Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

Det katolske øyeblikket

Publisert nesten 3 år siden

Det finnes et alternativ til Bernie Sanders og Donald Trump. Neste uke besøker han Sverige.

Lærer i historisk teologi ved Teologiska högskolan Stockholm
For 25 år siden falt muren, og den østeuropeiske kommunismen var beseiret. I USA erklærte statsviteren Francis Fukuyama at historien­ nå hadde nådd sin ende: Ideologienes kamp var over og den liberale kapitalismen hadde vunnet.

Man trodde seg å være framme, skriver professor Jayne Svenungsson om stemningen etter år 1989: De store freds- og kulturskapende prosjektene som startet etter 2. verdenskrig hadde nå nådd sin fullendelse. Troen på det gode, demokratiske samfunnet, på et generøst og inviterende Europa med fri bevegelse og åpne grenser, syntes å være ukuelig.

Radikalt og reaksjonært. I dag oppleves en slik eufori som avleggs. Vi ser et Esom har vist seg ute av stand til å møte kollapsen i Midtøsten. Vi ser høyre­populistiske bevegelser vokse seg 
stadig sterkere. Om ikke liberalismen står ved skafottet, så er den i det minste stilt spørsmål ved på en måte vi ikke har sett før.

Den politiske energien finnes i stedet i postliberale bevegelser som utfordrer 
den liberal-kapitalistiske orden. Dels gjelder dette det nyradikale venstre, med tenkere som Thomas Piketty og Naomi Klein, samt bevegelser rundt Bernie Sanders i USA og Jeremy Corbyn i Storbritannia. Dels gjelder det ny-reaksjonære populistiske partier, med Trump som største symbol og Brexit som den (hittil) største seieren.
Et politisk program. Men det finnes faktisk en annen leder som drar fulle hus hvor han enn kommer. Neste uke besøker han Sverige: Den katolske kirkes leder, pave Frans.

Frans knyttes framfor alt til sine kraftfulle symbolhandlinger, som da han kysset en muslimsk kvinnes føtter, og når han velger å kjøre Fiat i stedet for limousin – men han har også et politisk program. Det ble blant annet tydelig da miljø-encyklikaen Laudato Si (Lovet være du) ble publisert for ett år siden.

Encyklikaen er en del av den katolske sosiallæren, den teologiske refleksjonen over den den delen av politikken i moderne, industrielle (og nå post-industrielle) samfunn som Den katolske kirke har engasjert seg i på 1900-tallet.

Kjennetegnet for katolsk sosiallære er en betoning av de mellommenneskelige relasjoner som verken statlige byråkratier eller markedet regulerer. Dette kan være grupper som familien, den lokale fotballklubben, fagforeningen, studiegruppen og kirken hjemme. Politikkens oppgave er å gi denne sektoren, som av og til kalles sivilsamfunnet, forutsetninger for å blomstre.

I bunnen ligger et syn på mennesket som noe mer enn et individ med rettigheter og penger på bok. Mennesket er et relasjonelt vesen. Det gode samfunnet begynner derfor alltid med gode relasjoner.

Store skuffelser. 1900-tallet var utopi­enes århundre. Da muren falt kollapset den kommunistiske utopien, men den ble erstattet av den kapitalistiske. Også den hadde vakre løfter og store skuffelser. Vi drømte om frihet, men alt vi fikk var ­jeans og hurtigmatskjeder, som en karakter i nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitis bok Tiden second hand sukker når hun reflekterer over overgangen fra kommunismens mørke til kapitalismens tomhet.

De populistiske bevegelsene i Vesten akkurat nå, kan ses på som uttrykk for en slik skuffelse. De representerer en lengsel som forbruket ikke kan fylle, og som en politikk som har gjort markedet til sin fremste allierte står fullstendig tafatt overfor.

Nå fanger populistiske partier opp disse stemningene, men på lengre sikt har heller ikke de noe svar.

Det har derimot den 78 år gamle paven, som på mandag besøker Sverige. Kanskje har, som den britiske Labour-politikeren Maurice Glasman foreslår, det katolske øyeblikket kommet.

FØRST PUBLISERT I SPÅALTEN «LIVSSYN» I VÅRT LAND 28.10.2016

Gå til innlegget

En stille revolusjon

Publisert rundt 3 år siden

Gjennom 1900-tallet regnet pinsevenner idrett som synd med samme selvfølgelighet som dans, alkohol og utenom-ekteskapelig sex. Så ble det taust.

