«I går ble lokalvalget i de palestinske områdene ­utsatt i seks måneder. Årsaken var splittelsen mellom­ Hamas og Fatah, som gjør det umulig med felles valg for Gaza og Vestbredden.

Sist gang det ble holdt valg i de palestinske områdene, var i 2005. Det skulle vært holdt nye valg i 2009, da presidentperioden for Mahmoud Abbas utløp. Presidentvalget ble nok en gang utsatt i fjor, og nå er også det planlagte lokalvalget i realiteten avlyst.

Uten valg kan man ikke lenger late som det er demokrati i de palestinske områdene. Heller ikke andre demokratiske rettigheter respekteres. Ytringsfrihet og pressefrihet har dårlige kår både hos Fatah og Hamas. Korrupsjon er utbredt. Fengsling av politiske motstandere forekommer stadig.

Noe av opphavet til dette ble lagt med Oslo-avtalen. Da ble det lokale lederskapet som var i ferd med å oppstå i den første intifadaen feid til side, og Yasser Arafat og hans Fatah ble hentet fra utlandet og innsatt som ledere. Med seg brakte de en kultur preget av manglende sans for demokratiske rettigheter, og utstrakt korrupsjon. Hamas fikk oppslutning først og fremst som en reaksjon på korrupsjonen til ­Fatah.

Det internasjonale samfunnet har satset på at konflikten mellom Israel og palestinerne skal løses ved å opprette en pale­stinsk stat. Man har forstått at det krever et fungerende statsapparat, og mye penger er pøst inn. Resultatet har vært skuffende.

Israel har gjort sitt til at det palestinske styret ikke fungerer. Israel kontrollerer grensene og store deler av finansene, og har dessuten den militære kontrollen på Vestbredden. Et styre som framstår som en maktesløs nikkedukke for Israel, mister tilliten i befolkningen.

Israel ser seg på kort sikt tjent med at de pale­stinske myndighetene mislykkes. Det gir gode argumenter for at opprettelse av en palestinsk stat bare vil gi Midtøsten nok en mislykket stat, som vil bli kilde til vold og uro. Men Israel vil aldri få fred så lenge ­palestinerne holdes nede i elendighet. Det burde være i alles interesse at palestinerne fikk et bedre styre.»

Gå til innlegget

Tør KrF satse på Erna 2?

Publisert rundt 4 år siden

«Når regjeringens fortsatte liv blir lagt på forhandlingsbordet, endres spillet. Da må man også vurdere om et regjeringsskifte er tjenlig. Det innebærer at man må vurdere hva alternativet er,» skriver Vårt Land på lederplass.

Her er Vårt Lands lederartikkel 3.10.2016

«Erna Solberg skapte dramatikk fredag da hun sa at den økningen av bensinprisen regjeringen nå foreslår, er det maksimale som tåles.

Det er klart at det ikke oppfyller sentrums­-
partienes krav til grønt skifte. Venstre og KrF satser likevel på forhandlinger. Her er det likevel en saklig politisk konflikt som er alvorlig nok til å begrunne en ­regjeringskrise.

Men når regjeringens fortsatte liv blir lagt på forhandlingsbordet, endres spillet. Da må man også vurdere om et regjeringsskifte er tjenlig. Det innebærer at man må vurdere hva alternativet er.

Da Høyre for 16 år siden felte Bondeviks sentrumsregjering, var det ikke bare fordi de mente det måtte åpnes for å bygge gasskraftverk. Det var også fordi Høyre så seg tjent med å bli kvitt sentrums­-
regjeringen og sentrums-
alternativet. Resultatet ble som ønsket: Året etter var Høyre i en regjering der de hadde flertallet.

Tilsvarende må Venstre og KrF nå vurdere om det vil tjene ­eller hindre deres lang-
siktige mål å felle Solberg-regjeringen nå. Begge partiene har en Høyre-sentrumsregjering uten Frp som sitt primære­ alternativ. Et regjeringsskifte kan bane veien for en slik Erna 2-regjering. Erna Solberg kan selvsagt nekte å danne ny regjering etter å ha blitt felt, men er Høyre tjent med det?

Frp har fått betydelig innflytelse på politikken og ikke mistet oppslutning av å sitte i regjering. Det er ikke sikkert Siv Jensen er enig med Carl I. Hagen at det er bedre å gi Støre makten enn å øke bensinprisen. Det vil uansett være vanskelig for Frp å motsette seg at Erna Solberg får fortsette som statsminister etter at Høyre/Frp-regjeringen er felt.

Om Frp likevel ikke vil støtte en ny Solberg-regjering, er utfallet trolig at Arbeiderpartiet danner en ­mindretallsregjering med en eller annen form for støtte fra KrF. For KrF vil det være enklere om sideskiftet kommer som følge av at Frp og/eller Høyre sier nei til en ny Solberg-regjering.

Hvordan velgerne vil reagere, er den ukjente faktoren for Venstre og KrF. Når man balanserer på sperregrensen, må man være forsiktig med å ta store sjanser. Det taler for en forhandlingsløsning.»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere