Jo Hedberg

Alder:
  RSS

Om Jo

Teolog, kateket og har vært leder av Bønn for Den norske kirke i 10 år. Hedberg og 3 andre startet i mai 2018 Bønnelista, som fikk en oppslutning på hele 13,6% i Kirkevalget sept 2019 i de 9 bispedømmene der Bønnelista stilte liste.

Følgere

Ikke alle har forstått Bønnelista`s handlingsmønster på Kirkemøtet 2020. Da noen synes vi holdt andakt «hele tiden» og at en ikke vet hvordan en skal forholde seg til det. Her kommer en forklaring:

  • Vi tror at hvis noen skal ha nytte av den kristne tro, så må den praktiseres. Vi må altså forsøke å gjøre Bibelordet, som er vårt hoved-trosgrunnlag. Så har vi trosbekjennelsene og vårt øvrige trosgrunnlag i kirken som viser oss hva som er det viktige og sentrale budskap i Bibelen - og hvordan dette skal forstås. Disse trosbekjennelsene forteller oss hva kirkens ledere og tenkere har kommet frem til i løpet av rundt 2000 års bønn, arbeid og refleksjon over hva som er viktig i Bibelen. Trosgrunnlaget er altså kirkens læremessige hukommelse.  

  • Hvis det skal forventes at noen skal gjøre den kristne tro i samfunnet, så må det jo være oss i kirken og særlig vi som leder kirken. Så da blir spørsmålet; Hvordan kan vi praktisere den kristne tro som ledere i kirken? Hvordan ser det ut? Hva gjør vi rent praktisk?

  • Det finnes flere ledermodeller i Bibelen, kristendommens kilde og grunnbok. I GT finner vi det vi kaller teokrati, altså at Gud leder folket. Gud kaller Abraham, Moses, folkets ledere og profetene. Dette teokratiet blir byttet ut med kongedømme da folket ønsker seg en konge, akkurat som nabofolkene. (1 Sam 8,5-7) Folket vil heller ha en jordisk konge fremfor Himmelens Gud som sin konge. Leser vi videre i 1 Sam 8, så ser vi at Gud advarer mot dette og forklarer alle ulemper det vil føre til; skatt, slavearbeid osv, men Gud gir dem likevel lov til å få en konge. (v 22)
    Tar vi en titt i Det nye testamentet, så finner vi også der teokratitanken igjen, altså at Gud selv skal være den enkeltes herre og hode (1 Kor 11,3, Ef 2,10). Det står at Jesus er menighetens hode og at menigheten er Jesu kropp (Ef 4,15-16) og at et tegn på at du har Den hellige Ånd er at du kan bekjenne at Jesus er herre (1 Kor 12,3), altså at Jesus er sjefen. Ser vi hvordan de første kristne disiplene, menighetene, misjonærene og menighetsplanterne levde, så var det med Jesus som herre. Altså på en teokratisk måte. Lederne var opptatt av lesningen av Guds ord, Det gamle testamentet og etter hvert noen av brevene som vi har i Det nye testamentet, som sirkulerte rundt i menighetene. De var dessuten opptatt av bønn og Guds ledelse på forskjellige vis. Dette kan vi få eksemplifisert ved å lese Apostlenes gjerninger. For eksempel: Paulus og Barabas ble sendt ut som misjonærer, fordi «Den hellige Ånd sa det til menigheten under en gudstjeneste» (Apgj 13,2). Paulus og hans menighetsplantergruppe endrer reiseplaner pga et syn om natten (Apgj 16,9) osv

Så hvis vi nå skal prøve å praktisere vårt trosgrunnlag – altså være eller leve som kristne, så må vi gjenvinne denne formen for lederskap, der Jesus mer konkret er vår personlige leder, menighetens og kirkens leder. Så er det store spørsmålet hvordan skal vi gjøre det i praksis?

Det er ikke mange år siden Den norske kirke var en statskirke. Nå er den formelt blitt en stor frikirke, men veldig mye er naturlig nok som før. Før var staten kirkens herre. Derfor er kirkens ledersystem bygget opp slik vår statsforvaltning er bygget opp. Kirkens ledertradisjon er også bygget opp på politisk vis, der bispedømmerådene enkelte steder kan forveksles med et kommunestyremøte og Kirkemøtet med Stortinget. Staten ønsker enda å være herre over kirken ved å tvinge den til å være politisk korrekt. Det kan vi lett se i den nye tros- og livssynsloven, selv om det også er noen lyspunkt i denne loven.
Som jeg har sagt før; hvis ikke vi som er i kirken skal praktisere vår tro, hvem skal da gjøre det?  Så hvordan praktiserer vi et kristent lederskap, for eksempel på Kirkemøtet? Hvordan kan vi i praksis la Jesus være herre i Kirkemøtet? Dette kan vi gjøre ved å ta rikelig med tid til åndelig påfyll, åpningsgudstjeneste, bibeltimer og tid til refleksjon og bønn og deretter saksbehandling. I saksbehandlingen må vi ta med vår kristne tro, slik at vår refleksjon og valg i de enkelte sakene er ut fra Bibelordet. – Ut fra tanken; Hva ville Jesus gjort, - i denne situasjonen? Hva er det Han synes er sentralt og viktig osv. Dette finner vi ut gjennom at vi har god kjennskap til vårt trosgrunnlag, altså Bibel og bekjennelsene.

Så hva forsøkte Bønnelista på Kirkemøtet 2020? Vi forsøkte å bringe frem denne Bibelske refleksjonen, vitnesbyrdet om at Jesus både lever i dag og hvordan vi opplever han og hvordan han har møtt den enkelte. Vi har forsøkt å si at Han har noe å si oss i den aktuelle situasjonen og vi har forsøkt å vise at vi ønsker å ære Han og ha Han som herre i kirken og i våre egne liv. Vi har altså forsøkt å praktisere vår kristne tro på Kirkemøtet. Dette vil nødvendigvis til tider bryte med den rent politiske form som vi ser på Kirkemøtet. Demokrati er overraskende nok også en ikke kristen styringsform. Det er en politisk styringsform, som vi ikke finner i det kristne trosgrunnlaget.

Siden kirken er i stor nedgang, forfall og vi nå også ikke lenger er en statskirke, men en frikirke, er det naturlig at vi må søke å finne vår identitet som kirke. Det gjør vi ikke ved å gjøre alt som før eller være lik alle andre, altså politisk korrekte. Kirken kan bare finne sin identitet ved å søke inn til sitt trosgrunnlag og praktisere dette. Bare da vil kirken gjenvinne sin funksjon og posisjon i samfunnet. Det er dette Bønnelista ønsker og som vi også prøvde å praktisere på Kirkemøtet 2020. På kort sikt vil vi tape på dette, men på lengre sikt er dette kirkens eneste håp.

Gå til innlegget

Når dere forsvarer tidsånden og politikk i kirken, så vær ærlig og si som det er!

I biskopenes uttalelse om Ordinasjon og kollegiafelleskap 16. okt 2020 skyver biskopene foran seg kirkens læregrunnlag. Men hva sier det om kvinners prestetjeneste?

I punkt 1 i uttalelsen sies det at kirken forstår læregrunnlaget slik at kallet til tjenesten med Ord og sakrament gjelder både for kvinner og menn. Da er mitt spørsmål til Preses Olav Fykse Tveit: Hvor i læregrunnlaget står dette? Hva får kirken til å forstå læregrunnlaget slik? Bibelen (hoved dokumentet i læregrunnlaget) sier noen helt annet. Bla at kvinnene skal tie når menigheten samles…. de skal underordne seg, som også loven sier. (1 Kor 14,34) og Mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode. Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt. (Ef 5,23-24) Samtidig sies det videre til mannen at han skal elske kvinnen som sin egen kropp og gi sitt liv for henne, slik Kristus gav sitt liv for oss mennesker. Følger mannen dette blir det lite kvinneundertrykking.
Det står ingenting om at kvinner og menn skal likestilles i prestetjeneste i Bibelen.
Er ikke dette en ren politisk sak, der kirken har fulgt tidsånden og føyd seg etter hva som er politiske korrekt i dag? Kirken mente ikke dette for for eksempel 50 år siden. Den katolske kirke - verdens største kirke, er ikke enig. De holder fremdeles fast på det kirken har ment var riktig, siden den ble startet for ca 2000 år siden. Bibelen inneholder naturlig nok mye mer det jeg har nevnt om kvinnes og menns roller både i kirken og i samfunnet som det blir for mye å drøfte her, så dette blir også en oppfordring til å ta frem Bibelen og sjekke selv. Evt søke i en nettBibel.  

Kvinnes tjeneste som prester i biskopenes uttalelse, begrunnes med at det er nødvendig, viktig, en velsignelse, en rikdom og at det har vært det offisielle syn i flere tiår….. Kirkemøtet har vedtatt dette og alle nåværende biskoper ordinerer kvinner. Altså er begrunnelsen for at dette er riktig kun hva vi mennesker gjør nå, mener og har sagt de siste tiår, ikke hva læregrunnlaget sier.

I punkt 3 er uttalelsen litt mer sannferdig i og med at en her snakker om kirkens lære og dens ordninger. Ja, kvinnelige prester er en ordning i kirken, men det kan ikke begrunnes i læregrunnlaget. Det må begrunnes i noe utenfor læregrunnlaget. Det må begrunnes i tidens tanker.

Så snakkes det om godt arbeidsmiljø, bare for kvinnene, ikke for de som vil holde fast på kirkens klassiske forståelse av kvinnes tjeneste i menigheten. Og biskopene forbyr de som har en klassisk forståelse av dette å ta noen konsekvenser av deres tro. Troen skal ikke vise seg i gjerning!! Dette er det motsatte av hva kirkens læregrunnlag lærer om dette. Hvis ikke vår tro får konsekvenser for hva du gjør, har du ingen tro, kun en død tro. (Hebr 4,2, Jak 2,17+26) Oppfordrer virkelig biskopene til en usynlig tro?
Skal kirken skape et godt arbeidsmiljø for alle, må en ta hensyn både til kvinner og menn. Det er ikke lett i denne saken. Kanskje det kan være en ide med noen prostier for bare kvinner og noen bare for menn? I denne uttalelsen er det bare kvinnene som det tas hensyn til. Altså de som ikke forholder seg til hvordan læregrunnlaget har blitt forstått frem til i dag. Dette er dypt betenkelig og diskriminerende overfor de klassisk troende prestene i kirken.

Så i siste punkt nr 6 kommer biskopene endelig til det som burde stått øverst. Den norske kirkes ordninger. Det er dette det er snakk om. Kvinneprest tjenesten er en ordning i Den norske kirke, som vanskelig finner noen begrunnelse i læregrunnlaget til kirken. Derfor er det utidig og tåkelegene av biskopene å late som læregrunnlaget sier noe annet enn det faktisk gjør.  

Når dere forsvarer tidsånden og politikk i kirken, så vær ærlig og si som det er!

Gå til innlegget

Bønn og faste for Kirkemøtet

Publisert rundt 2 måneder siden

Neste uke 8.-11. okt er det forhåpentlig Kirkemøte i Trondheim. Da er ikke likegyldig hvem som blir valgt inn i kirkens regjerning – Kirkerådet og i kirkens utenriksdepartement - Mellomkirkelig råd.Bønnelista oppfordrer derfor til bønn og faste for Kirkemøtet, gjerne på forhånd. Bønnelista har intern Bønn og fastehelg denne helgen, slik at vi kan være klare når Kirkemøtet kommer i neste uke.

Det er ikke likegyldig hvem som styrer kirken de neste 3,5 årene og det er heller ikke likegyldig hva Kirkemøtet vedtar, derfor er det viktig å be for Kirkemøtet både før og under møtet.
Gud har gitt den som ber mange mange gode løfter i Bibelen. «Be, så skal dere få» kan vi lese i Matt 7,7. Leser vi litt videre ser vi at Jesus forklarer at Gud er en god far, ja, en mye bedre far enn alle jordiske fedre. Han er en Far som ønsker å gi og gir barna sine gode gaver! Vårt kall og vår mulighet er å benytte oss av at vi har en utrolig god himmelsk Far! Selv om vi ikke alltid har fått det vi har bedt om og ønsket oss tidligere i livet. Ikke alle tider i livet er behagelige eller gode, tross dette har vi en god himmelsk Far, som gir gode gaver.

Derfor vil vi oppfordre flest mulig til å be for Kirkemøtet, om ro, fred og godt felleskap, uansett hvem som blir valgt til de forskjellige posisjonene. Erfaringsmessig vil det bli et stor press på delegatene i Kirkemøtet så lenge valgene pågår. Det vil si fra fredag kl 15 til ca lørdag kl 15. I denne tiden er det særlig viktig å be også utover natten og om morgenen. Be om at vi får god tid til åndelig påfyll og at vi er villig til å legge vekk våre egne agendaer og være med å tjene. Som kirkeledere er det viktig at vi alltid arbeider for det som er best for kirken og alle menneskene som er medlemmer der og ikke hegne om oss selv. Hegner vi om oss selv er det tegn på liten tillitt til Gud. Vi klarer da ikke eller velger ikke å stole på at Gud virkelig er en god Far, som tar seg av sine barn. Men det er Han! Derfor kan vi fullt og helt legge våre liv i hans hender og be: Kom, herre Jesus, kom! Gjør din gjerning i mitt liv, i vår kirke, på Kirkemøtet og i vårt folk. Slik at alle kan møte og blir kjent med deg verdens frelser, Jesus Kristus. Amen

Gå til innlegget

Mer bønn i teologistudiet

Publisert 4 måneder siden

Bønnelista støtter naturlig nok Tunsberg biskop Jan Otto Myrseth sitt ønske om mer bønn i teologiutdannelsen.

Myrseth etterlyser bl.a tidebønnens puls i hverdagen, noe vi tror vil styrke den enkelte kandidats åndelige liv. Det er en god ide om lærestedene legger til rette for to tidebønner om dagen og helst en obligatorisk retreat i halvåret. Det vil føre til at kandidatene blir kjent med retreatformen og antakelig også klart å få glede av retreaten.

Hvis vi tar en nærmere titt på Bibelhistoriene, så er det påfallende mange av historiene, der Guds viser seg og gjør store ting, nettopp når menneskene står i uoverkommelige eller iallfall vanskelige situasjoner. Tenker vi på oss selv og andre, så er det svært mange som fikk et personlig forhold til Gud eller en dypere relasjon til Gud i en vanskelig eller utfordrende periode i livet.

En prest bør være i stand til å veilede mennesker i nød, det betyr at en må ha vært der selv, eller i opplevd noe sammenlignbart for egentlig å være til noe hjelp. Utfordringen for studiestedene er hvordan de på en god måte kan forberede studentene best mulig på deres fremtidige utfordringer. En 30 dagers retreat med personlig veiledning for eksempel i andre studieår kan være en ide. Da vil en frembringe en uvant og utfordrende situasjon i et trygt miljø, med jevnlige åndelig påfyll og veiledningen fra noen som har vært i samme situasjon før. At en underviser om bønn, forbønn og helbredelse og deretter ber for hverandre kan være en annen modell. Den siste modellen er sårbar, men på en eller annen måte må dette læres. Alternativt kan en be for noen som kommer utenfra, men det vil antakelig ikke bringe den enkelte videre i forhold til om en får personlig forbønn.

Prestestanden i dag har etter min erfaring lav kompetanse på forbønn for syke og mennesker som har problemer. Det er fullt mulig å skaffe seg kompetanse på området, både teoretisk og praktisk, hvis en ønsker det. Det er mange steder vi kan lære noe om dette. Et naturlig førstevalg tenker jeg er den Anglikanske kirke i England. Dette er en kirke som ligner mye på vår egen kirke, både i struktur og oppbygning. Det er derfor lettere å hente kunnskap og erfaring derfra.  Med tanke på at ca 1/3 av Jesu tjeneste var å be for syke og helbrede dem, så bør vi også vite noe om dette og kunne be for folk uten uvitenhetens frykt og redsel. Dette bør alle kristne vite noe om og særlig våre ledere må ha kompetanse også på dette området.

Derfor heier Bønnelista på alle som ønsker mer bønn både i teologiutdanningen og i den enkeltes liv.

Gå til innlegget

Kirkedemokrati: Hvordan skal kirken styres?

Publisert 5 måneder siden

Bønnelista er etablert som en nomineringsgruppe for å få ledere i kirken som ønsker at Bibelen skal være kirkens avgjørende norm og autoritet. Samtidig står det i våre vedtekter at Bønnelista arbeider for å bli overflødig og skal da legges ned.

Det betyr at Bønnelista ikke tror at et partisystem er hverken godt eller gunstig for kirken. Det er heller ikke en Bibelsk styringsmodell. Det er heller ikke rent demokrati. I Bibelen – i kirkens trosgrunnlag - blir lederne valgt på mange ulike vis. Lederskapet går i arv, fra far til sønn (kongene i Israel). Lederne blir utvalgt av Gud og funnet og salvet av en profet. Ny apostel etter Judas blir valgt utfra kompetanse og loddtrekking (Apg 1,20-26). i Apg 13,2 blir lederne utvalgt og sendt på grunn av Den hellige Ånds tiltale under en gudstjeneste. Senere blir lederne valgt ut fra visse kriterier og innsatt av de som har startet menighetene (1 Tim 3,1-10 og Tit 1,5-9). Lederne skulle holde en vis etisk standard og være gode eksempler for det andre. Altså noen en skulle se opptil og følge etter i eget liv. Lederen skal være hyrde, en gjeter for de andre, som hjelper og verner dem og som sagt selv er et eksempel som Jesu disippel her på jord.

Så hvordan skal vi omsette dette til i dag i år 2020?

Lederstrukturen i dag i Den norske kirke er bygget opp etter hvor pengene kommer fra. En stor politisk administrasjon er bygget opp for å forvalte pengene som kommer fra staten til prestelønnene og bare for å drive denne forvaltingen. Det vil si driften av Kirkerådets administrasjon, Kirkerådet, Kirkemøtet og bispedømmene med administrasjon og bispedømmerådene. Dette utgjør nesten 2,2 milliarder kroner i år. Av dette går rundt 225 mill til pensjon, ca 500 mill til Kirkerådets administrasjon og 174 mill til administrasjon i bispedømmene, hvis Tunsberg sine tall på dette er likt i de andre bispedømmene. Det vil si at kirken har rundt 1,2-1,3 til prestelønner, som kommer lokalmenighetene til gode. Mens ca 41% av budsjettet på 2,2 milliarder fra staten går til administrasjon og pensjoner, på nasjonalt plan.
Spørsmålene vi bør stille oss er: Trenger vi å bruke 600-700 mill i året for at prestene skal få lønn? Hva med en fordelingsnøkkel som fører statstilskuddet direkte til lokalmenighetene? Jeg er klar over at vi må ha og vil ha glede av å ha noe felles, men vi har nok god grunn til å stille oss disse spørsmålene. Organisasjonene i Dnk har generalforsamling, som kan sammenlignes med Kirkemøtet, hvert 3 eller 4. år. Skal vi også begynne med det? Og velge delegatene til Kirkemøtet direkte fra menighetene? Da ville Kirkemøtet bli helt annerledes med en gang og alle nominasjonsgrupper ville bli overflødige og kirken ville bruke pengene sine på en mer riktig måte, nemlig til menighetsarbeid!  

Videre er det bygget opp lederstruktur i hver kommune (fellesrådene) for å administrere pengene fra kommunene til å lønne de øvrige ansatte i menighetene, kantorene, kateketene, diakoner, gravplassarbeidere, sekretærer, kirkeverger osv og vedlikeholde kirkehusene og kirkegårdene. Fellesrådene består av medlemmer fra menighetsrådene, eller menighetsrådet og fellesrådet består av de samme menneskene i små kommuner. 

Så endelig kommer vi til det lokale lederskap for menighetene – de egentlige lederne i kirken. For uten lokalmenigheter har vi ingen kirke. Da har vi bare tomme kirkehus. Hvordan skal disse velges?

Norkirken i Bergen har for noen år siden utviklet en disippelorientert ledermodell. Denne måten å velge ledere på er en mellomting mellom demokratisk valg og utpekning etter nådegaver, evner, anlegg og personlig egnethet. Vi tror at dette kan være en modell å se til, som ligger nærmere de bibelske måter å velge ledere på og som heller ikke er helt udemokratisk.

Det er også verd å merke seg at dagens valgsystem i Den norske kirke ikke stiller noen krav til den som skal være nasjonalleder og toppleder i kirken, bortsett fra at en er døpt, noe de fleste av oss ble før vi kunne gå eller snakke, og at en ikke har meldt seg ut av kirken. Det betyr at «mann i gata» uansett tilknytning og tilslutning til kirken teoretisk kan bli toppleder i kirken. Vi tror ikke det er hverken godt eller gunstig for noen organisasjon å ha et slikt ledervalg system, heller ikke for kirken.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere