Johannes Morken

Alder: 58
  RSS

Om Johannes

Frå 1.2.2017 Redaktør i Stefanusalliansen. Alt eg har skrive før den tid vart gjort som tilsett i Vårt Land - frå 1987, skrivande i avisa sidan 1980. Var reporter på ulike felt innanriks (helse og etikk), utanriks (Midtausten) og kyrkjeliv i mange år til eg blei vaktsjef hausten 2003. Debattleiar frå hausten 2011. Debattredaktør frå hausten 2012 til 31.12.2016.

Følgere

Der kristne drepes for sin tros skyld

Publisert rundt 1 måned siden - 1423 visninger

Donald Trump hyller ham som en mann å stole på. I virkeligheten leder Nord-Koreas diktator et regime som torturerer og dreper kristne for deres tro.

Skrevet av Hilde Skaar Vollebæk, konstituert generalsekretær i Stefanusalliansen og johannes Morken, redaktør i Stefanusalliansen.

Diskusjonen går høyt om toppmøtet mellom president Donald Trump og Nord-Koreas diktator Kim Jong-un var en flopp eller et historisk vendepunkt. Vi må være åpne for at den gordiske knuten kan bli løst. Men det er langt frem, og vi må være forberedt også på det verste. 

Atomvåpnene som er diktaturets garanti for overlevelse, har Kim-dynastiet skaffet seg mens de lot sitt folk sulte, i perioder til døde. Og selv om hungersnøden på 1990-tallet tok slutt, er regimet like brutalt. 

Derfor er det ingen grunn til å være naive. I bytte mot å signere en uforpliktende avtale er Kim Jong-un blitt hyllet som en USAs president kan stole på. Det er ikke dårlig for en diktator med så mye blod på hendene. Vi håper virkelig ikke at Kim Jung-un bare har kjøpt seg tid i solen. 

Helt uten trosfrihet. 

Nord-Korea er et land i praksis helt uten religionsfrihet. Det finnes noen små totalt regimekontrollerte kirker – de brukes som reklameplakater for utenlandske besøkende. For øvrig er all religiøs aktivitet forbudt. 

Dette er et land med kanskje så mange som 120.000 mennesker sperret inne i egne leire for politiske fanger. Flere titalls tusen av fangene som utsettes for straffarbeid, er kristne fra undergrunnskirker. Det fastslår United States Commission on International Religious Freedom (USCIRF) i sin ferske rapport for 2018. 

I rapporten heter det også at det nordkoreanske regimet ser på kristendommen «som den største trusselen blant religionene; regimet assosierer kristendommen med Vesten, særlig med USA. Gjennom omfattende overvåkning prøver regimet aktivt å identifisere og finne kristne som praktiserer sin tro i hemmelighet og fengsle disse, ofte sammen med deres familiemedlemmer, selv om disse ikke er tilsvarende religiøse.» 

En avhopper sier: «Det finnes bare én religion i Nord-Korea: tilbedelsen av Kim Jong-un.» 

Forbrytelser. 

I desember i fjor kom en rapport fram en internasjonal juristkomite som avdekker krigsforbrytelser. Komiteen ligger under International Bar Association, den største internasjonale organisasjonen for jurister – der Advokatforeningen er medlem. Rapporten avdekker forbrytelser mot menneskeheten i Nord-Koreas politiske fengsler. Det heter at «kristne blir aktivt forfulgt og får spesielt brutal behandling i fangeleirene». En tidligere fangevokter fortalte at «kristne er reaksjonære» og at det var en rekke instrukser om å «eliminere alle kimer til reaksjonære». 

Flere vitner fortalte at de hadde sett fanger «bli torturert og drept» på grunn av sin religiøse tilhørighet. Et navngitt vitne forklarte at han hadde sett syv mennesker i Leir 15 bli torturert for å ha deltatt i kristne møter. En mann forklarte at hans søster var fange i Leir 15 delvis fordi hun hadde utøvd kristen tro før hun ble arrestert i Kina og sendt tilbake til Nord-Korea. «Siden har ingen hørt fra henne», heter det. 

Andre vitner forklarte at «kristne eller de som mistenkes for å være kristne» plasseres i spesielle soner i fangeleirene der fangene utsettes for ekstra grov nedverdigelse. Et vitne forklarte at han hadde sett fem mennesker som var anklaget for å ha lest Bibelen, bli sendt til en slik totalt kontrollert sone – eller bli henrettet – i Leir 15. 

Tvangsaborter. 

Nordkoreanske flyktninger som klarer å komme seg til Kina, utsettes for grove overgrep der – særlig gjelder det kvinner som blir utsatt for menneskehandel og sexslaveri. Flyktninger som oppdages, sendes tilbake til fangeleirene for politiske fanger i Nord-Korea. 

Vi i Stefanusalliansen får formidlet tragiske historier gjennom vår partner Helping Hands Korea som hjelper flyktninger i sikkerhet. Grusomhetene de tilbakesendte møter i leirene i Nord-Korea, dokumenteres i den nevnte juristrapporten. Der heter det at flyktninger som er sendt tilbake, blant annet registreres for kristen tilhørighet. Gravide som er sendt tilbake, utsettes for tvangsabort – på groteske måter. 

En abort ble, heter det, fremkalt ved at tre menn stod på en trestokk, plassert på en gravid kvinnes mage. En tidligere fangevokter fortalte at han hadde sett at en nyfødt baby, som trolig hadde en høyere offiser som far, bli kastet til vakthundene. 

En rapport tidligere i år fra Christian Solidarity Worldwide (CSW) fortalte at de verste bruddene på menneskerettigheter er like brutale nå som for ti år siden, da CSW laget sin første og banebrytende rapport om NordKorea. 

Avtalen fra toppmøtet inneholdt ikke noe om menneskerettigheter. Det er trist. Donald Trump fortalte at han hadde diskutert menneskerettigheter med Kim Jong-un. Men det er ikke nok med uforpliktende diskusjon. I 70 år har Nord-Korea vært det ypperste eksempelet på hvor ødeleggende systematiske menneskerettighetsbrudd er, både for landets egen befolkning og for verdensfreden. Når vi i år også skal markere at Verdenserklæringen for menneskerettigheter er 70 år, må Nord-Koreas diktator stilles til ansvar for sitt regimes forbrytelser mot menneskeheten – mot sitt eget folk. Landet har ratifisert en rekke avtaler om menneskerettigheter, men begår grove brudd på avtalene hver eneste time.

Tar høy risiko. 

De fleste analyser slutter ved hva Kim Jong-un må ha for å gi opp sine atomvåpen, slik at han føler seg trygg på å unngå samme skjebne som Libyas Muhammar Gadaffi som oppga sitt atomvåpenprogram i 2003. i 2011 ble han drept av opprørere med støtte fra NATOs bombefly. Men noen forhold overses ofte. 

Ett tegn til håp for langsiktige endringer er det ansvaret kristne i Kina tar. Kristne kinesere er aktive i skjult evangelisering i Nord-Korea. De driver også undergrunnsnettverk for å hjelpe nordkoreanske flyktninger. Å skjule flyktninger er ulovlig, og kinesiske myndigheter slår hardt ned på menigheter som mistenkes for å skjule flyktningene. 

Samtidig strammes akkurat nå grepet generelt i Kina overfor uregistrerte kirker. Den meget høye risikoen kristne kinesere tar for å hjelpe nordkoreanske flyktninger, må verdsettes. Samtidig må det legges hardt press på de politiske aktørene. En avtale med Nord-Korea må også inneholde et oppgjør med fangeleirene og den systematiske forfølgelsen av troende. Dette må inn i de tøffe og langvarige forhandlingene som må følge det storpolitiske solskinn i Singapore.

Trykket i Vårt land 18. juni 2018

Gå til innlegget

Nei, eg gjer ikkje Gud til syndebukk

Publisert rundt 1 måned siden - 436 visninger

Det er naudsynt å åtvara mot at religion blir eit farlegare og farlegare element i ein Nigeria-konflikt som primært handlar om noko heilt anna.

I Vårt Land 8. juni kritiserer Lise Tørnby i NMS Global ein kronikk eg skreiv i Vårt Land 2. juni om konflikten mellom gjetarfolk og fastbuande bønder i Nigeria. Ho gjer det under overskrifta «Når Gud blir syndebukk».

Nei, eg gjer ikke Gud til syndebukk.

Eg er heilt samd med Tørnby i at det er viktig å ikkje blanda korta når vi diskuterer politikk og religion. Det er sant at «vi som bistandsaktører og misjonsorganisasjoner har (...) et særlig ansvar for ikke å bli endimensjonale i vårt ønske om å forstå og hjelpe». At dette er ekstra naudsynt på det afrikanske kontinentet kan eg også skriva under på. 

Stemmer ikkje
Tørnby utfyller på eit par punkt biletet eg gav. Men det stemmer likevel ikkje at eg «forstår og fortolker konflikten primært som en religionskonflikt». Dette har eg verken skrive eller meint. Eg veit derimot at det der ute finst analysar som NMS-kritikken kan rettast mot. Men eg la i kronikken vekt på nettopp å få fram at dette primært er ein konflikt om beiterettar og kontroll over landområde.

Konflikten finn vi, skreiv eg, slett ikkje berre i Nigeria, men i ei rad andre land. Og for å understreka kva konflikten primært handlar om, skreiv eg: «Beiteområda til gjetarane er dessutan under press av klima og endra jordbruk.»

Eg la vekt på at to av dei aktuelle delstatane i fjor vedtok nye lover mot beiting, lover som – skreiv eg – blir kritiserte for å angripa rettane til dei som leitar etter beite og vatn for kveget sitt. Og eg la vekt på at vi slett ikkje må skulda alle fulani-gjetarane for å stå bak valdsangrepa.

Polarisert
Dessutan refererte eg til United States Commission on International Religious Freedom (USCIRF) som etter eit besøk i Nigeria mellom anna påpeikar at gjetarane seier at dei må forsvara seg og kveget sitt. Kommisjonen åtvarar også mot polariserte framstellingar.

Dette løfta eg fram og trudde ikkje det var behov for å vera endå tydelegare. Men kanskje skulle eg vore endå tydelegare likevel.

Konflikten i Nigeria har det siste året eskalert i form av vald og død og farlegare våpen. Det har skjedd angrep på kyrkjer og gudstenester både i nyttårshelga og seinare i år. Når ein konflikt om land, beiterettar og vassressursar får eskalera, og staten blir skulda for å ikkje å ta tak, eller for berra å bruka massiv militærmakt når den vil gjera noko, vil diverre religion bli utnytta og religiøse skiljelinjer bli farlegare. Truverdige kyrkjelege kjelder i Nigeria åtvarar om dette, vår oppgåve er å løfta dette opp.

Politisert

Difor refererte eg Kolade Fadahunsi i Institutt for kyrkje og samfunn under Nigerias kristne råd. Han meiner dei væpna gruppene som med AK 47-gevær angrip kristne landsbyar og gudstenester, vil provosera religionskrig. Fadahunsi er på den andre sida svært kritisk til at karismatiske kyrkjefolk frå sør no i aukande grad brukar sosiale media for å retta hatefulle angrep på muslimar generelt.

I eit intervju med Magasinet Stefanus tidegare i år sa Kolade Fadahunsi: «Hvis vi ikke ønsker at neste generasjon skal arve den rådende intoleransen og politiseringen av religion i Nigeria, må vi ta grep nå.» Han sa at han med hjelp av eit hefte Stefanusalliansen laga – «Trosfrihet for alle» – ønskjer å starta undervisning både blant pastorstudentar og inn mot eit tverreligiøst råd der både kristne og muslimar er med.

Nei, eg gjer ikkje Gud til syndebukk. Men det er naudsynt å åtvara mot at religion blir eit farlegare og farlegare element i ein konflikt som primært handlar om noko heilt anna.

Trykket i Vårt land 11. juni 2018

Gå til innlegget

Frykt for religionskrig

Publisert rundt 2 måneder siden - 364 visninger

Det går ei farleg valdsbølgje over Nigeria med kvinner, barn og menn i kristne landsbyar som offer.

Væpna menn storma inn i ei katolsk kyrkje. Det var ein grytidleg tysdag morgon og morgonmesse i ein landsby i Benue-delstaten i Nigeria. Etter massakren låg 19 drepne tilbake, inkludert to prestar.

22. mai, ein månad etter tragedien, blei dei 19 gravlagde i nok ei massegravferd i Nigera.

Drapa vart utførte av ei væpna gruppe som høyrer til fulani-gjetarane. Same dag som gravferda gjennomførte katolske leiarar ein nasjonal protestdag med krav om at presidenten grip inn mot valdsbruken. Men protestmarsjane var ikkje før over før eit katolsk seminar – i delstaten Taraba – blei angripe med fire døde og sju skadde, ein av dei prest. Det går ei farleg valdsbølgje over Nigeria med kvinner, barn og menn i kristne landsbyar som offer.

Folkerikt

Nigeria er det mest folkerike landet i Afrika med 190 millionar menneske. Kristendom og islam er dei dominerande religionane. Islam – dei fleste er sunnimuslimar – er konsentrert i nord. Dei kristne dominerer i sør. Politisk har sør lenge dominert over nord – som også har fått lite av oljeinntektene.

Mellom det islamske nord og det kristne sør ligg Midtbeltet. Der opplever mange landsbyar med kristne bønder ufatteleg liding fordi ein konflikt mellom fulani-gjetarar og fastbuande bønder har fått eskalera.

Konflikt mellom fastbuande og nomadar finn vi i heile Afrika. Knapt nokon stad er den så tragisk som i Nigeria. Beiteområda til gjetarane er dessutan under press av klima og endra jordbruk. 

Religion

Fulani-gjetarane som fører kveget sitt over store landområde på jakt etter beite og vatn, er hovudsakleg muslimar. Dei fastbuande er hovudsakleg kristne. Konflikten følgjer altså religiøse skiljelinjer.

Staten har gjort minimalt for å straffa drapsmennene. «Valdsbruken til væpna fulani-gjetarar er provokasjonar for å utløysa religionskrig», seier Kolade Fadahunsi. Han leier eit institutt for kyrkje og samfunn under Nigerias kristne råd.

Berre i delstaten Benue er nær 500 kristne drepne så langt i år. Sidan 2013 er meir enn 1800 liv gått tapt i denne delstaten. Titusenvis er internt fordrivne. Hus og landsbyar er brende og kyrkjer er øydelagde i fleire delstatar. Dei katolske biskopane åtvara i vinter om at det kan bli borgarkrig i delar av landet.

Forverra

Angrepa frå fulani-militsane blei verre og verre på slutten av 2017 og har kome i nye bølgjer frå nyttår. Delstatane Taraba og Benue innførte i fjor haust lover som kriminaliserer fri beiting. Kritikarane hevdar at lovene undergrev rettane til gjetarfolket. I desember gav guvernøren i Benue-staten ordre om arrestasjonar og konfiskering av kveg. Det gav dei væpna bandane endå eit påskot.

Guvernør Samuel Orton avviste under massegravferda 22. mai at han ber ansvar for vald og død: «Prestane er ikkje bønder. Kyrkja eig ikkje gras. Det er difor underleg at landsbyfolk som ber til Gud, blir drepne av gjetarar, inne i ei kyrkje. På denne måten har væpna gjetarar flytta forteljinga om den pågåande krisa frå jakta på beite til andre openberre motiv.»

Han har sjølvsagt rett. Valdsbølgjene rammar heilt målretta kristne landsbyar og kyrkjer.

På den andre sida må styresmaktene snarast gje heilt andre svar.

Splittelse

Dei kristne i Midtbeltet har lenge fått minimalt med støtte frå dei meir karismatiske megakyrkjene sør i landet. Lidinga i terroriserte landsbyar passar kanskje dårleg med framgangsteologien deira.

Nokre av kyrkjene er no byrja å røra på seg. Paraplyorganisasjonen Christian Council of Nigeria oppmoda i april til to søndagar med protest mot blodbadet.

Første søndagen i mai deltok nokre kyrkjer i sørvest i ein fredeleg protest. «Men samanlikna med det vi må forventa av reaksjonar frå kyrkjer, er dette langt frå nok», seier Kolada Fadahunsi. Han kritiserer apatien til kyrkjeleiarar som held munn fordi dei vil halda seg unna politikk.

Nokre pinseleiarar har teke i bruk sosiale media for å åtvara mot det dei hevdar er eit komplott for islamisering av Nigeria. Fadahunsi er kritisk til at kristne leiarar fyrer opp i verbale angrep retta mot muslimar. Dette polariserer konflikten endå meir.

Vi skal dessutan vakta oss vel for å skulda alle muslimske fulani-gjetarar for drapsbølgjene.

Samansett

United States Commission on International Religious Freedom (USCIRF) besøkte Nigeria i 2017. I den ferske 2018-rapporten blir det understreka at det er fleire og samansette årsaker til opptrappinga av konflikten: Fulani-gjetarane seier dei må verna kveget mot tjuvar. Kristne seier at væpna fulani-gjetarar driv etnisk reinsing for å overta landområda deira. Både muslimar og kristne klaga over at dei nigerianske tryggingsstyrkane ikkje vernar dei.

Det einaste sentral-regjeringa har gjort, er i nokre tilfelle å setja inn hæren, som så er blitt skulda for massiv valdsbruk, påpeikar USCIRF. Det hjelper ikkje at hæren drep sivile. Polariserte framstillingar hjelper heller ikkje.

Konflikten starta med machetar. Men fulani-bandane har i aukande grad fått tilgang til automatgeværet AK-47. Mange har lurt på kvar våpna kjem frå. Konflikten i Libya som etter Gadaffis fall spreidde seg til Mali, har auka tilgangen på våpen i Nigeria. Grensa er porøs og uråd å kontrollera, melder BBC med ein tidlegare nigeriansk polititopp som kjelde.

Boko Haram

I tillegg til dei grufulle angrepa frå væpna fulani-grupper har vi i nord den sunnimuslimske ekstremistrørsla Boko Haram. Denne veka kom det siste angrepet mot kristne. Boko Haram held framleis 112 kristne skulejenter fanga etter kidnappinga i Chibok i 2014. «Aldri har vi kjent oss så utrygge som no,» ropa den katolske presten Williams Kaura Abba under ein protestmarsj i mai. Han adresserte både Boko Haram, fulani-bandane og staten som let drapsmenn sleppa unna og som sjølv brukar harde maktmiddel for å undertrykkja det dei kallar «religiøse sekter». Han adresserte kidnapping av jenter og tvangskonvertering av desse til islam.

Tragediane i Nigeria går diverre langt under radaren for mange i vår del av verda. Det er altfor lett å læra seg til å leva med blodig urett i afrikanske landsbyar.

Trykket i Vårt land 2. juni 2018

Gå til innlegget

Irak: Djup mistillit til muslimar etter IS-barbariet

Publisert 3 måneder siden - 617 visninger

Desperasjonen er til å ta og føla på blant kyrkjeleierar i Irak. Det er dessutan djup mistillit til muslimar etter IS-barbariet. Bryr vi oss ikkje når Irak snart kan vera tømt for kristne?

På 1990-talet var det over 1,5 millionar kristne i Irak. I dag trur pessimistane at det berre er 150 000 igjen. Dei mest optimistiske seier at det kanskje er 250 000. Truleg er det færre. På slutten av 50-talet utgjorde dei kristne 3 prosent av folket, i dag under 0,1 prosent.

Profetisk rop

Ninive-sletta aust for Tigris i Nord-Irak er eit kjerneområde for kristendom i Irak. Vi er på bibelsk grunn. Til Ninive sende Gud ein motviljug profet, Jona, for å åtvara om undergangen dersom folket ikkje omvende seg. Ninive angra, og byen blei spart. Men så gjekk angeren over. Profeten Nahum måtte av garde med ny åtvaring. Den gongen vart Ninive øydelagd. Ruinane av Ninive, som også Jesus snakka om, ligg like ved dagens Mosul

Mosul, Iraks nest største by, skulle også oppleva øydelegging. IS-terroristane kom i juni 2014. Dei okkuperte Mosul og så landsbyane på Ninive-sletta. Mange muslimar flykta også. Men det gjekk brutalt utover alle minoritetar. 12 000 yezidiar blei drepne og over 6000 jenter tekne som sexslavar. Kristne blei jaga under trussel om å bli drepne, eller dei måtte konvertera til islam.

Mange kom seg ut av landet. Andre vart flyktningar i eige land, først og fremst i den sjølvstyrte kurdiske regionen. Dei kurdiske styrkane var dei einaste som stod imot IS.

Etter at IS til slutt blei nedkjempa frå 2016, har nokre tusen kristne  familiar vendt heim til landsbyane på Ninive-sletta. Men framleis er tusenvis av flyktningar.

Desperasjon
Under ei reise nyleg møtte eg ei djup fortviling. «Klarar vi ikkje raskt å byggja opp igjen landet og byggja bru over den djupe mistilliten mange kristne har til muslimar etter IS, vil håpløysa komme for alvor», seier Emanuel Youkhana. Han høyrer til den nestorianske kyrkja og  leier hjelpeorganisasjonen Capni – Christian Aid Program Northern Iraq. Capni er med på å byggja opp att kristne landsbyar og hjelper til med å skaffa arbeid. Dei hjelper også yezidi-flyktningar med utdanning.

Men det er ikkje berre knuste hus, øydelagde vegar og sundbomba straumforsyning som må byggjast opp att. Mistrua mot muslimar er sterk etter IS. Folk som hadde budd saman med muslimske naboar i tiår fram til IS, er no redde for at naboen er knytt til IS. «Det er fullt forståeleg», seier Youkhana.

Men Youkhana åtvarar mot å bli gislar for vonde minne. Han vil lækja såra. Det tek tid, som fortvilte flyktningar ikkje har. Endå meir tid tek det sidan Bagdad-regjeringa er passiv. «Snart fire år etter at IS slo til, er det ingen nasjonal debatt om kvifor tragedien hende og korleis vi kan hindra at noko slikt aldri skjer igjen. Regjeringa skrapar på overflata og gjer ingenting for å nå fram til grasrota og ofra for IS», seier Youkhana.

Han krev nytt skulepensum. Sidan Irak har skapt ein slik brutal ekstremistbevegelse, er det tid for å slutta å læra barna fundamentalisme og i staden læra toleranse, seier Youkhana. Nytt lovverk må sikra at minoritetane blir likeverdige borgarar og ikkje andre- eller tredjerangs.

Byggja bruer
Skal Irak ikkje enda opp som ei varig slagmark mellom sjia- og sunnimuslimar og mellom arabarar og kurdarar, må minoritetane sikrast. «Over heile Midtausten byggjer sekteriske grupper murar. Kristne kan byggja bruer», seier Youkhana

Storparten av dei attverande kristne i Irak bur i sjølvstyrte Kurdistan eller på Ninive-sletta. Fleire store kristne landsbyar ligg i område der Kurdistan og sentral-regjeringa i Bagdad kranglar om kven som skal styra. Krangelen vart krigersk etter den kurdiske folkerøystinga om sjølvstende i fjor haust då Bagdad-regjeringa tok kontrollen over nokre av byane Kurdistan hadde gjennomført folkerøystinga i. Youkhana krev dei kristne landsbyane i desse «omstridde område» innlemma i Kurdistan. Trass alt har livet der vist seg tryggare enn i resten av Irak – anten det er i sjia- eller sunnikontrollerte område.

Svikta
Andre kristne leiarar eg møtte, kjenner seg ikkje berre forfølgde av IS og lever i frykt for at IS kjem tilbake. Dei kjenner seg også svikta av Vesten. «Eg trur USA ønskjer å sleppa å ha kristne her, kristne som klagar på kva USA gjer», seier den syrisk-ortodokse erkebiskopen Nicodemus Daoud. Vi treng ikkje kjøpa forklaringa, men forstå desperasjonen.

Daoud har, sidan IS okkuperte Mosul, styrt kyrkja frå Erbil i sjølvstyrte Kurdistan. Kyrkja hjelper kristne som vil venda heim. Mange vågar enno ikkje dra heim eller dei kan ikkje fordi heimane ikkje er bygde oppatt. Mange vil helst forlata landet, dersom dei får sjansen. «Dagleg tek vi farvel med nye», seier erkebiskopen.

For Nicodemus Daoud er Irak heilagt land. Her har folk vore kristne i snart 2000 år. Han forstår dei som vil gje barna ei framtid utanfor Irak. Men han fryktar at identitet og røter blir borte.

Kanskje er det vanskeleg å ta innover seg tragedien. Skal vi stilla vi opp i ein fortvilt kamp mot klokka?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8. MAI 2018

 

Stefanusalliansen, starta som Misjon bak Jernteppet i 1967, er ein misjons- og menneskerettsorganisasjon med særskilt fokus på trusfridom

 

Gå til innlegget

Påske med terror og håp

Publisert 4 måneder siden - 393 visninger

 I land som Egypt og Pakistan fyller folk kyrkjene sjølv om dei veit at faren for terror er ekstra stor nettopp i påsken. Slike historier burde riva oss ut av vår heimlege kos.

 

Biskop Per Arne Dahl summerte i ein kronikk (Aftenposten 18. mars) godt opp nordmenns forhold til påskehøgtida: Påskebodskapen er irrelevant for det store fleirtalet. Er det noko som er heilagt, så er det «starten på campingsesongen», som han skreiv med referanse til ein samtale han hadde høyrt.

Rett nok er det mange som går til messe, nokre deltek også i krossvandring. Men for nordmenn flest er «påskefeiring .... utmerket uten Jesus», skreiv Dahl. Han spurte: «Har vi prester sviktet?» og peika på ein veg fram til at Langfredag kan kallast «Good Friday» også hos oss.

Det er grunn til å utvida analysen av kva som kan løfta påskebodskapen. Vi kan venda blikket utover, mot land der påskebodskapen verkeleg er relevant.

Terrorpåske

Påsken er kanskje blitt den kristne høgtida der islamistiske og andre terroristar rettar dødelege angrep mot kristne.

Påskedag 2016. Minst 75 menneske vart drepne og over 340 skadde i eit sjølvmordsangrep ved hovudinngangen til ein av dei største parkane i millionbyen Lahore i Pakistan. Angrepet var uttrykkjeleg retta mot kristne, dei fleste offera var kvinner og barn. Men sidan det var både kristne og muslimar i parken, var mange av dødsoffera muslimar.

Like før påske i 2015 blei to kyrkjer i den største kristne bydelen i Lahore angripne av terroristar frå ein fraksjon av Taliban. Planen var å sprengja to kyrkjer samstundes. Over 20 blei drepne. Sivile vakter som kasta seg over angriparane, gjorde sitt til å redusera tragedien ved at angriparane ikkje kom seg inn i kyrkjene. Og folk let seg ikkje stogga av terroren.

Politiet i Lahore hindra eit større terrorangrep i påsken 2017. Kyrkjene var fullsette. Utanfor stod væpna og uvæpna vakter. Fleire av dei sivile vaktene var sjølve blitt skadde i angrepet påska før.

Palmesøndag 2017: Den ortodokse påsken kom samstundes som påsken hos oss, og meldinga frå Egypt var brutal. 49 menneske som feira påske i kyrkjer i byane Tanta og Aleksandria i Egypt, blei drepne av sjølvmordsbombarar. I eit år der IS-terroristar trappa opp angrepa mot kristne mål i Egypt, fekk vi dessutan drapa på nesten 30 pilegrimar på veg til eit kloster sør i Egypt på Kristi himmelfartsdag.

Avgrunn
I Egypt var mange kyrkjer fullstappa påskedag i fjor, trass i terroren palmesøndag. Livet for kristne i landet er heller ikkje berre prega av valdsangrep og terror. Kyrkjene i Egypt er livskraftige som aldri før, ja, meir livskraftige enn mange kyrkjer i vesten, fortel Ramez Atallah, som er generalsekretær i bibelselskapet i Kairo.

Dei sterke historiene om menneske som tek trua på alvor, bør kunna skapa uro og gjera påskebodskapen relevant. Noko er langt meir heilagt enn starten på campingsesongen.

Vi har mykje å gå på. Terroren gjorde eit sterkt inntrykk på mange, men sjølv møtte eg påskedag i fjor ivrige kyrkjegjengarar som ikkje eingong hadde fått med seg det blodige angrepet mot dei to kyrkjene i Egypt søndagen før. At kristne både i Nigeria og India opplevde terror og valdsangrep i påsken 2017, gjekk nok diverre endå fleire hus. Det er ein avgrunn mellom vår påskefeiring i eit land med ein trusfridom alle tek for gitt, og livet for kjempande kristne.

Martyrar
I februar 2015 blei 21 koptiske kristne frå Egypt drepne på ei strand i Libya av IS-terroristar. Videoen av dei 21, kledde i oransje kjeledressar, som blei førte over strand før dei fekk halsen skoren av, gjekk verda rundt. Mange i vår del av verda orka knapt å sjå dei grufulle scenane, og slutten på videoen vart ikkje vist i Vesten – av omsyn til offer og sjåarar. Mange kristne i Egypt såg derimot videoen til endes. Og like før dei 21 vart drepne, kunne egyptiske kristne lesa på leppene til dei 21: Dei uttalte namnet Jesus.

Dei 21 blei etter kort tid erklærte som martyrar, som menneske som ofra livet for trua.

Biskop Thomas i den koptisk ortodokse kyrkja har forklart at koptiske kristne som såg videoen, kjende både djup sorg over dei 21 drepne, og glede over bodskapen om Jesu oppstandelse påskedag. Og biskopen sender ein sterk appell til oss som om få dagar går inn i vår påske – i år ei veke før dei ortodokse gjer det:

Bera krossen
«Kyrkja i Vesten treng ikkje sjølv å bli krossfest for å forstå meininga med martyriet. Men kristne i Vest kan hjelpa oss å bera krossen slik Simon frå Kyrene i Bibelen. Han blei ikkje spurt om han var villig til å bera Jesus kross. Han vart henta ut av mengda og tvungen til å bera krossen utan å vita velsigninga som ville følgja. Å bera krossen kan vera ei velsigning for kyrkjene i vesten. Vårt ansvar for å kjempa for rettferd går på tvers av nasjonar, grenser og politiske parti. Martyrane ropar. Spørsmålet er om vi lyttar eller ikkje.»

Norske biskopar og prestar bør bruka denne påsken til å løfta fram trua til egyptiske og pakistanske kristne. Desse feirar påske med eit frigjerande håp henta rett ut av Bibelens påskebodskap. For dei er påske utan Jesus heilt utenkjeleg.

(Først publisert som kronikk i Vårt Land 27. mars 2018)

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Feil om homohat
av
Espen Ottosen
rundt 1 time siden / 54 visninger
0 kommentarer
Mormors vakre­ bønn
av
Paal Andre Grinderud
rundt 1 time siden / 30 visninger
0 kommentarer
23. juli
av
Vårt Land
rundt 8 timer siden / 480 visninger
6 kommentarer
Logg av!
av
Joanna Bjerga
rundt 20 timer siden / 321 visninger
0 kommentarer
Hetebølgen
av
Vårt Land
2 dager siden / 229 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
41 minutter siden / 12273 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Lærte vi noe fra den nasjonale tragedien 22. juli?
rundt 1 time siden / 398 visninger
Tore Olsen kommenterte på
23. juli
rundt 1 time siden / 480 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 12273 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
23. juli
rundt 1 time siden / 480 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
23. juli
rundt 2 timer siden / 480 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 12273 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 12273 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
23. juli
rundt 3 timer siden / 480 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
23. juli
rundt 3 timer siden / 480 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 3 timer siden / 2356 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
23. juli
rundt 3 timer siden / 480 visninger
Les flere