I 2002 ble en ny tradisjon lansert på Nyehmsveckan, de svenske pinsevennenes sommerkonferanse. Den falt sammen med Fotball-VM, og Sverige skulle møte Senegal i åttendedelsfinalen. I stedet for å la deltakerne finne sine egne TV-apparater satt stevneledelsen opp storskjermer i møteteltet. Slik fikk et par tusen forventningsfulle pinsevenner dele skuffelsen da Sverige til slutt tapte kampen.

Tradisjonen er kommet for å bli – også i år ble fotball vist på Nyemsveckan.

Synd. I dag oppfattes det som selvfølgelig, men for Lewi Pethrus, Thomas Ball Barrat og andre pinsepionerer hadde det vært utenkelig. Gjennom 1900-tallet regnet pinsevenner idrett som synd med samme selvfølgelighet som dans, alkohol og utenomekteskapelig sex. Idretten ble ansett som noe som stjal tiden og fokuset fra Gud.

At en ung kirkelig bevegelse endrer seg på en del områder, er i seg selv ikke underlig. Men endringen av synet på idrett i Pinsebevegelsen har tilsynelatende skjedd uten diskusjon. Først var idretten bannlyst og kritisert, senere følger – på 1960-tallet – noen års taushet. Deretter, på 1970-tallet, blir den akseptert, og fotball dukker for eksempel opp som forslag til en passende aktivitet på ungdomsleirer.

Helt plutselig har man endret seg. Men man leter forgjeves etter oppgjør, refleksjoner over kursendringen eller forklaringer på hvorfor man endret seg.

Stille revolusjon. Denne stille kursendringen er ikke et arbeidsuhell, men noe Pinsebevegelsen har brukt som en metode. Forskere har beskrevet demonteringen av syndekatalogen og endringen av praksisen med menighetstukt som en revolusjon i det stille.

Og den stille revolusjonen pågår fortsatt. Stigmaet ved skilsmisse er borte. Aksepten av alkohol er utstrakt. En drøy tredel (37 prosent) av de svenske pinsepastorene drikker i dag alkohol. Tallene er antakelig høyere blant medlemmene. Holdningen til samboerskap og sex før ekteskapet er i ferd med å endres. I løpet av noen år kommer det sannsynligvis til å skje forandringer i synet på homoseksualitet.

Prinsippløshet. Én ting er at et samfunn endrer standpunkt, problemet her er at det skjer uten reell debatt. Det gir inntrykk av at det er snarere er sosiologi enn teologi som er veiledende. Altså, når tilstrekkelig mange i forsamlingen har vært gjennom en skilsmisse, eller har barn som lever i samboerskap, forsvinner stigmaet. Forsamlingen tilpasser seg den nye sosiologien.

At kursendringen skjer i det stille, skaper også et inntrykk av at det skjer ureflektert. At det ikke ligger prinsipper, men snarere prinsippløshet bak. Når man ikke forklarer teologisk hvorfor noe ikke lenger er synd, virker det som om man bare driver med tidsånden.

Usikkerhet. Refleksjonene etter at jeg tok dette opp i den svenske avisen Dagen i sommer, var talende. Noen pastorer tok kontakt og mente at visst ble det snakket om disse tingene. Samtidig lot en lang rekke vanlige medlemmer seg høre. De takket for at noen endelig tok opp et tema som de selv hadde undret seg mye over. Inntrykket ble med andre ord at pastorene har snakket en del med hverandre, men ikke så mye med menighetene sine.

Men å la være å forklare for mennesker som har gjort radikale livsvalg, kanskje valgt bort idretten til fordel for menighetstilhørigheten, hvorfor synet på slike spørsmål har endret seg, er å vike unna sitt pastorale ansvar.

Dessuten leder mangelen på bearbeidelse til en usikkerhet i bevegelsen. Hvor er vi på vei og hva er det neste som vil bli endret?

Finnes et lederskap som tar teologisk ansvar for Pinsebevegelsens retning?

FØRST PUBLISERT I GJESTESPALTEN «LIVSSYN» I VÅRT LAND 30.09.2016

Gå til innlegget

Religionens gjenkomst i en apokalyptisk tid

Publisert rundt 3 år siden

Vi lever i en apokalypisk tid. Det sekulære prosjektet mistet troverdighet. Men at religionen er blitt trendy må ikke distrahere kirkene fra deres oppdrag.

Religion i alle sine former synes å invadere det ­offentlige rommet.

Fra Venezia rapporterer Dagens Nyheter (9. september) at filmfestivalen der har fått religion på hjernen. Kirker figurerer i det meste som vises. Her finnes alt fra bibelsanksjonert vold mot kvinner til den anarkistiske The Blind Christ. Krigsfilmen Hacksaw Ridge portretterer en pasifistisk sjundedagsadventist, og festivalens store suksess er den nye HBO-serien The young pope.

Samme mønster synes i musikken. Flere og flere artister, svenske som internasjonale, henter fram religiøse uttrykk og tema i sin musikk.

Forkynnelse. Det siste halvåret har debatter som tidligere hadde blitt værende innenfor den kirkelige sfæren, blitt ført i riksmedia. Og på kultur-
sidene kan vi støte på mer eller mindre rendyrket kristen forkynnelse.

Hva er det som pågår? Som en svensk kultur­journalist konstaterte i en samtale: «Tidligere måtte man smyge inn sin kristne overbevisning i tekstene, nå kan man skrive nesten hva som helst.»

Det finnes både korte og lange svar, og korte og lange linjer, som i samspill bidrar til de forandringer som vi nå ser i kulturliv og samfunnsdebatt.

Tapt troverdighet. Den viktigste lange linjen er at det moderne, sekulære prosjektet har tapt i troverdighet. Færre og færre ser lyst på framtiden – sist den svenske myndigheten for sivil beredskap (Myndigheten för samhällsskydd och beredskap) målte, utgjorde disse bare 20 prosent av de spurte.

Uroen gjelder alt fra politikernes evne til å løse dagsaktuelle problemer, til klimakrisen, 
global systemkollaps og demokratiets undergang.

Vi lever i en apokalyptisk tid, og ideologiene står uten svar. Den reduserte sekulære selvsikkerheten åpner for at kirker og trossamfunn blir invitert inn i samtalen igjen.

Samtidig har religionens usynlighet på slutten av 1900-tallet gjort at til og med kristendom nå kan oppleves som eksotisk.

I stykker. Det er en annen, litt kortere linje, som forklarer religionens oppsving. Psykoanalysens og de mange -ismenes språk har gått i stykker og blitt forutsigbart. Derfor vender mange seg til det religiøse språket med en nyvunnen nysgjerrighet. Religionen er blitt en trend, helt enkelt.

En siste forklaring, som sjelden nevnes, men som nok er viktigere­ enn vi tror, har med å gjøre de forandringer som de sosiale ­mediene innebærer for medielandskapet. De kirkelig aktive i dette landet er ikke mange, men de er engasjerte­. De leser og diskuterer ivrig. Slik har det alltid vært, men når det skjer digitalt, og ikke bare rundt ­kakebordene, resul­terer det i klikk og delinger, og det gir ­utslag i ­medieredaksjonene.

Dette understreker en gammel sannhet: det viktigste dersom man vil forandre noe, er ikke å være mange, men å være engasjerte.

Neste skritt. Finnes det et neste­ skritt i denne utviklingen, og er kirkene i så fall forberedt på det? Å være kulturelt respektert kan være kjekt: at kultur­sidene synes at kirkehåndboken er viktig eller at politiker­e snakker om kirkene som betydningsfulle samfunnsaktører.

Men skal vi nøye oss med det? Dersom det vi ser er ideologienes­ død, en redusert tiltro til det ­sekulære prosjektet og en økt ­interesse for det religiøse språket­ – hvordan møter vi det?

Det er en fare for at kirken i lengsel etter å være relevant, pakker om evangeliet til akkurat de sekulære alternativene som mennesker er på veg til å bryte opp fra. At vi serverer en terapeutisk kristendom som 
lurer mennesker til å tro at 
livets mening er å finne­ indre fred eller ytre framgang.

Kirkens oppdrag. Til sist er kirkens oppdrag verken mange «likes» eller god plass i mediene. Kirkens oppdrag er liturgi og disippelskap. Kirken skal hjelpe meg å finne ut av meg selv, og vende meg til Gud og min neste, slik at jeg blir den jeg er kalt til å være.

Bønn, gudstjeneste og diakoni: alt handler om dette. Derfor må dette – og ikke offentlige debatter, sosiale mediekampanjer og kulturarrangementer – være sentrum og kjernevirksomhet.

Om religionens nye synlighet gjør mennesker nysgjerrige på kirken, er det bra. Men det må ikke distrahere kirkene fra deres virkelige oppdrag. Det må finnes vann i kildene den dagen et menneske åpner døren til en kirke og kommer for å drikke.

Teksten er tidligere publisert på den svenske avisen Dagens leder­sider. Joel Halldorf er lederskribent i ­Dagen. Han begynner fredag 30. september som fast spaltist i Vårt Land. Publisert i Vårt land 17.9.2016

Gå til innlegget

Dømte Yasri Khan for raskt

Publisert over 3 år siden

Det å stenge noen ute fra våre demokratiske institusjoner er ingen liten sak. Og det er ingen enkel forklaring når noen ikke vil ta en annen i hånden.

I Umberto Ecos store mord­gåte, Rosens navn, spør lære­sveinen Adso sin mester hva som skremmer ham mest i renheten.

«Hastverket», svarer William av Baskerville.

Eco beskriver inkvisisjonens og de religiøse sektenes tid. De to er i strid med hverandre – inkvisisjonen innrettes for å komme til rette med sektene. Men de har det til felles at de begge drømmer om det rene samfunnet: En verden gjennomsyret av den rette­ lære.

Og etter som begge har det så travelt, går ingen av dem av veien for å bruke vold.

Da de to kvinnelige programlederne i «Halal-TV» i 2008 ikke ville ta Carl Hamilton i hånden, men i stedet hilste på ham ved å bukke, rykket han til seg hånden og sa: Det er slik vi hilser i Sverige. Dersom de ikke likte det, kunne de dra hjem til Iran (de var født i Sverige), alternativt bosette seg i en jordhule.

Muslimen Yasri Khan fikk vite at han ikke kunne bli politiker (fordi han av religiøse grunner ikke ville ta en kvinnelig reporter i hånden), og statsminister Stefan Löfven gjorde det klart at svensker tar både kvinner og menn i hånden.

Dette er mild vold sammenlignet med inkvisisjonen, men ord kan som kjent også gjøre skade­. Og det å stenge noen ute fra våre ­demokratiske institusjoner er ­ingen liten sak.

Hva betyr et uteblitt håndtrykk? Noen har foreslått islam­isme, andre at det er et tegn på patriarkalske strukturer mens andre ser det som en kulturell sedvane som bunner i at man oppfatter hvor grensen for ­intimitet går.

Ikke homogent. Svaret er vel at dette varierer fra person til person. Skal man utdype William av Baskervilles svar om renheten noe, kan vi si at det er summen av hast, velvilje og absolutt visshet som lett blir ødeleggende – når man vet at man har rett og har det travelt med å få andre til å få del i denne sannheten. Drevet av dette har kirken tvangskristnet hedninger, og Vesten har forsøkt å bombe fram demokrati.

Fra kirkelig hold kan jeg hilse og si at dette med tvangsdåp ikke fungerte så bra. Det samme kan sies om tvangsdemokratisering. Og jeg er redd for at en påtvunget feminisme skulle møte tilsvarende problemer.

Vi er mange som setter pris på likestilling, selv om det finnes ulike ideer om hva likestilling betyr. Men her og der er det også enkelte som ikke er med på dette i det hele tatt. Samfunnet er ikke homogent. Så hva gjør vi med det?

«Flytt til Iran». Vi må overvinne­ impulsen til å bruke­ tvang og straff for å forsøke å overtale folk som tenker annerledes. Vi kan ha lover som ­beskytter mot direkte overgrep, og vi kan ta fram retningslinjer som oppmuntrer en viss adferd. Men der er det stopp. Vi brøt med enhetssamfunnet for 150 år ­siden.

Den som vil ha en stat som ­detaljregulerer hvordan vi oppfører oss mot hverandre, kan flytte til Iran.

Dersom vi vil oppnå noe, må vi argumentere godt og gå foran­ med et godt eksempel. «Gud virker gjennom tiltrekning, ikke gjennom tvang», som den amerikanske teologen William ­Cavanaugh skriver i en fersk bok (Som om alt forvandles, ­Marcus Forlag).

Dette er et universelt konsept: bytt bare ut «Gud» med demokratiet eller feminismen. Arbeid med tiltrekning, og arbeid hardt.

Men ikke ha det for travelt!

Først publisert i den svenske avisen Expressen 3. mai. Publisert i Vårt Land 7. mai. Forfatteren har ikke anledning til å følge opp debatt på dette forumet.)

Les også Erling Rimehaug: Håndtrykk til besvær

(Yasri Khan ville ikke ta en kvinnelig TV-reporter i hånden. Dette skjedde i et intervju etter at boligminister Mehmet Kaplan (t.v.) måtte gå av ­etter å ha sammenlignet Israels behandling av palestinerne med Nazi-Tyskland. Statsminister Stefan Löven (t.h.) var sterk i kritikken av Khan som måtte trekke seg fra Miljøpartiets ledelse. Khan forklarer at han vil ikke ta andre kvinner i hånden enn sine nærmeste: Mor, kone og datter.)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
22 dager siden / 1828 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1589 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1566 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 1497 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
13 dager siden / 1395 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1343 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
11 dager siden / 1257 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1164 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere