Joel Halldorf

Alder:
  RSS

Om Joel

Teolog og forfatter. Bor i Stockholm

Følgere

En stille revolusjon

Publisert nesten 3 år siden

Gjennom 1900-tallet regnet pinsevenner idrett som synd med samme selvfølgelighet som dans, alkohol og utenom-ekteskapelig sex. Så ble det taust.

I 2002 ble en ny tradisjon lansert på Nyehmsveckan, de svenske pinsevennenes sommerkonferanse. Den falt sammen med Fotball-VM, og Sverige skulle møte Senegal i åttendedelsfinalen. I stedet for å la deltakerne finne sine egne TV-apparater satt stevneledelsen opp storskjermer i møteteltet. Slik fikk et par tusen forventningsfulle pinsevenner dele skuffelsen da Sverige til slutt tapte kampen.

Tradisjonen er kommet for å bli – også i år ble fotball vist på Nyemsveckan.

Synd. I dag oppfattes det som selvfølgelig, men for Lewi Pethrus, Thomas Ball Barrat og andre pinsepionerer hadde det vært utenkelig. Gjennom 1900-tallet regnet pinsevenner idrett som synd med samme selvfølgelighet som dans, alkohol og utenomekteskapelig sex. Idretten ble ansett som noe som stjal tiden og fokuset fra Gud.

At en ung kirkelig bevegelse endrer seg på en del områder, er i seg selv ikke underlig. Men endringen av synet på idrett i Pinsebevegelsen har tilsynelatende skjedd uten diskusjon. Først var idretten bannlyst og kritisert, senere følger – på 1960-tallet – noen års taushet. Deretter, på 1970-tallet, blir den akseptert, og fotball dukker for eksempel opp som forslag til en passende aktivitet på ungdomsleirer.

Helt plutselig har man endret seg. Men man leter forgjeves etter oppgjør, refleksjoner over kursendringen eller forklaringer på hvorfor man endret seg.

Stille revolusjon. Denne stille kursendringen er ikke et arbeidsuhell, men noe Pinsebevegelsen har brukt som en metode. Forskere har beskrevet demonteringen av syndekatalogen og endringen av praksisen med menighetstukt som en revolusjon i det stille.

Og den stille revolusjonen pågår fortsatt. Stigmaet ved skilsmisse er borte. Aksepten av alkohol er utstrakt. En drøy tredel (37 prosent) av de svenske pinsepastorene drikker i dag alkohol. Tallene er antakelig høyere blant medlemmene. Holdningen til samboerskap og sex før ekteskapet er i ferd med å endres. I løpet av noen år kommer det sannsynligvis til å skje forandringer i synet på homoseksualitet.

Prinsippløshet. Én ting er at et samfunn endrer standpunkt, problemet her er at det skjer uten reell debatt. Det gir inntrykk av at det er snarere er sosiologi enn teologi som er veiledende. Altså, når tilstrekkelig mange i forsamlingen har vært gjennom en skilsmisse, eller har barn som lever i samboerskap, forsvinner stigmaet. Forsamlingen tilpasser seg den nye sosiologien.

At kursendringen skjer i det stille, skaper også et inntrykk av at det skjer ureflektert. At det ikke ligger prinsipper, men snarere prinsippløshet bak. Når man ikke forklarer teologisk hvorfor noe ikke lenger er synd, virker det som om man bare driver med tidsånden.

Usikkerhet. Refleksjonene etter at jeg tok dette opp i den svenske avisen Dagen i sommer, var talende. Noen pastorer tok kontakt og mente at visst ble det snakket om disse tingene. Samtidig lot en lang rekke vanlige medlemmer seg høre. De takket for at noen endelig tok opp et tema som de selv hadde undret seg mye over. Inntrykket ble med andre ord at pastorene har snakket en del med hverandre, men ikke så mye med menighetene sine.

Men å la være å forklare for mennesker som har gjort radikale livsvalg, kanskje valgt bort idretten til fordel for menighetstilhørigheten, hvorfor synet på slike spørsmål har endret seg, er å vike unna sitt pastorale ansvar.

Dessuten leder mangelen på bearbeidelse til en usikkerhet i bevegelsen. Hvor er vi på vei og hva er det neste som vil bli endret?

Finnes et lederskap som tar teologisk ansvar for Pinsebevegelsens retning?

FØRST PUBLISERT I GJESTESPALTEN «LIVSSYN» I VÅRT LAND 30.09.2016

Gå til innlegget

Religionens gjenkomst i en apokalyptisk tid

Publisert nesten 3 år siden

Vi lever i en apokalypisk tid. Det sekulære prosjektet mistet troverdighet. Men at religionen er blitt trendy må ikke distrahere kirkene fra deres oppdrag.

Religion i alle sine former synes å invadere det ­offentlige rommet.

Fra Venezia rapporterer Dagens Nyheter (9. september) at filmfestivalen der har fått religion på hjernen. Kirker figurerer i det meste som vises. Her finnes alt fra bibelsanksjonert vold mot kvinner til den anarkistiske The Blind Christ. Krigsfilmen Hacksaw Ridge portretterer en pasifistisk sjundedagsadventist, og festivalens store suksess er den nye HBO-serien The young pope.

Samme mønster synes i musikken. Flere og flere artister, svenske som internasjonale, henter fram religiøse uttrykk og tema i sin musikk.

Forkynnelse. Det siste halvåret har debatter som tidligere hadde blitt værende innenfor den kirkelige sfæren, blitt ført i riksmedia. Og på kultur-
sidene kan vi støte på mer eller mindre rendyrket kristen forkynnelse.

Hva er det som pågår? Som en svensk kultur­journalist konstaterte i en samtale: «Tidligere måtte man smyge inn sin kristne overbevisning i tekstene, nå kan man skrive nesten hva som helst.»

Det finnes både korte og lange svar, og korte og lange linjer, som i samspill bidrar til de forandringer som vi nå ser i kulturliv og samfunnsdebatt.

Tapt troverdighet. Den viktigste lange linjen er at det moderne, sekulære prosjektet har tapt i troverdighet. Færre og færre ser lyst på framtiden – sist den svenske myndigheten for sivil beredskap (Myndigheten för samhällsskydd och beredskap) målte, utgjorde disse bare 20 prosent av de spurte.

Uroen gjelder alt fra politikernes evne til å løse dagsaktuelle problemer, til klimakrisen, 
global systemkollaps og demokratiets undergang.

Vi lever i en apokalyptisk tid, og ideologiene står uten svar. Den reduserte sekulære selvsikkerheten åpner for at kirker og trossamfunn blir invitert inn i samtalen igjen.

Samtidig har religionens usynlighet på slutten av 1900-tallet gjort at til og med kristendom nå kan oppleves som eksotisk.

I stykker. Det er en annen, litt kortere linje, som forklarer religionens oppsving. Psykoanalysens og de mange -ismenes språk har gått i stykker og blitt forutsigbart. Derfor vender mange seg til det religiøse språket med en nyvunnen nysgjerrighet. Religionen er blitt en trend, helt enkelt.

En siste forklaring, som sjelden nevnes, men som nok er viktigere­ enn vi tror, har med å gjøre de forandringer som de sosiale ­mediene innebærer for medielandskapet. De kirkelig aktive i dette landet er ikke mange, men de er engasjerte­. De leser og diskuterer ivrig. Slik har det alltid vært, men når det skjer digitalt, og ikke bare rundt ­kakebordene, resul­terer det i klikk og delinger, og det gir ­utslag i ­medieredaksjonene.

Dette understreker en gammel sannhet: det viktigste dersom man vil forandre noe, er ikke å være mange, men å være engasjerte.

Neste skritt. Finnes det et neste­ skritt i denne utviklingen, og er kirkene i så fall forberedt på det? Å være kulturelt respektert kan være kjekt: at kultur­sidene synes at kirkehåndboken er viktig eller at politiker­e snakker om kirkene som betydningsfulle samfunnsaktører.

Men skal vi nøye oss med det? Dersom det vi ser er ideologienes­ død, en redusert tiltro til det ­sekulære prosjektet og en økt ­interesse for det religiøse språket­ – hvordan møter vi det?

Det er en fare for at kirken i lengsel etter å være relevant, pakker om evangeliet til akkurat de sekulære alternativene som mennesker er på veg til å bryte opp fra. At vi serverer en terapeutisk kristendom som 
lurer mennesker til å tro at 
livets mening er å finne­ indre fred eller ytre framgang.

Kirkens oppdrag. Til sist er kirkens oppdrag verken mange «likes» eller god plass i mediene. Kirkens oppdrag er liturgi og disippelskap. Kirken skal hjelpe meg å finne ut av meg selv, og vende meg til Gud og min neste, slik at jeg blir den jeg er kalt til å være.

Bønn, gudstjeneste og diakoni: alt handler om dette. Derfor må dette – og ikke offentlige debatter, sosiale mediekampanjer og kulturarrangementer – være sentrum og kjernevirksomhet.

Om religionens nye synlighet gjør mennesker nysgjerrige på kirken, er det bra. Men det må ikke distrahere kirkene fra deres virkelige oppdrag. Det må finnes vann i kildene den dagen et menneske åpner døren til en kirke og kommer for å drikke.

Teksten er tidligere publisert på den svenske avisen Dagens leder­sider. Joel Halldorf er lederskribent i ­Dagen. Han begynner fredag 30. september som fast spaltist i Vårt Land. Publisert i Vårt land 17.9.2016

Gå til innlegget

Dømte Yasri Khan for raskt

Publisert over 3 år siden

Det å stenge noen ute fra våre demokratiske institusjoner er ingen liten sak. Og det er ingen enkel forklaring når noen ikke vil ta en annen i hånden.

I Umberto Ecos store mord­gåte, Rosens navn, spør lære­sveinen Adso sin mester hva som skremmer ham mest i renheten.

«Hastverket», svarer William av Baskerville.

Eco beskriver inkvisisjonens og de religiøse sektenes tid. De to er i strid med hverandre – inkvisisjonen innrettes for å komme til rette med sektene. Men de har det til felles at de begge drømmer om det rene samfunnet: En verden gjennomsyret av den rette­ lære.

Og etter som begge har det så travelt, går ingen av dem av veien for å bruke vold.

Da de to kvinnelige programlederne i «Halal-TV» i 2008 ikke ville ta Carl Hamilton i hånden, men i stedet hilste på ham ved å bukke, rykket han til seg hånden og sa: Det er slik vi hilser i Sverige. Dersom de ikke likte det, kunne de dra hjem til Iran (de var født i Sverige), alternativt bosette seg i en jordhule.

Muslimen Yasri Khan fikk vite at han ikke kunne bli politiker (fordi han av religiøse grunner ikke ville ta en kvinnelig reporter i hånden), og statsminister Stefan Löfven gjorde det klart at svensker tar både kvinner og menn i hånden.

Dette er mild vold sammenlignet med inkvisisjonen, men ord kan som kjent også gjøre skade­. Og det å stenge noen ute fra våre ­demokratiske institusjoner er ­ingen liten sak.

Hva betyr et uteblitt håndtrykk? Noen har foreslått islam­isme, andre at det er et tegn på patriarkalske strukturer mens andre ser det som en kulturell sedvane som bunner i at man oppfatter hvor grensen for ­intimitet går.

Ikke homogent. Svaret er vel at dette varierer fra person til person. Skal man utdype William av Baskervilles svar om renheten noe, kan vi si at det er summen av hast, velvilje og absolutt visshet som lett blir ødeleggende – når man vet at man har rett og har det travelt med å få andre til å få del i denne sannheten. Drevet av dette har kirken tvangskristnet hedninger, og Vesten har forsøkt å bombe fram demokrati.

Fra kirkelig hold kan jeg hilse og si at dette med tvangsdåp ikke fungerte så bra. Det samme kan sies om tvangsdemokratisering. Og jeg er redd for at en påtvunget feminisme skulle møte tilsvarende problemer.

Vi er mange som setter pris på likestilling, selv om det finnes ulike ideer om hva likestilling betyr. Men her og der er det også enkelte som ikke er med på dette i det hele tatt. Samfunnet er ikke homogent. Så hva gjør vi med det?

«Flytt til Iran». Vi må overvinne­ impulsen til å bruke­ tvang og straff for å forsøke å overtale folk som tenker annerledes. Vi kan ha lover som ­beskytter mot direkte overgrep, og vi kan ta fram retningslinjer som oppmuntrer en viss adferd. Men der er det stopp. Vi brøt med enhetssamfunnet for 150 år ­siden.

Den som vil ha en stat som ­detaljregulerer hvordan vi oppfører oss mot hverandre, kan flytte til Iran.

Dersom vi vil oppnå noe, må vi argumentere godt og gå foran­ med et godt eksempel. «Gud virker gjennom tiltrekning, ikke gjennom tvang», som den amerikanske teologen William ­Cavanaugh skriver i en fersk bok (Som om alt forvandles, ­Marcus Forlag).

Dette er et universelt konsept: bytt bare ut «Gud» med demokratiet eller feminismen. Arbeid med tiltrekning, og arbeid hardt.

Men ikke ha det for travelt!

Først publisert i den svenske avisen Expressen 3. mai. Publisert i Vårt Land 7. mai. Forfatteren har ikke anledning til å følge opp debatt på dette forumet.)

Les også Erling Rimehaug: Håndtrykk til besvær

(Yasri Khan ville ikke ta en kvinnelig TV-reporter i hånden. Dette skjedde i et intervju etter at boligminister Mehmet Kaplan (t.v.) måtte gå av ­etter å ha sammenlignet Israels behandling av palestinerne med Nazi-Tyskland. Statsminister Stefan Löven (t.h.) var sterk i kritikken av Khan som måtte trekke seg fra Miljøpartiets ledelse. Khan forklarer at han vil ikke ta andre kvinner i hånden enn sine nærmeste: Mor, kone og datter.)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 3348 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 2443 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2441 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
29 dager siden / 2363 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1822 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
12 dager siden / 1657 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
28 dager siden / 1501 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
9 dager siden / 1399 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere